Lingua latīna: Oppdatert versjon av Sulpicia 6

I arbeidet mitt med artikkelen min fra masteroppgaven min har jeg gjort noen nydiktninger og gjendiktninger av diktene jeg tok for meg. I Sulpicia 6 ble jeg etterhvert så brydd av linje 1 og 3, at jeg brukte noe tid (sikkert for mye tid) på å se om jeg kunne løse dem bedre både metrisk og ikke minst språklig. Den nye versjonen kan leses i den opprinnelige posten min om Sulpicias dikt 6. Begrunnelsen for endringa står i forkant av diktet.

Lingua latīna: Sulpicias dikt om møtet med Cerinthus

Etter å ha lest gjennom det jeg har skrevet så langt i artikkelen min, fant jeg ut at jeg måtte ta med hele Sulpicias dikt, ettersom hovedfokuset mitt i andre del av oppgaven er nettopp hvordan hun skiller seg fra de mannlige dikterne. Til masteroppgaven min hadde jeg bare oversatt de to første og to siste linjene, da det var disse som var viktigst i den konteksten, men nå kan jeg presentere et forsøk på gjendiktning av henne.

Sulpicia er for øvrig ikke ei enkel dikterske å ta fatt på; hun skriver særs kompakt, og bruker latinens muligheter til å skape spenninger mellom linjene på en herlig utfordrende, provoserende måte. Leseren hennes må være intelligent, slik hun selv var, og ta seg tid til å grave dypt i linjene, for hver strofe, hvert vers, hvert ord har ei mening som blir dypere dess mer man graver. Jeg hadde aldri trodd at poesi skulle fenge meg! Men det var Sulpicia som for alvor viste meg poesiens skjønnhet.

Diktet

I prosaoversettelse

Prosaoversettelsen er i veldig stor grad veiledet av prof. em. Synnøve des Bouvrie. Her og der synes mine variasjoner over det, særlig en del av plassene der det merkes at teksten ikke føles norsk, da fordi jeg ønsket å bevare en tekstnær oversettelse for å forstå grammatikken bedre. Merk at der latin forekommer, er det bare å holde pekeren oppe for å få opp ballongtekst med den norske oversettelsen.

sit mihī pudōrī): det er meg til skam

tēxisse, av tegō, tēxī, tēctum (3.): romerske muser, diktere

1–2: Endelig har kjærligheten kommet i slik grad til meg, at ryktet å ha dekket den til er meg mer til skam enn å ha blottlagt den for noen.

vårt (nostrum): poetisk flertall Kytherēia = gudinna fra Kythēra = Afrodite (ɔ: Venus).

camēnae: romerske muser, diktere

3–4: [Utbedd = Overtalt] av musene mine har Kytherea bragt ham og plassert ham i fanget vårt.

5: Venus har innløst løftene sine: La den fortelle om gledene mine
6: hvis noen vil sies å ikke ha hatt sine.

peccasse peker til nūdasse i linje 2.

7–8: Jeg ville ikke betrodd noe til forseglede tavler for at ingen skal lese meg før enn min [kjæreste].

taedeō, -uī, -ītum (2): å være lei av, ha avsmak for, å avsky. Merk at i Latinsk ordbok står dette ført som et middelalderverb, men det er da åpenbart ikke riktig.

9–10: Men det gleder meg å ha vært usømmelig, det avskyr meg å skape ansikter for omdømmet; la meg omtales som verdig og å ha vært med en verdig mann

Sulpicia 1 på latin

Tandem vēnit amor, quālem tēxisse pudōrī quam nūdasse alicui sit mihī, Fāma, magīs. Exōrāta meīs illum Cytherēa Camēnīs attulit in nostrum dēposuitque sinum. Exoluit prōmissa Venus: mea gaudia narret, dīcētur sī quis nōn habuisse sua. Nōn ego sīgnātīs quicquam mandāre tabellīs, mē legat ut nēmō quam meus ante, velim, sed peccasse iuvat, vultus compōnere fāmae taedet: cum dīgnō dīgna fuisse ferar.

Sulpicia 1, gjendiktet til norsk

Gjendiktning per 26. januar 2017 (ll. 1–2 og 9–10 var opprinnelig gjendiktet til masteroppgaven:

Endelig har slik en kjærlighet kommet at ryktet å skjule den er meg mer til skam enn å ha lagt den til blott. Overtalt av camenaen¹ min har Kythéras guddom² bragt ham til oss og latt fanget vårt ta ham imot. Venus’ løfter er innløst: La gledene mine fortelles, hvis det nå sies av en sine å ikke ha hatt. Ikke vil jeg at dette betros til forseglede tavler, slik at ingen før ham skal kunne lese om meg, men det ukyske gledet meg – maskebekledning for ryet skydde jeg: ærbar var han; ærbar skal jeg bli sagt.

Referanser

¹ Camēna eller ei camena (altså både egen- og fellesnavn) var ei sanggudinne, altså ei muse (Latinsk ordbok: Camēna). I Antikkleksikon (camenae) beskrives de som kildenymfer som kunne spå om fremtiden, senere identifisert med musene.

² Afrodite, altså Venus (men her benevnt med det greske opphavet sitt).

Lingua latīna: Martial om lesbiske forhold (Mart. 1.90)

Dette diktet ble publisert i mastergradsavhandlinga mi (Cinaedus: Seksuamoral i seinrepublikken og tidlig keisertid, UiT Norges arktiske universitet, høsten 2015), men uten linjene 3–5 gjengitt (jeg utelot dem da de ikke var direkte relevante for diskusjonen jeg førte der). I dag, mens jeg sitter og skriver på artikkelen IHR ønsker meg å skrive fra masteroppgaven min, fant jeg det vel verdt å inkludere ei komplett gjendiktning, så her følger det, Martials dikt 1.90:

Utdrag fra masteroppgaven min, Cinaedus (…), kap. Ⅳ, s. 96. I den foregående seksjonen diskuterte jeg hvordan homofili kunne være greit, så lenge mannen var dominerende. Skulle han stjele kyss fra en yndling, skulle han kreve dem; skulle han delta i analsex, skulle han gi det; [a]lt dette kan (…) kobles til tanken om penetrerbarhet.

Likevel, disse tingene forteller oss ingen ting om hvordan man så på homofilt samkvem blant kvinner. Den latinske litteraturens tidligste referanse til lesbiske forhold, ble identifisert av Saara Lilja, og er den vittige passasjen fra vers 262 i Plautus’ komedie Truculentus.³⁸ Når vi senere møter på referanser til lesbiske forhold, beskrives de til vanlig med lånordet trĭbăs, -bădis – av gresk τριβάς, gniing – og i latinsk bruk kunne dette også brukes om kvinner som penetrerte andre kvinners kroppsåpninger.³⁹ De aller fleste latinske forfatterne hadde store problemer med å hånd­tere dette aspektet av kvinnelig seksualitet, og Martial skilte seg ikke vesentlig fra forgjengerne. Han, som forgjengerne, har ei i utgangspunktet fordømmende innstilling til homofili, men hos Martial ser vi homofile i det minste fremstilt som individer.⁴⁰

Første gang Martial omtaler lesbiske, er i dikt 1.90; de senere passasjene er 7.67 og 7.70. I 1.90 snakker han om Bassa, og selv om han ikke omtaler henne i gode ordelag, er det klart at Martial forstår henne som et individ, i motsetning til hva som hadde vært vanlig før:

Quod numquam maribus iunctam tē Bassa, vidēbam quodque tibī moechum fābula nulla dabat, omne sed officium circā tē semper obībat turba tuī sexūs, nōn adeunte virō esse vidēbāris, fateor, Lūcrētia nōbīs at tū, prō facinus, Bassa, futūtor erās. Inter sē geminōs audēs committere cunnōs mentīturque virum prōdigiōsa Venus. Commenta es dīgnum Thēbānō aenigmāte mōnstrum, hīc ubi vir nōn est, ut sit adulterium.

Gjendiktning per 20. januar 2017 (ll. 3–5 tilføyd ifht. originalen min i masteroppgaven):

Det at jeg aldri, Bassa, så deg i selskap med mannfolk, eller at ryktene ei så deg i udydig dåd; nei, hver en plikt så du til at ble gjort; omkring deg var alltid kjønnet ditt samlet i flokk – ikke fikk menn komme til; så, la meg røpe, du syntes å være Lucretia for oss, men: Bassa – O, udåd! – vit: horebukk er alt du var. Du våger gjerne la tvillingfitter forenes til ett, og liker at Venus-en din trolsk imiterer menn. Du har skapt ei uhyrlighet verdig tebanernes gåte: Her hvor det ingen mann er, er det allikevel hor.

Ut fra hva Martial forteller, skjønner vi at Bassa var ei frivolen, lesbisk dame. Ikke bare det, men hun så ut til å spille mannsrolla i forholdene sine, som linje 7 hinter til og linje 6 og 8 åpenlyst påstår. La oss først se på uttrykket geminōs … cunnōs: Uttrykket geminī kan naturligvis forstås som «to», men betød normalt «tvillinger». Så hvor kommer perversjonen inn? Varianter av perversjon ble gjerne assosiert med utenlandskhet, og perversjonen ble da gjerne beskrevet med ord fra utlendingens språk. Beskrivelsen av kjønnsorganene og normal seksuell aktivitet påkrevde derimot ikke slike lånord for romerne, skjønt lærde hentet gjerne inn til det latinske vokabularet ikke lånord, men «lånebetydninger»; slik ble grekernes overførte betydning av δίδυμοι for testikler overført til det latinske geminī.⁴¹ Siden Martial i linja over presenterte henne som en futūtor – en rundbrenner (tilsvarende uttrykk for Bassa, som kvinne, skulle ha vært futūtrīx) – kunne en romersk lytter eller leser ha forventet at ordet geminōs skulle knyttes til en manns pung, men Martial knytter det heller til cunnōs, som var det ordinære slangordet tilsvarende vårt «fitte» eller «mus».⁴²

Bassa velger altså å spille et sosialt kjønn (gender) i strid med det biologiske kjønnet (sex) sitt. Dette ga seg særlig til uttrykk i hvordan hun under samleie penetrerte elskerinnene sine, og dermed klart opptrådte som mann. (…) Denne teksten blir kanskje fulgt opp i en post senere; postene blir i så fall lenket

Referanser

³⁸ Som referert av Hallett i Hallett og Skinner 1997: 264.

³⁹ Lewis & Short: «trĭbăs»; Hallett i Hallett og Skinner 1997: 259.

⁴⁰ Brundage 1987: 27; Hallett i Hallett og Skinner 1997: 262. Brundage loc. cit.: >Lesbian relationships excited greater opprobium than did male homosexual liaisons, perhaps because upper-class Roman men found lesbianism threatening to their own sexual self-esteem.

⁴¹ Adams 1982: 68 og 228.

⁴² Om cunnus, se n. 32 s. 95 [i masteroppgaven, mi anmerkning].

Bibliografi

• Adams, J. N.: The Latin Sexual Vocabulary, The Johns Hopkins University Press, Baltimore, 1982.
• Brundage, James A.: Law, Sex, and Christian Society in Medieval Europe, University of Chicago Press, 1987.
• Hallett, Judith P.: Female Homoeroticism and the Denial of Roman Reality in Latin Literature, ss. 255–273, fra Hallett, Judith P. (red.) & Skinner, Marilyn B. (red.): Roman Sexualities, Princeton University Press, Princeton og Chichester, 1997.
• Lewis, Chartlon T., og Short, Charles: A Latin Dictionary, tilgjengelig via Perseus.

Nominasjon til Åse Hiorth Lerviks pris

Etter mange hyggelige tilbakemeldinger og glimrende resultat på mastergradseksamenen til jul, har jeg måttet nyte en kalddusj i ettertid i form av å måtte innse at antikken har en lite opphøyd status i Norge, og spesielt her i Nord; jeg nevner det for så vidt også innledningsvis i avhandlinga. Men nå har jeg hatt gleden av å bli nominert til Åse Hiorth Lerviks pris for beste masteroppgave, og fikk i dag invitasjon til sommerfesten der utdelinga gjøres. Da er det bare å krysse fingrene, og håpe at oppgaven trekker det lengste strået. Hvordan den andre oppgaven er, vet jeg ikke (Paula Ryggvik Mikalsen, HSL-fak.: But you can’t get me out of the story: Feminist Revision of Fairy Tales in Short Stories by Margaret Atwood and Angela Carter. Nominert av Gerd Bjørhovde, Institutt for kultur og litteratur, engelsk litteraturvitenskap), men jeg burde kanskje lese oppgaven i forkant av festen?

Når jeg ser gjennom gamle artikler her, ser jeg at jeg faktisk aldri har presentert oppgaven min. Inntil jeg får ut finger’n og får gjort det, kan oppgaven hentes via Munin for dem som måtte ønske det.

Mastergradsstudentenes uteksamineringsseremoni: Studentens tale

Både Kjersti og jeg er ferdig med masterstudiet vårt nå – endelig – og 17. desember ble det holdt uteksamineringsseremoni for alle de nye magistrī. Jeg fikk æra av å holde studentens tale, og jeg har gjengitt manuskriptet nedenfor i si helhet. Underveis i talen kom jeg riktignok med noen improviserte bemerkninger, men mesteparten av det som ble sagt står her. Og med det tilbyr jeg en skål til ære for oss begge: Bonam fortūnam nōbis exopto in viā vītae vādere!

Avsnittsinndelinga kan kanskje virke litt rar, litt oppstyltet; det var et grep jeg valgte da jeg skrev den inn for at det skulle være lettere for meg å følge manuskriptet, uten å måtte se ned så ofte. Jeg anbefaler andre det: Sett inn linjeskift oftere enn du ellers hadde gjort, slik at hvert avsnitt inneholder ei kort tankerekke. Da står du mye friere når du skal tale, slik at du kan tale til publikum, ikke lese høyt til dem fra et papir.

Tale til masterstudentene under uteksamineringsseremonien. Foto: Synnøve des Bouvrie.

Tale til masterstudentene under uteksamineringsseremonien. Foto: Synnøve des Bouvrie.

Studentens tale under uteksamineringsseremonien høsten 2015, HSL-fak.
Taler: Tor-Ivar Krogsæter

Kjære alle veileder, professorer og forskere; studiekonsulenter; og familie, venner og alle andre som har hjulpet oss på veien: Graduātūrī vōs salūtant! – Vi som er i ferd med å uteksamineres, hilser dere!

Kjære alle studenter! Gratulerer med dagen!

Den som tildeles en mastergrad skal ha utviklet kompetanse for kritisk analyse som gjev overføringsverdi til andre felt, som det står i programmet for historie. Vi som sitter her som nyuteksaminerte i dag føyer oss dermed inn i rekka av nordmenn – rundt 9½ % menn og 7,6 % damer – som har greid det vi nå har klart: Å fullføre en mastergrad.

Så hva skal vi med en slik grad? Media vil ha det til at vi lider av «mastersyke» her til lands, men Aftenposten kunne i fjor melde at NiFu hadde konkludert med at det bare var tull – heldigvis. Hun som skreiv artikkelen har forresten selv en mastergrad…

7 og 9 % damer og menn er likevel ganske høye tall. Ei viktig grunn til at så mange er i stand til å ta så høy utdannelse, er tanken om lik rett til utdanning for alle, som gjør at vi nå skal stifte bekjentskap med en ny venn, som kommer og banker på døra: Lånekassen. Utdanningsstøtta vi alle får anledning til å benytte oss av, gjør at vi ikke bare har et høyt antall høyt utdannede mennesker i landet, men at også gjennomsnittsalderen er usedvanlig høy. Når nordmenn tar fatt på utdannelsen her til lands, er en gjennomsnittlig franskmann ferdig med bachelorgraden sin. Den gjennomsnittlige nordmannen i høyere utdanning er faktisk 28 år.

Går vi én generasjon tilbake, var det ikke uvanlig med 2,6 barn innen den tid, mannen med flere år i fast arbeid bak seg, og kona mest sannsynlig det samme. Men mens foreldregenerasjonen kunne skryte av et allerede langvarig fast forhold til hverandre, fast arbeidskontrakt og jobb sikret ut livet, og kun ett huslån og ett billån, kan vi med den høyere utdannelsen skryte av å kanskje ha oppnådd litt mer: Mange av oss har nå funnet livsfølget vårt, så gratulerer til dere! Og de som enda ikke har det, vi kan alle nyte et fast forhold til Lånekassen i hvert fall til vi er 50 – så lenge vi betaler i tide. Hva gjelder fast ansettelse: Omtrent 8 % av den norske arbeidsstokken er i midlertidig ansettelse, men noen av oss sikter kanskje etter endt utdannelse å fortsette karrièren i høgskole- og universitetssektoren; vi kan forvente 18½ % midlertidighet. Men det kunne vært verre: Hadde vi vært kunstvitere hadde 58½ % av stillingene vært midlertidige. Med slike jobbutsikter slipper vi kanskje unna problemet med huslån og billån, for hvilken bank gir vel huslån til noen som kun kan vise til jobb to år frem i tid?

Men det er ingen grunn til fortvilelse: De aller fleste av oss får oss et arbeid vi har lyst til å holde på med nokså raskt. Faktisk har graden av mistilpasning i forholdet mellom utdannelse og arbeid gått ned fra 8,9 % i 03 til 4,3 % i 2013. Det samme gjelder arbeidsledige med høy utdannelse: Tallene synker. Forskerne bak NiFu-rapporten konkluderer med at det tallene viser, betyr at «mastersyken» er oppdiktet, for arbeidslivet absorberer de store kandidatkullene. Dermed kan vi se frem til mange år med variert og spennende arbeid, som arkeologer; filosofer; historikere; jurister, fredsvitere og statsvitere; lingvister, litterater, bibliotekarer og medievitere; religionsvitere; sosialantropologer; sosiologer; lektorer i alle fasetter; og ikke minst det meste annet, for masterstudenter har vist at de i kraft av å ha en mastergrad evner å jobbe selvstendig over lang tid med utfordrende problemer. Folkens: Det er vi her i salen, det!

Når man leter på nettet etter gode råd til hva som bør sies i en tale som den jeg har fått æren av å holde til dere, finner man at livsråd er noe som hører med. For en generasjon siden hadde nok femogtredve år og ferdigutdannet vært en smule gammelt, men det er altså ikke slik lenger. Etter sigende skal man visstnok være ung nå i 30-årene, og 40-åringene vil vel gjerne si det samme. Jeg, derimot, føler meg voksen, og det på godt. Jeg håper dere som sitter her i salen føler det samme som meg – at dere har blitt voksen, og det på godt – at masterutdannelsesløpet har forberedt oss på livet.

I den anledning synes jeg vi bør tenke på dem som har slitt i utdanningsløpet sitt. En del av vi tilstedeværende har tenkt å fortsette i akademia, og jeg har derfor en hjertesak jeg ønsker å ta opp. 10. oktober er verdens psykisk helsedag, og den følges opp av den nå svært vellykkede Movember-kampanjen. Hver tiende student sliter med psykisk helse i løpet av studieløpet, og årsakene er mangefoldige. Mi erfaring er at vennskap og gode familieforhold er uvurderlige for å klare seg gjennom et langt studieløp. De fleste instituttene har egne studentforeninger for mastergradsstudentene, og noen studenter er også med i åpne foreninger. For å vise tilbake til tallene for psykisk helse: Det er flest damer som sliter med plager – faktisk hver femte av dem – og studentene opplever større grad av psykiske helseproblemer i begynnelsen av studieløpet. Tar man i betraktning at det også er flere kvinnfolk enn mannfolk som tar høyere utdannelse, tyder dette på at vi studentene, men også de akademisk ansatte, har et arbeid å gjøre for de kommende kullene. Vær inkluderende! Er det noen du sjelden ser, eller som helst trekker seg unna, gå dem i møte! Dette er noe vi humanistene – altså vi som har tatt utdannelse innen de humanistiske vitenskapene – bør være eksperter på – vi studerer og forsker tross alt på mennesker. En glad student blir en god student. Det samme gjelder nå for de mange av oss står på terskelen til arbeidslivet: En glad kollega blir en god kollega.

Så selv om vi nå skal bli – vi kan nå kalle det – voksne, betyr ikke det at studietida er over, heller ikke moroa. En voksen tar ansvar for seg selv og andre. Den voksne bør da også ha kapasitet til å inkludere, spre glede, støtte, gi ros, være et medmenneske; men den voksne kan også føle seg ekskludert, være for sliten til å gi av seg selv, trenge støtte, trenge ros, og trenge et medmenneske. Den voksne kan da også føle at man ikke kan be om hjelp når man trenger det; tvert imot er det et tegn på at man har vokst som menneske at man er i stand til å se – som Arthur Arntzen sa det – bjælken i sett eget aue, be om hjelp når man trenger det, og dermed våge å være svak. Det er nemlig det som virkelig kjennetegner et voksent menneske: at man våger å se og erkjenne sine egne svakheter, og gjøre det som trengs – som å be om hjelp – for å utbedre dem.

I Norge er vi glad i tanken om at alle er like. Dette er et ofte misforstått konsept, og konsekvensen av misforståelsen er særlig tydelig å se i skolen. Poenget er at alle er likeverdige, og at alle har lik rett til å behandles deretter. I skolen vil det si at ikke bare elevene som er svake i fag skal få tilpasset opplæring, men også de som er spesielt dyktige; alle elevene har den samme retten til å få utfordringer etter evne. Lektorer: Dere har et stort ansvar å skjøtte. Det er dere som skal skolere neste generasjon av elever for å gjøre dem som ønsker det klar til universitetsutdannelse. Våg å utfordre dem! Våg å se dem, hver enkelte elev! Og våg å tolke likhet som lik rett til å bli sett som unik.

Dette siste er det jeg håper vi alle tar med oss ut i livet vi nå skal møte. Det har blitt en floskel å si at vi er alle unike. Hvis alle er unike, følger det ikke da logisk at ingen er unike? Poenget er selvfølgelig å minne en på at vi alle kommer med våre egne særegenheter, på godt og vondt. På kjølelageret på Coop her i byen, jobbet vi under slagordet Gjør hverandre god!; den enkelte ansatte fikk bonus etter den felles innsatsen til alle som jobbet der. Vi har hver våre unike styrker og svakheter; greier vi å respektere disse særtrekkene ved hverandre og bygge på dem, greier vi også bli bedre mennesker i et bedre samfunn. Nå har vi kunnskapen som kreves for å gjøre dette på høyt nivå. Vi som uteksamineres i dag, bygger morgendagen, og vi klargjør grunnen for barna som følger etter oss.

Derfor, kjære medstudenter: Vi er morgendagens menn og kvinner. La oss gjøre som historikerne og lære av fortida, slik at vi kan bygge ei bedre fremtid med kunnskapen vi har i dag. Gratulerer med dagen, alle sammen.

Masteroppgaven: De der fordømte referansene

Jeg holder på og gjennomgår alle kommentarene jeg har fått fra Yngvild (og meg selv) til kapitlene Ⅱ–Ⅴ. En kommentar jeg hadde til Cicero har de siste par–tre månedene bare stått som [Sett inn ref. til kommentarer mot Cicero om det tvilsomme ekteskapet hans.]. I dag, etter rundt sju timers arbeid, oppslag i ti bøker som ikke ga noe svar, fire bøker som ga svar, samt ordbøker, grammatikk og primærkilder via The Latin Library og i bokform (takk og pris for Loeb Classical Library), fikk jeg endelig skrevet referansen. Og folk lurer på hvorfor det tar lang tid å skrive akademiske tekster?

Bilde fra for noen uker siden, da jeg skreiv på kapittel Ⅴ. Åtte bøker, én time, ei setning.

Og hva var Cicero blitt «ertende utfordret» med? Ord han beskriver som maledicta – hånende skjellsord og krenkende tale; utfra det vi kjenner til om Ciceros eget seksualliv, kan vi anta at det hadde noe å gjøre med ekte­skapet hans til ei – selv etter datidas normer – drøyt ung jente for en sekstiåring.²⁶

²⁶ I Dē officiīs (1.85) sammenligner han statsstyret med vergens ansvar: Slik vergen må ta avgjørelser til beste for den beskyttede, ikke med hensyn til seg selv, slik må også statsstyrerne handle for staten. Hva da med ekteskapet hans til den unge Publilia? Han var blakk,^* hun var rik, men han var vergen hennes. Kritikken noen ga under bryllupet avviste han med skarpt vidd: Crās mulier erit.^† Høsten 46 giftet de seg, og noen uker senere, året etter, skilte han seg fra henne; beretningene sier det var fordi hun av sjalusi var kald og ufølsom hva gjelder Ciceros tap av dattera Tullia. (Hemelrijk 1999: n. 171 s. 257; Rawson, E. 1983: 223–5.)
^* Cic. Att. 12.51.3: Dēbēre nōn esse dīgnitātis meae (…): ‹Hoc metuere, alterum in metū nōn pōnere!› (…). – Det er ikke verdig for meg å være i gjeld (…): ‹[Rart] å frykte dette, [og] å ikke regne dette andre som forferdelig!› (…).
^† Quint. Inst. 6.3.75: Hun kommer til å være et kvinnfolk i morgen.

Litteratur:

Hemelrijk, Emily A.: Matrona Docta : Educated women in the Roman élite from Cornelia to Julia Domna, Routledge, London, 1999.

Rawson, Elisabeth: Cicero : A Portrait, Cornell University Press, Ithaca (NY), rev. utg. av 1983.

Lingua latīna: Catull i oversettelse, dikt 16

Catulls 16. dikt: Forsvaret av manndommen

Utdrag fra masteroppgaven min, Cinaedus (…), kap. Ⅳ.

Ciceros glimrende oppsummering: Å være, heller enn å synes. Og ja, det skal være i passiv.

Catulls 16. dikt – eller sang som de gjerne benevnes – var ansett som så grovt, at det godt ut i det 20. århundret var uoversatt i publikasjoner. Skulle man i det hele tatt finne det oversatt, var gjerne det viktigste partiet, åpningslinja – som gjentas med fornyet mening til slutt – sterkt forfinet, som i Nuts to you, boys, nuts and go to hell. En nyere britisk oversettelse som er langt mer presis, er I will bugger you and face-fuck you.;¹¹⁸ verbet to bugger betyr bokstavelig talt Penetrate the anus of (someone) during sexual intercourse.¹¹⁹ Selv i dag, to årtusener senere, ble bruken av diktet del av en stor arbeidsrettsskandale i England, med påfølgende kommentering i alt av mediehus; BBC og konservative aviser skilte seg ut ved at de ikke en gang ville vise hva teksten faktisk betød på engelsk.¹²⁰

Diktet er et av de sterkeste eksemplene på hvordan Catull lekte seg med uttrykk, og gjennom håndverket hans gis leseren en ny opplevelse av det man akkurat hadde lest bare få linjer tidligere. Sentralt for diktet er mannsrollen. Nyere antropologi har vist at et samfunn ikke bare har én maskulinitet og én femininitet, men heller ei hegemonisk kjønnsrolleoppfatning, definert av den til enhver tid gjeldende samfunnseliten, med den konsekvens at de som ikke er del av eliten enten følger dem så godt de kan, eller velger seg å være utenfor paradigmet, i et kjønnsrollemønster som følgelig oppfattes som avvikende, utilstrekkelig eller mindreverdig. Denne kompleksiteten er å finne også i antikke kjønnsroller, og problemene kan ofte ses knyttet til det seksuelle.¹²¹ Sentralt for dette diktet er dermed om man kan identifisere mannen og mandigheta gjennom dikterens tekster eller ei,¹²² og det er nettopp dette spørsmålet som gjør at åpnings- og avslutningslinjene veksler så sterkt på hverandre. La oss først se på teksten i latinsk originaltekst:

Etter å ha gjennomgått kommentarer jeg har fått til kapitlene, har jeg sett behovet for å korrigere gjendiktninga av Catul. 16. Det ene jeg har gjort, er å få nordlendingen tydeligere frem i gjendiktninga ved å endre dikter til dekter. Strengt tatt skulle det helst ha vært med -ar-ending, men siden jeg har valgt å gjendikte det til min dialekt (ɔ: slik jeg snakker dialekten min), inkludert «feilene» et langt liv sørpå har «påført» den, har jeg valgt å bruke -er-endingene.

Den viktigste endringa er i linje 5. Originalen lyder Nam castum͡ esse pium poētam, og det var tre ting jeg ønsket å inkludere:

1. Nam: Uttrykker «jo», «dog», «ja», «for», «nemlig», og for øvrig en bekreftelse av innholdet som følger; det er altså ofte et forsterkende ledd. Latinsk ordbok beskriver det som en partikkel, da kausalt (angir grunnen til det som tidligere er sagt) (…); eksplikativt (dvs. som en nærmere forklaring el. opplysning til det foregående) (…); i spørsmål, forsterkende: «da», «vel»; henges i alm. etter et spørrende ord.. Jeg har uttrykt dette ved et midtstilt «jo».
2. castum͡ esse decet: Omsnudd blir dette det sømmer seg å være kysk/from/osv..
3. pium poētam: Allitterasjonen måtte være med, så jeg endret det tidligere «poet» til «dikter» og fikk dermed dydig dikter. Jeg ble indirekte gjort oppmerksom på av Pappa at trykksterk -i- selvfølgelig skal være -e-, så jeg endte opp med dydig dekter. Hadde jeg skrevet på «reinere» svolværing, hadde det stått dydig dektar, men -ar-endingene har aldri blitt naturlig for meg, så jeg valgte å holde meg til -er.

Jeg har for øvrig kursivert «é» i linje 4, og endret linje 6 til førr han sjøl, både fordi ipsum peker til ham, fordi det bedre får frem arsisene (de lange slagene), og fordi det faktisk er en mer presis gjengivelse av originalen.

Pēdīcābō ego vōs et irrumābō, Aurēlī pathice et cinaede Fūrī, quī mē ex vērsiculīs meīs putastis, quod sūnt mōlliculī, parum pudīcum. Nam castum esse decet pium poētam ipsum, versiculōs nihil necesse est; quī tum dēnique habent salem ac lepōrem, sī sunt molliculī ac parum pudīcī, et quod prūriat incitāre possunt, nōn dīcō puerīs, sed hīs pilōsīs quī dūrōs nequeunt movēre lumbōs. Vōs, quod mīlia multa bāsiōrum lēgistis male memarem putātis? Pēdīcābō ego vās et irrumābō.

Endret 2.1.2017: «i gang» ble erstattet med «i gjænge» for å få linje til å gå opp metrisk.

Til gjendiktninga har jeg valgt nordnorsk mål, av to årsaker: Det høver seg veldig godt, tatt i betraktning den sterkt muntlige karakteren diktet har; og metrikken lar seg langt bedre løse i den viktige åpningslinja, grunnet apokoperinga som hører til dialekten. Jeg må likevel får advare sarte sjeler om at teksten fortsatt er sterk kost:

Æ ska rævkjør og stapp att kjæft’n dokkers, din kuksuger, Aurel, og rumpis,¹²⁴ Furius, som har meint utfra småvers æ har dikta, som é søt, at æ sjøl ska vær en mjuking! Kyskhet søm’ sæ jo førr en dydig dekter, førr han sjøl, men det gjellj da ikkje småvers, og særlig når de har litt viddj og ynjde, vess det é litt usømmelig og småfrækt,¹²⁵ også vess de kanj klar å ægg fræm kløe… Hos gluntjan? Nei, æ meina dæm med kroppshår, dæm som ikkje får støle læm i gjænge. Væl, så dokker har læst om kyss i mange tus’n, og si’r at æ e minnjer manjdig? Æ ska rævkjør og stapp att kjæft’n dokkers.

Referanser

¹¹⁸ Fra bloggen Bookkake, hentet 21. august 2015 kl. 8.49.

¹¹⁹ Oxford Dictionaries, søkeord bugger, hentet 18. august 2015 kl. 18.42; Beard 2009; Quinn 2003 (1973): 143f.

¹²⁰ Beard 2009; Higgins 2009.

¹²¹ McGinn 1998: 165f, og særlig n. 15; Williams (2010: 180) forteller at According to the Priapic prime directive, a real man must always and only play the insertive role in hierarchically constructed encounters of this sort. og videre at Since men who played the insertive role were performing precisely the action [of penetration] that was understood to be masculine by definition, the noun vir (”man•) and its derivative adjectives and adverbs often have a specific nuance, referring not simply to a biological male male but to a fully gendered ”real man,• that is, one who penetrates.

¹²² Beard 2009.

¹²³ [Kommentar i fotnote, ikke av relevans her.]

¹²⁴ Her støtter jeg meg på Norsk ordbok: rumpis.

¹²⁵ Jeg støtter meg her på forslaget til Quinn (2003 (1973): 144f) hva gjelder denne tolkninga.

Bibliografi

• Bookake: Hovedside, Dirty Mondays: Catullus 16.
• Oxford Dictionaries.
• Beard, Mary: Pedicabo ego vos et irrumabo: what was Catullus on about?, fra The Times Literary Supplement, seksjonen A Don’s Life, publisert 25. november 2009.
• Higgins, Charlotte: Catullus still shocks 2,000 years on, fra The Guardian, seksjonen Charlotte Higgins on Culture, publisert 24. november 2009.
• McGinn, Thomas A. J.: Prostitution, Sexuality and the Law in Ancient Rome, Oxford University Press, New York, 1998.
• Williams, Craig A.: Roman Homosexuality, andre utgave, Oxford University Press, Oxford / New York, 2010.
• Catullus, Gāius Valerius (forf.) & Quinn, Kenneth (red., kommentarer): Catullus : The Poems, Bristol Classical Press, London, 2003 (1. opplag 1996). Utgaven er et gjenopptrykk av Macmillan Education Ltd.s utgave fra 1973; første utgave kom i 1970.

Lingua latīna: Catull i oversettelse, dikt 5

Status kapittel Ⅳ

Jeg jobber fortsatt med det fjerde kapittelet, og har avsluttet gjennomgangen min av Sulpicia. Jeg har utsatt Catull lenge nå, selv om han står før henne i teksten, fordi jeg har visst at det var mer arbeid med ham. Å arbeide med kortere dikt før ham, gjorde det enklere for meg nå som jeg skulle begi meg ut på tekstene hans, som jeg synes har vært vanskeligere å komme forstå og la meg begeistre for, slik Sulpicia gjorde. Catull har vetnet lenge har jeg sett på Sulpicias diktning, og to av diktene hennes har blitt presentert fullstendig. Men nå er jeg altså i gang, og første dikt av ham er ferdig bearbeidet typografisk og ferdig oversatt.

Gāius Valĕrius Catullus (87–54)

Utdrag fra masteroppgaven min, Cinaedus (…), kap. Ⅳ.

Moderne Catullus-byste fra Sirmione, Italia. Kilde: Encyclopædia Britannica. Creative Commons Attribution ShareAlike 3.0 (Generic)

Den fremste representanten for stilskolen som av Cicero ble kalt neoterikerne – neōteroi eller poētae novī: de nye dikterne – var Catull. De var ei gruppe diktere som lot seg inspirere av særlig grekeren Kallímakhos (3. årh. fvt.) samt den mer samtidige Parthénios av Nikea, som kom til Rom rundt slutten av 70-tallet fvt. Det ser ut til å ha blitt moteriktig for aristokratene fra slutten av det andre århundret fvt. å vise seg frem ved å resitere noen linjer poesi som imiterte den greske, erotisk-sentimentale diktninga. Dermed ble sjangrene for småvers (klassifisert som lyrikk og epigram) blant elitens mest populære tidsfordriv.¹⁰⁵ De nye dikterne var beundrere av a Callimachean aesthetic of brevity and learned wit,¹⁰⁶ men diktere som Catull ga det en klart romersk karakter:

Balanced understatement is the keynote, passing easily from colloquialism to angry insult with devastating directness, or to the obsessive repetition of phrases which seem to change in meaning each time they recur; or sliding off with equal assurance into succinctly evocative imagery. The style of the elegiac fragments is drier: the main tool here is logic rather than imagery; the dominant mood, a charactericstically Roman determination to get things straight — or, on less important occasions, to expose a fool to ridicule by the ironic use of antithesis and juxtaposition.¹⁰⁷

Catull ble omtalt og sitert både i samtida og ettertida med stor respekt. Man antar han virket fra en gang rundt 61–60 og frem til rundt 54, og Lesbia – pseudonymet han gir puella-en sin – var sannsynligvis velkjent i samtida som den beryktede Clodia, som ble gjort til latter av Cicero da han forsvarte den tidligere elskeren M. Caelius Rufus mot beskyldningene hennes om bl.a. forgiftningsforsøk. Skal man tro ryktene som verserte, som Catullus refererer til i 79. dikt, holdt hun seg ikke bare med flere elskere, men hadde også et seksuelt forhold til egen bror.¹⁰⁸

Flesteparten av Catulls 116 bevarte dikt og fragment er korte, og kan nærmest beskrives som epigrammatiske.¹⁰⁹ Språklig forsøker de å gi oss inntrykk av at vi hører dikterens egen stemme, og de er dermed nokså nær dagligtalen, som under Catull var i en overgangsfase; man finner derfor en del gammeldagse former som senere skribenter ikke bruker, men dette er nok ofte bevisste valg gjort av dikteren for å skape en følelse av påtatt høytidelighet. Obskøniteter brukes fritt, men ikke tilfeldig, og plasseres gjerne tekstlig for å skape en kontrast som gjør at de kan oppleves med den hele og fulle tyngden sin. Som hos Sulpicia – ei samtidig av ham, som ser ut til å både gjennom ektemannen og broren sin å ha blitt del av Catulls diktersirkel (se s. 22) – brukes neologismer fritt (nyskapte ord, gjerne for komisk effekt). Han har dessuten et rikt utvalg av sammensatte ord og diminutiver, som (&0133;) express [a complex] attitude, to the object named or described, ranging between the extremes of irony and pathos. Sometimes the diminutive mocks; sometimes it expresses affection; some­times it claims sympathy (…).¹¹⁰

De to viktigste diktene for studiet vårt av Catull, er de velkjente diktene 5 og 16. Begge diktene er skrevet i hendekasyllabisk meter, altså tre arsiser, fulgt av to thesiser, og deretter tre trokéiske føtter der siste fots sluttelement som anceps har tvetydig lengde.¹¹¹ I det 5. diktet erklærte han kjærligheten sin for henne og omverden, og lot oss få vite at de ikke kom til å bry seg om hva gamle, misunnelige, sladrende menn mener om dem. I det 16. diktet forsvarer Catull æra si, og vennene Fūrius og Aurēlius får høre at ikke er han bare mann, men mer mannfolk enn hva de kan håndtere.

Referanser

¹⁰⁵ Konstan i Harrison 2005: 350f; Levene i Harrison 2005: 32; Quinn 2003 (1973): xiii.

¹⁰⁶ Konstan i Harrison 2005: 351.

¹⁰⁷ Quinn 2003 (1973): xxviii.

¹⁰⁸ Quinn 2003 (1973): xii, xvi–xix og 414, sistnevnte av disse med referanse til Ciceros taler for Caelius, mot Pīsō og for Sestius (Cael. 32, 36 og 78, Pis. 28 og Sest. 16).

¹⁰⁹ Diktene 61–68 er fra 48 til 408 linjer lange.

¹¹⁰ Hemelrijk 1999: 149; Quinn 2003 (1973): xxvii–xxxi – sitatet s. xxxi.

¹¹¹ For grunnleggende metrikk, se under gjennomgangen av elegisk distikhon s. 28. de tidligere bloggpostene (Ⅰ, Ⅱ) mine om Properts.

Bibliografi

• Harrison, Stephen (red.): A companion to Latin literature, Blackwell Publishing, 2005. Herunder:
• Konstan, David: Friendship and Patronage
• Catullus, Gāius Valerius (forf.) & Quinn, Kenneth (red., kommentarer): Catullus : The Poems, Bristol Classical Press, London, 2003 (1. opplag 1996). Utgaven er et gjenopptrykk av Macmillan Education Ltd.s utgave fra 1973; første utgave kom i 1970.
• Hemelrijk, Emily A.: Matrona Docta : Educated women in the Roman élite from Cornelia to Julia Domna, Routledge, London, 1999.

Catullus’ femte dikt: Vi skal leve, mi Lesbia

Latinsk originaltekst

Vīvāmus mea Lesbia atque amēmus rūmōrēsque senum sevēriōrum omnēs ūnius aestimēmus assis! Sōlēs occidere et redīre possunt; nōbis cum semel occidit brevis lūx, nox est perpetua ūna dormienda. Dā mī basia mīlle, deinde centum; dein mīlle altera, dein secunda centum; deinde usque altera mīlle, deinde centum. Dein cum mīlia multa fēcerimus – conturbābimus illa, nē sciāmus, aut nē quis malus invidēre possit, cum tantum sciat esse bāsiōrum.

Gjendiktning av undertegnede

La oss leve mi, Lesbia, og elske, og det sladderet til de gamle, gretne – la oss verdsette alt sånt fjas én as!¹¹³ Soler dør, men de vender òg tilbake; én gang dør jo for oss det korte lyset – i den evige natta sover alle. Gi meg ett tusen kyss, så hundre nye; enda følg på med tusen, derpå hundre; og så tusener til, og enda hundre. Når vi, deretter, har gjort mange tusen – la oss rote dem sammen så det ikke vites, hvis noen kaster ondt på oss, av oss hvor mange av kyss vi har latt telles.

Myntenhet som i seinrepublikken var lik ¹⁄₂₄ pund kobber (L.o.: ās).

Med unntakt av linje fem, som krever av leseren å lese linja med et uvant trykk på for, synes jeg oversettelsen/gjendiktninga fungerer bra. Tips til hvordan løse linje 5 mottas med stor takk! Tilføyelse, litt senere i dag: Jeg fant ei bedre oppbygging av fjerde og femte linje, og synes de fungerer godt nå. (Tidligere formulering: Dø kan solene, og kan snu tilbake, | én gang dør jo det korte lyset for oss;

Lingua latīna: Sulpicia i oversettelse, dikt 4 og 6

Per 15. august 2015 (?): Jeg har redigert Sulpicias fjerde dikt, etter å ha blitt gjort oppmerksom på av biveilederen min at siste linje måtte tolkes på en annen måte. Sulpicia forteller ikke at foreldrene frykter at hun skulle gi etter for lyst, men heller at de frykter at hun skulle ende opp med å spille andrefiolin^* for Cerinthus, til fordel for ei tilfeldig hore han har funnet seg. I den nye gjendiktninga har jeg fått med to betydninger for #299;gnōtō: ukjent og lavbyrdig. Den gamle gjendiktninga lød slik: jeg lar meg felles av lyst; slik får man lavbyrdig seng. Jeg må si jeg er veldig fornøyd med at jeg lykte å beholde spenninga i linja, slik at når man leser linjas andre pentameter starter med ei skal kunne forvente at det er snakk om ei jente, deretter beskrevet som ukjent og lavbyrdig og får vite svaret først i siste stavelse; jeg mener jeg har lyktes i å strekke spenninga i linja maksimalt, slik Sulpicia selv har gjort i originalteksten.

^{Yardley, John: Minor Authors of the Corpus Tibullianum, fra serien Bryn Mawr Latin Commentaries, Thomas Library, Bryn Mawr College, Bryn Mawr, Penn, 1992, s. 27.}

I forbindelse med skrivinga av kapittel Ⅳ har jeg sett på Sulpicias diktning, og to av diktene hennes har blitt presentert fullstendig. Jeg tenkte å dele oversettelsene mine med dere, og tilbakemeldinger settes stor pris på. Det kan være verdt å nevne at diktene hennes er skrevet på elegisk form, så dersom man ikke er kjent med metrikken, anbefaler jeg å ta en titt på to av artiklene mine fra for lenge siden: I Lingua latīna: Elegīae Sextī Propertiī, pars Ⅰ tar jeg kort for meg hvordan ei verselinje skrevet i elegisk distikhon bygges opp, og i Lingua latīna: Elegīae Sextī Propertiī, pars Ⅱ har jeg noen tips om hvordan lese med metrikk og ei ordliste.

Jeg har oversatt alle diktene, men kun fjerde og sjette dikt er gjendiktet i si helhet. I første dikt erklærer hun kjærligheten for omverden; i andre dikt beklager hun at hun ikke får feiret bursdagen sin i Roma der den elskede Cerinthus er, og i tredje dikt forteller hun at hun har lyktes å overtale onkelen Messalla til å la henne feire den i Roma likevel; i fjerde dikt lar hun Cerinthus få høre hva hun mener om sidespranget han har tillatt seg; i femte dikt er hun syk og ensom; og i sjette dikt velger hun å forlate ham.

I tekstene nedenfor har jeg markert de trykksterke stavelsene med en prikk under, både på latin og norsk.

Sulpicia 4 (Tib. 3.16) – irettesettelsen av Cerinthus

Latinsk originaltekst

Grātum est, sēcūrus multum quod iam tibi dē mē permittīs, subitō nē male inepta cadam. Sit tibi cūra togae potior pressumque quasillō scortum quam Servī fīlia Sulpiciā: Sollicitī sunt prō nōbis quibus illa dolōris nē cēdam īgnōtō māxima causa torō.

Gjendiktning av undertegnede

Takk for at du allerede så lettsindig mot meg så mỵe tillater, så jeg med ett vondt faller om som en narr. Måtte til større bekymring togaen – veid med en ullkurv – være, og hora, enn meg, Sulpicia, Servus’ barn. Uroes gjør de for oss, for hvem største bekymring er at jeg skal vike for ei ukjent og lavbyrdig seng.

Dersom første linje ikke rendres riktig, er det fordi y-en skjuler prikken under. Her er linja ukursivert: Takk for at du allerede så lettsindig mot meg så mye

Det kan være verdt å bemerke at jeg i oversettelsen har valgt å la Sulpícia betones på første stavelse – Súlpicia – som egentlig er ukorrekt. Her er verdt å merke at vi leser med betoning; det hadde vært fremmed for romerne. Det var to grunner til at jeg gjorde dette valget. Det ene var for å få det så nært som mulig originalteksten; hun sier faktisk sitt eget navn nettopp med den «trykk»-plasseringa i diktet, og med sitt eget navn som det siste i linja vektlegges det. Ved å ha det som det første som sies etter cesuren i den norske oversettelsen, får man noe av den samme effekten på norsk, og dersom man leser siste stavelse som -ja i stedet for -ïa, fungerer det brukbart metrisk. Den andre grunnen var at jeg ønsket å få et énstavelsesord som siste ord i verselinja, og det var umulig å sette navnet hennes til det, siden vi leser med betoning; navnet hennes kan ikke betones på siste stavelse når man leser på norsk. Løsninga på problemet ble å bytte ut datter med barn, og sluttresultatet synes jeg fungerte.

Sulpicia 6 (Tib. 3.18) – poetens beklagelse

Redigert 31. januar 2017: Jeg har gjort endringer i gjendiktninga av Sulpicia 6, for å slippe den danske ordstillinga med eiendomspronomenet før substantivet og substantivet i ubestemt form; det er langt bedre norsk (og riktig, ettersom den danske ordstillinga på norsk uttrykker trykksterkt pronomen, og et påpekt eiendomsforhold, heller enn et nøytralt) å ha dobbel determinativ / bestemt form etterfulgt av pronomen. Endringene er som følger:

• l. 1: La meg nå ikke for deg, mitt lys, bli en glødende yndling → La meg nå – lyset mitt – ikke, for deg, bli en glødende yndling. Merk at den nye varianten får god hjelp til rytmen av tegnsettinga, og at både originalen, den gamle og den nye versjonen har «lys» på trykksterk stavelse.
• l. 3: opprinnelig skulle jeg, tåpen, ha greid å begå noe gjennom min ungdom → skulle jeg, tåpen, i ungdommen min ha begått bare noe. I den nye versjonen har jeg greid å kvitte meg med hjelpeverbet «ha greid»; det var ikke galt å ha det med (det lå implisitt i betydninga av «commīsī», men det var ikke nødvendig.

Latinsk originaltekst

Nē tibi sim, mea lūx, aeque iam fervida cūra ac videor paucōs ante fuisse diēs, sī quicquam totā commīsī stulta iuventā cuius mē fatear paenituisse magīs, hesternā quam tē solum quod nocte reliquī, ardōrem cupiēns dissimulāre meum.

Gjendiktning av undertegnede

La meg nå – lyset mitt – ikke, for deg bli en glødende yndling slik som jeg synes ha blitt nå disse dagene før; Skulle jeg, tåpen, i ungdommen min ha begått bare noe som jeg kan tilstå å si mer er til anger for meg, enn å i gårdagens natt å ha latt deg alene forlates – jeg lot en glødende lyst skjules av hensyn til meg.

Tilbakemeldinger

Som nevnt over og i tidligere poster, setter jeg stor pris på tilbakemeldinger. Det var en del som viste interesse for de forrige postene mine der jeg tok for meg noen bevingede ord (post 1, 2 og 3), og jeg håper Sulpicias vakre diktning kan bli satt pris på av flere enn meg. Dersom noen er nysgjerrig på å lese henne og finne ut om henne, kan jeg komme med et par anbefalinger:

• Skoie, Mathilde: Reading Sulpicia : Commentaries 1475–1990, Oxford University Press, New York, 2002.
• Tibullus, Albius & Lygdamus & Sulpicia; Dennis, Rodney G. & Putnam, Michael C. J. & (oversettere): The Complete Poems of Tibullus : An En Face Bilingual Edition, University of California Press, Berkeley / Los Angeles / London, 2012
• Hemelrijk, Emily A.: Matrona Docta : Educated women in the Roman élite from Cornelia to Julia Domna, Routledge, London, 1999.

Og nå, for meg, var det tilbake til skrivinga.

Studieplassen min

Det er lørdag, solskinn og varmt ute, men jeg dro på universitetet for å prøve å få skrevet mer. Det tok ei stund før jeg kom i gang, fordi jeg fant ut at jeg ville gjøre andre ting først… (Forhåpentligvis blir resten av dagen en effektiv arbeidsdag.) Så her presenteres arbeidsplassen min. Det er en viss orden i kaoset. Bildet får tale for seg selv.

Arbeidsplassen min på lesesalen for masterstudentene i historie i Breiviklia på UiT.

Masteroppgave: Hvorfor det tar lang tid å skrive en akademisk tekst

Jeg har store ambisjoner om å bruke bloggen til å rense hodet for rusk og rask i løpet av dette semesteret, som er semesteret jeg skal levere inn masteroppgaven. Første forsøk på det, blir å fortelle veldig kort om hvorfor det tar så lang tid å skrive en akademisk tekst; greier man ei side per dag, har man tross alt gjort en veldig god jobb.

I dag har jeg i løpet av de siste tre timene skrevet følgende tekst:

(–––) I følge Cicero rømte M. Antonius, og han ble ved hjelp av venner som ville ham vel, hjulpet hjem i det skjulte. Saken er alvorlig, for hvis Cicero hadde lyktes i å få ham dømt, er det ikke utenkelig at han hadde kunnet dømmes etter lēx Iūlia maiestātis, som skal ha tredd i kraft i løpet av 48 fvt.⁷⁶ Forbrytelsen var faktisk så alvorlig at selv vanærede, soldater, slaver, frigitte menn, og til og med kvinner, var gitt anledning til anklaging eller høring om saken.⁷⁷

⁷⁶   D.48.4.1.1, D.48.4.3. [Obs!] Den eneste kilden jeg til nå har funnet som bekrefter denne dateringen, er Wikipedia-artikkelen «Law on Maiestas». Denne har et språk som er utypisk for Wikipedia, og som etter all sannsynlighet er kopiert rett fra Encyclopædia Britannica (1910–1911-utgaven – altså 11. utgave), som den refererer til. Jeg avventer tilsendelse av artikkelen dette skulle måtte stamme fra.

⁷⁷   D.48.4.7 og .8.

Noen av bøkene fra 11. utgave av Encyclopædia Britannica.

Project Gutenberg: Ei fantastisk kilde til gammel litteratur, gratis og åpent tilgjengelig for alle.

Det er kanskje ikke store greiene, skulle man tro. Vel, den siste setninga krevde leting og oppslag i Digestene (Watson, Alan: The Digest of Justinian, University of Pennsylvania Press, Philadelphia PA, 1998 (revidert utgave), første gang utgitt i 1985), Studying Roman Law (du Plessis, Paul: Bristol Classical Press / Bloomsbury, 2012), Wikipedia-artikkelen Law on Maiestas, med tilhørende søk etter den rette artikkelen i nettutgaven av Encyclopædia Britannica (som ikke hadde den). Deretter ved å gå opp på KS-biblioteket og lete i Encyclopædia Britannica, dagens papirutgave, Der neue Pauly, og Brill’s New Pauly, som heller ikke hadde noe. Etter det ble det en tur opp på PJ-biblioteket og få hjelp der, som resulterte i tre potensielle treff og ett utlån, men ingen hjelp i det. Til slutt var det ned hit på lesesalen igjen for å se om jeg kunne ha noe mer hell med den digitaliserte 1910–1911-utgaven Encyclopædia Britannica, men etter mye leting fant jeg ut at det bindet artikkelen potensielt kunne stå, ikke var digitalisert enda.

Enden på visa ble at jeg spurte Robert om han kunne stikke en tur innom British Library og se om de hadde den gamle utgaven der. Inntil videre må bare fotnoten stå som den står.

Så slik er en students hverdag. Og dette har jeg lyst til å leve av? I grunn, ja.

Pust i masteroppgaveskrivinga: Spilling på gammelmåten

Denne helga så jeg verdien av å ta en ordentlig pause, og jeg nøt både lørdag og søndag med å bare slappe av. Jeg må bare skyte inn noe først:

Det er månedsvis siden sist jeg skreiv noe, og det kommer til å bli lenge igjen til neste gang. Det eneste som står i hodet mitt for tida, er å ta én dag av gangen, og bli ferdig med masteroppgaven. Jeg tror forresten ikke jeg har nevnt tidligere hva jeg har endt opp med å skulle skrive om, så for ordens skyld: Temaet mitt er seksualitet i førkristen romersk keisertid, hvordan den ble definert gjennom loven, og hvordan den reflekteres i samtidslitteraturen. Perioden jeg skal se på er de to første århundrene i vår tidsregning, startende med Augustus, og avsluttende med Marcus Aurelius.

Spilling på gammelmåten: Blyant og papir. Noen D&D- eller Hackmasterspillere får nok lide seg gjennom en eller annen variant av dette

Så hva gikk avslappinga ut på? Jeg spiller legenden Wolfenstein 3-D, alle førstepersonskyteres bestefar. Og jeg tenkte at siden jeg nå skulle nyte spillinga, og møtte på den beryktede Aardwolf-labyrinten (navnet på den fant jeg ut først i går; jeg møtte på labyrinten i forigår), var det ei glimrende anledning til å spille på gammelmåten: altså tegne kartet etterhvert som jeg lette meg frem. Nå har jeg selvfølgelig møtt på en ny labyrint (E3M7, hvis jeg ikke husker feil), men av et annet slag, så denne gangen tillot jeg meg selv å se på et hjelpekart mens jeg tegner veien etterhvert som jeg oppdager den. Jeg holdt på å gå meg helt vill i labyrinten da jeg gikk inn i den første gang, men kom meg til slutt ut av den etter å ha gått til venstre hele tida. Nå som jeg er på tredje episode, bestemte jeg meg for å ta 100 % på alt.

Det er avslappende å sette seg ned og kose seg med slik spilling, og nå som uka er i gang igjen (dog jeg antar at de aller fleste fortsatt har fri, siden det er 2. påskedag), føler jeg meg faktisk uthvilt nok til å komme meg i gang med skrivinga igjen. Jeg har allerede fått lest en del sider i dag – for tida James A. Brundages Law, Sex, and Christian Society in Medieval Europe (University of Chicago, 2009) – og håper å ferdigstille kapittel Ⅲ i dag. Hvis alt går etter planen, er oppgaven ferdigskrevet i løpet av slutten av første uke i mai. Man får vente å se hva som skjer.

Veilederen min, prof. Richard Holt, har anbefalt meg å ta meg et halvår ekstra, dersom jeg vil sikre meg en høy karakter, men jeg vet ikke om vi har råd til det. Jeg har søkt på jobb på universitetet nå; hvis jeg får den, blir veldig mange ting enklere.

Studier – depressivitet – suicidalitet

Denne posten ble opprinnelig skrevet natt til 24. september 2014. Jeg oppdaterte den etter å ha ankommet uni på dagen.

Midnatt, natt til 24. september

Jeg har gått lenger til psykolog enn jeg liker å tenke på. Hvorfor jeg ikke blir bedre, synes jeg blir stadig vanskeligere å forstå. Psykiateren jeg går til nå har akkurat skiftet avdeling, og med det kom også endring i hvor ofte jeg skal ha timer. Vi snakket om dette på slutten av timen, og hun argumenterte for at det kanskje er best for meg at jeg ikke har time hver uke; man får ikke nødvendigvis mer utbytte av hyppigere timer.

Jeg har brukt de siste par–tre ukene på å henge med så godt jeg har vært i stand til. Det nærmer seg året for de mislykkede selvmordsforsøkene, og det er klart jeg tenker på det, særlig når jeg sitter på lesesalen alene. Jeg har hatt usedvanlig mange spilleoppdrag etter at jeg kom tilbake, men det kan bli for mye av det gode; mandag, altså i går, hadde jeg nok en elendig dag der jeg ikke fikk gjort noe som helst. Jeg bestemte meg for å regne dagen som fridag, ettersom jeg tross alt hadde brukt helga på arbeid, og i dag fikk jeg faktisk begynt å skrive noen ord på masteroppgaven.

Hvordan veien fremover blir, er vanskelig å si. Det eneste jeg kan love, er at jeg skal gjøre så godt jeg kan. Det er dessverre, virker det som, vanligvis for lite. Men jeg er nå fortsatt her.

Fra RXAdvices.com:

7 Critical Depression Symptoms In Men

Depressed men have a heightened anxiety and they constantly worry about something or the other. At work, depressed men constantly worry about failure.

Slik er det også for meg. Det er som om hodet mitt gnager igjen og igjen på Gjenta etter meg: Jeg er mislykket. Gjør andre en tjeneste og vær mann nok til å gjøre slutt på det.

Middag, 24. september

Hvordan har alt dette påvirket hverdagen min? Studiene er mye hardere enn hva de har vært før. Jeg sliter med å finne motivasjon til å lese og jobbe, og i dag var jeg så elendig da jeg våknet, at jeg ble liggende til halv elleve. Det er godt å komme på universitetet, og det at jeg drar hit hver dag er viktig for at dagene skal ha mening i det hele tatt. Men hva hjelper det når jeg ikke får gjort noe? Jeg var veldig fornøyd med at jeg i går endelig greide å åpne første kapittel av masteroppgaven min og begynne på omskrivinga av det. Men ikke lenge etter at jeg var kommet i gang, ble jeg sittende fast med et Endnote-problem. Men jeg er i gang–

Første gang jeg fikk karakteren D var i fjor; jeg fikk den i emnet «Fra nordfront til isfront». I det andre emnet, derimot, fikk jeg A (i emnet «»). Jeg kjente meg ikke igjen i begrunnelsen jeg fikk for karakteren i det første av emnene, men fikk meg aldri til å klage på karakteren, og det plager meg. På den ene sida føles det som om jeg er sytete og klagete; det er jo bare å ta seg sammen! Men – og dette er et stort men – hvorfor skal jeg kreve mer av meg selv enn hva jeg gjør av andre? Hvorfor skal jeg kreve høyere standarder av meg selv enn andre? Hvorfor skal jeg kritisere meg selv for ting jeg ikke mestrer, når jeg aldri hadde kommet til å gjort det mot noen andre, verken uttalt eller tenkt?

Jeg ønsker å være best. Jeg håper at innsatsen min skal gi de resultatene jeg så sårt trenger, at jeg skal lykkes i å få mulighet til å endelig få en fast jobb der jeg får utfordret meg selv og utviklet meg selv. Jeg tror jeg aldri kommer til å få det som organist, selv om selve spillinga er både selvutviklende og gledende for meg; å bedrive religiøst arbeid kan ikke bare ikke gi meg den utviklinga som person jeg trenger, men det kommer dessuten til å være i direkte konflikt med det intellektuelle selvet mitt. Så karrièremulighetene mine ligger innen akademia. Skal jeg kunne lykkes her, må jeg være på topp. Og det er dette som er grunnen til at jeg ikke greier å akseptere mindre enn mitt beste for min egen del. Jeg kreve mer av meg selv enn andre, for mulighetene mine innskrenkes for hver dag jeg blir eldre.

Det er (ofte) når jeg begynner å se på hvilke muligheter jeg egentlig har i fremtida at jeg begynner å innse realitetene: at jeg ikke har de mulighetene jeg drømmer om å ha, at det er på tide at jeg innser hvem og hva jeg egentlig er. Veien derifra til å endelig gjøre noe nyttig for andre er veldig kort.

Lingua latīna: Elegīae Sextī Propertiī, pars Ⅰ

Elegīa, liber quartus, pars nōna

Neste post om Properts’ elegi: Lingua latīna: Elegīae Sextī Propertiī, pars Ⅱ

Det andre vi gikk gjennom på torsdag, var første del av en av Sextus Propertius’ elegier, der han lar Paullus’ (sīc) kone snakke til Paullus fra grava. Diktet er fullt av vakre bilder, som er typisk for elegiene; man sa ikke ting direkte. Når ting sies indirekte, kalles det i lyrikken en metonymi. Man kan for eksempel si graven i stedet for den døde, eller tallerken i stedet for mat.

Ordet «elegi» kommer fra gresk via latin. Her er definisjonen slik den er å finne hos Lewis & Short:

ĕlĕgīa (ĕlĕgēa , in Ov. ĕlĕgēĭă ), ae, f., = ἐλεγεία.

An elegy: “form elegia,” Quint. 10, 1, 58; 93; Stat. S. 1, 2, 7; Mart. 5, 30, 4; Aus. Parent. 7, 1; “form elegea,” Quint. 1, 8, 6; “form elegeia,” Ov. Am. 3, 1, 7; 3, 9, 3; id. R. Am. 379.—

A kind of reed: “est et obliqua harundo, non in excelsitatem nascens, sed juxta terram fruticis modo se spargens, suavissima in teneritate animalibus: vocatur a quibusdam elegia,” Plin. 16, 36, 66, § 167.

Latinsk lyrikk var skrevet på vers. Hvorvidt man kunne høre trykkplasseringa på latin, slik man gjør i de fleste språk i dag (japansk er her et velkjent unntak), er uvisst. Det man dog vet, er at vokallengde var viktig, og lyrikken er en av plassene man har kunnet se hvilke vokaler som var lange – eller, rettere sagt, hvilke stavelser som var lange – på grunn av metrikken. En daktylisk fot består av ett langt og to korte slag. De to korte slagene kan dessuten erstattes at ett langt; man får altså to lange slag etter hverandre, og dette kalles en spondé. Det siste slaget, altså foten, i et daktylisk heksameter er alltid kun ett langt og ett langt eller kort slag; dette elementet kalles en anceps. Delene av føttene har også navn: det lange slaget kalles arsis og det korte slaget kalles thesis. Pustepauser kan òg forekomme, og som i musikken kaller man en slik for en cesur, av latin caesura; slike cesurer dannes ved ordslutt med betydnings-innsnitt. (prof. Synnøve des Bouvrie).

Et spesielt metrum er det som kalles elegisk distikhon, av gresk δίστιχον, som betyr «to-rader». Her velger jeg å romanisere gresk «-χ-» som -kh- i stedet for den engelske varianten -ch-, som ofte feilaktig blir uttalt som «-tsj-». En distikhon består av først ei heksametrisk linje, og deretter ei pentametrisk linje, men på sistnevnte telles seks slag! Ut fra hva jeg forstår fra oversikten vi har fått på forelesning, er den tredje og den sjette foten i den pentametriske linja kun bestående av én arsis; det blir altså et halvt slag. For å overføre det til musikkspråket: Det blir som å telle to ⅝-takter etter hverandre.

Textus Propertiī, liber quartus, pars nōna

Slagmarkeringa er gjort i henhold til beskrivelsen jeg har gitt over. Hva gjelder pentametrene, har jeg tatt utgangspunkt i ⅝-takta jeg foreslo over, altså to daktyler og en arsis (lang-kort-kort lang-kort-kort lang, lang-kort-kort lang-kort-kort lang), der to thesiser ved behov har blitt erstattet med en arsis.

1 Dēsine, Paulle, meum lacrimīs urgēre sepulcrum: 2 panditur ad nullās iānua nigra precēs; 3  cum semel īnfernās intrārunt fūnera lēgēs, 4 nōn exōrātō stant adamante viae. 5 tē licet ōrantem fuscae deus audiat aulae: 6 nempe tuās lacrimās lītora surda bibent. 7 vōta movent superōs: ubi portitor aera recēpit, 8 obserat ēversōs lūrida porta rogōs. 9 sīc maestae cecinēre tubae, cum subdita nostrum 10 dētraheret lēctō fax inimīca caput 11 quid mihi coniugium Paullī quid currus avōrum 12 prōfuit aut fāmae pignora tanta meae 13 nōn minus immītēs habuit Cornēlia Parcās, 14 et sum, quod digitīs quīnque legātur, onus. 15 damnātae noctēs et vōs, vada lenta, palūdēs, 16 et quāecumquē meōs implicat unda pedēs, 17 immātūra licet, tamen hūc nōn noxia vēnī: 18 det Pater hīc umbrae mollia iūra meae.

Commentariī in textum

Sententia ①
1. dēsine: imperativ aktiv indikativ 2. pers. sg.: hold opp, slutt
2. lacrimīs: midlets ablativ, av lacrima, -ae: tårer
3. urgēre: utfyllende infinitiv, av urgēō, -ē, ursī, —: presse, drive; byrde, undertrykke; stenge inne
4. sepulcrum: sepulcrum, -ī: grav

Sententia ②
1. panditur: presens passiv indikativ 3. pers. sg., av pandō, -ere, pandī, passum, her: den åpnes
2. precēs: prex, -is: bønn. Ordet er vanligvis brukt i flertall (ref.: Lewis & Short).

Sententia ③
1. semel: én gang (adv.)
2. īnfernās: akk. pl. grunnet bevegelse, av īnfernus, -a, -um:
3. fūnera: fūnus, -eris (n): metonymi for «gravferd»
4. lēgēs: lēx, -gēs (f): lov. Ut fra sammenhengen lar det seg forstå at det er betydninga «lov» og ikke futurum aktiv indikativ 2. pers. pl. av legō, -ere, lēgī, lectum (å velge; samle; ta, stjele; reise gjennom; lese; etterlate) man er ute etter; her hjelper dog metrikken oss, for stavelsen er lang, så det er kun den førstnevnte betydninga som er mulig.

Sententia ④
1. exōrātō: futurum aktiv imperativ 3. pers. sg. av exōrō (1): jeg ber, jeg overvinner
2. adamante: av adamās, -ntis: fast, hard, det hardeste stålet, diamant (!), urokkelig.

Sententia ⑤
1. ōrantem: partisipp, akkusativ sg. av ōrāns, -tis (m, f, n), med ablativen ōrantī når det er adjektiv. Kommer av verbet ōrō (1): å tale, å snakke.
2. fuscae: fuscus, -a, -um: mørk, svart; hes (om stemmen). Er her genitiv sammen med aulae: deus fuscae aulae – mørkehallens gud.
3. audiat: presens aktiv konjunktiv 3. pers. sg.

Sententia ⑥
1. nempe: adv.: sannelig, jo, selvsagt, utvilsomt
2. lacrim&amacro;s: her substantivet lacrima, -ae: tåre
3. lītora: lītus, -toris (n): strender
4. surda: nom. pl. (n) av surdus, -a, -um: døv, taus, stille.
5. bibent: futurum aktiv indikativ 3. pers pl. av bibō, -ere, ī, bibitum

Sententia ⑦
1. vōta: bønner, løfter, ønsker, av vōtum, -ī.
2. portitor: portitor, -tōris: fergemann
3. aera: aes, aeris: betaling, avgift; kobber, bronse, messing; mynt
4. recēpit: perfektum aktiv indikativ 3. pers. sg. av recipiō, -ere, -cēpī, -ceptum

Sententia ⑧
1. obserat: av ob (mot) + sera (bjelke som settes som slå for døra): obserō (1)
2. ēversōs: ēversus, -a, -um: sammenrast, perfektum passiv partisipp av ēverrō, -ere, ēverī, ēversum: å feie, koste ut.
3. lūrida: lūridus, -a, -um: mørk, dyster; blek, askegrå
4. rogōs: rogus, -ī: likbål; grav.

Sententia ⑨
1. maestae: maestus, -a, -um: trist, bedrøvet
2. cecinēre: forkortet form av perfektum aktiv indikativ 3. pers. pl., av canā, canere, cecinī, cantum: å synge, blåse (horn), lyde etc.
3. tubae: tuba, -ae. Her besjeles instrumentet; det står tubae maestae cecinērunt – bedrøvede horn spiller.
4. cum: I denne sammenhengen da?
5. subdita: understukket, stukket under. Peker her til neste linjes fax: fakkel.

Sententia ⑩
1. dētraheret: imperfektum aktiv konjunktiv 3. pers. sg., av dētraho, -ere, -trāxī, -tractum: å trekke, fjerne o.l.
2. lectō: av lectus, -ī: seng, båre
3. fax: fax, -cis (f): fakkel
4. Linje 9 og 10 henger svært tett sammen. Sorteres teksten blir den omtrent slik: cum fax inimīca subdita lecto caput nostrum dētraheret. Man ser da at cum styrer konjunktiv.

Sententia ⑪
1. currus: currus, -ūs: vogn, kjerre, karjol
2. avōrum: av avus, -ōrum: bestefar, forfader

Sententia ⑫
1. prōfuit: prōdesse: å være gavnlig for, til nytte for
2. aut: eller. Husk at aut … aut betyr verken … eller.
3. pignora: av pignus, -ōris (n): pant

Sententia ⑬
1. minus: intetkjønn av minor, -ōris (m/f); minus, -ōis, som er komparativ av parvus, -a, -um
2. immītēs: akkusativ pl. (står til Parcās) av immītis, -is (m/f); immīte, -is (n)
3. Parcās: Parca var ei av de tre skjebnegudinnene.

Sententia ⑭
1. legātur: Her avslører metrikken at det er verbet legō, -ere, lē det er snakk om, altså i denne sammenhengen samle som i å samle med fingrene. Verbet står i presens passiv konjunktiv 3. pers. sg., her betydende [det] kan samles
2. onus: onus, oneris: last

Sententia ⑮
1. vada: vadum, -ī (n): vadeplass
2. lenta: lentus, -a, -um: treig, klebrig, lummer
3. palūdēs: palūs, -ūdis (f): sump, myr

Sententia ⑯
1. quāecumquē: ubøyelig, betyr hvorenn eller hvordan enn
2. implicat: presens aktiv indikativ 3. pers. sg av implicō (1): å tvinne inn, omfavne, gripe, forene, implisere, involvere, gjøre forlegen
3. unda: unda, -ae: bølge
4. pedēs: pēs, pedis: fot, her: føtter. Metrikken avslører her at det er snakk om pēs, pedis, og ikke pedes, peditis.

Sententia ⑰
1. immātūrā: immātūrus, -a, -um: umoden. Metrikken avslører en ablativ.
2. hūc: ubøyelig: her, på denne plassen
3. noxia: noxia, -ae: skade

Sententia ⑱
1. det: presens aktiv konjunktiv av dō, dare, dedī, datum: å gi
2. umbrae: umbra, -ae: skygge
3. mollia: mollis, -is (m/f), molle, -lis (n): myk, mild
4. iūa: iūs, iūris: dom

Vertere Norvegicē

1 Slutt, Paullus, å plage grava mi med tårer: 2 den sorte døra åpnes ikke for noen bønner; 3 når en gang gravferdene har gått inn i dødsrikets lover, 4 med ubønnhørlig jernport står veiene [stille]. 5 La bare mørkehallens gud høre deg beende: 6 De tause strendene skal jo drikke tårene dine. 7 Bønner beveger himlenes makter: så snart fergemannen har mottatt myntene, 8 de likbleke portene stenger for sammenraste likbål. 9 Slik spiller bedrøvede horn, mens [under vårt] 10 den fiendtlige fakkelen stukket under båra vår fortærte hodet. 11 Hva har ekteskapet med Paullus, hva har forfedrenes triumfvogn, 12 gavnet [meg], eller så store bevis på omdømmet mitt? 13 Cornelia har ikke hatt mindre strenge skjebnegudinner, 14 og jeg er en last som kan samles med fem fingre. 15 Fordømte netter og dere, treige vadeplasser, sumper, 16 og hvilket vann enn snører føttene mine, 17 skjønt før tida er moden, har jeg dog kommet uskyldig: 18 måtte Dødsrikets Fader her gi skyggen [min] milde dommer.