43-årsdag: ei trivelig feiring

Bursdagsfeiringene har alltid vært viktige for meg. Alle bursdagene mine har vært feiret på dagen, og jeg har alltid gledd meg veldig til selve dagen. Men da det nærmet seg førtiårsdagen min, forsvant denne (kanskje litt) barnlige gleda for meg; ikke uten grunn skreiv jeg ingenting om dagen i det hele tatt, verken da, i 2021 eller i 2022, ja faktisk har jeg ikke skrevet om bursdagen min siden 2011. Så hvordan var det i år?

Smårettelser gjort 6. november 2023 (noen små skrivefeil og utelatte ord).

Som nevnt: bursdagsfeiringer har alltid vært viktig for meg. Jeg har aldri (intuitivt) skjønt hvorfor den for enkelte ikke har så mye å si. Jeg sier ikke at det er galt at den ikke er viktig for enkelte, men at jeg personlig ikke har internalisert hvordan de tenker om dagen; det synes uvirkelig for meg. Jeg har noen poster om bursdagsfeiringa mi, og de viser litt hvordan det har vært de årene som har gått siden jeg begynte å skrive bloggen. Når jeg ser bildet av meg selv fra 2007 slår det meg hvor ute av stand jeg var til å smile; jeg hadde det vondt den dagen, selv om jeg var glad for å ha bursdag – så glad som jeg var i stand til å være. Det virker som jeg gledet meg til Kjerstis bursdag i 2008, og det var visst ikke så verst på min egen 28-årsdag samme år. 3. oktober 2009 skreiv jeg om ønskelista mi, og det var litt interessant å se igjen nå (det var ikke uten grunn at jeg hørte på Meshuggah og Pain of Salvation den gang da), men jeg fikk en veldig uventet, hyggelig overraskelse det året: Jeg fikk en reise til Tromsø i bursdagsgave og fikk feire med Kjersti og vennene våre. Jeg var tydeligvis i bedre form da jeg skreiv om 31-årsdagen min, og jeg husker fortsatt hvordan det var å barbere seg med kniv for første gang. Til sist skreiv en post om kalligrafi i anledning Nica sin bursdag i 2013; jeg er ganske stolt av hva jeg greide da; jeg tror faktisk jeg skulle ha slitt med å gjøre det i dag, så ute av trening som jeg er nå.

Så bursdager har vært viktige for meg, og de er det fortsatt. Men jeg har mistet gleden jeg før hadde med dagen når den nærmer seg; nå gruer jeg meg i stedet for å glede meg. Hvorfor?

Det er ingen tvil om at det henger sammen med depresjonen som har hengt over meg som en klam gymsokk det siste halvannet året. Men i år skjedde det da noe uventet: Når dagen opprant, fikk jeg det fint. Jeg ville jo ha det fint, men oppløpet tilsa at det kom til å være noe annet. Så jeg våknet til med at Kjersti vekte meg og gav meg dagens første gaver: én fra kone, én fra konkubine. (Det er internt; jeg orker ikke å gå nærmere inn på det nå.) Jeg merket at humøret steig. Jeg tok meg god tid på morgenen i dusjen, og gikk deretter og satte meg på kontoret for å gjøre meg klar til dagens oppgaver, og ble gledelig møtt av et hyggelig syn:

Skrivebordet mitt pyntet for dagen med ballonger. Takk, pia mi! Du vet å glede meg; du kjenner meg godt. Barnet bor fortsatt i meg.
P. S. (6.11.2023): Jeg stod ikke opp klokka fire; det var bare det at jeg tok bildet først da jeg kom hjem igjen.

Jeg hadde en del ting å få gjort nå i dag, for jeg skulle først å spille piano til pensjonistkoret og så i møte med Universal Credit, så jeg måtte sjekke at alt var klart for dagen før jeg hastet meg av gårde. (Det ble ikke tid til frokost.) Vel framme hadde jeg meg en hyggelig time med koret, for gårdagen hadde jeg øvd hele dagen på «That’s Why We Sing» så jeg skulle ha den i fingrene. Etter dette gikk jeg på en pub i Shawlands for å få meg litt mat, så til Universal Credit-kontoret.

Pubmat i Shawlands (løkringer og haggisballer med en Hazy Jane attåt) var både mettende og fornøyelig.

Timen på Universal Credit-kontoret var faktisk hyggelig. Hun jeg pratet med var samme dame som forrige gang, og hun var som da både hjelpsom og hyggelig og kom fram til ei minnelig løsning til beste for alle. Vi kommer til å klare oss litt bedre økonomisk nå.

Etter dette dro jeg hjem: en tur på Tesco for å handle til bursdagskos. Så kunne jeg bruke resten av dagen på å forberede meg på tirsdagen, da jeg skulle øvepresentere til Alex i LEAP. Kjersti og jeg hadde tatt en kikk gjennom gamle oppskrifter og kommet fram til at bursdagsmiddagen skulle være en risotto- eller pastarett, og deretter sjokoladekake. Det luktet nydelig fra kjøkkenet mens jeg satt oppe og skreiv.

Til venstre, den nydelige sopp- og baconrisottoen som Kjersti lagde. Til høyre, sjokoladekaka Kjersti lagde: trelagskake med ett lag bringebærkrem i midten.

Gavebordet på dagen, inkludert broderiet som Kjersti fikk på dagen hennes fra tante Elisabeth og onkel Einar.

Kvelden ble brukt på middag, kakekos, snop, potetgull, brus og vin. Etter maten var vi så mette at vi var enige om at det kun var plass til kake, ikke også ost og kjeks. I mellom­tida hadde jeg fått åpnet resten av gavene: Det startet altså med et flott barber­kost­stativ, barber­kost og barber­såpe­skål fra Kjersti og da jeg slo på PC-en min et par timer seinere, Siege of Centauri på Steam, og Norsk fylle­ordbok fra Yngvild. Seinere på dagen, fra Marie-Victoria og Sigve fikk jeg boka Pages & Co.: Tilly and the Book­wanderers, et foto­album og Elvis-utklipp fra tante Elisabeth og onkel Einar (og i bak­grunnen et nydelig katte­broderi fra tante Elisabeth til Kjersti på dagen hennes). Fra mamma og pappa fikk jeg Swansons Speed Square (en merkevare så vidt jeg vet), snøflak­multi­verktøy og kredittkort­multi­verktøy, artige svampebobsokker og en penge­gave, samt Martials epigram bind 1. I tillegg til dette fikk jeg penge­gave fra bestemor; Amazon-gavekort fra Ragnhild, Robert og Aprille, og et Amazon-gavekort til fra Ingrid-Elin, Joe, Lexie og Casey, og spillet The Life and Suf­fering of Sir Brante fra Ida og Tor. Hvis jeg nå mot for­modning glemte noe, beklager jeg så mye!

Meg seint på kvelden før jeg gjør meg klar til å legge meg. Eller, seint og seint, fru Blom: klokka 22⁰⁶, så ikke så alt for seint.

Så dagen ble faktisk en ganske så trivelig dag. Jeg smilte, jeg hadde det godt, jeg koste meg; jeg fikk mange hyggelige hilsener og telefoner; og jeg kjente at jeg gledet meg over dagen min. Det var faktisk det jeg håpte på aller mest, og det fikk jeg. Takk til alle sammen som gjorde dagen min bedre enn jeg fryktet. Kanskje jeg kan begynne å glede meg til dagen igjen når den nærmer seg neste år?

For øvrig, da jeg tok bildet, gikk det opp for meg at jeg samtidig fikk vist noe av det som er blant de beste minnene fra tida i Tromsø: den lille, smilende skyen bak meg. Du vet hvem du er; jeg håper du vet hvor viktig du har vært for meg i livet mitt, og at du er mye av grunnen til at jeg er til i dag.

Det sære, britiske notenavnsystemet

Det kan lett legges fram argument for at notenavnsystemet vi bruker i Norge (Sverige, Danmark, Tyskland, USA m.fl.) gir mer mening enn det britiske. Enkle brøker, ferdig arbeid: Du har en helnote, og noten som er halvparten av helnote, kalles en halvnote; noten som er fjerdeparten av helnoten, kalles fjerdedelsnote; noten som er åttendedelen av helnoten, kalles åttendedelsnote. Men systemet kommer litt til kort når vi skal ha noter som er lengre enn helnoter; om enn de er sjeldne å se, så har de sin plass. Det kan faktisk være at det gir mer mening å skrive et parti som er i 4⁄2 takt; da trenger man en brevisnote. Men så var det britenes skjelvere og halvskjelvere og halvhalvskjelvere. Hva er en quaver og hvordan er egentlig logikken bak en demisemihemidemisemiquaver? (Og du trodde at engelsk ikke hadde sammensatte ord?)

24. juli 2023: Rettet feil i lydskrifta, la til korrekt vokallengde pa latin og gresk, og fjernet en lang vokal-markør på norsk navn av latinsk opphav.

Oversikt over engelske notenavn og innbyrde forhold mellom notene. Illustrasjon: Tor-Ivar Krogsæter.

Noteverdier i mensuralnotasjon og moderne notasjon

Notasjonssystemet vi bruker i dag, ble utviklet fra mensuralsystemet, som hadde hovedtrekkene ferdigutviklet på midten av 1400-tallet. Opphavet til at det ble utviklet et slikt notasjonssystem, var framveksten av rytmisk, flerstemmig musikk, som for alvor slo igjennom i Vesten på 1100-tallet. Denne rytmiske, tilmålte musikken, mūsica mēnsūrāta krevde langt mer nøyaktig nedtegning; Finn Benestad (Tano 1995: 36) forteller at flerstemmigheten medførte et markert behov for en sterkere rytmisering av tonene. De gamle tegn som man hadde benyttet i den middelalderlige kirkesang – gregoriansk sang – den såkalte koralnotasjon, ble overført på den nye musikk som fikk navnet musica mensurata, dvs. ‹målt› musikk. I det 14. århundre fylte man notekvadratet med rød farge for å angi at noteverdien skulle forlenges, men når man ikke hadde rød farge for hånden, hendte det ofte at noten ble «tom». Tegnene nedenfor var blitt innført i løpet av 1400-tallet.

Notetegn i mensuralnotasjon

Symbol	Latinsk-norsk navn	Latinsk navn	Oversettelse	Varighet
Basert på Finn Benestad (Tano 1995: 36f) og Apel (1961: 87). Apel (loc. cit.) skriver at Filling in the heads of the notes with black ink involved considerable unnecessary trouble and loss of time. It also may have proved more difficult on thin paper than on the parchment of the earlier manuscripts. Therefore around 1450, the scribes began to leave the notes unfilled. For de kjappeste notene, inkludert de nye spinne- og halvspinnenotene, var det vanligste alternativet å skrive dem svarte. De hvite notene, påpeker Benestad (1995: 36), var opprinnelig fylt med rødt blekk for å vise at noteverdien skulle forlenges, men når man ikke hadde rød farge for hånden, hendte det at noten ble ‹tom›.
𝆶	maxima	[nota] maxima	den største noten	1
𝆷	longa	[nota] longa	lang note	1⁄2
𝆸	brevis	[nota] brevis	kort note	1⁄4
𝆹	semibrevis	[nota] semibrevis	halv kortnote	1⁄8
𝆹𝅥	minima	[nota] minima	den minste noten	1⁄16
𝆺𝅥/𝆹𝅥𝅮	semiminima	[nota] sē[mi]minima	halv minstenote	1⁄32
Seinere tilføyinger
𝆺𝅥𝅮/𝆹𝅥𝅯	fusa	[nota] fūsa	spinnende note	1⁄64
𝆺𝅥𝅯	semifusa	[nota] sē[mi]fūsa	halv spinnenote	1⁄128

Jamfør over ble det i renessansen på vei inn i barokken ble mindre noteinndelinger av komponistene. De forholdsmassige varighetene tabellen viser, tilsier at dette notasjonssystemet ga tilgang på akkurat like presis rytmenotasjon som vi har med notene vi er vante til i alminnelige verk: fra hel lengde til trettitodels lengde. Disse var blant annet nota fūsa (spinnende note) og nota semifūsa (halv spinnenote). Sekstifiredels, hundre-og-tjueåtte-dels, to-hundre-og-femtiseks-dels og så videre, forekommer nesten aldri, men to av disse kom til i systemet mot slutten av perioden. Årsaken til at vi gikk bort fra disse notene og gjorde den gamle nota semibrevis til helnoten som ble utgangspunktet for notasjonen vår, er ei interessant, men omfattende historie; jeg kan for lite om det, så jeg sier ikke noe mer om det her og nå.

Det skjedde altså et skifte. I dag er notene vi bruker for normal musikknotasjone helnoten til trettitodelsnoten; det er altså snakk om disse notene:

Notetegn i moderne notasjon

Symbol	Norsk navn	Britisk engelsk navn	Varighet
I amerikansk engelsk brukes akkurat det samme systemet som hos oss: brøkdelsbenevning.
1) Denne skal visstnok ha navnet sitt etter å være kroket som en heklekrok (crochet hook/needle).
2) Som med det latinske navnet: fordi den skjelver (er så rask).
𝆸	brevis	breve	2
𝅝	helnote heilnote	semibreve	1
𝅗𝅥	halvnote	minim	1⁄2
𝅘𝅥	fjerdedelsnote	crotchet¹	1⁄4
𝅘𝅥𝅮	åttendedelsnote åttandedelsnote	quaver²	1⁄8
𝅘𝅥𝅯	sekstendedelsnote sekstandedelsnote	semiquaver	1⁄16
𝅘𝅥𝅰	trettitodelsnote	demisemiquaver	1⁄32
𝅘𝅥𝅱	sekstifiredelsnote	hemidemisemiquaver	1⁄64
𝅘𝅥𝅲	hundreogtjueåttedelsnote	semihemidemisemiquaver	1⁄128

De britiske notenavnene og hvordan de forholder seg til hverandre

Hva betyr da egentlig de rare britiske notenavnene for små noter? Ordene sēmi, demi og hēmi er fra henholdsvis latin, fransk og gresk; alle sammen betyr det samme: halv. Regelen er at navnene settes inn framfor notenavnet. Men hvordan skal vi egentlig forstå navnenes innbyrdes struktur? Trikset er å innse at i motsetning til systemet vi bruker, med ett punkt som alle notene dreier seg rundt, har man i de britiske navnene tre punkt: breve, altså den mensurale nota brevis; og quaver, altså åttendelsnoten. Systemet blir dermed slik:

1. Notenavnene med latinsk opphav:
1. 𝆸: breve (brevis), uttale /briːv/
2. 𝅝: semibreve (helnote/heilnote), uttale /ˈsemɪbriːv/
3. 𝅗𝅥: minim (halvnote), uttale /ˈmɪnɪm/
2. Notenavnene med fransk eller engelsk opphav:
1. 𝅘𝅥: crotchet (fjerdedelsnote), uttale /ˈkrɒtʃɪt/
   Oxford forklarer etymologien slik: Middle English (in the sense ‘hook’): from Old French crochet, diminutive of croc ‘hook’, from Old Norse krókr.
2. 𝅘𝅥𝅮: quaver (helnote/heilnote), uttale /ˈkweɪvə(r)/
   Oxford forklarer etymologien slik: late Middle English (as a verb in the general sense ‘tremble’): from dialect quave ‘quake, tremble’, probably from an Old English word related to quake. The noun is first recorded (mid 16th cent.) as a musical term.
3. Underdelinger av åttendedelsnoter med forstavelser:
1. 𝅘𝅥𝅯: semiquaver, uttale /ˈsemɪkweɪvə(r)/
   Semi- er en latinsk forstavelse som betyr halv.
2. 𝅘𝅥𝅰: demisemiquaver, uttale /ˌdemɪˈsemɪkweɪvə(r)/
   Demi- er en fransk forstavelse som betyr halv.
3. 𝅘𝅥𝅱: hemidemisemiquaver, uttale /ˌhemɪdemɪˈsemɪkweɪvə(r)/
   Hemi- er en gresk forstavelse som betyr halv.
4. 𝅘𝅥𝅲: semihemidemisemiquaver, uttale /ˌsemɪhemɪdemɪˈsemɪkweɪvə(r)/
   Hver videre underdeling fortsetter samme struktur.

Med andre ord bruker britene først en brevis, som halveres til en helnote (semibreve), som videre halveres til en halvnote (minim); deretter får man to britiske notenavn, altså crotchet (fjerdedelsnote) og quaver (åttendedelsnote); for så til slutt å underdele åttendedelsnotene med forstavelser som hver betyr halv. For å finne ut hvilken underdeling man har hvis man for eksempel får servert en semihemidemisemihemidemisemiquaver, gjør følgende:

1. For hver forstavelse, ta en 1⁄2 som faktor.
2. Gang alle disse faktorene med 1⁄8 for åttendelsnoten.

semihemidemisemihemidemisemi: 7 faktorer à ¹⁄₂

(¹⁄₂ × ¹⁄₂ × ¹⁄₂ × ¹⁄₂ × ¹⁄₂ × ¹⁄₂ × ¹⁄₂) × ¹⁄₈ = ¹⁄₁₂₈ × ¹⁄₈ = ¹⁄₁₀₂₄

Dette er så klart en note man aldri får bruk for (med mindre man ønsker å påføre andre smerte, om ikke annet, så intellektuelt. Men rent praktisk, kan man bruke dette til små noter. Hva er en hemidemisemiquaver? Jo, 1⁄8 (altså 1⁄2³) ganger 1⁄8, altså en sekstifiredelsnote.

Oppsummering

Det britiske systemet er kanskje ikke umiddelbart like pedagogisk godt som det vi bruker i tyskpåvirkede land (inkludert Sambandsstatene). Men det ligger mye positiv pedagogikk i det også: All verdens musikksystem har ei historie som strekker seg tilbake til førhistorisk tid (og det er faktisk ikke en selvmotsigelse). For britenes del kommer historikken til syne blant annet i navnene de bruker på notelengdene: Her får læreren ei unik mulighet til å lære eleven om lang, lang musikkhistorie, like bak til renessansen. Det er kanskje litt komplisert når man ser på det utenifra, men tenker nå egentlig du deg særlig mye om for å vite hvor mange haker du skal skrive på en sekstifiredelsnote? Tror neppe det. Og om du nå skulle være usikker på hvordan det hele ser ut, har jeg laget en hendig oversikt som kan skrives ut på sju A3-ark. Vær så god!

Innspurt mot jul

Det har vært en travel tid, men nå begynner endelig jula å nærme seg, treninga er ferdig for sesongen, og jeg har bare to arbeidsdager igjen (som de fleste), før det blir en veldig kort juleferie. Her er bilder og filmer fra uka som har gått.

17. mai, nasjonaldagen, 2008

Jeg er en patriot, og gleder meg alltid til 17. mai. Jeg hadde en merkelig drøm, da salutten ble skutt, med noen enorme ovale ildkuler på himmelen.

Jeg kom meg i hvert fall opp i god tid, og det var klart for borgertoget i Isfjorden. Kvelden i forveien satt jeg og ordnet stanga til fanen vår. I år som i fjor var det mye baling med den, ettersom styret ikke ville at vi skulle kjøpe en ordentlig stang. Men vi klarte oss rimelig greit, og det ble en fin oppvisning i borgertoget. Jeg skal legge ut lenke til bildene senere.

Etter det var det en tur til Innfjorden for å spille et par sanger. De startet tidlig, og selv om jeg kom en halvtime i forveien, var de allerede i gang. Men det gikk nå greit nok det. Da jeg skulle dra, spurte Magnhild om jeg kunne spille noe for dem, og jeg tok frem "Preludium og fuge i C" av Pachelbel. Det var nok ikke akkurat den type musikk de fleste var ute etter, men jeg spilte nå greit nok.

Neste post var borgertoget på Åndalsnes. Været hadde blitt mye verre – skikkelig plaskregn – men på den andre siden av fjellet var det opphold. Vi kom i gang, og viste oss frem flere plasser. Susann og jeg sprang frem og tilbake og gjorde små selvforsvarsopptredener rett foran folk, noe som ble godt mottatt. Midtveis i toget begynte det å regne på Åndalsnes også, og den siste delen av turen ble en kald fornøyelse. Vi stoppet ved kulturhuset, og sto gjennom talen og to – tre opptredener før vi fikk vist vårt. Først gjorde vi litt for alle sammen, deretter mønster med gult og opp og til slutt en kort sekvens selvforsvar etterfulgt av to enkle knusinger. Det var greit.

Kvelden ble avsluttet med overtidsarbeid på Mesterklær. Kjersti har virkelig alt for mye å gjøre, og jeg kan med sannhet si at jeg ikke er spesielt imponert over hvordan bedriften styres. Å ansette en person i et fødselspermisjonsvikariat rett før den mest travle sesongen starter er tegn på dårlig planlegging.

Forresten: Siden forrige post har vi kjøpt oss hus (1. mars, ny adresse er Kjersti og Tor-Ivar Krogsæter, Solheim, Kavli, 6320 Isfjorden), ny bil (Peugeot 306 stv TDI, halvannen måned etter) og Kjersti har fått seg jobb på Mesterklær (februar, tror jeg).