I dag foreslo Yngvild at vi har en kampanje på si som vi kan spille når bare vi tre føler for det, litt sånn som da det var Kjersti, Charlotte og jeg; jeg fikk da lyst til å ha en D&D-kampanje igjen, for det er lenge siden sist, så i dag har vi kosa oss med det – mellom Formel 1-løpet i Bahrain og store mengder grillribber.
Lydspor: Spider Gawd.
Terninger til rollespill. Foto og redigering av Tor-Ivar Krogsæter. CC BY-SA.
Hvorfor D&D da? Jeg har savna det. Det var det første rollespillet vi prøvde, den gang da som ferskt kjærestepar med Raymond som DM (Dungeon Master), og vi ble nok begge bitt av basillen med én gang. Det er noe med det, for jeg merker at bare å snakke om det gir meg følelsen av å snakke om en gammel venn; jeg kjenner systemet så godt og det var en så stor del av livet mitt, at det kjennes godt å ta det inn igjen. Jeg hadde jo en enkling for et par år siden (via FGU) med Ragnhild, Yngvild, Erik-Johan (?) og Kjersti, og det var veldig artig. Faktisk var det den første returen min til Fellstad siden vi avslutta kampanjen med Charlotte, og den første siden den berykta spillkvelden i Tromsø da én av spillerne tok rollas ondskap ett knepp for langt.
Så nå skal vi tilbake dit igjen. De to har laga seg et par hobbiter hver. (Ettersom hobbit var et beskytta navn tilhørende Tolkien-huset, truet de TSR med søksmål i de tidlige dagene; som følge av dette tok de i stedet i bruk det generiske navnet halfling – halvling – for dem. Men jeg er Tolkien-fan, og hobbiten ble skapt av ham, så i verden min kalles de spesifikt for hobbiter, ikke halvlinger, for det regnes som et skjellsord.) Kjersti spiller druide og Yngvild barbar, og de kommer til å bli så søte sammen at!
Nå ligger Cæsar på fanget mitt og maler, jeg begynner å bli trøtt og skal stå opp for å dra på jobb, så nå må jeg gå til sengs snart.
Eg har skrive lite i det siste på bloggen min, mykje av di eg har hatt lite tid til meg sjølv. No i dag, etter å ha sett Formel 1-laupet i Japan, har me kosetid saman og eg sit med Fantasy Grounds og klargjer til neste speling. Det blir berre betre og betre å bruke, og eg har oppdaga fleire hurtigtastar som gjer arbeidet mykje lettare enn å styre alt med musa, so eg tenkte det kunne vere nyttig for meg (og kanskje andre) å ha ein enkel plass å oppsøkje for å finne hurtigtastane ein kan nytte i Fantasy Grounds, litt slik som eg har ein oversikt over nyttige teikn med hurtigtastar.
Oversikt over noen av hurtigtastene til tekstinntasting i Fantasy Grounds Unity.
Hurtigtaster i Fantasy Grounds Unity
Sist oppdatert 6.4.2025.
Tekstinntasting
Brødtekst
Ctrl + 1
Overskrift
Ctrl + 2
Tale/opplesing
Ctrl + 3
Kulepunkt
Ctrl + 4
Lenkjeholdar
Ctrl + 5
Tabell
Ctrl + 6
Ny tabellcelle
Ctrl + ⭾
Som ein liten kommentar til slutt: Det er utruleg kor mykje enklare det er å bruke FGU når ein har eit regelsett som faktisk verkar. Eg gler meg til den dagen HackMaster blir inkludert offisielt og kan verke slik som til dømes D&D gjer, for det er utruleg kor stor forskjell det er.
Fantasy Grounds Unity: Kampsporaren og kartet som syner spelarane klåre til å mose vettane som nyleg blei knuste. Syrine som står der har slynga snurrande og har akkurat kommandert dei til å overgjeve seg og gjeve dei beskjed om at ingen køddar med venane hennar. Under Achillea ser ein blodsporet ho la att etter seg etter å ha teke ut den store stygge slemmingen. Bilete: Tor-Ivar Krogsæter 2024.
Etter mange eksamenar, arbeidspress, nye jobbar og mykje anna kunne damespelarane mine endeleg treffast att til ein ny runde med HackMasterfēminaeχᾰ́ους, ogso kjend som «kaoskjerringane». Det var godt å sjå dei att, og best av alt trur eg at eg no endeleg har knekt koden på korleis eg kan få kampane til å bli spanande, hurtige og ha god flyt når eg spelar på nett.
Jentegruppa spelar fast når det er fullmåne pluss/minus eit par dagar, med andre ord helst ei helg. No har me ikkje fått spela sidan april, sidan det har vore fleire med eksamenar, jobbkrav og anna, men no, etter eit par månadar utan speling, fekk med endeleg møtast att, og det var tydeleg å sjå at dei hadde sakna kvarandre: Spelekvelden blei innleia med ein halvtimes prat om laust og fast – som seg hør og bør. Planen deira var eigenleg å reise sørover til Daresido, men eg hadde gjeve dei feil informasjon sist (eller hadde gløymt det på vegen), so det dei trudde var ein dagsreise, var heller ei reise på 35 mil. Dét er ikkje gjort i ei handvending, og det tek dei uansett forbi P’Bapar, som er staden Achillea prøvar å unnvike for alt ho kan.
Eg laga ein oversikt over spelarrollene eg har hatt i HackMaster-kampanjane mine i posten Hackmaster: Skrotingar, daudingar og andre forsvunne spelarroller. Dei som er i live no står ikkje der, men kanskje eg skal leggje ut ein post om dei levande no i framtida?
I alle høve fekk dei samla seg klåre til dyst. Eg har eit anna æresystem for den gruppa her: Dei lagar seg eit kveldsmål, både individuelt og gruppevis, for å oppfordre til gruppespel samstundes som individet får plass. (Eg skal skrive om det seinare.) Dei fann ut at dei ville prøve å finne ut kven denne eplebondefrua var, ho som folk snakkar om som underleg, sidan ho aldri slit med hausten slik andre slitarar må gjere. Særleg hausten no i år har gjeve folk mykje å snakke om: Nokre hevdar at sidan våren var so blaut, har dei fleste bøndene fått melne eple; ho derimot har ikkje hatt det problemet. Kvifor? Dei ville vite meir om saka.
Men på veg til garden gjekk dei seg bort. Korleis dei gjorde det anar dei ikkje. Dei var berre to fjerdingar frå garden og såg både vegen opp og garden, men ein time seinare fann dei seg midt i ein skog utan aning om korleis dei hadde havna der. Dei byrja å spore seg sjølve attende, og såg korleis sporet hadde snodd seg mellom trea. Dei kom til ein stad der dei hadde fore både til høgre og venstre, og der blei dei falne i ryggen av ein vettebjørn med åtte vettekrigarar med seg.
Eg likar for øvrig å gjeve monstra mine namn. Kanskje oppdagar dei at her er noko underleg på ferde, for viss ein bit seg merke i kva namna på monstra er, er det jo noko som stikk seg ut:
vettebjørnen Sjakh
vettekrigaren Arrsjkah
vettekrigaren Sjorrsjakh
vettekrigaren Sjarrsjakh
vettekrigaren Verrisjakh
vettekrigaren Årrigor
vettekrigaren Årronn
vettekrigaren Årrsjakh
vettekrigaren Årrvakh
So korleis gjekk det? Her er omtala eg la ut i HackMaster-gruppa på Discord (omsett):
Den store, svære slemmingen (SSS-en), vettebjørnen Sjakh med gruppa si på åtte vettar (heller enn å omtale vette som inkjekjønn, slik dei tradisjonelt er i norsk rettskriving, er dei i verda mi kjønna: ein vette, vetten, vettar, vettane og ei vette, vetta, vetter, vettene) overfall spelarane som hadde gått seg ville på vegen til Svartportgarden. I sekund 1, slag 1, spelar 1: kritisk treff med kvadrupelgjennomboring moste vettebjørnen Sjakh si skulder so brutalt (maksimal krit-trussel på krit-tabellen) at kragebeinet hans blei tilinkjesgjort og skuldra blei dregen ut av ledd, slik at årene blei rivne frå kvarandre og drap han umiddelbart. Tykje-steike-meg-dere so suverent!
Spelarane var glade og nøgde etter dette, og på slutten av kampen hadde den lægstgraderte (2. grad i ei gruppe med 6., 9. og 10. grad) hobbitsjarmøsa kommandert dei attståande vettane til å knele medan ho snurra slynga si og fortalde dei med den å-så-søte stemmen sin at Ingen plagar venane mine!
Å, forresten: Dei to høgstgraderte spelarrollene er begge gravide (med ein herleg babykul på magen) og den tredje høgst graderte trur at ho er det (men er det ikkje!). Dei fastsette at karane kunne vere att på vertshuset og lære opp lærlingane og sveinane medan dei drog ut på eventyr. So klårt! Kor’ elles kunne det vere?
Resten av kampen tok omkring ein times tid, og det var for so vidt greit. For meg iallfall – og eg fekk inntrykk av at dei andre hadde det likeins – hadde kampen driv, fart, spaning stort sett heile vegen. Eg var langt meir på han: Eg minte dei på at dei kunne bruke kampsporaren for å sjå kor dei var hen i tellinga; eg minte dei på når det nærma seg turen deira, ba dei om å gjere klåre kasta sine. Her og der var det litt tenking som måtte til, men jamnt over gjekk det fort. Me spela kanskje ein time lenger enn planlagt (og for dei i Noreg tydde det at me var ferdige fyrst klokka halv tolv, men eg synest det verka som dei alle hadde det godt, hadde kosa seg, hadde det artig heile kvelden.
Og eg? For fyrste gong på lengje sat eg att med ei godkjensle.
Me er ikkje dei einaste som gjer det: danskane, tyskarane og nederlendarane gjer det med, men ikkje til dømes svenskane eller britane. Kvifor har me eit so underleg ord for sjåglasa våre?
Dei fyrste dvergenamna frå tabellen i GMG s. 163.
Som so mange gongar starta denne undersøkinga i rollespelverda. (Eg har forresten ein brillemakar i Frandorborg som heiter Lanovlan Malduson.) Eg sit og omset namnetabellane frå Spelmeistervegvisaren til HackMaster til bruk i Fantasy Grounds, og kom over namnet Berylfist. Eg kjende ikkje umiddelbart til kva det var, skjønt eg burde ha tenkt meg det: Det blir på norsk Beryllneve etter mineralet beryll. Det var då eg kom over noko interessant på Wikipedia, so då måtte eg sjølvsagt opne den etymologiske ordboka mi:
briller: glass i innfatning som bæres foran øynene for å bedre synet eller verne øynene. Av lavtysk brill(e), avledet av beryl (se ordet beryll […]), som også har gitt lånord som briljere og briljant.
Yann de Caprona: Norsk etymologisk ordbok : tematisk ordnet, Kagge forlag, 6. opplag, s. 1374.
Med andre ord: Viss du er briljant og briljerer, er du bebrilla! (Her var eit døme på eit framandord som ikkje hadde same stamme som eg har i dialekten min: Eg har a-form (briljera) medan rett form i skrift er briljerer.) Artig. Men kva meir har ordboka å seie? Eg måtte sjølvsagt analogt klikke meg vidare (bla i ordboka) til ordet beryll:
Beryll frå Gilgit i Pakistan. Fotografi teken på Museo civico storia naturale i Milano den 22. august 2007 av Gia.cossa.
Eige verk, del likt, kreditering påkravd (Creative Commons CC-BY-SA-2.5)
beryll: berylliumholdig mineral; navn på visse arter grønnlig edelstein. Gjennom tysk, gresk, pali (et indisk språk avledet av sanskrit) og dravidisk fra navnet til den sørindiske byen Vēlūr (nå Bēlūr). Dette bynavnet har også gitt navnet på grunnstoffet beryllium og lånordet brille […] og kanskje briljere, briljant og briljantin (Barnhart, Kluge, Rey).
Op. cit., 242.
Briljantin er for øvrig anten eit tettvove, glansfullt tøy eller parfymert olje for hår og skjegg jamfør Ordbøkene.
Men dette forklarar ikkje kvifor me kallar det briller, berre at det er ei kopling til mineralet. Wikipedia-artikkelen viser til Ordbøkene og ei tysk etymologisk ordbok som eg ikkje har, og skriv at Då dei første brillene blei laga på 1200-talet i Italia, var linsa ofte laga av beryll, sidan vanleg glas på denne tida ikkje var særleg klårt. Dette førte til at innretninga fekk namnet brillen i Tyskland, bril i Nederland og briller i Noreg og Danmark. Dette er støtta av mellom annan Store norske leksikon og Encyclopædia Britannica:
Ja, eg skriv framleis Encyclopædia Britannica med æ; dei forandra skrivemåten då dei blei kjøpt opp av amerikanarane. Eg kan latinen min.
Originally, lenses were made of transparent quartz and beryl, but increased demand led to the adoption of optical glass, for which Venice and Nürnberg were the chief centres of production.
ETYMOLOGI av gresk beryllos, indisk edelsten, i middelalderen betegnelse for glass. Ordet betegnet opprinnelig en sfærisk linse lagd av gjennomsiktig materiale og anbrakt foran det ene øyet.
Dette er ikkje krystallklårt, akkurat. (Nei, det var ikkje ein spøk, men no blei det kanskje det av at eg sa det.) Men ein får ei kanskje sterkast forklåring på det frå Online Etymological Dictionary:
In Medieval Latin berillus was applied to any precious stone of a pale green color, to fine crystal, and to eyeglasses (the first spectacle lenses may have been made of beryl), hence German Brille “spectacles,” from Middle High German berille “beryl,” and French besicles (plural) “spectacles,” altered 14c. from Old French bericle.
