Cicero om alderdom og dauden

Byste av Cato den eldre frå Store norske leksikon. Lisens: Falt i det fri.

Eg held på og gjennomgår referansar som Carmine Ruff har i magisteravhandlinga si frå 1970-talet til sjølvdrap. Der har han eit tillegg der han listar opp alle referansar til sjølvdrap han har funne, inkludert variantar av mors. Etterkvart som eg har jobba meg ned gjennom dei, har eg funne at det er mange av dei som anten har feil eller manglar i seg (så det er jo ein nyttig lærdom til seinare: Sjekk referansane til referansane dine!), men etter kvart har eg funne kva det er han faktisk refererte til, og med tida har eg òg omsett dei. Denne passasjen syntest eg var særleg interessant, so her får du dagens latin med omsetjing til nynorsk:

Mortem igitur omnibus hōrīs impendentem timēns quī poterit animō cōnsistere?

75. Dē quā nōn ita longā disputātiōne opus esse vidētur, cum recorder nōn L. Brūtum, quī in līberandā patriā est interfectus, nōn duōs Deciōs, quī ad voluntāriam mortem cursum equōrum incitāvērunt, nōn M. Atīlium, quī ad supplicium est profectus, ut fidem hostī datam cōnservāret, nōn duōs Scīpiōnēs, quī iter Poenīs vel corporibus suīs obstruere voluērunt, nōn avum tuum L. Paulum, quī morte luit conlēgae in Cannēnsī ignōminiā temeritātem, nōn M. Mārcellum, cūjus interitum nē crūdēlissimus quidem hostis honōre sepultūrae carēre passus est†, sed legiōnēs nostrās, quod scrīpsī in Orīginibus, in eum locum saepe profectās alacrī animō et ērēctō, unde sē reditūrās numquam arbitrārentur. Quod igitur adulēscentēs, et ei‡ quidem nōn sōlum indoctī, sed etiam rūsticī, contemnunt, id doctī senēs extimēscent?

Derfor, siden dauden truar kvar ein time, [korleis] kan han som fryktar [er fryktande [dauden]] vere standhaftig i sjela?

75. Om dette synest det å ikkje vere nødvendig med nokon slik lang argumentasjon, når eg minnast ikkje Lūcius Brutus, som i frigjeringa av fedrelandet sitt blei drepen; ikkje dei to Decius-ane, som til ein friviljug daude sette hestane sin kurs i radig fart; ikkje Mārcus Atīlius, som var faren ut til pinsle, for å bevare trua gjeven av fienden; ikkje dei to Scīpiō-ane, som ville stogge den puniske marsjen med lekamane sine; ikkje bestefaren din Lūcius Paulus, som med dauden reinvaska kollegen si vanære i Cannæ si skjemsle*; ikkje Mārcus Mārcellus, sjølv ikkje den mest grufulle fienden tålte å nekte dauden hans gravferdsæra; men heller [når eg minnast] legionane våre, som eg har skrive om i Orīgō, ofte framrykkjande til slik ein stad med muntert sinn og rakrygga, frå kor dei aldri hadde tru på at dei skulle vende heim. Det, dermed, som framslengen – og faktisk ikkje berre dei u(ut)danna, men sjølv dei bondske – fordømer, det skal danna gamlingar ottast?

Cicero: Om alderdomen (Dē senectūte) 74f

Notar

* Slaget ved Cannæ gjekk frykteleg dårleg for romarane; dei blei fullstendig overkøyrde. Attende til teksten.

† Tek ablativ, om eg ikkje tek feil. Attende til teksten.

‡ Slaget ved Cannæ gjekk frykteleg dårleg for romarane; dei blei fullstendig overkøyrde. Attende til teksten.

Første time hos psykologen

Da var det gjort; jeg har hatt den første timen min hos den nye psykologen, (den var strengt tatt egentlig på slutten av november i fjor, men så lenge siden som det er nå, ble det i grunn en ny førstetime) og det gikk i grunn ganske så greit. Jeg fikk snakket litt om hva som skjer for tiden, hva jeg tenker, hva jeg gjør for å håndtere situasjoner, og litt om hva vi snakket om i november.

Det første hun skal gjøre, er å kontakte Molde for å få epikrisen min derifra; utfra den skal hun lage seg noen notater, og så møtes vi igjen mandag neste uke klokken 9⁰⁰ for oppfølging. Det virker som hun legger mer planer for det som skal skje enn han jeg var hos sist, og jeg har fått et veldig godt inntrykk av henne. Jeg håper dette gir meg det jeg trenger for å finne veien videre. Eriksson hadde sikkert sagt at jeg henger tilbake i en tidligere krise som ikke har blitt vellykket løst, og det kan vel hende han har rett i det.

To ting skal skje fremover, og jeg er smånervøs for begge delene. For det første skal jeg ta nye personlighets- og depresjonstester. For det andre skal det vurderes hvorvidt jeg skal begynne med medisiner. Det siste håper jeg jeg slipper, men hvis det er det som må til, får det bare stå til. Selv om det fritar meg for de dype bølgedalene, vil jeg ikke, tror jeg, gi slipp på bølgetoppene; jeg har ikke lyst til å bli en emosjonelt flat person. Men det kan hende det likevel er veien; vi får se.

Jeg benytter anledningen til å ønske meg selv lykke på veien, og et lykke til med oppgaveskrivinga, som jeg i grunn henger litt etter på.

Fram og tilbake...

... er dobbelt så langt. Nå har jeg begynt å gå tilbake igjen, og funnet meg selv. Mye har endret seg i livet etter at jeg flyttet nordover, og jeg ser at en del ting ikke er slik jeg skulle ønske de var. Jeg har, som før, gode venner. Jeg har sunne interesser. Jeg har ansvarsfulle verv. Jeg har et arbeid som skaffer mat på bordet. Jeg har ei kone som holder ut med meg, til tross for manglene mine. Jeg har interessante fritidsaktiviteter. Jeg har funnet ut hva jeg vil bli når jeg blir stor (lærer er for lengst kastet på bålet).

Jeg hadde den første timen hos psykolog igjen i går (jeg har ikke lagt meg ennå, så jeg er fremdeles på lørdag). Jeg var nervøs for å skulle prate med en mann—det er vel noe av dette tåpelige mannemann-tullet som sitter dypt inni ryggraden min—men det gikk fint. Jeg ser frem til neste gang jeg skal dit, for jeg synes det begynner å bli tungt for skuldrene nå.

En annen ting jeg gjorde i går, var å overvære en fabelaktig fremføring av Mozarts Requiem i Domkirka. Jeg mener de startet med et eller annet stykke av Bach først, men jeg er ikke sikker. Flott var det likevel. Men det som var viktig for meg å få sagt, var at denne gangen også, som sist jeg hadde en stor musikkopplevelse, fikk jeg problem med å holde igjen følelsene. Brillene måtte tas av. "Sissy", ble det ytret (det var vel strengt tatt sagt på fleip).

I dag ble det spilt D&D. Gårdagen var satt av til WH40k Dark Herecy, så det var min tur å DM-e nå. Jeg tror nok det blir en stund til neste gang.

Jeg orker ikke å skrive mer nå. Sengen kaller. God natt.

---

P.S.: Neste uke skal jeg spille i Kroken. Jeg gleder meg, tror jeg.

P.P.S.: Jeg oppdaget at den godeste lærer har vært her minst to ganger, sannsynligvis 3+ siden jeg snakket med ham, og jeg har intet hørt.

Goblin er ikke redd lenger