Et veldig kort sammendrag III:

Euripides’ (Εὐριπίδης, ca. 480–406 fvt.) Medea

I disse eksamensforberedelsestider, skal jeg forsøke å skrive noen svært korte sammendrag av de forskjellige stykkene vi har å lese til skoleeksamen førstkommende mandag i emnet ANK-1210: Antikkens litteratur.

Stykkets persongalleri, lokalisering og handling

Hovedpersonen i stykket er Medea, barnebarn av Helios, solkongen, og barn av kong Aietes av Kolkis. Andre personer i stykket er Jason (navnet skal uttales /JA-så:n/ som på norsk (dog vel og merke med lang sistestavelse), ikke /DZJEI-søn/ som på engelsk, for det skrives på gresk Ἰάσων, Iásōn), han som jaktet på det gylne skinn og fikk Medea ved Afrodites (Aphrodite) Eros’ hjelp forelsket i ham; barna deres; Kreon, kongen av Korint; Aigeus, kongen av Athen; Medeas amme, hovmesteren og et bud, samt et kor av korintiske kvinner. Handlingen utspilles på en åpen plass utenfor Medeas hus i Korint.

Vi får vite fra ammens åpnende klagesang at Medea har sunket hen i en dyp, inderlig sorg over tapet av mannen sin til prinsessen av Korint, og at Medea derfor nærer et inderlig hat overfor ham som etter hvert har begynt å vises mot ungene deres også. Ammen gjenforteller litt av det som skjedde i historien om Jason og jakten på det gylne skinn, blant annet hvordan hun villig drepte og parterte lillebroren sin og kastet likdelene i elva slik at kong Aietes i jakten på henne skulle sinkes fordi han plukket opp restene av sønnen sin. Medeas klagesang blir etterhvert stadig høyere, og vi hører henne forbanne kongen og hans hus:

Å Temis, å Artemis, ser I den tort jeg arme må lide av ham som jeg bandt med de dyreste eder, min mensvorne mann? Å måtte jeg se at han selv og hans brud ble knust, og at kongsgården styrtet i grus! De våget å krenke meg, krenke meg først! Å far! å mitt fedreland, som jeg forlot! Å bror, som jeg skjendig har myrdet!

Hun kommer etter hvert ut, og hun forbanner mannen sin, Jason, som har forlatt henne, hans ektevidde, til fordel for kongsdattera; en generell klage over kvinnenes skjebne, der menn kan gå til den de måtte ønske, mens de er dømt til å holde seg til mannen sin for å unngå evig skjensel følger. Hun snakker om hvordan mennene hevder kvinnene ikke bør klage, for de lever trygt mens mennene er nødt til å dra i krig, men Medea sier «Det er et feilsyn. Jeg vil heller stå bak skjold | i trende slag enn bare engang føde barn.»

Kongen av Korint, Kreon, kommer gående til dem, og han overbringer budskapet om at hun skal landsforvises grunnet de mange edene hun har sverget mot ham og familien. Medea klarer til slutt å overtale ham til å få bli ut dagen, slik at hun kan etter egen påstand kan få tatt et klokest mulig valg om hvor hun skal dra og få ordnet med barna sine; kongen går med på dette. Når kongen har gått, følger en vekselsang, der planen hennes om å myrde ungene hennes og Jasons kommer frem. Ternekoret uttrykker bekymringen og angsten sin over det de hører, men hun er ikke til å rokke.

Jason ankommer, og hun hisser seg over hans blotte tilstedeværelse. De fører en diskusjon der han prøver å få henne til å forstå at han har gitt henne mer enn hun har gitt ham. Hun var barbar, han tok henne med til hellensk land; hun har gjennom ham lært å skjelne rett og galt, og å følge loven i stedet for å bruke makt; hun har fått et godt rykte på seg og prises for visdommen sin, mens hvis hun hadde bodd der hun før bodde hadde ingen visst hvem hun var. Når det gjelder valgte av å ta imot tilbudet han fikk om å gifte seg med kongens datter, forteller han at han måtte ta det valget for alle deres skyld, for da de kom tilbake Iolkos var de så fattige at de knapt kunne klare seg; ved å vies med kongsdattera sikrer han hennes og barnas fremtid. Hun vil ikke høre på ham, og sender ham til slutt bort. Koret slutter seg til henne, og sier at:

Måtte med døden, en venneløs død, straffes den mann som ei åpner sin sjel ærlig for den som han kåret til venn! Av meg skal han aldri bli elsket.

Kongen av Athen, Aigeus, kommer gående, og ham får Medea edsvoren at i hvis rike skal hun alltid være trygg. Hun får vite at grunnen til at han har kommet dit, er for å få hjelp av en vismann til å tolke delfiorakelets svar på hva han skal gjøre for å få barn. Han spør henne deretter hvorfor hun ser så trist ut, og han får vite at det er fordi Jason har valgt å skulle gifte seg med kongsdattera. Aigeus virker forståelsesfull for smerten hun lider, og det er nok mye av grunnen til at han gir henne eden. Etter at kongen har gått, forteller hun til ei av ternene (korføreren) hvordan hun skal knuse Jason. Hun skal be ham besørge at barna får bli værende i landet, og med dem skal hun sende en gave til bruda, ei gyllen krone. Krona skal hun derimot forgifte, slik at kongens datter lider en grufull død. Deretter skal hun sørge for å drepe Jasons og hennes barn, slik at han blir stående både kone- og barnløs. Ternen forsøker å få henne til å gå bort fra bestemmelsen sin, men hun er hard.

Når Jason kommer tilbake, fremsier hun en tilsynelatende hjertefølt beklagelse, hvis mykner ham nok til å høre bønnen hennes om å la barna få bli, noe han naturligvis gjerne ønsker. Han går med på å be den vordende kona hans tale med kongen om dette, siden hun er mer trolig å kunne overtale kongen. Med seg skal barna ta med gaven; forgiftningsplanene til Medea vet Jason ingen ting om. Jason tar med seg ungene og hovmesteren, og sistnevnte kommer senere tilbake og forteller at den kommende bruden har tatt imot gaven og at kongen har akseptert ønsket om at barna skal få bli. Hun synger igjen sin nød om at hun skal måtte drepe sine egne barn, som hun tydelig har like mye kjær som hun hater Jason.

Et bud kommer løpende for å fortelle Medea hva som har skjedd på kongens borg. Bruda tok på seg gaven hun hadde fått, gullkrona laget av solkongen selv, som Medea hadde forgiftet. Spankulerende ute på borgplassen, falt hun plutselig om, og all livskraft så ut til å ha forlatt henne. Krona hadde boret seg fast i henne, og med ett slo flammer ut og brente henne levende. Da kongen kom og så det hele, dattera død, satte han seg ved henne i nøden sin. Da han så forsøkte å komme seg løs, lot det seg ikke gjøre, og jo mer han dro, dess verre ble det for ham:

Han prøvet gang på gang å rette bøyet kne, men liket holdt igjen, og hvis han brukte makt, ble kjødet flenget fra hans knokler, stykkevis. Til sist ble smerten ham for sterk. Den arme mann gav opp. Omsider sluknet han. Hans liv var endt. Hos elsket datter ligger nu den gamle far, to lik! Slikt vanhell kaller tårer frem.

I det kommende går Medea inn i borgen sin, og man kan høre barnas skrik innenfra i det de prøver å unnslippe. Jason ankommer borgen, og Medea kommer til syne på balkongen på en vogn forspent med vingede drager. På vognen ligger liket av barna deres. Han ber på sine knær om å få lov til å stryke barna en siste gang, hun svarer ham å først nå ha gitt uttrykk for kjærlighet til dem, mens han tidligere bare har avvist.

Et veldig kort sammendrag II:

Sophoklēs’ (Σοφοκλῆς, ca. 497/6 fvt – vinteren 406/5 fvt) Elektra

I disse eksamensforberedelsestider, skal jeg forsøke å skrive noen svært korte sammendrag av de forskjellige stykkene vi har å lese til skoleeksamen førstkommende mandag i emnet ANK-1210: Antikkens litteratur.

Stykkets persongalleri, lokalisering og handling

Hovedpersonen i stykket er Elektra, den avdøde kong Agamemnons datter. Medaktørene er Krysotemis, søsteren hennes; Orestes, broren hennes; Klytaimnestra, moren hennes og kong Agamemnons morderske; Aigistos, regjerende konge i Mykene, sittende i setet en gang tilhørende kong Agamemnon, som han bistod i mordet av; Pylades, Orestes’ venn; Orestes’ gamle tjener, til hvem Elektra, da hun skjønte ting holdt på å gå galt, overleverte Orestes; og et kor av kvinner. Stykket foregår utenfor palasset hvori den sittende kong Aigistos og dronning Klytaimnestra med familie holder hus.

Til å begynne med ser vi Orestes, Pylades og den gamle tjeneren i grålysningen. De har kommet til utenfor palasset (i forrige resymé benevnt »borgen«), og får høre hvordan Orestes har fått bud fra Apollon om at han skal hevne drapet på faren sin med list, uten støtte av noen hær. De eniges om at Orestes skal gå til farsgraven og ofre til Agamemnon slik skikken er, blant annet ved å legge igjen en hårlokk, mens tjeneren, som nå har blitt gammel og hvithåret, skal bringe Aigistos og Klytaimnestra beskjed om at Orestes har blitt drept i hesteveddeløp. Orestes og Pylades går deretter bort.

Elektra kommer ut, klagende, og forteller oss hva som har skjedd, og hvordan hun har lidd i så mange år. Koret virker som de støtter henne i sorgen, mens søstra Krysotemis har valgt å være føyende overfor deres felles mor og stefar, og de klandrer begge hverandre for valgene den andre har tatt. Vi får etter hvert vite at Aigistos for tiden er bortreist, og at Klytaimnestra har hatt en vond drøm, om et tre som spiret og bredde greinene sine utover hele riket. Den tofoldige betydningen drømmen har for henne, gjør at hun har forespurt av Krysotemis å ofre på farens grav for henne, noe hun dronninga aldri har gjort før; dette gjør naturligvis Elektra harm, så de eniges om at de i stedet skal skjule offergavene og legge hårlokkene sine på graven. Krysotemis tar seg av dette.

Krystotemis gått, kommer Klytaimnestra ut, og tillater Elektra å fortelle hvordan hun føler det. Elektra prøver å argumentere overfor Klytaimnestra med at det Agamemnon gjorde (ofringen av Ifigeneia), var en handling han ikke kunne velge å gjøre; den var ham pålagt av Artemis som bot for at han hadde drept en kronhjort hun holdt hellig. Hatet dem imellom kommer tydelig fram, og Elektras argumentasjon virker som den finner veien hos Klytaimnestra, hvorpå dronningmora skolder henne.

Mens de står der ute og snakker, kommer tjeneren og overbringer «nyheten» om at Orestes er drept. Han er ikke så lite kreativ heller, og beskriver hvordan Orestes først vant alle løpskonkurransene og var blitt hyllet av alle til stede, for dagen etter å kjøre et kløktig hesteløp, men gjorde en liten feil på slutten av løpet, hvorpå han ble brutalt drept. Tjeneren har med seg aske i ei kobberkrukke til dem, og overbringer dem dette. Det interessante er at han fremstiller det hele for dem som en god nyhet; tydeligvis har det versert en dekkhistorie om at Agamemnon ble drept, ikke myrdet, og at Klytaimnestra hele tiden har levd i frykt for at Orestes skulle komme og hevne drapet. Han blir med Klytaimnestra inn for å fortelle det han vet.

Elektra blir stående igjen ute, og Krysotemis kommer tilbake med et gledelig budskap.

Ja, alt som jeg har sett, skal jeg fortelle deg.
Da jeg kom hen til ættens gravhaug, hvor vår far
er stedt til hvile, så jeg der fra haugens topp
en strøm av nylig ofret melk, og rundt hans grav
var alskens friske blomster strødd med kjærlig hånd.
Jeg undret meg ved dette syn og speidet rundt
om kanskje noe øyenvidne stod meg nær.
Men da jeg intet så, og egnen rundt omkring
var ganske tyst og stille, gikk jeg haugen nær
og så på gravens rand en nyss avklippet lokk,
og da jeg så den, stod som i et blink
et velkjent bilde for min sjel: Jeg så et tegn
fra ham, vår bror Orestes, ham jeg elsker mest.

Naturligvis tror ikke Elektra dette kan være sant, ettersom hun tror hun står med Orestes askeurne i hendene, og søstra blir fryktelig trist når hun hører dette. Men mens de står der i sorgen, kommer Orestes og Pylades (med følge; hvem?) gående, og de gir seg til kjenne når de skjønner at søstrene er de de er, og at kvinnene (koret) som står sammen med dem er til å stole på.

Når de hører noen kommende gående ut fra borgen, sier Elektra så det kan høres inn: «Gå i huset inn, | I fremmede! I bringer jo hva ingen her | vil vise fra seg eller ta imot med fryd». Det er tjeneren til Orestes som kommer ut, og han ber dem dempe seg; han har stått ved døren og hørt dem snakke, og kommet ut for å stoppe dem så de ikke skal avsløres. Orestes går da inn og man kan høre Klytaimnestras jammerskrik når hun drepes, som er forbausende lik de man hørte fra kong Agamemnon ble drept av henne. Gleden er til å ta og føle på når han kommer ut igjen; Elektra og Krysotemis kan endelig være trygge igjen (de hadde hørt planer om at de skulle tas av dage av Aigistos, slik at han ikke lenger behøvde å frykte en fortsettelse av Atrevs-ætten).

En stund etter kommer Aigistos gående – Orestes skynder seg inn mens de ser ham i det fjerne – ferdig med dagens ærender; Aigistos spør den «fremmede» om ryktene han har hørt er sanne, at Orestes er død, og ber om å få se liket hans (det virker som at de, når de snakker om liket av noen, jamstiller et faktisk lik med asken av det). Da kommer Orestes og følget ut med liket av Klytaimnestra tildekt. Aigistos som ikke har sett Orestes siden han var en liten gutt, kjenner ham naturligvis ikke igjen, men skjønner det fort når han tar til side likkledet. Orestes fører ham resolutt inn i palasset igjen, nektende ham å forsøke og snakke seg ut av situasjonen, for å hevne farsmordet på det samme stedet hvor Aigistos det.

Aigistos: Å, må da nu og alltid denne kongeborg
bak sine murer se all Pelopsættens nød?
Orestes: I hvert fall din. Så meget kan jeg spå deg trygt.
Aigistos: Din spådomskunst har ei din far gitt deg i arv.
Orestes: Du sinker oss på veien med for meget snakk.
Av sted!
Aigistos: Gå foran du!
Orestes:                    Nei, her må du gå først.
Aigistos:For ei å rømme?
Orestes:                         Nei, for ei å velge selv
din død. Jeg selv skal sørge for at den blir hård.
Ja, dette burde være alle deres straff
som frekt tør trosse lov og rett, å drepes straks.
Da ble vi spart for mangt et grufullt nidingsverk.
Korfører: Å Atrevs’ ætt, hvor meget du led,
før målet var nådd og frihetens lønn
var vunnet ved denne din stordåd!

Et veldig kort sammendrag I:

Aiskylos’ (Αἰσχύλος, Aiskhýlos; ca. 525/524 fvt. – ca. 455/456 fvt.) Orestien

I disse eksamensforberedelsestider, skal jeg forsøke å skrive noen svært korte sammendrag av de forskjellige stykkene vi har å lese til skoleeksamen førstkommende mandag i emnet ANK-1210: Antikkens litteratur.

I: Agamemnon

Den første aktens persongalleri består av Agamemnon, drotten beseirende Troja; Klytaimnestra, dronninga; Aigistos, kong Agamemnons fetter; Kassandra, den trojanske kongsdattra med spådomsevner gitt av Apollon, som samtidig fikk forbannelsen at ingen skulle tro på henne fordi hun brøt eden hun hadde gitt Apollon; en vaktmann, en herold og et bud; og oldingkoret. Akten utspilles ved og inne i kong Agamemnons borg.

Bud blir gitt om at danaerne (=argeiene/hellenerne) har seiret og at kongen er på tur hjem i levende livet. Koret hinter frempå at det har foregått ting på borgen som ikke burde ha skjedd, og vi finner etter hvert ut at det er dronning Klytaimnestras forhold til Aigistos som er årsaken til sladderet. Kongen selv er ikke skyldfri, mener Klytaimnestra; under krigstoktet har han av Artemis blitt spurt om å ofre dattera deres, Ifigeneia, for at toktet skal gå vel. Han dette gjørende, grep Artemis inn og (mytene varierer her) enten byttet henne ut med et rådyr på stedet samtidig med at hun ble sendt vekk til ei øy der hun ble herskende eller forvandlet henne til et rådyr, slik at han i uansett tilfelle aldri faktisk ofret dattera deres, og likevel oppfylte gudinnas bud. Klytaimnestra, derimot, vet ikke annet enn at han har ofret dattera si, og nærer forståelig nok et intenst hat for ham, som hun har gått og næret i de ti årene krigen har vart.

Da Agamemnon så kom hjem, ønsket hun ham falskt velkommen hjem, og overtalte ham til å skulle entre borgen deres på purpurfargede tepper. Agamemnon ønsker ikke dette, fordi han mener det bare er guder verdig, og at det også er den formen for pomp og prakt trojanerne ville likt. Han går til slutt likevel med på det, og bringes inn. Kassandra sittende utenfor, nå blitt slavinne av Agamemnon, har fortsatt spådomsgavene sine i behold, og ser hva som er på tur å skje innenfor veggene. Hun våger seg ikke inn først, men går likevel til slutt mot borgen, påkallende Apollon (veienes vokter), etter å ha blitt innkommandert til å bivåne offerhandlingen som visstnok skal gjøres til kong Agamemnons ære. Hun skjønner hva som skal skje, koret spør hvordan hun kan vite det og forteller at de tror henne på det hun sier, samtidig som de roser henne for motet hun viser ved å entre borgen når hun vet at også hun kommer til å lide under Klytaimnestras vrede.

Klytaimnestra dreper Agamemnon ved å fange ham mens han sitter i badet. Aigistos står ved siden hennes mens hun stikker ham tre ganger med sverdet. Koret uttrykket sorgen og gruen som venter dem og landet, nå som kongen deres er drept.

Som en sidekommentar, kan nevnes at Kassandras spådomskunst først avsløres ved at hun ser hva som tidligere har skjedd. Den tidligere kongen, Atreus, Agamemnons far, hadde kastet broren Tyestes ut. I et tilsynelatende forsøk på å forsones, inviterte han ham til festmiddag hos seg, men serverte ham hans egne sønner. Aigistos er Tyestes’ sønn, så at han sammensverger seg med Klytaimnestra for å hevne seg på Agamemnon blir dermed mer forståelig.

II: Sonofferet

Andre akt har flyttet seg til et gravhaugsområde med en danseplass, fjernt fra kongsborgen som man kan se i det fjerne. Persongalleriet består av Orestes, Agamemnons sønn; Pylades, Orestes’ venn; Elektra, Orestes’ søster; Klytaimnestra og Aigistos; Kilissa, Orestes’ amme; en tjener; og et kor bestående av fangne trojanerinner. Senere i akten forflytter man seg først til utenfor borgen, og deretter innvendig.

I begynnelsen av akten befinner Orestes seg ved farsgraven sammen med vennen sin, der han legger en lokk fra hodet sitt på farens grav. Han og Pylades går når de får se et opptog av kvinner komme mot graven. Det er Elektra som har dem med seg, og etter at hun til slutt gjenkjenner Orestes – som først gir seg til kjenne etter å ha sett henne gråte over farens død, og finne hårlokken han la på graven og undre seg over hvem den kan være sin (hvis den er Klytaimnestras må hun fjerne den, men hun fatter tilsynelatende også håp om at Orestes kan ha vært der, særlig etter å ha oppdaget spor på bakken som er besnærende lik hennes egne) – faller hun om halsen på ham. Han forteller at han har lidd i fryktelig fattigdom, og at han nå, etter å ha funnet ut hvilken skjebne Agamemnon har falt for, skal hevne ham, og forteller Elektra hva hun må gjøre for å hjelpe ham med dette.

Orestes og Pylades begir seg til Agamemnons borg, som nå er bebodd av Klytaimnestra og Aigistos, begge ødslende av kongsarven; de ankommer borgen når det nærmer seg kveld. De utgir seg for å være handelsmenn på reising, som har blitt forespurt om å overbringe beskjed om at Orestes er død. Vaktmannen og Klytaimnestra slipper dem inn, slik at de skal få sagt beskjeden mann til mann, som best er; Klytaimnestra gir tjeneren beskjed om å stelle godt ved dem så de kan få satt seg ned og diskutert dødsbudskapet, og hun sier hun selv skal gi beskjed til Aigistos så de får samtalt ordentlig.

Mens Orestes og Pylades venter alene på gangen, kommer Orestes’ amme Kilissa ut, fortvilt over å høre nyheten. Hun gjør det klart at Klytaimnestra hadde skjult et smil mens hun med sorgtynget maske fortalte tjenerskapet nyheten. De gir seg til kjenne for henne, og får overtalt henne til å mote seg opp og sikre at de får talt med Aigistos alene, ikke sammen med bevæpnede vakter slik Kilissa hadde hørt skulle gjøres. Hun drar for å gi beskjeden til Aigistos om at Orestes ønsker å tale med ham under fire øyne.

Når Aigistos og Orestes har kommet for seg selv, er ikke Orestes sen om å hugge ham ihjel. Tjeneren som er der inne løper panisk ut og roper at Aigistos har blitt drept, hvorpå Klytaimnestra ankommer, og til tross for bønner om å slippe vreden hans – «Min sønn, hold inne! Skån dog dette bryst, mitt barn! – men han gjør som Apollon har pålagt ham, og hevner faren sin og besørger moras død. Klytaimnestra skjønner når dette skjer hvorfor hun drømte som hun gjorde natten i forveien, om at hun fødte en slange, som hun tok opp, svøpte og ammet, slangen drikkende både melk og blod fra henne.

III: Eumenidene

Denne akten spilles i det pytiske tempelet (Apollons tempel i Delfi (Delphi)), i Atenes (Athena) tempel i Athen og på Areshaugen, der domsavsigelsen skal gjøres. De medvirkende er Orestes, Klytaimnestras gjenferd, Apollons prestinne, Apollon selv, Atene og et kor av evmenider ((eumenider) hevngudinner), også kalt erinyer (uttalt /e-ri-NY-er/, ikke /e-RIN-jer/).

I begynnelsen ser man prestinnen av delfitempelet. Hun gjør de daglige forberedelsene sine, og man får vite litt om hvordan folk henvendte seg til henne, blant annet ved at man fikk komme til henne i den rekkefølgen loddene sa. Når hun er ferdig med det hun skal gjøre utenfor tempelet og begir seg inn for å starte dagens tjeneste for Apollon, kommer hun derimot løpende ut igjen forferdet og redd; inne i tempelet har evmenidene lagt seg til å sove, påkalt av Klytaimnestras gjenferd. Orestes har nemlig kommet til tempelet for å bli renset av Apollon ved ofring, og Klytaimnestra har forfulgt ham dit. Han blir sendt videre av Apollon til Atenes tempel for å søke tilflukt ved statuen hennes. Klytaimnestra vekker de sovende hevngudinnene og krever at de jakter ned Orestes, noe de villig tar på seg. Apollon forferdes over å se dem der, og man får en forsmak på diskusjonen om hvorvidt moderdrap er riktig når det er for å hevne fadermord, før han sender dem vekk.

Apollon har funnet tilflukt i Atenes tempel, og erinyene har funnet ham. Atene får vite at han allerede er renset for moderdrapet av Apollon, og tilbyr seg å dømme i saken hans. Hun kaller sammen alle de beste borgerne av Athen, og saken føres på Areshøyden. Apollon, som bringer av Zeus’ ord vitner for Orestes, mens erinyene fremmer Klytaimnestras sak (som ikke er til stede). En diskusjon tas opp om hvorvidt mora er betydningsbærende for frembringelsen av et barn til verden. Det hevdes at det er mannen som er planteren av det livbringende frøet, mens kvinnen bare tar vare på barnet i tiden fram til det fødes; Orestes kan dermed ikke anklages for å ha drept sitt eget blod, ettersom Klytaimnestra dermed ikke delte blod med ham. Atene erklærer at dersom det skulle bli lik avstemning skal Orestes likevel vinne saken, ettersom hun, påpekt av Apollon som trumfkortet i diskusjonen med erinyene, er født uten noen som helst kvinnelig innblanding (fullt bevæpnet kom hun, født ut av Zeus’ hode). Apollon minner athenerne på Zeus’ vrede dersom de ikke skulle dømme riktig, mens erinyene minner dem på hvordan de skal herje landet til evig tid dersom de ikke hedres som rett er. Avstemningen blir lik til begge sider, så Atenes avgjørelse frikjenner Orestes.

For å forhindre erinyenes evige forgifting av landet og folket Atene har kjært, lover hun dem at de skal bygges et offersted ved siden av hennes eget, og at de dermed skal bli hedret av hele Athens folk. Fred stiftes med erinyene, og avsluttes med en lovprisning av dem:

Annen strofe: Kom, I ærverdige! Vær for vårt hjemland
mektige venner, vårt nådige forsyn!
Fryd jer på veien ved faklenes skinn!
     La jubelrop tolke våre glede!

Annen motstrofe: Pallas’s by har for evige tider
sluttet med fagnende gjester et forbund
vigslet av skjebnens gudinner og Zevs.
     La jubelrop tolke våre glede!

Klassiker: Street Fighter II

Alle som vet hva gode spill er, bør ha spilt den gode gamle klassikeren Street Fighter II. Nå er fireren ute, og den har gjenskapt den herlige full fart-følelsen fra den gang da. Dersom man savner gamledager, går det an å laste ned spillet som freeware til PC via PC Gaming (gratis og lovlig).