Det sære, britiske notenavnsystemet

Det kan lett legges fram argument for at notenavnsystemet vi bruker i Norge (Sverige, Danmark, Tyskland, USA m.fl.) gir mer mening enn det britiske. Enkle brøker, ferdig arbeid: Du har en helnote, og noten som er halvparten av helnote, kalles en halvnote; noten som er fjerdeparten av helnoten, kalles fjerdedelsnote; noten som er åttendedelen av helnoten, kalles åttendedelsnote. Men systemet kommer litt til kort når vi skal ha noter som er lengre enn helnoter; om enn de er sjeldne å se, så har de sin plass. Det kan faktisk være at det gir mer mening å skrive et parti som er i 4⁄2 takt; da trenger man en brevisnote. Men så var det britenes skjelvere og halvskjelvere og halvhalvskjelvere. Hva er en quaver og hvordan er egentlig logikken bak en demisemihemidemisemiquaver? (Og du trodde at engelsk ikke hadde sammensatte ord?)

24. juli 2023: Rettet feil i lydskrifta, la til korrekt vokallengde pa latin og gresk, og fjernet en lang vokal-markør på norsk navn av latinsk opphav.

Oversikt over engelske notenavn og innbyrde forhold mellom notene. Illustrasjon: Tor-Ivar Krogsæter.

Noteverdier i mensuralnotasjon og moderne notasjon

Notasjonssystemet vi bruker i dag, ble utviklet fra mensuralsystemet, som hadde hovedtrekkene ferdigutviklet på midten av 1400-tallet. Opphavet til at det ble utviklet et slikt notasjonssystem, var framveksten av rytmisk, flerstemmig musikk, som for alvor slo igjennom i Vesten på 1100-tallet. Denne rytmiske, tilmålte musikken, mūsica mēnsūrāta krevde langt mer nøyaktig nedtegning; Finn Benestad (Tano 1995: 36) forteller at flerstemmigheten medførte et markert behov for en sterkere rytmisering av tonene. De gamle tegn som man hadde benyttet i den middelalderlige kirkesang – gregoriansk sang – den såkalte koralnotasjon, ble overført på den nye musikk som fikk navnet musica mensurata, dvs. ‹målt› musikk. I det 14. århundre fylte man notekvadratet med rød farge for å angi at noteverdien skulle forlenges, men når man ikke hadde rød farge for hånden, hendte det ofte at noten ble «tom». Tegnene nedenfor var blitt innført i løpet av 1400-tallet.

Notetegn i mensuralnotasjon

Symbol	Latinsk-norsk navn	Latinsk navn	Oversettelse	Varighet
Basert på Finn Benestad (Tano 1995: 36f) og Apel (1961: 87). Apel (loc. cit.) skriver at Filling in the heads of the notes with black ink involved considerable unnecessary trouble and loss of time. It also may have proved more difficult on thin paper than on the parchment of the earlier manuscripts. Therefore around 1450, the scribes began to leave the notes unfilled. For de kjappeste notene, inkludert de nye spinne- og halvspinnenotene, var det vanligste alternativet å skrive dem svarte. De hvite notene, påpeker Benestad (1995: 36), var opprinnelig fylt med rødt blekk for å vise at noteverdien skulle forlenges, men når man ikke hadde rød farge for hånden, hendte det at noten ble ‹tom›.
𝆶	maxima	[nota] maxima	den største noten	1
𝆷	longa	[nota] longa	lang note	1⁄2
𝆸	brevis	[nota] brevis	kort note	1⁄4
𝆹	semibrevis	[nota] semibrevis	halv kortnote	1⁄8
𝆹𝅥	minima	[nota] minima	den minste noten	1⁄16
𝆺𝅥/𝆹𝅥𝅮	semiminima	[nota] sē[mi]minima	halv minstenote	1⁄32
Seinere tilføyinger
𝆺𝅥𝅮/𝆹𝅥𝅯	fusa	[nota] fūsa	spinnende note	1⁄64
𝆺𝅥𝅯	semifusa	[nota] sē[mi]fūsa	halv spinnenote	1⁄128

Jamfør over ble det i renessansen på vei inn i barokken ble mindre noteinndelinger av komponistene. De forholdsmassige varighetene tabellen viser, tilsier at dette notasjonssystemet ga tilgang på akkurat like presis rytmenotasjon som vi har med notene vi er vante til i alminnelige verk: fra hel lengde til trettitodels lengde. Disse var blant annet nota fūsa (spinnende note) og nota semifūsa (halv spinnenote). Sekstifiredels, hundre-og-tjueåtte-dels, to-hundre-og-femtiseks-dels og så videre, forekommer nesten aldri, men to av disse kom til i systemet mot slutten av perioden. Årsaken til at vi gikk bort fra disse notene og gjorde den gamle nota semibrevis til helnoten som ble utgangspunktet for notasjonen vår, er ei interessant, men omfattende historie; jeg kan for lite om det, så jeg sier ikke noe mer om det her og nå.

Det skjedde altså et skifte. I dag er notene vi bruker for normal musikknotasjone helnoten til trettitodelsnoten; det er altså snakk om disse notene:

Notetegn i moderne notasjon

Symbol	Norsk navn	Britisk engelsk navn	Varighet
I amerikansk engelsk brukes akkurat det samme systemet som hos oss: brøkdelsbenevning.
1) Denne skal visstnok ha navnet sitt etter å være kroket som en heklekrok (crochet hook/needle).
2) Som med det latinske navnet: fordi den skjelver (er så rask).
𝆸	brevis	breve	2
𝅝	helnote heilnote	semibreve	1
𝅗𝅥	halvnote	minim	1⁄2
𝅘𝅥	fjerdedelsnote	crotchet¹	1⁄4
𝅘𝅥𝅮	åttendedelsnote åttandedelsnote	quaver²	1⁄8
𝅘𝅥𝅯	sekstendedelsnote sekstandedelsnote	semiquaver	1⁄16
𝅘𝅥𝅰	trettitodelsnote	demisemiquaver	1⁄32
𝅘𝅥𝅱	sekstifiredelsnote	hemidemisemiquaver	1⁄64
𝅘𝅥𝅲	hundreogtjueåttedelsnote	semihemidemisemiquaver	1⁄128

De britiske notenavnene og hvordan de forholder seg til hverandre

Hva betyr da egentlig de rare britiske notenavnene for små noter? Ordene sēmi, demi og hēmi er fra henholdsvis latin, fransk og gresk; alle sammen betyr det samme: halv. Regelen er at navnene settes inn framfor notenavnet. Men hvordan skal vi egentlig forstå navnenes innbyrdes struktur? Trikset er å innse at i motsetning til systemet vi bruker, med ett punkt som alle notene dreier seg rundt, har man i de britiske navnene tre punkt: breve, altså den mensurale nota brevis; og quaver, altså åttendelsnoten. Systemet blir dermed slik:

1. Notenavnene med latinsk opphav:
1. 𝆸: breve (brevis), uttale /briːv/
2. 𝅝: semibreve (helnote/heilnote), uttale /ˈsemɪbriːv/
3. 𝅗𝅥: minim (halvnote), uttale /ˈmɪnɪm/
2. Notenavnene med fransk eller engelsk opphav:
1. 𝅘𝅥: crotchet (fjerdedelsnote), uttale /ˈkrɒtʃɪt/
   Oxford forklarer etymologien slik: Middle English (in the sense ‘hook’): from Old French crochet, diminutive of croc ‘hook’, from Old Norse krókr.
2. 𝅘𝅥𝅮: quaver (helnote/heilnote), uttale /ˈkweɪvə(r)/
   Oxford forklarer etymologien slik: late Middle English (as a verb in the general sense ‘tremble’): from dialect quave ‘quake, tremble’, probably from an Old English word related to quake. The noun is first recorded (mid 16th cent.) as a musical term.
3. Underdelinger av åttendedelsnoter med forstavelser:
1. 𝅘𝅥𝅯: semiquaver, uttale /ˈsemɪkweɪvə(r)/
   Semi- er en latinsk forstavelse som betyr halv.
2. 𝅘𝅥𝅰: demisemiquaver, uttale /ˌdemɪˈsemɪkweɪvə(r)/
   Demi- er en fransk forstavelse som betyr halv.
3. 𝅘𝅥𝅱: hemidemisemiquaver, uttale /ˌhemɪdemɪˈsemɪkweɪvə(r)/
   Hemi- er en gresk forstavelse som betyr halv.
4. 𝅘𝅥𝅲: semihemidemisemiquaver, uttale /ˌsemɪhemɪdemɪˈsemɪkweɪvə(r)/
   Hver videre underdeling fortsetter samme struktur.

Med andre ord bruker britene først en brevis, som halveres til en helnote (semibreve), som videre halveres til en halvnote (minim); deretter får man to britiske notenavn, altså crotchet (fjerdedelsnote) og quaver (åttendedelsnote); for så til slutt å underdele åttendedelsnotene med forstavelser som hver betyr halv. For å finne ut hvilken underdeling man har hvis man for eksempel får servert en semihemidemisemihemidemisemiquaver, gjør følgende:

1. For hver forstavelse, ta en 1⁄2 som faktor.
2. Gang alle disse faktorene med 1⁄8 for åttendelsnoten.

semihemidemisemihemidemisemi: 7 faktorer à ¹⁄₂

(¹⁄₂ × ¹⁄₂ × ¹⁄₂ × ¹⁄₂ × ¹⁄₂ × ¹⁄₂ × ¹⁄₂) × ¹⁄₈ = ¹⁄₁₂₈ × ¹⁄₈ = ¹⁄₁₀₂₄

Dette er så klart en note man aldri får bruk for (med mindre man ønsker å påføre andre smerte, om ikke annet, så intellektuelt. Men rent praktisk, kan man bruke dette til små noter. Hva er en hemidemisemiquaver? Jo, 1⁄8 (altså 1⁄2³) ganger 1⁄8, altså en sekstifiredelsnote.

Oppsummering

Det britiske systemet er kanskje ikke umiddelbart like pedagogisk godt som det vi bruker i tyskpåvirkede land (inkludert Sambandsstatene). Men det ligger mye positiv pedagogikk i det også: All verdens musikksystem har ei historie som strekker seg tilbake til førhistorisk tid (og det er faktisk ikke en selvmotsigelse). For britenes del kommer historikken til syne blant annet i navnene de bruker på notelengdene: Her får læreren ei unik mulighet til å lære eleven om lang, lang musikkhistorie, like bak til renessansen. Det er kanskje litt komplisert når man ser på det utenifra, men tenker nå egentlig du deg særlig mye om for å vite hvor mange haker du skal skrive på en sekstifiredelsnote? Tror neppe det. Og om du nå skulle være usikker på hvordan det hele ser ut, har jeg laget en hendig oversikt som kan skrives ut på sju A3-ark. Vær så god!

D&D: Mammutgruppa

Den tidligere posten om Mammutgruppa, «D&D: Den første storgruppa mi».

Overskrifta viser navnet jeg har valgt på den nye gruppa jeg skal kjøre, og første spillkveld er på søndag med oppmøte klokka fire. Jeg har brukt mye tid nå i kveld på å fundere på hvordan jeg skal få dem i gang, og har en del idéer. Jeg har naturligvis også tenkt mye på hvordan få en god flyt i spillet, ikke minst for å hindre disse evigvarende kampene som er den største trusselen mot en vellykket D&D-kveld. Og så har jeg sikkert noen flere tanker jeg kommer på underveis.

Grep for å sikre god flyt rundt bordet

Sosialt

En av tingene jeg avtalte med spillerne for at dette skulle bli morsomt for alle, var hvordan vi skal håndtere de uunngåelige handleturene i landsbyene. Jeg liker dem som DM, og også som spiller. Som DM er det muligheten jeg får fra spillerne til å skape en troverdig, interessant og underholdende verden rundt dem, derfor har jeg i tidligere kampanjer ikke hatt noen skrupler med å la dem sulle rundt og utforske. Det blir derimot noe helt annet når vi blir ni stykk rundt bordet (meg inkludert). Jeg bestemte meg derfor for at én eller to spillere får benytte tiden til å rollespille handleturene sine, mens resten enten forteller meg i listeform eller skriver det til meg på en lapp, hvorpå de får tilbakemelding på resultatet umiddelbart. Dette gjør at alle får hver sin gang der de får spilt ut karakterens møte med forskjellige personer, mens vi samtidig et spill med god flyt.

Et annet viktig knep for å få til dette, var naturligvis å besørge alles gjennomtenking av hvem karakteren deres er. De har alle blitt spurt om å skrive en bakgrunnshistorie til karakteren sin, og jeg gir spillerne mine bonus-XP for å gjøre dette. Gulrøtter virker som regel bedre enn spanskrør, og det ser svært så lovende ut så langt.

Kamp

Flere muligheter bød seg til å gjøre kamp raskt, effektivt og interessant. Det første knepet er selvfølgelig at folk kaster treff og skade samtidig. I tillegg velger jeg å stole på folk, og ber dem om å gjøre kastene på forhånd, slik at de har alt klart når det blir deres tur; dog jeg lurer på om jeg likevel skal gjøre dette siste, for det er litt kjedelig å miste mye av tiden sin. Mye kan spares på at alle har satt seg godt inn i hvordan kamp virker, så de må nødvendigvis gjøre seg godt kjent med reglene som er aktuelle for deres karakter, og vite hvilke modifikatorer de må ta hensyn til. Dersom de har lagt sammen alt på forhånd, blir alt mye enklere.

Jeg vet dette kan se ut til å virke mot sin hensikt, men jeg skal samtidig be spillerne mine om å kaste flere terninger. I tillegg til de vanlige kastene, skal alle spillerne kaste forsvarskast. Forsvarskastet er lik d20 + rustningsbonusene, altså AC − 10. Det tar litt lenger tid å gjennomføre kampene, men til gjengjeld kan man banne på at spillere som vanligvis nesten ikke får vært med – bare står på sidelinjen og slynger av gårde en stein hvert tiende sekund – plutselig blir atskillig mer involvert. Dette gir meg også muligheten til å si hva de må slå på forhånd, så spenningen i kritiske øyeblikk blir enda større; «Overlever magikeren vår? Ja!» I tillegg til dette, kommer jeg til å be magikerne om å kaste d20 + maginivå + egenskapsbonus for å avgjøre styrken på magien deres. Alle disse ekstra tilfeldige tallene blir mer risikable for spillerne, men det gjør spillet mer spennende og underholdende (håper jeg) for dem.

For å i tillegg gjøre spillet mer cinematisk, kommer jeg til å bruke liv- og skadesystemet beskrevet på d20 SRD. Alt blir litt farligere, men siden de er såpass mange, håper jeg det likevel skal fungere. Når det kommer til stykket er det vanlige HP-systemet veldig kunstig, og gjør det vanskelig for spillerne å få et realistisk bilde av situasjonen.

Hvordan skalere eventyrene

Jeg har måttet lese en del, og det jeg har kommet frem til som ser ut til å være den beste løsningen, er å tenke på gruppa som to grupper av standardstørrelse spillende sammen. Dette er hvorfor:

Systemet for CR og EL baserer seg på tanken om ei velbalansert gruppe på fire spillere. Et monster som har en CR på 1 er en passende utfordring for dem; det forventes å bruke ca. 20% av spillernes ressurser, både i form av potensiell skade på utstyr, forbruk av magiske gjenstander som helbredende drikker og magiske ruller, og spillernes egne magier, helse og energi. Når du dobler antallet spillere, burde de ikke da kunne håndtere dobbelt så vanskelige monster? Svaret er nei. Den enkelte spilleren er fortsatt like svak, så sjansen for at heltene dør, er betydelig større.

Man bør i stedet øke antall monster. Fire spillere med roller på nivå 1, bør få kamper liggende tett rundt EL 1; åtte spillere med roller på nivå 1, bør dermed få kamper liggende tett rundt EL 2. En standard ork er en simpel soldat med en CR på bare en halv, så to stykk blir en passende utfordring for fire nivå 1-spillere. Motstanderne i kampen kan listes opp slik (her kun med én av gruppas helter, krigeren):

Sammenligning av orkene og krigeren i et slag
	Orkene (2)	Spillerne
Bonus på treff:	+1	+1
Styrke (str):	Etter all sannsynlighet +3 (17 er normalstyrken for orkene).	En spillers kriger bør i hvert fall ha 14 i styrke, altså +2.
Smidighet (dex):	Etter all sannsynlighet +0 (11 er normal smidighetsverdi for orkene).	En spillers kriger har ofte bare 13 i smidighet, altså +1.
Utholdenhet (con):	Etter all sannsynlighet +1 (12 er normalutholdenheten for orkene).	En spillers kriger bør i hvert fall ha 14 i utholdenhet, altså +2.
Rustning:	Etter all sannsynlighet en forsterket lærrustning som gir +3 i bonus.	En spillers kriger bør i hvert fall ha ei ringskjorte, altså +3.
Treff:	+4	Sannsynligvis +4 (inkludert +1 for våpenfokus).
Skade:	2d4+4 (krumsverd)	1d8+3 (langsverd).
Rustning:	13	14
Helse:	1d8+1 = 5	1d10+2 = 12

Med disse tallene blir kampens mest sannsynlige utfall slik:
	Orkene	Menneskekrigeren
Initiativ:	10	15 (forbedret initiativ)
Runde 1, mkr.:		Slår orken, får 14, gjør 7 i skade. Orken er død.
Runde 1, orkene:	Den andre orken slår, får 14, treffer og gjør 7 i skade.
Runde 2, mkr.:		Slår den andre orken, får 14, gjør 9 i skade. Den andre orken er død.

Som man ser, er en slik trefning ikke bare bare for ei lita gruppe. Krigeren har mistet 9 av 12 i helse, og presten eller druiden (som de forhåpentligvis har med seg) må kaste to cure light wounds for at han skal kunne bli helt frisk; helbrederne har da sannsynligvis ikke flere nivå 1-magier å ta av lenger da, så gruppa har brukt store deler av ressursene sine på kampen.

Hvis disse orkene hadde møtt på ei gruppe med åtte spillere, og jeg hadde økt nivået på utfordringa med å gjøre dem tøffere, altså ved å gjøre dem også til krigere, da hadde de fått det samme utgangspunktet som menneskekrigeren. To slike krigere hadde vært svært mye farligere. Mennesket hadde måttet bruke i snitt fire runder på å bekjempe dem; de hadde etter all sannsynlighet slaktet ham, før så å være klare til å gyve løs på neste stakkar i gruppa. Man må med andre ord være svært forsiktig med å øke nivået på utfordringen med å gjøre monstrene tøffere enn spillerne. Det er da mye bedre å heller gi dem flere motstandere. Det blir morsommere for spillerne, de mestrer mer, og alt det harde arbeidet de har lagt i karakteren sin går ikke til grunne etter ti sekunder kamp.

Når det kommer til stykket, er det viktigste at alle har det morsomt rundt bordet. Jeg håper jeg skal være klar for det nå, etter å ha fått tenkt såpass lenge (skrivingen av denne posten tok ei stund), lest meg opp litt på fagstoffet, og planlagt eventyret.

---

Morgendagen

Planen min for lørdagen er å lese gjennom eventyret en gang til, planlegge hvordan jeg skal introdusere dem for hverandre, dra til Grønnåsen og øve orgel så jeg er klar til spilleoppdraget på søndag, for så å dra hjem og hjelpe Kjersti og gjøre alt klart til søndagens spillekveld. Jeg ønsker herved meg selv lykke til.

Puh! Nok en lang, lang post, som garantert kun er interessant for meg. Men det er jo derfor jeg har bloggen min – for min egen del.

Påskeferien ferdig

Da var påskeferien 2011 ferdig, og jeg har fått tid til avslapning, tenking, fundering, spaserturer, sykkelturer, husarbeid, lange dusjer, gode fotbad… Jeg har fått gjort det jeg har hatt lyst til. I tillegg, og det synes jeg jeg kan være litt stolt av, har jeg vært flink og studert. Jeg har kommet meg gjennom hele pensumkompendiet i historie, fra hvis jeg har referert til i et par poster nå i løpet av påska («Fattigdomsstriden i middelalderens katolske Europa», «Arnulf Øverland om kristendom»), og jeg har gjort unna tre kapitler (minus et par sider) i historieboka (Europa tar form).

Jeg har også fått fundert en del. Rett før påska tok jeg kontakt med ekspedisjonen på Åsgård for å høre hvorfor jeg ikke fikk ny innkalling. De hadde ikke noe svar på det, men de lovte de skulle se på saken. Jeg har fortsatt ikke hørt noe, men jeg regner med det kommer noe nå som påska er over. De hadde i tillegg prestert å sende regning for timen jeg avbestilte, men hun garanterte at det skulle bli ordnet opp i. Hvis så skulle skje at de holder ord, blir jeg positivt overrasket, og det skader jo ingen.

Det har naturlig nok vært litt tid til å fundere. Men mesteparten av påska har vært avslapping og i grunn ganske tanketom. Den siste turen hjem fra trening var, vel, fort overstått. Jeg var mer bestemt enn hva jeg har vært på lenge. Grønne dører er merkelige saker. Når tiden kommer, og de grønnes, er de ikke like lett å se lenger. Kanskje er ikke mørketida så god for meg som jeg selv vil ha det til; eller så er det bare våren som er som den er: får fram det beste i folk. Det spirer, det våkner, det blir grønt og fullt av mange glade farger; hvem kan greie å holde på gråskyer i slike tider?

I morgen er det tidlig på han. Jeg skal prøve å få stått opp i skikkelig god tid, slik at jeg kan dra ned på Uni for å gjøre latinleksa i god tid. Vi har allerede fått godkjent arbeidskravet vårt, men for vår egen del er det lurt å få det gjort ble vi enige om. Hvis jeg kommer meg opp i sekstida burde jeg har god tid, for forelesninga starter ikke før klokka tolv, og jeg skal prøve å være ferdig ikke senere enn klokka halv elleve. Det blir godt å starte igjen, eller rettere sagt å begynne på avslutninga, å treffe medstudenter og -studiner, å gå i gang med den faste rutinen, og kanskje også være flink og fortsette på den gode rutina jeg har startet med å øve igjen. Jeg har ikke fått problemer med albuen av det, så kanskje jeg denne gangen kan sette i gang med programmet mitt, og fullføre det? Det frister i hvert fall veldig, og kanskje det denne gangen kan føre til endringer i planene?

Med det grunnlaget jeg har nå, 60 studiepoeng i antikkens kultur snart fullført, 20 studiepoeng i historie fullført nå til sommeren, da er veien til en fullførelse av de første 60 studiepoengene i historie kort, og det blir atskillig enklere å kombinere det med å øve til inntak på konservatoriet. Men jeg vil ikke legge konkrete planer om noe nå. Jeg har lært meg, endelig, at å heller ta det litt som det kommer og leve i nuet er en mye bedre måte å leve på. Spontan glede gir så mye mer.

Apropos spontanitet: jeg funderer på en londontur til sommeren. Kanskje?

Korsang og orgelspill

I dag var jeg med Domkantoriet og sang «Gloria» og «Credo» under påskedagsgudstjenesten. Det var morsomt å være med å synge i kor igjen, for jeg har ikke vært med på korøvelser siden februar, eller noe slikt.

To ting skjedde for min egen del. For det første var det morsomt å kjenne at jeg uanstrengt greide å komme meg opp på f#¹. Ambitusen nedover har blitt atskillig svakere enn hva den var på musikklinja, men det er vel ikke så rart. Til gjengjeld har tenorklangen blitt bedre, sterkere og stødigere, og det er morsomt. Men det var ikke det viktigste, ikke for min egen del i hvert fall. Den kjære domorganisten 문히추 (Mun, Hiju – Hijoo Moon) er en fabelaktig musiker, og man vet alltid, når hun spiller, at man kommer til å få høre vidunderlig musikk. Og når jeg hører henne spille, da får jeg faktisk en voldsom trang til å begynne å traktere tangentene igjen.

Jeg skal spille neste helg på Reinøya. Det er selvfølgelig et bittelite instrument jeg skal spille på, men hvis jeg ikke husker feil, er det likevel et godt orgel, og jeg var en tur i Grønnåsen for et par dager siden og gjorde klar materialet til spillejobben. Jeg var svært overrasket over hvor fort det gikk å få ting på plass igjen, og hvor godt jeg greide å bladspille. Jeg fant et vidunderlig stykke av Bach som jeg prøvde meg gjennom (BWV 550). Det hadde også vært morsomt å prøve seg på en annen morsom vivace-sak han skrev i G-dur, nemlig Präludium und Fuge in G, BWV 541.

---

Nå i kveld har jeg vært noen timer og øvd. Jeg spilte gjennom det jeg skal spille på lørdag, øvde en del på «Prelude in a Classical Style», bladspilte en del, og avsluttet øvinga med å øve hardt og grundig på et nytt Bach-stykke. Tankene jeg tidligere hadde om å sette opp et konsertprogram begynner å ta form igjen, og det er trivelig.

30 år: nytt decennium

Så hva har skjedd siden sist? Den 23. ble jeg tredve år, og det ble en ganske så fin dag. Vi startet feiringen på Rå, og syv av vi åtte som var der bestilte biter på deling, og endte opp med 130 biter sushi til slutt. Jeg var god, mett og fornøyd. Etter mat, dro vi, og det vil si kun Veronica, Anders, Kjersti og jeg, hjem til oss for å spise kake og kose oss. Det ble litt Singstar, litt fliring, og til slutt en tur på kino for å se «Scott Pilgrim vs. the World» – en morsom film, spesielt for de med sans for nerdet underholdning.

Jeg har plundret mye med D&D i det siste. Blant annet holder jeg på med et kart over Rocharan'nore, navnet på kongeriket som hoveddelen av eventyrene mine har foregått i. Jeg skal poste et bilde av det når det begynner å nærme seg slutten. Jeg tenkte jeg skulle finne tak i noe høykvalitets lerretsstoff og male det over på det til slutt.

Kjersti er i dåp i Romsdalen (hun tok turen ned likevel fordi Aslaug havnet på sykehuset), så jeg er her hjemme for meg selv, traller en trall innimellom, setter noen nye rekorder, føler meg ganske flink, og tegner videre på kartet mitt. Jeg har akkurat vært og spilt i Kroken igjen, og det ble etter min mening en suverent gjennomført gudstjeneste. Jeg avsluttet med et vakkert stykke av Lefébure-Wély, og må si meg strålende fornøyd med innsatsen. Kjersti, derimot, var i Valldalen og overvar en forferdelig gudstjeneste, der presten preiket om anti-abort, anti-homofili, dommedag og helvete. I det minste lar ikke Eline Mathea seg affisere av det. Jeg fikk et bilde på MMS, og det fortjener uten tvil å bli offentliggjort (med tillatelse fra høyeste hold).

I kveld er det til Nica og Christian for å spille videre på Zilspar-kampanjen min. Jeg tror det blir ganske så morsomt, faktisk, og gleder meg.

En dag for heltene

I dag har jeg æret Dionysos, Apollon og kanskje også Asclepius og hans datter Hygieia.

I morges var det superheltgudstjeneste i Ishavskatedralen. Det ble en skikkelig intrada, med Star Wars-temaet inn og Supermann-temaet ut. Med litt salmespill imellom ble det en helt greit gjennomført musikkjobb. Jeg var hjemme rundt ett, og satt og slappet litt av, mens jeg spiste frokosten (som jeg gikk glipp av i morges, ettersom bananen var blitt most på tur til kirka) og så resten av Van Helsing.

Etter det ble det en sykkeltur til Joker, for å handle litt godt til i ettermiddag, så jeg koste meg med Anthon Bergs «Plomme i Madeira» med et par småglass dessertmadeira til.

Resten av kvelden har blitt tilbrakt på Uni. Jeg har lest ferdig det jeg skal om sosiale strukturer i Hellas, og har bare sytten sider igjen i morgen (om Roma). Jeg fant for øvrig en interessant side, JSTOR, der jeg leste en gammel artikkel om egyptiske elementer i gresk mytologi. Jeg synes jeg studerer godt!

---

Stefan ble 25 i går, så vi var og spilte bowling, og dro deretter for å se The Expendables – etter min mening den beste actionfilmen dette og det forrige tiåret. Det var fabelaktig morsom underholdning, og jeg er sikker på at det var så mye testosteron i filmen at jeg økte muskelmassen min bare med å se filmen.

Påskeferie på Hansnes

De neste dagene skal vi til Hansnes og ha påskeferie sammen med Christian og Nica. Jeg gleder meg! Det eneste jeg er spent på, er hvordan det blir å få forberedt seg til skjærtorsdag. Jeg fikk øvd en del i dag da, i Kroken (endelig, langt om lenge, fikk jeg nøkkel), og det var et suverent orgel. Et par småjusteringer trengs, riktignok, men ellers glimrende. Jeg har begynt å arrangere en salme, og det var nokså gøy å se at jeg fortsatt har det som skal til. Nå er det bare å finne seg et stykk Casio og se hvordan det høres ut.

Jeg har fått et par fine idéer til hvordan jeg skal drive D&D-eventyret videre. Man kan få mye fint ut av en prat med CJ. Det ser ut til at jeg satser på CotSQ.

P. S.: Jeg ble ferdig på jobb klokken halv ett i dag. Første salget var klokken 11⁵⁵ og det andre ti minutter etter.

Nok en arbeidsdag

Jeg er en heldig, heldig mann. Jeg har arbeid, og det er det jo ikke alle som har. Jeg kan glede tilfeldig forbipasserende med det glade budskapet om Redd barnas arbeid, flotte bilder av sultne negerbarn i Afrika, Angolske fattigbarn eller norske, hvite, blonde jenter, som sitter alene i trappen mens mamma og pappa banker gørra av den ene eller den andre. Og det er så godt å vite at folk setter pris på at man stiller opp og jobber frivillig, som det hevdes.

En annen fin ting, er å vite når man skal på jobb eller ikke. Som i dag morges, da jeg til slutt fant ut at «nå skal jeg våkne», hvorpå jeg ser at en melding har kommet inn etter at jeg la meg, der det sto jeg skulle møte opp likevel. Jeg trodde, da helgen nærmet seg, at jeg ikke skulle på jobb denne uken likevel, for sjefen skulle reise vekk, og han var uansett tenkt å gi de andre fri i dag, siden de hadde vært i Finnmark.

Jeg er jammen en misfornøyd mann. Syter og klager, når jeg tross alt har et arbeid å gå til. Nei, nå må jeg skjerpe meg.

Å, forresten. Det jeg hadde tenkt å bruke dagen på var å øve til torsdag.

Fram og tilbake...

... er dobbelt så langt. Nå har jeg begynt å gå tilbake igjen, og funnet meg selv. Mye har endret seg i livet etter at jeg flyttet nordover, og jeg ser at en del ting ikke er slik jeg skulle ønske de var. Jeg har, som før, gode venner. Jeg har sunne interesser. Jeg har ansvarsfulle verv. Jeg har et arbeid som skaffer mat på bordet. Jeg har ei kone som holder ut med meg, til tross for manglene mine. Jeg har interessante fritidsaktiviteter. Jeg har funnet ut hva jeg vil bli når jeg blir stor (lærer er for lengst kastet på bålet).

Jeg hadde den første timen hos psykolog igjen i går (jeg har ikke lagt meg ennå, så jeg er fremdeles på lørdag). Jeg var nervøs for å skulle prate med en mann—det er vel noe av dette tåpelige mannemann-tullet som sitter dypt inni ryggraden min—men det gikk fint. Jeg ser frem til neste gang jeg skal dit, for jeg synes det begynner å bli tungt for skuldrene nå.

En annen ting jeg gjorde i går, var å overvære en fabelaktig fremføring av Mozarts Requiem i Domkirka. Jeg mener de startet med et eller annet stykke av Bach først, men jeg er ikke sikker. Flott var det likevel. Men det som var viktig for meg å få sagt, var at denne gangen også, som sist jeg hadde en stor musikkopplevelse, fikk jeg problem med å holde igjen følelsene. Brillene måtte tas av. "Sissy", ble det ytret (det var vel strengt tatt sagt på fleip).

I dag ble det spilt D&D. Gårdagen var satt av til WH40k Dark Herecy, så det var min tur å DM-e nå. Jeg tror nok det blir en stund til neste gang.

Jeg orker ikke å skrive mer nå. Sengen kaller. God natt.

---

P.S.: Neste uke skal jeg spille i Kroken. Jeg gleder meg, tror jeg.

P.P.S.: Jeg oppdaget at den godeste lærer har vært her minst to ganger, sannsynligvis 3+ siden jeg snakket med ham, og jeg har intet hørt.

En gang musiker…

I går stakk jeg oppom Kons'n. Det er noen år siden sist jeg var der, men jeg ble like lett gjenkjent som om det skulle vært i går. Det var trivelig! Jeg undersøkte mulighetene for å søke meg opp til masterstudium, og fant ut at jeg måtte ta 30 studiepoeng mer på hovedinstrumentet mitt. Dessverre er søknadsfristen gått ut (15. desember), men jeg har jo god tid på meg til neste gang da.

På tur ned trappa fra andre etasje ble jeg huket av Ragnar Rasmussen, og før jeg var kommet ned til første etasje var jeg blitt vervet til Mimas. Jeg skal synge andretenor, ser det ut til. Sangene jeg fikk så ikke direkte enkle ut, men spennende. Noen ganske heftig sammensatte kvartakkorder, rumensk folkesang i ⁵⁄₄-takt, musikk basert på lyrikk av Dylan Thomas m.m. Første øving er onsdag neste uke klokken 19⁰⁰.
Jeg satt i kantina ei stund, spiste noe god mat, hadde en hyggelig prat med kantinedama, og traff både Kristine og andre. […]

---

På kvelden var jeg på traversfløytekonsert – masterkonsert nr. 3 med Hanne-Sofie Akselsen. Hun presenterte italienske sonater for oss sammen med Ingrid Eriksen Hagen på cembalo og Gunnar Hauge på cello i Frelsesarméens hus i Grønnegata. Det var et flott program. Min favoritt var uten tvil Telemann – jeg synes han hadde den mest interessante komposisjonen; mest kreativ, varierte bedre, utnyttet motivene bedre, hadde en større harmonisk variasjon og var i det hele tatt, etter min mening, den dyktigste komponisten av de fire. Programmet var som følger:

• Pietro Locatelli (1695–1764): Sonate, op. 2 nr. 3 i C-dur (Andante, Adagio, Presto)
• Giuseppe Baldassare Sammartini (1695–1750): Sonate, op. 2 nr. 3 i e-moll (Allegro, Andante, Minuet)
• Giovanni Benedetto Platti (1692?–1763): Sonate, op. 3 nr. 4 i A-dur (Grave e cantabile, Allegro, Larghetto, Allegro moderato)
• Georg Philip Telemann (1681–1767: Sonate fra “Metodiske sonater”, del 2, nr. 6 i C-dur (Andante, Allegro, Presto, Dolce, Vivace
• Ekstranummer med Leonardo Vinci (ikke da Vinci): Et stykke fra samtidssamlingen som het noe sånt som «12 sonater av Leonardo Vinci med flere». Som hun sa: «Hva Vinci skrev og ikke (han skrev sannsynligvis ett av dem), får vi nok aldri vite.»

Konserten var en finfin opplevelse.

---

Jeg pratet med Bjørn Andor nå i morges, og han lovte å sende meg en tekstmelding så vi kan sette oss ned over en kopp og finne ut hva jeg må gjøre for å kvalifisere meg. Jeg kan vel ikke si annet enn at jeg gleder meg!

Det var dette jeg var eslet til å gjøre. Alt jeg har gjort i mellom har vært tull. Av og til angrer jeg veldig på at jeg lot andres behov (klubben) gå foran mine egne.

Bloggstatistikken min

Etter at jeg begynte å ta av på skrivingen for et par måneder siden, har besøkstallet her blitt stabilt høyt. Jeg har faktisk hatt en jevn økning ganske lenge nå (sett over tid), og det er jo hyggelig, for det tyder på at det er mange som er interesserte i å vite hvordan jeg har det, eller høre på hva jeg har å si.

Dersom statistikken slår til i dag, får jeg 47 besøkende, som kommer til å bli en suveren forbedring av den tidligere rekorden fra i fori-forigår med 36. Kom og besøk meg og klikk på "Følg" øverst til venstre hvis du liker det du ser!

Dagen i dag har for øvrig vært slett-ikke-verst. Jeg startet ca. klokka seks på avisruta, og klokka sju var jeg her på Haugen igjen. Jeg har ikke spist ennå, for jeg har gjort en del forarbeid til klubbmesterskapet, blant annet ved å få sendt ut invitasjon til de andre klubbene, fått godkjent mat- og reisedekning for tilreisende dommere, lest litt mer om koreansk, og nå snakker jeg med Robert.

En del av de gamle tingene som har giret meg opp og fått meg i godt humør har kommet tilbake. I går leste jeg gjennom hele eksamensoppgaven min i pedagogikk og fagdidaktikk, høyt, for Mamma, jeg så gjennom noe av det jeg har skrevet av musikk, og jeg begynte å savne fast orgelspilling mer enn på lenge. Det er virkelig ikke tvil om at det er musiker jeg er, og da organist. Nå er det bare å finne tilbake til den gamle gløden, og tiden til å gjøre det. Og forresten skal det kombinere med min nerdete, lingvistiske interesse, slik at jeg om et år eller to kan si at jeg begynner å kunne koreansk.

Aktiv natt og dag

Siden i går har jeg stort sett ikke sovet. Jeg startet jo gårdagen klokka ni omtrent, etter å ha sovet siden rundt fire. Jeg ordnet og pyntet meg som best jeg kunne, og kjørte av gårde til Grytten for å spille i Frelsesarmeens 90-årsjubileumsgudstjeneste. Arne Ottar Ødegård spilte på kornett sammen med meg, og det ble en fin musikalsk opplevelse.
Jeg er nokså fornøyd med spillinga mi. Da de tok takkoffer, improviserte jeg i en fem minutters tid – først over en salme, og deretter fritt. Salmespillet ble svært godt, mener jeg. Det eneste jeg ikke er fornøyd med, er postludiet. Det ble litt rot midt i, men likevel, når det kommer til stykket, var det godt gjennomført.
Da alt var ferdig, ble jeg invitert til å være med på Vertshuset for å være med på buffeten der.

Etter dette var det en tur til Haugen som sto for tur. Jeg hadde blitt invitert på ball, og ingen med hodet montert riktig sier nei takk til det. Heldigvis var det litt sen middag, så jeg fikk plass til litt.
Mamma og jeg satte oss ned og spilte Aggravation etterpå, og jeg vant (en av veldig få ganger) begge rundene.
Det begynte å bli på tide å gjøre noe fornuftig, så jeg hentet opp PC-en fra bilen, monterte den på stua, viste Mamma hvor flott Timeshift er, spilte TS og Trackmania i et par timer, og satte i gang med vedlikehold av PC-en. Det var visst et par trojanere som hadde sneket seg inn.

I natt var det på han igjen som vekter. Jeg sov i bilen et par stopper, og sov på Haugen en times tid før jeg gjorde ferdig runden. Jeg må ha satt ny speedrun-rekord på Åndalsnes-runden. Rundt femti minutter tok det, og så kunne jeg dra hjem for å sove, tenkte jeg, men først avisen. Nå som den også er ferdig, kan jeg snart legge meg. Jeg kjenner at øyelokkene er tunge.
God natt, hvis du leser denne posten. Det skal bli usannsynlig godt å nyte noen timer med øynene igjen.

---

Hvorfor kommer det uønskede akkurat når det passer dårligst?

Oppussing: Oppdatering 2

I morges var det spilling i Grytten, og med dét flerfoldige hyggelige tilbakemeldinger etterpå. Robert og Thomas hadde i mellomtiden dratt til Sandtaket for å få strammet noen reimer på den snertne kaben til Robert. Mens jeg var i Valldal for feiring av Elines femårsdag, satte Robert og Thomas i gang i kjelleren. Det var litt av et syn som møtte dem da de begynte på gulvet. Sponplater lagt rett på betongen med laminat over. Er det rart det har blitt fuktskader der? Takk og pris for at det skal bli gjort ordentlig nå.

For øvrig fikk vi vite, via en venn av Thomas, hvordan vinduene må installeres. Jeg skal kjøpe noe 2"×2" eller 2"×4" i morgen, samt leca, og bygge ferdig veggen, få installert vinduene og så sette i gang innendørs.

I morgen skal vi spille rollespill. Jeg gleder meg! Og jeg skal lage noe godt å spise til oss som jeg tar med til henne. Hun er virkelig en fantastisk person, men akkurat nå er det ikke lett å være henne. Det er fryktelig trist at et så flott menneske skal være nødt til å plages. Og dersom jeg tenker egoistisk: Jeg kan nesten ikke ta opp mine ting med henne nå.

Nok en søndag med spilling

Jeg spilte på Vestnes i dag også, og det gikk strålende. Til postludium spilte jeg Toccata over "Store Gud, vi lover deg" av Iver Kleive, et fyrverkeri av en toccata over 24 sider (som tar bare fem minutter...), som førte til applaus (!) og masser av takk fra folk som var der. Det var til og med noen som kom tilreisende fra Danmark (dåpsfølget) som takket så mye. Jeg lurer på hva jeg skal finne på til neste uke.

Jeg hadde jo, som jeg tror jeg skrev, en lang prat med Anneli i går, som gjorde veldig godt. I dag fikk jeg endelig snakket ut med min kjære om ting jeg ikke har hatt mot til å fortelle ennå. Det var godt å få lettet på hjertet—å få snakket sammen om det vi vanligvis ikke snakker om—og det gjør meg faktisk lettere til sinns. Hun syntes forresten det var en kjempeidé av meg å endelig ha bestemt meg for å gjennomføre det jeg har snakket om så mange ganger før. Ny by, nye muligheter.

---

Nå er det ned til "No Man's LAN". Rock 'n' roll!

Ønskelista mi

Det er snart bursdag, og det er da ett og annet jeg ønsker meg. Jeg er litt dårlig til å finne ut hva, men her er det jeg kommer på nå:

• Full kroppsmassasje (hode, skulder, rygg, rumpe, lår, legger, brystkasse, mage, og kanskje til og med ansiktet og hodet også).
• Den siste pondusboka.
• Meshuggahs siste plate.
• Pain of Salvations siste plate.
• Hårklipp.
• Hjemmelaget treretters, enkel middag.
• Kona mi hjem, eller jeg i Tromsø.
• Kinotur.
• Antrekk fra topp til tå.
• Fine sokker – ikke ankelsokker.
• Lester.
• Nike+-sko
• iPhone 3GS 16 GB
• Noe som får meg til å føle meg som den mannen noen påstår jeg er.
• Å bli aktmodell i Tromsø, og kanskje litt Δ og * og !.

Det blir sikkert mer etter hvert. Men det er nå det jeg kommer på nå. Jeg gleder meg uendelig mye til jeg flytter nordover igjen. Jeg har en følelse av at jeg kommer til å finne meg selv igjen der, og faktisk, med alle de gode vennene jeg har rundt meg der, tror jeg at jeg endelig kan slippe de alt for kontrollerende hemningene mine og være meg selv. Carpe noctem et carpe vita.

---

P.S.: Jeg hadde en lang og god prat med Anneli i dag. Det var akkurat det jeg trengte. Ingen flere grønne dører i kveld. Og kvelden har blitt brukt på Haugen med Mamma og Pappa. Det ble servert en herlig salat til forrett, nydelig hjortegryte med velpassende rødvin til og til dessert var det kake. I mellom alt sammen spilte jeg orgel for full musikk i kjelleren. Alt er klart for morgendagen.

Nattens vakt

DP var med på vaktrunden i natt. Jeg hadde én stopp for å sove, og det hjalp utrolig. Nå er det hjem. Han har lagt seg på skolen, mens jeg fyker til Isfjorden, for i morgen er det barneinstruktørkurs med Gunnar. Det blir moro det, bare litt travelt.

Helgens timeplan:

• Lørdag:
  
  • Morgen til ettermiddag: Barneinstruktørkurs
  • Ettermiddag til kveld: Pizza
  • Kveld:
    
    • Øving til i morgen
    • Kanskje rollespilling med Kjersti
• Søndag:
  
  • Morgen: Stå opp, ordne og pynte meg, kjøre til Vestnes
  • Formiddag: Spille på Vestnes
  • Middag til kveld: Rollespill med Charlotte (kanskje)
  • Natt: Vakt1

Da var det bare hjemturen som sto igjen. Jeg har fått skrevet ut infoen om kurset nå, så nå vet jeg i det minste hva jeg skal gjøre, hvor jeg skal møte opp, når, og i hva... Jeg må få tatt meg litt sammen, tror jeg. Jeg håper inngangsdørene mellom trærne er låst på tur hjem.

Bowlingtur til Molde

I går etter å ha spilt i Vestnes kirke, fikk jeg med meg Pix, Jim-Jim og Jas på en tur til Molde. Jim og Jas skulle på fotballkamp, men før det var vi og bowlet. Jim og jeg vant, og jeg fikk mitt beste resultat noen gang. Det ble tid til tre hele runder før vi gjorde oss klar til å dra (litt TimeCrisis 2 og airhockey ble det dog).
Mens de var og skaffet seg billetter rånet vi litt rundt. Så dro vi på Peppes (dét ble bare Pix og jeg) og koste oss. Rundt klokka halv tolv var jeg hjemme, og da var det for sent til rollespillavtalen. Hun ble veldig lei seg. Jeg håper jeg greier å gjøre det godt igjen denne uken.

---

I dag kommer Mamma og Pappa hjem fra Junaiten.

Orgelet kaller

Endelig, etter lang, lang tid uten, har jeg begynt å spille igjen. Jeg startet dagen i dag med å spille meg gjennom fugen i Toccata & Fuge i d-moll (BWV 565). Rommet er bikkjekaldt, og det er et standard Yamaha el-orgel, med én oktav pedaler og forskjøvet øvre manual, for ikke å snakke om at det faktisk er øvre og nedre manual, ikke II. og I. manual. Men jeg kom meg gjennom det, og det var godt.

Jeg satt og tenkte på om jeg heller skal satse 100% på å lære bort musikk, privat, i stedet for å loffe fra jobb til jobb. Jeg må tenke litt mer på det, men musikk er morsomt, ingen tvil om det.

En jobbsøndag

I dag var jeg i Røbekk og spilte. Det er veldig lenge siden sist nå, og det var godt å spille på et skikkelig orgel igjen. Derimot er det trist å merke hvordan det har stagnert totalt. Ting som var enkle før, må jeg nå jobbe med, og det verste av alt er at jeg ikke ser noen grunn til å holde det ved like, ettersom det ikke er noen som har behov for at jeg kan det.

Jeg håper det blir noe ledig her etterhvert, men det ser mørkt ut.

Som så mye annet.

«Take This Life»

Fantastisk låt, eller hva? In Flames er vel det jeg har spilt mest av av alle band de siste par årene, og av en eller annen grunn har jeg den sangen på hjernen hele tiden.

«It’s not so much the pain, it’s more the actual knife»

For tiden er det ikke så mye kreativt som pågår. I morgen skal jeg spille, så snart må jeg ned og øve. Jeg ønsker meg selv lykke til på veien.