Flyttet

Langt om lenge kom jeg meg av gårde jeg også. Nå er det Tromsø som er adressen min igjen, og det er godt å ha fått flyttet. Jeg har ingenting å gjøre med klubben hjemme lenger – den var ikke «min» lenger uansett – og nå går jeg og funderer på livet, og hva jeg skal gjøre med det.

Om to dager skal jeg på arbeidsintervju. For å være ærlig, vet jeg ikke om jeg orker å arbeide. Jeg har mest lyst til å sette meg ned og gjøre ingen verdens ting. I går fikk jeg tatt meg selv i nakken og satt sammen kontorpulten min, så noe fornuftig ble jo gjort. Men tiltakslysten er virkelig minimal for tiden.

Jeg ser at et par flere har valgt å følge meg siden sist jeg var på. Jeg beklager til dere at jeg ikke har skrevet noe på veldig lang tid. Forhåpentligvis blir det mer etter hvert. Nå, i første omgang, skal jeg prøve å komme meg i gang.

Røde tall og svart humør

Et av problemene jeg virkelig slet med den gang da jeg gikk hos dr. Ulvestad, var post. Jeg greide ikke å finne motet til å hente inn posten. Jeg greide ikke å sette meg ned for å se hvem som skulle ha penger. Jeg har det i grunn slik fremdeles, men nå, i dag, er ALT gjort opp. Jeg har faktisk ikke én eneste regning som skulle ha vært behandlet, og det føles som om noen har løftet meg ut av en synkende bil. Og det er ikke tilfeldig at jeg valgte det bildet.

Nå skal jeg se om jeg orker noe særlig mer i dag. Jeg så i bunken som jeg fikk satt meg ned med i totida i natt, at brevet fra sykehuset endelig hadde kommet. Men som jeg burde ha forstått, var det bare et brev som fortalte at jeg kom til å få et brev… Jeg regner overhodet ikke med å komme inn før over nyåret, og da blir det i Tromsø i stedet, regner jeg med. Jeg må i hvert fall uansett komme meg vekk. Natta var hard.

De siste dagene har jeg gjort alt jeg har lært og visst for å være i godt humør, og jeg har virkelig hatt det fint de siste dagene – faktisk den siste uka. Men i forigår kveld og natta som var, funket ikke ting som de skulle. Når skal jeg noensinne bli ferdig med dette? Tenk om…

En trivelig rollespillkveld

Dagen i dag har i grunn vært fin, den. Jeg har fått gjort en del fornuftig, tatt det veldig med ro, og jeg føler meg rolig og avslappet og har greid å styre unna det depressive tankesettet. Unntaket var vel i grunn i morges, da jeg var ute med ruta. Jeg var trøtt, men avsluttet faktisk til tida (ett minutt før). I dag startet jeg på Næsa, så Sølvi fikk avisen til den tiden hun mente hun skulle ha den.

Etter det satt jeg på Haugen, og spiste nyinnkjøpt god brødmat og pålegg, hvoretter jeg startet med dagens heftige artikkelskriving og oppdatering. Jeg endret utseendet på bloggen min, og synes at den begynner å bli brukbar. Jeg er fornøyd med det jeg har fått gjort. Det beste av alt, var jo gaven jeg fikk i dag, som jeg nevnte nedenfor.

---

Men så til saken. I kveld, fra klokka seks, var det charlottebesøk. Vi startet å spille nokså umiddelbart, og bortsett fra en lang prat med Helge midt i økta, var det rollespill omtrent hele tiden.

De fortsatte fra der de var sist, Cordy og Roland, liggende i le for styggværet, tett inntil fjellet. Etter oppvåkning, satte Cordy i gang med å ordne ting for videre reise mot Gorđian, og det første de gjorde, var å sette av gårde mot Emma. For å i det hele tatt få til det, i sludd og stiv kuling [Her har jeg visst sovnet. Fortsatt 20. oktober 2009 kl. 09³⁰], måtte de knyte seg fast til hesteryggen. Etter mye bal greide de å redde Emma opp av det 15' dype hullet. Hun ble lagt på en provisorisk slede laget av Roland, og dratt av hingsten hans. Etter til sammen syv timer reise, i et forferdelig vær, utmattet (fatigued) og klar, fant de en plass ved fjellene på nordsiden av dalen der de kunne raste.

Det var da alt gikk galt. Ungene ble kidnappet mens de hadde ryggen til (det var bekmørkt på grunn av været), og de satte i gang innover i skauen på leting. Roland fant sporet etter dem, og fulgte det oppover elven. Han krysset elven ved å hoppe stav, men Cordy var nå så utslitt (exhausted) at hun ikke hadde sjanse til å verken få fart eller spenst nok til å komme seg over, så hun måtte dras over ved hjelp av tau, gjennom det fire grader kalde vannet. Roland satte straks etter ungene inn gjennom åpningen i fjellveggen, og da Cordy kom etter, var han også borte.

Vi storkoste oss!

Mitt tankefulle hode

Jeg satt og bladde gjennom gamle meldinger på telefonen min, og fant noen av de mange meldingene som jeg har fått fra CC i den tiden da det var verst. Jeg skulle ønske jeg kunne henvende meg til henne igjen, slik som da, men jeg tror jeg må kle på meg en annen hatt i disse dager.

D. på retur?

De siste ukene har jeg merket en forandring tilbake mot det gamle igjen. Jeg skulle egentlig til drH på fredag, men jeg tok feil av tiden, så det blir ikke igjen før i desember. Jeg håper det er noe forbipasserende, men det virker ikke slik.