For nokre år sidan, i oppkøyringa til NM, greidde eg å få ei skiveutgliing rett før eg skulle ut og vere med på ei oppvising på Jekta. Det tok meg nokre månadar å bli bra att, men eg greidde det og tok del i NM; eg meinar det var i 2019. So, eit knapt år etterpå gjorde eg det same att; den gongen tok det meg nokre veker å bli god att.
Andrea Pralard (1685): Lækjing av skiveutgliing i mellomalderen. Lasta opp av Harrygouvas.
I dag greidde eg det nok ein gong. Eg skulle vere med på svartbeltetrening i Cumbernauld (omtrent halvvegs mellom Glasgow og Falkirk). Eg hadde varma godt opp med tøying på gangen. So gjekk me inn i do-jang-en, eg bukka med bagen i handa, og skiva glapp att.
På femogtjue år har eg hatt fire taekwon-do-relaterte skadar; to av dei har vore anten med å halde bagen medan eg bøydde meg eller med å bøye meg for å take bagen. Dermed kan ein konkludere at utfrå det suverene datasettet mitt med fire datapunkt, skuldast 1⁄4 av taekwon-do-skadar at ein er høfleg og 1⁄2 av taekwon-do-skadar sjølve bagen. Vidare skuldast 3⁄4 av taekwon-do-skadar manglande tenkeevne. Konklusjon: slutt å vere teit og ver avmålt høfleg. Harde fakta, gitt.
Men i fullt alvor: Årsaka til dei tre skiveutgliingane mine har alle vore at eg ikkje har teke omsyn til kor tung ein bag faktisk er for ryggen når kroppen blir ei lang vippestang. Ikkje berre det, men ogso overkroppen si vekt må korsryggen take. Doktor Mike Schaefer skriv på powerlifttraining.com at ein kan rekne ein multiplikator på 10, og at overkroppen til sjølv ein slank person utgjer omkring to–treogtjue kilo (50 ℔), dermed eit par hundre kilo! Han skriv vidare at korsryggen kan takle ei belasting på opp mot ikring 450 kilo (1 000 ℔), men berre ei kort stund, og at det uansett slit på ryggen med so stor belasting. Med femogtjue kilo overkropp og ti kilo bag er det snakk om 350 kilo last på korsryggen. Då er det ikkje rart at eit stutt, lite 경례 på 15° kan gjere låkt. Difor: Ver smart, løft rett og tak ikkje snarvegar sjølv i kvardagslege, enkle oppgåver. Ein har berre éin kropp; ein skal lide seg gjennom han eit heilt liv.
Eg hadde meg eit lite uhell no veka som var og fekk i dag endeleg kome til legen. (Eg må no berre nemne at eg likar veldig godt ordet «lækjar», og veit ikkje heilt kvifor eg ikkje vågar meg på å bruke det i teksten her.) No, langt om lengje, etter ei veke med å humpe rundt utan å få noko hjelp (eg skal ikkje gå inn på her no om kva som skjedde, for det er ikkje so viktig), skal eg få nokon til å sjå på han, so på måndag skal eg til røntgen – der dei mest sannsynlig ikkje finn noko, ettersom det mest truleg er ei seneskade. Men i det minste får eg no vite kva dei finn og kva eg skal gjere då, og so får me sjå om det blir fysioterapi eller ikkje.
Men skada fot er ingen grunn til å ikkje trene, so eg har vore på trening som vanleg denne veka, men sjølvsagt ikkje gjort noko av det resten av klassen har gjort. Eg tenkte det kanskje kunne vere verdt til ettertida (og for å sjølv hugse det – og kanskje vere litt stolt av det) korleis treninga mi i dag var. Eg køyrde tre sett, alle pressande og sitjande på alle fire eller liggjande:
30 front snapspark (압차부시기)
30 svingspark (돌려 차기)
30 gjennomtrengande sidespark (옆차지르기)
20 gjennomtrengande bakspark (뒷차지르기) med 10 oppløft på kvart
30 bukbøy (sokalla situps: 윗몸 일으키기 (sjå Naver)) heilt opp og fram
50 ryggbøy (veit ikkje enda kva dette er på koreansk) med strak kropp
30 diagonalløft (Dº)
Totalen per fot blei dermed 90 front snapspark, 90 svingspark, 90 sidespark, 60 bakspark med 600 oppløft, 90 bukbøy, 150 ryggbøy og 90 diagonalløft – ei solid økt, om eg får seie det sjølv. Og samtlige øvingar var utan å stå på den låke foten! Ei slik økt skulle eg meine ein kan rekne som ei solid treningsøkt, so eg er svært nøgd.
P. S.: Grunnen til at eg gjorde 5:3 på ryggbøy:knebøy, var noko Robert Hammernes ein gong sa i Tromsø: Tre på magen mot fem på ryggen. Grunngjevinga, slik eg hugsar det, var at belastninga på ryggen er lågare med dei øvingane me gjer, og samstundes at ryggen treng meir trening for å vege opp for all treninga magen får.
P. P. S.: Kvifor skrive dette? Vel, dels med bakgrunn i det som står øvst, men òg av di eg tenkjer det kanskje kan vere til nytte for andre som får ein eller annan skade som gjer at dei må take det med ro ei stund. At eitt lem er skada, tyder ikkje at dei tre andre er det. Har du låke føter? Tren armar, rygg og mage. Dårleg skulder? Tren føtene. Låk rygg? Tren hovudet og les teori. Du kan alltids trene noko, so med mindre du er sengjeliggjande og/eller smittsam, kan du mest alltid kome på trening om so er berre for å vere i nærleiken av treningskollegaane dine. Tak vare på deg sjølv med å halde fast på rutina di; det gjer mest alltid godt i det lange laupet. Eg er so heldig i motsetnad til korleis eg kjende det i Tromsø at eg har ein instruktør som tenkjer som meg og som alltid ønskjer meg velkomen i hallen. Han gjev meg kjensla av at det alltid er godt at elevane kjem på trening, uansett korleis dei har det, at ein kan trene det ein kan, for det gjer godt for kropp og sjel.
P. P. P. S.: Dét over føreset sjølvsagt at du har det godt med instruktøren din. Om du slit, snakk med nokon du stolar på og vurdér om skadeavbrotet kanskje kan vere eit betre alternativ ei ri, slik at du får litt tid til å tenkje på saken. Om du ønskjer å snakke med nokon om det, med nokon som har vore gjennom slikt, må du gjerne skrive til meg. Du kan nå meg på the1 + det engelske brukarnamnet mitt, som står i bloggen sin undertittel, via Google sin e-post-teneste. Du kan òg leggje inn ein kommentar her, so klårt.
Det er faktisk så langt tilbake nå som 2014 at jeg for alvor presenterte Hackmaster for første gang. Sagaen om Achillea opptar nå sju bind med notater, så vidt jeg husker. Nå har riktignok kampanjen med HMN stått på vent i cirka ett års tid, på grunn av flytting, stress og liv. Men nå i helga som var, satte jeg meg for første gang ned og tegnet kart, så nå når det nærmer seg helg igjen, fikk jeg lyst til å ta opp tråden fra den gang da, og kanskje endelig skrive mer om hva Hackmaster er og hvorfor du burde prøve det.
Hackmaster-logoen, fra Kenzer & Co.
Alt av Hackmaster og Kingdoms of Kalamar er opphavsrettslig beskyttet og varemerker eid av Kenzer and Company.
Første gang The greatest roleplaying game known to man ble lansert, var det som Hackmaster 4th Edition i 2001. Hvorfor fjerde utgave? De var underlagt en lisens fra WotC om at utgivelsen deres måtte være en parodi, siden de var så tett knyttet opp mot såvel AD&D som D&D. Men bak tullskapen lå det et gnistrende godt system, og dette ble videreutviklet til den første frie utgivelsen, som heter kun Hackmaster og kom ut i fullversjon i 2011.
HM har én fot godt plassert i fantastisk litteratur, den andre foten i krigerlitteratur. Hackmaster handler om veien til å bli en helt. I motsetning til det man vanligvis gjør i D&D, altså starter spillet med ei rolle som allerede er et knepp hevet over vanlige folk hva gjelder ferdigheter, så er ei vanlig HM-rolle mer eller mindre en vanlig person. Man blir en helt – hvis man overlever! Og det er mye av dét som nettopp gjør de gode rollene i rollespill: De som har slitt for å komme dit de er; de som har lidd, mistet venner, mistet det de har, lidd tap; de som har fått erfare på egen kropp og sjel hvor brutal verden kan være. Det er her Hackmaster skiller seg ut fra stort sett alt annet jeg har spilt av rollespill.
Men hva er det egentlig ved spillet som gjør at det er så annerledes? Det som første gang tiltrakk meg til spillet, var helsesystemet. En liten tabell kan vise forskjellen tydelig, men å lage den er faktisk mer arbeid enn jeg trodde da jeg begynte på denne setninga, så nå (to timer seinere), ser jeg at det må noen underoverskrifter til.
Median- og gjennomsnittsverdier i D&D og HM
Før vi ser på tabellen, bare noen kjappe ord om tallene som er grunnlaget:
Maks helse i begge systemene er forholdsvis forutsigbart: I D&D 3.5 (alt i det videre tar utgangspunkt i systemet jeg faktisk har spilt og fortsatt spiller til en viss grad) er helse lik klasseverdien pluss bonusen frå CON, mens i HM er det likt raseverdi (5, 7, 8 eller 10), terningverdi og klasseverdi. Jeg kjørte 10 000 sett med terningkast i Calc, og fant mediansummene for begge systemene. For D&D var det ved seks kast på 4d6-behold-de-tre-beste, som ga 74; for HM var det sju kast på 3d6 og 1d100 (for brøkdeler), behold alle. For D&D ble medianverdien 74, som gir et snitt per verdi på 12⅓; for HM ble medianverdien 77/07, som gir et snitt per verdi på 11/01 (heltall 11).
Resultater D&D
18, 17, 13, 11, 9, 6
18, 15, 15, 10, 9, 7
18, 14, 13, 11, 10, 8
18, 13, 12, 11, 11, 9
17, 17, 12, 12, 10, 6
17, 15, 14, 12, 8, 8
17, 15, 13, 11, 11, 7
17, 14, 12, 11, 11, 9
17, 13, 12, 12, 11, 9
16, 16, 14, 12, 10, 6
16, 16, 12, 12, 9, 9
16, 15, 14, 11, 11, 7
16, 14, 12, 12, 11, 9
16, 13, 13, 13, 10, 9
16, 13, 13, 12, 12, 8
16, 13, 13, 12, 11, 9
15, 15, 15, 12, 9, 8
15, 15, 13, 13, 11, 7
15, 15, 13, 11, 10, 10
15, 14, 14, 12, 10, 9
15, 14, 13, 13, 10, 9
15, 14, 13, 12, 11, 9
15, 14, 13, 11, 11, 10
15, 14, 12, 12, 11, 10
14, 14, 14, 13, 11, 8
14, 14, 13, 13, 12, 8
14, 14, 13, 12, 11, 10
14, 14, 12, 12, 12, 10
14, 13, 13, 12, 12, 10
13, 13, 13, 12, 12, 11
Av disse 30 medianresultatene er gjennomsnittet av verdi 2 lik 14⅓ (hvis man regner med at verdi 1 går til styrke, er det nokså sannsynlig at den som lager seg en kriger, setter verdi 2 på sjelestyrke), så la oss si 14. En gjennomsnittlig D&D-kriger kan altså regne med å få sjelestyrke på 14, som gir en +2-bonus til helse. Krigeren av 1. grad får den fulle verdien av d10-eren sin, som da gir en total på 12 i starthelse; kriger grad 5 har i gjennomsnitt fått fire terningkast på 5½ i snitt, så han har 42 i helse (+2 fra CON på hver gradering); og kriger av 10. grad har fått 5,4 i snitt per nye grad, så han har 79 i helse (med +2-bonusene).
Resultater HM
For Hackmaster ser de 30 mediantallene av de rundt 480 (!) medianverdiene jeg nå fikk slik ut:
14/87, 12/17, 11/58, 11/19, 9/60, 9/21
14/86, 14/73, 10/36, 10/22, 9/39, 9/29
14/86, 12/15, 10/94, 10/76, 9/35, 7/78
14/85, 12/31, 12/12, 10/26, 9/05, 8/66
14/84, 13/95, 11/84, 11/71, 9/96, 7/34
14/82, 13/69, 12/41, 11/88, 6/48, 5/54
14/82, 13/68, 10/34, 8/51, 6/26, 5/36
14/81, 12/77, 11/40, 9/94, 9/71, 6/56
14/80, 13/56, 13/37, 12/03, 8/46, 6/66
14/80, 13/50, 12/26, 11/86, 7/67, 5/81
14/79, 13/30, 12/65, 12/19, 7/91, 5/01
14/79, 12/73, 12/58, 10/67, 9/33, 7/17
14/78, 13/71, 11/38, 10/61, 8/20, 6/40
14/77, 10/75, 10/65, 10/43, 9/83, 9/56
14/76, 13/18, 12/42, 8/63, 8/63, 4/61
14/75, 14/57, 12/48, 9/64, 8/87, 5/53
14/75, 13/62, 13/58, 11/01, 8/13, 7/27
14/75, 12/49, 12/40, 9/60, 7/35, 4/82
14/73, 13/83, 13/76, 10/73, 9/57, 7/12
14/73, 13/23, 11/70, 8/93, 7/62, 7/04
14/72, 13/65, 12/76, 11/28, 8/62, 8/44
14/72, 12/55, 12/51, 9/37, 9/13, 8/78
14/71, 14/09, 13/74, 10/71, 8/21, 5/13
14/71, 12/70, 12/13, 11/91, 10/48, 9/09
14/71, 12/17, 11/76, 10/79, 8/12, 6/79
14/70, 13/98, 11/41, 8/92, 8/91, 8/84
14/70, 13/48, 10/97, 10/74, 10/52, 4/38
14/69, 14/25, 13/23, 10/41, 9/72, 8/20
14/69, 13/61, 12/08, 11/60, 8/17, 7/47
14/69, 12/42, 11/48, 11/40, 8/48, 8/23
For HM-krigeren kan det godt hende at CON kommer på fjerdeplass, siden INT påvirker angrep og WIS påvirker forsvar.
Hvis HM-krigeren også setter CON som andreverdi, blir den 13. Fra de tretti verdiene over, er gjennomsnittet for andreverdien 13,2273, mens for alle de 400-og-noen medianverdiene, er gjennomsnittet 13,0356.. Som kriger starter man med en d10 som må kastes pluss full CON pluss raseverdien, som for mennesker er 10; en førstegrads menneskekriger har altså i mediansnitt 5½ + 13 + 10 = 28(½) helsepoeng; en femtegrads menneskekriger har fått økt dette til 39(½); og en tiendegrads menneskekriger 50(½).
Man kan ikke ha halve helsepoeng; jeg tok det med for å vise hva den reelle snittverdien er.
Da har vi noen tall å mate inn i tabellen nedenfor. Men først: skade.
Skade i D&D og HM
For D&D kan vi bare ta utgangspunkt i at man har mistet all helse, for det utgjør ingen betydning for leginga hvor mange sår man har og hvor stor de er; i standardreglene føres ikke dette i det hele tatt. Dette er annerledes i HM: Her må man føre hvor stort hvert enkelt sår er, og det har stor betydning for hvor fort man leger. Mens D&D tar utgangspunkt i 13&frac;13; trefning for å gradere seg, tar HM utgangspunkt i 16 trefninger. Med 400 XP å tjene til neste grad, 200 av hvilke er fra kamp, blir hver trefning verdt i snitt 12½ XP. HoB2 fikk man endelig en XP-tabell for monstre, og på 12½ XP er det noen monstre som skiller seg ut som interessante. Jeg lagde trefningslista ut fra tabellen i HoB2. I HM er det slik at et monster bare er verdt halv XP hvis man møter et enslig et, så jeg har halvert verdiene der det kun er ett. Jeg fikk disse tilfeldige seksten alternativene:
Camels (2): 60 XP: bitt/spark, spytt
Muck Man (1): 60 XP: slimete never
Zombie (1): 50 XP: bitt (ignorer rustning)
Snake, Boa (1): 50 XP: kveleknusing (ingen DR)
Dogs, Wild (2): 44 XP: bitt
Snake, Rattle (1): 42 XP: bitt, gift
Moddepille (2 mo) (2): 48 XP: ingen
Skitter Rats (2): 60 XP: klør og bitt, sykdom; angrep i ryggen ignorerer 2 poeng DR
Flies, Giant (2): 32 XP: syre
Snake, Rattle (1): 42 XP: bitt, gift
Beetles, Giant Boring (4): 44 XP: kinnbakker som tygger gjennom treskjold
Spiders, Big (2): 50 XP: gift: −1 på angrep, forsvar og skade i 2d6 timer
Den nye krigeren går selvsagt ikke naken ut i kamp, så jeg har tatt utgangspunkt i at han har investert startpengene sine (35 + 2d12p sp, snitt 49 sp) i våpen og rustning. Pigget lærrustning koster 40 sp, så det er uaktuelt; lærrustning blir det beste alternativet, og den gir en skadereduksjon på 2 som trekkes fra enhver skade. Han har sannsynligvis også et lite skjold, som gir skadereduksjon på 4.
Forventet kampskade for de 16 monstrene i Hackmaster
Monster
Våpen
Skade
Resultat på spiller (DR 2 fra rustning)
Via skjoldet (DR +4)
Det første via skjoldet (DR +4, deretter +0)
Har ikke skjold (DR 2)
kameler
bitt/spark, spytt
d6p−2,
blind 10 + 2d10 sek.
0 7 4
0 11 8
2 11 8
gjørmemenn
slimete never
2d4p
0 1 0
0 5 2
2 5 2
zombier
bitt (ignorer rustning)
1d4p
0 0 0
0 0 1
0 0 1
slange, kveler-
kveleknusing (ingen DR)
2d4p+3
1 5 4
1 9 8
5 9 8
hunder, ville
bitt
1d4p+1
0 0 0
0 1 2
0 1 2
slange, klapper-
bitt, gift
1 poeng
virulensfaktor 8-gift (−2 angrep, forsvar og skade i 2d12 timer, naturlig 1 fører til umiddelbar død)
0
0
0
sjøflåttlarve (2 mnd.)
ingen
—
0
0
0
smetterotte
klør og bitt, sykdom; angrep i ryggen ignorerer 2 poeng skadereduksjon
1d6p+1
0 0 3
0 0 7
0 0 7
fluer, gigantiske
syre
2d4p,
etter 30 sek. 1d4p,
etter 30 sek. til 1d4p
0 0 0
0 1 1
1 1 1
slange, klapper-1
bitt, gift
1 poeng
virulensfaktor 8-gift (−2 angrep, forsvar og skade i 2d12 timer, naturlig 1 fører til umiddelbar død)
0
0
0
biller, gigantisk bore-
kinnbakker (mandibler) som tygger gjennom tre hvis skjoldet tar skade (full skade på skjoldet)
ingen, virulensfaktor 5-gift som gir −1 på angrep, forsvar og skade i 2d6p timer
—
0
0
0
Legingstabellen
Nå har det seg slik at det i HM ikke har noe å si hvor høy grad du er for hvor fort du leges, så jeg kommer ikke til å ta med noe annet enn førstegradskrigeren i HM. I D&D, derimot, har det alt å si, så derfor har jeg med resultatet for 1., 5. og 10. grad. I HM, derimot, er det som er av betydning hvor store hvert enkelt sår er, så for HM-rolla er verdiene for en kriger av første grad der: skjold og rustning vernet mot all skade; skjold og rustning, men skjoldet tok kun det første treffet; og kun rustning.
Sammenligning av leging i D&D og HM:
Kriger 1., 5. og 10. grad med gjennomsnittlig helse på CON 14
Dag 0, 29 (2 ganger), og så avhengig av hvordan man blir såret.¹
Dag 0 (1 gang).²
Dag 0 (1 gang).³
1 Jeg fikk 3, 1, 6, 4, 1, 9, og nipoengssåret hadde tatt 45 dager, så ikke flere ganger på denne perioden.
2 Siden det tok 66 dager å bli frisk, blir neste reisedag på dag 67. Da fikk jeg sår på 9, 8, 1, 1, 9, som hadde tatt 45 dager.
3 Siden det tok 66 dager å bli frisk, blir neste reisedag på dag 67. Da fikk jeg sår på 2, 1, 5, 9, 8, 1, som hadde tatt 45 dager.
Oppsummering
Hackmaster er et langt mer brutalt system. Man begynner riktignok med mer helse, men skade har nokså voldsomme konsekvenser, og man kan bli satt ut lenge. Dette gjør at man er avhengig av å spille på lag med hverandre, være i stadig bevegelse under kamp, spille sosialt rollespill og bli venner med leger, prester og helere, og i det hele tatt jobbe i rolla si for å bli bedre kjent med verden og kunne dra nytte av det som er mulig å skaffe av hjelp. Man er ingen enslig ulv – de har en tendens til å dø, tross alt – men heller del av et større hel sammen med medspillerne sine, og etter mi erfaring, selv om det er rimelig tøft når man begynner å spille det for første gang, så blir man veldig tett knyttet til rolla si.
Kanskje det beste eksempelet på det, er den karakterreisa som Erik-Johan opplevde med Kraugunn. Da hun døde var det hjertesorg i gruppa! Hun var blitt så levende for oss alle, hadde utviklet seg så enormt og savnet etter henne var virkelig til å ta og føle på; det skjedde noe med stemninga, som gjorde at det å spille ut begravelsen hennes, virkelig ga mening. Og så går man videre, lager seg ei ny rolle og prøver litt andre grep. Både for meg som spilleder og ham som spiller, tror jeg opplevelsen av den reisen hun var ute på, var noe som vi faktisk ikke kommer til å glemme.
Det er ikke det at jeg ikke har hatt det i D&D, men i D&D synes jeg at å få en slik opplevelse i langt større grad avhenger av spillerne. Jeg har vært signet med noen særs gode spillere, særlig den gamle jentegruppa mi. Men det skal òg sies at jeg gjorde en god del ting i den kampanjen som ofte ikke er vanlig: Den var langt mørkere å gråere enn hva D&D vanligvis er. Verden var Greyhawk med elementer av Forgotten Realms, tungt inspirert av Ringdrotten og med elementer av det jeg hadde greid å lære meg om middelalderen på den tida.
Når det kommer til stykket, er ikke det viktigste hvilket system man kjører, man at man gjør det personlig. Et stort levende persongalleri, tett samarbeid med spillerne, hemmelighold og spenning, alt det er systemuavhengig, men for min del er det noen små ekstra ting som kommer med det å være et lite knepp mer dødelig, og derfor liker jeg Hackmaster så godt som jeg gjør.
Endelig var graderinga overstått, og det med god margin. Busabeomnim Hammernes satt bare og smilte gjennom hele graderinga, og master Larsen og sabeomnim Mathiassen så ut som de koste seg også. Den fem timer lange kvelden var tydeligvis ikke for lang. Spesielt flott var det at Torstein stod til Ⅰ dan, og Eva og Geir Ivar stod til Ⅱ dan (for Evas del var det tolv år siden forrige gradering!).
Gjennomføringa
Master Larsen hadde samlet alle med rødt og sort fra fylket på lokalet graderingskvelden; til sammen var det rundt tjue rødbelter som skulle opp til test, etterfulgt av elleve sortbelter. Vi trodde til å begynne med at han skulle kjøre mønster på alle, etterfulgt av spark på alle, og så videre, men det viste seg at han (selvsagt, i grunn) i stedet gjorde rødbeltene ferdig før vi sortbeltene tok over. For Torsteins del, ble det selvfølgelig ekstra mye han skulle gjennom, som det alltid er opp til sort belte; han gjennomførte blant annet rundt 270 spark.
Jeg slet veldig med nervene før graderinga. Jeg hadde nilest, nesten trent så mye at skulderskaden skulle stoppe meg igjen, og diskutert teori med Ronny og master Larsen for å prøve å finne ut av ting vi ikke var sikker på. Vi varmet opp sikkert fem–seks ganger, og i løpet av den tredje oppvarminga begynte kneet mitt å klage igjen. Heldigvis, da det ble vår tur ut på gulvet og jeg gjorde de første bevegelsene til 계백 틀 – Gye-baek teul – virket alt som det skulle. Men rundt bevegelse 6 i 의암 틀 – Eui-am teul – hørte jeg at sabeomnim Mathiassen snakket med master Larsen om meg, så jeg glemte hvilke teknikker jeg skulle gjøre på bevegelse 13 og 14, men jeg greide å hente meg inn igjen til nr. 15. De omvendte svingsparkene satt rimelig godt både i Eui-am teul og Ju-che teul, og enda bedre da jeg gjorde den første firevendinga.
Sparkseriene var greie. Jeg synes jeg fikk godt med kraft og hastighet da jeg gjorde firevending med krok-–sving-–sidespark. Hoppende krok-–svingspark var sånn passelig brukbart. Men da vi fikk satt i gang med énsteg frisparring, fikk vi virkelig satt i gang. Ronny er en glimrende partner å trene med; det han gjør av teknikker er nøyaktig, presist og fullt av kraft, og han er så muskuløs at når man setter blokkene mot teknikkene, må man gjøre dem korrekt for at de skal virke. Énsteg frisparringa hadde vi øvd mye på, og det føltes ordentlig godt, sterkt og realistisk (til tross for at jeg hadde en tenkepause på nr. 3).
Selvforsvaren var for så vidt også grei, selv om det ble litt rot med et par av grepene, da særlig det siste: jeg skulle gjøre ei Rolstad-rulle, men hodet til Ronny var så glatt av svette at jeg hånda bare skled av. Men det var fart og eksplosivitet i det vi viste, og master Larsen virket fornøyd.
Til slutt gjenstod frisparring, knusing og teori. Frisparringa gikk jeg med Geir Ivar, og selv om jeg ikke greide å få inn trepoengs-svingsparket mitt, synes jeg jeg løste oppgaven godt. Geir Ivar var en av de jeg gikk mot da jeg lyktes på regionsmesterskapet for et par år siden, og jeg har faktisk ikke gått sparring i konkurranse siden da. Det var tydelig at også han har utviklet seg siden da, for han virket tryggere og mer selvsikker på tingene han gjorde.
For å finne ut hvordan skrive «flygende» på koreansk, må rettes en takk til folkene som er så hjelpsomme i IRC-kanalen #Korean på KiwiIRC. De forklarte meg at endelsen -며 (-myeo) egentlig er en forkortelse for endelsen -며서 (-myeoseo), som legges til stammen av verbet for å indikere en handling som gjøres mens man gjøre noe.
Under knusinga skulle jeg vise tre teknikker: 손칼 내려 때리기 (sonkal naeryeo ttaerigi – nedoverslag med knivhånd), 뛰며 돌려 차기 (twimyeo bandae dollyeo chagi – flygende omvendt svingspark) og 뒷차 지르기 (dwitcha jireugi – gjennomtrengende bakspark). Knivhånda: lett; jeg kjente ikke planken omtrent. Men var jeg nervøs for å knuse? Å, ja. Så det var godt å kjenne at hånda bare suste gjennom uten at det gjorde meg noe. Etter den stod gjennomtrengende bakspark for tur. Ronny fikk beskjed om tre planker, så jeg spurte om jeg skulle ta frem samme antall; det gikk et lite søkk i magen da han sa ja, ettersom jeg brukte såpass mange forsøk forrige gang jeg skulle knuse med det. Men jeg har jobbet mye med linja og hastigheta på baksparket, og fikk tilbakebetaling for det da jeg sparket; foten gikk gjennom uten noen som helst vansker, og jeg må si jeg ble overrasket over hvor lett det gikk. Til slutt var det flygende omvendt svingspark. Omvendt svingspark, og ikke minst flygende omvendt svingspark, har jeg også forsøkt å øve ekstra på, og jeg visste fra før av at jeg ikke har noe problem med å ta én løs planke med hælen. Å gjøre det flygende har jeg derimot ikke gjort før, så jeg var litt usikker, men da jeg hoppet opp, roterte og traff, kjente jeg at det sparket gikk gjennom, selv om treffet var litt tungt og med litt lav fart. Plankebiten fløy, og lagde hull i veggen (så nå er vi to som har levert bidraget vårt der). Det brøt høylytt ut av meg «Nei, farsken!» da jeg så det – opps…!
Teorien hadde noen hull, det visste jeg, men jeg hadde stålkontroll på historiene, antall bevegelser, diagrammene, og de fleste teknikkene hadde jeg fått kontroll på også, selv om det var noen usikkerhetsmomenter. Men jeg svarte på det jeg ble spurt om, dog spørsmålet hans om andre stoppteknikker enn 교차 손칼/팔목 몸채 막기 (kyocha sonkal/palmok momchae makgi) var det ingen som hadde noen svar på. Kan det tenkes at skrivemåten «momchau» er en skrivefeil som har blitt hengende ved? Det nærmeste de på IRC-kanalen kunne finne som lignet, var nettopp 몸채, ikke 몸차으/-우, eller hva det måtte være. Rådet de ga, var å sjekke med noen som kan hanja. Han lærte oss at U-formblokka (디귿자 막기 – digeutja makgi) og U-formgrabben (디귿자 잡기 – digeutja japgi) også i praksis er stoppblokker, så da ble vi litt klokere. Det kom også opp spørsmål om hva som er spesielt med at det er 36 bevegelser i 포은 틀 (Po-eun teul); svaret var at det er det eneste mønsteret som er ei eksakt speiling av seg selv, altså 2 × 18 bevegelser. For øvrig synes jeg jeg svarte godt på teorien min, og det virket det som han syntes også.
Resultatet
Teorien fullført, stilte alle utøverne seg opp igjen. For en gangs skyld ble det gjort på den gode, gamle måten der de som gikk opp først tålmodig måtte vente til alle var ferdig før de fikk resultatet sitt, så det var nok mange nervøse rødbelter der, for ikke å snakke om særlig Torstein (som skulle opp til svart), og også Eva og Geir Ivar (som skulle opp til 이 단 – Ⅱ dan. Masteren trengte en tur ut før han gikk gjennom resultatet (og han fortalte oss det med et lurt smil), og mens vi satt der satt Robert igjen og kommenterte graderinga til Ronny og meg kun med ordene «Good shit. Det e’ good shit!»
Da masteren kom tilbake og startet å gå gjennom resultatene, kjente jeg hvordan spenninga steg, for han så veldig fornøyd ut. Han fortalte at det var stigende kurve fra rødt til sort (som forventet, og det er jo bra). Da han kom til oss, sa han mye «veldig bra» og da han kommenterte énsteg frisparringa vår, sa han at «Det va’ det oppvisningsnivå over.» Ronny fikk skryt for å ha brukt tida siden kneoperasjonen sin (i mars) godt. Da han kommenterte knusingene, sa han at jeg (vi?) gikk gjennom de tre plankene på baksparket like lett som om det var én planke, og at han mente vi like gjerne kunne prøvd fem–seks plank. Resultatet var at vi hadde gjort ei meget god gradering til Ⅱ dan-3.
Etter å ha gitt oss resultatet, spurte han oss hvor lenge det var siden vi gikk opp til Ⅱ dan. Ronny gikk opp for bare to og et halvt år siden, men jeg gikk opp for seks år siden, så master Larsen sa at jeg kunne få gå opp til Ⅲ dan på årets sommerleir, og at jeg var helt klar for det. Etter at vi hadde hilst av og tatt bilder, kom sabeomnim Mathiassen bort til meg og sa han var imponert, at han tok seg selv i å tenke at «Jøss, e’ de så god!?», og at han ble imponert over de omvendte svingsparkene mine i mønstrene og firevendinga.
Det ble i det hele tatt en strålende kveld. Graderinga varte til sammen fem timer, så det var slitne folk som dro hjem. Elena kom og så på, og det var første gang jeg fikk vist henne hva det er jeg driver med; jeg er glad for at jeg fikk sjansen til det. I dag var det gradering for de øvrige elevene i klubben, og fra partiet mitt var det fire som gikk opp til test; én elev hadde gått opp uka i forveien. Fra høsten av skal jeg ikke ha dem lenger, men heller ta over det ene barnepartiet. I tillegg er det snakk om å kanskje få opprettet to nybegynnerparti for barn, ett her på Utsikten og ett på lokalet.
Neste oppdatering
Det ble både filmet og tatt bilder under graderinga. Når jeg har fått en kopi av dette, skal jeg legge ut noen av dem når jeg har fått gått gjennom dem. For øvrig kan jeg nevne at de(n) neste posten(e) min kommer til å ta for seg noen grammatiske prinsipper som kan være nyttig for innlæring av teori.
Det er godt å være tilbake i Tromsø igjen og få begynne på studiene. Riktignok er det fint med en god og lang sommerferie, men to måneder er for lenge. Jeg skal skrive litt om sommerferien senere, og der laste opp bilder fra juni–juli, så her vil jeg heller fortelle litt om studiestarten.
En av de fineste tingene ved UiT, er Studentforeningen Imladris. Hver gang jeg drar dit, vet jeg at de jeg treffer er folk jeg ønsker å tilbringe tid sammen med; det er godt for studentsjela å ha et slikt fristed. Aktivitetsnivået blir enda høyere der nå denne høsten enn tidligere, ettersom vi har tiårsjubileum i år. Det betyr naturligvis at jeg, mørkefyrsten, får litt å henge fingene i.
På forrige styremøte vi hadde, ble vi enige om ti forskjellige aktiviteter vi skal arrangere for medlemmene våre. Brettspill, miniturnering i Magic, The Silver Skink, mannekveld i anledning 10-års-jubileumet, 10-års-jubileumsfeiring, rollespillintroduksjon med Jens-Arthur, kakedag, drittfilmkveld og «Retro-LAN»; årsmøtet skal vi selvfølgelig også gjennom. Det blir i det hele tatt en veldig trivelig høst, eller hva?
Aktiviteten på tirsdagene har også tatt seg opp igjen. Det er mye spilling av både WHF og WH40k. Kim (André Jacobsen) har dratt frem smurfeorkene sine igjen, som i hvert fall for meg er et høydepunkt.
Jeg er selvsagt tilbake i 도장-en. Før sommeren var det mye snakk om hva som skulle skje med partiene, for det har utviklet seg et sterkt behov for å få et eget parti for rødbeltene, som jeg lenge har agert for. Nå ble det riktignok ikke jeg som ble instruktør for partiet, men 사범님 Mathiassen IV dan og 부사범님 Hammernes II dan-3. Fem av elevene mine har begynt på det partiet nå, så cirka en tredjedel av partiet jeg hadde er overført til nye instruktører.
For min del har det blitt instruksjon av grønn- og blåbelter i stedet, og jeg har overtatt de 부사범님 Aarøen I dan-3 hadde. Resultatet av det er at jeg nå har en stor gjeng på ±21 stykk. Det er utrolig godt å ikke lenger måtte tenke på 12 grader; nå har jeg åtte grader i stedet å fokusere på.
Dessverre har det seg jo slik at jeg fikk meg ei skulderskade i våres. Jeg var «dukke» under visning av en selvforsvarsteknikk mot knivstikk en seks–syv ganger på rad, og resultatet ble en lei betennelse i skuldra. Jeg har dermed ikke kunnet arbeide, og det merkes! Vi har ikke alt for mye penger å ta av, så de få ekstra kronene jeg har tatt inn har vært nødvendige. Men i hvert fall… Det har blitt bare et par egentreninger på meg denne høsten så langt, ettersom jeg endelig har fått startet på fysioterapien. Han jeg går hos (Stortorget 4) er typen som gjør det han skal, effektiv og hyggelig, og som ikke forsøker å strekke ut behandlinga mer enn nødvendig. To til tre behandlinger sier han, så kan jeg begynne å trene meg opp igjen og få skuldra og albuen til å fungere slik de skal.
Studier
Høstens studieprogram er innspurten mot avslutninga av bachelorgraden. Nå tar jeg ex. fac., historieemnet Afrika på 80 dager (HIS-1011) og bacheloroppgave i historie (HIS-2010). Når det gjelder førstnevnte, er forelesningene interessante nok, men seminarundervisninga synes jeg blir for enkel. Det er i det hele tatt det samme problemet som var med ex. phil.: de fleste andre som var der var så unge at de ikke hadde det som skulle til til å være med på å skape interessante, lærerike diskusjoner. Afrika-emnet er svært interessant. Christine Smith-Simonsen var innom og hadde et par forelesninger for oss i fjor i HIS-1002 og -1003, og det var de gode forelesningene hun ga oss der som gjorde at jeg bestemte meg for å ta kurset hennes. I tillegg hjelper det selvsagt at alle jeg har hørt om som har tatt emnet tidligere, anbefaler det på det varmeste. Forelesningene har ikke skuffet.
Gjenstående er bacheloroppgaveskrivinga, og den har vist seg å ikke bli så enkel å gjennomføre som jeg hadde håpet. Opprinnelig tenkte jeg å skrive om årsakene til gjeninnføringa av pengeøkonomien i England på 1000-tallet, men mot slutten av sommeren fant jeg ut at jeg heller ville se på Roma igjen; jeg har savnet antikken. Derfor har jeg foreløpig satt opp følgende problemstilling(er):
Det jeg ønsker å studere, er hvilken rolle pengeøkonomien hadde i folks hverdag, da særlig i keisertida, både i de høye kretser og blant folk flest, men fokuset ønsker jeg å sette på å finne ut hvor fremtredende pengeøkonomien var i hverdagen til en Titus Titī (hvis kanskje det kan være en passende romersk ekvivalent til Ola Nordmann). Hva vet vi om pengeøkonomiens utbredelse blant vanlige folk? Hva var årsakene til at pengeøkonomien var så sterk, på bekostning av handel i naturalia? Hvordan ble det romerske myntvesenet regulert?
Dersom jeg får veileder, som kan se ut til å bli vanskelig, er det her jeg skal sette inn støtet. Hvis ikke, blir det en masteroppgave av det i stedet.
Fremtidsutsikter
Så hvordan blir det kommende semesteret? Forhåpentligvis blir det et mye bedre semester enn hva jeg hadde i fjor. Det har vært ganske så OK frem til nå, i hvert fall etter at jeg fikk startet. Jeg velger å bruke bildet til høyre for å minne meg på at det er jo så fint her oppe! Jeg skal fortsette å ha timer som jeg har brukt, og neste time er kommende uke. Jeg er egentlig ganske spent på hva hun sier, for den første timen etter sommerferien var ikke noe særlig i det hele tatt. Ting har selvsagt skåret seg økonomisk også, med tanke på bilen som måtte repareres både her og både der, men i det minste greide jeg å få prutet reparasjonen ned fire-og-et-halvt tusen lavere enn opprinnelig foreslått; den er ferdigreparert tirsdag kommende uke.
Ting blir bra, de gjør det, og nå som jeg ser at målet mitt om å få en sterk, sterk bachelorgrad med derpåfølgende mulighet til å ta en mastergrad, nå er å se, blir det litt lettere å drømme om fremtida. Jeg tror det kanskje er det verste å miste for et menneske: evnen til å drømme om fremtida. Binn verin u-awarthar i-amdir.
Jeg har ikke skrevet alt som er relevant for innføringa av systemet her, bare de viktigste poengene. Dersom du ønsker å lese hele regelsettet, anbefaler jeg at du tar en tur innom The d20 System Resource Document og leser gjennom det som står der.
Helsepoeng
Bakgrunn og fordeler
Ingen ting gjør en spiller mer redd når man spiller rollespill enn tanken på at karakteren kan dø. I mange spill finnes det muligheter til å vekke karakteren til live, men det er som regel svært dyrt, og med mindre helbrederen har tilgang på de aller sterkeste magiene, straffes karakteren med lavere nivå, mindre erfaringspoeng og må i det hele tatt slite litt for å komme tilbake til nivået man var på før ulykka skjedde.
Men alt dette er en bra ting! Det gjør at spilleren er på tå hev og ikke blir makthungrig, overivrig og dumdristig. Det finnes like mange systemer for å representere helse som det fins rollespillsystemer – kanskje enda flere – og i D&D er det Hit Points (eller Health Points) som gjelder. Systemet har mange fordeler: Det er enkelt å vite hvordan det står til med karakteren, systemet har intern sammenheng, og med et raskt blikk kan man se hvordan det står til med karakteren; høyere helsepoengtotal betyr at man er flinkere å unngå angrep, slik at et angrep man som lavnivåkarakter ikke hadde rukket å reagere på hadde gått rett inn og gjort maksimal relativ skade, mens det tilsvarende angrepet blir mer streifende når man her på høyt nivå; i tillegg blir man herdet, så man tåler generelt mer. Gary Gygax forklarte det slik i AD&D 1e DMG side 82:
«It is quite unreasonable to assume that as a character gains levels of ability in his or her class that a corresponding gain in actual ability to sustain physical damage takes place… Why then the increase in hit points? Because these reflect both the actual physical ability of the character to withstand damage—as indicated by constitution bonuses—and a commensurate increase in such areas as skill in combat and similar life-or-death situations… Each hit scored upon the character does only a small amount of actual physical harm—the sword thrust that would have run a 1st level fighter through the heart merely grazes the character due to the fighter’s exceptional skill, luck, and sixth sense ability which caused movement to avoid the attack at just the right moment.»
Ulemper med helsepoeng
Dette systemet blir dessverre svært kunstig etter hvert. Kritiske treff skal representere angrep som treffer vitale områder. Meningen med dem blir i grunn borte, når det ikke har noen som helst effekt på karakteren, annet enn at vedkommende mister en ørliten brøkdel av helsa si.
Vitality and Wounds-systemet
Struktur
Det er her Vitality and Wounds-systemet kommer inn. En direkte oversettelse av uttrykket blir noe sånt som livskraft og skader, og det er i grunn ganske dekkende. Ordinær skade fungerer på den vanlige måten, ved at man trekker fra skaden fra livskrafttotalen sin. Denne stiger på samme måte som vanlige HP, men forskjellen er at man får dem tilbake som om det var ikke-dødelig skade man hadde fått, altså ett poeng per nivå per time; vitalitet – livskraft – er rett og slett hvor mye juling man tåler. Faktisk skade, derimot, er det verre med. Dersom man har gått tom for livskraftspoeng eller motstanderen får et kritisk treff, da går dette direkte på skadepoengene (wounds). Med andre ord: selv om du har 150 HP; et sverdkutt mot halsen er livstruende. Skadepoengenes maksimum er til enhver tid lik spillerens utholdenhet (Con), så spillet blir med andre ord atskillig mer risikabelt.
For å demme opp for dette får alle monster som har en brøk-CR økt brøken med ett trinn, så CR ½ blir i stedet CR 1, og CR ⅓ blir CR ½; i tillegg skal de største monstrene (G og C) justeres opp ett nivå. Spillerne får med andre ord en adekvat belønning for at spillet gjøres vanskeligere. Det andre som gjøres, er å endre måten kritisk skade virker på.
Kritisk skade går som nevnt direkte på skadepoengene, og siden de sjelden er mer enn 18, ville multiplisering av skaden vært umiddelbart dødelig stort sett hver gang. Derfor fjernes multipliseringen av kritisk skade, og våpen som har en høy multiplikator får i stedet utvidet trusselrekkevidde. Dette kan listes opp slik:
Multiplikator ×2: trusselrekkevidde som før.
Multiplikator ×3: trusselrekkevidde økes til 19–20.
Multiplikator ×4: trusselrekkevidde økes til 18–20.
Multiplikator ×5: trusselrekkevidde økes til 17–20.
Trusselrekkevidden økes altså med ett poeng for hvert multiplikatorpoeng over 2×.
Helbredelse
Når en karakter blir skadet og truslene fortsatt venter, må man ty til magisk helbredelse. Dette fungerer stort sett som før, men med et par unntak. Dersom magien gir et x antall terninger + kasterens nivå i helse (f. eks. Cure light wounds), blir terningverdien helbredelse av livskrafta, mens kasternivået blir helbreding av skader. Dersom magien i stedet gir et fiksert antall helsepoeng tilbake, slik eksempelvis Heal gjør, helbredes først skaden og deretter livskrafta.
Når det gjelder naturlig helbredelse, fungerer det slik: Karakteren får tilbake livskraft (vitalitet) tilsvarende ett poeng per karakternivå per time. Dette virker med andre ord på samme måte som helbredelse av ikke-dødelig skade i det ordinære systemet. Skader, derimot, tar atskillig lengre tid å helbredes, og returneres med ett poeng per karakternivå per døgn. Dersom man stelles og passes på av noen derimot (en annen karakter kaster terningen for å se om han greier å gi førstehjelp og assistere helingsprosessen (Heal) mot en DC på 15; dette pågår over et helt døgn av gangen) helbredes både skader og vitalitet dobbelt så raskt. Man får også tilbake det dobbelte antall skadepoeng dersom man hviler uavbrutt i 24 timer.
Dersom man i løpet av prosessen med naturlig helbredelse får noen avbrudd av betydning, f. eks. ved at man vekkes opp av angripende monster mens man hviler/sover, får man ikke tilbake noen skadepoeng i det hele tatt.
Død
Før eller senere kommer øyeblikket ingen spillere ønsker for karakteren sin: livstruende skade. Man kan aldri få mindre enn 0 i skadepoeng. Når skadepoengene er lik 0, kaster spilleren umiddelbart en fortitude save med en DC på 15, og hvis den feiles faller man om bevisstløs og døende; klarer man den er man disabled. Hvis man ikke klarte den gjøres en fortitude save med en DC på 10 + 1 per runde:
Greier man den ikke, dør man;
greier man den med <5, er tilstanden uendret;
greier man den med ≥5 men <10, er man stabil, men fortsatt bevisstløs;
greier man den med ≥10, blir man bevisst og disabled.
Andre spillere kan gjøre en døende karakter stabil ved å gi førstehjelp (Heal DC 15) som en standard action som provoserer attack of opportunity.
Effekt av innføring av systemet
Spillerne blir erfaringsmessig mye mer på tå hev. Trusselen er stadig mer overhengende, så de blir nødt til å tenke mer taktisk for å overleve og jobbe sammen for å nå de felles målene de måtte ha. Erfaringen min etter å ha tatt i bruk systemet er en økt spilleglede, ettersom følelsen av suksess smaker desto bedre.
Da var påskeferien 2011 ferdig, og jeg har fått tid til avslapning, tenking, fundering, spaserturer, sykkelturer, husarbeid, lange dusjer, gode fotbad… Jeg har fått gjort det jeg har hatt lyst til. I tillegg, og det synes jeg jeg kan være litt stolt av, har jeg vært flink og studert. Jeg har kommet meg gjennom hele pensumkompendiet i historie, fra hvis jeg har referert til i et par poster nå i løpet av påska («Fattigdomsstriden i middelalderens katolske Europa», «Arnulf Øverland om kristendom»), og jeg har gjort unna tre kapitler (minus et par sider) i historieboka (Europa tar form).
Jeg har også fått fundert en del. Rett før påska tok jeg kontakt med ekspedisjonen på Åsgård for å høre hvorfor jeg ikke fikk ny innkalling. De hadde ikke noe svar på det, men de lovte de skulle se på saken. Jeg har fortsatt ikke hørt noe, men jeg regner med det kommer noe nå som påska er over. De hadde i tillegg prestert å sende regning for timen jeg avbestilte, men hun garanterte at det skulle bli ordnet opp i. Hvis så skulle skje at de holder ord, blir jeg positivt overrasket, og det skader jo ingen.
Det har naturlig nok vært litt tid til å fundere. Men mesteparten av påska har vært avslapping og i grunn ganske tanketom. Den siste turen hjem fra trening var, vel, fort overstått. Jeg var mer bestemt enn hva jeg har vært på lenge. Grønne dører er merkelige saker. Når tiden kommer, og de grønnes, er de ikke like lett å se lenger. Kanskje er ikke mørketida så god for meg som jeg selv vil ha det til; eller så er det bare våren som er som den er: får fram det beste i folk. Det spirer, det våkner, det blir grønt og fullt av mange glade farger; hvem kan greie å holde på gråskyer i slike tider?
I morgen er det tidlig på han. Jeg skal prøve å få stått opp i skikkelig god tid, slik at jeg kan dra ned på Uni for å gjøre latinleksa i god tid. Vi har allerede fått godkjent arbeidskravet vårt, men for vår egen del er det lurt å få det gjort ble vi enige om. Hvis jeg kommer meg opp i sekstida burde jeg har god tid, for forelesninga starter ikke før klokka tolv, og jeg skal prøve å være ferdig ikke senere enn klokka halv elleve. Det blir godt å starte igjen, eller rettere sagt å begynne på avslutninga, å treffe medstudenter og -studiner, å gå i gang med den faste rutinen, og kanskje også være flink og fortsette på den gode rutina jeg har startet med å øve igjen. Jeg har ikke fått problemer med albuen av det, så kanskje jeg denne gangen kan sette i gang med programmet mitt, og fullføre det? Det frister i hvert fall veldig, og kanskje det denne gangen kan føre til endringer i planene?
Med det grunnlaget jeg har nå, 60 studiepoeng i antikkens kultur snart fullført, 20 studiepoeng i historie fullført nå til sommeren, da er veien til en fullførelse av de første 60 studiepoengene i historie kort, og det blir atskillig enklere å kombinere det med å øve til inntak på konservatoriet. Men jeg vil ikke legge konkrete planer om noe nå. Jeg har lært meg, endelig, at å heller ta det litt som det kommer og leve i nuet er en mye bedre måte å leve på. Spontan glede gir så mye mer.
Apropos spontanitet: jeg funderer på en londontur til sommeren. Kanskje?
Jeg nevnte i den forrige posten at Gygax hentet informasjon blant annet fra Tolkien, og listet opp noen lenker som også nevner det (skjønt, jeg har ikke funnet en side som strengt tatt kan kalles «offisiell». Men, jeg fant et intervju med ham som var interessant lesning. Her er noen sitater fra det:
1. Do you enjoy the works of JRR Tolkien? If so, How did he influence your work?
Oh-oh! I am going to be in trouble from the get-go! I loved THE HOBBIT, read it once to myself, then about three or four times aloud to my children.
…
How did it influence the D&D game? Whoa, plenty, of course. Just about all the players were huge JRRT fans, and so they insisted that I put as much Tolkien-influence material into the game as possible. Anyone reading this that recalls the original D&D game will know that there were Balrogs, Ents, and Hobbits in it. Later those were removed, and new, non-JRRT things substituted–Balor demons, Treants, and Halflings.
2. Did you actively base D&D on Tolkien's world, adopting some of the preferences of the species, and their behaviours and all that from Tolkien?
No. As a reader of fairy tales and myth from childhood, and later fantasy and history too, I used all manner of interests I had to create the D&D game. It sprang from an amalgam of medieval history and miniature wargames set in that period, then the fantasy material as originally covered in the supplement of the CHAINMAIL rules as published in 1971.
…
Frankly, I used as many sorts of fantasy and horror concepts as I could (…) so as to cover as much as possible in a small work…
3. As many D&D fans know, the game has taken flak in the past from (…) groups regarding (…) its supposed occult/Satanic influence (…). How would you respond to those that say D&D is a "gateway" to Satanic or dangerous practices?
By saying, "Utter rubbish!" there isn’t a single documented instance of any such "Satanic or dangerous practices" anywhere. Frankly, this subject is one that deserves a rather long and complex answer (…).
That dedicated Christians might believe that the mention in a game of "magic", and "Demons and devils" and the like is bad can be understood. However, in all, it is actually nothing more than a game. (…) As to "occult", how can a game played by millions be "hidden", "Secret" and the like? Complete nonsense.
As to being dangerous to the minds of players, there is no basis for such assertions either. The vast majority of qualified mental health experts have no such concerns in regards normal persons. (…) Those who claim such an effect [player's losing touch with reality (egen merknad)] is possible, are the ones who have lost touch with reality.
In all, the majority of attacks on RPGs seem to have stemmed from cynical media exploiting matters so as to take advantage of sensationalism to attract viewers and readers, a small group of persons who likewise sought to exploit the sensationalism for profit, and then some larger number of sincere but misguided persons reacting to the initial coverage. Of the lot, concerned parents are the main element, and the group that can be most easily shown that the game is at worst entertaining, at best developmental and educational.
Hele artikkelen kan leses på TheOneRing.net. Gygax går inn på flere interessante, øvrige elementer, blant annet hvordan D&D ble utviklet, hva han holder på med (den gang da – han er dessverre død nå, for de som ikke vet det) og hva han tenker om fremtiden.
I dag kom Kjersti på trening igjen, denne gangen for fullt, og var med på hele økta. Oppvarminga gikk supert, med fabelaktige bandae-er, hun fikk til sparringsøkta kjempefint, mønster var heller ikke noe problem, helt til det tredje eller fjerde forsøket på hoppet i Chung-Mu. Hun landet kun på høyre fot, mens hun var i bevegelse, og vred kneet innover. Turen gikk direkte til legevakta, og hun ble deretter sendt til røntgen i Molde – umiddelbart.
På returen håpte vi at vi skulle rekke ferga fra Sølsnes, men den siste ferga gikk halv ett -- vi kom dit fem over ett. Da var det bare å kjøre tilbake, men det var lang ventetid til neste ferge til Vestnes. Vi sovnet, og måtte vente ytterligere en halvannen time. Da var jeg så trøtt at jeg måtte stoppe tre ganger for å sove på returen fra Vestnes. Vi kom hjem klokka seks nå på morgenen.
