Samandrag kap. 1 av Georges Minois’ Histoire du suicide

Ei svært sentral bok i arbeidet mitt vidare, er Georges Minois’ Histoire du suicide: La société face à la mort volontaire, utgjeven av Libraire Arthème, Fayard 1995. Versjonen eg leser er Johns Hopkins University Press’ 1999-utgjeving på engelsk (ISBN 0-8018-6647-2. No framover tenkte eg det kunne vere til hjelp for meg å gjere som eg har gjort nokre gongar tidlegare: å skrive eit samandrag av det eg har lese. Kanskje det òg kan lære meg og andre noko nytt?

Kleopatra med hoggormen.

Falt i det frie (frå Wikimedia Commons).

Definisjon av mellomalderen

For å forstå mellomalderen er det klokt å ha fått eit solid grep om når og kor antikken slutta: Kva som er slutten på antikken og byrjinga på mellomalderen er avhengig av om ein ser sein­antikken som ein reell tidsepoke. Tidfestinga av sein­antikken er òg eit diskutert tema, så no er kanskje eit godt tidspunkt å ta med korleis eg valde å definere det i teksten eg leverte inn no tidleghaustes, her nedom frå del Ⅰ kapittel 1 ss. 3–4. Og berre for å nemne det, om du skulle ha lyst til å lese teksten, har eg no gjort han tilgjengeleg via Google Disk-en min. Merk at eg har ikkje gjort han fritt tilgjengeleg, så du må be om innsyn for å få lese han. Om du ikkje får svar raskt, send meg ei tekstmelding eller slå på tråden – dei som kjenner meg har nummeret mitt.

The term antiquity, and more precisely late antiqui­ty, describes both temporal and geo­graphical space. It is often seen as synonymous with ‘clas­sical’ or ‘classics’, which can serve as our last for arriving at a definition.⁶ Geo­graphical­ly, ‘antiqui­ty’ is most commonly ascribed to the area encom­passing the city states of Greece, and then later that which would encompass the Roman Empire. Temporally, it generally refers ‘to the art and literature of 5th- and 4th century BC Athens and of late republican and Augustan Rome.’⁷ This does not work well, though, as there clearly is a continuity to see during the principate. For that reason, the definition in The Oxford Dictionary of Late Antiquity assumes the years approximately between 250 and 750 CE.⁸ This is deliberately vague: It starts in the midst of the Crisis of the Third Century and avoids connections to political developments. Another option therefore is to connect societal developments to political ones: The starting year could be the year Diocletian took the throne in 284 CE;⁹ and the end year, as per the ‘long late antiquity’¹⁰, can fruitfully be the year when Charlemagne was made emperor in 800 CE. But for my purposes, politics are secondary: Theology mostly developed independently from politics, and so the ODLA periodisation (250–750 CE) is chosen precisely by virtue of its fluidity.

Fotnotar

6 Incidentally, neither ‘late antiquity’ nor ‘antiquity’ yields hits neither in The Oxford Classical Dictionary nor The Oxford Dictionary of the Classical World.

7 The Oxford Dictionary of the Classical World: ‘classicism’.

8 The Oxford Dictionary of Late Antiquity: front matter.

9 Rebillard 2009.

10 Which has come under scrutiny by recent scholarship. Interesting discussions on the dating of this period includes Arnaldo Marcone’s ‘A Long Late Antiquity?: Considerations on a Controversial Periodization’ and Averil Cameron’s ‘The “Long” Late Antiquity: A Late twentieth-century model’, pp. 165–191 in Classics in progress: Essays on ancient Greece and Rome, editor T. P. Wiseman, Oxford, Oxford University Press, 2002.

Forkortingar

ODLA: The Oxford Dictionary of Late Antiquity, editor: Oliver Nicholson.

Litteratur

Nicholson, Oliver (ed.): The Oxford Dictionary of Late Antiquity, Oxford University Press, published online 2018.

Rebillard, Eric: ‘Roman History: Late Antiquity’, published 14 December 2009 on Oxford Bibliographies.

Robert, John (ed.): The Oxford Dictionary of the Classical World, Oxford University Press, published online 2007.

Whitmarsh, Tim (ed.-in-chief): The Oxford Classical Dictionary, Oxford University Press, online edition. Former editor-in-chief Sander Goldberg.

Med det som bakteppe, kan ein anta mellomalderen for å vere perioden frå omkring det åttande hundreåret (700-talet) til ein gong mellom 1300 og 1500. Renessansen gjorde seg gjeldande frå det femtande hundreåret i Italia, medan han Norden sin del var gjeldande på 1500- og 1600-talet. Ein kan altså seie at når ein tenkjer på sjølvantikken som si eiga greie, er mellomalderen perioden frå rundt midten av 700-talet til omkring slutten av 1500-talet / byrjinga av 1600-talet.

Samandrag av kapittel 1: Sjølvdrap i mellomalderen: nyansar.

Alle umerka referansar er til den engelske hefta utgåva som notert øverst.

Vanlege og ærbare sjølvdrap

Minois innleiar kapittelet med å presentere ei rekkje utdrag frå memoarar, dagbøker og andre dokument, som syner at sjølvdrap var noko alle sosiale lag, menn som kvinnner gjorde. Kort oppsummert for mellomalderen kan ein slå fast at friviljug daude blei sett på som resultatet av diabolsk freisting som kom av fortviling eller galen framferd. (s. 9) Sjølvdrap ble sett på som mord, og straffa deretter, men dommarane vurderte likevel familiane sine omstende og døymde nokre gongar deretter, men i det heile blei det fordømt hardt for å undertrykkje det: liket blei torturert og skjenda slik ein gjorde med mordarar, og deretter henretta. Ja, faktisk, ein henretta lik! Det som er aller viktigast for historikaren og den historiske sosiologen eller antropologen å merkje seg, er at materialet me har tilgjengeleg er alt for sparsommeleg til at ein kan gjere statistiske vurderingar ut frå det, så påstandar som har kome titt og ofte om «sjølvdrapsmaniar» i det og det hundreåret, held ikkje. Materialet me har tyder på at sjølvdrap i mellomalderen skjedde verken hyppigare eller sjeldnare enn i andre periodar: Lovarbeid (geistleg og verdsleg), filosofiske og teologiske arbeid, at krønikarane ikkje verkar nevneverdig overraska når det skjedde, og dessutan alle rettsdokumenta syner alle at sjølvdrap skjedde høvesvis regelmessig.

Katolsk lære dominerte europeisk tankegods i denne perioden. Men sjølv om mellomalderen ikkje er kjent for framståande sjølvdrap som Catō, Seneca og Lucrētia, er det usannsynlig at det ikkje var nokre i det heile. Særleg det høgare sjiktet av samfunnet var sterkt påverka av kristen tanke, og for dei blei krigarkulturen eit alternativ med riddarturneringar, duellar og krig. Det var ikkje utan grunn at kurset eg tok om Jocelin fra Brakelond heitte […]en middelaldermunk beskriver en farlig verden. Dette gav dei høve til å uttrykke aggressive impulsar som ikkje kunne bli retta mot andre i siviliserte samfunn (s. 10). Tilgangen på aggressive arenaar gav mellomalderen sine høgareståande høve til å uttrykkje dette, og ga dermed ha vore med på å redusere tala på dei som faktisk blei omtala som sjølvdrap, ɔ: direkte sjølvdrap, og forteljingane frå historia om soldatar som ofra seg på slagmarka for å ta vare på æra si er mange: jamvel damene kunne gjere dette, så som dronning Margrete frå Provence som ba ein gamal knekt om å kappe hovudet av ho om sarasenarane skulle true med å ta ho. Me har altså mangfaldige forteljingar frå mellomalderen om indirekte krigarsjølvdrap.

Det ein ser tydeleg her er klasseforskjellane som gjer seg gjeldande: Medan aristokraten hadde fleire arenaar der han kunne få utløp for sjølvretta aggresjon, hadde bonden og kramkaren ingen slike arenaar å ty til. Aristokraten tok gjerne livet av seg indirekte for å sleppe å audmjuke seg; bonden og kremmaren tok helst livet av seg direkte med henging eller drukning for å sleppe ut av fattigdom og liding. I sosiologien blir gjerne det første dømet omtala som eit altruistisk sjølvdrap, ɔ: eit sjølvdrap som gagnar andre; det andre dømet blir gjerne omtala som eit egoistisk sjølvdrap, ɔ: for å gagne først og fremst seg sjølv. I mellomalderen sin kristne krigarkultur med riddarlege ideal blei det direkte sjølvdrapet straffa hardt fordi det var ei feig handling, på linje med eit mord: Liket blei torturert og nekta gravlegging i heilag jord, og sjela var evig fordømd; medan det indirekte sjølvdrapet, det som blei sett på som ei handling gjort til beste for andre, blei omtala som modig, i medhald av riddarleg ære og omtala som eit døme på usvikeleg tru som førte til martyrium.

Sjølvdrap i litteraturen

Ein ser den same dikotomien i litteraturen: nokre lovprisar sjølvdrapet, andre fordømer det etter kristne prinsipp. Katolsk lære blir lett tydd til for å hindre at ein fell under, medan ein i forteljinga om Lancelot har både prestar og jomfrua i vatnet som staggar han. (Og her kom Yngvild med nok ei rekkje gullkorn, ɔ: forslag til kva ho kunne heite: Semiakvatisk tøtte (her hadde eg ville sagt «halvakvatisk»); Fuktig fnask; Plaskepiken. Eg held ein knapp på «Plaskepiken».) I teateret fekk ein høyre kyrkja sitt moralske syn, og Judas, Herodes og Pontius Pilatus var fast figurar som synte sjølvdrap som moralsk forkvakla.

Dådsviser (chansons de geste) var då eit motstykkje slags motstykke, men ikkje veldig: Riktignok var sjølvdrapet framleis eit teikn på at ein hadde mislukkast, men det var no ope for årsaksforklaringar: tapt eller umogleg kjærleik, sorg, anger og skam var vante tema, og handlinga kjem som følgje av sinne, sjalusi eller fortviling, ɔ: frå synd…  og gjerningsmannen er hovudsakeleg den slemme, den syndige. Men det er meir som ligg skjult bak desse: Heltane valdar ikkje sin eigen daude; dei kan kjempe til daudes, men dei gjer det ikkje med formål om å miste livet. Enda meir interessante er dei få tilfella me har frå desse visene på aktivt sjølvdrap:

In Auberi Gauteron hangs himself in his father’s stead; after her son’s death and her husband’s banishment, Béatrice throws herself from a high tower in Daurel et Beton; Dieudonné drowns himself in Charles le Chauve; Florent jumps out of a window in Hernaut de Beaulande; Doraine and Aye d’Avignon kill themselves to escape dishonor in Charles le Chauve and Aye d’Avignon. Moreover, these examples do not include all the heroes who simply express a desire to commit suicide rather than live on after defeat.

Minois 1999: 14

Det vanlege biletet er likevel dei som får andre til å gjere drapet for dei, skikkelsar som blei beundra av mellomalderen sine skrivarar og lesarar. Me finn òg mange dømer på altruistiske sjølvdrap i hofflitteraturen, som Lambègue som gjev seg til fienden for å redde ein befesta by, eller Perceval si syster som døydde etter å ha gjedd blodet sitt til ei spedalsk ei. Vidare ser ein i segn som om riddarane av det runde bordet at dei titt og stadig seier at dei skal ta livet sitt når motstanden blir for stor, og det er mest påkravd når det er for kjærleik som møter uoverstigelege hindringar.

Felles for desse, er at det er tale om noko som har vore mislukka: Det er når det er eit offer sjølvdrapet er akseptabelt: Bonden som henger seg får å sleppe elendigheita var feig, liket hans blei pint og sjela hans gjekk til helvete; medan riddaren som gjekk dauden i møte på slagmarka blei hylla, og blei aldri utsett for behandlinga som den førnemnde måtte lide.

Sjølvdrap og klasse: geistlege, jødar, kjettarar og hebrearar

Direkte sjølvdrap var langt vanlegare blant ålmugen enn blant aristokratiet: ålmugen døydde i elva eller ved tauet, medan aristokraten kunne finne det same i turneringar, krig og jakt. Lov og teoretiske verk avspeglar dette i at det sistnemnde blir sett som altruistisk, men det førstnemnde egoistisk og feigt, og djevelen stod bak det, noko også biletkunsten reflekterte: Dei trakk fram dei gamle figurane Desperasjon og Sinne som motsatsar til Tolmod. Dei er personifiserte, difor stor forbokstav, altså: Desperātiō, Īra og Patientia. Dei geistlege sjølvdrapa kjem som spesielle kasus: Sjølv om tekstane hevdar at det var sjeldant, må ein rekne med at det ofte var feid under teppet, som me òg har fleire døme på. For øvrig fall slike sjølvdrap under geistleg justis, ikkje verdsleg, så det var biskopen som gjorde hevd på å døme i slike saker.

Det ser ut til at jødar stort sett tok livet av seg som følge av forfølging, og da særleg i tidene rundt korstoga; det er i desse tidene me får massesjølvdrapa. Kjettarar ser ut til å ha teke livet sitt av dei same grunnene, inkludert frykt for tortur. Det er vel verd å merke seg at medan kristne som valde å døy blei martyrar, var kjettarar og andre som valde det same sett på som inspirert av Satan, sjølv om handlinga deira var akkurat den same gjort med same motivasjon som bakteppe. Dette syner oss at sjølv om lov og lære var i utgangspunktet absolutt i å fordøme sjølvdrapet, var det mange nyansar av det òg i mellomalderen, både kva gjeld årsak, motivasjon, underliggande krefter som bringa det fram: I det heile var den enkelte si personligheit avgjørande.

Condemnation of suicide in principle is neither obvious nor orginal in Christian civilization, and the religious source of Christianity are either silent or highly ambigiuous regarding suicide.

Minois 1999: 19

Det gamle testementet gjev oss fleirfaldige nøytrale historier om sjølvdrap: Saul, Abimelek, Samson, Eleasar Avaran (1 Makk. 6,43), Razis (2 Makk. 14,41ff), Simri (1 Kong. 16,18), Ahitofel (2 Sam. 17,23), Ptolemaios Makron (2 Makk. 10,13) og Raguel si dotter Sara:

Hun var nemlig blitt giftet bort hele sju ganger, men Asmodaios, en ond ånd, hadde drept alle hennes menn før de hadde hatt ekteskapelig omgang med henne. Tjenestepiken sa til henne: «Det er du som har drept mennene dine. Du har vært gift sju ganger, men bærer ikke navn etter en eneste av dem. 9 Fordi mennene dine er døde, er det vel ingen grunn til å slå oss. Slå følge med dem! Så slipper vi å se at du blir mor til en sønn eller datter.»

10 Den dagen ble Sara dypt bedrøvet og begynte å gråte. Hun gikk opp på takkammerset i farens hus og ville henge seg. Men hun besinnet seg og sa: «Nei, gjorde jeg dette, ville folk kanskje spotte min far og si til ham: Du hadde bare denne datteren, som du elsket, og nå har hun i sin fortvilelse gått bort og hengt seg. Da ble det jeg som måtte bære ansvaret for å ha sendt min gamle far med sorg ned i dødsriket. Så er det best at jeg lar være å henge meg. Men jeg vil be Herren om å få dø og slippe å høre slik spott mer.»

Tob. 3,10.

Dei fleste av desse sjølvdrapa blir lagt fram som heroiske, som fortsette inn i dei jødiske krigane, både individuelt, kollektivt, og sjølv internt hjå familiar. Dette kunne bli problematisk for dei som skreiv om dette, som mellom anna Josefus er eit døme på, der han på den eine sida legg fram historia om Eleasar og syner korleis denne delen av verdan blei påverka av både gresk-romersk og indisk filosofi, og så på den andre sida argumenterer kvifor slike val som blei teke på Masada ikkje trong vere det rette. Det interessante som ein bør merkje seg her, er at den jødiske verda på denne tida (første hundreår etter vår tidsrekning) ikkje hadde kome til noko endeleg svar på dette spørsmålet. Gamaltestamenlige forteljingar om sjølvdrap kjem ikkje med nokon fordøming av dei, og bodet om å ikkje drepe har mange unntak:

Thus medieval Christendom found little to draw on in the inspired texts, a fact that might go far toward explaining the broad variety of interpretations of suicide during the Middle Ages.

Minois 1999: 23