Viser innlegg med etiketten konsert. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten konsert. Vis alle innlegg

mandag 29. august 2022

Frank Klepacki og The Tiberian Sons på Magfest 2019

Året 1996 var et flott år å være spillentusiast: Vi fikk Quake, Duke Nukem 3D og Command & Conquer: Red Alert, alt i løpet av ett år. Alle spillene hadde glimrende musikk DN3D hadde det fabelaktige riffet og dessuten musikken for øvrig, og var et av de siste spillene som leverte musikken i MIDI-format; Quake hadde Trent Reznor som lagde musikken og mye av lydene for øvrig; og C&C? De hadde Frank Klepacki. Noe av den aller beste spillmusikken som noen sinne har blitt gitt ut til PC-spill kom fra hans hand, og spillerne har ikke glemt det. Red Alerts tittelspor Hell March har da vitterlig et av de beste bassriffene som har vært skrevet. Enhver som hører det vet hva som kommer, og når man kombinerte det med den fantastiske åpninga som vi fikk med den herlige, 1996-kvalitets-3D-animerte åpningsvideoen som hørte med til spillet –jeg tror det var første gang jeg headbanget, og jeg visste ikke engang hva headbanging var for noe.

Og hva var spillbeistet mitt på den tida? En uoppgradert AST 613E: Cyrix 586 100 MHz, 8 MiB RAM, integrert ikke-VISA-kompatibelt skjermkort. Den funket – så vidt – iallfall til DOS-spill. Jeg hadde 7–21 fps i Quake …

I 2019 kom Klepacki endelig til Magfest, og konserten de bød på er gratis tilgjengelig på YouTube. Skrur anlegget på 11 og lukk døra, eller enda bedre: Last ned videoen i Full HD-format med FLAC-lyd og spill den av når du vil, så slipper du å plages av reklamepauser (som det heldigvis er få av på akkurat denne konserten). Lytt, se og nyt!

Savner jeg den tida? Ja, på godt og vondt. Det er mye som har blitt bedre nå, utvilsomt, men det var noe herlig med å kunne være så gjennomført PC-nerdete som jeg var på den tida; det jeg tror jeg savner mest, er å ha tida til slikt og å ha en gjeng å ha tida til slikt sammen med.

søndag 9. juni 2013

Gjensyn med Carmina Burana med Universitetskoret Mimas

Innledning

Jeg satte meg ned i dag (etter å ha kommet hjem fra graderinga; det gikk flott med alle elevene mine) og så på Universitetskoret Mimas’, under dirigent Ragnar Rasmussens ledelse, versjon av Carl Orffs Carmina Burana. Det var et hyggelig gjensyn, og det fikk meg til å savne korsangen, dog jeg tror ikke jeg hadde passet i koret lenger, tatt i betraktning hvor profesjonelt de har satset. Nå var det riktignok ikke det som var hovedgrunnen til at jeg sluttet, men heller at jeg følte meg å ikke passe inn lenger som følge av de økonomiske kravene som etterhvert kom (turer til konkurranser koster penger). Men nok om det. Hvordan var konserten? Kanskje jeg best kan beskrive det ved å fortelle litt om hva jeg synes om …

Carmina Buranas livshjul fra forsida av notene.

… de forskjellige aktørene.

Dirigenten

Ikke overraskende, gjorde maestro Rasmussen en glimrende jobb. Han tok et amatørkor, ga det av den musikalske kunnskapen sin, og formet det til å bli et stødig kor med evne til å uttrykke seg musikalsk, samtidig som det med tydelighet har fått gode kortekniske ferdigheter (som god plassering av konsonanter, lik vokalkvalitet, stort dynamisk spekter). Orkesteret var tydelig ei større utfordring, og jeg husker frustrasjonen han ytret flere ganger til dem mens vi øvde, men perkusjonen gjør en knalljobb. Ikke minst gjorde det at han så hvordan lys, dans, og nytenkninga som spesielt kommer frem i siste sats, kunne gjøre opplevelsen mye større.

Sang: Koret og solistene

Koret er, som nevnt over, et amatørkor, men det er et meget godt sådant. Noen ganger hører man at de ikke kommer inn synkront, og noen av de raske frasene er urytmiske, men å høre dem (som jeg selv var en del av), er likevel positivt overraskende. Koret står på egne bein, og greier å fremføre såvel de sterke som de svake, de myke som de harde partiene med troverdighet.

Solistene (jeg husker ikke navnet på flere enn Thomas lenger), er supre. Thomas er en glimrende tubaist som også viste seg å ha en super basstemme, noe jeg første gang oppdaget i 2003, som jeg mener var året vi fremførte Carmina Burana sist (i Grønnåsen kirke, vel å merke hovedtyngden av det; noen satser ble utelatt). Han er spesielt fabelaktig i taverne-delen av verket, der han tar helt av! Tenoren er interessant å høre på, og han har noen flotte, behagelige toner i toppen, og overrasker med en herlig baryton midt i verket. Jeg lurer på om han hadde halsproblemer eller noe lignende, for han sprekker noen ganger. Bortsett fra et og annet parti der han er litt lavt intonert, men over det hele er han flott, og samspillet hans med Thomas er flott å både se og høre på. Det er også spennende hvordan han våger seg ut på en nasal klang i partiene som krever det, noe som helt klart hever fremførelsen. Sopranen er en nytelse å høre på. Hun har en vakker lys tone, full av følelse, og selv om jeg ikke lenger husker hva partiet hennes handler om, er det uttrykksfullt. I særdeleshet bør merkes to øyeblikk der hun viser frem hvilke supre kvaliteter hun har: Den ene plassen er hvor hun holder en tone nærmest i det uendelige, og til tross for at hun ligger piano–pianissimo, greier tonen hennes å skinne gjennom orkesterets toner, og hun er dessuten utrolig klar og stabil på den, noe som er svært krevende når man nærmer seg slutten av lungekapasiteten. Den andre plassen er en av de aller siste satsene, der hun står mellom koret, og sender ut noen aldeles nydelige toner helt i toppen av stemmeleiet; hun gjør det med en fløyelsmyk kvalitet som man må være følelsesløs for å ikke la seg forføres av.

Orkesteret:

Mange musikere var involvert. Koret hadde hentet inn studenter fra musikkonservatoriet (hvis jeg ikke husker feil, var det obligatorisk deltagelse for dem), samt en overraskelse i siste sats fra eksternt hold. Jeg skal forsøke å oppsummere hvordan jeg opplevde de forskjellige gruppenes bidrag.

Pianistene …

… gjør en aldeles utsøkt jobb. De er frempå, men presise; de greier å uttrykke alle følelsesfargene stykket krever; og de samspillet deres med dirigent og kor er upåklagelig. Uten dem hadde konserten ikke blitt den samme. Det hører da også med til historia at dirigent Rasmussen hadde som reserveplan å fremføre stykket kun med klaverene og perkusjonen.

Perkusjonen

Flere var i sving her, og de hadde ei stor utfordring. Som det var den gangen jeg selv gikk på konservatoriet, er perkusjonistene fenomenale; man kan stole på at de leverer varene man har bestilt. De er svært viktige for å få stykket til å henge så godt sammen som det gjør, for de er rytmisk tydelige, de er godt dynamisk avstemt med orkesteret og koret, og de er helt klart med på å heve opplevelsen. Personlig likte jeg spesielt godt at man faktisk hørte stortromma så godt som man gjør – det er så mye trykk i den! – og kastanjettene, som er presise til tross for utfordringa en accelerando gir.

Strykere, treblåsere og messing

Dessverre var det ikke alle her som var like tilfredsstillende å høre på. Hvis jeg ikke husker feil, var det to fløytister, og den ene av dem (solisten), var av et musikalsk behagelig godt kaliber. Klarinettene synes jeg gjør en god jobb stort sett hele veien; den ene glippen man hører fra klarinetten (når de først bommer, avslører rørbladinstrumentene seg fryktelig tydelig), kan man fint leve med. Strykerne (og jeg føler meg litt trollete som skriver dette) tar jeg meg selv til stadighet å ønske at de ikke spilte, men de har sine øyeblikk der de er med å løfte opplevelsen, er rene i klangen og presist anslagende. Pianoet dobler ofte strykerne, noe som redder de mer uheldige øyeblikkene. Messingen har den ulempa at de er såpass dynamisk sterke, at hvis de spiller noe feil, høres det veldig lett. Særlig trompetene har flere mindre gode øyeblikk, men også de er i stand til å spille vakkert, noe de viser flere ganger. Hornene/trombonene (eller hva det var som var med (muligens begge delene)) er derimot stort sett bra å høre på, der de bidrar til dybde og fylde.

Metallorkesteret

På denne tida var jeg manager for Inside I, og jeg vil påstå at til tross for at de kanskje spilte på større konserter enn dette, så var dette likevel det viktigste oppdraget de hadde. Det er ikke bare-bare å spille sammen med en dirigent som er å regne blant verdens beste (og faktisk har blitt kåret til nummer én), men de er virkelig med på å sette den siste prikken over i-en på sistesatsen. Selv om det nok ikke var med hensikt, fungerer det utrolig bra med at de spiller firtakt mot resten av musikernes sekstakt. For min del er det særlig når Sebastian drar til (og med det bassen og gitaren òg) at følelsene virkelig tar overhånd. Det var uten tvil en svært god avgjørelse av dirigent Rasmussen å våge seg ut på dette.

Danserne

Jeg husker at det ble kommentert bak kulissene hvordan ikke alle følte at dansernes bidrag var like «godt». Først av alt vil jeg si at de utvilsomt ga et bidrag til verket som var viktig, og som greide å uttrykke musikken visuelt og var kunstnerisk betydningsfullt.

Ikke alle partiene danserne bidrar på er like interessante. For meg var pardansen den delen som ga meg minst, da jeg ikke synes de uttrykte seg godt nok; noen av bevegelsene var for meg litt for enkle, litt for uferdige. På den andre sida synes jeg partiet der de kom inn ei og ei til de var tre, avsluttende liggende som ei vakker, løvformet, bølgende ramme, var vakker å se på. Jeg synes også de hadde et spennende bidrag til sistesatsen; kaoset er totalt i den, med destruktive krefter som bare venter på å slippes løs, og dette kom frem i dansen deres slik jeg opplevde det.

Uten danserne hadde fremførelsen av verket mistet en viktig kvalitet. Ikke bare det at det er visuelt tilfredsstillende å se på dansere, men når de – som de spesielt i noen partier gjorde – greier å visualisere musikken for oss får man en dypere forståelse og opplevelse av den. Dirigent Rasmussen gjorde nok et klokt valg ved å engasjere dem.

Konklusjon

Jeg skal ikke begi meg ut på tabloidveien og gi et terningkast, men heller konkludere med at det, til tross for noen ubehagelige øyeblikk, var en herlig opplevelse å gjense konserten. Det var dessuten første gang jeg opplevde den fra publikumsplass, og opplevelsen derfra er naturligvis helt annerledes enn hva den er for utøverne; ikke en gang dirigenten får den opplevelsen (dog, han har sin helt egne opplevelse av musikken, stående midt blant musikerne, og forsøkende å formidle uttrykket han opplever til publikummet).

Slik jeg har vært i det siste, ble det noen svært sterke øyeblikk for meg i løpet av konserten. Avslutninga, derimot, tok meg helt på senga; den er så emosjonelt sterk at den må oppleves av alle (dog selvfølgelig ved å se hele konserten; det er noe med oppbygginga mot den), og jeg har ikke vanskelig i det hele tatt for å skjønne hvorfor applausen som kom var så spontan og sterk som den var.

Kort fortalt var den en god og sterk musikalsk opplevelse, som jeg nå vet at jeg kommer til å se og lytte til igjen flere ganger.

søndag 23. oktober 2011

31-årsdag

I dag feirer jeg 31 år, så hipp hurra for meg!

Dagen i dag startet med å teste ut bursdagsgaven fra Kjersti; jeg fikk et komplett barbersett med barberkniv: Kniven er fra Tyskland og er tilvirket med stål fra Solingen, såpa er engelsk (erkeengelsk), kosten er med grevlinghår, beltet er fint og flott lær fra Tyskland (tror jeg det var) og så er det selvfølgelig en medfølgende tube med diamantstøvsalve. Det var…vanskelig, men jeg fikk det til ganske brukbart etter hvert. Riktig grep var selvfølgelig medvirkende til det, men også ganske enkelt å få den rette følelsen med bladet. Når jeg får et par uker til på meg nå, skal jeg prøve meg på hele regla: medhårs, krysshårs og mothårs. Men jeg skal vente, ja, for det er mange år med ta-drepen-på-huden-barbering som må avlæres først.

I kveld er det fremføring av Mozarts Krönungsmesse (Kroningsmesse) i C-dur, KV-317, med Domkantoriet, koret fra Murmansk og orkesteret fra St. Petersburg som står på tapetet. Det var virkelig god hjelp i å få inn stemmeforsterking, og jeg føler endelig at jeg kan trykke til; Trond Håvard hadde den samme følelsen, og han er jo ikke akkurat noen tam bass. Hele klangen i koret har blitt endret, og jeg er virkelig nysgjerrig på hvordan det blir når konserten er omme og jeg ikke har noe mer kor å dra til. Jeg må nok, utvilsomt, tilbake til Mimas når året er omme, men jeg tror jeg skal være lur og vente til da, for jeg har vært «lur» nok til å ta på meg førti studiepoeng denne høsten òg. Men tilbake til saken: Etter konserten (som i tillegg til KV317 inkluderer Kirkesonate i C-dur, KV 278, og Kirkesonate i C-dur, KV 336, blir det Lotus vin- og mathus, der en femretters middag venter oss. Jeg er veldig spent.

Det tegner til å bli en feiende flott bursdag!

    Jeg har fått følgende gaver til nå:
  • Fra Kjersti: barberkniv med alt tilbehør.
  • Fra Mamma og Pappa: Petter Schjervens Nostalgisk ordbok.
  • Fra Ingrid-Elin: en gave som er underveis.
  • Fra Robert: Grand Theft Auto samlepakke.
  • Fra Bestemor: 500– kroner.
  • Fra tante Elisabeth og onkel Einar: et feiende flott kort og en gave som er underveis.
  • Fra Christian og Nica: innendørsgolfputtesett i et flott treskrin.

lørdag 7. mai 2011

Metallkonsert med Inside I og Black Flames

I fordums dager tok jeg på meg, som den nissen jeg er, å være manager for et av byens band, Inside I. De som kjenner meg vet hvordan jeg er når jeg blir spurt om jeg vil gjøre noe for noen, og jeg kan, heldigvis, si at det gikk rimelig bra. Jeg er ikke manager for dem nå lenger, men som takk for jobben, har jeg fått gratis adgang på alle konsertene deres til den dagen jeg stuper, og det er jo hyggelig.

Da jeg hørte dem første gang, ble jeg faktisk ganske så imponert. Det var hakket over det jeg vanligvis hørte av band som fortsatt var i garasje-fasen, og jeg synes spesielt å huske at jeg likte Sebastians trommer. Han har bare blitt bedre og bedre, og det var en fryd å høre ham i går. Bandet endte opp med en runde på Kons’n, der de fikk gjort noen relativt enkle innspillinger av tre av låtene sine, for deretter å ha en konsert på «Palla» som ble godt mottatt av alle som hørte dem. Det ble noen flere konserter etter hvert, men for min del ble det for mye å ha ansvaret for å få dem opp og frem, så jeg sa opp i senvinter. Da hadde jeg fått fikset skikkelig innspilling for dem på Kysten lydstudio, med proffe karer bak spakene, og noen flere kommende spilleoppdrag var i emning.

Etter dette fikk de dradd i land en del spilleavtaler og dro på en liten nordnorsk turné. Ei uke på veien var slitsomt, men morsomt, fant de ut, og de var glad for å se at det gikk bra å leve så tett på hverandre uten at noen led et ublitt møte med ljåmannen. Avslutningen på turnéen deres ble tre konserter her i Tromsø med litt fritid mellom, først på Bastard, så på «Palla» og kommende mandag en dobbelkonsert på Driv (det siste jeg fikk til for dem). Bidraget mitt var nok ikke så mye, men nå er de i hvert fall i gang. Så får man se om det blir napp på noen av festivalene i sommer.

Black Flames på Tvibit i Tromsø, 2011 Black Flames er et ungt, veldig ungt, metallband fra her i byen. Vokalisten er ei søt, lita jente på tretten–fjorten år, og gutta hun har med seg er sannsynligvis klassekamerater. Jeg hadde hørt mye bra om dem, og de innfridde faktisk det jeg forventet.

Som vokalist, er det ingen tvil om at hun har mye talent. Det er fortsatt en del øving å gå på, men hun har en naturgitt gave som allerede har ført henne langt. Jeg er spent på å høre hvordan hun utvikler stemmen sin.

Bassisten er den jeg ofte legger merke til. De hadde et par låter der han fikk brynt seg ekstra, og fingerferdighetene hans var faktisk slett ikke verst. Nå er jeg pirkete hva gjelder rytmisk presisjon, men jeg synes han gjorde en god jobb. Et par av løpene hans, eller riffene hvis man foretrekke å kalle det det, på den sprekeste låta for bassen, var litt ute, men han beholdt likevel den grunnleggende pulsen i låta, så da gikk det faktisk gullende godt. Jeg synes han var flink.

Gitaristene var dessverre ikke helt godt mikset. Det var veldig lite fylde i tonen fra dem, med svært mye diskant, og lite mellom- og basstone. Men gitaristene kan vel neppe klandres for det. De hadde en del gode riff, som var interessante og fengende, og de fikk fungert solistisk i forhold til bassen. (Nå er jeg faktisk usikker på om det var én eller to gitarister, for jeg satt bakerst i salen, så jeg så dem ganske dårlig, men det får nå være så.)

Trommisen hadde, som rytmisk sjef for metallorkesteret, en utfordrende jobb. Der mange faller av lasset, er når dobbelpedalene skal kjøre sekstendelstempo i et allerede heseblesende tempo, men den grunnferdigheten hadde han mestret godt. Han viste seg ikke så mye frem, men støttet opp rytmen i bandet godt, og særlig i seksjonene der de hadde temposkifter, demonstrerte han at han hadde full kontroll på gjengen, som jo, tross alt, når det kommer til stykket, er jobben hans.

Oppsummert var det et band som har kommet seg godt i gang. Jeg synes de hadde flere fengende riff, interessante låter, og de hang rimelig godt sammen som band. Alle kommentarene mine så langt, har vært basert (nesten) utelukkende på et synspunkt nøytralt i forhold til alderen deres. Tar man i tillegg med alderen i regnestykket, er det mildt sagt imponerende.


Inside I, Rock mot rus 2009, Kenneth Iversen Muotkajärvi og Roberth Strand

Inside I var kveldens hovedattraksjon, og etter all tiden de har hatt på scenen i det siste, forventet jeg mye. Jeg har fått med meg hvordan de har utviklet på de tekniske og kompositoriske ferdighetene sine, og jeg var spent på å høre dem spille levende igjen.

De har jo spilt inn et helt album nå, og musikken på det viser utviklingen de har hatt ganske godt. Tilhengerne til gjengen visste hva de ville høre, og det kom flere forespørsler i løpet av konserten. Stefan var også en pådriver for å få skapt liv, og fikk blant annet i gang en skikkelig herlig mosh pit.

Bandet har blitt skikkelig godt samspilt. Sebastian har lenge imponert meg, men det som overrasket meg mest i går, er hvor mye bedre gitarene har blitt. Det var rett og slett aggresivt, presist, rytmisk intenst og velspilt, og det gledet meg stort å høre at bandet nå hørtes helt samkjørt igjen.

Konserten i går var en trivelig opplevelse. Jeg sprang av gårde med en gang de var ferdige, med håp om å rekke bussen. Det gjorde jeg selvfølgelig ikke, så da ble det en lang spasertur hjem.

mandag 18. april 2011

Hetfield: beskjed til publikum

Ikke alt er slik det var før. I dag er det mobiltelefoner, ikke lightere, som lyser opp under balladene. Folk filmer, tar opp, og gjør masser av greier som fjerner oppmerksomheten fra det herlige øyeblikket. Hetfield strammer opp gjengen litt:

James Hetfield fra Metallica i København

A’ right! Good, good.

I just gotta say somethin’, man. Put the fucking cameras away; put your phones away. Let’s enjoy…the metal show, okay!? You can call your mom later, a’right?

A little two-second blur about some shitty Metallica on YouTube… It’s not gonna make you famous. Enjoy this moment, a’right, … «Of Wolf……And Man»

Hør det selv her. Jeg synes i hvert fall det er herlig.

lørdag 2. april 2011

Hail to the king, baby…

… som The Duke sa. I disse Gadhaffi-dager passer vel denne låta bedre enn noen gang. Nyt den:

Tekst, King Nothing av Metallica

Wish I may
Wish I might
Have this I wish tonight
Are you satisfied?
Dig for gold
Dig for fame
You dig to make your name
Are you pacified?

All the wants you waste
All the things you've chased

Then it all crashes down
And you break your crown
And you point your finger
But there’s no one around

Just want one thing
Just to play the king
But the castle’s crumbling
And you’re left with just name

Where’s your crown, King Nothing?
Where’s your crown?

Hot and cold
Bought and Sold
A heart as hard as gold
Yeah! Are you satisfied?

Wish I might
Wish I may
You wish your life away
Are you pacified?

All the wants you’ve waste
All the things you’ve chased

Then it all crashes down
And you break your crown
And you point your finger
But there’s no one around

Just want one thing
Just to play the king
But the castle’s crumbled
And you’re left with just a thing

Where’s your crown, King Nothing?
Oh, where’s your crown?

Huh!

(Spoken)
I wish I may
I wish I might
Have this wish I wish tonight
I want that star
I want it now
I want it all and I don’t care how

Careful what you wish
Careful what you say
Careful what you wish
You may regret it
Careful what you wish
You just might get it

Then it all crashes down
And you break your crown
And you point your finger
But there’s no one around

Just want one thing
Just to play the king
But the castle’s crumbled
And you’re left with just a name

Where’s your crown, King Nothing?
Nothing

No you’re just nothing
Where’s your crown, King Nothing?
No you’re just nothing
absolutely nothing

Off to never never land

King Nothing, syng med!

søndag 28. mars 2010

Fram og tilbake...

... er dobbelt så langt. Nå har jeg begynt å gå tilbake igjen, og funnet meg selv. Mye har endret seg i livet etter at jeg flyttet nordover, og jeg ser at en del ting ikke er slik jeg skulle ønske de var. Jeg har, som før, gode venner. Jeg har sunne interesser. Jeg har ansvarsfulle verv. Jeg har et arbeid som skaffer mat på bordet. Jeg har ei kone som holder ut med meg, til tross for manglene mine. Jeg har interessante fritidsaktiviteter. Jeg har funnet ut hva jeg vil bli når jeg blir stor (lærer er for lengst kastet på bålet).

Jeg hadde den første timen hos psykolog igjen i går (jeg har ikke lagt meg ennå, så jeg er fremdeles på lørdag). Jeg var nervøs for å skulle prate med en mann—det er vel noe av dette tåpelige mannemann-tullet som sitter dypt inni ryggraden min—men det gikk fint. Jeg ser frem til neste gang jeg skal dit, for jeg synes det begynner å bli tungt for skuldrene nå.

En annen ting jeg gjorde i går, var å overvære en fabelaktig fremføring av Mozarts Requiem i Domkirka. Jeg mener de startet med et eller annet stykke av Bach først, men jeg er ikke sikker. Flott var det likevel. Men det som var viktig for meg å få sagt, var at denne gangen også, som sist jeg hadde en stor musikkopplevelse, fikk jeg problem med å holde igjen følelsene. Brillene måtte tas av. "Sissy", ble det ytret (det var vel strengt tatt sagt på fleip).

I dag ble det spilt D&D. Gårdagen var satt av til WH40k Dark Herecy, så det var min tur å DM-e nå. Jeg tror nok det blir en stund til neste gang.


Jeg orker ikke å skrive mer nå. Sengen kaller. God natt.




P.S.: Neste uke skal jeg spille i Kroken. Jeg gleder meg, tror jeg.

P.P.S.: Jeg oppdaget at den godeste lærer har vært her minst to ganger, sannsynligvis 3+ siden jeg snakket med ham, og jeg har intet hørt.

tirsdag 15. desember 2009

Siste instruksjonsdag i Åndalsnes TKD

I dag er jeg ferdig med instruksjonsoppgaven min i Åndalsnes taekwon-do-klubb. Jeg fikk goder, julegaver og masse hyggelig skryt. En epoke er over. Nå er det på tide å starte neste.




Etter treninga (som ble avsluttet med sirkeltrening v/Malene etter instruks fra meg, dro vi på konsert i Kulturhuset med Oslo gospelkor. Det ble en fin aften—litt mye kristendomsformidling etter min smak—men like fullt en musikalsk tilfredsstillende kveld.

torsdag 12. mars 2009

Whiplash, Seattle 89



Jason har et vers, James kauka "Dickrash!", og alt sammen går sabla fort!

mandag 9. mars 2009

Apocalyptica: One

Apocalyptica er fabelaktige. Det vet alle som har hørt dem, men dette imponerte meg virkelig: