Ny studiepermisjon og eit hyggjeleg møte

For nokre dagar sidan skreiv eg om korleis det var å kome att på campus. Kva skjedde vidare?

For meg har depresjon blitt som ei olm løve: Ho (det er ein underleg ting at løve er hokjønn medan okse er hankjønn) er der stadig, men eg har blitt ein mykje dyktigare løvetemmar med åra, og no har eg stort sett kontroll på ho … men stort sett er ikkje alltid. Eg merka det godt når eg kom på campus att: Det var som om ho reiste seg og kasta den mørke skuggen sin over meg medan eg stod med ryggen til. Det tok meir enn eit par kremt å få ho til å setje seg ned att og roe seg, men eg greidde det etter kvart. Men ho var der; ho gjekk ikkje og ho snudde seg aldri vekk frå meg.

So kva skjedde etterpå? Og i dagane etter? Til å byrje med møtte eg på denne krabaten i tretoppane på veg frå universitetet gjennom Kelvingrove Park. Eg har aldri høyrt ekorn slik før, so det var veldig artig. Og kven blir vel ikkje oppmuntra av å sjå slikt?

Det var ikkje det einaste som var oppløftande. Praten med Lisa var, som eg fortalde, ei god oppleving. Ein av tinga eg skulle gjere etter at eg kom heim, var å sende den formelle søknaden om å få studiepermisjon; eg gjorde dette i går, skjønt eg daterte han til fredagen som var, for ho snakka om at det burde late seg gjere å tilbakedatere han, so eg tenkte det var greitt. Men eg hadde éin ting til på tapetet: Eg skulle treffe Matthew Fox.

Eit hyggjeleg gjensyn

For dei som har lest bloggen min før, kan namnet høyrast kjent ut. Matthew Fox var han som kom og møtte meg i London då eg hadde jobbsøkarsumaren min; det var takk vere han at eg faktisk søkte om ph. d.-plass her i Glasgow. Han sette meg i kontakt med Catherine Steele, og dei synte begge tilstrekkeleg interesse for prosjektet mitt at eg sette meg ned og søkte. Som eg skreiv for eit par dagar sidan, traff eg han att då eg var på tur opp til Lisa Irene Hau, og me avtalte etter det å møtast no i går.

So i går var dagen då eg skulle attende på campus for å treffe på han att. Møtet var triveleg. Me snakka litt laust og fast, og eg kjende nok ein gong på korleis det var å treffe slikt ei raus og varm menneskje som han er. Han får meg rett og slett til å føle meg vel. Slike som han kan kunsten å fortelje dei vanskelege tinga utan å samstundes få ein til å kjenne seg evneveik. Eg lét han då òg få vite korleis eg har slitt mellom anna med forholdet eg no har til rettleiaren min.

Møtet med han gjorde meg òg tilstrekkeleg gira til at eg i går sende han ein e-post på latin med lenkje til ein Metatron-video som eg tenkte kunne vere til nytte i latinundervisinga han no driv og planlegg.

Eg skal i dette tilfellet våge meg på å påstå at rettleiaren min er meir ein rettleiare enn ein vegleiar, slik Elin Legland problematiserte i artikkelen sin om utfordringa med å skrive mastergradsoppgåva si om vegleiing – eller «rettleiing» som det per no må heite i nynorsk.

Eg har fleire moglegheiter her. Lisa nemnde at det kan vere aktuelt med overføring til Edinburgh; det er ikkje fyrste gongen det har skjedd, og det skulle ikkje vere noko problem å gjere det som fjernstudent i Glasgow. I uansett tilfelle, er det jo ikkje lange reisen til Edinburgh, berre ein times tid frå sentrum. Matthew nemnde at det òg kan late seg gjere å få rettleiar der medan eg framleis er student her i Glasgow. Me får sjå kva tida byr på. I uansett tilfelle har eg no eit år til på meg til å faktisk prøve å bli frisk nok til å gjere dette.

Dette gjev ogso Kjersti tida ho treng, som er heilt essensielt. Ho jobbar fulltid no, men det er i eit eittårig vikariat. Men det latar til at ho trivst godt nok med det til at ho har bestemt seg for å søkje seg inn på rekneskapsstudium: eit grunnkurs på fem studiepoeng (til 45 000 kroner!). Dette kjem til å gjere ho kvalifisert som rekneskapsassistent, eit fyrste steg på vegen til fast jobb og trygg økonomi.

Ei anna moglegheit

Det siste, det er kanskje det som er aller viktigast for oss: Me har vel faktisk aldri hatt stabil, trygg inntekt over tid nokon gong. Då eg var på Emoon, blei me alle sparka utan løn og sumarpengar. Gartnarjobben var no ikkje full, og me hadde det uansett svært stridt i den tida; eg hadde sju stillingar på ein gong på det meste. Jobben på universitetet var uansett mellombels, og berre ei halv stilling. So kva gjorde me? So godt me kunne; me kunne ikkje anna. Det har alltid vore hardt arbeid med liten vinst. Då var tida no under valet ganske so oppløftande. Det var godt å ha noko å stå opp til kvar dag; det er det same Kjersti har sagt at ho kjenner på no.

So no har eg teke sjansen: Eg har søkt meg jobb i Øygarden. Me får sjå kva som skjer! Eg veit iallfall at eg har nokon som heiar på meg.

Moralkompasset

Det er svært sjeldent at jeg skriver noe nå for tida, ganske enkelt fordi jeg ikke har tid til det mens jeg skriver på masteroppgaven. Men idag tok jeg meg fri, og brukte tida på Imladris sammen med en av utvekslingsstudentene der (Dash), på å regne ut hvor stor energi og kraft en tomat kastet ut fra en skyskraper har i det den treffer bakken. Vi kom for øvrig frem til at den oppnår ei hastighet på ca. 99 m/s, og lander med ei kraft på 2,45 N og en energi på 1225 J.

Tradisjonell visning av moralkompasset (alignment):
	lov ↔ kaos
ond ↔god	lovlydig god	nøytralt god	kaotisk god
	lovlydig nøytral	nøytral*	kaotisk nøytral
	lovlydig ond	nøytralt ond	kaotisk ond
* Dette kan være to typer nøytral: Den første typen (nøytralt nøytral) er den som ikke bryr seg, mens den andre typen (sann nøytral) er den som bevisst søker mot en opprettholdelse av balanse mellom kaos, lov, godhet og ondskap.

Jeg tok en test for lenge, lenge siden for å se hvilken alignment jeg selv var; jeg skrev om det i posten «Jeg er visst lovlydig god igjen».

Så hva gjør man når man slapper av? Fysikkdiskusjoner for moro skyld, er selvfølgelig viktig. Midt på dagen ble jeg invitert på Bazinga av Elena. Og da jeg kom tilbake til Imladris, gikk diskusjonen på hvorvidt moralkompasset er et hjelpemiddel eller ei hindring, og på hvorvidt det er mulig å definere godt og ondt som absolutter, eller om de er relative verdier. Tidligere laget jeg meg et tredimensjonalt moralkompass, som jeg mener mye bedre representerer forholdet mellom de ni (ti) kategoriene. I motsetning til hva man får inntrykk av fra de todimensjonale visningene av moral, er det min oppfattelse at LG og KO ikke er så fjernt fra hverandre som det kan se ut til. De er diametralt motsatt, ja, men veien fra den ene til den andre sida, er like lang som for alle de andre, og kan vel så gjerne gå via nøytralitet, som direkte, dog det er litt mindre sannsynlig. Som tabellen viser, blir ytterpunktene plassert slik at eneste vei å gå fra det ene til det andre hjørnet, er via nøytral (hvis kortest vei), eller via de andre moralstillingene (hvis lang vei). Riktignok åpner de fleste system for at man kan få et plutselig skifte, men det skal mye til for det; normalt sett beveger man seg et trinn av gangen.

Da jeg først lagde moralkompasset i 3D, var det ved hjelp av sammenlimte papirstrimler, som jeg formet til to baller for å visualisere hvordan de kom til å forholde seg til hverandre. For noen dager siden fant jeg derimot ei side – TinkerCAD – som lot meg prøve å lage dette i 3D (med mulighet for å kjøpe 3D-skrivertjenester for mange, mange penger etterpå). Dersom jeg skulle få tilgang på en 3D-skriver til en rimelig penge, kommer jeg til å få laget meg en slik plastbal, bare fordi jeg kan. Men i mellomtida må jeg nøye meg med modellen jeg laget meg:

3D-modellen jeg laget meg av moralkompasset. Som man ser, er det mange veier til Rom, enten via senteret (sann nøytralitet), eller de litt lengre veiene rundt, med nøytralitet som mellomsteget.

Jeg er ikke sikker på om den lille klumpen i midten egentlig bør beholdes. På den ene sida viser den hvordan sann nøytralitet er like nært tilknyttet alle retninger, mens figuren på den andre sida mistet den direkte overgangen fra ei moralsk innstilling til den andre. Men jeg synes den fungerer slik den er, og kommer neppe til å gjøre noen forandringer.

Det kan kanskje være greit å nevne hvordan den lages (av papir, ref. øverst). Her er metoden:

How to make it out of paper:
1. Make four narrow strips of paper.
2. On each of them write the alignment opposites, one at the end and one right of ½ length. The pairs are LG–CE, NG–NE, CG–LE and LN–CN.
3. On strip 2 and 4, add N at ¼ length and the end.
4. Tape them together.
5. NG–N–NE–N goes north–south; LG–CE goes northwest–southeast; CG–LE goes northeast–southwest; and LN–N–CN–N goes west–east, the N-s matching the first band.

Mamma

Mamma kom ned til meg i stad og lurte på hvordan jeg har det. Hun er bekymret for meg, for hun hadde lest bloggen min. Hun lurte på om jeg hadde lyst til å prate om noe, men akkurat nå har jeg ikke noe behov for det. Jeg fortalte henne som var, at jeg hadde fått henvisning til psykolog igjen, og hun syntes det var greiere da, tror jeg. Men hun er veldig redd for at det skal gå galt.

Det er godt at folk bryr seg om meg.

Når intet er stabilt lenger

Det var godt å komme hjem igjen, ingen tvil om det. Men jeg må si at ting kunne vært gjort bedre der oppe. Det er ikke, etter min mening, riktig at klubbens ansvarlige instruktør skal dele den smaleste av alle de rekvirerte hotellsengene med en av elevene sine. Det er ikke det at jeg har noe videre problem med å sove i samme seng som en annen, men det blir litt feil i forhold til instruktør-/elevrollene. Nåvel, vi hadde en fin helg sammen, men jeg må innrømme jeg bli litt irritert da jeg fikk vite at tursjefen vår hadde fått det svart på hvitt at sengen vi fikk var smal, og kun egnet seg for noen som var, og jeg siterer, «veldig glad i hverandre eller kjærester».

---

Jeg skrev tidligere at jeg har begynt å høre en del på elvisplatene mine igjen, og det gir jo et godt humør. En ting som alltid har kjennetegnet personligheten min, er at klær og musikk gjenspeiler humøret mitt. I det siste har det vært mye In Flames igjen. Det er ikke det at ting har vært så fryktelig ille, men jeg har mistet det gode humøret igjen. Jeg er nå tilbake til den gamle, traurige, «hvorfor?»

DP hjalp til med avisene i morges. Jeg var hos han i går og hjalp til med ved. Nå skal vi av gårde og ordne mer ved. Jeg skulle visst få en sekk eller to for hjelpen, og med tanke på hvor kaldt det er i huset, så gjør ikke dét noe. Jeg er ikke kjempegira på å gjøre noe i dag, men jeg har da fått fjernet litt av børa fra skuldrene i det siste. Jeg får hjelp (takket være skattepengene) til å få unna regningene som jeg ikke har sjanse til å hanskes med. I går fikk jeg vite at kjelleren skal få stå inntil HELP har funnet ut av hvordan saken skal håndteres, og nå i dag var jeg ferdig bare ti minutter over sju med avisruta. Det tegner til å bli en bedre dag.

Nå først, før vi drar, skal jeg prate ferdig med Mazetar. Det var hyggelig å få en oppmerksomhet fra uventet hold, og jeg kjenner at det absolutt har gjort børen lettere. Nå skal jeg gjøre det jeg kan for å få en god dag. Og når jeg er ferdig i dag, skal det spilles ordentlig D&D på PC. Jeg laster ned (lovlig) Temple of Elemental Evil. Gjett om jeg gleder meg! Det er flere år siden sist jeg spilte det.

/logoff

Det var godt å komme hjem igjen, ingen tvil om det. Men jeg må si at ting kunne vært gjort bedre der oppe. Det er ikke, etter min mening, riktig at klubbens ansvarlige instruktør skal dele den smaleste av alle de rekvirerte hotellsengene med en av elevene sine. Det er ikke det at jeg har noe videre problem med å sove i samme seng som en annen, men det blir litt feil i forhold til instruktør-/elevrollene. Nåvel, vi hadde en fin helg sammen, men jeg må innrømme jeg bli litt irritert da jeg fikk vite at tursjefen vår hadde fått det svart på hvitt at sengen vi fikk var smal, og kun egnet seg for noen som var, og jeg siterer, «veldig glad i hverandre eller kjærester».

---

Jeg skrev tidligere at jeg har begynt å høre en del på elvisplatene mine igjen, og det gir jo et godt humør. En ting som alltid har kjennetegnet personligheten min, er at klær og musikk gjenspeiler humøret mitt. I det siste har det vært mye In Flames igjen. Det er ikke det at ting har vært så fryktelig ille, men jeg har mistet det gode humøret igjen. Jeg er nå tilbake til den gamle, traurige, «hvorfor?»

DP hjalp til med avisene i morges. Jeg var hos han i går og hjalp til med ved. Nå skal vi av gårde og ordne mer ved. Jeg skulle visst få en sekk eller to for hjelpen, og med tanke på hvor kaldt det er i huset, så gjør ikke dét noe. Jeg er ikke kjempegira på å gjøre noe i dag, men jeg har da fått fjernet litt av børa fra skuldrene i det siste. Jeg får hjelp (takket være skattepengene) til å få unna regningene som jeg ikke har sjanse til å hanskes med. I går fikk jeg vite at kjelleren skal få stå inntil HELP har funnet ut av hvordan saken skal håndteres, og nå i dag var jeg ferdig bare ti minutter over sju med avisruta. Det tegner til å bli en bedre dag.

Nå først, før vi drar, skal jeg prate ferdig med Mazetar. Det var hyggelig å få en oppmerksomhet fra uventet hold, og jeg kjenner at det absolutt har gjort børen lettere. Nå skal jeg gjøre det jeg kan for å få en god dag. Og når jeg er ferdig i dag, skal det spilles ordentlig D&D på PC. Jeg laster ned (lovlig) Temple of Elemental Evil. Gjett om jeg gleder meg! Det er flere år siden sist jeg spilte det.

/logoff

«Hvordan har du det i dag?»

»Står til?»
«Hvordan går det?»
“Hvordan har du det egentlig?”

Formateringa av denne posten ble oppdatert 11. september 2016, da jeg valgte å lenke til den i posten jeg skrev i anledning verdensdagen for selvmordsforhindring 10. september 2016. Innholdet i denne posten er uendret.

Hvorfor stiller folk dette spørsmålet? Hva vil de egentlig med det? Er det bare en høflighetsfrase jamfør «God dag»? Dét er jo egentlig en kortform av for eksempel konjunktivfrasen «Måtte du ha en god dag i dag.»

I lang tid likte jeg ikke spørsmålet. Etterhvert som depresjonen tok mer og mer overhånd – og jeg snakker lenger tilbake enn 2006 – ble jeg mindre og mindre begeistret for spørsmålet, for jeg visste at de aller, aller fleste som stilte spørsmålet egentlig bare sa «Hei!», og var mer enn fornøyde med å få tilbake «Takk, bare bra.» Etterhvert begynte jeg å ønske at i hvert fall én person faktisk hadde lyst til å høre at jeg ikke hadde det bra, at jeg ikke hadde sovet godt, at jeg ikke var fornøyd med tilværelsen i det hele tatt – at jeg like gjerne kunne la være å være.
Etter hvert kom jeg til det punktet i livet, der det var dét som opptok mest av tankene mine: Hvorfor er jeg i det hele tatt i live fremdeles? Jeg kom meg forbi dette, etter to års hardt arbeid. Jeg ble friskmeldt. Så kom nedturen igjen. Det har vært noen turbulente par måneder, og særlig de siste par, tre ukene.

Jeg fikk meg en oppvekker da A. sa fra så hardt til meg. «Hvordan har du det?» var for A. like vanskelig som det var for meg. Forskjellen var at A. overhodet ikke ville fortelle hvordan ting egentlig var, for det betød at all smerten som lå latent måtte ropes og skrikes ut; så vondt var det egentlig. Jeg derimot, hadde et inderlig sterkt ønske om å finne noen som faktisk ville la meg fortelle; som ville gi meg trøsten jeg trengte; som ville lytte og forstå, eller i det minste forsøke å forstå.
Så skjer ting som de skjer. Den jeg kunne tømme hjertet for kunne jeg ikke lenger gjøre det for. Det ville ikke være riktig. Jeg måtte til slutt fortelle det til noen, og en gammel venn ble en venn på en ny måte. Mye god hjelp var å få, og etter hvert lærte jeg meg å nok en gang uttrykke det jeg faktisk tenkte.

Neste gang du spør noen hvordan de har det, tenk på hva spørsmålet faktisk betyr. Er det bare en høflighetsfrase, eller stiller du spørsmålet fordi du faktisk vil vite det? Eller spør du kanskje fordi du så gjerne vil at noen skal spørre deg om det, og ta imot tankene og følelsene, og hjelpe deg å bære vekk det du ikke greier selv?

Nok en dag nærmer seg slutten

Det ble litt av en dag i dag. Starten på dagen, helt meningsløst tidsforbruk. Stuptrøtt som jeg var, var jeg egentlig tenkt å krype til køys, men det ble det ikke noe av.

Gårdagen var en bra dag. Jeg var hos Charlotte og spilte rollespill, og jeg tror klokka var blitt to før jeg la meg. Jeg ble litt skremt av Anine, men det går vel over. Charlotte og jeg hadde en fin prat sammen, og det hjalp å endelig få fortalt henne om hvordan ting er. Hun overtalte meg til å oppsøke legen igjen, og i dag bestilte jeg legetime hos turnuslegen. Det ble for lenge å vente på Henriksen, som vanlig.

Jeg fikk ikke gjort noe fornuftig, som nevnt, i kjelleren, men jeg har i det minste fått ryddet bitte-bitte-litt. I tillegg har jeg vasket litt klær, så jeg har rimelig grei samvittighet. Jeg har vært veldig kontaktsøkende i dag også, og det har hjulpet.

Nok en søndag med spilling

Jeg spilte på Vestnes i dag også, og det gikk strålende. Til postludium spilte jeg Toccata over "Store Gud, vi lover deg" av Iver Kleive, et fyrverkeri av en toccata over 24 sider (som tar bare fem minutter...), som førte til applaus (!) og masser av takk fra folk som var der. Det var til og med noen som kom tilreisende fra Danmark (dåpsfølget) som takket så mye. Jeg lurer på hva jeg skal finne på til neste uke.

Jeg hadde jo, som jeg tror jeg skrev, en lang prat med Anneli i går, som gjorde veldig godt. I dag fikk jeg endelig snakket ut med min kjære om ting jeg ikke har hatt mot til å fortelle ennå. Det var godt å få lettet på hjertet—å få snakket sammen om det vi vanligvis ikke snakker om—og det gjør meg faktisk lettere til sinns. Hun syntes forresten det var en kjempeidé av meg å endelig ha bestemt meg for å gjennomføre det jeg har snakket om så mange ganger før. Ny by, nye muligheter.

---

Nå er det ned til "No Man's LAN". Rock 'n' roll!

Arbeidsdagsslutt

Nå, klokka 05⁴⁶ får jeg endelig lagt meg. Det har vært en arbeidssom uke. Jeg har som normalt jobbet fulltid på dag. Men jeg fikk et merkelig hofteproblem – den ville ikke la seg bøyes oppover – så tirsdag måtte jeg kaste inn håndkleet tidlig (og jeg kom sent på jobb den dagen fordi jeg var utslitt etter nattarbeidet (ikke bra, det der). Onsdag kom jeg meg ikke på jobb i det hele tatt. Jeg ble liggende på sofaen mesteparten av dagen. Det var nok en god idé, for på slutten av dagen begynte hofteleddsbøyeren å fungere noenlunde normalt etter tre dager med nullfunksjon.

På onsdag bygde Ole Kristian og jeg videre på olabilen hans, og vi fikk gjort ferdig setet, ramma og begynte på hjulopphenget. Den blir ordentlig bra. På kvelden var jeg hos CC og hadde en ordentlig fin kveld. I tillegg til rollespillingen snakket vi mye om tingenes tilstand. Denne gangen var det hennes tur, og jeg er glad for at jeg nå kan være lytteren. Jeg tror jeg dro i halv tolv-tiden. Det ble nok litt vel sent, i hvert fall for meg, men det var godt.

Torsdag var det vanlig arbeid igjen. I motsetning til tirsdag var jeg nå selv til stede og kjørte treningen. Etter det satt jeg oppe, koste meg med å se på "Den norske humor" på NRK1, spiste bratwürst og slappet av, før jeg dro ut på vekterrunde igjen. Denne gangen hadde jeg en helnatts SMS-prat med Charlotte om rollespill, i tillegg til at DP var med på vaktrunden.
I dag ar det vært rolig på samtalefronten. Etter jobb var det trening med Ronny fra fem til sju, jeg var hjemom og fikk båret veden på verandaen, jeg plukket papirkorga og ei bøtte full med epler og dro så på vakt. Da jeg var ferdig, traff jeg DP på Shell (bilen var på reservetank, så jeg fylte noen få liter på den). Han fikk skyss hjem, og nå ligger jeg her.

Øyelokkene siger igjen, så nå er det på tide å avslutte.

Cordys ferd

I går hadde Charlotte og jeg en kjempelang SMS-prat om Cordy, Roland og hva som egentlig skjer rundt dem. Det var veldig koselig. I tillegg snakket vi om løst og fast, og det ble atskillig koseligere å være på nattevakt når jeg hadde noen i den andre enden. Jeg er litt spent på om hun har tenkt å være våken i natt også. Det hadde vært koselig.

Jeg har bestemt meg for at spillingen av levling skal endres litt.

• Lavt nivå (lvl. 1 – 6): lvl. 3 og 6 spilles (hver tredje).
• Middelnivå (lvl. 7 – 12): lvl. 8, 10 og 12 spilles (hver andre).
• Høyt nivå (lvl. 13 og opp): Alle spilles.

Dette gir et mye mer realistisk tidsperspektiv på hvor lang tid man bruker på å bli så mektig som man blir, og gjør at middelalder og alderdom faktisk blir en utfordring som kommer i overskuelig fremtid. Dette gjør det atskillig mer interessant.