Viser innlegg med etiketten sortbelte. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten sortbelte. Vis alle innlegg

søndag 25. februar 2024

Tykje ta! Skiveutgliing att

For nokre år sidan, i oppkøyringa til NM, greidde eg å få ei skiveutgliing rett før eg skulle ut og vere med på ei oppvising på Jekta. Det tok meg nokre månadar å bli bra att, men eg greidde det og tok del i NM; eg meinar det var i 2019. So, eit knapt år etterpå gjorde eg det same att; den gongen tok det meg nokre veker å bli god att.

Andrea Pralard (1685): Lækjing av skiveutgliing i mellomalderen. Lasta opp av Harrygouvas.

I dag greidde eg det nok ein gong. Eg skulle vere med på svartbeltetrening i Cumbernauld (omtrent halvvegs mellom Glasgow og Falkirk). Eg hadde varma godt opp med tøying på gangen. So gjekk me inn i do-jang-en, eg bukka med bagen i handa, og skiva glapp att.

På femogtjue år har eg hatt fire taekwon-do-relaterte skadar; to av dei har vore anten med å halde bagen medan eg bøydde meg eller med å bøye meg for å take bagen. Dermed kan ein konkludere at utfrå det suverene datasettet mitt med fire datapunkt, skuldast 1⁄4 av taekwon-do-skadar at ein er høfleg og 1⁄2 av taekwon-do-skadar sjølve bagen. Vidare skuldast 3⁄4 av taekwon-do-skadar manglande tenkeevne. Konklusjon: slutt å vere teit og ver avmålt høfleg. Harde fakta, gitt.

Men i fullt alvor: Årsaka til dei tre skiveutgliingane mine har alle vore at eg ikkje har teke omsyn til kor tung ein bag faktisk er for ryggen når kroppen blir ei lang vippestang. Ikkje berre det, men ogso overkroppen si vekt må korsryggen take. Doktor Mike Schaefer skriv på powerlifttraining.com at ein kan rekne ein multiplikator på 10, og at overkroppen til sjølv ein slank person utgjer omkring to–treogtjue kilo (50 ℔), dermed eit par hundre kilo! Han skriv vidare at korsryggen kan takle ei belasting på opp mot ikring 450 kilo (1 000 ℔), men berre ei kort stund, og at det uansett slit på ryggen med so stor belasting. Med femogtjue kilo overkropp og ti kilo bag er det snakk om 350 kilo last på korsryggen. Då er det ikkje rart at eit stutt, lite 경례 på 15° kan gjere låkt. Difor: Ver smart, løft rett og tak ikkje snarvegar sjølv i kvardagslege, enkle oppgåver. Ein har berre éin kropp; ein skal lide seg gjennom han eit heilt liv.

fredag 16. desember 2016

Gradering til Ⅲ dan-2

Det har dessverre vært lenge mellom hvert innlegg nå, men gårdagen var såpass viktig at jeg trengte å få det ut. Forrige helg var det gradering i klubben, og vi fikk fem nye Ⅰ dan-er, én ny Ⅱ dan, og selvsagt en del nye på ulike delgrader. Ettersom jeg var i Oslo (på den aller første konferansen min – forskerskole i kjønnsforskning), skulle jeg gradere meg på lørdagen, da alle de øvrige fargebeltene skulle opp; for min del var det én elev til 7. geup, seks elever 6. geup, to til 6. geup-1, seks til 5. geup, fire til 5. geup-1, én til 4. geup-1 og en elev til 3. geup, til sammen 21 barn; dessuten hadde jeg to juniorer til 5. geup og én junior til 4. geup; summen av alle var altså 24 elever opp til test fra Barn 2 og Ungdom 3 (samarbeid mellom Isak (Fagereng) og meg). Jeg skulle opp til test på slutten av dagen, men det ble det ikke tid til, så graderinga ble flyttet til torsdag denne uka – den 15. desember.

Så kom gårdagen, og i tillegg til fire barn, skulle Martin opp til Ⅱ dan-2 og jeg til Ⅲ dan-2. Da Martin startet mønstrene sine (hold pekeren over for å se romaniseringa: 포은 틀, 계백 틀, 의암 틀 og 충장 틀), ba master Larsen meg om å bli med, så jeg gjorde det, det jeg greide. Mønstrene føltes bra! Jeg kjente at kroppen endelig var med på leken, mer enn hva den hadde vært på lenge, så da jeg kom til mønstrene for Ⅲ dan-1 (삼일 틀 og 유신 틀) syntes jeg de ble meget godt gjennomført. Jeg endte da faktisk opp med å ha gått 36 + 44 + 45 + 52 + 45 + 33 + 68 = 323 bevegelser – jeg skulle få jobbe for graden! Og det var mange tanker som raste gjennom hodet mitt da jeg fikk de ekstra mønstrene …

Etter det var det gjennom det sedvanlige øvrige: Firevendinger med spark, arrangert sparring (머봄 맛서기 og 발 맛서기) og selvforsvar (mot stokk), med påfølgende knusing (front knyttneve, middels tvistspark, flygende side–bakspark). Fotsparringa var … grei nok (jeg hadde av ei eller annen grunn ikke fått med meg at jeg skulle gjøre det før tidlig denne uka), mens jeg mener å ha laget gode modellsparringer. Knusinga med flygende side–bakspark greide jeg ikke skikkelig (barn én av to planker), selv om jeg hadde øvd på det flere ganger og fått det til godt, men det øvrige var bra. Teori var jeg sikker på (selv om jeg måtte lure meg vei gjennom historia til 유신 틀 ved å starte på tillegget om hva utgangsstillinga betød – av ei eller annen grunn ville hodet mitt bare huske navnet 김둑량, i stedet for 김유신, men da jeg startet på forklaringa til utgangsstillinga, kom navnet tilbake av seg selv.

Jeg fikk bare én plank på knusing med front knyttneve, som jeg kanskje tok litt for lett på? Jeg hadde i hvert fall lyst til å demonstrere tydelig at det var enkelt for meg, så jeg hadde et raskt punch inn med godt tilbaketrekk. Straffen for hovmodet var at jeg skrapet opp hånda ganske godt …

Masteren mente jeg hadde stålkontroll på teorien, han var veldig fornøyd med stegsparringene og selvforsvaren, han syntes knusingene var grei nok (som han bruker å si …), han mente jeg sparket særs godt (særlig front–front–sving–sving–side–side), og han syntes jeg gikk veldig gode mønster; det jeg må jobbe mer med, er ned–opp–ned-bevegelsen; der var Martin bedre enn meg. Jeg gikk med veldig mye kraft, og det gikk nok på bekostning av avslappinga, så jeg har noe å arbeide med i månedene fremover. Han sa ingenting om stillingene, som jeg tar som et tegn på at alt var som det skulle være (med andre ord at jeg har greid å få bevegelsen fra stillinga A til B til å bli mer flytende, i stedet for det alt for høye løftet med den ledende foten som jeg har hatt en tendens til). I det hele tatt føltes det som en veldig god test, og de som så på skrøt veldig (inkludert ungguttene, som Lars Marius (landslagsgutten vår).

Da jeg kom hjem, disket Kjersti opp med mat og kake til meg, etter å ha vist meg alt arbeidet hun hadde fått gjort i løpet av dagen. Det heftige oppussingsprosjektet vårt – i stor grad stort sett utført av henne – nærmer seg slutten, og forhåpentligvis er vi ferdig innflyttet på stua, spisestua og kjøkkenet innen søndag. Kvelden ble avsluttet med brownies, juice og TV-serien 런닝 맨 (Running Man), og i natt sov jeg bedre enn på veldig lenge.

lørdag 21. juni 2014

태권도: Gradering til Ⅱ dan-3

Endelig var graderinga overstått, og det med god margin. Busabeomnim Hammernes satt bare og smilte gjennom hele graderinga, og master Larsen og sabeomnim Mathiassen så ut som de koste seg også. Den fem timer lange kvelden var tydeligvis ikke for lang. Spesielt flott var det at Torstein stod til Ⅰ dan, og Eva og Geir Ivar stod til Ⅱ dan (for Evas del var det tolv år siden forrige gradering!).

Gjennomføringa

Master Larsen hadde samlet alle med rødt og sort fra fylket på lokalet graderingskvelden; til sammen var det rundt tjue rødbelter som skulle opp til test, etterfulgt av elleve sortbelter. Vi trodde til å begynne med at han skulle kjøre mønster på alle, etterfulgt av spark på alle, og så videre, men det viste seg at han (selvsagt, i grunn) i stedet gjorde rødbeltene ferdig før vi sortbeltene tok over. For Torsteins del, ble det selvfølgelig ekstra mye han skulle gjennom, som det alltid er opp til sort belte; han gjennomførte blant annet rundt 270 spark.

Jeg slet veldig med nervene før graderinga. Jeg hadde nilest, nesten trent så mye at skulderskaden skulle stoppe meg igjen, og diskutert teori med Ronny og master Larsen for å prøve å finne ut av ting vi ikke var sikker på. Vi varmet opp sikkert fem–seks ganger, og i løpet av den tredje oppvarminga begynte kneet mitt å klage igjen. Heldigvis, da det ble vår tur ut på gulvet og jeg gjorde de første bevegelsene til 계백 틀Gye-baek teul – virket alt som det skulle. Men rundt bevegelse 6 i 의암 틀Eui-am teul – hørte jeg at sabeomnim Mathiassen snakket med master Larsen om meg, så jeg glemte hvilke teknikker jeg skulle gjøre på bevegelse 13 og 14, men jeg greide å hente meg inn igjen til nr. 15. De omvendte svingsparkene satt rimelig godt både i Eui-am teul og Ju-che teul, og enda bedre da jeg gjorde den første firevendinga.

Sparkseriene var greie. Jeg synes jeg fikk godt med kraft og hastighet da jeg gjorde firevending med krok-–sving-–sidespark. Hoppende krok-–svingspark var sånn passelig brukbart. Men da vi fikk satt i gang med énsteg frisparring, fikk vi virkelig satt i gang. Ronny er en glimrende partner å trene med; det han gjør av teknikker er nøyaktig, presist og fullt av kraft, og han er så muskuløs at når man setter blokkene mot teknikkene, må man gjøre dem korrekt for at de skal virke. Énsteg frisparringa hadde vi øvd mye på, og det føltes ordentlig godt, sterkt og realistisk (til tross for at jeg hadde en tenkepause på nr. 3).

Selvforsvaren var for så vidt også grei, selv om det ble litt rot med et par av grepene, da særlig det siste: jeg skulle gjøre ei Rolstad-rulle, men hodet til Ronny var så glatt av svette at jeg hånda bare skled av. Men det var fart og eksplosivitet i det vi viste, og master Larsen virket fornøyd.

Til slutt gjenstod frisparring, knusing og teori. Frisparringa gikk jeg med Geir Ivar, og selv om jeg ikke greide å få inn trepoengs-svingsparket mitt, synes jeg jeg løste oppgaven godt. Geir Ivar var en av de jeg gikk mot da jeg lyktes på regionsmesterskapet for et par år siden, og jeg har faktisk ikke gått sparring i konkurranse siden da. Det var tydelig at også han har utviklet seg siden da, for han virket tryggere og mer selvsikker på tingene han gjorde.

For å finne ut hvordan skrive «flygende» på koreansk, må rettes en takk til folkene som er så hjelpsomme i IRC-kanalen #Korean på KiwiIRC. De forklarte meg at endelsen -며 (-myeo) egentlig er en forkortelse for endelsen -며서 (-myeoseo), som legges til stammen av verbet for å indikere en handling som gjøres mens man gjøre noe.

Under knusinga skulle jeg vise tre teknikker: 손칼 내려 때리기 (sonkal naeryeo ttaerigi – nedoverslag med knivhånd), 뛰며 돌려 차기 (twimyeo bandae dollyeo chagi – flygende omvendt svingspark) og 뒷차 지르기 (dwitcha jireugi – gjennomtrengende bakspark). Knivhånda: lett; jeg kjente ikke planken omtrent. Men var jeg nervøs for å knuse? Å, ja. Så det var godt å kjenne at hånda bare suste gjennom uten at det gjorde meg noe. Etter den stod gjennomtrengende bakspark for tur. Ronny fikk beskjed om tre planker, så jeg spurte om jeg skulle ta frem samme antall; det gikk et lite søkk i magen da han sa ja, ettersom jeg brukte såpass mange forsøk forrige gang jeg skulle knuse med det. Men jeg har jobbet mye med linja og hastigheta på baksparket, og fikk tilbakebetaling for det da jeg sparket; foten gikk gjennom uten noen som helst vansker, og jeg må si jeg ble overrasket over hvor lett det gikk. Til slutt var det flygende omvendt svingspark. Omvendt svingspark, og ikke minst flygende omvendt svingspark, har jeg også forsøkt å øve ekstra på, og jeg visste fra før av at jeg ikke har noe problem med å ta én løs planke med hælen. Å gjøre det flygende har jeg derimot ikke gjort før, så jeg var litt usikker, men da jeg hoppet opp, roterte og traff, kjente jeg at det sparket gikk gjennom, selv om treffet var litt tungt og med litt lav fart. Plankebiten fløy, og lagde hull i veggen (så nå er vi to som har levert bidraget vårt der). Det brøt høylytt ut av meg «Nei, farsken!» da jeg så det – opps…!

Teorien hadde noen hull, det visste jeg, men jeg hadde stålkontroll på historiene, antall bevegelser, diagrammene, og de fleste teknikkene hadde jeg fått kontroll på også, selv om det var noen usikkerhetsmomenter. Men jeg svarte på det jeg ble spurt om, dog spørsmålet hans om andre stoppteknikker enn 교차 손칼/팔목 몸채 막기 (kyocha sonkal/palmok momchae makgi) var det ingen som hadde noen svar på. Kan det tenkes at skrivemåten «momchau» er en skrivefeil som har blitt hengende ved? Det nærmeste de på IRC-kanalen kunne finne som lignet, var nettopp 몸채, ikke 몸차으/-우, eller hva det måtte være. Rådet de ga, var å sjekke med noen som kan hanja. Han lærte oss at U-formblokka (디귿자 막기digeutja makgi) og U-formgrabben (디귿자 잡기digeutja japgi) også i praksis er stoppblokker, så da ble vi litt klokere. Det kom også opp spørsmål om hva som er spesielt med at det er 36 bevegelser i 포은 틀 (Po-eun teul); svaret var at det er det eneste mønsteret som er ei eksakt speiling av seg selv, altså 2 × 18 bevegelser. For øvrig synes jeg jeg svarte godt på teorien min, og det virket det som han syntes også.

Resultatet

Teorien fullført, stilte alle utøverne seg opp igjen. For en gangs skyld ble det gjort på den gode, gamle måten der de som gikk opp først tålmodig måtte vente til alle var ferdig før de fikk resultatet sitt, så det var nok mange nervøse rødbelter der, for ikke å snakke om særlig Torstein (som skulle opp til svart), og også Eva og Geir Ivar (som skulle opp til 이 단 – Ⅱ dan. Masteren trengte en tur ut før han gikk gjennom resultatet (og han fortalte oss det med et lurt smil), og mens vi satt der satt Robert igjen og kommenterte graderinga til Ronny og meg kun med ordene «Good shit. Det e’ good shit

Da masteren kom tilbake og startet å gå gjennom resultatene, kjente jeg hvordan spenninga steg, for han så veldig fornøyd ut. Han fortalte at det var stigende kurve fra rødt til sort (som forventet, og det er jo bra). Da han kom til oss, sa han mye «veldig bra» og da han kommenterte énsteg frisparringa vår, sa han at «Det va’ det oppvisningsnivå over.» Ronny fikk skryt for å ha brukt tida siden kneoperasjonen sin (i mars) godt. Da han kommenterte knusingene, sa han at jeg (vi?) gikk gjennom de tre plankene på baksparket like lett som om det var én planke, og at han mente vi like gjerne kunne prøvd fem–seks plank. Resultatet var at vi hadde gjort ei meget god gradering til Ⅱ dan-3.

Etter å ha gitt oss resultatet, spurte han oss hvor lenge det var siden vi gikk opp til Ⅱ dan. Ronny gikk opp for bare to og et halvt år siden, men jeg gikk opp for seks år siden, så master Larsen sa at jeg kunne få gå opp til Ⅲ dan på årets sommerleir, og at jeg var helt klar for det. Etter at vi hadde hilst av og tatt bilder, kom sabeomnim Mathiassen bort til meg og sa han var imponert, at han tok seg selv i å tenke at «Jøss, e’ de så god!?», og at han ble imponert over de omvendte svingsparkene mine i mønstrene og firevendinga.

Det ble i det hele tatt en strålende kveld. Graderinga varte til sammen fem timer, så det var slitne folk som dro hjem. Elena kom og så på, og det var første gang jeg fikk vist henne hva det er jeg driver med; jeg er glad for at jeg fikk sjansen til det. I dag var det gradering for de øvrige elevene i klubben, og fra partiet mitt var det fire som gikk opp til test; én elev hadde gått opp uka i forveien. Fra høsten av skal jeg ikke ha dem lenger, men heller ta over det ene barnepartiet. I tillegg er det snakk om å kanskje få opprettet to nybegynnerparti for barn, ett her på Utsikten og ett på lokalet.

Neste oppdatering

Det ble både filmet og tatt bilder under graderinga. Når jeg har fått en kopi av dette, skal jeg legge ut noen av dem når jeg har fått gått gjennom dem. For øvrig kan jeg nevne at de(n) neste posten(e) min kommer til å ta for seg noen grammatiske prinsipper som kan være nyttig for innlæring av teori.

torsdag 26. februar 2009

Sortbeltesamling i Surnadalen

Helga som var, var jeg i Surnadalen på sortbeltesamling. Det var ordentlig trivelig å få møtte alle vennene rundt omkring, å trene sammen med dem, å spise og kose oss på kvelden, og lære masse nytt. Thomas var også der, og vi fikk tilbrakt en del tid sammen. I tillegg fikk jeg, som den første i landet, prøvehøre det kommende albumet til Gone Rogue. Det var uten vokal, men likevel supert. Mye bra musikk er underveis fra den gjengen.

Her er noen bilder fra samlinga.