Våren har kommet

Det er dessverre lenge siden jeg har skrevet noe her, og det beklager jeg til de som har vært innom og sjekket, men forhåpentligvis har det vært noen gamle poster som har vært interessante. Jeg har jobbet en del med etikettene de siste par ukene, og når det er ferdig kommer jeg til å lage et vindu for de mest brukte etikettene slik at det blir lettere å finne det man måtte ha interesse av her på bloggen min.

Men: våren har altså endelig offisielt kommet, og 13. april var det D-dag for skjegget mitt. Jeg hadde jo som tidligere nevnt bestemt meg for at jeg skulle benytte anledningen til å barbere meg som Iron Man før alt skjegget forsvant (med kottisene igjen), så for den som har interesse, her er før-, underveis- og etter-bildene:

Helskjegg: OK, men skjeivt. Iron Man: Det likte jeg faktisk! (Ja, han har ikke kinnskjegg, men jeg kunne nesten ikke fjerne dem bare for bildets del.) Kinnskjegg: Tja, det tar en stund å vende seg til å ikke har noe på haka lenger, men det er jo godt med frisk luft igjen, da.

For øvrig: Det var en veldig koselig måte jeg fikk vite at våren var kommet. Da jeg kom hjem hadde Kjersti vært og plukket noen hestehover og satt på bordet. Det er hyggelig slikt.

Våren kommer

I løpet av helga har det regnet og skint sol om hverandre. Resultatet har vært upåklagelig: nå ser det ut til at vi får et par uker med vår, for det er jaggu ikke mye snø igjen. På det dypeste er det vel knapt en halvmeter, og da kan man ikke klage. Jeg har naturligvis benyttet anledningen, og fikset sveisen og greier, nå som jeg kan gå ut uten lue og ikke fryse på ørene. Så her er den litt mer vårlig varianten av meg (dog ikke helt vårlig enda):

Profilbilde

Det er vel på tide at jeg endrer profilbildet mitt til noe som ligner litt mer på den jeg er nå (ref. årets første post). Det gamle bildet var tatt foran nasjonalflagget i gymsalen i Innfjorden på ei eller anna trening, så det er i vel syv år siden nå. Bildet jeg nå har, ble tatt for et par dager siden. Som sees kan, har herren fått seg skjegg. Flere har kommentert at de synes jeg kler det godt (i motsetning til kommentarene jeg fikk sørpå, som stort sett lød «Det var kjempekult – mye bedre enn kinnskjegget.», som selvfølgelig gjorde at jeg barberte det vekk tidligere enn jeg hadde tenkt), men når våren kommer, da blir det borte igjen. Uansett: her er det gamle og det nye jeg, side om side (med Aibast II som selskap – nå frisk som en fisk).

Nytt år, ny mann

Jula ble, som forventet, glimrende, og i motsetning til hva jeg planla, ble det ikke skrevet et kvidder. Og siden telefonen min var herpet, ble det nesten ikke tatt bilder heller. Jeg benyttet jula til å slappe velfortjent av, og i løpet av ferien fikk jeg resultatet på ANK-1230-oppgaven min også. Det endelige resultatet ble B i «En middelaldermunks beretninger», B i «Asias religioner» og A i «Kjønn i antikken». Jeg skal besørge å få lastet opp oppgavene når jeg får tak på den ferdigkorrigerte oppgaven min igjen.

---

Frem til nå i år, har det skjedd lite. Jeg har spilt litt rollespill, hatt en relativt sløv start på året studiemessig (noe jeg blant annet har tatt igjen i dag), men har begynt å ta det igjen, men koser meg med latin-, antikkens mytologi-, antikkens filosofi- og historieforelsninger. Når jeg kommer hjem i dag, skal latinhjemmeoppgavene løses, og etter det tenker jeg at jeg tar kvelden.

Det har vært et par spesielle ting som har skjedd da, som jeg nesten burde nevne. Etter å til slutt ha motet meg opp til å dra på trening, endte jeg opp med å knekke sesambeinet, som det visst heter, i foten. Det ligger omtrent under stortå-tåballen. Så med den starten på året, har jeg endt opp med sterke skuldrer, sterk rygg og en litt sterkere mage.

I tillegg har jeg for første gang siden videregående, andreåret faktisk, sunget solo. Domkantoriet ved 문히주 (Mun, Hiju) tilbød meg å synge tenorsoliene på «Kyrie» og «Gloria» fra Mozarts Krönungsmesse, og det gikk svært fint, synes jeg. Som takk har jeg blitt invitert på middag hos henne neste uke.

Og, jeg må nesten nevne det: siden nyttår har jeg latt skjegget gro. Snart blir det vel mykt også… Jeg har uansett bestemt meg for å ta det når jeg ser den første hestehoven, for da er det vår.

---

Dagen i dag har vært brukt på HIS-1001, der vi fikk en spennende forelesning om Bayeux-teppet og hvordan vi kan lese og forstå historien om kong Wilhelm Erobrerens tilraning av den engelske tronen; lesing av Art and Myth in Ancient Greece, hvor jeg i løpet av dagen har fått et helt kapittel unnagjort – femte kapittel venter; og alt, alt, alt for mye surfing, men jeg har da funnet en del interessant å lese og kikke på i mellomtiden, samt det neste eventyret til Mmimas og Cordelia.

Nå er det på tide å legge kursen hjem, før jeg ender opp med å bruke alt for mye tid på tvilsomme (les: interessante) sider. Jeg får håpe det ikke blir like lenge til neste gang jeg skriver noe.

Aibast-bilder

Aibast i media

Etter vekkomsten hennes, har hun blitt en liten celebritet. Det har vært utrolig godt å få henne hjem igjen, men som noen vet, måtte vi reise sørover i helgen for å overvære begravelsen til Kjerstis farmor Aslaug. Heldigvis har vi noen gode venner som tok seg av henne, og Nica har skrevet et innlegg om henne i bloggen sin.

Aibast II passes på av bror Mithmin Begolas

Det var dette bildet avisen brukte i oppfølgingsartikkelen på nettet. Det er virkelig et gullende godt bilde, og vi var veldig heldige med lyset også. Bildet er faktisk tatt med mobiltelefon, så det gode resultatet er ekstra overraskende. En av tingene jeg liker godt med bildet her, er at man ser så tydelig hvem som er mons og hvem som er kjette.

Etter kastrering I:

Vi kastrerte dem tidlig, for vi ville beholde det gode lynnet deres, og vi ville slippe flere kattunger (det var nok bal, særlig for Mamma, med å få levert fra oss alle kattungene hun fikk). Her ligger de og sover eller halvdøser, etter at narkosen har gitt seg.

Etter kastrering II

Jeg er ikke sikker på hvem av dem dette er, men det ble i hvert fall gjort en hederlig innsats på å forflytte seg de tyve centimetrene til matskåla. Anstrengelsen ble visst for stor, så han/hun sovnet med hodet nedi skåla.

Skjeggete matfar og Aibast

Dette bildet er tatt for ganske lenge siden. Jeg ser på bildet at det er fra en av de mer slitne periodene mine, og da var det virkelig godt å ha katten. Aibast var ikke så kosete på den tida som hun er blitt nå, men hun lot meg i hvert fall holde henne oppe lenge nok til å få tatt et brukbart bilde, og hun ser nå ut til å kose seg litt, i hvert fall.

Aibast og jeg første dagen etter hjemkomst

Da Aibast kom tilbake etter å ha vært borte i fem uker, var det nesten ingen ting igjen av henne. Som jeg mener jeg skrev tidligere, var hun redusert til 1,8 kilogram, med knapt en muskel igjen på kroppen. Pelsen hadde måttet blitt barbert bort flere plasser, og hun har et par stygge sår, sannsynligvis som følge av håravfall kombinert med ekstremt tørr hud. Her ligger hun og slapper av og koser seg igjen, og jeg må si jeg var veldig glad for å få henne tilbake. Veldig glad.

Aibast og jeg på bussen

Jeg måtte ta med Aibast til dyrelegen igjen på tirsdag, fordi såret hennes på halsen hadde åpnet seg (huden hadde sprukket opp). Hun har jo, grunnet den ekstremt lave vekten, ingenting annet enn pelsen til å stenge ute vinterkulda og i tillegg veldig dårlig blodomløp, så hun var fryktelig kald. Jeg tror det var noen unger som hadde noe nytt å fortelle da de kom frem på skolen den dagen.

Skjeggutfordringen II

DP tok imot en utfordring i går. Innen julaften 17.00 skal han ha Mullah-skjegg. Greier han det, skal han få en kasse god drikke hos meg og XO-cognac når han blir gammel nok. Hvis ikke skulle jeg få noe, men jeg husker ikke hva.