Fem ting som er bra i Skottland og Storbritannia

Ikke alt er bedre i Storbritannia; faktisk er det ganske mye som ligger en generasjon eller to eller ti bak hvordan vi gjør det i Norge. (Og tro du meg, jeg kommer til å skrive om dem òg.) Men noen ting er faktisk bedre, og her er favorittlista mi.

Britisk høflighet i praksis. Noen gamle soldater som husker at man skal falle kontrollert til høyre og rope Jeg faller! Jeg faller! Jeg faller!? Lenka peker til nettstedet der boka kan kjøpes.

5: Stikkontakten

Britenes BS-1363-plugg er ubestridelig glimrende utformet. Er den bedre enn Schuko-pluggen (CEE 7/3) vi er kjent med i Norge? Den er ikke perfekt, men den greier å gjøre akkurat det samme som den moderne Schutzkontakt-en gjør. Hvordan det? Måten den er konstruert på gjør at, akkurat slik kontakten vår gjør, er det siste punktet som mister kontakt, det som er koblet til jord. Det samme ser man inni støpselet: Ledningene som er nøytral og fører strøm, er ledningene som først kan (om så skulle skje) bli dratt ut av støpselet, mens ledninga som går til jord er rotert inni støpselet, er videre den lengste av ledningene, og er dermed den siste ledninga som kan bli dratt ut. Dessuten er lederne på støpselet dekt med plast innerst, noe som mangler på eldre Schuko-støpsel, slik at man igjen er sikker på at man har kontakt med jord lenge etter at lederne har blitt frakoblet.

4: Britisk høflighet

Her hilser de fleste passasjerene på bussjåføren når de går om bord, sier ha det eller takker sjåføren når de går av bussen; her kan folk virkelig kunsten med småprat, og hvem blir vel lei av å prate om været her?; her i Skottland kan man regne med å få en trivelig prat med en fullstendig ukjent person som man aldri kommer til å møte igjen og derfor ikke trenger å vite hva heter, akkurat slik man gjør i Nord-Norge. Folk er trivelige, høflige, og så godt som alle jeg noen sinne har møtt på her, gjør sitt ytterste for å være minst mulig til bry og mest mulig til hjelp.

3: Ost

Det er ikke som om vi ikke har god ost i Norge, men engelsk ostekultur har ei betraktelig lengre historie. Black Bomber-cheddar, Wensleydale, rød Leicester … hvis du har vært i Storbritannia er det nesten garantert at du har smakt disse, nytt dem og savnet dem da du kom tilbake til Norge. Jeg bor her nå, og kan kjøpe dem til en meget overkommelig pris på Tesco, og jeg er særdeles begeistret for det.

2: Pubkultur

Det er ikke det at vi ikke har puber i Norge, men pubkulturen i Storbritannia er kvalitativt noe helt annet enn i Norge. Ordet pub er jo kortform for public house, og det var akkurat det puben var og er i Storbritannia – fra historisk tid og like fram til i dag. Dette betyr at selve poenget med å dra på puben, i utgangspunktet er annerledes enn hva det er i Norge. I Storbritannia drar man på puben for å treffe venner og kjente og gjerne ta seg et glass eller tre; ja, man er der også for å feire heftig og begeistret, men det hører mer til unntaket enn regelen. I Norge, derimot, drar folk kanskje oftere ut nettopp for å drikke; ja, gjerne i lag med venner og kjente, men utgangspunktet for turen er ofte nok ikke det samme.

1: NHS

Hvor mye er egenandelen? Hvor mye er hva-for-noe? Hvorfor i all verden betaler man egenandel i Norge? Ja, den er ikke så høy, men hvis du ikke har 200 kroner, så er 200 kroner fryktelig mye penger. De eneste som rammes av egenandelen er de som har aller minst og som gjerne kan trenger hjelpa aller mest. I Skottland er all behandling og all medisin skrevet ut av en skotsk lege gratis, punktum. Det finnes ingen egenandel i det hele tatt. Slik er det her, og slik burde det være i Norge. Ja, de har, akkurat som helsevesenet i Norge, mange problemer med ting som kø og ventelister, underbemanning, stressed arbeider og mange andre ting som burde kunne løses, men i det minste kan du her i Storbritannia være helt sikker på at du faktisk kan få den helsehjelpa du trenger, uansett om inntekta de er null eller en million i året. Det finnes et ord for slikt: likeverd.

Ta av brillene og se med åpne øyne

Fred W. Clothey skriver i første kapittel av Religion in India (Routledge 2008) om å ha på seg gode linser. Hvor godt ser du? spør han. Det er nok høyst aktuelt å tenke på det, når man møter folk man ikke er vant til å ha omgang med. På bloggen Virrvarr kan man lese et veldig interessant innlegg om hvor forutinntatt vi mennesker kan være i omgangen vår med handicappede mennesker, titulert «Om rullestoler og superhelter».

Penn og Teller har mye interessant å fortelle i det herlige programmet Penn & Teller Bullshit. For en (sikkert lang) tid tilbake siden, tok de for seg , og mye av tankegangen er nok helt klart overførbar til her i landet. En liten del av programmet kan sees her:

Med tanke på frøken Virrvarrs innlegg: ta en titt på slutten av episoden (hvis du finner den), og ikke minst intervjuet med han forfatteren (som er å se på ovenfor). Som han sa, det eneste han ønsker er at folk utviser normal høflighet. Det er veldig hyggelig å få åpnet døra for seg, når andre ser at det kan være til hjelp. Det er de små tingene som teller, ikke en hel haug med byråkratiske regler og vissvass som bare gjør det lettere å utnytte systemet. Som de også sa i programmet, er det i enhver bedrifts interesse å gjøre den nødvendige tilretteleggingen for at flest mulige kunder skal føle seg velkommen. Tenk enkelt!

---

Vel, da er det vel nok nattlig ræl. God natt!

Sure folk

Jeg startet avisruta i dag ca. 5¹⁵. Som vanlig hoppet jeg over Skogstien da jeg dro til Veblungsnes, men det gjorde jo ikke noe, for jeg hadde igjen den halvparten av Åndalsnes der det bor lite folk, og er mer bedrifter (Risen og Ringgata samt halve Romsdalsvegen var ferdig). Vel, da jeg kom til det siste huset i Skogstien og skulle levere, da presterte han jaggu meg å sitte å vente på meg i vinduet og ta imot meg med Detta e alt for sæint. Jeg svarte som sant var, at 38 minutter før fristen må vel være i god tid. Også han mente at leveringsfristen var klokken 7.

---

Hva er det med folk, når de tror de har retten på sin side, å absolutt skulle møte folk med albuer, horn og pigger ute? Hva har skjedd med den høflige tilnærmelsen til problemer; den respektfulle og ydmyke måten å møte et fremmed menneske på; ønsket om å ha en god tone, også når man er uenige?

Jeg hadde en, frem til da, ganske så fin dag. Jeg sang mens jeg kjørte (satte på “Amazing Grace” med Elvis), og gjorde alt riktig for å ha det fint. Dette må sees i sammenheng med at jeg gårdagen, da jeg kjørte hjem sånn i totida på natta (strengt tatt i dag), tok meg selv i å tenke på hvor de grønne dørene hadde tatt veien nå. De har visnet vekk, alle sammen, og har dermed åpnet seg så mye mer.

Men nok om det. Det var i hvert fall nok for meg i dag. Jeg var uansett såpass trøtt at jeg ikke orket å dra hjem. Jeg måtte jo uansett på Haugen. Pappa var litt hissig, men jeg ble overraskende ringt opp av ham og mottok en unnskyldning. Det var veldig hyggelig at han gjorde det, og gjorde nok dagen bedre.

Etter å ha holdt på og balet et par timer med å få til å skrive ut invitasjonen til klubbmesterskapet i hefteformat, ga jeg opp, og la meg til å sove. Nå har jeg sovet fra ca. klokken ni til nå, halv to. Jeg venter fortsatt på svar på prisforespørsel hos Høgtrykk, jeg venter på svar fra HPs kundestøtte, og jeg avventer bekreftelse på at registreringsproblemet mitt med Finale nå er behandlet.

---

Fra rimelig grei dag, til “jeg kunne ikke gitt stort mer blaffen”. Jeg sov med hodetelefoner på, og har dem på igjen nå. Det var godlista som ble spilt, med alt det beste jeg har av metall. Nå er det Pain of Salvations “Remedy Lane som fyller ørene. Og utskriftene funker fortsatt ikke som de skal. Dumme windowsdrivere.

Jeg kjenner ansiktet strammer seg. Hva skjedde med det blide fjeset jeg hadde?

«Hvordan har du det i dag?»

»Står til?»
«Hvordan går det?»
“Hvordan har du det egentlig?”

Formateringa av denne posten ble oppdatert 11. september 2016, da jeg valgte å lenke til den i posten jeg skrev i anledning verdensdagen for selvmordsforhindring 10. september 2016. Innholdet i denne posten er uendret.

Hvorfor stiller folk dette spørsmålet? Hva vil de egentlig med det? Er det bare en høflighetsfrase jamfør «God dag»? Dét er jo egentlig en kortform av for eksempel konjunktivfrasen «Måtte du ha en god dag i dag.»

I lang tid likte jeg ikke spørsmålet. Etterhvert som depresjonen tok mer og mer overhånd – og jeg snakker lenger tilbake enn 2006 – ble jeg mindre og mindre begeistret for spørsmålet, for jeg visste at de aller, aller fleste som stilte spørsmålet egentlig bare sa «Hei!», og var mer enn fornøyde med å få tilbake «Takk, bare bra.» Etterhvert begynte jeg å ønske at i hvert fall én person faktisk hadde lyst til å høre at jeg ikke hadde det bra, at jeg ikke hadde sovet godt, at jeg ikke var fornøyd med tilværelsen i det hele tatt – at jeg like gjerne kunne la være å være.
Etter hvert kom jeg til det punktet i livet, der det var dét som opptok mest av tankene mine: Hvorfor er jeg i det hele tatt i live fremdeles? Jeg kom meg forbi dette, etter to års hardt arbeid. Jeg ble friskmeldt. Så kom nedturen igjen. Det har vært noen turbulente par måneder, og særlig de siste par, tre ukene.

Jeg fikk meg en oppvekker da A. sa fra så hardt til meg. «Hvordan har du det?» var for A. like vanskelig som det var for meg. Forskjellen var at A. overhodet ikke ville fortelle hvordan ting egentlig var, for det betød at all smerten som lå latent måtte ropes og skrikes ut; så vondt var det egentlig. Jeg derimot, hadde et inderlig sterkt ønske om å finne noen som faktisk ville la meg fortelle; som ville gi meg trøsten jeg trengte; som ville lytte og forstå, eller i det minste forsøke å forstå.
Så skjer ting som de skjer. Den jeg kunne tømme hjertet for kunne jeg ikke lenger gjøre det for. Det ville ikke være riktig. Jeg måtte til slutt fortelle det til noen, og en gammel venn ble en venn på en ny måte. Mye god hjelp var å få, og etter hvert lærte jeg meg å nok en gang uttrykke det jeg faktisk tenkte.

Neste gang du spør noen hvordan de har det, tenk på hva spørsmålet faktisk betyr. Er det bare en høflighetsfrase, eller stiller du spørsmålet fordi du faktisk vil vite det? Eller spør du kanskje fordi du så gjerne vil at noen skal spørre deg om det, og ta imot tankene og følelsene, og hjelpe deg å bære vekk det du ikke greier selv?