Fyrste månads progresjon. Det er tydeleg å sjå når eg blei sjuk.
Eg sette meg eit enkelt, oppnåeleg mål i år: 5 000 armhevingar i 2024. Det høyrast kanskje mykje ut, men er faktisk ikkje det: omkring 13 2⁄3 armhevingar per dag. Korleis har det vore so langt?
Eg var stolt over korleis eg takla januar månad. Eg var sjuk to gongar i januar (og er sjuk att no), men eg merkte godt at å ha eit mål som var ikkje alt for hårreisande gjorde det langt meir gjennomførbart. Eg har greid å halde med til ti rundar om dagen i januar når eg har vore frisk, og dermed gjort rundt hundre om dagen; dagane eg ikkje har vore frisk, har det vore langt mindre. (Det er ikkje artig å take armhevingar når nasen renn.) Men eg har greid å halde koken kvar dag, og det har kjenst godt.
No i februar har det vore litt vanskelegare. Eg tenkte opprinneleg at eg skulle auke med ti kvar månad, men fann ut at ei auke på fem var betre; eg vil ikkje ta livet av motivasjonen med å setje meg eit for hardt mål. Men eg vart sjuk att no i februar òg, og for fyrste gong (med unntak av fyrste og andre januar) hoppa eg over ein dag; eg hadde ganske enkelt inkje å hente. Men eg står på vidare. Om eg ikkje greier like mange i februar som i januar, er ikkje det so farleg, faktisk; det viktigaste er at eg greier å halde på om so er berre litt kvar dag. Litt kvar dag får gjort mykje meir enn eit skippertak ein gong i månaden.
Kvifor so fargerikt eit skjema? Av di eg kosar meg med det; det er som ei lita belønning åt meg sjølv. Eg kjenn kvar dag på korleis det å sjå tidlegare arbeid gjev meg motivasjon til å prøve litt meir. Det at det er noko handfast gjer det endå meir motiverande. Ein digital adventskalender er ikkje like artig som ein fysisk ein; dette blir litt av det same. Difor gjer eg det for hand. Kanskje det ikkje er det beste for alle, men for mange (og for mange som ikkje trur det er noko for dei) er det langt meir motiverande å faktisk krysse av på framgangen kvar dag, so det kjem sterkt tilrådd.
No er det berre å bli frisk att so eg kan kome meg ordentlig opp på hesten att. Eg var på trening att i går, men eg kjenner at eg er glad det ikkje er trening i dag, for eg var heilt utslitt (ikkje på ein god måte) då eg la meg i går. Målet mitt er å få att den gamle gode forma mi. Eg vil vere sterk att; eg vil vere attråverdig att. Med litt kvar dag, kan eg kanskje greie det til slutt.
Me har alle (ɔ iallfall alle frå min generasjon) høyrt uttrykket «å få fnatt», men kva tyder eigenleg det? Og er det so ille?
Ordbokdefinisjonane
På Ordbøkene finn ein berre ein nokso kortfatta definisjon: fnatt er inkjekjønn (nynorsk: eit fnatt, fnattet, fnatt, fnatta; bokmål: et fnatt, fnattet, fnatt, fnatta/‑ene) og tyder skabb (definisjon Ⅱ i nynorskoppslaget), og vidare uttrykket «få fnatt» som ho enkelt forklarar som ‹bli irritert› med dømene det er til å få fnatt av og eg fekk fnatt av gnålinga hans. No vel, det var no ikkje so mykje å bli klok på; faktisk er det ikkje noka etymologisk forklaring å finne der i det heile.
Ein kan jo vidare sjå på kva skabb er forklart som. Me får her to meir eller mindre likelydande forklaringar:
Nynorskordboka
Ordklasse
substantiv (hankjønn m1)
ein skabb, skabben, skabbar, skabbane
Opphav
norrønt skabb; samanheng med latin scabiēs ‹kløe, utslett›
Merknad: Eg tilføyde lang vokalmarkering. Ordboka har ikkje gjort det, og det er ganske enkelt feil. Punktum.
Norsk etymologisk ordbok : Tematisk ordnet (NEO) av Yann de Caprona
Tja, det blei ein jo ikkje frykteleg mykje klokare av. Kva med den alltid suverene etymologiske ordboka mi? Her er kva han har å fortelje:
skabb: smittsom hudsykdom hos mennesker og dyr. Av norrønt skabb, beslektet med norsk skave (se dette ordet i kapitlet Håndverk og industri s. 1163) og latin scabiēs ‹utslett, kløe› (Nielsen, Kluge, E & M).
NEO: «skabb» s. 1406.
Her òg og i sitatet nedom har eg lagt til vokallengdemarkering på latinen.
Det var ikkje so mykje meir å hente her, sånn reint bortsett frå at ho syner til «å skave», so me kan jo ta ein kikk der; det kan jo hende det står noko meir der som kan vere interessant.
skave: skrape, skjære med skarpt redskap. Av norrønt skafa, beslektet med skafl ‹snødrive; brottsjø› (derav norsk skavl) og skabb ‹hudsykdom› (derav norsk skabb). Skafa stammer fra germansk *skafan‑ som også har gitt engelsk shave ‹skave, barbere› og shabby ‹lurvet, loslitt, fattigslig›. Den indoeuropeiske roten er *(s)kep‑ ‹skjære med skarpt verktøy, spalte›, som også er representert i:
trolig norsk skape [i det vidare utelèt eg sidetilvisingar]
norsk skaft
norsk skjefte
latin scabiēs ‹utslett, kløe› og scabere ‹skaver, klore, klø›
latin scobis ‹sagspon› og scobīna ‹rasp, fil›
latin cāpō ‹kastrert hane, kapun› derav lånordet kapun
latin scāpus ‹skaft›
gresk kóptein ‹hogge›, som i lånordene komma og apokope
gresk sképtron ‹stav›, derav lånordet septer ‹utsmykket stav som blir brukt som kongelig verdighetstegn›
kanskje gresk skáptein ‹grave›, og skáphe ‹båt (egentlig noe som er utskjært›, som inngår i engelsk bathyscaphe ‹båt for dypt vann› (av gresk báthos ‹dyp› + skáphe ‹båt›)
litauisk skabiù ‹hule med skrapjern›
litauisk kapóti ‹skjære smått›
russisk kopát ‹grave, hakke›
russisk skóbel ‹skrapejern›
Watkins, B & L, Nielsen, Kluge, E & M, Chantraine, Fraenkel, Vasmer).
NEO: «skave» s. 1163.
Omtale, engelsk: Hans Weiditz: The decrepitude of the body: scabies. Datering: 1500-talet. Kjelde: Hanns Lilje: Martin Luther. En bildmonografi. Stockholm 1966. Lisens: Falt i det fri.
Dette var faktisk til hjelp – kanskje. Det får meg til å lure på om det er nokon samanheng mellom skabb og skrapesjuke. Store norske fortel at Skrapesyke er en dødelig forløpende sykdom som angriper sentralnervesystemet (hjernen) hos sau og geit. Skrapesyken tilhører den lille gruppen av sykdommer som fremkalles av prioner. (SNL: skrapesyke.) Dette viser seg dog å være et blindspor, for Prionsykdommer hos mennesket er kugalskap (bovin spongiform encefalopati, BSE), dødelig familiær søvnløshet (fatal familiær insomni, FFI), Gerstmann-Straussler-Scheinkers sykdom (GSS), Creutzfeldt-Jakobs sykdom (CJD) og kuru. (SNL: prionsykdommer.)
Om enn det synast likt, er det ingen samanheng. Skabb kjem nemleg av ein midd:
Skabb er en hudsykdom som skyldes den smittsomme parasitten skabbmidd. Den lever i øverste lag av huden og forårsaker kløe og utslett. Skabb på mennesker heter Sarcoptes scabiei og er artsspesifikk. Hunnmidden er 0,3–0,4 millimeter lang og hannmidden noe mindre. Den befruktede hunnmidden graver ganger i overhudens hornlag, legger to til tre egg om dagen og lever i omtrent én måned. Det er gjerne mellom 10 og 50 hunnmidd på en person som er smittet med skabb.
Eg har for øvrig oppdatert etymologien på SML kva gjeld dette ordet (det var dessutan en skrivefeil der):
Etymologi: av latin scabere, ‹rive, klore›; det latinske navnet går tilbake til gresk sárx + kóptō + ‑ēs: ‹kjøtt, kjød, legeme› + ‹kutte, slå, hugge, slakte›, midden er altså en ‹kjøttskjæringsfnatt›.
Også kjent som: scabiēs, fnatt, latinsk navn: Sarcoptēs scabiēī
So no kan du ha det i minne når du skulle høyre uttrykket å få fnatt: ‹å bli so irritert som ein berre kan bli av å bli infisert av ein midd som skjer seg gjennom huden din og ét av deg.› Herleg. Eg skulle våge meg på å påstå at ja, det er faktisk so ille.
Jeg har mange gode grunner til å være fornøyd med det livet jeg har og har hatt. Jeg har vokst opp i verdens beste land på ei tomt som er idyllisk selv på en dårlig dag; jeg hadde masse boltreplass til å herje og springe og slå meg og gjøre alt som en unge skal kunne gjøre; og jeg vokste opp på ei tid da verden fortsatt var analog, da en telefon var noe som hang på veggen, og filmer var noe man helst så på kino og serier noe man så i fellesskap foran det ene fjernsynet som var i huset. Litt seinere fikk vi oss videospiller, og det var ikke få filmer jeg tok opp på videokassett og hadde i videoteket mitt. Men jeg tror at det kanskje var noe med å leve i den verden, noe med å leve i en verden som krevde at man gjorde et visst stykke arbeid for å få opplevelser, som nå har gått tapt. Så alt i alt hadde jeg det så godt som man kunne håpe på, og jeg burde ikke klage.
Slikt er veldig enkelt å skrive. Men selv om mye talte for at jeg skulle ha det bra, har det òg vært mye som har gått meg imot, kanskje – jeg er ikke sikker – mer enn hva mange møter. Til å begynne med gikk jeg på en skole der mobbing var dagligdags, der den verste mobberen var nettopp den personen det veldig ofte er; og der skolens måte å handtere det på, til slutt endte med at den som ble utsatt for det, ble den skyldhavende:
Det som står her er selvsagt fritt etter hukommelsen; jeg var omtrent ti år da. Men det viktigste er essensen i utvekslinga som skjedde mellom lærer og elev på foreldremøtet: Jeg måtte tåle at jeg ble ertet (ordet mobbing ble aldri brukt) hvis jeg fortsatte å være meg selv.
―Jeg skal gi deg et ultimatum. Vet du hva et ultimatum er?
―Nei.
[Lærerpersonen forklarte meg hva et ultimatum er.] ―Du må velge mellom to ting: Enten må du legge om dialekten din og snakke romsdaling, eller så må du leve med å bli ertet.
Dette førte ikke overraskende til en del utfordringer; først i voksen alder ble jeg diagnostisert, og den har preget det meste av voksenlivet mitt.
Som voksen kom det etter hvert krypende en annen dækel også. Det var muligens noe jeg begynte å kjenne på da jeg var rundt 14 år, for jeg husker jeg likte veldig dårlig å henge opp klær på loftet, fordi jeg fikk vondt av det. Jeg har leddgikt/slitasjegikt, og enkelte dager er det altoppslukende. I dag var en slik dag: Selv om jeg la meg i meget folkelig tid, trengte kroppen to og en halv time mer hvile enn normalt, før jeg engang var i stand til å stå opp. Dermed kom jeg seint i gang med arbeidsdagen min og var ikke ferdg før klokka var nærmere halv sju, og mens jeg jobbet, jobbet jeg ikke med maksimal effektivitet.
Men hva er det egentlig som skjer når man har leddgikt? Tenk deg at du legger deg etter en helt normal arbeidsdag, føler deg passelig klar for senga, men har litt mer vondt enn normalt, litt som når du har vært på trening og fått et par knuff mer enn du var klar over. Neste dag når du våkner opp, er det så vondt å bevege seg, at uansett hva du gjør, kjenner du på ei smerte som går gjennom marg og bein: Alle ledd, og jeg mener alle ledd, gjør vondt; men ikke bare det, for også muskelfester, selve musklene, hvert et fiber av kroppen sier til deg: Ligg! Sov! Nok nå! La meg hvile! Men du kan ikke hvile; du må arbeide. For noen av oss er ikke arbeid et valg, men ei absolutt nødvendighet; jeg er en av dem, og har vært det mesteparten av voksenlivet.
Skeiteorien: Heldigvis er mange av mine normalt store, men noen er små; når jeg våkner, vet jeg aldri hvor mange jeg har den dagen før jeg har prøvd å stå opp. Bilde lånt fra Grandado.
I motsetning til mange som velfortjent fikk koronastøtte da Norge ble stengt, var firmaet mitt opprettet ganske nøyaktig én måned for seint til å telle, så jeg fikk kr 0,–. Den totale inntekta mi i 2020 var ekstremt lav, mindre enn hva dagens stipend er på. Hvordan hadde du hatt det med ei slik inntekt? Folk flest tjener den summen på mindre enn tre måneder.
Skeiteorien
Så når man våkner om dagen, må man gjøre noe mange slipper: Man må aktivt bestemme seg for å stå opp, ikke bare stå opp; man må aktivt bestemme seg for å gjøre morgentoalettet sitt, ikke bare ordne seg; man må aktivt bestemme seg for å spise, ikke bare spise. Når man må bruke energi på å ta avgjørelser som for friske folk bare gjøres, betyr det at man bruker energi ikke bare på å gjøre disse aktivitetene, men på å bestemme seg for å i det hele tatt gjøre dem. Noe så enkelt som å gå på do, når det er en dag med mye vondt, krever et aktivt valg for å gjøre det med én gang, ikke fordi man står i fare for å gjøre på seg, men fordi selve handlinga å reise seg gjør vondt; å gå til doet gjør vondt; å sette seg på doet gjør vondt, og hvis temperaturen der inne ikke er god, gjør også det vondt; hvis dosetet er kaldt, gjør det vondt når man setter seg, fordi muskler går i spenn; selv noe sånt som å være borti sin egen kropp kan være vondt. På en vanlig dag koster det ingen skeier å gå på do; på en normalt vond dag koster det ei skei å gjøre det; mens når dagen er slik den har vært i dag, koster det ikke bare ei skei å gjennomføre en aktivitet, men selv det å komme seg dit har også sin pris.
Hva er grunnidéen bak skeiteorien? Kort fortalt: Ta et knippe skeier; de representerer energien du har å bruke i løpet av dagen. For hver aktivitet som er slitsom for deg, som du kommer deg av uten å legge deg å hvile, fjern ei skei. En normalt frisk person har flere skeier å ta av når dagen er omme. En kronisk syk person går tom for skeier, som betyr at selv det å legge seg for å hvile, er utmattende, fordi man så vidt greier å hente det siste lille fra kjelleren for å gjennomføre det å legge seg.
Oppfordring
Hvis du har noen blant dine nærmeste som har en kronisk sykdom, hva kan du gjøre? Mi erfaring er at det beste er å få forståelse. Man forventer ikke at andre skal vite hvordan det er; jeg vet da heller ikke hvordan det er å være deg, så hvorfor skal jeg forvente at du vet hvordan det er å være meg. Men det man kan gjøre er å være forståelsesfull og tålmodig. Når det er tomt, er det tomt, og langt de fleste av oss vil så gjerne være med på ting, gi av oss selv til glede for andre, bidra for å gjøre verden bedre for alle vi møter; ofte betyr det at man gir mer enn man bør, og når det skjer, er det faktisk veldig godt å ha noen som vil gi en ei skulder å lene seg på og en klem å varme seg på.
