For nokre dagar sidan skreiv eg om korleis det var å kome att på campus. Kva skjedde vidare?
For meg har depresjon blitt som ei olm løve: Ho (det er ein underleg ting at løve er hokjønn medan okse er hankjønn) er der stadig, men eg har blitt ein mykje dyktigare løvetemmar med åra, og no har eg stort sett kontroll på ho … men stort sett er ikkje alltid. Eg merka det godt når eg kom på campus att: Det var som om ho reiste seg og kasta den mørke skuggen sin over meg medan eg stod med ryggen til. Det tok meir enn eit par kremt å få ho til å setje seg ned att og roe seg, men eg greidde det etter kvart. Men ho var der; ho gjekk ikkje og ho snudde seg aldri vekk frå meg.
So kva skjedde etterpå? Og i dagane etter? Til å byrje med møtte eg på denne krabaten i tretoppane på veg frå universitetet gjennom Kelvingrove Park. Eg har aldri høyrt ekorn slik før, so det var veldig artig. Og kven blir vel ikkje oppmuntra av å sjå slikt?
Det var ikkje det einaste som var oppløftande. Praten med Lisa var, som eg fortalde, ei god oppleving. Ein av tinga eg skulle gjere etter at eg kom heim, var å sende den formelle søknaden om å få studiepermisjon; eg gjorde dette i går, skjønt eg daterte han til fredagen som var, for ho snakka om at det burde late seg gjere å tilbakedatere han, so eg tenkte det var greitt. Men eg hadde éin ting til på tapetet: Eg skulle treffe Matthew Fox.
Eit hyggjeleg gjensyn
For dei som har lest bloggen min før, kan namnet høyrast kjent ut. Matthew Fox var han som kom og møtte meg i London då eg hadde jobbsøkarsumaren min; det var takk vere han at eg faktisk søkte om ph. d.-plass her i Glasgow. Han sette meg i kontakt med Catherine Steele, og dei synte begge tilstrekkeleg interesse for prosjektet mitt at eg sette meg ned og søkte. Som eg skreiv for eit par dagar sidan, traff eg han att då eg var på tur opp til Lisa Irene Hau, og me avtalte etter det å møtast no i går.
So i går var dagen då eg skulle attende på campus for å treffe på han att. Møtet var triveleg. Me snakka litt laust og fast, og eg kjende nok ein gong på korleis det var å treffe slikt ei raus og varm menneskje som han er. Han får meg rett og slett til å føle meg vel. Slike som han kan kunsten å fortelje dei vanskelege tinga utan å samstundes få ein til å kjenne seg evneveik. Eg lét han då òg få vite korleis eg har slitt mellom anna med forholdet eg no har til rettleiaren min.
Møtet med han gjorde meg òg tilstrekkeleg gira til at eg i går sende han ein e-post på latin med lenkje til ein Metatron-video som eg tenkte kunne vere til nytte i latinundervisinga han no driv og planlegg.
Eg skal i dette tilfellet våge meg på å påstå at rettleiaren min er meir ein rettleiare enn ein vegleiar, slik Elin Legland problematiserte i artikkelen sin om utfordringa med å skrive mastergradsoppgåva si om vegleiing – eller «rettleiing» som det per no må heite i nynorsk.
Eg har fleire moglegheiter her. Lisa nemnde at det kan vere aktuelt med overføring til Edinburgh; det er ikkje fyrste gongen det har skjedd, og det skulle ikkje vere noko problem å gjere det som fjernstudent i Glasgow. I uansett tilfelle, er det jo ikkje lange reisen til Edinburgh, berre ein times tid frå sentrum. Matthew nemnde at det òg kan late seg gjere å få rettleiar der medan eg framleis er student her i Glasgow. Me får sjå kva tida byr på. I uansett tilfelle har eg no eit år til på meg til å faktisk prøve å bli frisk nok til å gjere dette.
Dette gjev ogso Kjersti tida ho treng, som er heilt essensielt. Ho jobbar fulltid no, men det er i eit eittårig vikariat. Men det latar til at ho trivst godt nok med det til at ho har bestemt seg for å søkje seg inn på rekneskapsstudium: eit grunnkurs på fem studiepoeng (til 45 000 kroner!). Dette kjem til å gjere ho kvalifisert som rekneskapsassistent, eit fyrste steg på vegen til fast jobb og trygg økonomi.
Ei anna moglegheit
Det siste, det er kanskje det som er aller viktigast for oss: Me har vel faktisk aldri hatt stabil, trygg inntekt over tid nokon gong. Då eg var på Emoon, blei me alle sparka utan løn og sumarpengar. Gartnarjobben var no ikkje full, og me hadde det uansett svært stridt i den tida; eg hadde sju stillingar på ein gong på det meste. Jobben på universitetet var uansett mellombels, og berre ei halv stilling. So kva gjorde me? So godt me kunne; me kunne ikkje anna. Det har alltid vore hardt arbeid med liten vinst. Då var tida no under valet ganske so oppløftande. Det var godt å ha noko å stå opp til kvar dag; det er det same Kjersti har sagt at ho kjenner på no.
So no har eg teke sjansen: Eg har søkt meg jobb i Øygarden. Me får sjå kva som skjer! Eg veit iallfall at eg har nokon som heiar på meg.
I dag våga eg meg attende på campus etter eitt einaste besøk tidlegare i løpet av permisjonsåret som har gått. So korleis er det å vere her att?
Attende på campus
Det var rart å kome hit att. Eg kjende magen knyte seg berre av å bestemme meg for å fare vidare med bussen mot campus, heller enn å gå av i sentrum; og når eg trykte på stoppknappen for å gå av attmed Kelvingrove Park, kjende eg det enno sterkare. So var det vegen gjennom parken, nærmare universitetsplassen, før eg til slutt tok motet til meg og faktisk bestemte meg for å gå heilt til campus. Eg hadde ikkje trudd at eg skulle kome meg hit, men eg gjorde det.
Eg må no berre, for slik er eg no ein gong. Ordet campus, norsk uttale /ˈkɑ́m.pʉ̀s/, latinsk uttale [ˈkämpʊs̠], er av latinsk opphav og har den opphavlege forma campus, ‑ī. Det tyder ‹slette; samtaletema (samtale-slette), debattema (debatt-slette); handlingsrom; moglegheit; grøde›. Ordet er dessverre ikkje definert i de Caprona sitt storverk, men Wiktionary seier at etymologien går tilbake til protoindoeuropeisk *kh₂ém-po-s < *kh₂emp- ‹å bøye, kurve; glatte›, eller at det er eit jordbruksuttrykk lånt frå eit anna språk.
På veg inn på campus, medan eg venta på grøn mann, stod det nokon på den andre sida av gata som eg meinte eg kjende att. Han drog kjensel på meg, eg helste, og det var han eg trudde det var: Matthew Fox. Eg tok han i handa og helste på han, og han var glad for å sjå meg og spurde korleis det gjekk med meg. Betre, svara eg. Han hadde tenkt på meg fortalde han, og ville gjerne skrive åt meg seinare so me kunne treffast.
Skulpturplassen mellom bygga tilhøyrande universitetsbiblioteket. Foto: Tor-Ivar Krogsæter.
No sit eg inne i studieområdet på universitetsbiblioteksfoajéen. Eg har det omtrent slik skulpturplassen her ute har det: grått og lite innbydande. Det er fyrste steg for meg, fyrste reelle steg iallfall. Eg skreiv til Watson for ei veke sidan og har ikkje høyrt noko meir; eg skreiv til Hau for eit par dagar sidan, og må nok vente litt meir før eg høyrer noko frå det haldet òg, skulle eg tru. Då eg skreiv til Omissi tidlegare i år, blei det nokso klårt for meg at eg ikkje er ønskt her meir, iallfall ikkje frå den staden. Det er ikkje nokon grei måte å prøve å stable seg på beina att. Spørsmålet no er om eg skal våge meg vidare eller ikkje. Kjersti var tydeleg då me satsa på dette: No går me inn med begge beina til det er fullført. Eg veit eg har støtte der. Fox har òg vore svært støttande; eg har verkeleg kjensla av at han ønskjer at eg skal gjere dette. So eg har støtte heimefrå og eg har støtte frå nokre hald her. Er det nok? Som dei seier i Flåklypa: Time vill sjåvv.
Nokre tankar kveldstid
So blei det altså ikkje til at eg posta dette no på dagen; eg ville gjerne høyre om det var greit at eg skreiv det som eg gjorde (noko det var). Men ja, kva har skjedd sidan då? Eg har fått svar frå so vel Watson og Hau som Fox. Watson er viljug til å vere med i samtalen min om eg ønskjer det, Hau tek gjerne imot meg allereie denne veka, og Fox ville gjerne treffe meg no i veka som kjem. So eg har greidd å take tak i saken som plaga meg. Det har vore ein bøyg. Og eg prata litt i kveld om kva eg skulle gjere vidare. Per no har me ikkje råd til at eg studerer, so enkelt er det. So er spørsmålet: Skal eg i det heile gjere det? Det kan sjå ut til at det ikkje lèt seg gjere, når det kjem til stykket. Men no til å byrje meg skal eg no iallfall konsentrere meg om éin ting: å finne ut om eg kan forlengje permisjonen min.
Det var ikke lett for meg å innse det, men forrige og denne uka ble jeg tvunget til å innrømme et par ting overfor meg selv:
Jeg er overarbeidet.
Jeg spiser for lite og for dårlig.
Det siste oppdaget jeg tilfeldig. Det er ei stund siden sist jeg veide meg (forrige gang var i fjor en gang), men da jeg deltok i et psykologieksperiment nå uka som var, fant jeg ut at jeg har gått ned to–tre kilo uten noen spesiell grunn. Det er ikke det at det plager meg å ha gått ned i vekt, for jeg var noen kilo over komfortvekta mi, men heller at jeg vet årsaken til det. Jeg spiser lite til de fleste måltidene, og mange av dagene i uka ser jeg meg ikke råd til å spise alle måltidene som jeg burde spise.
Så til det første punktet: overarbeid. Per i dag er jeg femti prosent student, femti prosent selvstendig næringsdrivende (jeg skriver frie tekster for et firma i Oslo). Problemet er at for det første er student på halv tid på universitetet her i Glasgow definert med en reell arbeidsbyrde på seksti prosent, ikke femti, selv om de samtidig skriver at man studerer femti prosent; med andre ord: Den tida som de forventer at man skal investere i studiene er regnet ut til totalt ti prosent flere timer enn den faktiske tidsfordelinga legger opp til. Javel, tenker man kanskje, det burde vel gå bra? Det er bare ti prosent ekstra. Legg så til én time pendling hver vei, problemene man gir seg selv med å stadig ha ei ukes avbrekk i tankerekka, behovet for å tjene en slant bare for å få endene til å møtes, så begynner det fort å balle på seg.
I fjor var jeg langt, langt nede sommerstid. Arbeidsbyrden (det viser seg at «byrde» er hankjønn i bokmål men hunkjønn i nynorsk (slik det er i dialekten min)) ble for stor med en APR som i første omgang feilet, slik at jeg måtte bruke hele sommeren på å arbeide med studiene for å kunne fortsette. (Tar man da i betraktning at de selv besluttet at jeg på grunn av helsetilstanden i lept av halvåret kun hadde vært i stand til å arbeide tre måneder, skjønner man hvor drøy hele situasjonen egentlig var: På tre måneder effektiv studietid var det forventet at jeg skulle ha levert et arbeid som tilsvarte seks måneder studietid.) Nå vel, jeg bestod APR-en da sommeren var over, men i motsetning til andre, tok jeg da fatt på høsten helt utslitt. Konsekvensen var som forventet: Den dype depresjonen jeg var på vei inn i ble alvorlig forverret, og jeg ble henvist til psykolog – som var alt annet enn imponerende: Frankly, I am intimidated by you; we do not usually deal with patients of your intellect.(Bare for å ha nevt det: Den ene gangen jeg har tatt en IQ-test, var resultatet at jeg er innenfor normalspekteret.) Med andre ord er det ingen helsehjelp å få her for høyt utdannede som får mentale lidelser.
Jeg brukte seinhøsten og tidligvinteren på å prøve å bli bedre. Jeg har nå redusert dosen min (Mirtazapin, ɔ: Remeron) til 30 milligram daglig. Effekten av det har vært overveldende bra for meg, for jeg trenger langt, langt mindre søvn nå enn tidligere (jeg har redusert søvnbehovet fra åtte–elleve timer (vanligvis ti) til fem–åtte timer (vanligvis seks)), som gjør at jeg får langt mer ut av dagene mine; men jeg begynner å bli redd for om jeg igjen trenger sterkere dose: Den generelle formkurva har de siste par ukene vært dalende, og man har her ikke noe i nærheten av det samme personlige forholdet til legen som i Norge, siden man her tildeles et kontor, ikke én bestemt lege.
Så hva gjør man? Som vanlig, det som man alltid har gjort: biter sammen tennene og håper at ryggraden holder fram til målstreken. I mellomtida kan jeg glede meg over at jeg skal utredes for mulig (degenerativ?) nervelidelse. Hva er trøsten? I enden av tunellen står det noen og vifter med en pen tittel på ditto diplom (som sannsynligvis ikke (aldri?) kommer til å gi meg et stabilt, trygt, intellektuelt utfordrende arbeid livet ut, slik jeg i det tredveårige, naive sinnet mitt trodde fantes); det er da noe.
Hvorfor ingen bilder? Det er jo lenge siden. Kort sagt: Jeg gidder ikke. Lengre svar: Erfaringsmessig er det færre som leser rene tekstinnlegg, så da får jeg på den ene sida brukt bloggen til det den opprinnelig ble til for, samtidig som færrest mulig blir plaget av å måtte lese om det.
Ei svært sentral bok i arbeidet mitt vidare, er Georges Minois’ Histoire du suicide: La société face à la mort volontaire, utgjeven av Libraire Arthème, Fayard 1995. Versjonen eg leser er Johns Hopkins University Press’ 1999-utgjeving på engelsk (ISBN 0-8018-6647-2. No framover tenkte eg det kunne vere til hjelp for meg å gjere som eg har gjort nokre gongar tidlegare: å skrive eit samandrag av det eg har lese. Kanskje det òg kan lære meg og andre noko nytt?
Kleopatra med hoggormen.
Falt i det frie (frå Wikimedia Commons).
Definisjon av mellomalderen
For å forstå mellomalderen er det klokt å ha fått eit solid grep om når og kor antikken slutta: Kva som er slutten på antikken og byrjinga på mellomalderen er avhengig av om ein ser seinantikken som ein reell tidsepoke. Tidfestinga av seinantikken er òg eit diskutert tema, så no er kanskje eit godt tidspunkt å ta med korleis eg valde å definere det i teksten eg leverte inn no tidleghaustes, her nedom frå del Ⅰ kapittel 1 ss. 3–4. Og berre for å nemne det, om du skulle ha lyst til å lese teksten, har eg no gjort han tilgjengeleg via Google Disk-en min. Merk at eg har ikkje gjort han fritt tilgjengeleg, så du må be om innsyn for å få lese han. Om du ikkje får svar raskt, send meg ei tekstmelding eller slå på tråden – dei som kjenner meg har nummeret mitt.
The term antiquity, and more precisely late antiquity, describes both temporal and geographical space. It is often seen as synonymous with ‘classical’ or ‘classics’, which can serve as our last for arriving at a definition.6 Geographically, ‘antiquity’ is most commonly ascribed to the area encompassing the city states of Greece, and then later that which would encompass the Roman Empire. Temporally, it generally refers ‘to the art and literature of 5th- and 4th century BC Athens and of late republican and Augustan Rome.’7 This does not work well, though, as there clearly is a continuity to see during the principate. For that reason, the definition in The Oxford Dictionary of Late Antiquity assumes the years approximately between 250 and 750 CE.8 This is deliberately vague: It starts in the midst of the Crisis of the Third Century and avoids connections to political developments. Another option therefore is to connect societal developments to political ones: The starting year could be the year Diocletian took the throne in 284 CE;9 and the end year, as per the ‘long late antiquity’10, can fruitfully be the year when Charlemagne was made emperor in 800 CE. But for my purposes, politics are secondary: Theology mostly developed independently from politics, and so the ODLA periodisation (250–750 CE) is chosen precisely by virtue of its fluidity.
Fotnotar
6 Incidentally, neither ‘late antiquity’ nor ‘antiquity’ yields hits neither in The Oxford Classical Dictionary nor The Oxford Dictionary of the Classical World.
7 The Oxford Dictionary of the Classical World: ‘classicism’.
8 The Oxford Dictionary of Late Antiquity: front matter.
9 Rebillard 2009.
10 Which has come under scrutiny by recent scholarship. Interesting discussions on the dating of this period includes Arnaldo Marcone’s ‘A Long Late Antiquity?: Considerations on a Controversial Periodization’ and Averil Cameron’s ‘The “Long” Late Antiquity: A Late twentieth-century model’, pp. 165–191 in Classics in progress: Essays on ancient Greece and Rome, editor T. P. Wiseman, Oxford, Oxford University Press, 2002.
Forkortingar
ODLA: The Oxford Dictionary of Late Antiquity, editor: Oliver Nicholson.
Litteratur
Nicholson, Oliver (ed.): The Oxford Dictionary of Late Antiquity, Oxford University Press, published online 2018.
Robert, John (ed.): The Oxford Dictionary of the Classical World, Oxford University Press, published online 2007.
Whitmarsh, Tim (ed.-in-chief): The Oxford Classical Dictionary, Oxford University Press, online edition. Former editor-in-chief Sander Goldberg.
Med det som bakteppe, kan ein anta mellomalderen for å vere perioden frå omkring det åttande hundreåret (700-talet) til ein gong mellom 1300 og 1500. Renessansen gjorde seg gjeldande frå det femtande hundreåret i Italia, medan han Norden sin del var gjeldande på 1500- og 1600-talet. Ein kan altså seie at når ein tenkjer på sjølvantikken som si eiga greie, er mellomalderen perioden frå rundt midten av 700-talet til omkring slutten av 1500-talet / byrjinga av 1600-talet.
Samandrag av kapittel 1: Sjølvdrap i mellomalderen: nyansar.
Alle umerka referansar er til den engelske hefta utgåva som notert øverst.
Vanlege og ærbare sjølvdrap
Minois innleiar kapittelet med å presentere ei rekkje utdrag frå memoarar, dagbøker og andre dokument, som syner at sjølvdrap var noko alle sosiale lag, menn som kvinnner gjorde. Kort oppsummert for mellomalderen kan ein slå fast at friviljug daude blei sett på som resultatet av diabolsk freisting som kom av fortviling eller galen framferd. (s. 9) Sjølvdrap ble sett på som mord, og straffa deretter, men dommarane vurderte likevel familiane sine omstende og døymde nokre gongar deretter, men i det heile blei det fordømt hardt for å undertrykkje det: liket blei torturert og skjenda slik ein gjorde med mordarar, og deretter henretta. Ja, faktisk, ein henretta lik! Det som er aller viktigast for historikaren og den historiske sosiologen eller antropologen å merkje seg, er at materialet me har tilgjengeleg er alt for sparsommeleg til at ein kan gjere statistiske vurderingar ut frå det, så påstandar som har kome titt og ofte om «sjølvdrapsmaniar» i det og det hundreåret, held ikkje. Materialet me har tyder på at sjølvdrap i mellomalderen skjedde verken hyppigare eller sjeldnare enn i andre periodar: Lovarbeid (geistleg og verdsleg), filosofiske og teologiske arbeid, at krønikarane ikkje verkar nevneverdig overraska når det skjedde, og dessutan alle rettsdokumenta syner alle at sjølvdrap skjedde høvesvis regelmessig.
Katolsk lære dominerte europeisk tankegods i denne perioden. Men sjølv om mellomalderen ikkje er kjent for framståande sjølvdrap som Catō, Seneca og Lucrētia, er det usannsynlig at det ikkje var nokre i det heile. Særleg det høgare sjiktet av samfunnet var sterkt påverka av kristen tanke, og for dei blei krigarkulturen eit alternativ med riddarturneringar, duellar og krig. Det var ikkje utan grunn at kurset eg tok om Jocelin fra Brakelond heitte […]en middelaldermunk beskriver en farlig verden. Dette gav dei høve til å uttrykke aggressive impulsar som ikkje kunne bli retta mot andre i siviliserte samfunn (s. 10). Tilgangen på aggressive arenaar gav mellomalderen sine høgareståande høve til å uttrykkje dette, og ga dermed ha vore med på å redusere tala på dei som faktisk blei omtala som sjølvdrap, ɔ: direkte sjølvdrap, og forteljingane frå historia om soldatar som ofra seg på slagmarka for å ta vare på æra si er mange: jamvel damene kunne gjere dette, så som dronning Margrete frå Provence som ba ein gamal knekt om å kappe hovudet av ho om sarasenarane skulle true med å ta ho. Me har altså mangfaldige forteljingar frå mellomalderen om indirekte krigarsjølvdrap.
Det ein ser tydeleg her er klasseforskjellane som gjer seg gjeldande: Medan aristokraten hadde fleire arenaar der han kunne få utløp for sjølvretta aggresjon, hadde bonden og kramkaren ingen slike arenaar å ty til. Aristokraten tok gjerne livet av seg indirekte for å sleppe å audmjuke seg; bonden og kremmaren tok helst livet av seg direkte med henging eller drukning for å sleppe ut av fattigdom og liding. I sosiologien blir gjerne det første dømet omtala som eit altruistisk sjølvdrap, ɔ: eit sjølvdrap som gagnar andre; det andre dømet blir gjerne omtala som eit egoistisk sjølvdrap, ɔ: for å gagne først og fremst seg sjølv. I mellomalderen sin kristne krigarkultur med riddarlege ideal blei det direkte sjølvdrapet straffa hardt fordi det var ei feig handling, på linje med eit mord: Liket blei torturert og nekta gravlegging i heilag jord, og sjela var evig fordømd; medan det indirekte sjølvdrapet, det som blei sett på som ei handling gjort til beste for andre, blei omtala som modig, i medhald av riddarleg ære og omtala som eit døme på usvikeleg tru som førte til martyrium.
Sjølvdrap i litteraturen
Ein ser den same dikotomien i litteraturen: nokre lovprisar sjølvdrapet, andre fordømer det etter kristne prinsipp. Katolsk lære blir lett tydd til for å hindre at ein fell under, medan ein i forteljinga om Lancelot har både prestar og jomfrua i vatnet som staggar han. (Og her kom Yngvild med nok ei rekkje gullkorn, ɔ: forslag til kva ho kunne heite: Semiakvatisk tøtte (her hadde eg ville sagt «halvakvatisk»); Fuktig fnask; Plaskepiken. Eg held ein knapp på «Plaskepiken».) I teateret fekk ein høyre kyrkja sitt moralske syn, og Judas, Herodes og Pontius Pilatus var fast figurar som synte sjølvdrap som moralsk forkvakla.
Dådsviser (chansons de geste) var då eit motstykkje slags motstykke, men ikkje veldig: Riktignok var sjølvdrapet framleis eit teikn på at ein hadde mislukkast, men det var no ope for årsaksforklaringar: tapt eller umogleg kjærleik, sorg, anger og skam var vante tema, og handlinga kjem som følgje av sinne, sjalusi eller fortviling, ɔ: frå synd… og gjerningsmannen er hovudsakeleg den slemme, den syndige. Men det er meir som ligg skjult bak desse: Heltane valdar ikkje sin eigen daude; dei kan kjempe til daudes, men dei gjer det ikkje med formål om å miste livet. Enda meir interessante er dei få tilfella me har frå desse visene på aktivt sjølvdrap:
In AuberiGauteron hangs himself in his father’s stead; after her son’s death and her husband’s banishment, Béatrice throws herself from a high tower in Daurel et Beton; Dieudonné drowns himself in Charles le Chauve; Florent jumps out of a window in Hernaut de Beaulande; Doraine and Aye d’Avignon kill themselves to escape dishonor in Charles le Chauve and Aye d’Avignon. Moreover, these examples do not include all the heroes who simply express a desire to commit suicide rather than live on after defeat.
Minois 1999: 14
Det vanlege biletet er likevel dei som får andre til å gjere drapet for dei, skikkelsar som blei beundra av mellomalderen sine skrivarar og lesarar. Me finn òg mange dømer på altruistiske sjølvdrap i hofflitteraturen, som Lambègue som gjev seg til fienden for å redde ein befesta by, eller Perceval si syster som døydde etter å ha gjedd blodet sitt til ei spedalsk ei. Vidare ser ein i segn som om riddarane av det runde bordet at dei titt og stadig seier at dei skal ta livet sitt når motstanden blir for stor, og det er mest påkravd når det er for kjærleik som møter uoverstigelege hindringar.
Felles for desse, er at det er tale om noko som har vore mislukka: Det er når det er eit offer sjølvdrapet er akseptabelt: Bonden som henger seg får å sleppe elendigheita var feig, liket hans blei pint og sjela hans gjekk til helvete; medan riddaren som gjekk dauden i møte på slagmarka blei hylla, og blei aldri utsett for behandlinga som den førnemnde måtte lide.
Sjølvdrap og klasse: geistlege, jødar, kjettarar og hebrearar
Direkte sjølvdrap var langt vanlegare blant ålmugen enn blant aristokratiet: ålmugen døydde i elva eller ved tauet, medan aristokraten kunne finne det same i turneringar, krig og jakt. Lov og teoretiske verk avspeglar dette i at det sistnemnde blir sett som altruistisk, men det førstnemnde egoistisk og feigt, og djevelen stod bak det, noko også biletkunsten reflekterte: Dei trakk fram dei gamle figurane Desperasjon og Sinne som motsatsar til Tolmod. Dei er personifiserte, difor stor forbokstav, altså: Desperātiō, Īra og Patientia. Dei geistlege sjølvdrapa kjem som spesielle kasus: Sjølv om tekstane hevdar at det var sjeldant, må ein rekne med at det ofte var feid under teppet, som me òg har fleire døme på. For øvrig fall slike sjølvdrap under geistleg justis, ikkje verdsleg, så det var biskopen som gjorde hevd på å døme i slike saker.
Det ser ut til at jødar stort sett tok livet av seg som følge av forfølging, og da særleg i tidene rundt korstoga; det er i desse tidene me får massesjølvdrapa. Kjettarar ser ut til å ha teke livet sitt av dei same grunnene, inkludert frykt for tortur. Det er vel verd å merke seg at medan kristne som valde å døy blei martyrar, var kjettarar og andre som valde det same sett på som inspirert av Satan, sjølv om handlinga deira var akkurat den same gjort med same motivasjon som bakteppe. Dette syner oss at sjølv om lov og lære var i utgangspunktet absolutt i å fordøme sjølvdrapet, var det mange nyansar av det òg i mellomalderen, både kva gjeld årsak, motivasjon, underliggande krefter som bringa det fram: I det heile var den enkelte si personligheit avgjørande.
Condemnation of suicide in principle is neither obvious nor orginal in Christian civilization, and the religious source of Christianity are either silent or highly ambigiuous regarding suicide.
Minois 1999: 19
Det gamle testementet gjev oss fleirfaldige nøytrale historier om sjølvdrap: Saul, Abimelek, Samson, Eleasar Avaran (1 Makk. 6,43), Razis (2 Makk. 14,41ff), Simri (1 Kong. 16,18), Ahitofel (2 Sam. 17,23), Ptolemaios Makron (2 Makk. 10,13) og Raguel si dotter Sara:
Hun var nemlig blitt giftet bort hele sju ganger, men Asmodaios, en ond ånd, hadde drept alle hennes menn før de hadde hatt ekteskapelig omgang med henne. Tjenestepiken sa til henne: «Det er du som har drept mennene dine. Du har vært gift sju ganger, men bærer ikke navn etter en eneste av dem. 9 Fordi mennene dine er døde, er det vel ingen grunn til å slå oss. Slå følge med dem! Så slipper vi å se at du blir mor til en sønn eller datter.»
10 Den dagen ble Sara dypt bedrøvet og begynte å gråte. Hun gikk opp på takkammerset i farens hus og ville henge seg. Men hun besinnet seg og sa: «Nei, gjorde jeg dette, ville folk kanskje spotte min far og si til ham: Du hadde bare denne datteren, som du elsket, og nå har hun i sin fortvilelse gått bort og hengt seg. Da ble det jeg som måtte bære ansvaret for å ha sendt min gamle far med sorg ned i dødsriket. Så er det best at jeg lar være å henge meg. Men jeg vil be Herren om å få dø og slippe å høre slik spott mer.»
Dei fleste av desse sjølvdrapa blir lagt fram som heroiske, som fortsette inn i dei jødiske krigane, både individuelt, kollektivt, og sjølv internt hjå familiar. Dette kunne bli problematisk for dei som skreiv om dette, som mellom anna Josefus er eit døme på, der han på den eine sida legg fram historia om Eleasar og syner korleis denne delen av verdan blei påverka av både gresk-romersk og indisk filosofi, og så på den andre sida argumenterer kvifor slike val som blei teke på Masada ikkje trong vere det rette. Det interessante som ein bør merkje seg her, er at den jødiske verda på denne tida (første hundreår etter vår tidsrekning) ikkje hadde kome til noko endeleg svar på dette spørsmålet. Gamaltestamenlige forteljingar om sjølvdrap kjem ikkje med nokon fordøming av dei, og bodet om å ikkje drepe har mange unntak:
Thus medieval Christendom found little to draw on in the inspired texts, a fact that might go far toward explaining the broad variety of interpretations of suicide during the Middle Ages.
Blott ein dag med auga fast i skjermen
ingen trøyst å få i det eg må.
Alt eg vil: at eg får godkjent termen:
«Det du skreiv er godt nok til å stå.»
Han som har eit akademisk hjerte,
mon han gjer meg fri frå tvilen min.
Aldri får ein graden utan smerte.
Synd at frukost ikkje kjem med vin.
No som fristen verkeleg er nære,
er kvar særskilt dag med mager trøyst.
Når du skriv åtleine lyt du lære,
bær fram ordet ditt med stentorrøyst!1
Med fotnoter, tak du deg i vare!
Og med omsut, kritiser diskré!
Dagen kjem når du med kraft skal svare
«Jau, han tek nok feil på side 3!»
Ingen hjelp å få i bøn og jammer,
ingen løfter frå ein Herre kjær.
Eg må tru at i eit λόγος-kammer
er dei ikkje stri og doktrinær.2
Medan eg vil skrike og ut jalme,
likar teksten som ei verketann,
syng eg traust ein akademisk salme,
drøymer om ein vift i alveland.
Kommentarar
31. oktober 2021: Kvifor drøymer om ein vift i alveland? Det var lite eg sakna meir enn å ha lysta og overskotet til å spele rollespel medan eg heldt på. Det vart dårleg med det medan eg heldt på. Men eg greidde det no til slutt, og har no endeleg fått byrja å spele att, skjønt det er ei ri sidan no.
2. doktrinær: einsidig bunden av visse doktrinar eller teoriar; forstokka ein doktrinær marxist
Til sist burde eg nemne uttrykket «ender og da»: adv. (norrønt endratter; samanheng med I enn) ender og gong(en), dag(en), tid(a) no og da, somtid. Det tyder altså «no og da». Det var nytt for meg.
Eg skulle skrive eit essay på tre tusen ord (greit nok, utkastet no er på rundt 3 600 ord, så eg må klippe noko), ja, og så var det eit utkast til strukturen eg planlegg. Det høyrast jo ikkje ut som so alt for mykje. No har eg med dagbok over arbeidet òg der, men i alle høve: Slik ser det siste utkastet ut.
Opp klokka seks no i morges, lagra klokka 0000. No er det seng.
Epistula [brev] 25 (benediktinsk–maurisk 53 / Beyenka 4)
Eg var dårleg i kveld, så eg greidde ikkje å kome meg i seng før no (om fem minuttar). Så medan eg venta på å kome meg att, jobba eg med å omsetje eit utdrag frå eit Ambrosii brev: Her skriv han til keisar Theodŏsius i august 392, altså eit par månadar etter at keisar Valentīniānus II døydde, rett rundt tida da den rundt 21 år unge keisaren fekk gravferda si. Han seier, her omsett til tekstnær norsk:
Doleō enim, fateor,
dolōre acerbō,
nōn sōlum quod immātūrā ætāte Valentīniānus augustus dēcesserit,
sed etiam quod īnfōrmātus [est] fīde,
ac tuīs īnstitūtīs
tantam dēvōtiōnem ergā Deum nostrum induerat,
atque tantō in mē incubuerat,
ut quem ante persequebātur,
nunc dīligeret:
quem ante ut adversārium repellēbat,
nunc ut parentem pūtāret.
For eg lir, må eg medgje,
med bitter sorg,
ikkje berre over det faktum at den høgvyrde Valentīniānus svann hen i [så] ung alder;
men òg at han [blei] danna i trua,
og at [med hjelp] i lærdomane dine,
[at han] hadde svøpt [seg] so mykje i fromskap til vår Gud,(= «guden vår»)
og så mykje ruga over meg,
at kven han før forfølgde,
no han akta:
kven han før støytte frå seg som motstandar,
verdsette han no som ein forelder.
Ambr. ep. 25 (53 [4]).
Omskrive til normalnorsk
For eg må eg medgje: Eg lir med bitter sorg, ikkje berre over det faktum at den høgvyrde Valentīniānus svann hen i så ung alder, men òg at han fann danning i trua, og at han med hjelp i lærdomane dine hadde sveipt seg so mykje i fromskap til Gud, vår Gud; og at han klengde seg så til meg, at den han før forfølgde, akta han no – den han før støytte frå seg som motstandar, verdsette han no som ein forelder.
Merknadar
Det er verd å notere seg bak øyret korleis dēvōtiō ser ut til å ha endra tyding. I Cassell’s Latin Dictionary står det å lese at det er a consecrating, devoting (esp. to the infernal gods). Interessant!
Verbet incubō har tydingar som å ligge i eller på, å tilbringe natta i eit tempel for å få ei guddommeleg melding eller hele ein sjukdom, eller når brukt om fuglar å sitje på, klekke egg, ruge. Av det får ein tydingar som å med gode intensjonar vake over, eller berre å vere på ein stad; frå det kan ein òg velje å berre omsetje det som klenge på.
Kva er eigentleg grammatikken bak uttrykket frå overskrifta? Det ser enkelt ut til å byrje med, men når ein plukkar det frå kvarandre, sit ein med eit spørjepronomen i nominativ nøytrum eintal, eit påpeikande pronomen som òg er nominativ nøytrum eintal, og så eit relativpronomen som òg er nominativ nøytrum eintal. (Eg måtte halde meg i skinnet for å ikkje slengje på eit utropsteikn der.) Liebeschuetz og Hill i 2005-omsettinga si av Ambrosius av Milan (utvalde tekstar) foreslo What of the fact that Valentinian was not afraid to die? Men korleis kom dei fram til of the fact frå illud?
Mosaikk av Ambrosius av Milano frå kyrkja St. Ambrogio i Milan. Kjelde: Wikimedia Commons.
Den fyrste etterrøkinga
«Etterrøking» er for øvrig eit ord eg lærte meg i dag; Bokmålsordboka | Nynorskordboka forklarar det slik: etter|røking • f3 • 1 det å røkje etter; gransking, undersøking; etterforsking • 2 utgreiing basert på etterrøking (1). Vidare forklarar dei «å røkje» slik: røkje • verb (norrønt rǿkjabry seg om) • 1 stelle med, ha omsut for, røkte; særleg refleksivt: kyrne røkte seg sjølv greidde seg sjølv, var om seg etter føde • 2 granske, leite (II), ransake • røkje etter granske (etter), undersøkje, prøve å få greie på. Så da veit ein det.
Då eg kom over denne grammatiske gåta, prøvde eg så godt eg kunne å finne ut av ho sjølv, men eg kom ingen veg. Heldigvis er det eit veldig godt samfunn for antikkvitarar med språkinteresse (noko som er vél så mykje naudturftig å ha som det er eit kjenneteikn) på Latin Stackexchange, så eg nytta meg av moglegheita til å stille gruppa der spørsmålet, først i nettpraten Conloqvivm, og deretter på oppfordring på sjølve spørjesida. Svaret peika på noko interessant som eg måtte undersøkje nærare. Eg siterer:
e. The pronouns hīc, ille, and is are used to point in either direction, back to something just mentioned or forward to something about to be mentioned.
f. The neuter forms often refer to a clause, phrase, or idea.
They also mention this particular use of quod:
A peculiar form of substantive clause consists of quod (in the sense of that, the fact that) with the indicative. The clause in the indicative with quod is used when the statement is regarded as a fact.
Expedito Bipes på Latin SE
Svaret eg fekk sette tannhjula i gang og fekk meg på rett spor for å finne ut av dei nærare detaljane i grammatikkane mine.
Kjeldene mine
Eg har to grammatikkar eg nyttar: Samson Eitrems Latinsk grammatikk, 3. utgåve, ved Bjørg Tosterud og Egil Kraggerud, Aschehoug, 1996; og Nils Sjöstrands Latinsk grammatik, andra upplag, Gleerups förlag, Lund, Malmö, 1960. Førstnemnde er grei til å få svar på grunnleggjande spørsmål, men har faktisk overraskande djuptgåande svar til tider, og er opphavleg mynta på vidaregåande elevar; medan sistnemnde er ei grundig fordjuping i grammatikken med svært mykje informasjon, grundige forklaringar, og er skriven utan at nokon har halde han att – han er heilt klart mynta på latinistar, ikkje berre elevar.
«At-setningar»
med ut, ut nōn, nē, quōminus, quod og quīn
Eitrem, Latinsk grammatikk s. 123.
§ 175 tek for seg såkalla eksplikativt quod. Dei forklarar det slik:
Quod med indikativ viser det omstendet at eller det faktumet at.Quod er eigentleg det relative pronomenet i inkjekjønn og blir nærmast brukt som eit indre objekt (jf. § 66): ‹med omsyn til det at›. Dersom setninga inneheld ein grunn, får vi quod som årsakskonjunksjon (§ 180.2).
Eitrem § 175.
Dei forklarar at slike quod-setningar vert brukt som:
apposisjon til pronomen eller substantiv (hoc, id, ea rēs quod ‹det at›, ‹den ting at›; eller propterea quod ‹av den grunn at›
som subjekt, t.d. Quod nōn vīvit coniunx, miserrimum est: At ektefellen ikkje lever, er svært leitt.
som direkte objekt t.d. for accidit quod (‹leggje til at›) praeterīre quod (‹gå forbi at›).
som direkte objekt for affektsverb (jf. akkusativ med infinitiv […] og verb som innebærer ros, kritikk o.l.
i tydinga ‹med omsyn til det at›, ‹når›.
Tolking
Viss ein ser på første del av setninga att, «quid illud quod», eitt ord av gongen, vert det lettare å kome til eit godt svar:
Det første ordet quid, må vere ‹kva›;
det andre ordet kjem me til nedom lista;
og det tredje ordet, quod må vere eit ‹som› som peikar til første eller første og andre ord som eit heile.
Når ein dermed tolkar illud som ein apposisjon, peikar han her tilbake til quid, sidan det påfølgjande quod er relativpronomenet. Ein kan for så vidt seie at det òg peikar vidare til relativpronomenet for ei nærare utgreiing. Om dette dømet er eit godt generelt døme på korleis apposisjonell illud vert brukt, ser det ut til å eksistere både i høve til det førutgåande og det komande.
Ein får dermed at setninga må verte forstått slik: Quidilludquodmorī nōn timuit?: Kva[med] det omstendet som [at]han ikkje frykta dauden?
Og der har me løysinga. Det var ei interessant gåte å finne ut av, og eg må seie at det gjev meg litt ro i sjela å få sitje med grammatikkane og ordbøkene mine att; eg har verkeleg sakna dei!
Jeg har dårlig samvittighet for å ikke ha skrevet noe på eviglang tid nå. Jeg har hatt lyst mange ganger, men det har bare ikke blitt til. Ja, det er dialektisk; uttrykket betyr «skjedd». Man kan vel si at året for meg – som for så mange andre – har vært en anelse utfordrende. Vel, for å gjøre saken kort: I oktober flyttet vi fra Tromsø; vi bodde på Veblungsnes og Gjerde i mellomtida, jeg en måneds tid og Kjersti et par; og nå har vi begge flyttet til Glasgow og Skottland. Drømmen er i ferd med å bli til virkelighet.
For min del har det vært mange utfordringer med det hele. Jeg kom til Skottland mot slutten av oktober og flyttet inn på Argyll Guesthouse, og deretter over gata til Argyll Hotel. (Det uttales for øvrig /ɑːgaɪ̯l/.) Da jeg ankom landet, var de fortsatt på nivå 4-tiltak, så alt bortsett fra nødvendigheter var stengt; det fine for min del i det hele, var at prisene var skammelig lave, så jeg betalte 20–25 pund natta, inkludert frokost. Hotellet brukte jeg som base for å kunne dra og se på mulige bopæler, med mål om at hvorenn vi valgte å bosette oss nå midlertidig, skulle det være mulig å gå til universitetet; derfor gikk jeg til alle stedene for å få følelsen av hvordan det kom til å være å bli boende der og pendle til fots.
Jepp, ordboka tillater ikke skrivemåten «bopæl», men krever «bopel». Jeg gjetter at argumentasjonen er den samme som for at «sæter» ikke er godtatt, som etter alle solemerke skyldes folk fra området som faller innunder såkalt standard østnorsk ikke (greier å) uttale(r) æ-en i ord som «hæl» og «sæter» (men ikke har noen problemer med det i ord som «lærer» (ikke */leːrer/, men /læːrer/) eller «gjerne» (ikke */jeːɽe/ eller */jeːɽə/, men /jæːɽe/ eller /jæːɽə/). Vel, nok om det. I alle fall: Når opphavet til ordets andre stavelse faktisk oppgis å være fra «pæl», da gir det ingen mening å skulle bruke -e-staving, særlig ikke når så mange av oss uttaler det nettopp slik, og mange uansett velger å uttale æ som /e/.
La én ting være sagt: Ta aldri, aldri, under noen omstendigheter imot et tilbud på verken leilighet eller hus i Storbritannia usett. Standarden her, og hva som averteres som bra, er ikke i nærheten av hva man kan forvente som et minimum i Norge. Greit nok at svært mange hus er svært gamle, men likevel: Det er ikke greit å legge ut leiligheter med hull i gulvet, mugg overalt på badet og et golv som er så fullt av fuktbobler at man bokstavelig talt kan rive det opp med bare hendene. De er dessuten tilsynelatende svært begeistret for vidvinkelbilder her. Hvis du synes norske boligannonsers bruk av vidvinkel er drøy, bare vent. Noen av leilighetene jeg så på, hadde så voldsom vidvinkel at hjørnelinjene var skeive. Og det to ganger fire meter breie kjøkkenet du synes ser slett ikke ille ut? Regn heller med at det er én ganger to meter. En annen ting (som vi allerede visste), er at briter er veldig glad i vegg-til-vegg-teppene sine, helst i alle rom; skjønt, nå må det sies, at langt de fleste moderne hjem har fjernet teppene på kjøkkenet, bad og do – de fleste. Jeg så ikke på noen med vegg-til-vegg-teppe på kjøkkenet, men Ingrid-Elins første leilighet her hadde det …
Utsikta frå soveromsvindauget vårt i retning av Oilthigh Ghlaschu. I bakgrunna er to verna industrikonstruksjonar, frå tida då gassutbygginga tok til i viktoriatida, viss eg hugsar rett.
Leiligheta vi har fått oss er i Anniesland, som er nordvest for universitetet. Vi har fått oss juletre (skotsk furu, intet mindre!) og julelys, og har laget en del julepynt sjøl. Veldig mange nødvendigheter manglet her, selv om leiligheta var avertert som fullt møblert. Heldigvis er det slik her i Skottland, at langt de fleste kjører leieforholdet gjennom et byrå. Det har sine fordeler i form av at ting blir veldig ryddig, men samtidig er det et satans til byråkrati man må gjennom, og når man kommer som utlending, tar ting veldig lang tid. Vi stilte med garanti fra banken vår, men det kunne ikke godtas, fordi det ikke var en britisk bank. Hvis du kjenner noen når du skal flytte til Storbritannia, be om å få dem til å stille som garantist for deg; det gjør alt mye, mye enklere, og det får ting til å gå mye, mye fortere.
Nå er jeg kommet i gang med det jeg faktisk er her for: å studere og undervise i klassiske fag. Jeg har begynt å lære meg gammelgresk, så forvent at det kommer ultranerdete ting på bloggen min igjen, der jeg bruker bloggen til å skrive meg gjennom akademiske utfordringer jeg har. Noen synes slikt er interessant å lese, andre ikke, men nå har jeg nå bloggen min først og fremst for min egen del. Jeg håper også å få skrevet en del om rollespill igjen. Jeg har aldri fått svar fra Kenzer og kompani på hvorvidt jeg kan skrive om reglene slik jeg ønsker, så jeg skal purre på igjen og prøve å få ordnet det; Hackmaster er et glimrende rollespillsystem, og jeg savner virkelig både å spille det, lede det og ikke minst å skrive om det og andre rollespillinteresser.
Jeg tror dette året blir bra. Jeg er faktisk optimistisk nå, og det er en følelse jeg ikke har hatt på en del år. Jeg har fått hyggelige hilsninger fra Hanne og gjengen, og det er godt å høre at partiet har det fint. Dessverre har jeg ikke fått begynt å trene selv her (for alt har vært stengt …), men nå må man kan man jo faktisk håpe og tro på at det sakte men sikkert endrer seg, nå som vaksinene kommer. Og så kom det en ny, supersmittsom variant av viruset. Vi får se hva som skjer. I alle fulle fall: Jeg er på plass og gledergruergrugler meg til å endelig begynne å forske, undervise og i det hele tatt leve livet som akademiker. Jeg hadde nå tenkt meg en akademiker, da … Det har han fått seg!
