43-årsdag: ei trivelig feiring

Bursdagsfeiringene har alltid vært viktige for meg. Alle bursdagene mine har vært feiret på dagen, og jeg har alltid gledd meg veldig til selve dagen. Men da det nærmet seg førtiårsdagen min, forsvant denne (kanskje litt) barnlige gleda for meg; ikke uten grunn skreiv jeg ingenting om dagen i det hele tatt, verken da, i 2021 eller i 2022, ja faktisk har jeg ikke skrevet om bursdagen min siden 2011. Så hvordan var det i år?

Smårettelser gjort 6. november 2023 (noen små skrivefeil og utelatte ord).

Som nevnt: bursdagsfeiringer har alltid vært viktig for meg. Jeg har aldri (intuitivt) skjønt hvorfor den for enkelte ikke har så mye å si. Jeg sier ikke at det er galt at den ikke er viktig for enkelte, men at jeg personlig ikke har internalisert hvordan de tenker om dagen; det synes uvirkelig for meg. Jeg har noen poster om bursdagsfeiringa mi, og de viser litt hvordan det har vært de årene som har gått siden jeg begynte å skrive bloggen. Når jeg ser bildet av meg selv fra 2007 slår det meg hvor ute av stand jeg var til å smile; jeg hadde det vondt den dagen, selv om jeg var glad for å ha bursdag – så glad som jeg var i stand til å være. Det virker som jeg gledet meg til Kjerstis bursdag i 2008, og det var visst ikke så verst på min egen 28-årsdag samme år. 3. oktober 2009 skreiv jeg om ønskelista mi, og det var litt interessant å se igjen nå (det var ikke uten grunn at jeg hørte på Meshuggah og Pain of Salvation den gang da), men jeg fikk en veldig uventet, hyggelig overraskelse det året: Jeg fikk en reise til Tromsø i bursdagsgave og fikk feire med Kjersti og vennene våre. Jeg var tydeligvis i bedre form da jeg skreiv om 31-årsdagen min, og jeg husker fortsatt hvordan det var å barbere seg med kniv for første gang. Til sist skreiv en post om kalligrafi i anledning Nica sin bursdag i 2013; jeg er ganske stolt av hva jeg greide da; jeg tror faktisk jeg skulle ha slitt med å gjøre det i dag, så ute av trening som jeg er nå.

Så bursdager har vært viktige for meg, og de er det fortsatt. Men jeg har mistet gleden jeg før hadde med dagen når den nærmer seg; nå gruer jeg meg i stedet for å glede meg. Hvorfor?

Det er ingen tvil om at det henger sammen med depresjonen som har hengt over meg som en klam gymsokk det siste halvannet året. Men i år skjedde det da noe uventet: Når dagen opprant, fikk jeg det fint. Jeg ville jo ha det fint, men oppløpet tilsa at det kom til å være noe annet. Så jeg våknet til med at Kjersti vekte meg og gav meg dagens første gaver: én fra kone, én fra konkubine. (Det er internt; jeg orker ikke å gå nærmere inn på det nå.) Jeg merket at humøret steig. Jeg tok meg god tid på morgenen i dusjen, og gikk deretter og satte meg på kontoret for å gjøre meg klar til dagens oppgaver, og ble gledelig møtt av et hyggelig syn:

Skrivebordet mitt pyntet for dagen med ballonger. Takk, pia mi! Du vet å glede meg; du kjenner meg godt. Barnet bor fortsatt i meg.
P. S. (6.11.2023): Jeg stod ikke opp klokka fire; det var bare det at jeg tok bildet først da jeg kom hjem igjen.

Jeg hadde en del ting å få gjort nå i dag, for jeg skulle først å spille piano til pensjonistkoret og så i møte med Universal Credit, så jeg måtte sjekke at alt var klart for dagen før jeg hastet meg av gårde. (Det ble ikke tid til frokost.) Vel framme hadde jeg meg en hyggelig time med koret, for gårdagen hadde jeg øvd hele dagen på «That’s Why We Sing» så jeg skulle ha den i fingrene. Etter dette gikk jeg på en pub i Shawlands for å få meg litt mat, så til Universal Credit-kontoret.

Pubmat i Shawlands (løkringer og haggisballer med en Hazy Jane attåt) var både mettende og fornøyelig.

Timen på Universal Credit-kontoret var faktisk hyggelig. Hun jeg pratet med var samme dame som forrige gang, og hun var som da både hjelpsom og hyggelig og kom fram til ei minnelig løsning til beste for alle. Vi kommer til å klare oss litt bedre økonomisk nå.

Etter dette dro jeg hjem: en tur på Tesco for å handle til bursdagskos. Så kunne jeg bruke resten av dagen på å forberede meg på tirsdagen, da jeg skulle øvepresentere til Alex i LEAP. Kjersti og jeg hadde tatt en kikk gjennom gamle oppskrifter og kommet fram til at bursdagsmiddagen skulle være en risotto- eller pastarett, og deretter sjokoladekake. Det luktet nydelig fra kjøkkenet mens jeg satt oppe og skreiv.

Til venstre, den nydelige sopp- og baconrisottoen som Kjersti lagde. Til høyre, sjokoladekaka Kjersti lagde: trelagskake med ett lag bringebærkrem i midten.

Gavebordet på dagen, inkludert broderiet som Kjersti fikk på dagen hennes fra tante Elisabeth og onkel Einar.

Kvelden ble brukt på middag, kakekos, snop, potetgull, brus og vin. Etter maten var vi så mette at vi var enige om at det kun var plass til kake, ikke også ost og kjeks. I mellom­tida hadde jeg fått åpnet resten av gavene: Det startet altså med et flott barber­kost­stativ, barber­kost og barber­såpe­skål fra Kjersti og da jeg slo på PC-en min et par timer seinere, Siege of Centauri på Steam, og Norsk fylle­ordbok fra Yngvild. Seinere på dagen, fra Marie-Victoria og Sigve fikk jeg boka Pages & Co.: Tilly and the Book­wanderers, et foto­album og Elvis-utklipp fra tante Elisabeth og onkel Einar (og i bak­grunnen et nydelig katte­broderi fra tante Elisabeth til Kjersti på dagen hennes). Fra mamma og pappa fikk jeg Swansons Speed Square (en merkevare så vidt jeg vet), snøflak­multi­verktøy og kredittkort­multi­verktøy, artige svampebobsokker og en penge­gave, samt Martials epigram bind 1. I tillegg til dette fikk jeg penge­gave fra bestemor; Amazon-gavekort fra Ragnhild, Robert og Aprille, og et Amazon-gavekort til fra Ingrid-Elin, Joe, Lexie og Casey, og spillet The Life and Suf­fering of Sir Brante fra Ida og Tor. Hvis jeg nå mot for­modning glemte noe, beklager jeg så mye!

Meg seint på kvelden før jeg gjør meg klar til å legge meg. Eller, seint og seint, fru Blom: klokka 22⁰⁶, så ikke så alt for seint.

Så dagen ble faktisk en ganske så trivelig dag. Jeg smilte, jeg hadde det godt, jeg koste meg; jeg fikk mange hyggelige hilsener og telefoner; og jeg kjente at jeg gledet meg over dagen min. Det var faktisk det jeg håpte på aller mest, og det fikk jeg. Takk til alle sammen som gjorde dagen min bedre enn jeg fryktet. Kanskje jeg kan begynne å glede meg til dagen igjen når den nærmer seg neste år?

For øvrig, da jeg tok bildet, gikk det opp for meg at jeg samtidig fikk vist noe av det som er blant de beste minnene fra tida i Tromsø: den lille, smilende skyen bak meg. Du vet hvem du er; jeg håper du vet hvor viktig du har vært for meg i livet mitt, og at du er mye av grunnen til at jeg er til i dag.

31-årsdag

I dag feirer jeg 31 år, så hipp hurra for meg!

Dagen i dag startet med å teste ut bursdagsgaven fra Kjersti; jeg fikk et komplett barbersett med barberkniv: Kniven er fra Tyskland og er tilvirket med stål fra Solingen, såpa er engelsk (erkeengelsk), kosten er med grevlinghår, beltet er fint og flott lær fra Tyskland (tror jeg det var) og så er det selvfølgelig en medfølgende tube med diamantstøvsalve. Det var…vanskelig, men jeg fikk det til ganske brukbart etter hvert. Riktig grep var selvfølgelig medvirkende til det, men også ganske enkelt å få den rette følelsen med bladet. Når jeg får et par uker til på meg nå, skal jeg prøve meg på hele regla: medhårs, krysshårs og mothårs. Men jeg skal vente, ja, for det er mange år med ta-drepen-på-huden-barbering som må avlæres først.

I kveld er det fremføring av Mozarts Krönungsmesse (Kroningsmesse) i C-dur, KV-317, med Domkantoriet, koret fra Murmansk og orkesteret fra St. Petersburg som står på tapetet. Det var virkelig god hjelp i å få inn stemmeforsterking, og jeg føler endelig at jeg kan trykke til; Trond Håvard hadde den samme følelsen, og han er jo ikke akkurat noen tam bass. Hele klangen i koret har blitt endret, og jeg er virkelig nysgjerrig på hvordan det blir når konserten er omme og jeg ikke har noe mer kor å dra til. Jeg må nok, utvilsomt, tilbake til Mimas når året er omme, men jeg tror jeg skal være lur og vente til da, for jeg har vært «lur» nok til å ta på meg førti studiepoeng denne høsten òg. Men tilbake til saken: Etter konserten (som i tillegg til KV317 inkluderer Kirkesonate i C-dur, KV 278, og Kirkesonate i C-dur, KV 336, blir det Lotus vin- og mathus, der en femretters middag venter oss. Jeg er veldig spent.

Det tegner til å bli en feiende flott bursdag!

Jeg har fått følgende gaver til nå:
• Fra Kjersti: barberkniv med alt tilbehør.
• Fra Mamma og Pappa: Petter Schjervens Nostalgisk ordbok.
• Fra Ingrid-Elin: en gave som er underveis.
• Fra Robert: Grand Theft Auto samlepakke.
• Fra Bestemor: 500– kroner.
• Fra tante Elisabeth og onkel Einar: et feiende flott kort og en gave som er underveis.
• Fra Christian og Nica: innendørsgolfputtesett i et flott treskrin.

Våren har kommet

Det er dessverre lenge siden jeg har skrevet noe her, og det beklager jeg til de som har vært innom og sjekket, men forhåpentligvis har det vært noen gamle poster som har vært interessante. Jeg har jobbet en del med etikettene de siste par ukene, og når det er ferdig kommer jeg til å lage et vindu for de mest brukte etikettene slik at det blir lettere å finne det man måtte ha interesse av her på bloggen min.

Men: våren har altså endelig offisielt kommet, og 13. april var det D-dag for skjegget mitt. Jeg hadde jo som tidligere nevnt bestemt meg for at jeg skulle benytte anledningen til å barbere meg som Iron Man før alt skjegget forsvant (med kottisene igjen), så for den som har interesse, her er før-, underveis- og etter-bildene:

Helskjegg: OK, men skjeivt. Iron Man: Det likte jeg faktisk! (Ja, han har ikke kinnskjegg, men jeg kunne nesten ikke fjerne dem bare for bildets del.) Kinnskjegg: Tja, det tar en stund å vende seg til å ikke har noe på haka lenger, men det er jo godt med frisk luft igjen, da.

For øvrig: Det var en veldig koselig måte jeg fikk vite at våren var kommet. Da jeg kom hjem hadde Kjersti vært og plukket noen hestehover og satt på bordet. Det er hyggelig slikt.

Profilbilde

Det er vel på tide at jeg endrer profilbildet mitt til noe som ligner litt mer på den jeg er nå (ref. årets første post). Det gamle bildet var tatt foran nasjonalflagget i gymsalen i Innfjorden på ei eller anna trening, så det er i vel syv år siden nå. Bildet jeg nå har, ble tatt for et par dager siden. Som sees kan, har herren fått seg skjegg. Flere har kommentert at de synes jeg kler det godt (i motsetning til kommentarene jeg fikk sørpå, som stort sett lød «Det var kjempekult – mye bedre enn kinnskjegget.», som selvfølgelig gjorde at jeg barberte det vekk tidligere enn jeg hadde tenkt), men når våren kommer, da blir det borte igjen. Uansett: her er det gamle og det nye jeg, side om side (med Aibast II som selskap – nå frisk som en fisk).

Aibast øker og jeg går ned i vekt | Barberkniv

I går var jeg med Aibast II til kontroll, og resultatet kunne virkelig ikke vært bedre. Da vi fikk henne var hun 1,8 kilogram. Nå har hun steget til 2,65, og hun har tydelig fått bedre balanse og muskelkontroll. Det ser ut til at hun blir helt frisk. Tjoho!

For min egen del: Jeg ble disket fra sparring under fjorårets NM fordi jeg ikke greide vekta. Nå i morges var jeg nede på 62,8 kg igjen. Så blir det jul…!

---

Apropos jul: Jeg har oppdatert ønskelista mi igjen. Jeg satt nemlig på nett i går og leste om barbering med barberkniv, og fant til slutt ut at den beste leverandøren av slike saker her i Europa er Thiers-Issard. Vel er det dyrt, men når man tenker på det: Det tar vel ikke mer enn en to–tre år, så har man tjent inn det man brukte på éngangsinvesteringen fra dem. Jeg ønsker meg det, og det veldig!

---

I dag er en strålende dag!

Aibast-bilder

Aibast i media

Etter vekkomsten hennes, har hun blitt en liten celebritet. Det har vært utrolig godt å få henne hjem igjen, men som noen vet, måtte vi reise sørover i helgen for å overvære begravelsen til Kjerstis farmor Aslaug. Heldigvis har vi noen gode venner som tok seg av henne, og Nica har skrevet et innlegg om henne i bloggen sin.

Aibast II passes på av bror Mithmin Begolas

Det var dette bildet avisen brukte i oppfølgingsartikkelen på nettet. Det er virkelig et gullende godt bilde, og vi var veldig heldige med lyset også. Bildet er faktisk tatt med mobiltelefon, så det gode resultatet er ekstra overraskende. En av tingene jeg liker godt med bildet her, er at man ser så tydelig hvem som er mons og hvem som er kjette.

Etter kastrering I:

Vi kastrerte dem tidlig, for vi ville beholde det gode lynnet deres, og vi ville slippe flere kattunger (det var nok bal, særlig for Mamma, med å få levert fra oss alle kattungene hun fikk). Her ligger de og sover eller halvdøser, etter at narkosen har gitt seg.

Etter kastrering II

Jeg er ikke sikker på hvem av dem dette er, men det ble i hvert fall gjort en hederlig innsats på å forflytte seg de tyve centimetrene til matskåla. Anstrengelsen ble visst for stor, så han/hun sovnet med hodet nedi skåla.

Skjeggete matfar og Aibast

Dette bildet er tatt for ganske lenge siden. Jeg ser på bildet at det er fra en av de mer slitne periodene mine, og da var det virkelig godt å ha katten. Aibast var ikke så kosete på den tida som hun er blitt nå, men hun lot meg i hvert fall holde henne oppe lenge nok til å få tatt et brukbart bilde, og hun ser nå ut til å kose seg litt, i hvert fall.

Aibast og jeg første dagen etter hjemkomst

Da Aibast kom tilbake etter å ha vært borte i fem uker, var det nesten ingen ting igjen av henne. Som jeg mener jeg skrev tidligere, var hun redusert til 1,8 kilogram, med knapt en muskel igjen på kroppen. Pelsen hadde måttet blitt barbert bort flere plasser, og hun har et par stygge sår, sannsynligvis som følge av håravfall kombinert med ekstremt tørr hud. Her ligger hun og slapper av og koser seg igjen, og jeg må si jeg var veldig glad for å få henne tilbake. Veldig glad.

Aibast og jeg på bussen

Jeg måtte ta med Aibast til dyrelegen igjen på tirsdag, fordi såret hennes på halsen hadde åpnet seg (huden hadde sprukket opp). Hun har jo, grunnet den ekstremt lave vekten, ingenting annet enn pelsen til å stenge ute vinterkulda og i tillegg veldig dårlig blodomløp, så hun var fryktelig kald. Jeg tror det var noen unger som hadde noe nytt å fortelle da de kom frem på skolen den dagen.

De hverdagslige utfordringene

Den store utfordringen med å bli frisk igjen, er å takle hverdagen. Det kan være de merkeligste småtingene som byr på problemer. For meg var den store, store bøygen å hente posten. Dette ble så problematisk at jeg kunne ligge våken om natten på grunn av frykten for at det skulle komme en regning jeg ikke skulle greie å betale (når man med bachelorgrad ikke greier å få seg fast jobb, og må leve som tilkallingsvikar, og resultatet blir en lønn på under 150 000, så er det sikkert ikke vanskelig å forstå hvorfor). I sommer fikk jeg meg heltidsstilling gjennom Manpower som truckfører på Coops hovedlager. Dette ble startskuddet for meg. Vi har ikke ei krone igjen av det jeg tjente i sommer, men til gjengjeld taklet vi to store problemer. For det første kom vi oss i økonomisk balanse, ved at jeg konsekvent betalte regningene med en gang de kom, og fikk tatt igjen det gamle, siden jeg endelig hadde nok penger til å håndtere det. For det andre, og dette gjaldt vel egentlig mest meg: Jeg tvang meg selv til å sjekke posten hver dag når jeg kom hjem fra arbeid. Etter en måneds tid opplevde jeg noe jeg ikke har kunnet nyte på lang, lang tid: dagesvis uten post i postkassa.

Det neste steget for meg ble å gjeninnføre noen gamle rutiner. Jeg begynte for eksempel å være nøye med å barbere meg hver dag før jeg dro hjemmefra. Dette er jo etter dagens mote ikke så forbasket nøye, men for meg ble nye, faste rutiner et viktig hjelpemiddel for å tenke godt om meg selv igjen.

Jeg tror nøkkelen til suksess er å ha gode rutiner. Uansett hvor sliten man måtte være, ikke legg vekk de gode vanene. De er med på å få en gjennom dagen, og nå, for første gang på flere år, vet jeg med sikkerhet at jeg er på det riktige sporet, og at jeg en dag kommer til å få en stabil og god hverdag der jeg takler utfordringene etterhvert som de kommer, og nok en gang kan ta tilbake rollen min som mann.