For ei god stund siden, presenterte jeg ei skrift jeg lagde til Imladris; skrifta fikk navnet Schwabacher mollis: myk Schwabacher. Skrifta har blitt brukt til mye rart, blant annet til å navngi Imladris’ bokhylle, som styret erklærte et eget kongerike som skulle forholde seg til Imladris slik Tibet forholder seg til Kina (sitert etter hukommelsen fra styrevedtaket). Det skulle innsettes en egen regent, som skulle navngi dette nye riket, og rikets navn ble Sudetenland. (Ja, uten tødler – det er viktig! Forklaringa kommer lenger ned.) Vi syntes det var kjempeartig, og slik ble det. Men … ikke nå lenger.
Hva driver jeg med her? Sprer jeg nazipropaganda? Synes jeg det er artig å være nesten-nazist? Åpenbart ikke. For å forstå humoren, derimot, kreves litt historisk bakgrunnskunnskap.
Om Schwabacher, jødeskrift og Hitlers dekret
Originalen: Hitlers dekret om jødebokstaver av 3. januar 1941. Klikk på bildet for å se det i full størrelse. Teksten er gjengitt nedenfor.
Schwabacher er en svært rund form for gotisk skrift mens tekstur er en svær skarp form; fraktur står som et mellomledd mellom disse. For de fleste i dag, derimot, som ikke er vant til å se disse, framstår nok alle tre variantene som mye det samme: ganske enkelt gotisk skrift. Denne skrifta ble etterhvert forbundet med den tyske, nazistiske staten, men skrifta har ei langt mer interessant historie enn bare dette ene, grufulle kapitlet. Her fra SNL:
Bak skriften står den tysk-romersk[e] keiser Maximilian 1 av Habsburg (1459–1519). Han ønsket å få laget en trykkskrift av den formelle håndskriften som ble brukt i hans kanselli, en elegant form for bastarda som gikk under navnet Kanzlei. En forløper for frakturen ble benyttet i Maximilians store heltedikt Teuerdank, som ble trykt i 1517 og som beskriver keiserens frierferd til Maria av Burgund. En fullverdig versjon ble skåret i flere størrelser av treskjæreren Hieronimus Andrea og ble første gang benyttet av Maximilians hoffboktrykker Hans Schönsperger i 1520.
I Tyskland ble frakturen et nasjonalt idiom, særlig under isolasjonen under Weimarrepublikken, og senere under nazismen på 1930-tallet. Men 3. januar 1941 sendte Hitler ut et dekret som erklærte frakturen som «Schwabacher Judenlettern» og gjorde slutt på frakturen som tysk nasjonalskrift.
Store norske leksikon: fraktur (skrift)
Hitler hadde et problematisk forhold til egen historie. I det velkjente rundskrivet ble den såkalte jødeskrifta forbudt. Men hva var denne jødeskrifta? Mange er ikke klar over nettopp det som står over, at det han faktisk erklærte å være jødeskrift, er nettopp den skrifta de fleste forbinder med datidas Tyskland:
Der Stellvertreter des Führers
München 33, den
Braunes Haus
Stabsleiter
z.Zt. Obersalzberg, den 3. 1. 1941
Rundschreiben
(Nicht zur Veröffentlichung).
Zur allgemeinen Beachtung teile ich im Auftrage des Führers mit:
Die sogenannte gotische Schrift als eine deutsche Schrift anzusehen oder zu bezeichnen ist falsch. In Wirklichkeit besteht die sogenannte gotische Schrift aus Schwabacher Judenlettern. Genau, wie sie sich später in den Besitz der Zeitungen setzten, setzten sich die in Deutschland ansässigen Juden bei Einführung des Buchdrucks in den Besitz der Buchdruckereien und dadurch kam es in Deutschland zu der starken Einführung der Schwabacher Judenlettern.
Am heutigen Tage hat der Führer in einer Besprechung mit Herrn Reichsleiter Amann und Herrn Buchdruckereibesitzer Adolf Müller entschieden, das die Antiquaschrift künftig als Normal-Schrift zu bezeichnen sei. Nach und nach sollten sämtliche Druckerzeugnisse aus dieser Normal-Schrift umgestellt werden. Sobald dies schulbuchmässig möglig ist, wird in der Dorfschulen und Volksschulen nur mehr die Normal-Schrift gelehrt werden.
Die Verwendung der Schwabacher Judenlettern durch Behörden wird künftig unterbleiben; Ernennungsurkunden für Beamte, Strassenschilder u.dergl. werden künftig nur mehr in Normal-Schrift gefertigt werden.
Im Auftrage des Führers wird Herr Reichsleiter Amann zunächst jene Zeitungen und Zeitschriften die bereits eine Auslandsverbreitung haben, oder deren Auslandsverbreitung erwünscht ist, auf Normal-Schrift umstellen.
gez. M. Bormann
Førerens stedfortreder
München 33, det
Brune hus
Stabsleder
for tida Obersalzberg, den 3.1.1941
Rundskriv
(Ikke til offentliggjøring).
Til allmenn oppmerksomhet deler jeg på vegne av Føreren dette:
Å anse eller betegne den såkalte gotiske skrifta som ei tysk skrift er uriktig/svikefullt. I virkeligheta består den såkalte gotiske skrifta av Schwabach-jødebokstaver. Akkurat slik de seinere satte seg i besittelse av avisene, satte jødene som bodde i Tyskland seg, ved innføring av boktrykking, i besittelse av boktrykkeriene, og gjennom det kom man i Tyskland til den sterke innføringa av Schwabach-jødebokstavene.
På denne dagen har Føreren i et møte med herr riksleder Amann og herr boktrykkerieier Adolf Müller bestemt at antikvaskriften i det kommende skal omtales som normalskrift. Trinnvis skal samtlige trykksaker bli omstilt til denne normalskrifta. Så snart som dette er mulig skolebokmessig, skal kun normalskrift bli lært i bygdeskolen og folkeskolen.
Bruken av Schwabach-jødebokstaver gjennom myndighetene blir i det kommende å utebli; utnevnelsesbrev for embetsmenn, gateskilt og annet blir i det kommende kun å bli utferdiget i normalskrift.
På Førerens oppdrag kommer videre herr riksleder Amann til å omstille samtlige aviser og tidsskrift som er klare for utenlandsspredning eller hvis utenlandsspredning ønsker, til normalskrift.
Sign. M. Bormann
Med andre ord: Den skrifta mange, kanskje de fleste i dag, forbinder med nazi-Tyskland, ble faktisk forbudt av Hitler. Begrunnelsen hans var at jødene hadde infiltrert boktrykkerkunsten allerede fra da den ble innført og slik fått etablert den såkalte jødeskrifta si; derfor måtte den bort. Han var utrolig nok ikke alene om å mene dette.
Norge og jødehat
Er vi så mye bedre? Glem ikke at den opprinnelige teksten til Grunnloven hadde den beryktede jødeparagrafen. Og jødeparagrafen var ikke bortgjemt i de siste hundre-og-noe-nummererte paragrafene som ingen husker; jødeparagrafen var paragraf 2 – to! Ordlyden var klinkende klar:
Den evangelisſ-lutterſke Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende ſig til den, ere forpligtede til at opdrage ſine Børn i ſamme. Jeſuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget.
I Konstitusjonskomiteens innstilling om saken i 1842 ble det oversatt og sitert fra et tysk konversasjonsleksikon som brakte en lite smigrende omtale av Norges holdning til jødene:
Den eneste Stat, som til dette Øieblik ingen Jøde taaler, er Norge. Grundloven af 1814 udelukker dem udtrykkelig fra alt Ophold i Riget. Her har derhos de hensynsløse Antipathier mod det jødiske Folk længst vedlikeholdt sig, og ere skarpest udprægede. Imidlertid træffer den Daddel, som udgaaer herfra, kun Nordmændenes Tolerants, ikke deres Retsind; thi intet Folk kan nægte dem Ret til efter egen frie Villie at ordne de Bestemmelser, efter hvilke det skal være Fremmede forbudt at komme til Landet, og blive delagtige i Statssamfundets Fordele. Fra den moralske Side er Sagen vistnok annerledes beskaffen. I den Henseende fortjener især den Haardhed og Følelsesløshed Daddel, med hvilken, som man forsikkrer, selv skibbrudne Jøder behandles paa den norske Kyst.
Vi var ikke noe særlig bedre; vi gjør klokt i å huske det.
Imladris og jødeskrift
Så hva i all verden har dette å gjøre med Imladris? Vel, en liten historietime til følger med på lasset. Som nevnt innledningsvis, fikk riket bokhylla navnet Sudetenland. Det er åpenbart at dette er et hint til tyskernes Südetenland (med tødler). Hva var Südetenland? Kort forklart var det landområdet som nazistene inkluderte i livsrommet sitt: Tyskere som bodde i vestre og nordre deler av dagens Tsjekkia, ble innlemmet i det som på tysk fikk navnet Südetenland, på norsk kalt Sudetlandet. Etter krigen ble sudettyskerne fordrevet, som medførte et anstrengt forhold mellom Tyskland og Tsjekkoslovakia, men dette ble utbedret gjennom samarbeidsavtaler mellom de to nasjonene, senere fornyet mellom Tyskland og Tsjekkia i 1997; i denne påtok den tyske siden seg ansvar for fortidens hendelser og Tsjekkia beklaget hendelsene under fordrivelsen av sudettyskerne. (Se Store norske leksikon: Sudetlandet.)
Navneskiltet vårt tok det ett steg lengre. Ikke bare forvrengte vi navnet på landområdet, men vi skreiv det stolt med Schwabacher. Navnet forvrengte det nazistiske erobringsområdet og teksten representerte det med jødebokstaver. Kan det bli mer sleivsparkende antinazistisk enn det? Dog med danning, naturligvis!
Selvsagt var det en og annen som stusset over det. Er ikke det nazistisk? Slike spørsmål ga en utmerkede sjanser til å fortelle litt historie, lære bort litt om imperiers grusomhet, og samtidig vise at vi ikke var redde for å være humoristisk respektløse overfor delene av den felleseuropeiske historia vår som ingen av oss er stolte over. Vi må ikke glemme at dette var langt vanligere enn hva folk tror. Langt de fleste som meldte seg til Nasjonal samling, gjorde det fordi de oppriktig trodde de kjempet for landets beste. Mange angret, noen gjorde det ikke, men vi gjør dem og menneskeheta en urett ved å ikke prøve å forstå motivasjonen som lå bak handlinga deres. Et dårlig valg er ikke et ondsinnet valg hvis det var en reelt god hensikt som lå bak.
Dessverre viser det seg at dagens unge, håpefulle tilsynelatende mangler enten kunnskapen, ryggraden eller humoren til å våge å være humoristisk konfronterende. Kongeriket bokhyllas skilt på Imladris skal visst være tatt ned nå, kongeriket bokhylla har fått nytt navn, og alt er så fint og flott og uskyldig. Ja, ja, man skal ikke gråte over spilte melkerasjoner.
Her kan du lese den fyrste posten om blåturen til Hardanger. Eg har lenka hit frå han.
Dei fyrste dagane hjå Yngvild måtte eg arbeid. Eg hadde ikkje tid til å ta meg heilt fri – eller rettare sagt: Eg hadde ikkje råd til det – så eg fekk låne datamaskinen hennar til å jobbe på. Ikkje overraskande var den som så mange andre slike maskinar fylt med gaukevare. Gauke(program)vare er forresten eit fantastisk nytt ord eg lærte i dag som tyder det same som engelsk bloatware. Eg trudde først at det hadde opphav i «gauk» i tydinga «smuglar (av brennevin)», men det måtte i så fall ha vore gaukvare jf. engelsk malware. Det har nok heller å gjere med den andre tydinga av gauk, altså som fuglen som tærar på andre fuglar sine ressursar med å legge egga sine i reira deira. Men eg fekk ordna det i løpet av eit par dager, og no verkar maskina hennar langt betre til det han var kjøpt til: å spele.
Å sitje slik med lyden av elva attmed seg og arbeide var utruleg avslappande. Som eg skreiv Eg merka at eg fann ro. Og det gjorde det ikkje verre at det blei så fint på tysdagskvelden; det vart heilt nydeleg der, med ein glødande solnedgang:
Medan eg satt på dagtid og jobba (og litt vel seint utpå kvelden òg), gjekk Yngvild og Erik-Johan inn til Odda sentrum og såg seg rundt. Den eine av dagane, onsdag, fann eg ut at eg fortente å ha meg litt fri og sjå kor fint det var der, så eg blei med dei ut i godvêret. Me gjekk ned til sentrum langs elva og gjekk til ein fantastisk klesbutikk der: Terje Storhaug ⅍. Dei seier på heimesida si at dei skal ha best service, best utvalg, best kvalitet og best pris, og veit du kva? Dei skuffa ikkje på noko vis. Eg var innom på leiting etter noko meir sommarleg enn det eg hadde, mellom anna ei kortare kortbukse, for eg likar ikkje at dei går ned til knea. Ikkje berre fann eg det eg ville ha der, men eg vart tatt imot med slik ei serviceinnstilling og solid fagkunnskap av klede som eg knapt har vore borti før. Eg hadde òg lyst til å sjå på om det lét seg gjere å få kjøpt ein sjakett, og han hadde ein som hadde vore til utleie tidlegare som han no selde for tusen kroner inkludert buksa. Dessverre var han for stor åt meg, men Finnsnes har no landets best kledde elektrikar.
1. Odda sentrum si gågate. Eg så ingen teikn til at handelen vart lamma av at folk måtte gå til butikkane; heller tvert imot. Gågata var fin, ryddig og triveleg, og det var avslappande å vere i ho.2. Gråtass i sentrum. Jørn Marius godkjende denne.3. Eg veit ikkje kva for eit bygg dette var, men måten det var presentert på med blomane rundt, dei fine trea, graset og måten steinen var lagt på, fekk meg til å tenkje på kva Åndalsnes kunne ha vore (og ikkje er).
Etter dette sett me oss ned på ein kafé og naut dagen. Eg gjekk heim ikkje lenge etter, etter å ha fått meg allergimedisin (sørpå tyder sommar gjerne at det er både varme og blest), og gjekk heim til Yngvild for å arbeide vidare.
Yngvild sin kokekunst
Alle som har vitja Yngvild og fått nytt kokekunsten hennar, kan skrive under på kor flink ho er. Om du er eplebonde i Hardanger, hut deg på biblioteket! Det var sjølvsagt ikkje noko annleis no. Me åt nydeleg mat kvar dag og levde som velfødde Skrepping-hobbitar på Haugen. Eg kan ikkje anna gjere enn å plage deg som les dette med bilete av den gode maten:
Yngvild sa at ho hadde som mål å få oss til å leggje på oss fem kilo medan me var der. Eg veit ikkje om det blei så mykje, men eg veit at eg veg meir no enn før eg var der. Me spiste god frukost ilag kvar dag. Fleire av dagane fekk eg graut, så da var eg glad. Magen min har det best på mykje fiber. Me hadde dugurd, me hadde tokaffe, me hadde middag, me hadde kvelds, me hadde kveldskaffe. Me åt, og me åt godt. Ikkje minst: Eg blei meir og meir avslappa … litt sånn som du blir av å sjå kattetærne til pusolini her.
Blåtur fr.–lø. 3.–4. juli
Så kva er ein blåtur? Yngvild fortalde meg at ein blåtur er å bli teke med på noko ein ikkje veit kva er, at det gjerne er slikt som firma dreg med seg dei tilsette på for å bygge moral. Vel, turen me skulle på bygde såvisst moral!
Turen til Utne og hotellet
Me køyrde eit godt stykkje før me kom fram. Som einkvar som har køyrd vestnorske fjordar veit: Vegen frå A til B er kanskje kort i sikt, men lang i reisetid; eller ɔ: er det langt å køyre dit, men det var jo ikkje langt å reise på den tida då alle brukte båtar. I alle høve: Me runda av opp forbi eit flott gamalt bygg, parkerte, og då fortalde dei meg kva me skulle (eg visste allereie at det var noko spesielt, sidan me hadde skaffa oss brokadevest og kalvekryss til turen, og eg hadde med meg flosshatten min): Eg var invitert til ei overnatting på Utne hotell, alt dekt, med sidersmaking inkludert!
① Biletet av hotellet blei tatt litt seinare; eg såg det frå venstre side då meg kom inn til hotellet. Det er lett å sjå kva del som er bygd ut, men på ein sær måte er det litt sjarmerande òg, om enn eg ikkje heilt likar stilen på tilbygget. ② Utsikta ut var òg fin, om enn nokså grå den fyrste dagen.
Då me kom inn, blei me tatt imot av flotte damer kledd i arbeidsdrakt frå gamal tid. Me fekk eit rom oppe, eit av dei betre romma, og berre det å sjå døra var eit syn: Alt av flater som kravde det, var mala med skinnrulling. Å opne døra inn til rommet var som å gå inn i ein svunne tid, ei tid då livet var enklare og kanskje meir innhaldsrikt. Ting vart bygd for å vare, for det kravde innsats å lage det. Og rommet me fekk synte tydeleg kvifor det er verdt det. Kor gamle møblane og rommet var, veit eg ikkje, men den nye avdelinga av hotellet (som me ikkje låg i), var frå 1920. Den eldste delen av hotellet var frå 1722!
③ I alle høve: Det lét seg gjere å sjå korleis skinnrulling ser ut på nattbordet til høgre i biletet over. Me blei fortalde dagen etter at dei hadde ei fast dame som kom innom ein gong i året for å sjå kva som måtte rettast opp på; slik held dei hotellet i tipp-topp stand heile tida. Og samstundes bidreg dei til å ta vare på gamalt handverk. Hotellet var eit praktdøme på korleis ein kan medverke til ikkje berre fleire betalande kundar, men òg til å ta vare på gamalt, uerstatteleg kunsthandverk, gamal fagkunnskap og kunne, me å investere om så er berre littekstra og ta det litt dyrare valet, som verkeleg betalar seg sjølv på lang sikt.
Nok om det. ④ Det fjerde biletet syner enda betre skinnrullinga, særleg på døra. Sjå òg korleis alt av møblement passar til alt i både rommet og hotellet. (Og på hattehylla ligg – som det høver seg – hatten.) ⑤ Rommet til Yngvild er på det siste bildet, inn døra til venstre for hattehylla i bilete fire. Innanfor rommet hennar var badet – der det var badekar, O, lykke! – som var utstyrt med veldig dyre, verkeleg gode badeartiklar; både såpe, sjampo og balsam; ein hudkrem, som me fann ut kosta over 800 kroner; og badesalt. Eg nytta badekaret med det same, og du gode, så godt det gjorde åt knea mine.
Sidersmaking
Alle tre til bords: Eg med dress, brokadevest, kalvekryss og flosshatt; Yngvild med viktoriansk, sjølvsydd kjole; Erik-Johan med sjakett, brokadevest og kalvekryss. Fotograf: Ukjend meddeltakar på sidersmakinga.
Høgdepunktet for turen var sidersmaking og middag. Sidan me likar å kle oss opp og ha på oss kostyme, stilte med i klede som høvde seg for høvedsfolk frå slutten av 1800-talet. Eg hadde diverre ikkje greid å finne meg sjakett, så det ble den stripa dressen min, men med kalvekryss, brokadevest og ikkje minst flosshatt på hovudet, var stilen gjort; Erik-Johan hadde nett fått seg sjakett, og stilte i den; og Yngvild hadde sydd ferdig kjolen sin frå då me var på laiv.
Den eine av dei to driftsleiarane var ansvarleg for sidersmakinga og ga oss kyndig hjelp gjennom det. Ho fortalde oss at merket «Sider frå Hardanger» er eit geografisk beskytta namn. (Og eg sjekka no: Det er ikkje eit varemerke; det kan det vel ikkje ver jamfør denne avgjerda i Patentstyret.) Siderproduksjonen i Hardanger er enorm allereie; per no er han på 300000 l, og dei har mål om å kome opp i 1000000 l innan 2022 (om eg hugsa årstalet rett).
Me fekk smake fleire forskjellige siderar, og starta med ein Edel sider (Åkre gard) sin Rosé, ein sider med duft av bringebær, skjønt eg var bomsikker på at det var jordbær). Me fekk prøve Ulvik frukt & cideri (Apalvegen 78 i Ulvik) sin Kvitanesen (7,5 %), som hadde duft av ost og hadde ein syrleg og bitter ettersmak; Hardanger cideri (på Aga) sin 8 %, som dufta av blomster, var ei smaksbombe med bittertonar og mykje sødme mot slutten; Alde sider (Bleie gard) sin Alde sider 6,5 %, som var tørr, strågul og dufta av ost og kjellar; og avslutta med ein heilt fantastisk sider frå Edel: Edel issider, med duft av modne eple, karamell; ein smak av sherry og intenst gjennomtrengjande eple; som utvikla seg vidare til sterk syrligheit og tørrheit; og til slutt avslutta i ein voldsom sødme. Det var ein sider som kosta kronene sine for flaska (for vår del var alt så klart inkludert i sidersmakingspakken), men utan tvil ein sider som er verdt pengane sine.
Etter sidersmakinga gjekk vi for å spise middag i spisesalen, og blei servert eit utsøkt, trerettars måltid. Eg syntes det var særleg stas at kokken på hotellet her ikkje gjorde som kokkar flest gjer til gjestar som har allergiar: fjernar alle element frå retten som er allergiframkallande utan å erstatte han med noko. Nei, til oss diska han opp med mellom anna ein eigen saus (og meir enn det) til den utsøkte biffretten med spiste, og desserten var også spanande. Utne hotell bryr seg om gjestane sine, og dei har kokk(ar) som har fagleg byrgskap til yrket sitt.
Då middagen vart ferdig gjekk me oss ein liten tur ute, før me gjekk opp på rommet vårt, der me spela rollespel med Yngvild som spelleiar. Det blei eit av dei mest hysterisk artige rollespela eg nokon gong har vore med på å spele. Kort fortalt: Eg spela trollet Trul Rollstad og Erik-Johan eit anna troll. Me blei kasta ut av berget av faren vår to timar før soloppgang. Eg var god på å denge og hadde presten sin flosshatt, men var ikkje særleg glup. Me blei råka av ein svær sølvdrake (ein lastebil), temma draken og fór frå ville smådrakar med auge som blinka i raudt og blått, frigjorde ein flokk med geiter, rømde frå raud-og-blå-drakane, forsvann ned i jorda og traff ein gnom, kom oss opp att (utan å ha fått med oss at det hadde gått mykje meir tid enn kva med trudde der nede), og råka på eit opptog med karmenn og kvinnmenn som hadde temma regnbogen og veiva ho i lufta. Me fekk knytt regnbogen rundt akslane våre, og me klatra opp i eit kirketårn der bror min tredde regnbogen over spiret, medan eg heldt ein tordentale om korleis me var fri frå åket, som gjorde at opptoget jubla høgt om oss som (det eg høyrde som) dansetroll. Det var avsindig, det var hysterisk artig, og me lo så me faktisk måtte tørke tårene.
Laurdag
Utsikt over Utnefjorden frå frukostbordet. Fotograf: Yngvild Marie Kaarbø Wiese.
Me fekk oss ein nydeleg frukost. På grunn av smittetiltaka, var det ikkje ståande buffé, men tinging av ønska mat dagen i forkant. Me fekk alt me ba om, vêret var bjart og prud, og me naut maten godt. Etterpå gjekk Yngvild og eg oss ein tur utandørs, framleis i finstasen frå i går. Det var så mange som kommenterte habitten vår, som likte så godt å sjå det, og som lurte på kva høvet var; det var veldig triveleg å få all den positive responsen på det, og bidrog heilt klart til å gjere dagen enda betre. Medan me var ute, tok Erik-Johan seg eit bad, og etter ein drøy times tid, gjekk me opp og skifta. Eg valde å skifte til den vanlege moderne dressen min, medan dei andre gjekk for kvardagsklede. Eg likar å pynte meg når eg har lyst til det, og denne helga var ei slik tid.
Me tok turen vidare rundt omkring på Utne. Me gjekk opp til kyrkja og vidare opp i bakkane. Vêret var skjønt. Me traff på nokon som var ute med ein hund som var ung og full av liv. Me tok oss ei ri til å sjå på bautaen over dei som fall i krigen, og det viste seg at bautaen dei hadde på Utne var for den fyrste verdskrigen. Men dette må eg sjekke; eg hugsar det ikkje heilt i farta. Med vandra lenger opp i fjellsida og fekk ein flott utsikt, og fekk så klart teken det obligatoriske sidesparkbiletet … og eit flygande sidesparkbilete som ikkje vart heilt vellukka:
Det var morosamt å prøve å få til eit flygande sidespark òg, men det gjekk heilt skit, og heldigvis hadde eg vet nok til å stoppe medan leken var god. Det var ein ting å ta sats derifra og berre hoppe, men å hoppe og rotere hofta i lufta, sette ut eit godt sidespark og ramle utan å øydeleggje dress, sko og helse, det var noko heilt anna. Eg trur det er bra å syne fram slike bilete òg. Av og til er ein stolt gangar ikkje heilt det ein er kar om; ein gyngehest kan vere nok å bryne seg på.
Etter dette gjekk me på Hardanger museum. Dei har ei stor utstilling om hardingfelene, norsk biletkunst og utsmykking av Håkonshallen, og ikkje minst ein særleg interessant del om norske folkedrakter med eit innlegg om korvidt det er riktig eller ikkje at hardangersømen no blir laga i Ghana. Det var interessante bilete å sjå der. Eg fann meg så klart noko latin å bryne meg på, her i omsetjing:
Christina Filia·Haaconis.Rex Norvegiæ. peregrinatio Hispaniensis Filippum.fratrem regis Castilliæ nubendum anno·ⅯⅭⅭⅬⅨ
Kristina – datter av Håkon, kongen av Noreg – då ho drog ut til Spania for å bli gift med Filip, bror til kongen av Castilla, i året 1259.
Attreise
På turen att stoppa me innom det som skal bli nytt bibliotektilbod på Utne. Det gjer meg glad å vite at dei gamle telefonkioskane blir tatt vare på. Den som var her mangla rett nok telefonkatalog og telefon, men kanskje dei gjer noko med det òg? Men å ta dei i bruk til noko heilt nytt – bibliotek – er ein glimrande idé. Det er rart kva ein kan få til å skje med ein sprek biblioteksjef!
Det var litt vemodig å dra frå Utne. Det var veldig triveleg å vere der, og eg merkar at eg trivst best med ein rolegare dagsrytme.
Me tok ferga over, altså motsatt veg av den me kom inn, for å få med oss turen, utsynet, det som ei slik ferd byr på; og det var godt. Det er utruleg kor mykje ein får av krefter av berre eit kort avbrekk som dette i kvardagen, og eg dreg gjerne attende dit når me får sjansen til det.
Fergetur over Utnefjorden. Fotograf: Yngvild Marie Kaarbø Wiese. Biletet er klipt.
Erik-Johan og eg snakka om ferger kontra broer då med fór med ferga frå Lødingen. Kvifor vil folk på død og liv ha dei vekk? Dei gjev ein eit behageleg avbrekk i køyreturen, der ein kan setje seg ned, ta ein kopp kaffe, prate litt om ein vil det, sjå på naturen kring seg, puste ut, ta livet med ro. Det einaste problemet som er med ferjene, er at dei ikkje går jamnt heile døgnet. Men til prisen av ein undersjøisk tunell eller ei bro, kan ein drive ei ferge gratis i årevis! Så sa i alle fall sjefen for MRF til avisen for mange år sidan. Eg skal sjå om eg greier å finne referansen for dette.
Fergetur over Utnefjorden, utsikt inn mot Utne. Fotograf: Yngvild Marie Kaarbø Wiese. Biletet er noko klipt.
Dei siste dagane i Odda
Tida lei mot hell i Ullensvang. Sundag sette me av til å spele rollespel; det var lengje sidan me hadde spela Hackmaster, og eg hadde tatt med meg ned In the Realm of the Elm King for å køyre det på dei. Erik-Johan og Yngvild laga seg roller til spelinga medan eg oversett dei delane eg trong å få gjort det på, laga ting til utdeling til dei. Eg likar slikt, og eg trur spelarane mine òg gjer det. Dagens tips: Stilkane frå modne jordbær, gjerne med litt kjøt på, er glimrande til etterlikne blod på brev.
Det var veldig triveleg å få spele rollespel med dei, og ikkje minst å få gjere det andlet til andlet att. Spelet tok såpass tid at me måtte spele det over to dagar (den namngjetne one two-shot-en), men ingen klaga på det. Eg gjorde eit par bommertar undervegs som gjorde at eg måtte handtere eventyret annleis enn kva det var lagt opp til, men det blei ei fin avrunding på det til slutt på mandagskvelden.
Midtvegs på dagen tok me oss ein spasertur (innom mellom anna butikken). Eg hadde nokre brev eg hadde skrive som eg ville få sendt. Eg likar brevskriving; det gjev meg ro i sjela å krote ned nokre tankar, sette av tid til å tenkje på nokon andre og samstundes få fortelje litt om meg sjølv og kva som skjer – i eit makeleg tempo. På vegen til bua fekk meg verkeleg sjå og kjenne krafta frå elva gjennom Odda. Sjå berre her:
Bilete av elva gjennom Odda. Alle bileta, foto: Tor-Ivar Krogsæter.
Den lille bartepusen Agatha Christie kosar seg i lomma eg laga i botnen av genseren. Ho blei ein skikkeleg fangpus – eller eg burde kanskje helle si skrittpus – medan eg var der. Stadig låg ho og varma seg liggjande nedimellom låra mine. Eg måtte forresten berre ha med dette biletet, kun fordi alle likar ein god katt, og fordi eg trur ein har hjarte av stein om ein ikkje smeltar av kattungar. Foto: Tor-Ivar Krogsæter.
Ditut og attende
Ja, det var vemodig å dra heim att. Men heim måtte eg. Eg har ting eg må få gjort i Tromsø som eg ikkje får gjort frå andre stadar. Eg kom meg til Bergen med Erik-Johan og så buss vidare inn til byen. For første gong fekk eg tatt bybanen, og det slett ikkje verst. Men det var rart, må eg seie å fare gjennom byen; også Bergen var prega av korona. Men samstundes må eg nemne at folk der var svært hyggjelege og hjelpsame (slik eg hugsa dei frå 1999/2000), og eg nytta meg etter all hovudsak av mannen-i-gata heller enn Google Maps til å finne fram. Det er trivelegare, må eg seie.
Ankomst Bergen stasjon, ein flott stasjon. Første tur på Bybanen sidan 1999 eller 2000 eller deromkring. Begge bileta, foto: Tor-Ivar Krogsæter.
Eg blei sittande på Flesland ikkje alt for lenge, men veldig lenge på Gardermoen. Mat på Gardermoen er nokså håplaust no som eg toler mjølk så dårleg, men eg fann meg noko å ete til slutt. Eg merka meg at det der som så mange andre plassar var mange folk som ikkje respekterte einmetersregelen, så eg valde å reise med munnbind heile tida, også på flyplassen.
Då eg til slutt landa i Tromsø, var det likevel godt. Eg blei møtt av herleg vêr og det føltes heime. No er det ikkje lenge før heimen vår ikkje lenger er her, men eg trur framleis at det alltid kjem til å vere litt ekstra spesielt å kome til Tromsø. Heimen vår blei laga her i 2002. Me kom att til heimen vår i 2009 og 2010. Og no, i 2020, ser det ut til at me skal dra fra han.
Heime i Tromsø att, her med utsyn mot solnedgang over Kvaløya. Det er vakkert å sjå det slik, og det blir rart å ikkje lenger skulle lande her og dra heim. Foto: Tor-Ivar Krogsæter.
Etterord
Så du har lest heile vegen hit? Takk for det! Eg har no snakka om mitt og grubla på det eine med det andre i skrivinga mi. Turen var herleg. Eg saknar Yngvild veldig, og kommer til å sakne ho enda meir når me flyttar. Men eg merkar at det ikkje er mykje att åt meg her i Tromsø. Alle eg er glad i har flytta eller er i ferd med å flytte, verkar det som, og mykje av det som gjorde Tromsø til staden for meg, er ikkje lenger av andre orsakar. Eg kjem til å sakne ting her, ingen tvil, men det er òg mykje som eg er glad for å kome vekk frå.
Det kan godt hende med endar opp sør i landet til slutt. Kven veit? Det var herleg å få vere saman med dei aller næraste venane mine att, å få vere meg sjølv, å få vere. Kanskje er det det eg saknar aller mest her som eg bur no? Me flytta hit for å få ein ny start, og det gjorde me, men no kjenst det som at me har vokst ut av staden me er i, at han ikkje lenger har rom åt oss.
Dei som kjenner meg, blir ikkje overraska over å vite at det ligg ting mellom linene her som er usagt, og det kan det kanskje få vere.
Jeg vil gjerne få komme med ei personlig erklæring; dette er altså fra meg selv og ikke styret, selv om jeg har konferert med dem som kolleger før jeg skreiv dette, for å forsikre meg om at jeg ikke er uklar:
Tatt i betraktning de siste hendelsene, har det vært … intenst her på Discord. Vi er flere som har vært ikke særlig lett til sinns, og vi har gjort vårt beste som styre for å handtere saken og jobber fortsatt med den. Jeg, for min del, merker ting godt i kropp og hode. Førstesverdmannen har normalt sett oppgaven med å videreformidle informasjon; i tillegg er jeg det eldste styremedlemmet, og det er da ofte lettere for meg å være den som setter foten ned når det trengs.
Mange reagerte på måten jeg avbrøt den ubehagelige diskusjonen som oppstod i memkanalen. Vi ble varslet av et medlem om at ting måtte tas tak i, styremedlemmet som ble varslet kontaktet resten av styret, og jeg ble ringt opp på telefon med spørsmål om hva vi skulle gjøre. Beskjeden som ble lagt ut som den aller første, ble med hensikt skrevet som den var. Det var av meg ønskelig at den skulle være et brøl i sur nordavind, for å legges merke til mellom det som ble sagt. Likevel, i forkant av at den ble lagt ut, ble den lest høyt til dem i styret som var i telefonkonferanse da; ikke alle var enige i å bannes, men jeg sa at jeg ønsket at det skulle være med for å være klart og tydelig at nå var det stopp.
Jeg innser i ettertid at jeg burde ha tenkt på at tekst er dårlig til å formidle talens kompleksitet. Det var ment å skulle være en beskjed som i seg selv uttrykte at «triggerfri sone» var tull; første del var full av «triggere» mens siste del sa at «triggerfri sone» ikke var imladrisk praksis. Dette ble dårlig formidlet i tekst, og jeg tror at for flere ble det bare oppfattet som at jeg «klikket i vinkel». Jeg var forbannet, ja, men det jeg skreiv var gjennomtenkt og med hensikt. Jeg sa det jeg sa og jeg står for det jeg sa, men jeg så verdien av å stryke bannskapen i ettertid (og erklærte derfor og at jeg modererte budskapet mitt; jeg gjorde ikke bare ei redigering, men sa òg hva jeg hadde gjort), fordi budskapet forsvant bak det skrevne ordet.
Dette har fått meg til å tenke mye i det siste på hva Imladris nå er.
Hva er Imladris for meg? Imladris var fristedet mitt. Imladris var stedet jeg kunne gå til for å lette på trykket når jeg var sliten og lei. Imladris var stedet jeg visste at jeg ble respektert som menneske, også av dem som ikke var enig med meg i alt jeg mente. Imladris var stedet jeg kunne slappe av og finne energi. Imladris var stedet der jeg visste at *ingen* baksnakket, *ingen* plaget noen, *ingen* følte seg utenfor, *ingen* var offer under svøpen av andres fanskap. Imladris var alt det jeg trengte og aldri før hadde.
Merk at jeg skrev «var».
Så hva *er* Imladris for meg *nå*? Imladris er stedet jeg må se meg over skuldra. Imladris er stedet jeg vokter talen min nøye. Imladris er stedet jeg er redd for hva andre måtte mene om meg, særlig hva gjelder dem som er uenige med meg i meningene mine. Imladris er stedet jeg går hjem sliten fra. Imladris er stedet jeg er redd for at andre baksnakker meg, andre plager venner av meg, noen føler seg utenfor og noen lider under andres selvhevdede rett til å herske. Imladris begynner å bli alt det jeg ikke trenger og nok ei fotkule å dra med seg.
Dette er ikke hva Imladris skal være.
Imladris har betydd utrolig mye for meg, og det er ikke uten grunn at jeg har investert så utallige mange timer i foreninga. Jeg er glad i foreninga og glad i så mange av dem jeg møter der. Men noen av dem som nå holder til under Imladris vernende ly, gjør at jeg er redd for at det som har gjort Imladris til det fristedet det har vært, det hjemmet hjemmefra det var, det ektefølte Rimnadal det var for meg, nå er gått tapt, og det gjør meg sannelig trist, bekymret og redd for hva framtida byr på.
Har jeg gitt opp Imladris? Det får jeg meg ikke til. Jeg jobbet beinhardt for å hjelpe til med å bygge Imladris opp til å være ei stor forening med stor takhøyde. Jeg stod på kjempers skuldre; forgjengerne mine la grunnlaget for innsatsen jeg var i stand til å gjøre, og jeg var også del av et fabelaktig styrekollegium, slik jeg også nå er. Det at jeg igjen sa ja til å bli styremedlem er et uttrykk for ønsket mitt om å fortsette å bidra til å gi studenter og andre et trygt sted i hverdagen. Jeg greier ikke å få meg til å slutte med det. Jeg, som mange andre imladrister, har opplevd jævelskap i løpet av livet som jeg ikke unner noen, og ønsket mitt om å hjelpe andre med å få et godt liv er det som holder meg i gang, mye som med instruksjonen min. Dette gjør at jeg til tider framstår som kompromissløs. Noen ganger er jeg nok det feilaktig, men jeg kommer aldri til å fire på kravene hva gjelder det å verne dem som trenger det.
Det er på tide med neste del av spørrekonkurransen. Hvis du ikke allerede har prøvd deg på del A og B, burde du gjøre det nå, før du går videre.
Noen lag viste seg helt amøbe hva gjelder å forstå poengsummene og ikke minst å legge sammen 2 og 2 (eller 9¾ og 4). Derfor følger nedenfor de korrekte poengsummene for konkurransen. Det har ingen ting å si for det endelige resultatet, for de var så vanvittig mye bedre enn resten, men det kan være at det innbyrdes resultatet mellom de øvrige lagene viser seg å bli endret.
Resultater 15-årsjubileumsspørrekonkurransen, del B og totalt:
«Carried by Bjarne:» 17¼ av 20, totalt 11¼ av 50½
«Supershotguns»: 14¼ av 20, totalt 18¼ av 50½
«Millenium (sīc) Pink Fedora Club & Associate: 13¾ av 20, totalt 17¾ av 50½
«McDadface»: 15¼ av 21, totalt 29 av 50½
«Nr 1»: 13 20, totalt 16¼ av 50½
«Kem spørr»: 14½ av 21, totalt 24¼ av 50½
«Karlsenbanden»: 15¾ av 21, totalt 42¾ av 50½
«Kanibalmodus» (sīc): 20½ av 21, totalt 37¼ av 50½
Hvordan gjorde du det sammenlignet med de andre lagene? For øvrig må nevnes flere av alle lagene strøk i brøkregning, alle bortsett fra lagene som rettet svarene til «Carried by Bjarne», «Nr 1», «Karlsenbanden», «Millenium Pink Fedora Club & Associate» og «Kanibalmodus».
Kategori C: When normality takes too much effort (10 poeng)
Dette gjelder oss, så det gjelder stoltheta til lagene. Svarer dere feil eller ikke i det hele tatt, må dere til evig tid bøye dere i støvet til den O, store grunnleggeren vår. Første spørsmål er da ikke overraskende:
Spørsmål C1 (2 p.)
Hva heter den som av dødelige minnes som grunnleggeren av Imladris? Ekstra poeng for tittel med nummer. Fullt navn for full poengsum.
Svar
Han heter naturligvis Christopher Olav Sørlie, og var mørkefyrste Ⅰ og π.
Poeng
1 poeng for fullt navn, ½ poeng for bare fornavnet. 1 poeng for tittel med begge nummer; ½ poeng hvis bare tittel.
Spørsmål C2 (2 p.)
Jamfør vedtektene våre, kan vi utnevne fem knekter. Fire av disse har ansvar for hver sine spilltyper – hvilke? Og den siste hjelper kjellermesteren, og har dermed fått en flott tittel til minne om dem som frem til moderne tid tok seg av byfolkets kroppslige avfall; hva kalles denne knekten?
Svar
De fire spilltypene er miniatyrspill, brettspill, kortspill og rollespill. Kjellermesterens hjelper kalles «nattmann».
Poeng
¼ poeng for hver av spilltypene; 1 poeng for tittelen til den siste knekten – nattmannen.
Spørsmål C3 (9 p.)
Som kjent består Imladris’ styre av fem taburetter: mørkefyrste, tårnherre, førstesverdmann, kjellermester og storinkvisitøs. Men slik har det ikke alltid vært. Frem til i hvert fall 28. november 2005, da det ble utbasunert høyt og tydelig for omverden at et statskupp var på ferde (fordi det sittende styret ikke greide å få avholdt årsmøte) var det tre andre titler i sving. Nå må bemerkes at den tredje av disse titlene egentlig ble avskaffet ved styrevedtak tidligere den høsten, men nok om det: Hva var de tre gamle titlene?
Svar
De var nøkkelmester, førsteskriver og stridsmester.
Poeng
3 poeng for hvert av svarene.
Spørsmål C4 (1½ p.)
Logoen vår har vi ikke hatt siden begynnelsen, faktisk; den kom noe seinere. Hvilket år? Og for øvrig: Hvilket våpenskjold er den basert på?
Svar
Jamfør forumet vårt – som etter sigende er dødt, ikke sovende – var logoen ferdigstilt en gang rundt august 2006.
Poeng
½ poeng for riktig år. 1 poeng for tilleggsinformasjonen at det er basert på kgb-skjoldet.
Spørsmål C5 (2 p.)
Til slutt – og feiler du dette har du drukket for mye – når ble Imladris offisielt stiftet (full dato)?
Svar
1. oktober 2002.
Poeng
1 poeng for full dato. Å faktisk levere feil svar på dette spørsmålet, medfører −2 poeng.
Jeg tar med beskrivelsen fra del A, i tilfelle noen ikke har lest den:
For dem som ikke kjenner til spørreprogrammet: I Pointless har de på forhånd gitt 100 personer 100 sekunder på å komme med så mange riktige svar på spørsmål de greier. Spørrekonkurransens deltakere skal da prøve å komme på de svarene færrest kom på, eller aller helst et poengløst svar. Et eksempel: Hvilke nasjoner anerkjent av FN har bokstaven «N» i navnet sitt?
Jeg har ikke spurt fullt så mange, men 34 HSL-ere, 12 MH-ere, 6 NT-ere, 5 Bodega-gjester og 3 Studentparlament-medlemmer har vært til pers; av alle de spurte var 20 imladrister; til sammen fikk jeg data fra 60 personer. Målet deres – kjære spørrekonkurransedeltakere – er altså å komme på ett enkelt svar – ikke mer enn ett – som færrest eller ingen av de spurte kom på. Her er første spørsmål:
Imladris’ udødelige überstormführere:
Ja, liten forbokstav, siden det ble bøyd på norsk.
Siden vi nå har gått inn i Imladris’ nyere og eldre historie, er det på tide med et meningsløst spørsmål om Imladris’ vyrde ledere.
Ole Tønnes Sjøen fikk vi opplysninger om fra veteranbordet under poengsamlinga; han var ett av de to navnene ingen av oss visste. Det ble nevnt et annet navn òg, men jeg greide ikke å forstå hvilket navn det egentlig var de snakket om, så det er fortsatt uvisst. Ole var mørkefyrste Ⅱ.
Poeng
10 poeng for poengløst svar. For de øvrige er det følgende uttelling:
Tor-Ivar
12 av 20
³⁄₅
60 %
4 poeng
Emilia
11 av 20
¹¹⁄₂₀
55 %
4½ poeng
Jonas
10 av 20
½
50 %
5 poeng
Ole-Kristian
3 av 20
³⁄₂₀
15 %
8½ poeng
Christopher
2 av 20
¹⁄₁₀
15 %
9 poeng
Ole
0 av 20
⁰⁄₂₀
0 %
10 poeng
Om noen skulle ha verifiserbar informasjon om hva de to ukjente mørkefyrstene het, får de 10 bonuspoeng til bruk i neste drikkekonkurranse arrangert på Utsikten 69.
Det er på tide med neste del av spørrekonkurransen. Hvis du ikke allerede har prøvd deg på del A, burde du gjøre det nå, før du går videre; til opplysning var poengene deltakerne på festen sanket her svært varierende:
Dersom du ikke har sett forrige del enda, er du velkommen til å prøve del A først.
Resultater 15-årsjubileumsspørrekonkurransen, del A:
«Carried by Bjarne:» 4 av 29½
«Supershotguns»: fra 4¾ av 29½
«Millenium (sīc) Pink Fedora Club & Associate: 4 av 29½
«McDadface»: 13¾ av 29½
«Nr 1»: 3¼ av 29½
«Kem spørr»: 9¾ av 29½
«Karlsenbanden»: 27 av 29½
«Kanibalmodus» (sīc): 16¾ av 19½
Hvordan gjorde du det sammenlignet med de andre lagene? For øvrig må nevnes at flere av alle lagene strøk i brøkregning, alle bortsett fra lagene som rettet svarene til «Carried by Bjarne», «Nr 1», «Karlsenbanden», «Millenium Pink Fedora Club & Associate» og «Kanibalmodus».
Kategori B: Litteraturens høyborg (11 poeng)
Spørsmål B1 (2 p.)
Som den mest sentrale taleren i det klassiske korpuset, var han en helt sentral figur i republikkens siste dager. Hvem var denne taleren, som greide å bli mål for både Cæsars, Marcus Antonius’ og Octavians vrede?
Svar
Mārcus Tullius Cicero
Poeng
1 poeng for Cicero, 1 poeng ekstra for praenomen (½) og nomen (½).
Spørsmål B2 (2 p.)
Skuespillere som Patrick Stewart og band som Mastodon har bidratt til forevigelsen av hvalfangeren til Herman Melville. Hva het protagonisten og antagonisten?
Her fulgte en lengre diskusjon i salen om hva som skulle regnes som den faktiske protagonisten i fortellinga, avhengig av hvilket lag av historia man analyserte fra. Stol på at akademikere vet å finne ankepunkt!
Svar
Kaptein Ahab og Moby Dick.
Poeng
1 poeng for hver av dem.
Spørsmål B3 (2½ p.)
I år 1300 startet herr Alighieri på den store reisen sin gjennom helvete, skiringsheimen og paradis. Han fikk hjelp av flere på reisen: Vergil, Beatrice og jomfru Maria. Hva heter verket på norsk og latin? Og delspørsmål 2: Hvilken del av reisen kunne ikke Vergil ta del i og hvorfor? BonusPoeng Hva var forfatterens fornavn?
Svar
Verket het opprinnelig Commedia, men ble av ettertida kalt Divina Commedia, grunnet den komplette behandlinga av datidas teologi; den norske tittelen er Den guddommelige komedie. Vergil kunne ikke bli med gjennom paradis, siden han ikke var kristen.
Poeng
½ poeng for Divina Commedia og ½ poeng for Den guddommelige komedie. 1 poeng for å vite hvorfor Vergil ikke fikk være med gjennom paradis. ½ poeng ekstra for å vite at forfatteren var Dante (Alighieri).
Spørsmål B4 (2½ p.)
I norsk litteraturhistorie kjenner vi betegnelsen «de fire store», som beskrivelse av et knippe forfattere av stor betydning særlig i Norges nasjonalromantiske periode. Hvem var de fire? Og for øvrig har kun én av dem fått Nobels litteraturpris: Hvem?
Svar
Bjørnstjerne Bjørnson, Henrik Ibsen, Alexander Kielland og Jonas Lie. Nobél: Bjørnson
Poeng
¼ poeng for hver av dem. ½ poeng for Nobels litteraturpris.
Spørsmål B5 (2 p.)
Hvilken norsk historiker, professor og utenriksminister regnes også som en autoritet innen litteraturvitenskap?
Det ble nevnt at alle som visste hvor de var og hadde brukt øynene da de kom inn (fra parkeringsplassen til historie nede på Breiviklia, visste svaret. Her kunne man ikke dy seg for å plumpe ut med at Det vert ikkje krig i Noreg.
Svar
Halvdan Koht. Kilde: SNL.
Poeng
2 poeng.
Pauseunderholdning: Pointless runde 2 (10 poeng)
Jeg tar med beskrivelsen fra del A, i tilfelle noen ikke har lest den:
For dem som ikke kjenner til spørreprogrammet: I Pointless har de på forhånd gitt 100 personer 100 sekunder på å komme med så mange riktige svar på spørsmål de greier. Spørrekonkurransens deltakere skal da prøve å komme på de svarene færrest kom på, eller aller helst et poengløst svar. Et eksempel: Hvilke nasjoner anerkjent av FN har bokstaven «N» i navnet sitt?
Jeg har ikke spurt fullt så mange, men 34 HSL-ere, 12 MH-ere, 6 NT-ere, 5 Bodega-gjester og 3 Studentparlament-medlemmer har vært til pers; av alle de spurte var 20 imladrister; til sammen fikk jeg data fra 60 personer. Målet deres – kjære spørrekonkurransedeltakere – er altså å komme på ett enkelt svar – ikke mer enn ett – som færrest eller ingen av de spurte kom på. Her er første spørsmål:
Verk av Neil Gaiman
Den neste kategorien folk ble utfordret på, var verk av Neil Gaiman. Det etterspørres her kun bøker som romaner, noveller, etc., ikke tegneserier; samarbeidsprosjekt er også inkludert. Siden denne kategorien har så mange mulige svar, følger vi finalereglene i Pointless: Nevn opp til tre verk av Neil Gaiman, som færrest mulig av de spurte kom på; det beste svaret blir det tellende svaret. Dere har nå 60″ på å velge de tre svarene deres.
The View from the Cheap Seats: Selected Nonfiction
Trigger Warning: Short Fictions and Disturbances
Unnatural Creatures
Wolves in the Walls
Poeng
10 poeng for poengløst svar. For de øvrige er det følgende uttelling:
Ett svar
1 av 60
¹⁄₆₀
1,7 %
9¾ poeng
To svar
2 av 60
¹⁄₃₀
3,3 %
9½ poeng
Tre svar
3 av 60
¹⁄₁₅
6,7 %
9¼ poeng
Seks svar
6 av 60
¹⁄₁₀
10,0 %
9 poeng
9 poeng for American Gods; 9¼ poeng for The Graveyard Book; 9½ poeng for Anansi Boys, Coraline, The Ocean at the End of the Lane, Good Omens og Neverwhere; og 9¾ poeng for Fortunately the Milk, Fragile Things, Norse Mythology, Smoke & Mirrors og Stardust.
1. oktober 2017 ble Imladris 15 år. Styret hadde jobbet med dette ei god stund, og noen mer enn andre; den endelige feiringa ble en flott kveld for nye og eldre medlemmer, inkludert flere av veteranene fra foreningas første dager. Den viktigste oppgaven min til festen var å lage spørrekonkurransen, og jeg tenkte jeg skulle legge den ved her til glede for andre. Om ønskelig, kan spørrekonkurransen lastes ned via Google Disk-en min: spørsmålsark, svarark.
Kategori A: UiT – Norges nordnorskeste universitet (10 poeng)
Spørsmål A1 (2 p.)
UiT digger fusjoner. Konsekvensen av dem har vært at UiT nå har et campus som dekker et latterlig stort område. Hvilke åtte byer/tettsteder huser campi tilhørende UiT?
Svar
Tromsø, Alta, Hammerfest, Harstad, Kirkenes, Narvik, Bodø, Mo i Rana
Poeng
¹⁄₄ poeng per riktige svar
Spørsmål A2 (2 p.)
Naturvitenskapene har dominert rektoratet siden universitetets åpning. Av de ni rektorene siden 1972, hvor mange har vært fra andre disipliner enn naturvitenskapene? Bonuspoeng for etternavn og fagdisiplin.
1 poeng. ¹⁄₂ bonuspoeng for rektorenes etternavn, og ¹⁄₂ poeng for å få fagdisiplinene.
Spørsmål A3 (2 p.)
Når og med hvilke(n) institusjon(er) ble UiTs foreløpig siste fusjon gjennomført?
Svar
Fra 1. januar 2016 er også Høgskolen i Harstad og Høgskolen i Narvik en del av universitetet.
Poeng
1 poeng for datoen og ¹⁄₂ p for hver av skolene.
Spørsmål A4 (2 p.)
Den nåværende grafiske profilen ser ut som – med grand eller master Sjarts ord – at en designer tok et bildekk og kjørte over skiltet. Den gamle logoen, derimot, uttrykker tilhørighet og opphav. Hvem er avbildet på den originale logoen, og hvem tegnet den?
Svar
Hugin og Munin, tegnet av prof. em. Synnøve des Bouvrie.
Poeng
¹⁄₂ poeng for hver av fuglene, 1 poeng for profestrīx-en.
Spørsmål A5 (2 p.)
Imladris har tilholdssted på HSL-fak. Hva står HSL for?
Svar
Humaniora, samfunnsvitenskap og lærerutdanning.
Poeng
³⁄₄ poeng hver for humaniora og samfunnsvitenskap, ¹⁄₂ poeng for den slitsomme lærerutd. Feilskrevet «humaniora» medfører 0 poeng.
For dem som ikke kjenner til spørreprogrammet: I Pointless har de på forhånd gitt 100 personer 100 sekunder på å komme med så mange riktige svar på spørsmål de greier. Spørrekonkurransens deltakere skal da prøve å komme på de svarene færrest kom på, eller aller helst et poengløst svar. Et eksempel: Hvilke nasjoner anerkjent av FN har bokstaven «N» i navnet sitt?
Jeg har ikke spurt fullt så mange, men 34 HSL-ere, 12 MH-ere, 6 NT-ere, 5 Bodega-gjester og 3 Studentparlament-medlemmer har vært til pers; av alle de spurte var 20 imladrister; til sammen fikk jeg data fra 60 personer. Målet deres – kjære spørrekonkurransedeltakere – er altså å komme på ett enkelt svar – ikke mer enn ett – som færrest eller ingen av de spurte kom på. Her er første spørsmål:
UiTs rektorer:
Inkludert dagens rektor, har UiT hatt til sammen 9 rektorer. Hvem er disse? Hvis det oppgis kun etternavn, gis det kun halv uttelling. Dere har nå 60″ på å velge deres ene kandidat.
0: 1981–1985 professor Helge Stalsberg (medisiner)
0: 1985–1989 professor Narve Bjørgo (historiker)
1: 1989–1995 professor Ole Danbolt Mjøs (medisiner)
1: 1996–2001 professor Tove Bull (lingvist)
5: 2002–2013 professor Jarle Aarbakke (medisiner)
7: Fra 2013 professor Anne Husebekk (medisiner)
Poeng
Dette var tydeligvis en vanskelig kategori, så poengene fordeles slik: 10 poeng for hver av de poengløse, 9³⁄₄ poeng for Mjøs og Bull, 9¹⁄₂ poeng for Hjort, 9¹⁄₄ poeng for Aarbakke, 8³⁄₄ poeng for Husebekk.
Fakulteter på UiT:
Jf. UiT.no, er det per i dag 8 fakulteter på UiT; 7 av disse har en halvoffisiell forkortelse brukt på UiTs fakultetsliste. Velg ett av disse som den poengløse kandidaten din. Et eksempel: Hvis Imladris var et eget fakultet med navn «Det imladriske fakultet» med forkortet navn «Imlafak». For å få maks uttelling må man besvare hele navnet «Det imladriske fakultet», ikke «Det imladriske» eller lignende; og for å få halv uttelling «Imlafak», ikke «Imla» eller lignende. Dere har nå 60″ på å finne kandidaten deres.
Svar
Helsefak
Det helsevitenskapelige fakultet
22
Jurfak
Det juridiske fakultet
24
Kunstfak
Det kunstfaglige fakultet
3
hsl-fak
Fakultet for humaniora, samfunnsvitenskap og lærerutdanning
32
nt-fak
Fakultet for naturvitenskap og teknologi
17
—
Fakultet for idrett, reiseliv og sosialfag
3
ivt-fak
Fakultet for ingeniørvitenskap og teknologi
4
bfe-fak
Fakultet for biovitenskap, fiskeri og økonomi
16
Poeng
Ingen svar var poengløse, så de forskjellige svarene gir følgende uttelling:
Hvorfor jeg bestemte meg for å lage en «myk, levende Schwabacher»
Schwabacher mollis
Skrift utformet av Tor-Ivar Krogsæter, basert på Schwabacher, Rotunda og Fraktur.
Penn: Stålspisspenn str. 2. Blekk: Winsor & Newton Ink (957 Cobalt).
Papir kjøpt på Panduro (husker ikke typen per nå, men kan sikkert oppdatere med papirtype senere)
Stort bilde er å finne på bunnen av posten.
Den kjære studentforeninga vår, Imladris, har gjennom de 13½ årene den har eksistert hatt gleden av å utnevne fire æresmedlemmer. Det første av disse var vår alles kjære mørkefyrste Ⅳ, bautaen som foreningen hviler på, ridder Ole-Kristian Olsen; etter ham ble ridderne Thomas Øiaas Fordal og Lill-Iren Gabrielsen Mikalsen beæret med dette, på det samme måte; og nå på det siste årsmøtet vårt ble ridder Yngvild Marie Kaarbø Wiese siste tilskudd til denne æras høyborg. Ingen av de tre siste har fått diplom for dette, men prosessen er i gang, og jeg har nå endelig fått fullført første trinn: Skrifttypen.
Veien til en ny skriftfamilie
Jeg visste at jeg ønsket å ha ei gammel skrift som grunnlag, og begynte først å leke meg med hvordan diplomet kunne se ut. Tittelen på arket Æresmedlem og Herved slås (…) til (…) med denne begrunnelsen ble forsøkt skrevet ut, først på tegnepapir (som egnet seg svært dårlig til blekk – blekket fløt bare ut og papiret klumpet seg opp i spissen), deretter på godt papir kjøpt sammen med tårnherren i forkant av årsmøtet.
Etter dette begynte jeg å lage til en mal for linjeavstandene, skåret ut av papiret og solid forsterket med tape i hjørnene; dermed kan jeg, når jeg skal tegne opp ramma for et nytt diplom, bare legge malen på arket og tegne langs med rammene til malen. Neste del av prosjektet var å finne skriftforma, og det var en langvarig prosess.
Eksempler på gotiske skrifter, hentet fra Wikimedia Commmons. Legg merke til den spesielle H-en, som minner svært mye om H som skrevet i gotisk hånskrift, og den horisontale streken som markerer g-en.
Kilde: Wikimedia Commons. Bildet er opphavsrettslig frigitt i henhold til Creative Commons-lisensen.
Valget falt først på Schwabacher, men noen av elementene, som den spesielle H-en, og den harde streken over g-en, gjorde at jeg visste jeg ønsket å gjøre noen endringer. I tillegg hadde jeg på forhånd laget en variant av Schwabacher jeg likte veldig godt, særlig i form av ordene Herved slås, her vist:
Eksempel fra det andre utkastet jeg gjorde til æresmedlemskapsdiplom. Jeg likte spesielt godt forma H-en fikk, med den hengende høyre bua, og den forlengede staven til v-en, med krøllen på toppen. Jeg valgte også å gå for lang s (ſ), både fordi den ser bra ut, fordi den gir flere ligaturmuligheter, og fordi den motvirker anakronisme i skrifta.
Med Schwabacher og til dels Fraktur og Rotunda som utgangspunkt, bestemte jeg meg for at jeg, før jeg fortsatte, måtte definere hele skrifta, ut fra noen ideal: Jeg ønsket høytideligheta Fraktur og Schwabacher ga, men uten den harde g-en og uvanlige H-en til Schwabacher, og med den behagelig følelsen Rotunda ga.
De første skissene
En av de første tingene jeg fant ut, var at jeg likte den høytidelige, men rolige følelsen jeg fikk av at bokstaven ble innledet med ei bue fra venstre til høyre, avsluttet med en krøll ned til bunnlinja; den kan sees f.eks. i bokstaven A øverst til venstre. Jeg jobbet meg gjennom majusklene, og fant etterhvert ei form jeg var fornøyd med på dem. Den runde, romerske bua ble særlig fremtredende, og de gotiske buene ble dermed ikke så harde, som f.eks. i B-en. Som toppstrek valgte jeg ei brutt bue, altså buende nedover, i stedet for å følge bua fra venstre strek, som f.eks. i bokstavene fra C til J.
Da alle majusklene var på plass, fulgte flere forsøk på å lage minuskler. Varianten jeg til slutt endte opp med, ble den nederste, skrevet med blått blekk. Jeg lagde også en kursivvariant, som jeg tror kan egne seg til begrunnelsesteksten, ettersom den både er lettere å føre i pennen, men også fordi den tar mindre plass, og tydeligere skiller seg ut på arket som løpende tekst.
Definisjon av strøktyper
Strøkene brukt til majusklene og i hovedsak til minusklene. På venstre side er linjehøyda markert: 12 punkt er fordelt med 5 til x-høyda, 4 til underheng og 3 til overheng. Fra venstre til høyre er strøkene slik:
Venstre vertikal strek
Venstre bue
Vertikal strek:
x-høyde pluss overheng
full lengde
Toppbue:
ikke vellykket
vellykket
Diagonal sammenføyingsstrek
Prikk
Diagonal eller horisontal arm
(de tre prikkene til høyre viser høyda jeg hadde som mål å bruke – ideelt minst ett punkt mellom toppkrøllen og bunnkrøllen)
høy
lav
Endebue
øvre/høyre
nedre/venstre
horisontal toppbue
bred
smal
Koblingsarm
kort
høy
Fullføring av bokstaver, ligaturer, tall og spesialtegn
Etter å ha definert alle strøktypene jeg ønsket å bruke, gikk jeg i gang med å revidere minusklene, basert på det siste forslaget jeg skisserte og idéene jeg hadde fra setninga jeg viste over (Herved slås). Jeg lagde varianter av noen av bokstavene – l, t v, w og x – samt ei rekke ligaturer. Hva gjelder sistnevnte, ble jeg spesielt fornøyd med Th-, Wh-, Qu, st-, er- og re-ligaturene; de sistnevnte to ligaturer jeg selv står bak – i hvert fall kjenner jeg ikke til dem fra andre kilder.
jeg ble brukbart fornøyd med tallene. Spesialtegnene fungerte greit nok, skjønt guillemetene ble ikke helt vellykket. Jeg avsluttet med å lage ei rekke greske bokstaver, og definerte majusklene der de ikke naturlig fulgte av de latinske majusklene.
Endelig resultat
Jeg ble veldig fornøyd med det endelige resultatet. Det var en god del finpuss som måtte gjøres til slutt; blant annet måtte jeg forme X-en helt på nytt. For å få det til et tilfredsstillende resultat, måtte jeg skrape bort feilene jeg fant, for så å forsiktig legge på de nye strøkene. Ofte var det faktisk bedre å legge de nye strøkene først, for så å skrape vekk det som ikke hørte hjemme. Problemet med misfarging av området som var skrapet vekk, ble enkelt løst med viskelær til slutt; alle blyantstrekene måtte jo uansett vekk, og da oppdaget jeg til stor glede at de områdene som var blitt fikset på, var blitt fine og hvite.
Nedenfor ser du skrifta i all si prakt. Jeg har listet opp hvilke tegn som er inkludert, og håper at også tilføyelsen av gresk kan være til glede. Tilbakemeldinger på skrifta mottas med stor, stor takk.
Schwabacher mollis
Skrift utformet av Tor-Ivar Krogsæter, basert på Schwabacher, Rotunda og Fraktur, februar 2016.
Rekke 1 og 2: Majusklene A–Ø (Å fremkommer av A + ringen som vist på å), med to varianter av J
Rekke 3 og ⅔ av rekke 4: minusklene a–å, med ekstra varianter av l, r, t, v, w (3 stk.) og x.
>
Rekke 4 (siste tredjedel) og mesteparten av rekke 5: Ligaturer, da følgende:
fi
ff
fſ
ſt
st, variant 1
re, variant 1
re, variant 2
Ll (walisisk)
ll (walisisk)
Th
Wh
ſz
lz
Qu, variant 1
Qu, variant 2
Œ
st, variant 2
er
@
&
Rekke 5, slutten: Tegnsetting (spørsmålstegn, utropstegn, guillemeter og krøllesitattegn)
⅔ av rekke 6: Tall, med varianter for enkelte siffer
Rekke 6, siste tredjedel: puntum, komma/semikolon; bindestrek, oblik bindestrek; tilde, lang og kort; matematiske operatører (×, + − ÷); parenteser; kvadratrot
Rekke 7 og 8: Greske minuskler og majuskler med alle polytoniske tegn samt iotisering representert. Variant av sigma, slutt-sigma, vist med rødt blekk. Øvrige majuskler er tenkt som i det latinske skriptet.
Jeg er fortsatt litt usikker på om jeg burde ta med nedstrøket til Æ, som er vist med blyantstrek i bildet over. Hva tenker folk om det? Jeg la også merke til at jeg har glemt å renske opp blekket som hadde blitt dradd utover på Π (majuskel pi). For øvrig skulle jeg mene det meste er på plass slik det bør være.
Tilbakemeldinger og sluttkommentar
Jeg blir veldig takknemlig dersom noen skulle ha tilbakemeldinger de ønsker å gi, og særlig hva gjelder problemer de måtte se. Mye tid gikk med, og prosessen var svært lærerik. Nå gleder jeg meg til å sette i gang med å skrive diplomene, slik at æresmedlemmene kan beæres med et diplom som med sikkerhet er unikt.
