43-årsdag: ei trivelig feiring

Bursdagsfeiringene har alltid vært viktige for meg. Alle bursdagene mine har vært feiret på dagen, og jeg har alltid gledd meg veldig til selve dagen. Men da det nærmet seg førtiårsdagen min, forsvant denne (kanskje litt) barnlige gleda for meg; ikke uten grunn skreiv jeg ingenting om dagen i det hele tatt, verken da, i 2021 eller i 2022, ja faktisk har jeg ikke skrevet om bursdagen min siden 2011. Så hvordan var det i år?

Smårettelser gjort 6. november 2023 (noen små skrivefeil og utelatte ord).

Som nevnt: bursdagsfeiringer har alltid vært viktig for meg. Jeg har aldri (intuitivt) skjønt hvorfor den for enkelte ikke har så mye å si. Jeg sier ikke at det er galt at den ikke er viktig for enkelte, men at jeg personlig ikke har internalisert hvordan de tenker om dagen; det synes uvirkelig for meg. Jeg har noen poster om bursdagsfeiringa mi, og de viser litt hvordan det har vært de årene som har gått siden jeg begynte å skrive bloggen. Når jeg ser bildet av meg selv fra 2007 slår det meg hvor ute av stand jeg var til å smile; jeg hadde det vondt den dagen, selv om jeg var glad for å ha bursdag – så glad som jeg var i stand til å være. Det virker som jeg gledet meg til Kjerstis bursdag i 2008, og det var visst ikke så verst på min egen 28-årsdag samme år. 3. oktober 2009 skreiv jeg om ønskelista mi, og det var litt interessant å se igjen nå (det var ikke uten grunn at jeg hørte på Meshuggah og Pain of Salvation den gang da), men jeg fikk en veldig uventet, hyggelig overraskelse det året: Jeg fikk en reise til Tromsø i bursdagsgave og fikk feire med Kjersti og vennene våre. Jeg var tydeligvis i bedre form da jeg skreiv om 31-årsdagen min, og jeg husker fortsatt hvordan det var å barbere seg med kniv for første gang. Til sist skreiv en post om kalligrafi i anledning Nica sin bursdag i 2013; jeg er ganske stolt av hva jeg greide da; jeg tror faktisk jeg skulle ha slitt med å gjøre det i dag, så ute av trening som jeg er nå.

Så bursdager har vært viktige for meg, og de er det fortsatt. Men jeg har mistet gleden jeg før hadde med dagen når den nærmer seg; nå gruer jeg meg i stedet for å glede meg. Hvorfor?

Det er ingen tvil om at det henger sammen med depresjonen som har hengt over meg som en klam gymsokk det siste halvannet året. Men i år skjedde det da noe uventet: Når dagen opprant, fikk jeg det fint. Jeg ville jo ha det fint, men oppløpet tilsa at det kom til å være noe annet. Så jeg våknet til med at Kjersti vekte meg og gav meg dagens første gaver: én fra kone, én fra konkubine. (Det er internt; jeg orker ikke å gå nærmere inn på det nå.) Jeg merket at humøret steig. Jeg tok meg god tid på morgenen i dusjen, og gikk deretter og satte meg på kontoret for å gjøre meg klar til dagens oppgaver, og ble gledelig møtt av et hyggelig syn:

Skrivebordet mitt pyntet for dagen med ballonger. Takk, pia mi! Du vet å glede meg; du kjenner meg godt. Barnet bor fortsatt i meg.
P. S. (6.11.2023): Jeg stod ikke opp klokka fire; det var bare det at jeg tok bildet først da jeg kom hjem igjen.

Jeg hadde en del ting å få gjort nå i dag, for jeg skulle først å spille piano til pensjonistkoret og så i møte med Universal Credit, så jeg måtte sjekke at alt var klart for dagen før jeg hastet meg av gårde. (Det ble ikke tid til frokost.) Vel framme hadde jeg meg en hyggelig time med koret, for gårdagen hadde jeg øvd hele dagen på «That’s Why We Sing» så jeg skulle ha den i fingrene. Etter dette gikk jeg på en pub i Shawlands for å få meg litt mat, så til Universal Credit-kontoret.

Pubmat i Shawlands (løkringer og haggisballer med en Hazy Jane attåt) var både mettende og fornøyelig.

Timen på Universal Credit-kontoret var faktisk hyggelig. Hun jeg pratet med var samme dame som forrige gang, og hun var som da både hjelpsom og hyggelig og kom fram til ei minnelig løsning til beste for alle. Vi kommer til å klare oss litt bedre økonomisk nå.

Etter dette dro jeg hjem: en tur på Tesco for å handle til bursdagskos. Så kunne jeg bruke resten av dagen på å forberede meg på tirsdagen, da jeg skulle øvepresentere til Alex i LEAP. Kjersti og jeg hadde tatt en kikk gjennom gamle oppskrifter og kommet fram til at bursdagsmiddagen skulle være en risotto- eller pastarett, og deretter sjokoladekake. Det luktet nydelig fra kjøkkenet mens jeg satt oppe og skreiv.

Til venstre, den nydelige sopp- og baconrisottoen som Kjersti lagde. Til høyre, sjokoladekaka Kjersti lagde: trelagskake med ett lag bringebærkrem i midten.

Gavebordet på dagen, inkludert broderiet som Kjersti fikk på dagen hennes fra tante Elisabeth og onkel Einar.

Kvelden ble brukt på middag, kakekos, snop, potetgull, brus og vin. Etter maten var vi så mette at vi var enige om at det kun var plass til kake, ikke også ost og kjeks. I mellom­tida hadde jeg fått åpnet resten av gavene: Det startet altså med et flott barber­kost­stativ, barber­kost og barber­såpe­skål fra Kjersti og da jeg slo på PC-en min et par timer seinere, Siege of Centauri på Steam, og Norsk fylle­ordbok fra Yngvild. Seinere på dagen, fra Marie-Victoria og Sigve fikk jeg boka Pages & Co.: Tilly and the Book­wanderers, et foto­album og Elvis-utklipp fra tante Elisabeth og onkel Einar (og i bak­grunnen et nydelig katte­broderi fra tante Elisabeth til Kjersti på dagen hennes). Fra mamma og pappa fikk jeg Swansons Speed Square (en merkevare så vidt jeg vet), snøflak­multi­verktøy og kredittkort­multi­verktøy, artige svampebobsokker og en penge­gave, samt Martials epigram bind 1. I tillegg til dette fikk jeg penge­gave fra bestemor; Amazon-gavekort fra Ragnhild, Robert og Aprille, og et Amazon-gavekort til fra Ingrid-Elin, Joe, Lexie og Casey, og spillet The Life and Suf­fering of Sir Brante fra Ida og Tor. Hvis jeg nå mot for­modning glemte noe, beklager jeg så mye!

Meg seint på kvelden før jeg gjør meg klar til å legge meg. Eller, seint og seint, fru Blom: klokka 22⁰⁶, så ikke så alt for seint.

Så dagen ble faktisk en ganske så trivelig dag. Jeg smilte, jeg hadde det godt, jeg koste meg; jeg fikk mange hyggelige hilsener og telefoner; og jeg kjente at jeg gledet meg over dagen min. Det var faktisk det jeg håpte på aller mest, og det fikk jeg. Takk til alle sammen som gjorde dagen min bedre enn jeg fryktet. Kanskje jeg kan begynne å glede meg til dagen igjen når den nærmer seg neste år?

For øvrig, da jeg tok bildet, gikk det opp for meg at jeg samtidig fikk vist noe av det som er blant de beste minnene fra tida i Tromsø: den lille, smilende skyen bak meg. Du vet hvem du er; jeg håper du vet hvor viktig du har vært for meg i livet mitt, og at du er mye av grunnen til at jeg er til i dag.

Lingua latīna: Martial om lesbiske forhold (Mart. 1.90)

Dette diktet ble publisert i mastergradsavhandlinga mi (Cinaedus: Seksuamoral i seinrepublikken og tidlig keisertid, UiT Norges arktiske universitet, høsten 2015), men uten linjene 3–5 gjengitt (jeg utelot dem da de ikke var direkte relevante for diskusjonen jeg førte der). I dag, mens jeg sitter og skriver på artikkelen IHR ønsker meg å skrive fra masteroppgaven min, fant jeg det vel verdt å inkludere ei komplett gjendiktning, så her følger det, Martials dikt 1.90:

Utdrag fra masteroppgaven min, Cinaedus (…), kap. Ⅳ, s. 96. I den foregående seksjonen diskuterte jeg hvordan homofili kunne være greit, så lenge mannen var dominerende. Skulle han stjele kyss fra en yndling, skulle han kreve dem; skulle han delta i analsex, skulle han gi det; [a]lt dette kan (…) kobles til tanken om penetrerbarhet.

Likevel, disse tingene forteller oss ingen ting om hvordan man så på homofilt samkvem blant kvinner. Den latinske litteraturens tidligste referanse til lesbiske forhold, ble identifisert av Saara Lilja, og er den vittige passasjen fra vers 262 i Plautus’ komedie Truculentus.³⁸ Når vi senere møter på referanser til lesbiske forhold, beskrives de til vanlig med lånordet trĭbăs, -bădis – av gresk τριβάς, gniing – og i latinsk bruk kunne dette også brukes om kvinner som penetrerte andre kvinners kroppsåpninger.³⁹ De aller fleste latinske forfatterne hadde store problemer med å hånd­tere dette aspektet av kvinnelig seksualitet, og Martial skilte seg ikke vesentlig fra forgjengerne. Han, som forgjengerne, har ei i utgangspunktet fordømmende innstilling til homofili, men hos Martial ser vi homofile i det minste fremstilt som individer.⁴⁰

Første gang Martial omtaler lesbiske, er i dikt 1.90; de senere passasjene er 7.67 og 7.70. I 1.90 snakker han om Bassa, og selv om han ikke omtaler henne i gode ordelag, er det klart at Martial forstår henne som et individ, i motsetning til hva som hadde vært vanlig før:

Quod numquam maribus iunctam tē Bassa, vidēbam quodque tibī moechum fābula nulla dabat, omne sed officium circā tē semper obībat turba tuī sexūs, nōn adeunte virō esse vidēbāris, fateor, Lūcrētia nōbīs at tū, prō facinus, Bassa, futūtor erās. Inter sē geminōs audēs committere cunnōs mentīturque virum prōdigiōsa Venus. Commenta es dīgnum Thēbānō aenigmāte mōnstrum, hīc ubi vir nōn est, ut sit adulterium.

Gjendiktning per 20. januar 2017 (ll. 3–5 tilføyd ifht. originalen min i masteroppgaven):

Det at jeg aldri, Bassa, så deg i selskap med mannfolk, eller at ryktene ei så deg i udydig dåd; nei, hver en plikt så du til at ble gjort; omkring deg var alltid kjønnet ditt samlet i flokk – ikke fikk menn komme til; så, la meg røpe, du syntes å være Lucretia for oss, men: Bassa – O, udåd! – vit: horebukk er alt du var. Du våger gjerne la tvillingfitter forenes til ett, og liker at Venus-en din trolsk imiterer menn. Du har skapt ei uhyrlighet verdig tebanernes gåte: Her hvor det ingen mann er, er det allikevel hor.

Ut fra hva Martial forteller, skjønner vi at Bassa var ei frivolen, lesbisk dame. Ikke bare det, men hun så ut til å spille mannsrolla i forholdene sine, som linje 7 hinter til og linje 6 og 8 åpenlyst påstår. La oss først se på uttrykket geminōs … cunnōs: Uttrykket geminī kan naturligvis forstås som «to», men betød normalt «tvillinger». Så hvor kommer perversjonen inn? Varianter av perversjon ble gjerne assosiert med utenlandskhet, og perversjonen ble da gjerne beskrevet med ord fra utlendingens språk. Beskrivelsen av kjønnsorganene og normal seksuell aktivitet påkrevde derimot ikke slike lånord for romerne, skjønt lærde hentet gjerne inn til det latinske vokabularet ikke lånord, men «lånebetydninger»; slik ble grekernes overførte betydning av δίδυμοι for testikler overført til det latinske geminī.⁴¹ Siden Martial i linja over presenterte henne som en futūtor – en rundbrenner (tilsvarende uttrykk for Bassa, som kvinne, skulle ha vært futūtrīx) – kunne en romersk lytter eller leser ha forventet at ordet geminōs skulle knyttes til en manns pung, men Martial knytter det heller til cunnōs, som var det ordinære slangordet tilsvarende vårt «fitte» eller «mus».⁴²

Bassa velger altså å spille et sosialt kjønn (gender) i strid med det biologiske kjønnet (sex) sitt. Dette ga seg særlig til uttrykk i hvordan hun under samleie penetrerte elskerinnene sine, og dermed klart opptrådte som mann. (…) Denne teksten blir kanskje fulgt opp i en post senere; postene blir i så fall lenket

Referanser

³⁸ Som referert av Hallett i Hallett og Skinner 1997: 264.

³⁹ Lewis & Short: «trĭbăs»; Hallett i Hallett og Skinner 1997: 259.

⁴⁰ Brundage 1987: 27; Hallett i Hallett og Skinner 1997: 262. Brundage loc. cit.: >Lesbian relationships excited greater opprobium than did male homosexual liaisons, perhaps because upper-class Roman men found lesbianism threatening to their own sexual self-esteem.

⁴¹ Adams 1982: 68 og 228.

⁴² Om cunnus, se n. 32 s. 95 [i masteroppgaven, mi anmerkning].

Bibliografi

• Adams, J. N.: The Latin Sexual Vocabulary, The Johns Hopkins University Press, Baltimore, 1982.
• Brundage, James A.: Law, Sex, and Christian Society in Medieval Europe, University of Chicago Press, 1987.
• Hallett, Judith P.: Female Homoeroticism and the Denial of Roman Reality in Latin Literature, ss. 255–273, fra Hallett, Judith P. (red.) & Skinner, Marilyn B. (red.): Roman Sexualities, Princeton University Press, Princeton og Chichester, 1997.
• Lewis, Chartlon T., og Short, Charles: A Latin Dictionary, tilgjengelig via Perseus.