Overarbeid, underspising og sparebluss: Hva blir det?

Det var ikke lett for meg å innse det, men forrige og denne uka ble jeg tvunget til å innrømme et par ting overfor meg selv:

• Jeg er overarbeidet.
• Jeg spiser for lite og for dårlig.

Det siste oppdaget jeg tilfeldig. Det er ei stund siden sist jeg veide meg (forrige gang var i fjor en gang), men da jeg deltok i et psykologieksperiment nå uka som var, fant jeg ut at jeg har gått ned to–tre kilo uten noen spesiell grunn. Det er ikke det at det plager meg å ha gått ned i vekt, for jeg var noen kilo over komfortvekta mi, men heller at jeg vet årsaken til det. Jeg spiser lite til de fleste måltidene, og mange av dagene i uka ser jeg meg ikke råd til å spise alle måltidene som jeg burde spise.

Så til det første punktet: overarbeid. Per i dag er jeg femti prosent student, femti prosent selvstendig næringsdrivende (jeg skriver frie tekster for et firma i Oslo). Problemet er at for det første er student på halv tid på universitetet her i Glasgow definert med en reell arbeidsbyrde på seksti prosent, ikke femti, selv om de samtidig skriver at man studerer femti prosent; med andre ord: Den tida som de forventer at man skal investere i studiene er regnet ut til totalt ti prosent flere timer enn den faktiske tidsfordelinga legger opp til. Javel, tenker man kanskje, det burde vel gå bra? Det er bare ti prosent ekstra. Legg så til én time pendling hver vei, problemene man gir seg selv med å stadig ha ei ukes avbrekk i tankerekka, behovet for å tjene en slant bare for å få endene til å møtes, så begynner det fort å balle på seg.

I fjor var jeg langt, langt nede sommerstid. Arbeidsbyrden (det viser seg at «byrde» er hankjønn i bokmål men hunkjønn i nynorsk (slik det er i dialekten min)) ble for stor med en APR som i første omgang feilet, slik at jeg måtte bruke hele sommeren på å arbeide med studiene for å kunne fortsette. (Tar man da i betraktning at de selv besluttet at jeg på grunn av helsetilstanden i lept av halvåret kun hadde vært i stand til å arbeide tre måneder, skjønner man hvor drøy hele situasjonen egentlig var: På tre måneder effektiv studietid var det forventet at jeg skulle ha levert et arbeid som tilsvarte seks måneder studietid.) Nå vel, jeg bestod APR-en da sommeren var over, men i motsetning til andre, tok jeg da fatt på høsten helt utslitt. Konsekvensen var som forventet: Den dype depresjonen jeg var på vei inn i ble alvorlig forverret, og jeg ble henvist til psykolog – som var alt annet enn imponerende: Frankly, I am intimidated by you; we do not usually deal with patients of your intellect. (Bare for å ha nevt det: Den ene gangen jeg har tatt en IQ-test, var resultatet at jeg er innenfor normalspekteret.) Med andre ord er det ingen helsehjelp å få her for høyt utdannede som får mentale lidelser.

Jeg brukte seinhøsten og tidligvinteren på å prøve å bli bedre. Jeg har nå redusert dosen min (Mirtazapin, ɔ: Remeron) til 30 milligram daglig. Effekten av det har vært overveldende bra for meg, for jeg trenger langt, langt mindre søvn nå enn tidligere (jeg har redusert søvnbehovet fra åtte–elleve timer (vanligvis ti) til fem–åtte timer (vanligvis seks)), som gjør at jeg får langt mer ut av dagene mine; men jeg begynner å bli redd for om jeg igjen trenger sterkere dose: Den generelle formkurva har de siste par ukene vært dalende, og man har her ikke noe i nærheten av det samme personlige forholdet til legen som i Norge, siden man her tildeles et kontor, ikke én bestemt lege.

Så hva gjør man? Som vanlig, det som man alltid har gjort: biter sammen tennene og håper at ryggraden holder fram til målstreken. I mellomtida kan jeg glede meg over at jeg skal utredes for mulig (degenerativ?) nervelidelse. Hva er trøsten? I enden av tunellen står det noen og vifter med en pen tittel på ditto diplom (som sannsynligvis ikke (aldri?) kommer til å gi meg et stabilt, trygt, intellektuelt utfordrende arbeid livet ut, slik jeg i det tredveårige, naive sinnet mitt trodde fantes); det er da noe.

Hvorfor ingen bilder? Det er jo lenge siden. Kort sagt: Jeg gidder ikke. Lengre svar: Erfaringsmessig er det færre som leser rene tekstinnlegg, så da får jeg på den ene sida brukt bloggen til det den opprinnelig ble til for, samtidig som færrest mulig blir plaget av å måtte lese om det.