Aibast i media
Etter vekkomsten hennes, har hun blitt en liten celebritet. Det har vært utrolig godt å få henne hjem igjen, men som noen vet, måtte vi reise sørover i helgen for å overvære begravelsen til Kjerstis farmor Aslaug. Heldigvis har vi noen gode venner som tok seg av henne, og Nica har skrevet et innlegg om henne i bloggen sin.
Aibast II passes på av bror Mithmin Begolas
Det var dette bildet avisen brukte i oppfølgingsartikkelen på nettet. Det er virkelig et gullende godt bilde, og vi var veldig heldige med lyset også. Bildet er faktisk tatt med mobiltelefon, så det gode resultatet er ekstra overraskende. En av tingene jeg liker godt med bildet her, er at man ser så tydelig hvem som er mons og hvem som er kjette.
Etter kastrering I:
Vi kastrerte dem tidlig, for vi ville beholde det gode lynnet deres, og vi ville slippe flere kattunger (det var nok bal, særlig for Mamma, med å få levert fra oss alle kattungene hun fikk). Her ligger de og sover eller halvdøser, etter at narkosen har gitt seg.
Etter kastrering II
Jeg er ikke sikker på hvem av dem dette er, men det ble i hvert fall gjort en hederlig innsats på å forflytte seg de tyve centimetrene til matskåla. Anstrengelsen ble visst for stor, så han/hun sovnet med hodet nedi skåla.
Skjeggete matfar og Aibast
Dette bildet er tatt for ganske lenge siden. Jeg ser på bildet at det er fra en av de mer slitne periodene mine, og da var det virkelig godt å ha katten. Aibast var ikke så kosete på den tida som hun er blitt nå, men hun lot meg i hvert fall holde henne oppe lenge nok til å få tatt et brukbart bilde, og hun ser nå ut til å kose seg litt, i hvert fall.
Aibast og jeg første dagen etter hjemkomst
Da Aibast kom tilbake etter å ha vært borte i fem uker, var det nesten ingen ting igjen av henne. Som jeg mener jeg skrev tidligere, var hun redusert til 1,8 kilogram, med knapt en muskel igjen på kroppen. Pelsen hadde måttet blitt barbert bort flere plasser, og hun har et par stygge sår, sannsynligvis som følge av håravfall kombinert med ekstremt tørr hud. Her ligger hun og slapper av og koser seg igjen, og jeg må si jeg var veldig glad for å få henne tilbake. Veldig glad.
Aibast og jeg på bussen
Jeg måtte ta med Aibast til dyrelegen igjen på tirsdag, fordi såret hennes på halsen hadde åpnet seg (huden hadde sprukket opp). Hun har jo, grunnet den ekstremt lave vekten, ingenting annet enn pelsen til å stenge ute vinterkulda og i tillegg veldig dårlig blodomløp, så hun var fryktelig kald. Jeg tror det var noen unger som hadde noe nytt å fortelle da de kom frem på skolen den dagen.
