... er dobbelt så langt. Nå har jeg begynt å gå tilbake igjen, og funnet meg selv. Mye har endret seg i livet etter at jeg flyttet nordover, og jeg ser at en del ting ikke er slik jeg skulle ønske de var. Jeg har, som før, gode venner. Jeg har sunne interesser. Jeg har ansvarsfulle verv. Jeg har et arbeid som skaffer mat på bordet. Jeg har ei kone som holder ut med meg, til tross for manglene mine. Jeg har interessante fritidsaktiviteter. Jeg har funnet ut hva jeg vil bli når jeg blir stor (lærer er for lengst kastet på bålet).
Jeg hadde den første timen hos psykolog igjen i går (jeg har ikke lagt meg ennå, så jeg er fremdeles på lørdag). Jeg var nervøs for å skulle prate med en mann—det er vel noe av dette tåpelige mannemann-tullet som sitter dypt inni ryggraden min—men det gikk fint. Jeg ser frem til neste gang jeg skal dit, for jeg synes det begynner å bli tungt for skuldrene nå.
En annen ting jeg gjorde i går, var å overvære en fabelaktig fremføring av Mozarts Requiem i Domkirka. Jeg mener de startet med et eller annet stykke av Bach først, men jeg er ikke sikker. Flott var det likevel. Men det som var viktig for meg å få sagt, var at denne gangen også, som sist jeg hadde en stor musikkopplevelse, fikk jeg problem med å holde igjen følelsene. Brillene måtte tas av. "Sissy", ble det ytret (det var vel strengt tatt sagt på fleip).
I dag ble det spilt D&D. Gårdagen var satt av til WH40k Dark Herecy, så det var min tur å DM-e nå. Jeg tror nok det blir en stund til neste gang.
Jeg orker ikke å skrive mer nå. Sengen kaller. God natt.
P.S.: Neste uke skal jeg spille i Kroken. Jeg gleder meg, tror jeg.
P.P.S.: Jeg oppdaget at den godeste lærer har vært her minst to ganger, sannsynligvis 3+ siden jeg snakket med ham, og jeg har intet hørt.
