HIS-1020 Ⅱ: Samandrag av Richard Kieckhefer: «The First Wave of Trials for Diabolical Witchcraft» frå The Oxford Handbook of Witchcraft

Forsida på The Oxford Handbook of Witchcraft

Det hjelper meg å arbeide med teksten medan eg har han friskt i minne. Dessutan såg eg at det at eg faktisk har skrive på bloggen min igjen, har ført til ei nærast eksplosiv aukning i besøkstall, med 129 lesarar i går; det motiverar (og legg kan hende noko press på skuldrane òg?). Til forelesinga i morgon har me fått heile del to av Brian P. Levack (red) si The Oxford Handbook of Witchcraft in Early Modern Europe and Colonial America (Oxford University Press, Oxford 2013 (heretter: OHoW)) å førebu. Eg trur det kan vere ein trykkfeil, men det gjer meg ingen ting å lese mykje. Nedanfor fylgjer eit samandrag av første artikkel: The First Wave of Trials for Diabolical Witchcraft, Richard Kieckhefer, OHoW.

Dette vart opphavleg skrive då eg skulle ta HIS-1020, og eg trur eg byrja å skrive det berre eit par dagar etter den første posten – HIS-1020 Ⅰ: Dei europeiske trolldomsprosessane, første forelesning – ɔ: ikring fredag 24. august 2018. Eg blei aldri ferdig, for det blei for mykje å gjere for meg, men no, berre to og eit halvt år seinare … kan han endeleg lesast. Eg tok aldri meir enn dei første forelesingane, av di eg fekk godkjent eit 3000-emne eg tok som erstatning for 1000-emnet, skjønt dei ville ikkje gjere det umiddelbart, av di dei meinte at eg ikkje kunne erstatte eit 1000-emne med eit 3000-emne. (Ja, faktisk‽). Det var sjølvsagt berre tull, så då dei fekk ein skriftleg søknad frå meg på det, fekk eg han som venta godkjent. Den personen som sa at det ikkje gjekk an, var den same som skreiv til meg for å seie at søknaden blei godkjend.

Alle referansar i det følgjande er til Kieckhefer om ikkje anna står nemnt. Eg har vald å ikkje nemne sidetal undervegs, då det er godt nok referert med overskriftene eg har brukt, som tydeleg peikar til teksten hans.

Innleiing

Om kvifor det kumulative konseptet ikkje fungerar, sjå lenger ned.

Det var færre heksesaker i det femtande århundret – og dei var meir sporadiske – enn kva som skjedde i dei to neste hundreåra, men det var på denne tida konseptet om hekseri og diabolisme kom til. På byrjinga av det tjuande århundret verka den innverknadsrike Joseph Hansen, og verket hans Zauberwahn, Inquisition und Hexenprozeß im Mittelalter, und die Entstehung der großen Hexenverfolgung (München 1900) la grunnlaget for mykje av den moderne forskinga på hekseprosessane. Han presenterte eit kumulativt konsept, der elementa for hekseriet blei lagt til eitt etter eitt:

Her kjem ein påstand som ikkje lenger held:

I mellomalderlatin var vokallengda døydd ut, men eg har likevel valgt å markere ho. Kva endringa i uttale gjorde med trykkplassering, veit eg ikkje, men det er ikkje utenkjeleg at ord der klassisk latin fikk trykket på tredje siste staving i staden for nest siste, av di nest siste var kort, fortsatt var slek, kan hende særleg når me nærmar oss renessansen, då mange av dei klassiske tekstane vart gjenfunnen.

Dette var det eg opphavleg skreiv, men mellom anna poesi syner oss at dette ikkje er ein haldbar påstand. For meir om dette, rådar eg deg til å ta ein titt på Polýmathy, eller (om du har tilgang til det) Philomen Proberts kap. 7 Latin Vowel Length frå Latin Grammarians on the Latin Accent: The Transformation of Greek Grammatical Thought (Oxford Scholarship, 2019).

• [hekse]sabbaten
• flukta (bm: flyginga) til sabbaten
• djevlepakta
• samkvem med incŭbī og succŭbī
• forheksingar, altså mălĕfĭcĭum gjort ved hjelp av Satan eller etter ønske fra han

Det har vore vanleg for historikarar å følgje Hansen si tenking, men Kickhefer meiner det er på tide å sjå meir nyansert på fremveksten av hekserikonseptet. I staden for ei lineær utvikling, grunnlagt i 1320 då demonisk magi vart definert som kjetteri, meiner han at me må heller sjå på prosessen som samansatt av samanknyting (coalescence), spreiing (diffusion), samansmelting (fusion), og svekking (attenuation). Sjå den fine rekka av latin – på engelsk. Kva hadde engelsk vore utan latin? Kom ikkje og seie at du ikkje har nytte av å kunne latin.

Lausanne-paradigmet om diabolsk hekseri i tekstar og rettsforhandlingar

Ikkje alle hekser blei sett på som onde. Moder Shipton var ei heks frå nordlege Yorkshire, som tydelegvis døydde naturleg. Ikkje overraskande har ho billedleg blitt bevart som a hag, men minnet av ho har no blitt heidra i form av ein statue, og kunstnaren valgte å heller avbilde ho naturleg.

BBC: Knaresborough campaign for Mother Shipton statue.

Bilete: BBC: Mother Shipton statue unveiled in Knaresborough.

Hekseri blei allereie frå tidleg av definert som eit konsept, og me har to kjelder å støtte oss på for dette. Dette er dokument som blei til i heilt spesielle omstende, så dei kan ikkje reknast som all-mellomalderske definisjonar på kva hekseri var. Dokumenta det gjeld er:

1. Nokre tekstar frå 1430-talet, som omtalar hekseri i Sveits og omegn, og
2. eit manuskript frå Lausanne med inkvisitørprotokollar frå byrjinga av 1430 til tidleg 1500-tal.

Det er i spreiinga av dei me ser kor mykje dei tydde. Det sistnemnte av dokumenta gjev den mest komplette definisjonen av kva hekseri var, og han vel å omtale dei samla som Lausanne-paradigmet.

Første dokumentblokk omtalar hekseprosessar, altså rettsforhandlingar, som forteljer om hekseri som har kome til syne i tidlegare tiltalar. Det er i dette dokumentet me får lese Hans Fründ si omtale av heksene frå fransktalande Valais, omtalt i forrige bloggpost, som var skuldige i evil, heresy, and sorcery (boßheit und ketzerÿe und zŏberÿe). OHoW, ss. 160f.) Men andre kjelder frå same område og tid støttar ikkje påstanden til denne Fründ. Me kan frå inkvisitørprotokollar høyre om kjettarar som fer til synagogar for å gjere ugjerningar, medan avhandlingar – som med Fründ – gjev noko meir fargerike skildringar av kva heksene gjorde. [Følgjande punktum: Mi slutning.] Rettsprotokollane, som har til hensikt å få så solide dokument som mogleg for å kunne dømme kjettaren, er altså mindre kreativt fordømmande enn kva dei lærde avhandlingane er. Det er til og med avhandlingar som eksplisitt hevdar at dei verste påstandane mot hekser er oppspinn. Noko semje om kva dei skulle ha gjort, finn me lell:

1. Hekser deltar i samlingar leidd av Satan eller ein demon;
2. dei fornektar trua si, skjendar heilagdomar og gjer ofringar til djevelen;
3. dei lærer om forheksingar (som brygging av skadande drikker og å hindre menneskeleg forplantning) frå Satan eller ein demon;
4. dei drep barn, tar lika til samlinga for å ete dei, og lagar onde pulver av restane.

Eit tema som gjerne går igjen, er usemje om meir fantastiske ting: I nokre verk framhevast det korleis heksene har ulike syndige former for sex; andre verk nemner ikkje noko om dette i det heile; nokre verk omtalar hekseflukten på kjeppar eller liknande, andre meiner dette er oppspinn; nokre meiner kvinner lettare lét seg fristas av hekseri enn menn, men ikkje alle er einige i dette; nokre hevdar heksene skriver kontraktar i blod – ei pakt – men andre nemnar det ikkje. Det dei alle er samde i, er at det er tale om ei ny form for sekterisk aktivitet i allianse med Satan, og at ho truar kristenheita.

For å forstå korleis desse kunne bli vektlagt som dei blei, når dei ikkje ein gong greide å bli sams, må me vite at det på denne tida dukka opp eit nytt medium: pamfletten. Det engelske ordet brukt, tract, blir i Oxford Dictionaries definert som A short treatise in pamphlet form, typically on a religious subject, og opphavet sporast til sein middelengelsk som […] (denoting a written work treating a particular topic), apparently an abbreviation of Latin tractatus (see tractate). The current sense dates from the early 19th century. Kun Errōrēs Gazariōrum (gazarienes feilgrep) og Tholosan sitt verk kom i pamflettform, og fikk dermed stor spreiining lokalt. Men det var Nider sitt verk, større og meir intellektuelt, som greidde å bli spreidd til eit stort publikum og etablere han som ein stor intellektuell. Det blei mykje «stor» no. Det var Nider som skreiv Maurtua (Formicarius), som omhandla aktivitetane i Bern-Alpane og omegn. Men sjølv om han var stor blant intelligentsiaen, var det pamflettane som danna grunnlaget for folkeoppfattinga av kva hekseri var.

Bilete frå phys.org som visar korleis iskappa låg over nordkalotten, henta frå artikkelen Sea-ice formation sustained the ‘Little Ice Age’.

Mange har spekulert på korleis klima- og sjukdomsforholda innverka på hekseprosessane. Det var mange uår, særs kalde vintrar og blaute somrar, og dette fekk toppunktet sitt ikring 1437–8. Det var nett på denne tida at to av dei viktigaste skriftene om hekseri blei skrive. Vêret, uforutsigbart som det alltid har vore, var på denne tida naturleg nok knytt til kampane mellom Guds og Satan sine tenarar; å knyte uår til personar ein meinte stod i teneste til djevelen, var berre naturleg etter datida sitt verdsbilete. I tillegg vaks byane voldsomt, som gjorde at sjukdom spreidde seg raskt og valdsamt. Sjukdom og matmangel kan gjere einkvar desperat.

Det ser ut til at hovuddelen av rettsforhandlingane blei gjort av dominikanske inkvisitørar (eller viseinkvisitørar). Sjølv om den enkelte ikkje forestod meir enn tre saker, er det på det reine at dei kommuniserte med kvarandre, og sakene ber preg av formalisering i form av likelydande, leiande spørsmål. Heksene blei utspurd om forholdet sitt til djevelen, og korleis han såg ut, og kva ho/han betalte han; fornektinga av Gud eller andre delar av det høgste kristne, og dessutan korleis dei skjenda heilagdomar; deltaking i aktivitetar med andre hekser, som samlingar (sekter og synagoger), og reise dit; eting av barnekjøt, dreping av barn og gravskjending; analsex mellom hekser; bruken av blåbrennande flammar; dessutan ugjerningar gjort under demonisk bod, som å bryte religiøse plikter og vanhelliging av nattverden; og forheksingar, som drap av menneske og dyr ved demoniske pulver.

Under avhøyra, var det ikkje uvanleg med forteljingar om korleis dei i desperasjon hadde blitt tilbode hjelp av ein framand og då blitt tatt med til samlinga. Naturleg nok vart heksene spurde ut om så mange andre namn som mogleg. All avvikande åtferd – som treige svar, endra svar, tilbaketrekking av tilståing – blei bøta på med tortur.

Det at me kan lese protokollar med tilståingar som er så like som dei er, frå så mange ulike område, vitnar om prosedyrisk framgangsmåte. Dommarar og påklagarar kjende nok heilt sikkert til både andre nærliggjande stadar for trolldomsprosessar, og ikkje minst dei rådande teoretiske verka.

Faktorar som bidrog til utviklinga av det klassiske paradigmet

Kva førte til kva? Var tekstane opphav til hekseprosessane, eller var hekseprosessane opphav til tekstane? Kieckhefer meiner at dei skjedde samstundes – at dei begge forverra kvarandre sin innverknad på samfunnet. I mange tilfelle ser det ut til at lærde tekstar om hekseri var inspirert av forfattaren sine erfaringar som dommar. (Desse tekstane hadde stor innverknad! Nider, til dømes, blei lese like inn i det 17. hundreåret. ɔ: forfattaren Johannes Nider, han som skreiv Formicarius på 1430-talet, som nemnt over.) Ein annan viktig faktor var hendingane som blei meldt inn av folket sjølv. Dei som vart skulda for å vere trollfolk, var gjerne upopulære hjå dei andre der dei budde, og kunne ha eit heilt liv med skuld for uhell – som forheksing av krøter, skade, eller erotisk magi – lagra i bygdeminnet. Slike historier blei samla opp skriftleg gjennom rettsforhandlingar og lærde verk, nettopp i den tida då dei sekulære intelligente byrja å synast.

Inkvisisjonen var på den eine sida foregangsmenn innan rettsforhandlingar og krav til prov, og på den andre sida ei av dei mest grufulle forlengingane av kristendomens grufulle tyranni som nokon gong har eksistert.

Ei anna kopling som er gjord, er mellom kjetteri og hekseri; dette skuldast mellom anna at inkvisitørane var kjettar-jegarar. Hypotesa om at inkvisitørane hadde utsletta det meste av kjetteriet, så dei no retta merksemda mot trollfolka, er ikkje lenger anerkjend. Fleire av skuldingane trollfolka vart utsette for – som nattesamlingar, orgiar og djeveldyrking – var gamle skuldingar retta mot kjettarar. Også datidas skrivarar såg koblinga mellom kjetteri og hekseri, men når dei lærde tala om hekser som hēréticī, tala dei ikkje om det same som allmugen. Kieckhefer refererer til Wolfgang Behringer, som viser korleis vanlege folk si kopling mellom «heretikk» og hekseri kan forståast med at Vauderie etter kvart blei brukt synonymt med diabolsk trolldom, som dermed kopla det til waldesianismen, ei av dei verste formene for kjetteri frå tidlegare tider. Eit anna døme på Vauderie kjem lenger ned.

Inkvisitørane skilde mellom ordinært kjetteri og trolldomskjetteri. Medan ordinære kjettarar berre streid imot den etablerte kirkelæra, og oppretta alternative sekter som ville gjenopprette den reine læra, var trollfolka ultimate kjettarar, i det dei som djeveldyrkarar søkte ei styrting av kirka i det heile.

Eit tredje spørsmål som blir diskutert, er geografien. Sveitseralpane representerte mykje på same måte som Finnmark (dette siste leddet er mi tolking) ein konflikt mellom lekfolk og embetsfolk, mellom dei danna og dei udanna. Nider spelar utvilsomt på fintfolket og byfolket si oppfatning av kva mystiske ting som skjedde i fjellheimen, og det er nettopp oppi fjella den første mytologien om hekseri oppstår. Fram til ny tid (den gong da), hadde desse fjellandsbyane vore nokså fjerntliggjande; no var dei enklare å reise til – altså nærare. Når autoritetane i tillegg kryssa ikkje berre kulturelle, men også språkelege grenser, er det ikkje til å undrast over at det gjekk ut over dei lokale.

Spreiing av Lausanne-paradigmet i svekka form: fransktalande territorium

Spreiinga av trolldomssakene viser korleis det kumulative konseptet ikkje kan forklare trolldomsprosessutviklinga. I fransktalande område eller andre område enn kjerneområda, hang ikkje forklaringane saman lenger, slik dei hadde vore vane til å sjå dei. Sjølv om me les om mange av dei same vedkjenningane – djevelpakt, skjendinga av heilage ting og stader, sex med Satan og liknande – manglar likevel sentrale element, som det å ete menneskekjøt. I andre saker, ser me igjen mange av dei same tinga, men viktige element er endra, som til dømes at djevelpakta ikkje er knytt til sabbaten, eller at trua fornektast utanom sabbaten. Gjennom heile dei franske territoria var det trolldomssaker i det femtande århundret, men dei er aldri like utvikla i skuldingane som i meir sentrale strøk, som Lausanne.

Regionale alternativ til det klassiske paradigmet: italiensk-talande territorium

Det er fleire problem med det kumulative konseptet enn det franske: manglande omsyn til andre hekseforteljingar enn den tyske. Det fantes myter som hadde andre innhold, som strega-ene i Italia. Det ser ut til at dette er ein tradisjon som har blitt teke vare på i moderne tid, som til dømes i USA. Om dette er noko av same slag som wicca-trua, veit eg ikkje, men det kan vere interessant å undersøkje det. Ei strega skal ha floge rundt nattestid med ei eller to andre streghe (utt.: stre:ge, ikkje stre:dzje) for å bryte seg inn hjå folk og suge blodet ut av spedbarna deira, ei handling som vart kalla stregoneria. Igjen: hard g. Kieckhefer refererer til Ugolino Nicolini som har gravd frem ei saksrekkje som gjekk frå 1445 til tidleg 1500-tal, med skuldingar liknande dei nemnde over om Vauderie. Som i dei tysktalande områda, heldt skuldingane seg stabile over lengre tider (her er det snakk om eit halvt hundreår), i motsetning til døma frå dei franske områda.

Streghe var meir framstilt som innbrytarar heller enn som sabbatssamlande hekser. Dei forbraut seg på heimane til folk, heller enn kirka, og var i så måte ikkje en kirkeleg trussel. Myta om dei kan sporast tilbake til romarane sine forteljingar om nattflygande ugler som strigēs, som på norsk tilsvarar ugler som kattugle – Strix aluco. Eg må be om orsak, for eg må berre ta ein liten digresjon:

It was when I learnt the Latin for ‘screech-owl’ in my first lesson that I first thought there must be a better way.

Jerry Toner
Latin Key Words, s. vii.

Det kan sjå ut til at aluco kjem av gresk ἀλύκη. Dette kan igjen ha noko å gjere med anten ἀλυσμός (liding, støy, angst), eller kan hende med Λύκειος, avleia av anten λύκος (ulv) eller λύκη (ljos). Eg tenkjer det er mest sikkert at det er kobla til det siste, då med prefikset ἀ-, som uttrykkjer mangel/fravær av noko. Det blir då ei ugle som er utan ljos.

Finally, I should like to thank the Oleander Press for giving me this chance to give newcomers to the wonderful Latin language a means of putting the screech-owl behind us all.

Op. cit., s. ix.

Ja, eg er glad i språk – så slike digresjonar gjer meg glad. Faktisk var det her den opphavlege posten min stoppa, så alt som kjem under, blei skriven søndag 14. mars 2021.

Å begrense opphavet til Pays de Vaud er til lite hjelp. Medan Lausanne-paragdigmet i stor grad kom frå inkvisitørane sine forhøyr, fortel kjeldene oss at frå sakene at Perugia-krinsen hadde sitt eige paradigme som hadde rot i lokal folketru med røter heilt tilbake til romarane, jamfør det eg skreiv over om nattuglene eller strigene (ein strī̆x, fleire strī̆g|ēs). Men etter at desse forteljingane blei kjende utafor det lokale området, blei dei samanføyde med andre forteljingar som hadde vore vel så distinkte. Martiale Espaze stod for retten i 1491, først tiltala for å forheksing, men deretter for både Lausanne-paradigmet og dessutan det italienske strega-paradigmet. På same måte som strega, gjekk dei til åtak på born i senga, både med å trykkje dei ned, og eitt tilfelle av å ha hatt pulver i munnen til ein unge – som sjølvsagt gjorde at ungen døydde. Espaze var opphavleg ikkje knytt til sabbaten (sjølv om det er ein referanse til eit bornedrap etter ein sabbat); det viktige å sjå her, er korleis den opphavleg lokale myta om ho med tida hadde fått lånt inn trekk frå større regionale tendensar.

Diana fra Versailles. Skulptur i marmor fra ca. 345 f.Kr. Louvre, Paris.
Av Ukjent/KF-arkiv.
Lisens: Falt i det fri (Public domain)
Henta frå Store norske leksikon.

Diana-spela (spel: lūdus) var eit anna nytt trekk i dei italiensktalande områda, og me ser det frå 1384 i Milan. Som ein kan vente med ein slik assosiasjon, handla det her om kvit magi: heling. I andre område hadde samhandla dei med Djevelen, med alle dei vanlege hendingane, som kannibalisme, og dyre- og barneblodsofring (puerōrum striātōrum). Ein ser hint av den større mytologien, men i bunnen meir lokale trekk, som at ei kvinne er leiar og ein tematikk kring gåver (frå avling o.l., skulle eg tru) og samhald. Det er i det heile høgst truleg at det ein her ser omtala, er lokale feiringar som inkvisitørane tolka på verst moglege måte. Kieckhefer påpeikar at:

It is in this context that the views of Carlo Ginzburg become most plausible: that the mythology of witchcraft can be represented as resting on a misconstruction of actual folk beliefs and customs.

Regionale trekk er sterke, dei held seg ved og strekkjer seg gjerne forbi 1400-talet, og skrivarane har urovekkjande lett for å slå saman tradisjonar til å fremje kva enn for eit poeng dei ser nødvendig.

Regionale alternativ til det klassiske paradigmet

Vedvarande regionalisme er ikkje fasiten for heile Europa, som dei tyske områda er eit glimrande døme på: Her blei sakene heller gjennomført av dei sivile styresmaktene. Kjeldene er tvetydige, og dei rettar fokuset heller på kva materialar dei brukte enn på kva dei prøvde å oppnå; dermed ser me kjeldene omtale trolldomsplanter, stoff teke frå ofra frå galgane, men sjeldan omtaler av kva dei ville gjere med dette. Når ein ser desse prova samla, får ein eit bilete av kva trolldom dei blei dømde får: værtrolldom (over halvparten av sakene), leikamsskade og drap (nest mest vanlegast), skade på dyr (og særleg å stele kumjølk), og kjærleikstrolldom. Ein ser dessutan at dei sivile dommarane ikkje alltid var trygge på korleis dei skulle handsame sakene, og at dei til og med rådslo seg med kyrkjefolk og «heksemestarar» (inkvisitørar), men òg med fagfellar frå andre stadar, som me ser dokumentert i brev.

Bystyra handterte på denne tida også blasfemi, sodomi, tvilsam religionsutøving og trolldom, men synte liten interesse for diabolisme, sjølv om me av og til kan sjå at dei vedkjende dette (som til dømes med at dei dømde skal ha fått kreftene frå Djevelen). Sjølv om me kan lese tilståingar om samkvem med Djevelen og/eller å ha frasagt seg Gud og hans tilhøyrande, ser me ikkje ting som heksesabbat eller konspirasjonar.

Enda lenger unna dei italienske områda, som i England, har me enda mindre av mønstra frå søndre Europa. Enda Johannes Nider tala tysk, og forfattaren av Malleus maleficārum var ein tysk inkvisitør og lånte mykje frå Nider, er det nesten inkje å sjå av paradigma frå sør. Sjølv om Heksehammaren har hint til paradigma, til og med reine attgjevingar av dei, passar dei tyske døma rett og slett ikkje inn i importmytologien hans. Når sjølv ikkje forfattaren av Heksehammaren greide å gjere om dei tyske tradisjonane i verket sitt, slik at dei passa med mytologien han ville skape, fortel dette oss at regionalismen i hekseforfølgjingane var sterk.

Kritikk og skeptisisme

Dei fleste av oss, når me tenkjer på intellektuelle strømningar frå 1400-talet, tenkjer anten på renessanseanden, eller på hekseri og dermed demonologi. Det er nettopp dette me finn i det som er bevart frå tida: på den eine sida overtru og trolldomsfrykt; på den andre sida litteraturkritikk av nettopp denne overtrua. Når det gjeld det siste, var dei ikkje berre kritiske til dei som hadde slik tru, men også til dei som trudde at slik overtru hadde noko kraft i det heile, og dei som forfulgde slik tru, ɔ: rett og slett å ha tru på at noko slik ein gong skulle vere noko å forfølgje. Faktisk var det folk som kritiserte sjølv trua på hekseflukt, og dermed og at det skulle skje noko slikt som at dei flaug til heksesabbat og at heksesabbaten ein gong skulle kunne skje; å stille folk for retten for slikt, var dermed – for dei som hevda å vere meir opplyste – berre tull. Rådgjevaren Ulrich Molitoris meinte at mesteparten av det som blei sagt at heksene skulle ha gjort var umogleg, men at dei inngjekk pakt med Djevelen var fortsatt noko som måtte straffast; medan teologen Marin Plantsch meinte at hekseflukt var umogleg, men at vêrmagi og anna forheksing var mogleg.

I Valais, nokså nære hjartet av Lausanne-paradigmet, har me ei sak frå 1467 der tre hekser som skulle avrettast trakk inn ei enke frå Chermignon d’en Haut: Françoise Bonvin. Ho blei arrestert og stilt for retten, men hadde solid forsvar:

The first argument for Bonvin’s defence had to do with how the devil tempts people. Her accusers had told hair-raising tales of their encounter with the devil, who appeared in hideously misshapen form with fire coming from his mouth. The defence insisted that when the devil seeks to deceive people he begins not by terrifying them but by blandishments to allure them. Secondly, the confessions of Bonvin’s accusers had centred largely on witches’ manipulation of the weather, but weather is under the control not of the devil or of humans but of God. To believe otherwise is heresy, ascribing to a creature the power belonging to God alone. The accusers told of killing a child and taking its body to their synagogue, where they ate it. But the cemetery where the child was buried was surrounded by many houses, and the witches could hardly have exhumed the body without being seen and heard. Further, it was not clear how many days had passed between the killing and the eating of the child, or whether the body had been preserved with salt or had decomposed, or how they could have eaten it once decomposition set in.

Sixty-seven witnesses from the vicinity were then interrogated, including the clergy at Bonvin’s parish church. They testified that she was of a good family, had lived an upright life, and had had a favourable reputation until recently defamed. She adhered to the Catholic faith, performed good works, attended church regularly, heard mass devoutly (although not always arriving on time), made the sign of the cross, confessed her sins and received communion at Easter time, and gave alms. She knew the Catholic faith in the manner of peasants, and had taught it to a young girl competently if simply. She had been charged with arousing a destructive storm, a flood, and a snowfall in July, but at the times each of these events occurred she had a convincing alibi. Witnesses also told of enmity between Bonvin and one of the accusers, with whom she had quarrelled over rights of pasturage. Bonvin evidently had a quick tongue and was eager to spread her own suspicions about her neighbours’ misconduct. Still, the evidence in her favour was overwhelming, and the bishop issued a formal statement of her innocence, restoring her to freedom and possession of her property. Alas, another witch then accused her; she was again arrested, interrogated, and tortured, but seems a second time to have been also released as innocent.

Det er interessant å merkje at me har beretningar om sterk motstand mot trolldomsrettssaker. Men med skrivinga av Malleus maleficārum og pave Innocent VIIIs Summīs dēsīderantēs affectibus prøvde dei å få has på slik motstand. For meg ser det ut til at det var enklare å få folk til å godta forheksing som reelt, medan diabolsk heksekunst var verre, sidan det kravde å slutte seg til eit heilt nytt trusregime, ein mytologi som var framand for dei fleste, i alle høve i Nord-Europa.

Konklusjon

Den første bølga med trolldomssaker var meir kompleks enn kva me har vore vane til å lese før: Det var ikkje så enkelt som at ein berre pakka på med stadig fleire konsept. Regionalismen var sterk gjennom heile seinmellomalderen og ein såg til og med nokre protestere. Regionale trekk lot seg overføre mellom regionar, men berre til ein viss grad. Dei fyrste heksejegarane og demonologane ga dermed ikkje Europa ei ferdig pakke for kva som var trolldom og hekseri, og å løyse dette skulle bli dyrt og kostbart, i alle høve i menneskeliv og liding.

Aller siste eksamen på UiT avlagt

Klokka halv åtte i morges gjorde jeg ferdig eksamen i LAT-2121 Eldre latinsk komedie. Jeg valgte å fokusere på metrikk, slik jeg også gjorde i det forrige emnet, LAT-2122 Latinsk språkhistorie. Jeg fikk A på den eksamenen, og det var en av de vanskeligste jeg har skrevet, men jeg vet ikke om jeg greier å opprettholde det til dette emnet. Jeg valgte ei uortodoks tilnærming til denne semsteroppgaven, og skreiv om metrikk, der jeg prøvde å analysere og forstå den som musiker. Jeg tror det kan bli bra, da; jeg får bare krysse fingrene.

Det som er spesielt for meg med dette, er at dette er den aller siste eksamenen jeg tar på Universitetet i Tromsø. (De heter visst det igjen …) Neste trinn på veien er å flytte, og vi er godt i gang med pakkinga. Kjersti skal dra ut i felt neste uke (Hålogalandsveien), og jeg blir hjemme mesteparten av sommeren. Jeg har arbeidet som tekster å hvile på, men vi må jobbe hardt skal vi greie å samle midlene til å finansiere et skottlandsopphold. Første tue som står i veien er å skaffe rundt 100 000 kroner til skolepenger – hvert år. Vi er ikke sikker på hvordan vi skal gjøre det, og alle tre søknadene jeg hadde inne om finansiering mislyktes. Heldigvis har jeg veiledere der som er nokså irritert over at det ikke gikk gjennom.

Nå er det uansett på tide å ta det med ro et par dager. Neste uke er det fullt kjør med teksting på dagtid og pakking på kvelden. Partiet mitt skal gradere seg på onsdag, og det blir ei uhøytidelig avslutning da, med mulig filmkveld i ettertid (man vet jo hvordan ting er). (For jeg har jo endt opp med en klubb der det å dolke en i ryggen og hvile beslutningene sine på falske premisser og ubegrunnede mistanker er i orden.)

Jeg tror jeg skal benytte muligheta nå i nærmeste framtid og legge ut oppgavene mine i bloggpostform. Det er ganske mye arbeid, særlig med tanke på referansene, men det er verdt å gjøre det.

Jobbmesse på The Edge

Som arbeidsledig er det viktigste man gjør selvfølgelig å søke etter jobb, men når drømmejobben er et stipend som samisk-og-arktis-kåte UiT neppe noen gang kommer til å lyse ut, er det neppe noe overraskende over at jeg har hatt lite hell med jobbsøknadene så langt. Det har blitt søkt på noen stillinger siden jeg ble arbeidsledig i fjor, blant annet noen stillinger på UiT, men jeg har nok ikke hatt de kvalifikasjonene som ønskes til de stillingene.

Nå i dag var det kalt inn til jobbmesse på Scandic Hotel The Edge, og man var pålagt av Nav, gjennom den nye tjenesten de har lansert (aktivitetsplanleggeren) å takke ja og å møte. Så da det så var på tide å komme hadde jeg ikke så rent mye valg.

Det var, som forventet, mye å hente der for folk med fagbrev; for dem med høyere utdanning var det nokså ymse. Nav, UNN, Rehabiliteringsenteret Nord-Norges kurbad og Tromsø ungdomssenter var vel de eneste som pekte seg ut, samt – selvfølgelig – rekrutteringsselskapene, representert av Manpower, Adecco og et par andre.

Jeg har noen søknader å skrive, og må ytterligere oppdatere CV-en min, blant annet hos Manpower. Det mest interessante med alt, var BUF-etats Tromsø ungdomssenter og UNN; jeg skal i hvert fall ta kontakt med dem. Kan hende jeg bare må innse at noen doktorgrad blir å ta lang tid å få anledning til å ta, om noensinne.

Ny blogg: Medie- og dok.vit. UiT

Jeg har fått ansvaret for å undervise medie- og dok.vit.-folkene i blogging og sosiale medier, og opprettet en blogg på vegne av dem. Første innlegg ble lagt ut i går (som del av forelesninga/bloggverkstedet), og kan lese på bloggen Medie- og dok.vit. UiT

Velkommen til medie- og dokumentasjonsvitenskap i Tromsø!

Endelig er høstsemesteret i gang igjen, og alle vordende dokument- og medievitere ønskes hjertelig velkommen til UiT. Denne høsten er det satt av seks timer fordelt på tre økter der vi skal diskutere sosiale medier generelt og blogging spesielt, og dere skal få anledning til å starte opp deres egen blogg […]

Nominasjon til Åse Hiorth Lerviks pris

Etter mange hyggelige tilbakemeldinger og glimrende resultat på mastergradseksamenen til jul, har jeg måttet nyte en kalddusj i ettertid i form av å måtte innse at antikken har en lite opphøyd status i Norge, og spesielt her i Nord; jeg nevner det for så vidt også innledningsvis i avhandlinga. Men nå har jeg hatt gleden av å bli nominert til Åse Hiorth Lerviks pris for beste masteroppgave, og fikk i dag invitasjon til sommerfesten der utdelinga gjøres. Da er det bare å krysse fingrene, og håpe at oppgaven trekker det lengste strået. Hvordan den andre oppgaven er, vet jeg ikke (Paula Ryggvik Mikalsen, HSL-fak.: But you can’t get me out of the story: Feminist Revision of Fairy Tales in Short Stories by Margaret Atwood and Angela Carter. Nominert av Gerd Bjørhovde, Institutt for kultur og litteratur, engelsk litteraturvitenskap), men jeg burde kanskje lese oppgaven i forkant av festen?

Når jeg ser gjennom gamle artikler her, ser jeg at jeg faktisk aldri har presentert oppgaven min. Inntil jeg får ut finger’n og får gjort det, kan oppgaven hentes via Munin for dem som måtte ønske det.

Mastergradsstudentenes uteksamineringsseremoni: Studentens tale

Både Kjersti og jeg er ferdig med masterstudiet vårt nå – endelig – og 17. desember ble det holdt uteksamineringsseremoni for alle de nye magistrī. Jeg fikk æra av å holde studentens tale, og jeg har gjengitt manuskriptet nedenfor i si helhet. Underveis i talen kom jeg riktignok med noen improviserte bemerkninger, men mesteparten av det som ble sagt står her. Og med det tilbyr jeg en skål til ære for oss begge: Bonam fortūnam nōbis exopto in viā vītae vādere!

Avsnittsinndelinga kan kanskje virke litt rar, litt oppstyltet; det var et grep jeg valgte da jeg skrev den inn for at det skulle være lettere for meg å følge manuskriptet, uten å måtte se ned så ofte. Jeg anbefaler andre det: Sett inn linjeskift oftere enn du ellers hadde gjort, slik at hvert avsnitt inneholder ei kort tankerekke. Da står du mye friere når du skal tale, slik at du kan tale til publikum, ikke lese høyt til dem fra et papir.

Tale til masterstudentene under uteksamineringsseremonien. Foto: Synnøve des Bouvrie.

Tale til masterstudentene under uteksamineringsseremonien. Foto: Synnøve des Bouvrie.

Studentens tale under uteksamineringsseremonien høsten 2015, HSL-fak.
Taler: Tor-Ivar Krogsæter

Kjære alle veileder, professorer og forskere; studiekonsulenter; og familie, venner og alle andre som har hjulpet oss på veien: Graduātūrī vōs salūtant! – Vi som er i ferd med å uteksamineres, hilser dere!

Kjære alle studenter! Gratulerer med dagen!

Den som tildeles en mastergrad skal ha utviklet kompetanse for kritisk analyse som gjev overføringsverdi til andre felt, som det står i programmet for historie. Vi som sitter her som nyuteksaminerte i dag føyer oss dermed inn i rekka av nordmenn – rundt 9½ % menn og 7,6 % damer – som har greid det vi nå har klart: Å fullføre en mastergrad.

Så hva skal vi med en slik grad? Media vil ha det til at vi lider av «mastersyke» her til lands, men Aftenposten kunne i fjor melde at NiFu hadde konkludert med at det bare var tull – heldigvis. Hun som skreiv artikkelen har forresten selv en mastergrad…

7 og 9 % damer og menn er likevel ganske høye tall. Ei viktig grunn til at så mange er i stand til å ta så høy utdannelse, er tanken om lik rett til utdanning for alle, som gjør at vi nå skal stifte bekjentskap med en ny venn, som kommer og banker på døra: Lånekassen. Utdanningsstøtta vi alle får anledning til å benytte oss av, gjør at vi ikke bare har et høyt antall høyt utdannede mennesker i landet, men at også gjennomsnittsalderen er usedvanlig høy. Når nordmenn tar fatt på utdannelsen her til lands, er en gjennomsnittlig franskmann ferdig med bachelorgraden sin. Den gjennomsnittlige nordmannen i høyere utdanning er faktisk 28 år.

Går vi én generasjon tilbake, var det ikke uvanlig med 2,6 barn innen den tid, mannen med flere år i fast arbeid bak seg, og kona mest sannsynlig det samme. Men mens foreldregenerasjonen kunne skryte av et allerede langvarig fast forhold til hverandre, fast arbeidskontrakt og jobb sikret ut livet, og kun ett huslån og ett billån, kan vi med den høyere utdannelsen skryte av å kanskje ha oppnådd litt mer: Mange av oss har nå funnet livsfølget vårt, så gratulerer til dere! Og de som enda ikke har det, vi kan alle nyte et fast forhold til Lånekassen i hvert fall til vi er 50 – så lenge vi betaler i tide. Hva gjelder fast ansettelse: Omtrent 8 % av den norske arbeidsstokken er i midlertidig ansettelse, men noen av oss sikter kanskje etter endt utdannelse å fortsette karrièren i høgskole- og universitetssektoren; vi kan forvente 18½ % midlertidighet. Men det kunne vært verre: Hadde vi vært kunstvitere hadde 58½ % av stillingene vært midlertidige. Med slike jobbutsikter slipper vi kanskje unna problemet med huslån og billån, for hvilken bank gir vel huslån til noen som kun kan vise til jobb to år frem i tid?

Men det er ingen grunn til fortvilelse: De aller fleste av oss får oss et arbeid vi har lyst til å holde på med nokså raskt. Faktisk har graden av mistilpasning i forholdet mellom utdannelse og arbeid gått ned fra 8,9 % i 03 til 4,3 % i 2013. Det samme gjelder arbeidsledige med høy utdannelse: Tallene synker. Forskerne bak NiFu-rapporten konkluderer med at det tallene viser, betyr at «mastersyken» er oppdiktet, for arbeidslivet absorberer de store kandidatkullene. Dermed kan vi se frem til mange år med variert og spennende arbeid, som arkeologer; filosofer; historikere; jurister, fredsvitere og statsvitere; lingvister, litterater, bibliotekarer og medievitere; religionsvitere; sosialantropologer; sosiologer; lektorer i alle fasetter; og ikke minst det meste annet, for masterstudenter har vist at de i kraft av å ha en mastergrad evner å jobbe selvstendig over lang tid med utfordrende problemer. Folkens: Det er vi her i salen, det!

Når man leter på nettet etter gode råd til hva som bør sies i en tale som den jeg har fått æren av å holde til dere, finner man at livsråd er noe som hører med. For en generasjon siden hadde nok femogtredve år og ferdigutdannet vært en smule gammelt, men det er altså ikke slik lenger. Etter sigende skal man visstnok være ung nå i 30-årene, og 40-åringene vil vel gjerne si det samme. Jeg, derimot, føler meg voksen, og det på godt. Jeg håper dere som sitter her i salen føler det samme som meg – at dere har blitt voksen, og det på godt – at masterutdannelsesløpet har forberedt oss på livet.

I den anledning synes jeg vi bør tenke på dem som har slitt i utdanningsløpet sitt. En del av vi tilstedeværende har tenkt å fortsette i akademia, og jeg har derfor en hjertesak jeg ønsker å ta opp. 10. oktober er verdens psykisk helsedag, og den følges opp av den nå svært vellykkede Movember-kampanjen. Hver tiende student sliter med psykisk helse i løpet av studieløpet, og årsakene er mangefoldige. Mi erfaring er at vennskap og gode familieforhold er uvurderlige for å klare seg gjennom et langt studieløp. De fleste instituttene har egne studentforeninger for mastergradsstudentene, og noen studenter er også med i åpne foreninger. For å vise tilbake til tallene for psykisk helse: Det er flest damer som sliter med plager – faktisk hver femte av dem – og studentene opplever større grad av psykiske helseproblemer i begynnelsen av studieløpet. Tar man i betraktning at det også er flere kvinnfolk enn mannfolk som tar høyere utdannelse, tyder dette på at vi studentene, men også de akademisk ansatte, har et arbeid å gjøre for de kommende kullene. Vær inkluderende! Er det noen du sjelden ser, eller som helst trekker seg unna, gå dem i møte! Dette er noe vi humanistene – altså vi som har tatt utdannelse innen de humanistiske vitenskapene – bør være eksperter på – vi studerer og forsker tross alt på mennesker. En glad student blir en god student. Det samme gjelder nå for de mange av oss står på terskelen til arbeidslivet: En glad kollega blir en god kollega.

Så selv om vi nå skal bli – vi kan nå kalle det – voksne, betyr ikke det at studietida er over, heller ikke moroa. En voksen tar ansvar for seg selv og andre. Den voksne bør da også ha kapasitet til å inkludere, spre glede, støtte, gi ros, være et medmenneske; men den voksne kan også føle seg ekskludert, være for sliten til å gi av seg selv, trenge støtte, trenge ros, og trenge et medmenneske. Den voksne kan da også føle at man ikke kan be om hjelp når man trenger det; tvert imot er det et tegn på at man har vokst som menneske at man er i stand til å se – som Arthur Arntzen sa det – bjælken i sett eget aue, be om hjelp når man trenger det, og dermed våge å være svak. Det er nemlig det som virkelig kjennetegner et voksent menneske: at man våger å se og erkjenne sine egne svakheter, og gjøre det som trengs – som å be om hjelp – for å utbedre dem.

I Norge er vi glad i tanken om at alle er like. Dette er et ofte misforstått konsept, og konsekvensen av misforståelsen er særlig tydelig å se i skolen. Poenget er at alle er likeverdige, og at alle har lik rett til å behandles deretter. I skolen vil det si at ikke bare elevene som er svake i fag skal få tilpasset opplæring, men også de som er spesielt dyktige; alle elevene har den samme retten til å få utfordringer etter evne. Lektorer: Dere har et stort ansvar å skjøtte. Det er dere som skal skolere neste generasjon av elever for å gjøre dem som ønsker det klar til universitetsutdannelse. Våg å utfordre dem! Våg å se dem, hver enkelte elev! Og våg å tolke likhet som lik rett til å bli sett som unik.

Dette siste er det jeg håper vi alle tar med oss ut i livet vi nå skal møte. Det har blitt en floskel å si at vi er alle unike. Hvis alle er unike, følger det ikke da logisk at ingen er unike? Poenget er selvfølgelig å minne en på at vi alle kommer med våre egne særegenheter, på godt og vondt. På kjølelageret på Coop her i byen, jobbet vi under slagordet Gjør hverandre god!; den enkelte ansatte fikk bonus etter den felles innsatsen til alle som jobbet der. Vi har hver våre unike styrker og svakheter; greier vi å respektere disse særtrekkene ved hverandre og bygge på dem, greier vi også bli bedre mennesker i et bedre samfunn. Nå har vi kunnskapen som kreves for å gjøre dette på høyt nivå. Vi som uteksamineres i dag, bygger morgendagen, og vi klargjør grunnen for barna som følger etter oss.

Derfor, kjære medstudenter: Vi er morgendagens menn og kvinner. La oss gjøre som historikerne og lære av fortida, slik at vi kan bygge ei bedre fremtid med kunnskapen vi har i dag. Gratulerer med dagen, alle sammen.

Høst på campus UiT

Det begynner å bli høst. Jeg tok dette bildet 24. september utenfor historie, for for meg er det beste, hyggeligste høsttegnet at det begynner å dukke opp morsom sopp her og der. Hva dette er aner jeg ikke, men de er da fine, ikke sant?

Eksamen: HIS-1011

Sekstimers skoleeksamen i «Afrika på 80 dager»

I dag var det skoleeksamen i afrikakurset til postdok. Christine Smith-Simonsen, et av de mest interessante fagene jeg har tatt. Det var tre grunner til at jeg valgte å ta emnet: For det første syntes jeg det var en stor mangel i den såkalte verdenshistoria vi hadde hatt, for Afrika var nærmest fraværende. For det andre var dr. Smith-Simonsens par timers forelesning for oss i løpet av forrige semester, og de var så gode at jeg ønsket mer undervisning av henne. Til slutt må nevnes anbefalinga Jonas Karlsen ga av kurset hennes etter selv å ha tatt det, der han sa det var det beste emnet han har hatt. Jeg er enig med ham.

Men nå er semesteret ferdig, og det er veldig godt å være ferdig med emnet, for da var mye pensum, og det har vært veldig mye lesing nå den uka som har vært. Nå har det seg slik at universitetet har endret hvordan skoleeksamenene skal leveres inn. Vi fører nå inn på gjennomslagspapir, og får med oss en kopi hjem. Eksamenen gikk strålende – jeg leverte hele sytten sider! – så jeg tenkte jeg skulle skrive den ned her på bloggen min.

Eksamenen bestod av to deler. Jeg siterer (med småfeil og alt):

HIS-1011

Afrika på 80 dager.

Emner fra afrikansk historie

Høst 2012

6-timers skoleeksamen 23. november

Hjelpemidler: Ingen

Bokmål:

Eksamenen består av to deler, der del B er den som bør vies mest tid/plass

Del A

Svar kort på tre av følgende spørsmål:

1. Hva er hovedelementene i følgende tre perspektiver innen afrikansk historieskriving: koloniskolen, afrikanister og de radikale?
2. Hva er monokulturer/cashcrops, og hvilken effekt har de hatt på afrikansk økonomi og samfunn?
3. Hva ligger i begrepet kondisjonalitet i bistanden?
4. Hvilke typer kilder brukes i afrikansk historieskriving?

Del B

Svar på én av følgende oppgaver:

1. Drøft forutsetningene for statsdannelser i Afrika før kolonitiden
2. Hvordan oppstod den transatlantiske slavehandelen, og hva ble dens konsekvenser?

Som nevnt gikk det heidundrende bra. Nedenfor følger ei avskrift av eksamensbesvarelsen min. Det er utvilsomt partier som kunne vært skrevet bedre, men ha i bakhodet at dette er en skoleeksamen, ikke en hjemmeeksamen, og det begrenser seg litt av seg selv da. Jeg har gjort mitt beste for å skrive eksamensbesvarelsen så eksakt som mulig, inkludert skrivefeil (men det kan selvsagt hende at det har kommet inn flere).

A: Kortsvar

1 a) Koloniskolen (heretter «ks»)

Ks. var den rådende retninga frem til 1960-tallet, da de afrikanske statene begynte å frigjøres. Før kolonistene var det i henhold til ks. ingen afrikansk historie; det stillestående var et felt for arkeologer og antropologer. Man må samtidig se dette i sammenheng med at historie tidligere kun var ansett for å beskjeftige seg med skriftlige kilder, og man hadde da ikke kjennskap til de (relativt fåtallige) skriftlige afrikanske kildene, slik som de på ge’ez.

Det som fantes av afrikanske høykulturer ble forklart med påvirkning utenfra, og da særlig fra blekhudete folk. Sosialdarwinistisk tankegods preget også skrivinga. Afrikanerne ble sett på som hjelpeløse, og vi, europeerne, hjalp (i følge ks.) afrikanerne ved å gjøre «vår kristne plikt» og sivilisere dem.

1 b) Afrikanister (fra 60-tallet og utover, da mange afrikanske stater var blitt frigjort og optimismen rådde):

Som en konsekvens av de amerikanske borgerrettighetskampene, ble det et sterkt fokus på ens røtter, som igjen førte til ei, innen akademia, afrosentrisk retning. Man ønsket å finne tilbake til Afrikas storhet, men gikk i den såkalte Trevor Roper-fella (å argumentere på andres premisser) ved å igjen skrive eurosentrisk – altså historie på europeiske, vestlige premisser – for å slik vise prekolonial storhet; dette ved å vise at «også Afrika har hatt» europeiske samfunnstrekk, som for eksempel føydalistiske samfunnsstrukturer, eller byer med samme prestasjoner og makt som europeerne hadde hatt.

1 c) De radikalse (slutten av 60-tallet og utover 70-tallet):

Etter den afrosentriske oppblomstringa, og etter at stort sett alle afrikanske stater var blitt frigjorte, hadde man trodd at Afrikas problemer skulle løse seg selv; bare Afrika ble fritt, skulle alt bli bra, for alt var jo bedre før kolonistene (et godt eksempel på essensialisme). Men det gikk altså ikke slik, og man begynte å spørre seg «Hva gikk galt med Afrika?» Den tidligere positivismen ble snudd til negativisme, og man så at man måtte begynne å se på Afrikas dypere strukturer for å se om man fant svarene der.

2)

I en monokultur dyrkes kun ett jordbruksprodukt, og det gjøres med kun et økonomisk mål for øye. Man produserer altså ikke mat¹⁾

¹⁾ Eller for den saks skyld tobakk, palmeolje, hamp, eller lignende.

i egenbergings øyemed (her da også forstått i ei utvidet, nasjonal betydning), men for salg til en utenforstående. Som en konsekvens av dette, har afrikansk jordbruk blitt svært sårbart for internasjonale fluktuasjoner. Når etterspørselen har blitt lav, har dermed inntektene blitt for lave til at de har tjent nok til å kunne brødfø seg selv. Den grusomme ironien ligger jo da særlig i hvordan jordbrukere selger maten de selv har produsert, og ikke får råd til å kjøpe den sammen maten til seg selv.

Mye internasjonal oppmerksomhet har blitt rettet mot afrikanske ledere de senere årene for at de tillater borgerne sine å sultes mens de har store matlagre klare for salg, for å sikre landet (eller seg selv) en kortsiktig gevinst heller enn å planlegge for en sterk og sunn samfunnsøkonomi.

I norske media, blant annet av NRKs radio, har også norsk kjøttnæring vært i ilden, sli bl.a. amerikanske og kinesiske selskaper tidligere har vært. Store mengder varer kjøpes opp til urimelig lave priser; dette blir dermed ei indirekte oppfordring til monokulturdrift, i og med at man for å få ei rimelig avkastning må produsere i urimelig store kvanta, som igjen gjør afrikansk potensiale for positiv økonomisk vekst og samfunnsutvikling mindre realiserbart.

4)

I afrikansk historiografi er man mer avhengig av andre kilder enn de skriftlige, ganske enkelt fordi det er svært få av dem. Hva gjelder nettopp de skriftlige kildene, har man fra tidlig tid, bot bortsett fra egypternes, stort sett kun etiopernes ge’ez-skrifter å ta av; de er til gjengjeld svært rikholdige. I senere tid er det derimot svært mange flere å ta av. Araberne, som eksempelvis ferdamannen Ibn Battuta, har skrevet mye. Etter europeernes ankomst, har vi et stort antall skrifter fra for eksempel skipsførere og misjonærer. Man regner òg med at det finnes store hit til uoppdagede arkiv i den arabiske og sørsentralasiatiske verden.

Hva gjelder andre vitenskaper, har det vist seg at afrikansk historieforskning har krevd en større grad av samarbeid på tvers av fagfeltene enn hva som har vært gjort tradisjonelt. Arkeologi har kunnet gi svar på spørsmål vi ellers ikke ville fått vite mer om. Den store korsikaneren, Nabullione Buonaparte,¹⁾

¹⁾Altså Napoleon

hadde med seg en hærskare vitenskapsmenn da han dro til Afrika; med dem startet bl.a. egyptologien.

Språkvitenskap har vært essensielst for å kunne lære om folkeforflytninger. Vi vet at de bantutalende spredte seg svært raskt på grunn av hvordan dialektene (i vid forstand) hører sammen, og at Madagaskar-folket stammer fra Indonesia, da gassisk har et vokabular halvt bestående av indonesiske ord.

Også botanikk har vært nyttig; de har vist hvordan flere afrikanske vekster (for eksempel kinapotet) har kommet til fra andre verdensdeler eller har spredd seg internt (vandrere som hadde meg seg mangoer spyttet ut steinene underveis).

Kunstvitenskapen har kunnet lære oss om prehistoriske samfunn, for eksempel ved å studere veggmaleriene i Sahara fra den tida det var frodig (for 5000 år siden).

B2: Transatlantisk slavehandel: Hvordan den oppstod og konsekvensene av den.

De afrikanske samfunnene hadde, slik vi i Europa hadde,¹⁾ lange tradisjoner for slavehold. Mange faktorer gjorde dette gunstig, men i første rekke bør to trekkes frem. Førs av alt (siden den transatlantiske slavehandelen dreide seg om økonomi) bør nevnes maktforhold. I motsetning til i Europa, var det i Afrika ingen mangel på land, så økonomisk og personlig styrke kunne vises ved å ha stor tilgang på arbeidskraft, som var en konstant knapp ressurs. Selv i områder med høy stammetetthet, kunne man gjerne ha ei befolkningstetthet på seks mann per kvadratmeter. For det andre bør trekkes frem status. I et landområde der overlevelsessjansen er såpass lav, blir samhold innad i familie og slekt svært viktig for beskyttelsens del. I tillegg, med den høye graden av barnedødelighet som hersket, blir det viktig å utnytte fødselspotensialet maksimalt, særlig ettersom slektstilhørighet for ledere oftest ble regnet patrilinealt, i stedet for matrilinealt slik det ofte ellers var; å ha slavinner blir dermed en enkel måte å sikre slektas fortsatte dominans.

¹⁾ Dette kan virke eurosentrisk, men er ikke ment slik.

Tilhørighet var, i følge både Bull og den slaveriromantiserende Lovejoy, essensielt for å være fri; frihet ble gjerne definert nettopp som det å ha tilhørighet, så en vanlig måte å straffe grove forbrytelser var ved idømmelse av slaveri, og dermed tap av familiebånd. Det var derimot mulig for en slave å gjenvinne tilhørigheta ved god tjeneste, eller i hvert fall for barna å få en halvfri status²⁾ og disses barn igjen å frigives, så det var en sosial dynamikk i virke.

²⁾Gode slaver kunne òg belønnes ved å få kone og å få tillatelse til samkvem.

Med tanke på de to første punktene, tilgang på arbeidskraft og familieforøkelse, var en vanlig måte å besørge dette, ved å ta krigsfanger. Ofte var man da ute etter kvinner, og dette gjerne av tre grunner: Primært skyldtes det nok at det var de som stod for jordbruket, så det var økonomisk gunstig. Sekundært, men ikke langt bak, kan trekkes frem potensialet de ga for ytterligere familieforøkning, samt makta som lå i det å ha råd til å ha konkubiner. For en fyrste (høvding/emir/konge) å ha hundre konkubiner, var slett ikke unormalt. Tertiært bør nevnes den motsatte konsekvensen dette fikk for fienden; han mistet nettopp det nevnt i én og to.

Alt dette viser hvordan det allerede hersket en indre dynamikk fremhevende slaveri da europeerne kom. Man må heller ikke glemme at ved disses ankomst³⁾

³⁾Strengt tatt: ankomst for andre gang. Man må ikke glemme romernes tidligere tilstedeværelse.

hadde det allerede vært et marked mot Arabia i et halvt årtusen. Portugiserne var de første, og søkende ei rute rundt Kapp det gode håp og videre mot India, opprettet de etter hvert kolonier for drift av sukker- og tobakksplantasjer. Portugiserne satte støtet inn spesielt langs Øst-Afrika-kysten, men det ble etter hvert for dyrt å drive det – kanskje særlig ettersom det fortsatt var noen århundrer til Suzekanalen skulle bli bygd, så de trakk seg etter hvert til dels ut.

Særlig Nederland, men også England,³⁾

³⁾Som frem til godt inn i det forrige århundret var synonymt med Det britiske imperiet.

skulle seile frem som de viktigste nye sjømaktene. På mange måter kom de til dekket bord, for markedet var allerede der. Man slo tidlig fra seg plantasjedrift i Afrika; før kininens inntog var europeeres dødelighetsrate 75% innen det første året, men kyststripene var dog bedre. Det ble derfor satset på transport av afrikanske slaver, da særlig negre, til blant annet De vestindiske øyene, Jamaica, Brasil, U.S.A. og ellers i Nord- og Sør-Amerika, samt blant annet til de indiske besittelsene. Ettersom afrikanerne hadde hatt en gradvis kontakt med europeerne i århundrer forut, var de betydelig mer hardføre enn for eksempel indianerne, som i stor grad ble utryddet på grunn av europeiske sykdommer. Det var med andre ord et spørsmål om økonomi: svarte, afrikanske menn var gode å arbeide, de tålte sykdommene godt, og de tålte (dessverre) mishandlinga de ble utsatt for godt nok til å bli en ettertraktet vare.

Afrika var nå blitt del av en internasjonal økonomi. Europas ledende makter, samt U.S.A., var blitt godt industrialisert, og hadde varer å tilby som afrikanerne var interesserte i. Slaver ble solgt for munnladningsgeværer, brennevin og europeisk tøy, og førstnevnte vare la grunnlaget for oppkomsten av de såkalte geværrikene. Man skulle altså indirekte bidra til ei samling av afrikanske nasjonalstater.

Ei forharding av afrikansk sinnelag begynte å vokse frem. Parallelt med dette begynte abolisjonismebevegelsene å vokse seg sterke. Egne merkevarer «ikke tilvirket på slaverygg» kom i salg, nærmest som en slags Fair Trade-forløper. Kirka var, akkurat som i middelalderen, svært frampå for avskaffelsen av slaveri. Det var likevel økonomi som skulle bli avgjørende for mange nasjoners avgjørelse, som f.eks. Danmark-Norge, for å endelig ta avgjørelsen om å avskaffe det.

Man anser 1888 for å være den endelige sluttdatoen for den transatlantiske slavehandelen, ved at det siste gjenværende markedet – Brasil – ble lukket. Konsekvensen av å ha åpnet for kjøp av 60 000 slaver i året lar seg imidlertid lett spores; at kjøperen sier nei betyr ikke at varen ikke lenger finnes. Som nevnt ble mange afrikanske samfunn forherdet av at man over tid hadde opplevd et fall i etterspørselen; det var tross alt en rundt århundrelang prosess å oppheve slavekjøpet. Med lavere etterspørsel blir prisene lavere, og selgerne måtte gjerne ut med en tiende i toll på verdien av slavene for hver stasjon, og endte ofte opp med å bare få betalt rundt 15% – en drøy sjuendedel – av salgsverdien; de måtte dermed skaffe stadig flere slaver for å tjene det samme som før. Ei urolig tid full av frykt for slavejegere gjorde at folk begynte å holde ungene innenfor bevoktede innhengninger, mens bønder og (vanlige) jegere måtte bevæpne seg når de skulle ut. Særlig rundt Niger ble det satdig vanligere at høvdinger ofret hundretalls slaver til begravelser såvel som fester, for de var blitt en billig måte å uttrykke makt på. Med den utstrakte lemlestinga, massevoldtekta og drepinga som skjedde, kan kong Leopolds galskap i Kongo nesten se normal ut.

En plass mellom 11 og 15 millioner slaver, rundt dobbelt så mange menn som kvinner, ble fraktet over Atlanterhavet. I begynnelsen var det vanlig med en dødsrate på rundt 20%, men man greide etterhvert å få den ned til rundt 10%.⁵⁾

⁵⁾Dette gjaldt dog òg sjømennene om bord.

Dette var over en periode på rundt 500 år, og når man legger til den arabiske handelen (som gikk over rundt ett årtusen) samt andre «småkjøpere» i denne perioden, som Danmark-Norge som stod for rundt 1,7%–1,8% av all frakt, ender man opp på rundt 28 millioner. Ettersom intensiteten i den transatlantiske tida var såpass høy, og de foretrakk menn fra rundt 20–35 år i et forhold på ca. 2:1 (menn:kvinner), har det fra flere holdt blitt hevdet at det rent demografisk ikke hadde så stor effekt for befolkninga, ettersom polygami gjorde det lett «å utnyttet fødselspotensialet maksimalt» Andre har derimot hevdet at nettopp det at det var menn i nettopp denne alderen som ble tatt ut av Afrika, har vært en kraftig demper på Afrikas muligheter til å bli en likestilt del i en verden som da begynte å industrialiseres.

Det er mange andre problemer knyttet til frarøvinga av menneskers frihet for ega vinnings skyld. Selv om det har blitt påstått at den transatlantiske slavehandelen var nødvendig for U.S.A. og England å industrialiseres, har dette blitt avvist, da ingen av disse nasjonene hadde en slaveøkonomi da industrialiseringa startet. Likevel, og dette er viktig: slavehandelen ser ut til å ha vært sterkt bidragende for Europas og U.S.A.s økonomiske vekst, ettersom man var i stand til å produsere store mengder dyre varer til en svært lav pris.

Etiopia søkte seg inn i Folkeforbundet i 1922, men fikk søknaden avvist fordi de fortsatt støttet seg på slaveri. Det opphevde dette ved lov, og ble medlem i 23. Selv om slaveriet ble juridisk opphevet, var det likevel fortsatt i virke, for det ble på nytt opphevet i vår levetid.

Selv om det, til å begynne med i hvert fall, ikke så ut til å være annet enn økonomiske motiver som lå bak igangsettelsen av storstilt slavehandel, utviklet det seg etter hvert en rasebegrunnet forsvarelse av det. I såvel U.S.A. som også søndre Amerika har bevisstheten rundt negroides opphav vært sittende i folks bevissthet helt opp til vår tid. I dagens «forente» amerikanske stater, er det en beven særlig blant kristenkonservative republikanere over det faktum at hvite om ikke lenge ikke lenger er i flertall til svarte. Svarte er fortsatt de fattigste i Statene, og i Sør-Amerika er det ikke uvanlig for svarte å være utestengt fra politiske verv. Etterdønningene fra den transatlantiske slavehandelen kan altså fortsatt ses og føles.

Byrden ligger dog ikke utelukkende på hvite. Riktignok var det vi som tilbød oss å kjøpe, og det i en forferdelig (i ordets rette forstand) stor skala, men det er ikke til å komme fra at afrikanere selv stod for jakt og levering av bytte. Et oppgjør med endemiske forhold har latt vente på seg; ei historie fra ei av årets «Afrika på 80 dager»-studiner kan vise dette: Under utveksling til Afrika opplevde hun foreleseren i afrikansk historie å utbryte «The Europeans should never have come!» til ellevill jubel fra klassen; de to europeiske studentene kunne ikke annet gjøre enn å forsøke å gjemme seg i stolene som best de kunne.

Det er klart at utnyttelsen vår har etterlatt sår som vanskelig heles, men for at det skal skje, må vi historikerne våge å åpne de kapitlene vi helst ikke vil lese, lese dem, og så formidle dem slik at verden kan komme seg videre. Selv omd et allerede lå til rette for å sette i gang storstilt slavehandel, gjorde inngripen vår på grunn av det vanvittig store omfanget det var snakk om, at den naturlige dynamikken som lå i slaveriet, der status kunne endres over tid, ble ødelagt, og slaven, som tidligere i det minste hadde vært et menneske, ble et objekt med kun en salgsverdi på hodet. Det ser ut til at vår råe utnyttelse av Afrikas ressurser, og da særlig menneskene, førte til en kollaps i den selvregulerende mekanismen og forandret Afrika for alltid.

Exāmen philosophicum II: muntlig eksamen

For kort tid siden skrev jeg om skriftligeksamenen min i ex. phil., og i dag hadde jeg muntligeksamen. Egentlig burde jeg lese på eksamen til i morgen nå, men jeg trenger å få det ut av systemet så jeg greier å konsentrere meg videre.

Jeg sov dårlig i natt; jeg tror jeg var våken fra ca. tre til seks, men de siste to timene sov jeg nokså greit. Jeg kom meg opp, tuslet på badet og tok meg en dusjet, og nybarbert og velduftende tok jeg på meg den grå dressbuksa, ei burgunderrød skjorte og et skråstripete slips. Jeg synes det var godt å gjøre seg litt ordentlig før jeg skulle av gårde. Jeg laget meg en god frokost, leste litt videre samtidig (Descartes), og dro til universitetet klokka kvart på ti; eksamen skulle starte elleve. På uni, etter å ha funnet ut hvor eksamen skulle være (det viste seg å være i undervisningsrommet vårt) traff jeg på en kar fra Alta som kjente meg igjen fra samlinga med masteren, og vi snakket litt om hvordan det gikk med lesinga, hvordan det gikk med treninga, og planene hans for videre gradering. Så tuslet han bort til noen kjente, jeg leste litt videre, og gikk så ned på Imladris, hvor jeg ble sittende å prate med Kim André om hvordan Aristoteles’ filosofis konklusjoner hadde vært hvis han hadde hatt tilgang på den kunnskapen vi har i dag. Premisset jeg la frem, er at siden metoden er god, ville en endring av forutsetningen ført til nye konklusjoner; Kim mente at metoden og forutsetningen begge var god, så han ville ikke endret på noe. Diskusjonen var interessant og fruktbar.

Så var det på tide å gå opp. Jeg kom inn, leverte fra meg boka til ham, og ble gitt plass ved bordet. De kommenterte først oppgaven min, og mente den var interessant lesing – de likte den – og nevnte at jeg hadde tatt opp både Aristoteles, utilitarismen og Kant. Første spørsmål kom, og det var om jeg kunne si litt om Platon, hvorpå jeg repliserte om de var ute etter idélæra, som ble bekreftet, og jeg snakket om læra hans, først med eksemplene om et tres refleksjon i vannet; deretter en sirkel i sanda – et vognhjul – den matematiske definisjonen av en sirkel – idéen sirkel; for så å fortelle hulelignelsen og trekke sammenligninger til Sokrates og The Matrix-trilogien (og benevnte skipskapteinene nærmest som Sokrates-er reisende rundt og opplyse folk). Deretter ble jeg spurt om å forklare hvilke endringer som kommer med Aristoteles’ tenkning, og jeg la ut i det vide og brede om form og stoff, om sjelene, om hvordan form og stoff er sammenknyttet og hvordan sjela dermed dør med stoffet. Etter det ble jeg spurt litt om Kants etikk; hva den gikk ut på. Jeg måtte tenke meg litt om, men kom raskt til svaret pliktetikk, og de ba meg om å utdype hva det gikk ut på. Den rette handlinga var selvfølgelig svaret, og jeg kom med noen eksempler på hva det kunne være. Spørsmålet videre var hvor den rette handlinga, plikten, kom fra. Selv om Kant mener det kommer fra inni oss, kommenterte jeg at jeg mente Freud hadde et viktig poeng med å koble inn superegoet også. «Men dette er ikke hva Kant mener.» «Nei, det er det ikke; men jeg er uenig med Kant.» Det så ut til å score godt. Videre snakket jeg litt om hvordan det kan være komplisert å se forskjellen på utilitarisme og pliktetikk til tider, når man tar de mer ekstreme eksemplene; dette da med bakgrunn i det kategoriske imperativ.

De var meget fornøyde, og etter å ha vært ute ei lita stund, ble jeg tatt med inn igjen, satt ned ved bordet, og fikk vite at jeg hadde fått karakteren A!

Nå har jeg kommet hjem igjen, og skal gjøre meg klar til eksamen i morgen i HIS-1002, hvis det blir, da. Vi har fått e-post fra universitetsdirektøren om at det muligens blir streik fra i morgen. Vi får se hva som skjer, for uansett må vi møte opp på eksamensstedet til rett tid.

Kunsten å nyte dagen

Syk og svak og dårlig bak, men det er ikke noen grunn til ikke å nyte dagen. Ved ankomst Universitetet tuslet jeg meg en tur ned på Lillekantina. Kakao hadde jeg tatt med meg hjemmefra, fylte den i en kopp, kvelte oppi en god skvett fløte og fylte på med varmt vann, og dermed var dagens godt-humør-og-bli-frisk-i-halsen-remedium klart. Kantina vår er alltid koselig å sette seg ned i – så også i dag, blomster pyntende bordet og alt – så nå er jeg klar for en lang dag på universitetet.

D&D: Det vintres, det ryddes, det rollespilles

Jeg er nok utvilsomt et høstmenneske. Her i Tromsø er alt av blad falt på bakken og farger den knall gul der vinden ikke har flyttet fargene; plenen er fortsatt grønn, men det varer nok ikke lenge. En av tingene jeg liker så godt med UiT, er at gartnere stadig er å se på campus, plantende, ryddende, pyntende – de gjør det trivelig å være på campus så fint som de gjør det rundt oss. Og selv mellom byggene – i de små pusterommene som er bygd inn – tar de med seg raka og ordner opp.

Det er i aller høyeste grad merkbart at det har blitt kaldere. Antall sykler har bare siden i går blitt redusert til en tredjedel. Apropos det: vi må snart få hentet resten av tingene hos Ove, blant annet så Kjersti får sykkelen sin. Dessverre viser det seg at det ikke er bare-bare å få det til. Forhåpentligvis finner vi noen med bil som kan hjelpe oss snart.

---

Nå som det blir vinter, er det virkelig på tide å søke innendørs. Jeg har tatt på meg et par småambisiøse prosjekt som jeg kan plundre med fremover.

Først av alt har jeg funnet to eventyr som Mmimas og Cordelia skal få bryne seg på. Trådene i kampanjen deres begynner å nøstes opp nå; snart er de kommet frem til Aranenduindor (også kjent som Are’windor), hvori de skal få med seg stempelformene fra kongens myntslagere. Svartmur kaller, og med det forhåpentligvis en rød tråd til Sølvfjellby, der Mmimas’ fortid endelig skal kunne nøstes opp. Hjemturen deres burde bli interessant, med de nye eventyrene jeg har funnet for dem. Jeg forteller nok helt sikkert mer om det senere (jeg skal også passe på å skrive en post om det siste eventyret de hadde i Nytårn – jeg synes det ble riktig bra!)

Som prosjekt nummer to har jeg blitt utpekt til å bli den nye mørkefyrsten av Imladris, studentforeningen for spillere. («Lvdo lvdamvs!») I den sammenheng er det vel ikke noen overraskelse at jeg også har sagt ja til å kjøre en D&D-kampanje. Det ser ut til å bli ei stor gruppe, med syv eller åtte spillere. Førstkommende lørdag skal den første delen av gjengen samles, og vi får endelig tatt i bruk det fine spisebordet vårt til dets andre hovedformål. Jeg har forresten utferdiget et lengre dokument om rollespill, som de som ønsker gjerne kan lese via Google Docs. Kjære leser: ikke bekymre deg for lengden; det kommer til å bli mye lengre vil jeg tro.

---

Nå er det på tide å vende nesen ned i artiklene igjen. Jeg skal skrive et arbeidskrav i antikkens litteratur, ANK-1240, og har tenkt å skrive om musikken som helhet i antikken. Jeg har funnet flere interessante artikler om det, så det blir nok et lærerikt krav å skrive.

Forandringer i hverdagen

Forrige uke var første uke offisielt uten deltakelse på korøvelse. Jeg var riktignok ikke til stede uka i forveien heller, men fant ut at det var på tide å sende en e-post og be om en i hvert fall midlertidig utmeldelse fra koret. Jeg trivdes der, men det begynte å kreve for mye. For å virkelig kunne trives med musikk, trenger jeg at det er på et visst nivå, og Mimas var der jeg ønsket å ha det, men med arbeidsmengden som nødvendigvis kom av det ble i hvert fall dette semesteret for mye å håndtere.

Det er ganske så behagelig å kunne nyte flere kvelder, og det med god samvittighet. I tillegg slipper jeg å starte med latin klokka halv elleve på kvelden og være ferdig med det mellom tre og fire på morgenen.

Når det gjelder latinen, festina lente har neppe passet bedre på meg før. Jeg synes jeg henger forferdelig langt etter, og bruker eviglang tid på oppgavene. Det er vanskelig! Men de andre fagene går visst greit. Jeg er ferdig med kravene i «Antikkens filosofi», «Antikkens mytologi» tror jeg jeg er ferdig med, jeg har, så vidt jeg vet, fått godkjent det første arbeidskravet i «HIS-1001 – Europa formes». Jeg har med andre ord bare ett arbeidskrav igjen i HIS og muligens ett i ANK. Jeg håper det hjelper meg til å få hodet over vannet nå snart.

Med færre krav hengende over hodet, har jeg kunnet slappe av og kommet til hektene. Jeg har knapt vært hjemmefra, annet enn for å være på universitetet. Tirsdags- og torsdagsettermiddagene har jeg naturligvis vært og instruert, men det er nå to uker siden sist jeg var på egen trening. Jeg tenkte jeg skulle prøve å komme meg i gang igjen denne uka, men så viser det seg at morgendagens trening (altså tirsdag) er avlyst grunnet vinterferie. Men jeg får vel i hvert fall en rolig start på torsdag. Helgene har vært brukt på rollespill, da med Kjersti og Charlotte og med Robert.

Planer fremover? Vel, for det første burde jeg vel egentlig la være å skrive om slikt som dette. Jeg risikerer å miste respekt fra folk jeg setter pris på, og det er trist at det skal være slik. Men noen risikoer må man ta. Kanskje jeg finner lysten, orken, til å gjøre noe annet denne helga enn å bare være hjemme? Kanskje en tur på besøk? Forrige helg var jeg på besøk hos Anneli noen timer og så True Blood, og det var jo trivelig. Det blir kanskje et besøk denne helga også, og jeg skal fundere på om jeg skal driste meg til å møte vennene jeg faktisk har her oppe også. Vi får se hva som skjer.
Den kanskje viktigste forandringen for meg, er at jeg endelig har tatt mot til meg og fortalt Ingrid-Elin og Robert om hvordan jeg har det og hva som har skjedd. Det er godt å ha god familie.

Nytt år, ny mann

Jula ble, som forventet, glimrende, og i motsetning til hva jeg planla, ble det ikke skrevet et kvidder. Og siden telefonen min var herpet, ble det nesten ikke tatt bilder heller. Jeg benyttet jula til å slappe velfortjent av, og i løpet av ferien fikk jeg resultatet på ANK-1230-oppgaven min også. Det endelige resultatet ble B i «En middelaldermunks beretninger», B i «Asias religioner» og A i «Kjønn i antikken». Jeg skal besørge å få lastet opp oppgavene når jeg får tak på den ferdigkorrigerte oppgaven min igjen.

---

Frem til nå i år, har det skjedd lite. Jeg har spilt litt rollespill, hatt en relativt sløv start på året studiemessig (noe jeg blant annet har tatt igjen i dag), men har begynt å ta det igjen, men koser meg med latin-, antikkens mytologi-, antikkens filosofi- og historieforelsninger. Når jeg kommer hjem i dag, skal latinhjemmeoppgavene løses, og etter det tenker jeg at jeg tar kvelden.

Det har vært et par spesielle ting som har skjedd da, som jeg nesten burde nevne. Etter å til slutt ha motet meg opp til å dra på trening, endte jeg opp med å knekke sesambeinet, som det visst heter, i foten. Det ligger omtrent under stortå-tåballen. Så med den starten på året, har jeg endt opp med sterke skuldrer, sterk rygg og en litt sterkere mage.

I tillegg har jeg for første gang siden videregående, andreåret faktisk, sunget solo. Domkantoriet ved 문히주 (Mun, Hiju) tilbød meg å synge tenorsoliene på «Kyrie» og «Gloria» fra Mozarts Krönungsmesse, og det gikk svært fint, synes jeg. Som takk har jeg blitt invitert på middag hos henne neste uke.

Og, jeg må nesten nevne det: siden nyttår har jeg latt skjegget gro. Snart blir det vel mykt også… Jeg har uansett bestemt meg for å ta det når jeg ser den første hestehoven, for da er det vår.

---

Dagen i dag har vært brukt på HIS-1001, der vi fikk en spennende forelesning om Bayeux-teppet og hvordan vi kan lese og forstå historien om kong Wilhelm Erobrerens tilraning av den engelske tronen; lesing av Art and Myth in Ancient Greece, hvor jeg i løpet av dagen har fått et helt kapittel unnagjort – femte kapittel venter; og alt, alt, alt for mye surfing, men jeg har da funnet en del interessant å lese og kikke på i mellomtiden, samt det neste eventyret til Mmimas og Cordelia.

Nå er det på tide å legge kursen hjem, før jeg ender opp med å bruke alt for mye tid på tvilsomme (les: interessante) sider. Jeg får håpe det ikke blir like lenge til neste gang jeg skriver noe.

Eksamen i ANK-1220: Det går fremover

Inntil videre blir det lite oppdatering av bloggen min, men jeg kan nå vise de som har interesse av det hvorfor:

Som dere ser, jeg står på og skriver, og jeg må få lov til å si at jeg er ikke så rent lite stolt! For de som er nysgjerrige: Jeg skriver om kjønnsrollene i det romerske samfunnet og årsaken og virkningen av leges Iulia og Papia Poppæa.

Paulus og sykkelvask

Jeg tenkte nattens drøm kunne være interessant å skrive om. Av en eller annen grunn var jeg på Hjellskæret i Svolvær hos Mor og Far. Jeg hadde det travelt med å komme meg av gårde på forelesning her (i Tromsø), for den startet om ett kvarter. Men det skulle ikke være så enkelt å komme seg av gårde. Pappa insisterte på at han skulle vaske sykkelen min før jeg dro, selv om jeg gjentatte ganger sa jeg ikke hadde tid til det. Paulus (som Pappa tydeligvis var dus med, for han kalte ham bare Paul) … ja, han som fór og predikerte i Hellas … sa at det var greit, så jeg måtte bare vente; så etter å ha dynket sykkelen med kokende vann først, kom alt asfaltsølet frem, så da var det i gang med asfaltrens.

Drømmetolkere, gled eder!

Æ ska bli studænt

Uten tvil: Dette er den beste rekrutteringsfilmen jeg har sett. Jeg gleder meg!

Til høsten skal jeg begynne å studere antikkens historie. Jeg gleder meg utrolig mye til å bli student igjen, og kjenner—dess nærmere sommeren og høsten kommer—at det var dette jeg skulle ha gjort for lenge siden.

Årsstudium i antikkens kultur:
1. semester (høst)		2. semester (vår)
ANK-1220	Kjønn og kultur i antikken	FIL-1010	Antikkens filosofi
HIS-1004	Antikkens historie	LAT-1010	Introduksjonskurs i latin
REL-1014	Antikkens religioner	ANK-1230	Antikkens mytologi og dens resepsjon

Jeg skal lære meg latin!