Jobbtrivsel

Hvem skulle ha trodd det? At jeg skulle bli norsklærer? Kanskje minst av alle jeg. Men nå er jeg her, bor her, jobber her, og jeg er faktisk ganske så godt fornøyd med den nye tilværelsen min. Jeg var flink på skolen, men norsk var i grunn faget det tok meg lengst tid å bli trygg i.

Arbeidsdgaen min

Jeg begynte å jobbe på Lingu torsdag 5. september 2024. De to første dagene var det opplæring via Zoom. Mandagen deretter, på mammas bursdag, begynte jeg å undervise. Første uke med nytt AMO-kurs (arbeidsmarkedsorientert kurs) er innrykksuke, der vi kartlegger alle elevenes ferdigheter og øvrige relevante data og fordeler dem i klasser. Deretter starter undervisninga for alvor.

På morgenen torsdag 14. november 2024. Vi begynte dagen med å synge Thorbjørn Egners «Røvervise» og så deretter en episode av Peppa Gris.

En vanlig dag begynner vi med Peppa Gris. Episodene er faktisk ikke så dumme, for vi får mange språklige vendinger å ta opp derfra. De er også flinke til å ta i bruk dialekter der, så de får hørt flere varianter av norsk, både dialekt- og sosiolektmessig. Ofte synger vi også en sang, og jeg har henta fram flere Thorbjørn Egner-sanger. Tanken er at vi skal se Folk og røvere i Kardemomme By nå snart, og jeg gleder meg iallfall veldig til det.

Andre dager begynner vi gjerne med diktat; det er det vi skal i dag. De synes selv at de får stort utbytte av det, og det trener dem jo i to av nøkkelferdighetene (lytting og skriving), og når jeg tar med ekstra oppgaver knytta til det, får de også øvd på lesing, av og til også snakking. Diktatene handler som regel om ting som skjer i Samanehs verden, men av og til tar jeg andre temaer.

De første timene bruker vi å fokusere på grammatikk og nye gloser. Ofte har vi grammatikk- og tekstforståelsesoppgaver tilknytta dette også. Å komme opp med nye oppgaver er både krevende og morsomt, men innimellom synes jeg at jeg treffer godt. Jeg får også god bruk for dataferdighetene mine, f.eks. regnearkkunnskapene mine når jeg lager tilfeldige spillkort.

I den andre halvdelen av dagen bør jeg bli flinkere til å gi dem egenarbeidstid. De siste to dagene har de fått mye av det, og det hjelper dem godt. Noen er flinke til å jobbe selvstendig og utfordre seg selv, andre er fortsatt svært avhengige av teknologi og sliter med å frigjøre seg fra Google Translate. Det er forståelig; det er vanskelig å lære seg et nytt språk som voksen, for vi har en tendens til å leke mindre og våge mindre, og vi forventer mer av oss selv enn hva som er rimelig.

Vi har også Kahoot én til to ganger i uka. Jeg har funnet ut at det er et svært nyttig hjelpemiddel, og personrig mener jeg at lagspill gir det største læringsutbyttet, for da samsnakker de om spørsmålene, som i seg selv er nyttig.

Trivsel

Men dette er ikke det eneste som skaper trivsel; det å ha et godt kollegium er også viktig, og det har jeg her. Jeg gleder meg til å se dem og jeg føler meg verdsatt. Hver dag banker sjefen på døra til hver av oss lærerne og hører hvordan vi har det. Tenk det‽ Det er nokså annerledes enn hva jeg har vært vant til. Innimellom kommer det lille angstdyret og melder seg, men jeg merker at jeg føler meg trygg, og dét skal man ikke undervurdere.

Det en rart med det: Når man har en arbeidsplass å gå til og kolleger som ønsker en velkommen, når kunnskapen man har etterspørres og andre er nysgjerrige på en, så er det lett å trives. Ja, lønna kunne ha vært bedre. Men man kan tåle mye hvis man trives med det man gjør, og det gjør jeg.

P.S.: Ja, psykedyret er også der; jeg merker det innimellom. Men jeg er friskere enn hva jeg har vært på lenge.

P.P.S.: Jeg er ikke frisk, bare friskere. Mye godt har skjedd. Vi har kjøpt oss hus (mer om det seinere}, vi er i ferd med å selge i Skottland og vi har god råd. Tenk det!

Skada fot tyder ikkje at ein ikkje kan trene

Ein stor og hoven fot sundag 12. november 2023.

Eg hadde meg eit lite uhell no veka som var og fekk i dag endeleg kome til legen. (Eg må no berre nemne at eg likar veldig godt ordet «lækjar», og veit ikkje heilt kvifor eg ikkje vågar meg på å bruke det i teksten her.) No, langt om lengje, etter ei veke med å humpe rundt utan å få noko hjelp (eg skal ikkje gå inn på her no om kva som skjedde, for det er ikkje so viktig), skal eg få nokon til å sjå på han, so på måndag skal eg til røntgen – der dei mest sannsynlig ikkje finn noko, ettersom det mest truleg er ei seneskade. Men i det minste får eg no vite kva dei finn og kva eg skal gjere då, og so får me sjå om det blir fysioterapi eller ikkje.

Men skada fot er ingen grunn til å ikkje trene, so eg har vore på trening som vanleg denne veka, men sjølvsagt ikkje gjort noko av det resten av klassen har gjort. Eg tenkte det kanskje kunne vere verdt til ettertida (og for å sjølv hugse det – og kanskje vere litt stolt av det) korleis treninga mi i dag var. Eg køyrde tre sett, alle pressande og sitjande på alle fire eller liggjande:

• 30 front snapspark (압차부시기)
• 30 svingspark (돌려 차기)
• 30 gjennomtrengande sidespark (옆차지르기)
• 20 gjennomtrengande bakspark (뒷차지르기) med 10 oppløft på kvart
• 30 bukbøy (sokalla situps: 윗몸 일으키기 (sjå Naver)) heilt opp og fram
• 50 ryggbøy (veit ikkje enda kva dette er på koreansk) med strak kropp
• 30 diagonalløft (Dº)

Totalen per fot blei dermed 90 front snapspark, 90 svingspark, 90 sidespark, 60 bakspark med 600 oppløft, 90 bukbøy, 150 ryggbøy og 90 diagonalløft – ei solid økt, om eg får seie det sjølv. Og samtlige øvingar var utan å stå på den låke foten! Ei slik økt skulle eg meine ein kan rekne som ei solid treningsøkt, so eg er svært nøgd.

P. S.: Grunnen til at eg gjorde 5:3 på ryggbøy:knebøy, var noko Robert Hammernes ein gong sa i Tromsø: Tre på magen mot fem på ryggen. Grunngjevinga, slik eg hugsar det, var at belastninga på ryggen er lågare med dei øvingane me gjer, og samstundes at ryggen treng meir trening for å vege opp for all treninga magen får.

P. P. S.: Kvifor skrive dette? Vel, dels med bakgrunn i det som står øvst, men òg av di eg tenkjer det kanskje kan vere til nytte for andre som får ein eller annan skade som gjer at dei må take det med ro ei stund. At eitt lem er skada, tyder ikkje at dei tre andre er det. Har du låke føter? Tren armar, rygg og mage. Dårleg skulder? Tren føtene. Låk rygg? Tren hovudet og les teori. Du kan alltids trene noko, so med mindre du er sengjeliggjande og/eller smittsam, kan du mest alltid kome på trening om so er berre for å vere i nærleiken av treningskollegaane dine. Tak vare på deg sjølv med å halde fast på rutina di; det gjer mest alltid godt i det lange laupet. Eg er so heldig i motsetnad til korleis eg kjende det i Tromsø at eg har ein instruktør som tenkjer som meg og som alltid ønskjer meg velkomen i hallen. Han gjev meg kjensla av at det alltid er godt at elevane kjem på trening, uansett korleis dei har det, at ein kan trene det ein kan, for det gjer godt for kropp og sjel.

P. P. P. S.: Dét over føreset sjølvsagt at du har det godt med instruktøren din. Om du slit, snakk med nokon du stolar på og vurdér om skadeavbrotet kanskje kan vere eit betre alternativ ei ri, slik at du får litt tid til å tenkje på saken. Om du ønskjer å snakke med nokon om det, med nokon som har vore gjennom slikt, må du gjerne skrive til meg. Du kan nå meg på the1 + det engelske brukarnamnet mitt, som står i bloggen sin undertittel, via Google sin e-post-teneste. Du kan òg leggje inn ein kommentar her, so klårt.

Høringsresultat

I går fikk vi et brev fra Universal Credit med videre oppfølging i et nytt brev som kom i dag. I motsetning til hva vi fryktet kunne skje – at det ble trenert i det uendelige – viste det seg faktisk at de tok til etterretning hva dommeren uttalte: at jeg hadde rett til å arbeide, at hvor firmaet den gang da var registrert hadde ingen betydning, og i praksis at vi hadde hatt rett hele tida.

Brev frå DWP: Department for Work & Pensions.

I korte trekk er det brevet sier, at påstanden deres om at jeg feilet habitual residence-prøven feil; at jeg har rett til å arbeide i Storbritannia med bakgrunn i denne reviderte avgjørelsen; og at jeg, som den gang da selvstendig næringsdrivende med registrering i Norge (noe jeg er overmåte glad for at jeg ikke er lenger), hadde selvstendig næringsdrift som var genuine and effective. Med andre ord mente de at innsatsen jeg gjorde var tilstrekkelig, juridisk legitim og av betydning for å vurdere arbeidsinnsatsen min, at jeg kunne fortsette å arbeide slik jeg gjorde, og dermed at jeg hadde vært kvalifisert til å få hjelp når ting den gang da var som vanskeligst.

Enden på denne visa ble med andre ord for oss noe vi knapt noen gang har opplevd: ei økonomisk vanske som endte opp med å løse seg på en god måte. Har vi kanskje fortjent en opptur nå?

Ettertanke

Nøkkelen til alt dette var to ting: For det første fikk vi enormt med hjelp fra Money Matters. De er en privat organisasjon som, så vidt jeg vet, får penger fra staten til å hjelpe folk med det som i Norge tilsvarer Nav-problemer.

For det andre har man visst rett på gratis rettshjelp her, selv når det ikke er en kriminalsak. Vi hadde aldri greid å legge fram saken slik vi gjorde hvis det ikke var får advokaten som forberedte saken for oss. Det var fascinerende å høre han og dommeren diskutere juss; det gikk fullstendig over hodet på oss, men ut fra utvekslinga var Kjersti og jeg skjønt enige om at han var glimrende.

Norge kunne trengt noe slikt: Både noe uavhengig som hjelper folk med Nav og tilgang på juridisk hjelp når man trenger det. Det er ikke så rent få ting Skottland og Storbritannia gjør rett, selv om det utvilsomt er ting som er helt skakkjørt her òg.

Jeg er nå en gang av den meninga at enhver – det være seg person eller stat eller organisasjon – når noen har ei god løsning på ting, burde man lære av det og gjerne helst innføre det. Det er alltid noen som har funnet ei god løsning på noe, noe som alle, når det kommer til stykket, tjener på. Norge har litt å lære her – men, som sagt, det har jaggu Storbritannia også.

Fem ting som er bra i Skottland og Storbritannia

Ikke alt er bedre i Storbritannia; faktisk er det ganske mye som ligger en generasjon eller to eller ti bak hvordan vi gjør det i Norge. (Og tro du meg, jeg kommer til å skrive om dem òg.) Men noen ting er faktisk bedre, og her er favorittlista mi.

Britisk høflighet i praksis. Noen gamle soldater som husker at man skal falle kontrollert til høyre og rope Jeg faller! Jeg faller! Jeg faller!? Lenka peker til nettstedet der boka kan kjøpes.

5: Stikkontakten

Britenes BS-1363-plugg er ubestridelig glimrende utformet. Er den bedre enn Schuko-pluggen (CEE 7/3) vi er kjent med i Norge? Den er ikke perfekt, men den greier å gjøre akkurat det samme som den moderne Schutzkontakt-en gjør. Hvordan det? Måten den er konstruert på gjør at, akkurat slik kontakten vår gjør, er det siste punktet som mister kontakt, det som er koblet til jord. Det samme ser man inni støpselet: Ledningene som er nøytral og fører strøm, er ledningene som først kan (om så skulle skje) bli dratt ut av støpselet, mens ledninga som går til jord er rotert inni støpselet, er videre den lengste av ledningene, og er dermed den siste ledninga som kan bli dratt ut. Dessuten er lederne på støpselet dekt med plast innerst, noe som mangler på eldre Schuko-støpsel, slik at man igjen er sikker på at man har kontakt med jord lenge etter at lederne har blitt frakoblet.

4: Britisk høflighet

Her hilser de fleste passasjerene på bussjåføren når de går om bord, sier ha det eller takker sjåføren når de går av bussen; her kan folk virkelig kunsten med småprat, og hvem blir vel lei av å prate om været her?; her i Skottland kan man regne med å få en trivelig prat med en fullstendig ukjent person som man aldri kommer til å møte igjen og derfor ikke trenger å vite hva heter, akkurat slik man gjør i Nord-Norge. Folk er trivelige, høflige, og så godt som alle jeg noen sinne har møtt på her, gjør sitt ytterste for å være minst mulig til bry og mest mulig til hjelp.

3: Ost

Det er ikke som om vi ikke har god ost i Norge, men engelsk ostekultur har ei betraktelig lengre historie. Black Bomber-cheddar, Wensleydale, rød Leicester … hvis du har vært i Storbritannia er det nesten garantert at du har smakt disse, nytt dem og savnet dem da du kom tilbake til Norge. Jeg bor her nå, og kan kjøpe dem til en meget overkommelig pris på Tesco, og jeg er særdeles begeistret for det.

2: Pubkultur

Det er ikke det at vi ikke har puber i Norge, men pubkulturen i Storbritannia er kvalitativt noe helt annet enn i Norge. Ordet pub er jo kortform for public house, og det var akkurat det puben var og er i Storbritannia – fra historisk tid og like fram til i dag. Dette betyr at selve poenget med å dra på puben, i utgangspunktet er annerledes enn hva det er i Norge. I Storbritannia drar man på puben for å treffe venner og kjente og gjerne ta seg et glass eller tre; ja, man er der også for å feire heftig og begeistret, men det hører mer til unntaket enn regelen. I Norge, derimot, drar folk kanskje oftere ut nettopp for å drikke; ja, gjerne i lag med venner og kjente, men utgangspunktet for turen er ofte nok ikke det samme.

1: NHS

Hvor mye er egenandelen? Hvor mye er hva-for-noe? Hvorfor i all verden betaler man egenandel i Norge? Ja, den er ikke så høy, men hvis du ikke har 200 kroner, så er 200 kroner fryktelig mye penger. De eneste som rammes av egenandelen er de som har aller minst og som gjerne kan trenger hjelpa aller mest. I Skottland er all behandling og all medisin skrevet ut av en skotsk lege gratis, punktum. Det finnes ingen egenandel i det hele tatt. Slik er det her, og slik burde det være i Norge. Ja, de har, akkurat som helsevesenet i Norge, mange problemer med ting som kø og ventelister, underbemanning, stressed arbeider og mange andre ting som burde kunne løses, men i det minste kan du her i Storbritannia være helt sikker på at du faktisk kan få den helsehjelpa du trenger, uansett om inntekta de er null eller en million i året. Det finnes et ord for slikt: likeverd.

Vi har kjøpt oss hus!

Et av målene våre med å flytte hit, var å få oss eget hus. Eneste grunn til at vi bor der vi bor nå, var for å ha en base til å finne oss huset vi ønsket oss. Nå endte vi ikke opp med drømmehuset – til det har vi for store ønsker og for lite penger – men vi har fått et hus som vi virkelig ser fram til å gjøre til vårt. I dag, etter mye bal med papirarbeid (noe Kjersti – brav! – tok seg av nesten helt og holdent alene), var endelig pengene i orden, dokumentert i henhold til hvitvaskingsreglene, og jeg fikk gleda av å ta turen ut til kontoret deres og hente nøkkelen.

Det var noe helt spesielt med å gå inn der og stå i det som nå var huset vårt. Jeg kjente at jeg ble rent rørt av det; en vel nesten kunne vente det. Jeg ringte Kjersti etter at utbyggerrepresentanten var dratt bare for å kunne få dele følelsen – den ble så mektig.

Det eneste som gjenstår nå, er å få skaffet snekker, flislegger, kanskje en rørlegger (for å få ordnet med sluk på badet, for slikt er visst nymotens) og flyttebyrå. Vi komer til å dra fra leiligheta vår så snart vi har mulighet. Bare vi har seng og pult, kan vi få gjort jobben vår; alt det andre ordner seg sånn etter hvert. For oss begge er nok rosinen i pølsa at vi endelig får oss egen hage igjen.

Det er visst ingen ende på hva som skal ordne seg nå. Merkelig, det går til slutt. Livet er ikke perfekt, men det begynner jaggu meg å bli «nokså likanes».

Omsut

Å motta en slik pakke på døra, gjør virkelig dagen bedre! Her er alt man trenger i hverdagen for å føle seg litt nærmere Norge, kiæmpers Fødeland!: makrell i tomat, peppermakrell, brunost, kaviar og Twist!

Brødskive med kaviar – slikt gjør livet bedre. Hvis du ikke skjønner hvorfor, er det mye mulig at du ikke er norsk. For min del, uansett hvor mye flyttsame jeg er, enkelte ting blir man aldri lei av.

omsut: f1 omsorg.

om|sorg f1 (samanheng med syrgje) tanke på, vilje til å passe noko(n); omhug, omsut, omtanke; tilsyn
ha omsorg for seg og sine
dra omsorg for sørgje for, ta seg av (noko(n))

syrgje verb; el. sørge verb; el. sørgje verb (norrønt syrgja; av sorg) […]

Bokmålsordboka|Nynorskordboka

Den 26. februar kom det en veldig trivelig overraskelse på døra. Det var ikke en stor pakke, men det som var inni var fullt av forelderlig omsorg, den sorten du merker best av alt når du har dratt fra gamlelandet. Det er rart å være her i Skottland nå; det føles så mye lengre unna enn Tromsø var fra hjemme, selv om vi faktisk er nærmere. Det kan kanskje ha noe å gjøre med at vi i praksis ikke kan reise noensteds. Det er da, i slike tider, det er ekstra godt å få en omsorgspakke (som Yngvild kaller dem).

Nytt land, nye muligheter, nytt år

Jeg har dårlig samvittighet for å ikke ha skrevet noe på eviglang tid nå. Jeg har hatt lyst mange ganger, men det har bare ikke blitt til. Ja, det er dialektisk; uttrykket betyr «skjedd». Man kan vel si at året for meg – som for så mange andre – har vært en anelse utfordrende. Vel, for å gjøre saken kort: I oktober flyttet vi fra Tromsø; vi bodde på Veblungsnes og Gjerde i mellomtida, jeg en måneds tid og Kjersti et par; og nå har vi begge flyttet til Glasgow og Skottland. Drømmen er i ferd med å bli til virkelighet.

For min del har det vært mange utfordringer med det hele. Jeg kom til Skottland mot slutten av oktober og flyttet inn på Argyll Guesthouse, og deretter over gata til Argyll Hotel. (Det uttales for øvrig /ɑːgaɪ̯l/.) Da jeg ankom landet, var de fortsatt på nivå 4-tiltak, så alt bortsett fra nødvendigheter var stengt; det fine for min del i det hele, var at prisene var skammelig lave, så jeg betalte 20–25 pund natta, inkludert frokost. Hotellet brukte jeg som base for å kunne dra og se på mulige bopæler, med mål om at hvorenn vi valgte å bosette oss nå midlertidig, skulle det være mulig å gå til universitetet; derfor gikk jeg til alle stedene for å få følelsen av hvordan det kom til å være å bli boende der og pendle til fots.

Jepp, ordboka tillater ikke skrivemåten «bopæl», men krever «bopel». Jeg gjetter at argumentasjonen er den samme som for at «sæter» ikke er godtatt, som etter alle solemerke skyldes folk fra området som faller innunder såkalt standard østnorsk ikke (greier å) uttale(r) æ-en i ord som «hæl» og «sæter» (men ikke har noen problemer med det i ord som «lærer» (ikke */leːrer/, men /læːrer/) eller «gjerne» (ikke */jeːɽe/ eller */jeːɽə/, men /jæːɽe/ eller /jæːɽə/). Vel, nok om det. I alle fall: Når opphavet til ordets andre stavelse faktisk oppgis å være fra «pæl», da gir det ingen mening å skulle bruke -e-staving, særlig ikke når så mange av oss uttaler det nettopp slik, og mange uansett velger å uttale æ som /e/.

La én ting være sagt: Ta aldri, aldri, under noen omstendigheter imot et tilbud på verken leilighet eller hus i Storbritannia usett. Standarden her, og hva som averteres som bra, er ikke i nærheten av hva man kan forvente som et minimum i Norge. Greit nok at svært mange hus er svært gamle, men likevel: Det er ikke greit å legge ut leiligheter med hull i gulvet, mugg overalt på badet og et golv som er så fullt av fuktbobler at man bokstavelig talt kan rive det opp med bare hendene. De er dessuten tilsynelatende svært begeistret for vidvinkelbilder her. Hvis du synes norske boligannonsers bruk av vidvinkel er drøy, bare vent. Noen av leilighetene jeg så på, hadde så voldsom vidvinkel at hjørnelinjene var skeive. Og det to ganger fire meter breie kjøkkenet du synes ser slett ikke ille ut? Regn heller med at det er én ganger to meter. En annen ting (som vi allerede visste), er at briter er veldig glad i vegg-til-vegg-teppene sine, helst i alle rom; skjønt, nå må det sies, at langt de fleste moderne hjem har fjernet teppene på kjøkkenet, bad og do – de fleste. Jeg så ikke på noen med vegg-til-vegg-teppe på kjøkkenet, men Ingrid-Elins første leilighet her hadde det …

Utsikta frå soveromsvindauget vårt i retning av Oilthigh Ghlaschu. I bakgrunna er to verna industrikonstruksjonar, frå tida då gassutbygginga tok til i viktoriatida, viss eg hugsar rett.

Leiligheta vi har fått oss er i Anniesland, som er nordvest for universitetet. Vi har fått oss juletre (skotsk furu, intet mindre!) og julelys, og har laget en del julepynt sjøl. Veldig mange nødvendigheter manglet her, selv om leiligheta var avertert som fullt møblert. Heldigvis er det slik her i Skottland, at langt de fleste kjører leieforholdet gjennom et byrå. Det har sine fordeler i form av at ting blir veldig ryddig, men samtidig er det et satans til byråkrati man må gjennom, og når man kommer som utlending, tar ting veldig lang tid. Vi stilte med garanti fra banken vår, men det kunne ikke godtas, fordi det ikke var en britisk bank. Hvis du kjenner noen når du skal flytte til Storbritannia, be om å få dem til å stille som garantist for deg; det gjør alt mye, mye enklere, og det får ting til å gå mye, mye fortere.

Nå er jeg kommet i gang med det jeg faktisk er her for: å studere og undervise i klassiske fag. Jeg har begynt å lære meg gammelgresk, så forvent at det kommer ultranerdete ting på bloggen min igjen, der jeg bruker bloggen til å skrive meg gjennom akademiske utfordringer jeg har. Noen synes slikt er interessant å lese, andre ikke, men nå har jeg nå bloggen min først og fremst for min egen del. Jeg håper også å få skrevet en del om rollespill igjen. Jeg har aldri fått svar fra Kenzer og kompani på hvorvidt jeg kan skrive om reglene slik jeg ønsker, så jeg skal purre på igjen og prøve å få ordnet det; Hackmaster er et glimrende rollespillsystem, og jeg savner virkelig både å spille det, lede det og ikke minst å skrive om det og andre rollespillinteresser.

Jeg tror dette året blir bra. Jeg er faktisk optimistisk nå, og det er en følelse jeg ikke har hatt på en del år. Jeg har fått hyggelige hilsninger fra Hanne og gjengen, og det er godt å høre at partiet har det fint. Dessverre har jeg ikke fått begynt å trene selv her (for alt har vært stengt …), men nå må man kan man jo faktisk håpe og tro på at det sakte men sikkert endrer seg, nå som vaksinene kommer. Og så kom det en ny, supersmittsom variant av viruset. Vi får se hva som skjer. I alle fulle fall: Jeg er på plass og gleder gruer grugler meg til å endelig begynne å forske, undervise og i det hele tatt leve livet som akademiker. Jeg hadde nå tenkt meg en akademiker, da … Det har han fått seg!

Søknad om ph.d. i Göteborg

For et par uker siden kom det en e-post via det nordiske klassisk-nettverket Aurora. Ei ny stilling var lyst ut i Göteborg, og i motsetning til den i Glasgow, er dette en ansettelse med lønn, slik vi har i Norge. Jeg visste at jeg måtte søke. Prosjektet hadde jeg jo klart allerede; det var bare snakk om å justere det litt for å passe til annonsen, håpet jeg, men det var bedre enn som så: Det var ei åpen stilling, uten andre krav enn at det måtte være historierelatert.

Nå har jeg sendt inn søknaden, etter mye arbeid. Å skjære bort 700–800 ord fra en tekst som allerede er godt gjennomarbeidet er ikke lett, men jeg greide det, og nå – kl. 22¹² – var søknaden levert.

Jeg har et møte nå på tirsdag med dr. Omissi i Glasgow. Studiestart der er 1.10.2020, mens Göteborg start 1.9.2020. Jeg må så klart være ærlig om saken og si at jeg har søkt andre plasser også; jeg var helt fra begynnelsen av klar på at jeg for å kunne komme til Glasgow måtte ha finansiering i orden. Det neste jeg skal søke på er Wellcome-stipendet der, som har frist om knappe to uker; det er det vi skal snakke om nå i morgen. Dette blir spennende tider!

Philosophiae doctor i Glasgow

Det virker som det er mye som endres her i Tromsø nå for tida: Yngvild flytter til Odda og blir biblioteksjef, Erik-Johan flyttet tilbake til Finnsnes for et drøyt år siden, Karl-Erlend og Lill-Iren har snakket om å flytte, Merete har snakket om det samme, og nå ser det ut til at også vi skal flytte: til Glasgow. Mandag 3. februar 2020 kl. 18³² kom det e-post til meg fra Glasgow, der jeg tilbys plass som doktorgradsstudent. Parallelt med dette har jeg fått beskjed om at søknaden min er nominert av emneområdet mitt til college-konkurransen om et College of Arts-stipend. Avgjørelsen om dét tas mot slutten av april til begynnelsen av mai, så jeg krysser fingrene. I mellomtida må jeg bruke det jeg har av krefter på å få inn en søknad til Wellcome-fondet. Å studere der kommer til å koste atten tusen pund i året (ingen lønn, slik man har i Norge), så det er ikke for vanlige folk akkurat (og så lurer de på hvorfor Norge er mer likestilt?).

I alle fall: Kjersti ble kjempeglad for det. Vi skal nå begynne å klargjøre oss til flytting til høsten (studiestart er 1. oktober 2020). Jeg gleder meg veldig, men er også full av nervøs energi. Men: Jeg greide det, ser det ut til. Jeg greide det før fylte 40, som har vært et mål i lang tid.

Søknad om ph.d.-stipendiat i Glasgow

Denne sommeren var jeg i London og besøkte Ingrid-Eling og Robert. Målet med ferien var å knytte akademiske kontakter, og det lyktes jeg med; jeg fikk særlig god kontakt med Matthew Fox fra Glasgow, og gjennom ham Catherine Steele. De har fulgt meg tett siden da, og jeg har jobbet med prosjektskissa med dem. Og nå …:

Nå er det med andre ord bare å vente på resultatet. Fingrene krysses! Matthew sa i den siste e-posten han sendte til meg at prosjektet var It looks very strong og at Your project comes across clearly, which is the main point. Det lover jo godt.

Nå gjenstår det bare å greie å fullføre eksamenene mine her. Jeg har brukt litt for mye tid av eksamensskrivetida mi på å gjøre ferdig søknaden. Jeg gjør ferdig det 80. studiepoenget mitt, denne gangen i latinsk epigrafi. Men nå er den sendt, den er bekreftet mottatt, og jeg kan konsentrere meg om skrivearbeidet. Jeg gleder meg.