Denne helga var det tur til Alta. Master Per Andresen skulle komme oppover for første gang på årevis, og det var duket for ei helt spesiell helg. Kjersti og jeg bestilte hotellrom på Thon Hotel Alta, og vi startet fra Utsikten klokka kvart over ti for å få levert Kjerstis eksamen i klimaforskning, for deretter å plukke opp Audun og Michael. Det ble litt sein avgang videre, men til slutt, ca. halv tolv, kom vi oss av gårde fra Tromsø. Uheldigvis viste det seg at den første ferga hadde en lang pause midt på dagen, så vi ble nærmere en halvannen time senere enn hva jeg hadde håpet på. Det ble en ganske så stressende tur videre mot Alta, men vi kom frem ca. tre kvarter før graderinga startet.
Jeg har ingen postbare bilder fra graderinga enda, men når Alta eller Tromsø TKD legger ut, skal jeg lime inn bilder her (når jeg orker). Bilder fra graderinga kan sees i denne posten.
Graderinga gikk bra! Jeg fikk beskjed om at jeg hadde trykk i det jeg gikk, til tross for størrelsen min, og master Andresen var spesielt fornøyd med hvordan jeg gjennomførte stegsparring og selvforsvar. Det jeg må øve på, er å ikke stå så høyt når jeg pivoterer (hælen skal bare så vidt være over gulvet), jeg må lukke hofta litt når jeg sparker 옆 차 지르기 (gjennomtrengende sidespark) med høyre fot og jeg må være flinkere å føre hendene godt bak for å få mer kraft i håndteknikkene. Det var vel egentlig ganske mye, eller? Som trøst viste det seg at det sistnevnte gjaldt alle sammen i større eller mindre grad, inkludert han som gikk opp til fjerdedan (Hans-Tore – hurra for ham!), så det kunne virke som vi har et nordnorsk problem.
Vi dro tidlig fra middagen. Jeg var ganske sliten, på flere måter, og det var godt å kunne trekke seg tilbake til rommet vårt og slappe av. Senga var herlig, rommet var fint og flott, og vi sovnet i grunn nokså fort.
Etter en slik dag burde jeg være kjempglad og strålende fornøyd. I stedet var jeg utmattet i hodet av tankene om alle de tingene som ikke fungerte. Jeg slet på teorien (jeg ble spurt om historia til 의암 틀, og greide å lire ut av meg det meste, men klarte ikke å komme på navnet hans (손병희 – Son Byeong-hui – i boka skrevet Son Byong Hi) riktig (jeg sa Son Chong-hi), og navneendringen fra 동학 til 천도교 (i boka skrevet Chondo-kyo, men det riktige er Cheondo-gyo) lå også langt inne (jeg tror jeg sa Chondo-kyo feil). I tillegg var jeg så nervøs av å ikke greie å stotre frem svarene, at jeg ikke greide å roe pusten, så jeg hørtes sikkert ut som en hyperventilerende astmatiker. Navnene på treffpunkt derimot var ikke noe problem, ei heller riktig benevning av høyden på de omvendte svingsparkene (to middels i begynnelsen av mønsteret, to høye på slutten). Men jeg greide ikke å få 계백 틀 ut av hodet da jeg ble spurt om hvilke fortsettende bevegelser som er i 의암 틀, som selvfølgelig skal være kyocha joomok nolloo makgi til sonkal chookyo makgi; jeg klarte selvfølgelig ikke å komme på noe annet enn palmok chookyo makgi til palmok najunde makgi. Aldri har jeg hatt så dårlig teori. Men jeg kom meg da gjennom den. Karakteren tror jeg ble 67.
Dagen etter var det treningssamling med master Andresen VIII dan. Vi fikk ei knalloppvarming av den gode, gamle master-sorten, med først litt tøy og bøy, deretter litt grunnteknikk, litt spark, litt armhevinger, masser av 앞 차 올리기 og alt det vi som har trent noen ganger med ham liker og er blitt vant til. Vi ble mildt sagt svett, klar, glad og slitne.
Den gledelige overraskelsen vi etter hvert skulle få, var at det ble satt av tid til en grundig gjennomgang av samtlige mønster fra 천지 틀 til 주체 틀. Det ble i tillegg tid til énsteg fri-sparring. Etter endt trening var det hjem, dusje og ordne seg for så å møtes til stor fellesmiddag på Rica. Igjen la vi oss tidlig.
Dagen etter var det sabeomnim Kent-Tore Skagen V dan som var ansvarlig for treninga, og denne dagen var satt av til frisparring. Sabeomnim Skagen underviste utelukkende oppgave- og teknikksparring, mest det første, så utbyttet av dagen ble så absolutt maksimalt. Mot slutten av økta, fra ett til to, fikk vi andredanene ei ny mønsterøkt med sabeomnim Paul Mathiassen IV dan, der vi nok en gang trente mønstrene sakte og rolig, enkel telling, og fikk tid til å spørre om hver enkelt teknikk etter behov.
Helga ble helt klart en suksess. Etter en god dusj satte vi oss i bilen igjen og satte nesa hjemover, og vi var tilbake i Tromsø i titida på kvelden. Det var godt å få lagt seg til å sove da, etter å ha tilbakelagt til sammen 593 km i bil og to timer på ferge i løpet av helga.
