Jobbtrivsel

Hvem skulle ha trodd det? At jeg skulle bli norsklærer? Kanskje minst av alle jeg. Men nå er jeg her, bor her, jobber her, og jeg er faktisk ganske så godt fornøyd med den nye tilværelsen min. Jeg var flink på skolen, men norsk var i grunn faget det tok meg lengst tid å bli trygg i.

Arbeidsdgaen min

Jeg begynte å jobbe på Lingu torsdag 5. september 2024. De to første dagene var det opplæring via Zoom. Mandagen deretter, på mammas bursdag, begynte jeg å undervise. Første uke med nytt AMO-kurs (arbeidsmarkedsorientert kurs) er innrykksuke, der vi kartlegger alle elevenes ferdigheter og øvrige relevante data og fordeler dem i klasser. Deretter starter undervisninga for alvor.

På morgenen torsdag 14. november 2024. Vi begynte dagen med å synge Thorbjørn Egners «Røvervise» og så deretter en episode av Peppa Gris.

En vanlig dag begynner vi med Peppa Gris. Episodene er faktisk ikke så dumme, for vi får mange språklige vendinger å ta opp derfra. De er også flinke til å ta i bruk dialekter der, så de får hørt flere varianter av norsk, både dialekt- og sosiolektmessig. Ofte synger vi også en sang, og jeg har henta fram flere Thorbjørn Egner-sanger. Tanken er at vi skal se Folk og røvere i Kardemomme By nå snart, og jeg gleder meg iallfall veldig til det.

Andre dager begynner vi gjerne med diktat; det er det vi skal i dag. De synes selv at de får stort utbytte av det, og det trener dem jo i to av nøkkelferdighetene (lytting og skriving), og når jeg tar med ekstra oppgaver knytta til det, får de også øvd på lesing, av og til også snakking. Diktatene handler som regel om ting som skjer i Samanehs verden, men av og til tar jeg andre temaer.

De første timene bruker vi å fokusere på grammatikk og nye gloser. Ofte har vi grammatikk- og tekstforståelsesoppgaver tilknytta dette også. Å komme opp med nye oppgaver er både krevende og morsomt, men innimellom synes jeg at jeg treffer godt. Jeg får også god bruk for dataferdighetene mine, f.eks. regnearkkunnskapene mine når jeg lager tilfeldige spillkort.

I den andre halvdelen av dagen bør jeg bli flinkere til å gi dem egenarbeidstid. De siste to dagene har de fått mye av det, og det hjelper dem godt. Noen er flinke til å jobbe selvstendig og utfordre seg selv, andre er fortsatt svært avhengige av teknologi og sliter med å frigjøre seg fra Google Translate. Det er forståelig; det er vanskelig å lære seg et nytt språk som voksen, for vi har en tendens til å leke mindre og våge mindre, og vi forventer mer av oss selv enn hva som er rimelig.

Vi har også Kahoot én til to ganger i uka. Jeg har funnet ut at det er et svært nyttig hjelpemiddel, og personrig mener jeg at lagspill gir det største læringsutbyttet, for da samsnakker de om spørsmålene, som i seg selv er nyttig.

Trivsel

Men dette er ikke det eneste som skaper trivsel; det å ha et godt kollegium er også viktig, og det har jeg her. Jeg gleder meg til å se dem og jeg føler meg verdsatt. Hver dag banker sjefen på døra til hver av oss lærerne og hører hvordan vi har det. Tenk det‽ Det er nokså annerledes enn hva jeg har vært vant til. Innimellom kommer det lille angstdyret og melder seg, men jeg merker at jeg føler meg trygg, og dét skal man ikke undervurdere.

Det en rart med det: Når man har en arbeidsplass å gå til og kolleger som ønsker en velkommen, når kunnskapen man har etterspørres og andre er nysgjerrige på en, så er det lett å trives. Ja, lønna kunne ha vært bedre. Men man kan tåle mye hvis man trives med det man gjør, og det gjør jeg.

P.S.: Ja, psykedyret er også der; jeg merker det innimellom. Men jeg er friskere enn hva jeg har vært på lenge.

P.P.S.: Jeg er ikke frisk, bare friskere. Mye godt har skjedd. Vi har kjøpt oss hus (mer om det seinere}, vi er i ferd med å selge i Skottland og vi har god råd. Tenk det!

Jeg har blitt norsklærer!

Onsdag forrige uke, altså natt til onsdag, gjorde jeg et lite stykke galskap: Jeg sendte en jobbsøknad til Lingu i Bergen på ei norsklærerstilling de hadde lyst ut, og ut av det blå ble jeg dagen etter oppringt og tilbydd intervju. Dagen etter fulgte en ny prat, og så fikk jeg beskjed om at de gjerne ville ha meg. Men litt etterpå kom (nesten ei) kontratekstmelding: Det viste seg at de hadde mange flere intervjuer de skulle gjøre på fredag, så de måtte komme tilbake til meg med mer informasjon på slutten av fredagen kom. Fredagen kom, helga kom, mandagen kom, men intet nytt. Tirsdagen kom, og så fikk jeg en uventet telefon: Vi vil gjerne tilby deg jobben.

Bilde av Lingu-kontoret fra Google Maps.

Hvem skulle trodd det? Jeg, norsklærer‽ Jobben jeg er tilbydd er full stilling, en firemånederskontrakt som hovedlærer; oppgaven er norskundervisning til innvandrere som er jobbsøkende. Så nå blir det visst Bergen og Øygarden på oss!

Kjersti har vært kjempegod støtte hele veien. Hun har sagt at hun tenker på det som når hun har dratt i felt og jeg har vært igjen. For min del betyr det at jeg kommer til å reise mye med KLM, antakeligvis hver tredje helg eller deromkring. Det koster litt, det gjør det, men i en overgangsfase er det vel verdt det. Husflytting tar vi pø om pø; vi har det ikke travelt og ønsker ikke å gjøre oss travle oppi dette hele. Yngvild stiller med husrom. Dette blir bra spennende, men steike så nervøs jeg er!

I morgen er første arbeidsdag, da på nett; jeg skal delta på introkurset de skal holde i morgen og i overimorgen, og så, på lørdag kveld ankommer jeg Flesland og blir hentet av Yngvild. Og på mandag, da er jeg i gang.

De to vanskeligste tingene oppi det hele, har vært å ta farvel med elevene mine og (kommende) med instruktøren min. Elevene betyr mye for meg. Jeg hadde en herlig time med H. i går, og på lørdag skal jeg ta farvel med S. og V.&V. Og så er det jo taekwon-do-en. Jeg har fått et svært nært forhold til instruktøren min. Han har støttet meg tett, vi har hatt mange gode prater på tur hjem fra treningene. Hvordan blir det nå å skulle dra tilbake til Norge? Hva skjer med graderingsmulighetene mine? Jeg håper jeg får sjansen til å gradere meg nå i år, for fjerdedan har avventet alvorlig lenge nå; det var kanskje det som var hardest med å være på sommerleir å se hvordan ting hadde forandret seg, men mer om det en annen gang.

Nå er det dog bare å glede seg. Jeg er spent, nervøs, full av kribling, usikkerhet, glede … Uansett hva som skjer, blir dette starten på en ny, og kanskje siste del av livsboka vår. Og nå, nok en gang, skal vi på husjakt.

Aldri skal det være enkelt

I går fikk jeg en telefon fra PVS. De hadde fått en henvendelse fra Workinnmarka der det ble sagt at de ikke syntes det fungerte med meg. Derfor trengte jeg i følge dem ikke å komme på jobb i dag. Nå sitter jeg på biblioteket. Jeg snakket med PVS to, tre ganger i går, har kontaktet dem i dag, men jeg har ennå ikke fått vite noe om når jeg kan komme tilbake.

Det som ble oppgitt som begrunnelse, var at jeg visstnok hadde sagt at jeg ikke hadde pedagogisk utdannelse. Hvor i all verden det kom fra, aner jeg ikke, men jeg synes det er trist når det blir på den måten. PVS prøvde å ringe inspektøren som hadde sagt det flere ganger, og var rimelig overrasket da jeg fortalte dem at hun ikke skulle komme på skolen før i dag. Hun svarer ikke på oppringingene, hun besvarer ikke på SMS, og jeg er like klok.

Jeg har stått i klasserommet nå i to dager og storkost meg. Jeg synes jeg har greid å lære elevene masse. Det virker som de har kost seg i timene. Jeg har tilføyd noe nytt til dem, og er tydeligvis en lærertype som de ikke er vant til, men trives med. Hva har jeg gjort galt?

---

De siste par dagene har jeg faktisk hatt det ganske så fint. Vi fikk ny leilighet på Gimle (i rekkehus), og gleder oss til å flytte dit. Jeg fikk jobb hos PVS. Alt så ut til å starte godt. Det viste seg riktignok at jeg får betalt kun for 19½ time per uke (noe som omregnet til 37½ time blir en timelønn på bare drøyt 135 kroner, som er helt latterlig når man er høyskoleutdannet), så forberedelsestid til timene er i det norske skoleverket lagt opp slik at man straffes for å forberede seg godt. Nå håper jeg at jeg greier å ikke synke hen i idiotiske tankemønster igjen.

---

Måtte de brennj!

Åh, det var godt å få dét ut, i hvert fall.

Det beste valget jeg har gjort

Etter at jeg flyttet tilbake til Tromsø har det meste forandret seg. Jeg har begynt å skrive brev. Jeg har blogget mindre. Jeg har blitt flinkere til å gjøre husarbeid. Jeg føler meg generelt gladere. Jeg har gode, veldig gode, venner.

Siste nytt er at jeg har blitt manager for Inside I. Jeg har innimellom en følelse av at jeg har begitt meg ut på noe som er langt over mine evner. Men på den andre siden tror jeg faktisk at dette er noe jeg kan greie, og det bra. Bandet er bra. De har et stort potensiale, og med den rette oppmuntringen og støtten, og gode nok utfordringer kan de bli store. Det jeg selv har erfart av det jeg har hørt til nå, så er de særdeles ivrige på øving, og så absolutt kreative. Jeg har til og meg blitt spurt om å stille opp som vokalist.

Et annet prosjekt vi har startet på, Christian, Stefan, Ove og jeg, er Bifrost. Noen hjemmeside eller noe sånt er ikke oppe og går ennå, men vi er i gang med å registrere oss i Brønnøysundregisteret, og har allerede hatt et ordentlig møte (med Kilkenny, cognac og reinsdyrkjøtt (til og med hjertekjøtt!). Vedtektene er snart ferdige, den første logoskissen er utarbeidet og behørig diskutert, og det blir i det hele tatt genialt! Undertittelen til Bifrost er "Tromsø miniatyr- og rollespillklubb". Jeg gleder meg! Og jeg er forresten valgt til leder.

Ellers: Jeg lever, og ting er greit for tiden. Jeg har vært på jobb for første gang siden jeg flyttet tilbake hit (Workinnmarka barneskole), og har undervist i matematikk og norsk i dag. Vi har endelig fått ny leilighet (tildelt), og skal flytte dit 1. februar. Det går den rette veien. Det eneste som mangler nå, er unger.

Orgelet kaller

Endelig, etter lang, lang tid uten, har jeg begynt å spille igjen. Jeg startet dagen i dag med å spille meg gjennom fugen i Toccata & Fuge i d-moll (BWV 565). Rommet er bikkjekaldt, og det er et standard Yamaha el-orgel, med én oktav pedaler og forskjøvet øvre manual, for ikke å snakke om at det faktisk er øvre og nedre manual, ikke II. og I. manual. Men jeg kom meg gjennom det, og det var godt.

Jeg satt og tenkte på om jeg heller skal satse 100% på å lære bort musikk, privat, i stedet for å loffe fra jobb til jobb. Jeg må tenke litt mer på det, men musikk er morsomt, ingen tvil om det.