Gladmelding frå skattekontoret

Dei som kjenn til korleis året har vore, veit at me hadde det veldig, veldig trongt økonomisk. Me hadde so låg inntekt i fjor haust og til omkring mars at me ikkje hadde nok til mat; me måtte få matkupongar. Me måtte faktisk låne ein god del privat, for inntekta mi (og det var alt me hadde) var £ 18,75 per veke. Eg hadde noko ekstra som kom mot slutten av året, då eg endeleg fekk betaling for undervisinga eg hadde gjort på universitetet, men totalen der var ikkje meir enn nokre hundre pund. So det var hardt, veldig hardt.

Brev frå HMRC som fortel meg at eg har fått attende på skatten. Og no har eg lært meg korleis eg pikselerer eit bilete i GIMP.

Litt etter kvart blei det betre, eg fekk meg fleire elevar, og dei to siste månadane før Kjersti fekk seg vikariat som rekneskapsførar, klarte me oss akkurat, so lengje inkje uføresett skjedde. Det er tungt å betale skatt når ein har so låg inntekt. At me difor no får att pengar på skatten, var ei veldig hyggjeleg overrasking, og eg veit akkurat kva eg ikkje skal bruke det på: rekningar.

Det artigaste med det heile, er at det faktisk kom som ein sjekk. Eg har ikkje handtert ein einaste sjekk sidan eg var konfirmert – sidan 1995! – so i morgon skal eg finne ut korleis eg løyser inn sjekken, for det veit eg faktisk ikkje. Artig!

Kva farge skal ein ha på brevseglet?

Frå Reddit (r/coolguides): «Guide to sealing wax etiquette»

Reddit er ikkje ein dum plass – om ein veit kva ein vil ha og greier å finne kjelder til ting. Mange har sikkert sett oversikten over kva farger ein nyttar til kva høve, men kva er kjeldene til dette? Nokre historiske nyheitsartiklar kan vere til hjelp her, so her kjem dei omsett til framtidig nytte.

Den vanlegaste forklaringa

Men før du hiv deg i kast med å nytte bildet over som grunnlag, sjå nærare etter på tekstane eg syner til lengre ned òg. Det var ikkje slik at dette var den absolutte fasiten; det var fleire forskjellige måtar å gjere det på, etter kven ein skreiv til og kor ein kom frå. Franskmennene hadde ikkje overraskande eit rikt utvikla fargespråk til kjærleiken, til dømes (og det jamfør London-avisa The Sacred Heart Review). So les til botnen, so oppdagar du litt av kvart.

Eg attgjev her den teksten som vanlegvis får mest merksemd litt framheva, med åtvaringa om at ikkje alle var samde i at dette var den rette måten å gjere det på.

Meaning of Colours in Sealing Wax

Burra Record, Tuesday, October 25, 1887

The language of flowers is supposed to be known by every educated person, at least by those credited with being capable of blushing. But who knows the language or the colors in sealing-wax? We are indebted to the Philadelphia Times for the following information:— Flirtations in sealing-wax are the latest racket (says a stationer). The ordinary red wax signifies business, and is supposed to be used only for business letters. Black is, of course, used for mourning and condolence. Blue means love, and as we make four or five tints of this color, each stage of tender passion can be accurately portrayed. When pink is used, congratulation is intended. An invitation to a wedding or other festivity is sealed with white wax. Varigated colors are supposed to show conflicting emotions. Do you know that thimbles are being utilised to bear seals? Fact. The designs of that sort are mild just now, but are developing. We’ll work the idea up, and think it will become fashionable. The odors which are used in the wax are ravishing in their delicacy—that is, the expensive sort. The cheaper grades are as bad as the pomatum of a five cent barber’s shop. The perfumery is the element of cost in the wax. A Paris firm makes the finest imported article. The perfume of burning wax fills an ordinary apartment, and lingers about the envelope for hours.

Segllakkfargetydingar

Burra Record, tysdag, 25. oktober 1887

Blomespråket skal vere kjend av einkvar danna person, iallfall blant dei som seiast å kunne rødme. Men kven kan segllakkspråket eller ‑fargene? Me skuldar Philadelphia Times for den følgjande informasjonen: Å flørte med segllakk er siste skrik (seier ein bokhandlar). Den vanlege raude lakken tyder forretning og er kun meint til forretningsbrev.¹ Svart er sjølvsagt brukt til sørging og kondolanse. Blå tyder kjærleik, og sidan me lagar fire eller fem avbrigde av denne farga, kan ein skildre kvart av lidenskapstrinna nøyaktig. Når ein nyttar rosa, er høvet å gratulere. Ein invitasjon til bryllaup eller andre festlegheitar forseglar ein med kvit lakk. Blanda farger er meint å syne motstridande kjensler. Visste du at fingerbøl vert nytta til å bere segl? Fakta! Utforminga av slike slag er mindre utbreidd nett no, men tiltakande. Me skal jobbe med tanken og trur han kjem til å kome påmoten. Duftene som blir nytta i lakken, er fortryllande i nett med å vere delikate – ɔ: det dyre slaget. Dei billigare kvalitetane er so dårlege som pomaden hjå ein tiøres bartskjer. Parfymeriet er det fordyrande i lakken. Eit firma i Paris tilverkar den finaste importerte varen. Parfymen i brennande lakk fyller ei vanleg leilegheit og driv omkring får konvolutten i timesvis.

Noter

1. Ein må her forstå «forretning» i den vidare forstanden, altså i tydinga ‹formelle brev og saker›. Attende til teksten.

Andre kjelder

Reddit-posten eg lenka til synte òg til andre kjelder. I The Sacred Heart Review, band 12, nummer 21, 13. oktober 1894 står det at ein i Frankrike nytta fiolett for å uttrykkje sympati, sjokoladebrunt til middagsinvitasjonar, raudt for forretning og til kjærleik fleire farger: rubinraudt mellom trulova elskarar, grønt til brev frå elskarar som framleis levde i håpet og brunt for å avvise frieri; medan blått synte at ein var standhaftig, gult sjalusi, bleikgrønt avvising. Vaksne folk nytta ikkje rosa, for rosa blir nytta av småjenter. Og mellom venar? Då var rette farge grå.

Mineralet sinober frå Store norske leksikon. (CC by SA)

I boka The Inter Ocean Curiosity Shop s. 129 får ein attgjeve eit lesarbrev med svar. Dei fortel stort sett det same som dei i London hadde å seie, men med nokre nyanseforskjellar: Consulting a stationery dealer on this subject we are informed that the language of sealing wax is a late fashionable fad. A meaning has been given to all the colors generally made, and all persons who use sealing wax on their letters should be acquainted with these meanings, so that their use of a favorite shade may not be misinterpreted. In this new language white means a proposal of marriage, black is a message of death, of course, and violet signifies sympathy or condolence. Chocolate should be used for invitations to dinner, vermilion for business communications, while ruby—suggestive perhaps of a bleeding heart—is used to seal love-letters. Green is used to signify hope, brown to tell of melancholy, blue of constancy, and yellow of jealousy. Pink is the proper color for school-girls to use in sending letters to one another, while matured ladies should use gray for letters of friendship. Merk at dei her altså presiserte sinoberraudt til forretning. Dei er samde i at sjokoladebrunt er rett farge til middagsinvitasjonar (som i London-avisa), og i motsetnad til Burra Record / Philadelphia Times seier både denne og The Sacred Heart Review at ein ikkje takkar med rosa, sidan det kun er farga skolejenter nyttar, her i sistsiterte tekst for å sende brev til kvarandre (mi utheving). Ein må forstå matured ladies som nøytralt vaksne damer, ikkje meir enn det.

I Godey’s Lady’s Book, and Ladies’ American Magazine band 130 er det mykje interessant å fortelje om segllakken, her eit utdrag frå ss. 331f:

In ancient times the folding of a letter was a high art, for envelopes were unknown, and no person’s education was deemed complete unless they could fold a letter in the proper manner. In these days a ribbon or silken cord was tied about the missive with intricate knots; the lovers of olden time were wont to untie the Gordian knots which fastened their love-letters in true Alexandrian fashion, and were in the habit of severing the silken strings with their swords.

Then some genius invented sealingwax, which was only used by lords and ladies, the humbler wafer serving the common people.

As the age became more utilitarian both wafers and wax were consigned to oblivion, the gummed envelope taking their place; for quite a number of years the art of sealing a letter was wellnigh forgotten.

When the cyclone of æstheticism rolled over the civilized world, there was a return to ancient things, and with many other charming customs sealing-wax was revived. Our grandmothers and grandfathers used scarlet wax for sealing both their business and sentimental communications. Now there is wax appropriate to every occasion.

The French, with the exaggerated but pretty conceits incident to that nation, have invented a sealing-wax code which has a distinct language of its own. Another canon of la mode is that the paper and wax should be of the same color, although white with colored wax is admirable. Violent contrasts are always in bad taste.

Of course, the papeterie used for nuptial announcements is of a white or creamy tint; the wax chosen should match. Black is used when sending out obituary notices or when replying to letters of condolence. For ceremonious dinner invitations chocolate or wine color is de regle (sīc). (Her skulle dei ha skrive règle.) Scarlet is strictly relegated to law documents and business correspondence. Ruby color, which signifies ardor, is that chosen by engaged people; the lover who has aspirations, but is not quite sure of acceptance, uses green, the emblem of hope. A dead-leaf brown, significant of sighs and wilted hopes, is suitable when a discarded suitor writes to a fair one. Blue is the symbol of constancy, yellow of jealousy, and a pale uncertain green means distrust and reproaches. School-girls are fond of using pink, the roseate hue being indicative of their gushing feelings. Gray is the tint of friendship and best adapted for general correspondence.

I gamal tid var det å brette brev ein kunst, for ein kjende ikkje til konvoluttar, og ingen menneskjer si utdanning såg ein som fullstendig med mindre dei kunne brette eit brev på rett vis. På denne tida var eit band eller ein silketråd knytt rundt sendinga med intrikate knutar; elskarane i oldtida kunne gjerne knyte opp den gordiske knuten som heldt saman kjærleiksbreva deira på ekte aleksandrisk vis, og hadde for vane å kutte silketrådane med sverda sine.

Nokon som får kjensla av at nokon draumarar har dikta opp ting her? Å neeei, dei har heilt sikkert studert historiske kjelder for å finne belegg for dette.

So fann eit eller anna geni opp segllakken, som kun blei brukt av herrar og fruer, medan den enkle eit enkelt oblat tente ålmugen.

Tidevervet blei meir nytteretta, so både oblata og lakken blei avleggse – den gummierte konvolutten tok plassen deira; i ganske mange år var kunsten å forsegle ein konvolutt nær gløymd.

Når estetikkens syklon kom rullande over den siviliserte verda, vende ein seg attende til dei gamle tinga, og saman med mange andre sjarmerande skikkar blei segllakken gjenoppliva. Bestemødrene og bestefedrene våre brukte skarlagensraud lakk til å forsegle både forretningskorrespondanse og sentimental soleis. No har me lakkar som passar til kvart eit høve.

Franskmennene – med dei overdrivne, men vakre grillane ein forbind med nasjonen deira, har funne opp ein segllakkkode med sitt eige særeigne språk. Ei anna kanniklære jamfør moten (merk at la mode er ‹mote› medan le mode er ‹måte›) er at papiret og lakken skal ha same farge, skjønt kvit saman med farga lakk er fortreffeleg. Valdsame kontrastar er alltid dårleg smak.

Brevmaterialet til trulovingskunngjeringar er sjølvsagt av kvit eller kremaktig avbrigde; den valde lakken burde samsvare. Svart blir brukt når ein sender ut dødsmeldingar eller når ein svarar på kondolansebrev. Til invitasjonar til middagar av seremoniell eller høgtidskarakter er regelen sjokolade- eller vinfarge. Skarlagen er er strengt tilvist lovdokument og forretningskorrespondanse. Rubinraud, som tyder iver og attrå, er farga vald av trulova; elskaren som har von, men ikkje er so trygg på å bli godteken, brukar grøn, håpet sitt sinnbilete. Brunt lik daude løv, teiknet på sukk og knuste håp, passar til den avviste friaren som skriv til den fagre. Blått er symbol på standhaftigheit, gult på sjalusi, og eit bleikt, usikkert grønt tydar mistru og klandring. Skolejenter er glade i å bruke rosa, sidan den rosenfarga tonen er ein peikepinn om dei overstraumande kjenslene deira. Grå er venskapsfarga og passar best til ordinær brevveksling.

Merk at dei fortel at ein helst skal ha same farge på konvolutt som segl, men at kvitt går godt med alt; sterke kontrastar er dårleg smak. Kva gjeld farga på lakken, seier dei at franskmennene meinar at kvit eller farga lakk er gode farger til trulovingsbrev, ɔ: ei farge som samsvarar med papiret. Middagsinvitasjonar kan vere sjokolade eller vinraud, ikkje berre sjokoladebrun. Skarlagensraud er farga dei seier ein skal nytte i forretning medan trulova nyttar rubinraud lakk. Den avviste nyttar ikkje berre brun lakk, men brun lik eit daudt løv. For rosa, er forklaringa at det hintar til dei overstraumande kjenslene deira – jau, slik er det! Og også desse seier at grå lakk er rette farga for korrespondanse mellom venar.

Oppsummering og tabell

Det verkar som at det var på slutten av 1800-tallet at bruken av segllakk såg renessansen sin, sjølv om desse fæle sjølvklebande konvoluttane var komne. (Nok ei skotsk oppfinning, om eg ikkje tek feil.) Dei fire døma som blei funne av redditbrukaren er i stor grad samde i korleis ein skal gjere det, bortsett frå den fyrste som skil seg frå dei andre, og som diverre har blitt grunnlaget for plakaten som, som nemnd, er so ofte synt til når folk spør. Difor gjev eg her ein oversikt so du sjølv kan ta eit informert val:

Oversikt over segllakkfarger

Hending eller høve	Burra Record	The Sacred Heart Review	The Inter Ocean Curiosity Shop	Godey’s Lady’s Book
	Blanda kjensler	blanda farger
Brev mellom jenter		rosa	rosa	rosa⁴
Brev mellom venar		grå		grå⁵
Brev mellom damer (venskap)			grå
Forretning	vanleg raud	raud	sinoberraud	skarlagensraud
Forretning, lovskriv				skarlagensraud
Gratulasjon	rosa
Invitasjon til bryllaup og annan fest	kvit
Invitasjon til middag	kvit	sjokoladebrun	sjokoladebrun	sjokoladebrun eller vinraud²
Invitasjon eller kunngjering av truloving eller ekteskap				kvit eller kremnyanse, lik papirfarga¹
Kjærleik	blå, 4–5 gradar etter intensitet		rubinraud
Kjærleik, avvise frieri		brun
Kjærleik, avvising		bleikgrøn
Kjærleik, avvising og mistru				bleik, usikker grøn
Kjærleik, frieri			kvit
Kjærleik, frå avvist til elska				brun som daude løv³
Kjærleik, håpefullt		grøn	grøn	grøn
Kjærleik, melankoli			brun
Kjærleik, mellom trulova		rubinraud		rubinraud
Kjærleik, standhaftig		blå	blå	blå
Kjærleik, sjalusi		gul	gul
Sorg	svart			gul
Sorg, dødsmelding			svart	svart
Sorg, kondolansesvar				svart
Sorg, sympati/kondolanse	svart	fiolett	fiolett
1) Konvoluttfarge	Jamfør Godey’s Lady’s Book: Papir og lakk bør vere same farge, men kvitt med farga lakk er godt. Harde kontrastar er alltid dårleg smak.
2) Middagsinvitasjon	Same kjelde som over seier at sjokoladebrun eller vinraud farge er til invitasjonar til høgtidelege/seremonielle (mi utheving) middagar.
3) Frå avvist til elska	Same kjelde som over seier at Brunfarge lik daude løv, som eit symbol på sukk og brotne håp, er passande når ein avvist friar skriv til den fagre.
4) Brev mellom jenter	Same kjelde som over seier at Skolejenter er glade i å bruke rosa, for den roseliknande tonen hintar til dei overstraumande kjenslene deira.
5) Brev mellom venar	Same kjelde som over seier at grått er venskapets tone og passar best til ordinær brevveksling.

Eg vonar dette kan hjelpe deg å velje rett farge til seglet ditt. Eg veit at eg sjølv har sendt fleire brev til venar med raudt, jamfør oversikten i bildet på toppen. No veit eg at det er grått eg burde velje når eg skriv til venane mine. Eller var det raudt? Det var jo godt nok til besteforeldrene …! God skriving!

Gift

Utdrag fra side 67 av Alexander L. Kielland: Gift, Gyldendal norsk forlag, 2. utgave 6. opplag, 1971.

Det er ei sterk bok, Gift, og her bokas mest berømte replikk. Jeg har faktisk ikke lest den før, men begynte på den sist jeg var på besøk hos Yngvild; nå fortsetter jeg på den på kveldene som sengelektyre, og det er noe behagelig flott med å få lese ei så viktig, betydningsfull bok som denne. Kritikken Kielland retter mot skolevesenets egenbeskyttende vesen gjennom fru Wenches røst er fortsatt like brutalt hardtslående i dag som jeg tror den ble opplevd den gang da, og jeg skulle våge påstanden at det er ei bok som egentlig burde leses av enhver som våger seg ut på å være virkende i skolevesenet. En skal iallfall vite at jeg nyter leseopplevelser. Kompromissløs, intelligent litteratur har av en eller annen grunn noe tidløst ved seg.

Internett er 25 år

Jovisst er det mange ting som har blitt enklere med Internett. Men jeg er utrolig glad for å ha levd i ei tid da Internett ikke fantes (og ja, det skal skrives med stor forbokstav iht. norsk normering). Det var noe helt annet å oppdage kunnskap da; jeg tror det er det som var det beste med den tida som jeg konkret kan sette fingeren på. Man lette etter noe nytt, og man opplevde ei glede over å ha funnet det som ikke er helt det samme i dag når man bare kan finne det på nettet med noen kjappe tastetrykk.

Verden var mer til stede; det du opplevde opplevde du vanligvis på kroppen. Sånn sett skulle jeg gjerne ha opplevd verden uten datamaskiner i det hele tatt, for det er ingen tvil om at det ble stadig vanligere i løpet av oppveksten min at leking foregikk foran skjermen, men heldigvis er jeg akkurat såpass gammel at jeg var ferdig med ungdomsskoletida før dette ble mer vanlig. De som ikke vet hvordan verden er uten nettet og datamaskiner tilgjengelig i alle fasonger (som smarttelefoner og nettbrett og lesebrett og bærbare og …), jeg utfordrer dere herved til å prøve ei uke, eller kanskje en hel måned uten tilgang på nettet. Prøv det i sommer, eller et annet tidspunkt i løpet av året der studier/arbeidsliv krever at man bruker nettet. Det er fantastisk befriende.

Gode, gamle spill I: Grand Theft Auto

Steam er fabelaktige greier; det gir deg muligheta til å spille spill du for lengst har pakket vekk. Ett av disse er GTA.

Da jeg gikk på videregående skole, ble jeg kjent med en kar som het Jonas. Jeg var mye på besøk hos ham, og det vi brukte mest tid på sammen, var å spille data. Rundt denne tida kom GTA ut, og det var et spill jeg, på min egen maskin, ikke hadde sjanser til å spille, men hos Jonas var det en annen sak. Spillet kombinerte god gammel ovenifra-og-ned-bilspill (som for eksempel Micro Machines) med shoot ’em up-spillenes gladvold. Jeg husker hvordan vi, da oppfølgeren kom, satte oss ned i førsteetasje og spilte på Jonas’ mors datamaskin i stedet, siden hun hadde noe ingen av oss hadde råd til: 3D-aksellerator. Første gangen jeg kunne ta meg råd til slikt, var da 3D-akselleratorene blitt fullverdige skjermkort, og jeg kjøpte meg et Riva TNT på AR data.

Nå har jeg altså funnet det igjen på Steam, takket være samlepakketilbudene de hyppig lanserer. (GTA3 har jeg allerede, men jeg kan vel videreselge lisensen til noen.) Jeg oppdaget etter å ha spilt det ei stund, at jeg er like elendig i spillet som jeg var den gang da, men det fine med GTA er at det er morsomt likevel.

Dagens anbefaling fra undertegnede, dersom du har ferie, er å finne frem et av de gode, gamle spillene igjen, og se om du greier å finne svaret på dette viktige, eksistensielle spørsmålet: Har spillerne blitt bedre i dag eller har spillene blitt enklere? Var spillene morsommere før, eller er det bare vi som ser tilbake på dem med rosenrødt blikk?

Jeg våger meg på at spillerne er dårligere, og spillene generelt er dårligere i dag. Selv om spillene ser bra ut, betyr ikke det at de er bra. En av tingene jeg savner fra før i tida, er at når du kjøpte et spill, så var det ditt. Frustrasjonen så mange i dag skriker ut mot spill som for eksempel det ellers underholdende Diablo III, går på nettopp slike problemer. For at Blizzard skal få håvet inn så mye penger som de ønsker, må de lage spillet slik de har gjort: de må kreve at man er konstant pålogget; man får ikke lenger spille det alene.

Det er sikkert mange av de som stikker innom bloggen som har egne tanker om hva de liker ved et spill. Jeg utfordrer dere herved til å sende meg noen kommentarer. Jeg har åpnet for kommentarer for alle nå, så du slipper å registrere deg.

Kjersti fant ei god, gammel bok

Noen som husker…?

Elevenes ed
1. Jeg skal respektere gradsystemet og seniorene.
2. Jeg skal opptre korrekt og høflig.
3. Jeg skal være lojal og ærlig.
4. Jeg skal kjempe for en fredelig og harmonisk verden.
5. Jeg skal opptre i ekte taekwon-do-ånd.

I 1999 begynte jeg endelig å trene taekwon-do, og takk og pris for det. Jeg har flere ganger bevist for min egen del å være i god form, og noen perioder i glimrende form, kun takket være taekwon-do-treninga, og det føles i grunn ganske så godt. Den gang da var det grand master Park Jung Taes stilart vi trente; vi var alle medlemmer av Global Taekwon-do Federation gjennom master Andresens GT Norway. Mange småting var litt annerledes da, og for noen ble overgangen til ITF nokså merkbar. Selv syntes jeg ikke det var de helt store forskjellene, og i dag synes jeg vi er del av organisasjon som har jobbet hardt for å standardisere hva vi gjør og hvorfor vi gjør det. Når vi kommer til bunns i det, ser vi at vi drev med akkurat det samme da som nå. Som 사범님 Larsen sa på trening, om grunnen til at taekwon-do er usikker som OL-grein: De som står utenfor ser på oss og tenker WTF, ITF, enda en ITF, enda en ITF-grein, ATF… Bli enige! Kickboksing har greid det; de er nok mye mer interessante å se på.

Hetfield: beskjed til publikum

Ikke alt er slik det var før. I dag er det mobiltelefoner, ikke lightere, som lyser opp under balladene. Folk filmer, tar opp, og gjør masser av greier som fjerner oppmerksomheten fra det herlige øyeblikket. Hetfield strammer opp gjengen litt:

A’ right! Good, good.

I just gotta say somethin’, man. Put the fucking cameras away; put your phones away. Let’s enjoy…the metal show, okay!? You can call your mom later, a’right?

A little two-second blur about some shitty Metallica on YouTube… It’s not gonna make you famous. Enjoy this moment, a’right, … «Of Wolf……And Man»

Hør det selv her. Jeg synes i hvert fall det er herlig.

Vinylanskaffelse

Nabodama overtok en liten samling av vinyl og hørte om jeg var interessert i noe av det. Jeg så det var litt av hvert der, så jeg tok kontakt med Pappa også, og etter en lengre prat på Skype med litt fliring av hvor mange utrolig stygge antrekk som var å se, fant vi oss begge noen fine utvidelser til samlingene våre.

Platevalgene våre

Til venstre, Pappas utvalg, bestående av: Terje Nilsen, Æ; Trond Viggo Torgersen & Eyvind Solås, Trond Viggo og Eyvind; Smokie, The Best of Acker Bilk; Victor Silvester and his Orchestra, Slow Slow Quick Quick Slow…; The Steve Miller Band, Abracadabra; Bette Midler, The Best of Bette Midler; The New Vaudeville Band, Winchester Cathedral; Ole Pause, Pausposten; The New Vaudeville Band, The New Vaudeville Band on Tour; The Dutch Swing College Band & Joe Venuti, The Dutch Swing College Band Meets Joe Venuti; Ole Paus, Sjikaner i utvalg (eller Paus-Postens beste); Duke Ellington and his Orchestra, Duke Ellington at the Cotton Club; Juke Box Live; T. Rex with Marc Bolan, The T. Rex Collection.
Til høyre, plateutvalget mitt, bestående av: Ray Conniff, Charlotte's Web & Other Children's Favorites; Meco, The Wizard of Oz; Franklin, Bombadilla Days; Lloyd Cole and the Commotions, Mainstream; Johnny Cash & Jeannie C. Riley & Jerry Lee Lewis, Sunday After Church; Alannah Myles, Alannah Myles; Ezio Pinza, Arias and Songs; John Travolta & Olivia Newton-John, You're the One that I Want & Alone at a Drive-In Movie (instrumental); Rosa Ponselle, Rosa Ponselle as Norma and other famous heroines.

Flotte og fryktelige omslagsbilder

Danseband

Jazz og sving

Kristenmusikk

Norsk og svensk, udefinerbart (?)

Rock og pop

Samleplater

Er det noen som husker tilbake til herlige tider med stripete gensre, bukser som leveres med dra-på-tenger, pipetobakk på caféen og studentopprør, eller synthens fremmarsj, hockeysveis, gutteband og puddelrockband? …

Fjesboka: Gruppa for oss født mellom 1940 og 1986

Jeg satt og gikk gjennom kontoen min, og tenkte jeg skulle slette en del av gruppene jeg var med i. Dette var en av kandidatene, men da jeg leste infoen igjen, så jeg at «nei, denne må jeg fortsatt være med i.» Det er som å få hele barndomshistoria mi referert meg.

Informasjon

Kategori:

Vanlige interesser – Familier

Beskrivelse:

Gratulere til alle som er født mellom 1940–1986

For det første overlevde vi å bli født av mødre som røkte og/ eller drakk mens de var gravid med oss og levde i hus fulle av asbestmateriale. De brukte aspirin, spiste muggost, rå egg-produkter, mengder av bacon og fet mat for ikke å snakke om mat tilsatt alskens farge og tilsetningsstoffer, tunfisk rett ut av boksen og ble ikke testet for diabetes eller alvorlige kreftsykdommer.

Etter det marerittet ble barnesengene og trillevognene dekket med alskens blyholdige stoffer i pastellfarger Det fantes ingen barnesikringer på medisinboksene eller på farlige vaskemidler, ingen barnelås på skap og skuffer. Når vi syklet på syklene våre hadde vi ingen hjelm eller sykkelsko på. For ikke å snakke om den risikoen vi tok ved all haikingen med fremmede.

Som barn, satt vi i biler uten sikkerhetsbelter eller airbag. Vi drakk vann fra hageslangen og IKKE fra flasker kjøpt på butikken. Take away food var begrenset til pølse & chips, eller pølse og brød. Ingen Pizza Hut, McDonalds, Tacos, Baguetter eller Kebab.
Enda butikkene stengte klokka 5 på ettermiddagen og var stengt i helgene… På en eller annen måte var det ingen som sultet ihjel på grunn av det.

Vi delte ofte en flaske brus med våre venner og alle sammen drakk fra samme flaska uten at noen egentlig ble dødssyk av det. Vi kunne finne på å samle inn tomflasker å veksle dem inn på butikken på hjørnet for å få nok penger til å kjøpe karameller og tyggegummi eller kinaputter som vi smalt av inn i yttergangene til folk etter å ha ringt på døra.

Vi spiste smørkaker, loff med ekte smør på, U-pasteurisert helmelk, brus med sukker i og vi var ikke overvektige fordi
vi var alltid ute og lekte !!

Vi kunne gå ut om morgenen og ikke komme hjem igjen før etter at gatelysene ble tent om kvelden Ingen kunne få tak i oss i løpet av hele dagen. Og vi var OK. Vi kunne bruke timer på å bygge en Olabil av gamle planker og vognhjul og sette utfor en kjempebakke bare for å oppdage at vi hadde glemt å lage bremser . Vi bygde trehytter og demninger, lekte ved elvebredden / sjøkanten med selvlagde korkbåter eller lekebiler i sanden.

Vi hadde ikke Playstasion, Nintendo Wii, X-Box. Ingen dataspill i det hele tatt, ingen TV med 999 kanaler å velge i, ingen video eller DVD filmer. Ingen mobiltelefon, ingen bærbar datamaskin, ikke internett, blogg eller Chat-room på nettet.. vi hadde venner og vi gikk ut og traff dem !!!

Vi falt ned fra trær, Skar oss på tollkniver, Brakk bein og tenner og det var ingen anmeldelser eller saksøkning etter slike skader
Bare jentene hadde hull i ørene

Vi spiste mark og leirekaker laget av søle, og marken levde ikke i oss i evig tid.

Til jul og påske malte og lagde vi pynten selv. Vi fikk luftgevær og lagde sprettert i 10 års alderen, vi syklet eller gikk til våre venners hus og banket eller ringte på døra, eller bare ropte på dem.

Mor trengte ikke å gå på jobb for at endene skulle møtes. Fotball eller slåball-lagene hadde lag-utvelgelse og ikke alle fikk være med på laget. De som ikke fikk være med måtte lære seg å takle det selv. Tenk deg det!!! Å komme seg på laget krevde dyktighet eller ry Lærerne brukte å gi oss en lusing og bøllene på skolen regjerte i friminuttene på skolen.

Tanken på at foreldrene skulle hente oss hvis politiet hadde tatt oss i å gjøre noe ulovlig var utenkelig. De sto faktisk på politiets side.

Våre foreldre fant ikke på idiotiske navn på barna sine som vi hører i dag.

Vi hadde Frihet, Feiling, Suksess og Ansvar og vi lærte å takle det, og DU er en av dem.

Gratulerer!

Kanskje du vil dele denne med andre som har vært så heldig og vokse opp som barn før advokater og regjering regulerer livene våre for vårt eget beste for godt. Nå du først er i gang send det til dine barn slik at de får vite hvor tøff og modig deres foreldre var.

PS: De store bokstavene er fordi øynene dine er ikke så bra som de engang var

En annen tid

Kjersti driver og studerer kulturminnevern, og fant i en av bøkene et bilde av Nerstranda 14. Huset var på 20 kv², og i det bodde det syv personer. Tidene har virkelig forandret seg. For øvrig står huset ved Elverhøy kirke i dag.

Jeg har sendt en e-post til Tromsø museum med forespørsel om å poste bilde på nett. Dersom jeg får lov, gjør jeg det. I mellomtiden kan du sjekke det på Universitetsmuséenes fotogalleri.

Oppdatering: Jeg har fått tillatelse. Slik så huset ut:

Brukt med tillatelse fra Universitetsmuseet