Dette er en post jeg lenge har hatt lyst til å skrive, men aldri har tatt mot til meg å gjennomføre. Jeg vil skrive om den dagen jeg skulle drepe meg selv.
30. januar 2007—en tirsdag tror jeg det var—var jeg på mitt kanskje mentalt dårligste noen gang. Jeg hadde i lengre tid hatt en jevn bedring, og ting ble stadig bedre mot jul. Hele familien var samlet. Jeg stortrivdes. Så kom hverdagen igjen, og alle forsvant. Ingrid-Elin dro tilbake til England, Robert til New Zealand, og tante Elisabeth og onkel Einar dro jo tilbake til USA. Aldri hadde jeg følt meg mer alene enn der og da.
Jeg hadde akkurat begynt å ha timer bare annenhver uke, siden det hadde begynt å gå såpass mye bedre tidligere. Så vidt jeg husker var dette den første gangen det hadde gått så lang tid. Jeg ankom Molde, og var uvanlig tidlig ute. Det var ca. en time igjen til jeg skulle til doktor Ulvestad, og jeg var allerede helt i ørska. Det eneste jeg greide å konsentrere meg om, var å kjøre bilen. Til slutt kjørte jeg ned på kaia i Molde, mot stadionet. Jeg er ikke helt sikker på hvor det var, men en plass der det var satt ut en resirkuleringsstasjon. Jeg rygget bilen inn dit, med ansiktet ut mot fjorden.
Klokka var rundt ni, og jeg skiftet fra In Flames til Meshuggah. “I” fylte bilen. Motoren sto og gikk, bilen sto i gir, og clutchen og bremsen var nede. Jeg kjente en sorg, mer uendelig og dyptfavnende enn hva jeg hadde kjent noen sinne før, krype stadig mer inn i meg. Tårene presset på, men som før greide jeg ikke å gråte.
Jeg kjente at tanken på å endelig avslutte livet mitt, en tanke som hadde levd sterkere og sterkere i meg de siste ukene, nå for alvor kom frem. Jeg greide ikke å se en grunn til å leve videre. Det argumentet som tidligere hadde hindret meg i å gjøre noe mer med det, kone og familie – det hadde da ikke hjulpet meg så langt. For hver dag som gikk, og slik hadde det vært de siste årene, hadde ting blitt verre og verre. Jeg så fortsatt syner, riktignok ikke like ofte som for et halvår siden, men likevel. Jeg brukte hvert ledige minutt i løpet av dagene på å planlegge, vurdere, eliminere gamle og skape nye metoder for å ta livet mitt. Jeg hadde flere alternativer som hadde blitt stadig mer aktuelle, men nå, endelig, skulle jeg befri meg selv fra helvetet jeg befant meg i. Det var ikke så lenge siden jeg hadde lest om ei som hadde omkommet som følge av at bilen hennes hadde rullet ut i fjorden på motsatt side av Molde. Det var en metode som virket.
Jeg skrudde opp musikken. Klokka var vel rundt halv ni nå. Jeg gikk flere ganger over hvordan jeg skulle gjøre det. Jeg måtte få stor nok fart til å komme meg over kanten. Jeg tenkte på at bilen blir ødelagt, men jeg visste at det ikke ville være noe problem. Jeg hadde forsikret meg, og Kjersti kom til å endelig slippe å tenke på den store gjelden vår, som jeg visste at jeg til dels var skyld i. De økonomiske problemene våre kom til å bli eliminert, og hun kom til å få det bedre. Hun kom til å slippe å plages med en mann som ikke dugde til å holde oss godt forsørget. Jeg visste hun kom til å sørge, men jeg visste at hun også kom til å få det bedre, hvis jeg endelig tok mot til meg—ikke var så pysete mer—og gjennomførte det jeg så uendelig lenge, så uendelig mange ganger hadde tenkt å gjøre. Jeg var i en transe, og for første gang på lang, lang tid, var tankene mine virkelig samlet rundt ett eneste fokuspunkt.
Jeg var klar.
Et brutalt, sterkt lyst slo imot meg fra øst. Sola sto opp, og vekte meg fra den selvpåførte rusen jeg var i. Jeg tok telefonen min, og skrev ned alt jeg tenkte og sendte til Charlotte. Jeg tenkte "Vær så snill å være våken", og hun var. Jeg fikk et langt svar. Jeg leste, skrev mer, og til slutt svingte jeg til venstre, og kjørte til sykehuset.
Det kan ha vært et kvarters tid senere. Jeg greide å holde meg sånn noenlunde samlet. Det ble en tøff time. Jeg var ikke klar til å gå da jeg gikk, men vi gjorde nøyaktige avtaler om hva jeg skulle gjøre til neste uke, og lovte å møtes igjen da. Da døra gikk igjen bak meg kom endelig tårene, og etter en stund oppdaget jeg at neste pasient satt bak meg. Jeg bet sammen tennene, kvalte gråten og samlet meg, og gikk med påtatt hevet hode ut derfra.
Frem til da vet jeg at jeg hadde vært diagnostisert som en pasient med middels grad depresjon samt angst. Da jeg avsluttet samtaleterapien, fikk jeg vite at jeg hadde fått endret diagnosen til alvorlig depresjon (testen jeg tok i begynnelsen var ett poeng unna “alvorlig” allerede da). I papirene mine står det ingen ting om den dagen jeg hadde bestemt meg for å dø.
Den dag i dag hender det at jeg angrer på at jeg ikke en gang den dagen var i stand til å fullføre ønsket mitt. Jeg blir fortvilt når jeg hører folk snakke nedsettende om de som har tatt sitt eget liv (eller forsøkt å gjøre det). De vet ikke hva de snakker om. Jeg orker ikke å gå mer inn på det nå, men er åpen for diskusjoner.
I ettertid av dagen, inviterte jeg Charlotte ut på årsdagen. Det ble ikke noe av i år, av forskjellige grunner. I fjor ble vi mange fler enn tenkt, men det var da trivelig det også.
Jeg er lei.
Pussig nok var det In Flames som dukket opp i ørene mine nå. Ja, den samme låta også. De som er interessert: Jeg har nå lastet opp søknaden min til II. dan, der jeg skriver meg om dette. Den kan leses via 200-posters-posten min.
