Jeg kjenner allerede til Filmoteket, som har et knallgodt utvalg av smale og litt breiere filmer, men ikke så mye av hollywoodmastodontene. Jeg har sett noe film der, men ikke mye. Men jeg anbefaler å bruke tjenesten, for du kan se (om jeg husker riktig) seks filmer i måneden gratis, og du kan filtrere på mange vis. Her finner du perler fra over et århundre med filmproduksjon, så hopp i det og finn ut hva du ikke visste at du hadde lyst til å oppdage. Men hva om man ønsker å se moderne hollywoodfilmer? Da er nok det beste alternativet (for gratis og lovlig strømming) Cineast. Man registrerer konto med Nasjonalt lånekort, og det er fort og greit å komme i gang. Det eneste aberet er at ikke alle bibliotek er tilknytta tjenesten. For min del, kunne jeg heldigvis velge Tromsø bibliotek og byarkiv, siden kortet mitt var utlånt der. Dermed ble det endelig TMNT på oss!
Eg held framleis på å lese Cicero sine Samtalar på Tusculum (og det er slett ikkje så verst triveleg å lese det), og i avsnitt 1.58 seier han at:
Cumque nihil esset, ut omnibus locīs ā Platōne disseritur – nihil enim putat esse quod oriātur et intereat, idque sōlum esse, quod semper tāle sit, quāle est; ἰδέαν appellat ille, nōs speciem – nōn potuit animus haec in corpore inclūsus agnōscere, cognita attulit: ex quō tam multārum rērum cognitiōnis admīrātiō tollitur. Neque ea plānē videt animus, cum repente in tam īnsolitum tamque perturbātum domicilium immigrāvit, sed, cum sē collēgit atque recreāvit, tum agnōscit illa reminīscendō: ita nihil est aliud¹ discere nisi recordārī.
1 Her tyding jamfør II frå Latinsk ordbok: ofte = bare.
Og sidan inkje er, slik det allstad blir framlagt av Platon: for han meiner at det er inkje som blir til og går til grunne, og at det aleine er som alltid er slik eit slag som det er; han sjølv kallar det ἰδέα, me kallar det tankebilete. Livskrafta kunne ikkje erkjenne dette [medan ho var] innestengd i lekamen; ho bar med seg erkjenningane: Frå dette blir forundringa [vår] om kjennskapen til so mange ting oppheva. Og livskrafta ser ikkje dette beint fram når ho brått har flytta inn til slik ein usedvanleg og slik ein forstyrra opphaldsstad, men, når ho har samla seg og kome seg, då kjenn ho dei att med å hugse [dei]: Dermed er å lære inkje [meir enn] å berre minnast.
Cicero: Samtalar på Tusculum 1.58
Kva er då eigenleg denne idéen, dette tankebiletet? Bakgrunna er Platon sin tanke om kva me eigenleg kan vite, kva me eigenleg kan få viten om. Anfinn Stigen skriv at Idéene er evige mønstre for de ting som kan eksistere i sanseverdenen, og mønstrene eksisterer forut for og uavhengig av om noe blir laget etter dem. Idéverdenen er evig. Idéene er uforanderlige. (Anfinn Stigen: Tenkningens historie, bind 1, Gyldendal akademisk forlag, 20. opplag 2011, s. 64.) Nøkkelen til kva dette handlar om ligg altså i spørsmålet kva kan me få viten om? Platon ønskjer å finne ut kva viten er, kva me kan få viten om og treng dermed ein metode for å finne ut korleis han kan få svar på desse spørsmåla.
Det er passande at dei to ordbøkene eg brukar til vanleg har so nærliggande forklaringar på kva det greske og latinske uttrykket faktisk tyder. Den gresk–danske ordboka mi (Berg, C.: Græsk–dansk Ordbog til skolebrug, anden forkortede udgave, andre opplag, Gyldendalske boghandel, Nordisk forlag, S. L. Møllers bogtrykkeri, København, 1950) seier at ἰδέα er 3) i philosophisk Btdng., Tankebillede, Ide, Begreb, medan den latinske ordboka mi (Johanssen, Jan & Nygaard, Marius & Schreiner, Emil: Latinsk ordbok : latin–norsk, fjerde reviderte utgåve av Kraggerud, Egil & Tosterud, Bjørg, J. W. Cappelens Forlag ⅍, Oslo, 1998) omtalar speciēs som 2 d forestilling, begrep; idé, ideal. Faktisk får me i kommentarane til Loeb-utgåva ei veldig fin oppsummering av problemet Platon prøvde å svare på:
Cicero is summing up the teaching of the Phaedo. Absolute justice, beauty, goodness, etc., are “ἰδέαι,” and knowledge of them cannot be obtained through the senses. These “ideas” are unchanging, are always what they are and do not admit of variation. We acquired knowledge of them before we were born. Objects perceived by the senses are always changing and hardly ever the same. The soul is akin to the invisible and unchanging: the body to the visible and changing. The body drags the soul into the region of the visible and changing, and the soul wanders and is confused. We make the nearest approach to knowledge when we have the least possible connection or fellowship with the body. If the soul had had no life apart from its association with the body, it could not have acquired knowledge of the true realities, the “ideas.”
Note. 3 s. 69 i King, J. E.: Tusculan Disputations with an English translation by J. E. King, Cicero XVIII, LCL 141, Harvard University Press, Cambridge, Massachusetts / London, England, første gong publisert i 1927, revidert i 1945, ISBN 978-0-674-99156-9, DOI.
Det er denne idélæra som er grunnlaget for hulelikninga, som tek for seg to av nivåa i idélæra hans. Kort oppsummert er ho at me har ein tanke om kva eit menneske er, det ideelle menneske; so har me eit omgrep menneske, altså måtane me omtalar oss sjølve på, kva me er, kan vere, vil vere; so har me oss sjølve, slik me går rundt omkring i verda med skavankane våre, nokre meir lik idealet, idéen mennesket, andre mindre; so har me til slutt bileta av menneske, skuggebileta som me kjenner frå hulelikninga.
Til sist, som so mange filosofiprofessorar har sagt før, om du vil ha ei innføring i kva hulelikninga går ut på, sjå The Matrix. Filmen er fabelaktig, og framleis, sjølv over tjue år etter at han kom ut, både sterk, meiningsfull og ikkje minst flott å sjå på. (Og framleis, som den gong då, er eg litt misunneleg på dei som er på klubben når Neo og Trinity møtast fyrste gongen.)
Jeg er kanskje ikke musiker lenger – selv om jeg anser meg selv for fortsatt å være det – men den utdannelsen jeg har, har gjort meg i stand til å oppleve musikk på et vis som jeg vil påstå at mange går glipp av (på godt og vondt). Én ting som følger med det, er de intense følelsene musikk kan gi, og for meg ble det en måte å lære meg selv å føle mer enn sinne. Så kan menn gråte? Det åpenbare svaret er selvsagt «ja», men for min del i alle fall, er svaret mer komplekst enn som så.
Jeg har tenkt på denne teksten den siste uka. Ja, det er klart at menn biologisk sett kan gråte. Jeg tenkte at jeg skulle undersøke litt nærmere hva det er som gjør at vi gråter, men har funnet ut at det faktisk ikke er det som er interessant i denne sammenhengen. Spørsmålet om hvorvidt menn kan gråte, handler om noe mer enn den fysiske evnen til å gjøre det. Jeg, for min del, måtte lære meg selv hvordan å gjøre det, og det skjedde seinere enn hva man kanskje skulle tro: Første gang jeg kan huske at jeg gråt etter tidlig barndom, er på Utsikten i Tromsø. Når? Mens jeg hørte på musikk, nærmere bestemt Elvis’ versjon av American Trilogy fra Live at Madison Square Garden. Det er noe med mektig musikk som alltid taler direkte til hjertet mitt; jeg kjenner det innerst inni meg, føler det både sjelelig og intellektuelt. Når jeg er i stand til å forstå hvordan noe er gjort, greier jeg å få en intellektuell nytelse ved det som fyller meg med glede; når jeg samtidig opplever en fullstendig tilstedeværelse i det musikalske uttrykket, og uttrykket i seg selv er sterkt, og dessuten når jeg da også er for meg selv, da greier jeg å slappe av nok til at jeg kan bli rørt, og kanskje til slutt gråte.
For å kunne gråte må jeg bevisst tillate meg selv å slappe av så mye at jeg kan leve helt i øyeblikket og kjenne følelsene som kommuniseres; vanligvis må det også være noe kvalitativt, intellektuelt sterkt over det som uttrykkes.
Jeg begynte å tenke på hele denne tematikken da jeg så Nightwish med Floor Jansen i spissen framføre Ghost Love Score her om dagen.
Nightwish med Ghost Love Score, først i Buenos Aires 2012, så på Wacken 2013, og til slutt Tampere i (muligens) 2017. Den første har den beste slutten; Wacken er fantastisk rå – hun har tydelig blitt varm i støvlene og har funnet sin egen stil og si egen tolkning – og tonene er krystallklare, vakre og særpregede; og Tampere-konserten … Det er rimelig tydelig at nå er det på hjemmebane; den er helt glimrende.
Det er ikke første gangen jeg hører den; i det siste har jeg faktisk sett en god del reaksjonsvideoer, og til og med når jeg ser musikken med avbruddene som gjerne følger i slike, får jeg den samme reaksjonen på slutten av den: Jeg begynner å puste mye dypere, det kjennes ut som hjertet slår mer; jeg blir grepet av følelser som er så intenst sterke at jeg ikke helt vet hva jeg skal gjøre med dem; og hvis jeg greier å slappe av, kommer tårene. Og det gjelder ikke bare denne låta; å se Five Finger Death Punchs Wrong Side of Heaven gjør like vondt hver gang. Om du ikke har sett den, her er den (og ha på hodetelefoner og sørg for at du er i fred mens du ser den – musikkvideoen er grufull, sterk og sannferdig):
Five Finger Death Punch: Wrong Side of Heaven (Wrong Side of Heaven and the Righteous Side of Hell).
Men det trenger ikke å være slike sterke videoer til tilsvarende musikk. Jeg hadde en lignende opplevelse av å se den avsluttende trommesoloen i Whiplash (Damien Chazelle, 2014). Mange meninger er ytret om filmens verdi som dokument over studievilkårene en lever under når en tar høyere musikkutdanning, men at filmen har ei sterk musikalsk-emosjonell avslutning kan i alle fall jeg skrive under på. Igjen, det er ikke bare musikken i seg selv, men den totale følelsen, følelsen av et menneske-i-musikk, av at et menneske blir musikk. Også andre ting gir meg slike følelser, og særlig når jeg ser eller hører ting med sterke underliggende følelser i, sånn som LADbible-samtalen Old Soldier Meets Young Soldier | The Gap, eller hvis jeg leser noe gripende. Jeg har vanskelig for ikke å føle det som føles på den andre sida av mediet.
Men så kommer hovedspørsmålet mitt igjen: Kan menn gråte? Egentlig burde det sies slik: Kan menn gråte? Samfunnet vårt i dag vil ha det til et rungende Ja!, men er det egentlig slik? Det ser ut til at det kommer veldig an på hvor man kommer fra. I asiatisk film, i alle fall i østasiatisk film (som t.d. koreansk og kinesisk film), er gråtende menn ikke bare vanlig, men tydeligvis veldig positivt ansett. Det er ikke til å undres over; for å bli et balansert menneske, må man ha en balanse mellom feminine og maskuline kvaliteter (음양 (eum-yang), eller 陰陽 (yīnyáng)); det må med nødvendighet innebære at et sunt menneske kan vise både aggresjon og følsomhet, både kunne være sint og kunne gråte.
Enn her? Her i Vesten?
Da jeg var ungdom, syntes jeg alltid at scenen i Dødelig våpen, der Murtaugh kommer på jobb og snakker med en av de yngre kollegene sine, var spesiell. Er det virkelig slik? lurte jeg. Her er et utdrag fra manuset (s. 31):
L.A.P.D. – MORNING
A zoo. A sign reads METRO ROBBERY/HOMICIDE.
Roger Murtaugh sits at his desk, lost in thought.
Behind him, McCASKEY, Class Three Detective. He talks
to Murtaugh:
McCASKEY
See, you’re behind the times,
Sarge. Guys in the Eighties
aren’t tough. They’re sensitive
people. They show emotions around
women and shit like that.
(beat)
I think I’m an Eighties man.
MURTAUGH
How you figure?
McCASKEY
Last night: I cried in bed, so
how’s that?
MURTAUGH
Were you with a woman?
McCASKEY
No, I was alone, why the fuck you
think I was crying?
MURTAUGH
Sounds like an Eighties man to me.
Noen år før dette, da jeg ramlet ned trappa (uten at noen så det), merket jeg at jeg (slik jeg hadde for vane) var i ferd med å ta til tårene. Jeg slo meg, var vel knappe ti år gammel; det hadde vært en normal reaksjon. Men noen hadde sagt til meg at hvis jeg sluttet å vise at ting gjorde vondt, kom jeg til å bli mindre plaget, så der og da bestemte jeg meg for at jeg ikke skulle gråte mer. Det burde ikke la seg gjøre så lett, men slik jeg husker det i alle fall, var det slik det gikk til – denne kvelden sluttet jeg å gråte.
Det er kanskje verdt å si at det ikke utgjorde store forskjellen, i alle fall ikke som jeg merket meg. (Men det er nå ei historie som bedre hører hjemme en annen plass eller en annen dag.)
Jeg prøvde å gråte da onkel Øyvind døde, men ikke engang da jeg fikk se ham på sykehuset, død, kom tårene. Det var ikke mindre vondt inni meg – han var den beste vennen min, den jeg visste at alltid kom til å være der for meg og aldri kom til å dolke meg i ryggen. Noen år før det, da den første store kjærligheten min (som jeg nok neppe hadde sjansen på) ble sammen med kameraten min, var det eneste jeg ville gjøre å gråte, men jeg visste ikke hvordan. Da jeg knakk sammen i militæret, var det eneste jeg ville gjøre å gråte, men jeg visste ikke hvordan; jeg greide riktignok å snakke om hvordan jeg hadde det, og ble overført så jeg fikk sjansen til å fullføre tjenesten min, men ingen tårer var å finne. Da jeg ble overfalt i søvne, det samme etterpå. Da jeg var fullstendig alene på bursdagen min i 2001, til tross for invitasjoner og tilbakemeldinger om at Det hadde vært kjempetrivelig., selv om jeg var helt fra meg da jeg snakket med Kjersti på telefonen dagen etter …
Store gutter gråter ikke.
Så kan menn gråte? Ikke i Vesten. Burde menn kunne gråte? Selvfølgelig! Vi ser det nå og da på film, i musikkvideoer (som den over), og det er besynderlig hvordan synet av en voksen mann som gråter i en vestlig kontekst i hvert fall av meg oppleves som uendelig mer gripende, enn når jeg ser det samme i en østlig kontekst. Hele opplevelsen av synet blir annerledes, fordi det i den østlige konteksten er så mye mer akseptert. Mens jenter og kvinner kan tillate seg å gråte med venninner, med venner, med familie, med kjæreste, er rommet den sosiale konteksten «vestlig mann, vestlig samfunn» gir for hele sinnsuttrykket, så altomfattende begrenset. En mann kan ikke være for sint («Nazi!» (Ja, jeg har faktisk hørt det brukt i en slik situasjon.)), ikke være for følsom («Emo!»), ikke være glad i å gi en klem («Overgriper!»). For en mann – i alle fall for mange menn – er det å ha et følelsesliv en hemsko og intet annet. Det må skjules, legges lokk på, helst ikke eksistere.
Og ja, selvsagt er dette på ingen måte sunt.
Mann som gråter. Foto: Tom Pumford. Lisens: Unsplash photos are made to be used freely.
Hva kan man så gjøre? Når jeg gråter, skjemmes jeg – ingen unntak. Jeg vil ikke skjemmes over det, men ryggmargsrefleksen min forteller meg at dette er noe som ikke burde komme til syne for noen. Jeg har noen veldig gode, veldig nære personer i livet som har latt meg vite at de selvsagt er enig med meg i at det ikke burde være slik. Hvorfor skal ikke menn kunne gråte når kvinner kan? Kultur? Historie? Ulike kjønnsroller? Alle tre er nok like gode forklaringer på saken, men det gjør dem ikke sannferdige for det. Og her bruker jeg sannhet/sannferdig i betydninga noe som gir oss ei rettesnor på hva idealet burde være.
Svaret på spørsmålet burde være enkelt; det burde ganske enkelt være et ja. I bunn og grunn må det være et tredelt svar på spørsmålet. Kan, eller rettere sagt, bør menn gråte?
Biologisk sett: Ja (hvis en ser bort fra biologiske avvik).
Helsemessig sett: Ja.
Sosialt sett: Ja, men ofte har vi ikke lov, selv når det åpenbart burde være det.
I mellomtida fortsetter jeg å trene meg selv til å gjøre det med å høre på og nyte god musikk, la begeistringa over hjelpe meg til å felle en gledeståre, og helst når jeg er helt alene for meg selv. Et skritt av gangen? Så blir det kanskje bedre for neste generasjon.
Da jeg trente på Kwang-gae teul her hjemme på tirsdagskvelden, fikk jeg en aha-opplevelse. Til stor overraskelse så jeg at jeg alltid har gått feil teknikk i bevegelse 15 og 19. La oss gå tilbake til bevegelse 12 (hold pekeren over det koreanske for å se romanisering):
Det tok en halvtimes tid og vel så det med spørring og graving på nettet (hurra for IRC), for å finne svar på hva pressende blokk/spark er på koreansk. Det riktige svaret er, som man ser til venstre, 눌러막기/-차기 – nul-leo-mak-gi/-cha-gi. Her er forklaringa:
Fra IRC, ekpneo og noobob:
ekpneo: 누르다 conjugates to 눌러 so.. you have 'pressing' in present tense. then you have 막다 .. to block.. nominalized to 막기 there's an implicit 'and' between the two.. 'a block whil/and pressing'
noobob: and when they’re joined the former verb is conjugated that way
and you end up with 눌러막다
ekpneo: 누르다 is a 르-stemmed verb, so it follows some different rules
noobob: 눌러막기
모아 서 손칼 낮은데 앞 막기 – tett stilling lav frontblokk med knivhånd
밖으로 눌러차기 – utover pressende spark
가운데 옆 차 지르기 – middels sidespark
니은자 서 손칼 높은데 안으로 때리기 – L-stilling høyt innoverslag med knivhånd
무아 서 옆 주먹* 내려 때리기 – tett stilling nedoverslag med side knyttneve (* egentlig 옆주먹?)
Som man ser, teknikken skal være høy. Da jeg nevnte dette på trening slo vi det opp, og det stemte med det som stod i leksikonet. Så begynte master Larsen å tenke, og sjekket opp hva som stod på Won-hyo teul, og til min store overraskelse stod det nøyaktig det samme der! Her hjemme sjekket jeg i såvel den nye grønnboka, som de to gamle rødbøkene mine (fra den gangen man hadde ei bok fra 6. geup til 1. geup-2). Sannelig, på ss. 23f (9. utgave, 2002) i NTN-utgaven og på samme sider (4. utgave, 1990/1992) i GTF-utgaven, står bevegelsene 2, 5, 14 og 17 på samme vis benevnt som høye:
Utfør på stedet et høyt innover slag med høyre knivhånd, før samtidig venstre knyttneve fram foran høyre skulder. niunja so sonkal nopunde anuro taerigi
Utfør på stedet et høyt innover slag med venstre knivhånd, før samtidig høyre knyttneve fram foran venstre skulder. niunja so sonkal nopunde anuro taerigi
Utfør på stedet et høyt innover slag med høyre knivhånd, før samtidig venstre knyttneve fram foran høyre skulder. sonkal nopunde anuro taerigi
Utfør på stedet et høyt innover slag med venstre knivhånd, før samtidig høyre knyttneve fram foran venstre skulder. sonkal nopunde anuro taerigi
Så der har man det: Det ser ut til at vi alle sammen går feil teknikk i både Won-hyo og Kwang-gae. Måtte denne posten endre det.
For kort tid siden skrev jeg om skriftligeksamenen min i ex. phil., og i dag hadde jeg muntligeksamen. Egentlig burde jeg lese på eksamen til i morgen nå, men jeg trenger å få det ut av systemet så jeg greier å konsentrere meg videre.
Jeg sov dårlig i natt; jeg tror jeg var våken fra ca. tre til seks, men de siste to timene sov jeg nokså greit. Jeg kom meg opp, tuslet på badet og tok meg en dusjet, og nybarbert og velduftende tok jeg på meg den grå dressbuksa, ei burgunderrød skjorte og et skråstripete slips. Jeg synes det var godt å gjøre seg litt ordentlig før jeg skulle av gårde. Jeg laget meg en god frokost, leste litt videre samtidig (Descartes), og dro til universitetet klokka kvart på ti; eksamen skulle starte elleve. På uni, etter å ha funnet ut hvor eksamen skulle være (det viste seg å være i undervisningsrommet vårt) traff jeg på en kar fra Alta som kjente meg igjen fra samlinga med masteren, og vi snakket litt om hvordan det gikk med lesinga, hvordan det gikk med treninga, og planene hans for videre gradering. Så tuslet han bort til noen kjente, jeg leste litt videre, og gikk så ned på Imladris, hvor jeg ble sittende å prate med Kim André om hvordan Aristoteles’ filosofis konklusjoner hadde vært hvis han hadde hatt tilgang på den kunnskapen vi har i dag. Premisset jeg la frem, er at siden metoden er god, ville en endring av forutsetningen ført til nye konklusjoner; Kim mente at metoden og forutsetningen begge var god, så han ville ikke endret på noe. Diskusjonen var interessant og fruktbar.
Så var det på tide å gå opp. Jeg kom inn, leverte fra meg boka til ham, og ble gitt plass ved bordet. De kommenterte først oppgaven min, og mente den var interessant lesing – de likte den – og nevnte at jeg hadde tatt opp både Aristoteles, utilitarismen og Kant. Første spørsmål kom, og det var om jeg kunne si litt om Platon, hvorpå jeg repliserte om de var ute etter idélæra, som ble bekreftet, og jeg snakket om læra hans, først med eksemplene om et tres refleksjon i vannet; deretter en sirkel i sanda – et vognhjul – den matematiske definisjonen av en sirkel – idéen sirkel; for så å fortelle hulelignelsen og trekke sammenligninger til Sokrates og The Matrix-trilogien (og benevnte skipskapteinene nærmest som Sokrates-er reisende rundt og opplyse folk). Deretter ble jeg spurt om å forklare hvilke endringer som kommer med Aristoteles’ tenkning, og jeg la ut i det vide og brede om form og stoff, om sjelene, om hvordan form og stoff er sammenknyttet og hvordan sjela dermed dør med stoffet. Etter det ble jeg spurt litt om Kants etikk; hva den gikk ut på. Jeg måtte tenke meg litt om, men kom raskt til svaret pliktetikk, og de ba meg om å utdype hva det gikk ut på. Den rette handlinga var selvfølgelig svaret, og jeg kom med noen eksempler på hva det kunne være. Spørsmålet videre var hvor den rette handlinga, plikten, kom fra. Selv om Kant mener det kommer fra inni oss, kommenterte jeg at jeg mente Freud hadde et viktig poeng med å koble inn superegoet også. «Men dette er ikke hva Kant mener.» «Nei, det er det ikke; men jeg er uenig med Kant.» Det så ut til å score godt. Videre snakket jeg litt om hvordan det kan være komplisert å se forskjellen på utilitarisme og pliktetikk til tider, når man tar de mer ekstreme eksemplene; dette da med bakgrunn i det kategoriske imperativ.
De var meget fornøyde, og etter å ha vært ute ei lita stund, ble jeg tatt med inn igjen, satt ned ved bordet, og fikk vite at jeg hadde fått karakteren A!
Nå har jeg kommet hjem igjen, og skal gjøre meg klar til eksamen i morgen i HIS-1002, hvis det blir, da. Vi har fått e-post fra universitetsdirektøren om at det muligens blir streik fra i morgen. Vi får se hva som skjer, for uansett må vi møte opp på eksamensstedet til rett tid.
I går belønte Kjersti og jeg oss selv med en tur på kino etter en lang, hard dag med intensiv latinpugging. Kjersti rakk også å få lest en god del historie, så hun var enda flinkere enn meg. Vi var litt frem og tilbake med hvilken film vi skulle velge, men da vi så at Thor skulle vises i 3D, var valget enkelt.
For det første liker jeg marvelfilmene. For det andre gir jeg en lang, heftig beng i hva enkelte av stultī-ene som til og med presterer å skrive at Odin er ikke neger (det var Heimdal som var neger, for øvrig; Odin ble spilt av Anthony Hopkins), vel, kanskje de burde ta seg en kikk på plakaten eller innledningen til filmen og ta seg i mente at det er basert på MarvelsThor. Det sier seg selv da at det vil være en del ting som ikke akkurat er i henhold til den norrøne mytologien.
Men, nå får det være nok delirering.
Thor var en vanvittig morsom og underholdende film. Slagscenene er geniale, med masser av action (dog i 3D var det litt vanskelig å følge med på dem når kameraet skiftet fort), humor, kvesting og knusing, eksplosjoner, større eksplosjoner, latterlig enorme eksplosjoner, sexy kledde folk, rustninger, sverd og økser, magiske og guddommelige evner, fart og spenning, og egentlig alt man kan ønske seg.
I tillegg må nevnes 3D-effekten. Jeg ble overrasket over hvor vanvittig bra det fungerte. I motsetning til den gammeldagse metoden med fargede glass, er teknologien som brukes på kino skapt for å vise film i farger; med andre ord brukes en helt annen type glass. Filmen vises fra to prosjektører som alternerer 144 ganger i sekundet; hvert bilde, 24 av dem, vises tre ganger vekselvis, og på grunn av at prosjektørene er plassert et stykke fra hverandre, formørkes brilleglassene vekselvis. Man får med andre ord et stereoskopisk bilde ved at hjernen lures til å tro at den ser to objekter forskjellig posisjonert ved hjelp av parallakseeffekten øynene utsettes for. (Egen formulering; det er slik jeg har forstått det virker.)
Dersom du ikke har vært på 3D-kino før, anbefales det virkelig. Brillene kostet 25,– kroner, og det er de verdt. Det gikk i tillegg fint å ha dem foran brillene jeg har fra før, så dermed slapp jeg å få vondt i hodet av å anstrenge øynene.
Filmen var genial, og 3D-kino var også morsomt; en fin avslutning på en lang studiedag.
Spotify: et glimrende verktøy for å bli kjent med nye band
Jeg skrev for et par dager siden en liste over artistene jeg hadde inkludert i spillelista jeg driver og hører på for tida, og et av de bandene jeg oppdaget da jeg laget lista, var færøyiske Týr.
Jeg vet ikke helt hva det er med dem jeg liker så godt, men folkmetall-konseptet har vel egentlig alltid vært tiltalende for meg, helt siden første gang jeg hørte Gåte. De to låtene jeg liker best av de jeg har hørt til nå, er «Hold the Heathen Hammer High» og «Sinklars vísa», så her har du teksten til dem, så kan du jo sjekke dem og fortelle hva du mener om dem.
Tekster
Hold the Heathen Hammer High
Heathen heart
Pagan pride
Faring far
Sword by side
Tribal times
Northern nights
Hidden high
Runic rites I was told
Hold the heathen hammer high
Hold the heathen hammer high
Hold the heathen hammer high
Hold the heathen hammer high with a battle cry
For the pagan past I live and one day will die
Hold the heathen hammer high, never turn away
Ever true unto your forefathers stalwart stay
Hold the Heathen Hammer high with a battle cry
For the pagan past I live and one day will die
Hold the heathen hammer high, never turn away
Down the wayward way so far faring strangers stray
Heathen heart
Pagan pride
Faring far
Sword by Side
Hard and cold
Hold the heathen hammer high
Hold the heathen hammer high
Hold the heathen hammer high
Hold the heathen hammer high with a battle cry
For the pagan past I live and one day will die
Hold the heathen hammer high, never turn away
Ever true unto your forefathers stalwart stay
Hold the Heathen Hammer high with a battle cry
For the pagan past I live and one day will die
Hold the heathen hammer high, never turn away
Down the wayward way so far faring strangers stray
Hold the heathen hammer high
From a pagan past that only the heathen hold
From the far end of the world and of times untold
I bring message to your mids of the ways of old
Ways reluctantly abandoned if truth be told
Ways abandoned for a scavenger of our souls
Living on malicious lies, hiding in the holes
Cruel and credible as any our tale of trolls
Hold the heathen hammer highest of all your goals
Hold the heathen hammer high with a battle cry
For the pagan past I live and one day will die
Hold the heathen hammer high, never turn away
Ever true unto your forefathers stalwart stay
Hold the Heathen Hammer high with a battle cry
For the pagan past I live and one day will die
Hold the heathen hammer high, never turn away
Down the wayward way so far faring strangers stray
Herr Sinklar drog over salten hav,
Til Norge hans kurs monne stande;
Blant Gudbrands klipper han fant sin grav,
Der vanked så blodig en pande.
– Vel opp før dag, de kommer vel over den hede
Ved Romsdals kyster han styred I land,
Erklærete sig for en fjende;
Hannem fulgte efter fjortenhundrede mand
Som alle havde vondt I sinde.
– Vel opp før dag, de kommer vel over den hede
De skændte og brændte, hvor de kom frem,
All folkeret monne de krænke,
Oldingens avmagt rørte ei dem,
De spotted den grædende enke.
– Vel opp før dag, de kommer vel over den hede
Soldaten er ude på Kongens Tog,
Vi selv må Landet forsvare;
Forbandet være det niddingsdrog
Som nu sit Blod vil spare.
– Vel opp før dag, de kommer vel over den hede
De bønder af Våge, Lesje og Lom
Med skarpe økser på nakke,
I Bredebøjg tilsammen kom
Med skotten så ville de snakke.
– Vel opp før dag, de kommer vel over den hede
Tæt under lide der løber en Sti
Som man monne Kringen kalde,
Lågen skynder sig der forbi,
I den skal fienden falde.
– Vel opp før dag, de kommer vel over den hede
Med døde kropper blev Kringen strødd,
De ravner fikk nok at æde;
Det ungdoms blod, som her udflød,
De skotske piger begræde.
– Vel opp før dag, de kommer vel over den hede
End kneiser en Støtte på samme Sted,
Som Norges Uvenner monne true.
Ve hver en Nordmand, som ei bliver hed,
Så tidt hans Øjne den skue.
– Vel opp før dag, de kommer vel over den hede
Og for de som liker musikkvideoer (sånn som jeg gjør), og særlig slikt som for oss til å føle oss ekstra barsk og norsk, ta en titt på denne videoen her. De nærmer seg faktisk én million seere!
Mye morsomt har kommet fra Hollywood, og mye forferdelig (kanskje mer det siste, dessverre). En av de virkelig store filmene fra tenårene mine, var mesterverket The Crow med Brandon Lee, en film så omsluttet av myter at knapt noen lenger vet hva som er riktig om den; at den har kultstatus er det i hvert fall ingen tvil om. Jeg regner med at alle har sett den, men dersom du ikke har, ikke les det følgende blokksitatet.
The Crow
Utgitt i 1994. Sjangre: Action, krim, fantasi
A man brutally murdered comes back to life as an undead avenger of his and his fiancée’s murder.
A poetic guitarist Eric Draven is brought back to life by a crow a year after he and his fiancée are murdered. The crow guides him through the land of the living, and leads him to his killers: knife thrower Tin-tin, drugetic Funboy, car buff T-Bird, and the unsophisticated Skank. One by one, Eric gives these thugs a taste of their own medicine. However their leader Top-Dollar, a world-class crime lord who will dispatch his enemies with a Japanese sword and joke about it later, will soon learn the legend of the crow and the secret to the vigilante's invincibility. Written by Don Hoffman
Så hva er det med denne filmen som gjør den så spesiell? For det første er det selvfølgelig det at det var enda et eksempel på en film som kom til rett tid. På denne tiden hadde Tim Burtons Batman forandret folks mening, eller kanskje rettere sagt vist studioene hva folks mening var om hvilke filmer de ønsket. The Crow var noe av det mørkeste som hadde kommet til da, og når filmen i tillegg hadde en så glimrende historie, fantastisk skuespill og ikke minst tragisk utfall for hovedrolleinnehaveren, Brandon Lee, sønn av Bruce Lee, var det selvsagt at filmen måtte bli stor. (Hopp ned til neste avsnitt nå hvis du ikke har sett filmen. Brandon Lee døde som følge av en feilladet pistol. Det sies at avslutningen av filmen er ekte. Lee selv døde av skadene han pådro seg; kirurgene maktet ikke å redde livet hans.)
Det ble gjort et par halvhjertede forsøk på å melke kua tom, og de påfølgende filmene var mildt sagt skuffende. Nå har det seg slik at Hollywood ikke lar seg stoppe av slike småproblemer, og nå kan Filmweb.no melde at en gjenskaping av The Crow er underveis, til alles ergrelse. Noen av kommentarene mener det er respektløst av hensyn til Brandon Lee, og jeg er nok mer enig med dem enn andre. La minnet hans hvile i fred!
Som en klok mann sa: «Time vill sjåvv.» Vi får vel se hva som skjer, men jeg greier virkelig ikke å se for meg at noen skal greie å gjenskape denne fantastiske filmen tilfredsstillende.
Filmweb har for øvrig laget en liste over vellykkede gjenskapinger, og jeg er enig med flere av dem, dog The Ring tror jeg ikke jeg ville tatt med i lista over suksesser, mens, som en av kommentatorene nevnte, Karate Kid absolutt hører med på lista.
I think a lot of thoughts about a lot of different things. These are those thoughts about things that I think are important enough to write about. Although some of these things are hardly thought to be important.
Jeg leste en fin post på bloggen The Masque, tilhørende Gasmasquerade, om filmen Sucker Punch. Selv blir jeg sannsynligvis ikke å få sett filmen før jeg en gang får kjøpt den, men inntil da kan jeg jo glede meg! Her er litt av det hun skriver:
Let me start off by saying this movie is not for everyone. (…) I’m well aware that it fits a very specific niche for a limited number of people. And to those people, this movie is gold.
The best thing about this movie is how ridiculous it is. You have to go into it knowing that it’s going to be one of the most outrageous and absurd movies you’ve ever seen. The concept of the movie is basically “Alice in Wonderland with Guns”. A girl nicknamed Babydoll is sent to a mental hospital by her evil stepfather who pays to have her lobotomized in 5 days. To cope with reality, Babydoll envisions the hospital as a brothel owned by the mob, and instead of a doctor coming to lobotomize her, it’s a “high-roller” coming to take her virginity away. She finds that her ‘dancing’ entrances men and attempts to use her dance to free herself and four other girls.
Now for the reasons why this movie is awesome
Gorgeous Ladies
Who doesn’t love pretty ladies in sexy costumes? (…)
Ridiculously Awesome Action Scenes
This movie has everything from steampunk zombie Nazis to dragons to Samurais with machine guns. Each scene is incredibly shot, and breathtakingly intense. (…)
Wicked Soundtrack
I actually read a few reviews that complained about the soundtrack, but I thought the songs were all really fitting for the movie. Most of the songs are beautifully dark or heavy industrial versions of their originals. (…)
Absurdity of Plot
Again, the movie is ridiculous. But you have to know that the movie isn't trying to take itself seriously. Too many of the reviewers have complained that the plot is lacking and that there is no character development. This movie wasn't designed to have character development. I really don’t care what the girl’s favorite colors are or where they grew up. To say that this movie needs to follow the typical guidelines of any other movie is to misunderstand the goal of this movie, and that is to entertain.
(…)
For å lese hele artikkelen, stikk en tur innom bloggen hennes. Hun har tydeligvis god smak òg, for jeg fant henne via en kommentar hun skrev på Mandy Morbids blogg.
«Rå sushi og bar» er en av mine absolutte favorittrestauranter. Vi hadde bestemt oss for å nyte denne helga nå som stipendet var inne på kontoene, så vi hadde avtalt med Nina, Cicilie, Veronika og Andreas å møtes på Rå, for deretter å dra hjem til oss og se film.
Kjersti og jeg bestilte oss et 32-biters brett på deling, og etter at alle hadde spist, bestilte vi et brett med de herlige frityrstekte bitene vi fikk på 30-årsdagen min. Vi var dessverre uheldige med servitøren vår. Det var for så vidt den samme som vi hadde på valentindagen også, og denne gangen gikk jeg til hovmesteren og sa fra om det. De beklaget det hele veldig, og vi fikk frityrsushien på husets regning. Det var hyggelig å se så god service, og selv om servitøren ikke gjorde en god jobb, var maten som vanlig sublim.
Etterpå dro vi, som sagt, hjem til oss og koste oss med film. De siste par dagene hadde vi gjort en innsats for å få huset koselig og presentabelt igjen, og det var ikke noe problem å ta imot gjester. Storsofaen, som Aibast hadde greid å tisse i, hadde fått puter i bunnen igjen, så nå var det faktisk slik at alle kunne sitte godt. Vi startet med Annie Get Your Gun, den fantastiske musikalen som naturligvis ikke trenger noen videre introduksjon, fortsatte med Hot Fuzz, en herlig, halvsvart, britisk politiactionkomedie, og avsluttet med en herlig Jackie Chan-actionkomedie ved navn The Spy Next Door. Klokka nærmet seg ett på natta da vi var ferdige.
Det ble en kjempetrivelig lørdagskveld, og jeg ser fram til eksamenskjøret er ferdig så vi kan gjenta det.
For noen dager siden brant en amerikansk pastor en koran. Som vanlig ble reaksjonen dramatisk, og denne gangen usedvanlig tragisk. De rasende demonstrantene, oppildnet av prestene sine (jeg greier dessverre ikke å se at det de gjorde, prestene der altså, og det presten i U. S. A. gjorde, egentlig var bedre eller verre enn den andre partens handlinger – det handler til syvende og sist om hellig krig fra begge parter), gikk til angrep på FN-hovedkvarteret i Mazar-i-Sharif i mangel av amerikanere å angripe i stedet.
Professor P. Z. Myers har skrevet en gripende artikkel der han fronter synet sitt. Han er blottet for religiøse, og for den saks skyld ikke-religiøse interesser, og fremhever det humanistiske, etiske og moralske synet på saken i stedet. Jeg anbefaler de av dere som ikke har sett artikkelen hans enda å stikke innom Pharyngula/Scienceblogs og lese.
Sometimes, issues demand nuance. This is a complicated world and there are a great many subjects that simply aren't reducible to binaries – we do a disservice to the subtleties when we discard them in favor of absolutes. And often I can agree that we need depth and breadth of understanding if we’re to navigate a difficult situation.
But sometimes the issues are black and white. Sometimes the answers are clear and absolute. And in those cases, attempts to bring out the watercolors and soften the story by blurring the edges do a disservice to reality. There are places where there are no ambiguities, and the only appropriate response is flat condemnation. And we witness them every day.
(…)
I’m an extremist in this debate, I will freely confess. I hold an absolute view that no killing is ever justified, that individuals have the necessity to defend themselves against assailants, but that even that does not grant moral approval to snuffing out the life of another. Don’t even try to pull out a scale and toss a copy of the Koran on one side and the life of a single human being on the other – the comparison is obscene. (…)
De av oss som er født tidlig nok til å ha opplevd spillenes grafiske revolusjon, husker utmerket året 1996, da verdens første ekte 3D-skyter kom: Quake. Samme år fikk det konkurranse av to like glimrende spill, Duke Nukem 3D (som egentlig var ca. 2½D) og Command & Conquer: Red Alert. Jeg gikk førstegym i Molde det året, og jeg husker utmerket godt hvordan stakkars SpaceWorld slet da RA kom, og de hadde fått en trykkfeil i kampanjeavisen sin, der det stod at de solgte spillet for 99,– kroner. Selv hadde jeg ikke blitt helt bitt av RTS-basillen enda, dog jeg syntes det var artig å se på at andre spilte, noe jeg husker jeg gjorde mye da det første Command & Conquer kom; jeg satt mange timer i uka hos Bernt i parallellklassen og så på mens han spilte.
Da vi dro til Moa det året for å gjøre julehandelen, stakk jeg innom Obs! og kjøpte spillet. De hadde visst solgt rundt ett eksemplar i minuttet, så den mannshøye pallen med spill jeg hentet eksemplaret mitt fra, var redusert til knapt knehøyde. Det ble mye spilling den jula, og jeg var umåtelig fornøyd den dagen jeg endelig greide å runde det, på den gode gamle AST 613E-maskinen min, med en Cyrix 586 100 MHz-prosessor, 32 MiB RAM og skjerm- og lydkort integrert på hovedkortet. (På den tiden betydde det å ha et dedikert skjermkort ikke nødvendigvis at man hadde 3D-akselerasjon.)
Men til saken: Klepacki skrev fabelaktig musikk til det første C&C-spillet, og han gjorde ikke noen dårligere jobb med nummer to. Hell March har blitt stående som noe av det mest ikoniske som noen sinne har vært skrevet til et spill, og det er nok ikke uten grunn at han har blitt bedt om å rekomponere låta til oppfølgerne. Personlig synes jeg originalen er den beste, men for de av dere som har lyst til å høre gjennom alt han har skrevet, ta en tur til hjemmesiden hans. Nederst på siden har han en musikkspiller der man kan lytte gjennom alt det gamle, men også mye av det nye. Den eneste ulempen er at man må starte én og én sang. Men når musikken er så god, så gjør det faktisk ikke noe. I tillegg kan man så klart sjekke ut Klepackis musikk på Spotify.
For det første liker jeg marvelfilmene. For det andre gir jeg en lang, heftig beng i hva enkelte av 
