Hvem skulle ha trodd det? At jeg skulle bli norsklærer? Kanskje minst av alle jeg. Men nå er jeg her, bor her, jobber her, og jeg er faktisk ganske så godt fornøyd med den nye tilværelsen min. Jeg var flink på skolen, men norsk var i grunn faget det tok meg lengst tid å bli trygg i.
Arbeidsdgaen min
Jeg begynte å jobbe på Lingu torsdag 5. september 2024. De to første dagene var det opplæring via Zoom. Mandagen deretter, på mammas bursdag, begynte jeg å undervise. Første uke med nytt AMO-kurs (arbeidsmarkedsorientert kurs) er innrykksuke, der vi kartlegger alle elevenes ferdigheter og øvrige relevante data og fordeler dem i klasser. Deretter starter undervisninga for alvor.
På morgenen torsdag 14. november 2024. Vi begynte dagen med å synge Thorbjørn Egners «Røvervise» og så deretter en episode av Peppa Gris.
En vanlig dag begynner vi med Peppa Gris. Episodene er faktisk ikke så dumme, for vi får mange språklige vendinger å ta opp derfra. De er også flinke til å ta i bruk dialekter der, så de får hørt flere varianter av norsk, både dialekt- og sosiolektmessig. Ofte synger vi også en sang, og jeg har henta fram flere Thorbjørn Egner-sanger. Tanken er at vi skal se Folk og røvere i Kardemomme By nå snart, og jeg gleder meg iallfall veldig til det.
Andre dager begynner vi gjerne med diktat; det er det vi skal i dag. De synes selv at de får stort utbytte av det, og det trener dem jo i to av nøkkelferdighetene (lytting og skriving), og når jeg tar med ekstra oppgaver knytta til det, får de også øvd på lesing, av og til også snakking. Diktatene handler som regel om ting som skjer i Samanehs verden, men av og til tar jeg andre temaer.
De første timene bruker vi å fokusere på grammatikk og nye gloser. Ofte har vi grammatikk- og tekstforståelsesoppgaver tilknytta dette også. Å komme opp med nye oppgaver er både krevende og morsomt, men innimellom synes jeg at jeg treffer godt. Jeg får også god bruk for dataferdighetene mine, f.eks. regnearkkunnskapene mine når jeg lager tilfeldige spillkort.
I den andre halvdelen av dagen bør jeg bli flinkere til å gi dem egenarbeidstid. De siste to dagene har de fått mye av det, og det hjelper dem godt. Noen er flinke til å jobbe selvstendig og utfordre seg selv, andre er fortsatt svært avhengige av teknologi og sliter med å frigjøre seg fra Google Translate. Det er forståelig; det er vanskelig å lære seg et nytt språk som voksen, for vi har en tendens til å leke mindre og våge mindre, og vi forventer mer av oss selv enn hva som er rimelig.
Vi har også Kahoot én til to ganger i uka. Jeg har funnet ut at det er et svært nyttig hjelpemiddel, og personrig mener jeg at lagspill gir det største læringsutbyttet, for da samsnakker de om spørsmålene, som i seg selv er nyttig.
Trivsel
Men dette er ikke det eneste som skaper trivsel; det å ha et godt kollegium er også viktig, og det har jeg her. Jeg gleder meg til å se dem og jeg føler meg verdsatt. Hver dag banker sjefen på døra til hver av oss lærerne og hører hvordan vi har det. Tenk det‽ Det er nokså annerledes enn hva jeg har vært vant til. Innimellom kommer det lille angstdyret og melder seg, men jeg merker at jeg føler meg trygg, og dét skal man ikke undervurdere.
Det en rart med det: Når man har en arbeidsplass å gå til og kolleger som ønsker en velkommen, når kunnskapen man har etterspørres og andre er nysgjerrige på en, så er det lett å trives. Ja, lønna kunne ha vært bedre. Men man kan tåle mye hvis man trives med det man gjør, og det gjør jeg.
P.S.: Ja, psykedyret er også der; jeg merker det innimellom. Men jeg er friskere enn hva jeg har vært på lenge.
P.P.S.: Jeg er ikke frisk, bare friskere. Mye godt har skjedd. Vi har kjøpt oss hus (mer om det seinere}, vi er i ferd med å selge i Skottland og vi har god råd. Tenk det!
Onsdag forrige uke, altså natt til onsdag, gjorde jeg et lite stykke galskap: Jeg sendte en jobbsøknad til Lingu i Bergen på ei norsklærerstilling de hadde lyst ut, og ut av det blå ble jeg dagen etter oppringt og tilbydd intervju. Dagen etter fulgte en ny prat, og så fikk jeg beskjed om at de gjerne ville ha meg. Men litt etterpå kom (nesten ei) kontratekstmelding: Det viste seg at de hadde mange flere intervjuer de skulle gjøre på fredag, så de måtte komme tilbake til meg med mer informasjon på slutten av fredagen kom. Fredagen kom, helga kom, mandagen kom, men intet nytt. Tirsdagen kom, og så fikk jeg en uventet telefon: Vi vil gjerne tilby deg jobben.
Bilde av Lingu-kontoret fra Google Maps.
Hvem skulle trodd det? Jeg, norsklærer‽ Jobben jeg er tilbydd er full stilling, en firemånederskontrakt som hovedlærer; oppgaven er norskundervisning til innvandrere som er jobbsøkende. Så nå blir det visst Bergen og Øygarden på oss!
Kjersti har vært kjempegod støtte hele veien. Hun har sagt at hun tenker på det som når hun har dratt i felt og jeg har vært igjen. For min del betyr det at jeg kommer til å reise mye med KLM, antakeligvis hver tredje helg eller deromkring. Det koster litt, det gjør det, men i en overgangsfase er det vel verdt det. Husflytting tar vi pø om pø; vi har det ikke travelt og ønsker ikke å gjøre oss travle oppi dette hele. Yngvild stiller med husrom. Dette blir bra spennende, men steike så nervøs jeg er!
I morgen er første arbeidsdag, da på nett; jeg skal delta på introkurset de skal holde i morgen og i overimorgen, og så, på lørdag kveld ankommer jeg Flesland og blir hentet av Yngvild. Og på mandag, da er jeg i gang.
De to vanskeligste tingene oppi det hele, har vært å ta farvel med elevene mine og (kommende) med instruktøren min. Elevene betyr mye for meg. Jeg hadde en herlig time med H. i går, og på lørdag skal jeg ta farvel med S. og V.&V. Og så er det jo taekwon-do-en. Jeg har fått et svært nært forhold til instruktøren min. Han har støttet meg tett, vi har hatt mange gode prater på tur hjem fra treningene. Hvordan blir det nå å skulle dra tilbake til Norge? Hva skjer med graderingsmulighetene mine? Jeg håper jeg får sjansen til å gradere meg nå i år, for fjerdedan har avventet alvorlig lenge nå; det var kanskje det som var hardest med å være på sommerleir å se hvordan ting hadde forandret seg, men mer om det en annen gang.
Nå er det dog bare å glede seg. Jeg er spent, nervøs, full av kribling, usikkerhet, glede … Uansett hva som skjer, blir dette starten på en ny, og kanskje siste del av livsboka vår. Og nå, nok en gang, skal vi på husjakt.
Om du skriver selv eller bare leser, har du sikkert stusset en og annen gang på hva som er rett: stod man overfor noe eller stod man ovenfor noe? Rett svar er faktisk begge deler – men det kommer an på.
Oppdatert 6. november 2023 med noen små rettelser og tilføyelse av kommentarene om adposisjoner og tonelag i dativ. Rettet feilsitering fra Språkrådet; de sa selvsagt Vi tilrår dem, ikke Vi tilrår de som jeg kom til å skrive. Det var selvfølgelig en feil, for hvis de sa det jeg feilaktig skreiv, hadde det vært det motsatte av poenget mitt. Til sist tilføyde jeg den manglende referansen til over i Ordbøkene.
Bilde fra Norrøn ordbok av ordet neðan.
Til glede for dem som bare vil ha svaret, kommer det her i begynnelsen av teksten: «overfor» handler om problemer; «ovenfor» er, som «nedenfor», for å fortelle om stedlig plassering. Hvis du står ovenfor noe, er du over det, for eksempel er du oppi ei trapp, slik du er lenger ned for noe når du er nedenfor noe. Men hvis du står overfor noe, da har du gjerne møtt vansker. Man kan for så vidt slå dem sammen òg: Han stod ovenfor bjørnen da han stod overfor bjørnen: Han stod høyere oppe enn bjørnen da han måtte møte den ansikt til ansikt. (Litt bedre enn å stå nedenfor bjørnen når man står overfor den, ikke sant?)
Huskeregel:
Jamfør ovenfor med nedenfor.
Hvis du kunne ha sagt nedenfor, bruk ovenfor;
hvis ikke bruk overfor.
For ordens skyld: Såvel ovenfor som ovafor og nedenfor som nedafor er godkjent i bokmål; nynorsk bruker kun sistnevnte. Videre er overfor eneste rette form i både nynorsk og bokmål. Preposisjonen nedfor betyr ‹nedetter› eller ‹nedpå› (som i ‹til sengs›) mens ditto adjektiv betyr at man er trist.
Nærmere forklaringer
Det blir ikke en boksmannpost uten et visst detaljfokus, så jeg må selvsagt benytte sjansen nå også. Akkurat nå som jeg skriver dette, sliter jeg nemlig med at jeg står overfor et problem: Jeg må til tannlegen. Jeg liker ikke tannlegen; det gjør vondt og er dyrt – så det gjør vondt dobbelt opp. Nå kan det hende at jeg slipper med skrekken her, at når jeg er ferdig med å ligge nedenfor tannlegens væpnede never mens stålet glimrer ovenfor det hjelpeløse hodet mitt, så kanskje lommeboka og bankkontoen min ikke stilles overfor så gruelig tung belastning etterpå. Britene har nemlig skjønt det at tennene er en del av helsa, slik øynene er, så man kan faktisk gå til tannlegen og bare betale egenandel, eller for dem som får økonomisk drahjelp av det offentlige: ingenting.
Hva er en preposisjon?
«Ovenfor» og «nedenfor» er begge preposisjoner. Preposisjoner er ord som bosktavelig talt er foranstilte (noen språk har også postposisjoner, som latinsk tēcum i stedet for cum tē: ‹deg-med› i stedet for ‹med deg›) og de sier noe om hvordan dette ordet forholder seg til andre ord i utsagnet. Det er for eksempel forskjell på å være på fjellet, oppå fjellet, under fjellet, i fjellet eller til fjells.Samlet kalles disse ordene for adposisjoner. Preposisjoner kan dermed forstås som styreord, det helnorske ordet for preposisjon.
Men også «overfor» er en preposisjon. Så hva er egentlig forskjellen på disse to ordgruppene?
Om «ovenfor» og «nedenfor»
Ordbøkene forteller at det etymologiske opphavet til «ovenfor» er norrønt fyrir ofan. Overraskende nok er det ingen etymologi på «nedenfor» verken i Ordbøkene eller i Norsk ordbok. (I sistnevnte er faktisk ikke «nedafor» engang et oppslagsord, men jeg får treff på «nedfor», dog uten etymologi.) De Caprona har heller ikke noe om ordet (ei heller «ovenfor/overfor»). I Norrøn ordbok finner jeg intet på fyrir, men på neðan derimot fant jeg gull:
neðan adv. 1. nedanifrå, nedantil. 2. nedantil, på nedre sida: fyrir n[eðan] e[itthver]t, nedanfor noko.
Norrøn ordbok
Ordet «nedenfor» kommer altså av norrønt fyrir neðan på samme måte som at «ovenfor» kommer av fyrir ofan.
Kasus og pronomen
I norrønt hadde man fire kasus: nominativ angir subjektet (jeg, du, han), akkusativ det direkte objektet (meg, deg, ham) og dativ det indirekte objektet (til meg, til deg, til ham). Genitiv uttrykker gjerne eieform (Tor-Ivars, guttens, damas, treets, kongens eller Kongens).
Men kasusene hadde også andre funksjoner, slik man finner igjen i enkelte moderne norske dialekter: Nominativ skog er skogen som subjekt, mens akkusativ skojinnj forteller at noen er på tur til skogen og dativ skoja at noen er i skogen; likedan med dal, dal’n, dala. Merk at dativ av dal – dala – får tonelag 2. Hvorfor ikke også skoja, sjønå, buna (av skog, sjø, bu) får det, vet jeg ikke. Akkusativ kan altså også uttrykket bevegelse mot stedet, mens dativ uttrykker at man er på/i stedet. (Se for eksempel fyrir i Norrøn ordbok: A., med dat[iv] (helst om tilhald på staden) […] B. med ak[kusativ] (helst om rørsle til staden).)
Videre har man preposisjoner som styrer kasus, altså at hvis en bestemt preposisjon opptrer, kan den kreve et bestemt kasus. I moderne skriftlig norsk følger det alltid akkusativ etter preposisjoner. Det er altså rett å skrive «for dem», «til meg», «med deg», «av oss», men strengt tatt feil å si *«for de», *«til jeg», *«med du», *«av vi». (Språkrådet vil ikke være preskriptive her, selv om de er det i andre saker, og sier kun at de tilrår dem) De fleste kjenner en viss ryggmargsrefleks her, men for mange er den ikke like sterk med de/dem som med jeg/meg, du/deg osv.
Om «ovenfor» og «nedenfor»
Det norrøne fyrir var en slik preposisjon som krevde et bestemt kasus; for denne var kasuset akkusativ eller dativ. Men etter hva jeg greier å finne, har vi med ofan å gjøre med adverbet ofan, ‹fra over›, ikke preposisjonen ovan, som betyr det samme som det moderne (nynorsk) ovan. (Adverb kan ikke styres av preposisjoner.)
Når fyrir da betyr ‹framfor, for›, får vi da at «ovenfor» og «nedenfor» bokstavelig talt betyr ‹framfor fra over› / ‹framfor fra nede›. Men hva da med «overfor».
Om «overfor»
Det finnes ikke et «nederfor». Vi har nederdel, nederdrektig og nederlag, men man er ikke nederfor. De to sistnevnte har vi tatt fra tysk, men tilsvarende står ikke om «nederdel»; der står det kun den nederste eller underste delen av noe. Enn den etymologiske ordboka? Som nevnt over, har heller ikke den noen treff her. Heller ikke NO2014 har noen etymologi å by på. (Søk: overfor.) Og når jeg leter i Norrøn ordbok er det nærmest jeg kommer helbommet [yfir]fǫr f. = yfirferð.
Det eneste jeg tror som kan være et hint, er det som står om oppslagsordet «over» i Ordbøkene: Opphav truleg av lågtysk ōver jamfør norrønt yfir og eldre nynorsk yver. Per nå greier jeg ikke å finne et svar på spørsmålet med de ressursene jeg har tilgjengelig, men kanskje jeg kan få et svar på det i framtida. Det blir vel Språkrådet neste, skulle jeg tro!
Me har alle (ɔ iallfall alle frå min generasjon) høyrt uttrykket «å få fnatt», men kva tyder eigenleg det? Og er det so ille?
Ordbokdefinisjonane
På Ordbøkene finn ein berre ein nokso kortfatta definisjon: fnatt er inkjekjønn (nynorsk: eit fnatt, fnattet, fnatt, fnatta; bokmål: et fnatt, fnattet, fnatt, fnatta/‑ene) og tyder skabb (definisjon Ⅱ i nynorskoppslaget), og vidare uttrykket «få fnatt» som ho enkelt forklarar som ‹bli irritert› med dømene det er til å få fnatt av og eg fekk fnatt av gnålinga hans. No vel, det var no ikkje so mykje å bli klok på; faktisk er det ikkje noka etymologisk forklaring å finne der i det heile.
Ein kan jo vidare sjå på kva skabb er forklart som. Me får her to meir eller mindre likelydande forklaringar:
Nynorskordboka
Ordklasse
substantiv (hankjønn m1)
ein skabb, skabben, skabbar, skabbane
Opphav
norrønt skabb; samanheng med latin scabiēs ‹kløe, utslett›
Merknad: Eg tilføyde lang vokalmarkering. Ordboka har ikkje gjort det, og det er ganske enkelt feil. Punktum.
Norsk etymologisk ordbok : Tematisk ordnet (NEO) av Yann de Caprona
Tja, det blei ein jo ikkje frykteleg mykje klokare av. Kva med den alltid suverene etymologiske ordboka mi? Her er kva han har å fortelje:
skabb: smittsom hudsykdom hos mennesker og dyr. Av norrønt skabb, beslektet med norsk skave (se dette ordet i kapitlet Håndverk og industri s. 1163) og latin scabiēs ‹utslett, kløe› (Nielsen, Kluge, E & M).
NEO: «skabb» s. 1406.
Her òg og i sitatet nedom har eg lagt til vokallengdemarkering på latinen.
Det var ikkje so mykje meir å hente her, sånn reint bortsett frå at ho syner til «å skave», so me kan jo ta ein kikk der; det kan jo hende det står noko meir der som kan vere interessant.
skave: skrape, skjære med skarpt redskap. Av norrønt skafa, beslektet med skafl ‹snødrive; brottsjø› (derav norsk skavl) og skabb ‹hudsykdom› (derav norsk skabb). Skafa stammer fra germansk *skafan‑ som også har gitt engelsk shave ‹skave, barbere› og shabby ‹lurvet, loslitt, fattigslig›. Den indoeuropeiske roten er *(s)kep‑ ‹skjære med skarpt verktøy, spalte›, som også er representert i:
trolig norsk skape [i det vidare utelèt eg sidetilvisingar]
norsk skaft
norsk skjefte
latin scabiēs ‹utslett, kløe› og scabere ‹skaver, klore, klø›
latin scobis ‹sagspon› og scobīna ‹rasp, fil›
latin cāpō ‹kastrert hane, kapun› derav lånordet kapun
latin scāpus ‹skaft›
gresk kóptein ‹hogge›, som i lånordene komma og apokope
gresk sképtron ‹stav›, derav lånordet septer ‹utsmykket stav som blir brukt som kongelig verdighetstegn›
kanskje gresk skáptein ‹grave›, og skáphe ‹båt (egentlig noe som er utskjært›, som inngår i engelsk bathyscaphe ‹båt for dypt vann› (av gresk báthos ‹dyp› + skáphe ‹båt›)
litauisk skabiù ‹hule med skrapjern›
litauisk kapóti ‹skjære smått›
russisk kopát ‹grave, hakke›
russisk skóbel ‹skrapejern›
Watkins, B & L, Nielsen, Kluge, E & M, Chantraine, Fraenkel, Vasmer).
NEO: «skave» s. 1163.
Omtale, engelsk: Hans Weiditz: The decrepitude of the body: scabies. Datering: 1500-talet. Kjelde: Hanns Lilje: Martin Luther. En bildmonografi. Stockholm 1966. Lisens: Falt i det fri.
Dette var faktisk til hjelp – kanskje. Det får meg til å lure på om det er nokon samanheng mellom skabb og skrapesjuke. Store norske fortel at Skrapesyke er en dødelig forløpende sykdom som angriper sentralnervesystemet (hjernen) hos sau og geit. Skrapesyken tilhører den lille gruppen av sykdommer som fremkalles av prioner. (SNL: skrapesyke.) Dette viser seg dog å være et blindspor, for Prionsykdommer hos mennesket er kugalskap (bovin spongiform encefalopati, BSE), dødelig familiær søvnløshet (fatal familiær insomni, FFI), Gerstmann-Straussler-Scheinkers sykdom (GSS), Creutzfeldt-Jakobs sykdom (CJD) og kuru. (SNL: prionsykdommer.)
Om enn det synast likt, er det ingen samanheng. Skabb kjem nemleg av ein midd:
Skabb er en hudsykdom som skyldes den smittsomme parasitten skabbmidd. Den lever i øverste lag av huden og forårsaker kløe og utslett. Skabb på mennesker heter Sarcoptes scabiei og er artsspesifikk. Hunnmidden er 0,3–0,4 millimeter lang og hannmidden noe mindre. Den befruktede hunnmidden graver ganger i overhudens hornlag, legger to til tre egg om dagen og lever i omtrent én måned. Det er gjerne mellom 10 og 50 hunnmidd på en person som er smittet med skabb.
Eg har for øvrig oppdatert etymologien på SML kva gjeld dette ordet (det var dessutan en skrivefeil der):
Etymologi: av latin scabere, ‹rive, klore›; det latinske navnet går tilbake til gresk sárx + kóptō + ‑ēs: ‹kjøtt, kjød, legeme› + ‹kutte, slå, hugge, slakte›, midden er altså en ‹kjøttskjæringsfnatt›.
Også kjent som: scabiēs, fnatt, latinsk navn: Sarcoptēs scabiēī
So no kan du ha det i minne når du skulle høyre uttrykket å få fnatt: ‹å bli so irritert som ein berre kan bli av å bli infisert av ein midd som skjer seg gjennom huden din og ét av deg.› Herleg. Eg skulle våge meg på å påstå at ja, det er faktisk so ille.
Da vi lærte norsk, lærte vi at bokstaven S lager lyden /s/. Enkelt. Men så lærte vi engelsk, og oppdaget at bokstaven S også kan lage lyden /z/, og så hadde vi kanskje også fått med oss at S kunne kombineres med andre bokstaver, så som K i «skilt», KJ i «skjell» eller en foranstilt R i «harsk», eller kanskje til og med S foran en L som i «Oslo», og plutselig innser vi at bokstaven S også kan lage lyden /ʃ/. Hvor mange s-lyder finnes det egentlig?
Endring 26. juli 2023: Tilføyde kommentar om nordnorsk r.
De fem klassene av S-lyder med fonetiske symbol. CC by NC SA. Av Tor-Ivar Krogsæter.
Grunnleggende lydlære
Hvis du har lest bloggen min før, vet du at jeg kan være overmåte begeistret for en digresjon eller to; i dag er intet unntak, så før jeg går løs på å forklare de forskjellige s-lydene, kan det være greit å ha litt grunnleggende kunnskap om fonologiske (ɔ: lydlære) fagord og ikke minst om hvordan vi bruker taleorganet vårt for å lage lyder. I europeiske språk dannes lydene vanligvis ved at vi støter luft ut, skjønt i norsk tale er det ikke uvanlig å si enkelte ord med inngående luftstrøm, så som et innoverpust-ja. Aprille og Joe synes visst at slike rare lyder er ganske morsomme. Men det finnes også en tredje måte å lage lyder på, som ikke innebærer noen luftproduksjon i det hele tatt: Såkalte ikkepulmoniske lyder eller «velarisk ingressive språklydar», ɔ: klikk, dannes ved at lepper og/eller tunge presses sammen og slippes på ulike vis. Disse konsonantene kan være for eksempel bilabiale, altså det smattet du lager med begge leppene dine; tegnet i det internasjonale fonetiske alfabetet for denne lyden er /ʘ/ (U+0298). Et annet klikk de fleste av oss fint greier, er det dentale klikket, altså lyden du lager når du sier tsk, tsk til noen; IPA-tegnet for denne lyden er /ǀ/ (U+01c0). Et tredje klikk de fleste av oss lærer tidlig, er det laterale klikket, altså lyden du lager når du skal få en hest til å gå; lyden lages ved å presse tunga mot jekslene og slippe, og IPA-tegnet er /ǁ/ (U+01c1).
Jeg kommer garantert til å skrive mer om dette seinere, f.eks. i sammenheng med rollegenerering i Hackmaster, siden svimohzerne mine også bruker klikklyder, sånn som Yngvilds Akhilleas lærling ǀka!ō̃ (ɔ: noe i nærheten av [tsk]ka[tl]ong).
Det som følger her er i stod grad basert på Store norske leksikonspråklyd.
Når vi lager språklydene vi kjenner fra språkene våre (de indoeuropeiske språkene), skjer dette i hovedsak ved å føre luftstrømmen gjennom taleorganene. For slike språklyder passerer luftstrømmen først stemmerissa (glottis). Her dannes glottale lyder som /h/ eller danskenes støt, eller britisk glottal stopp (/ʔ/) som når de utelater -t-en i partly (/ˈpɑt.liː/ → /ˈpɑː.ʔliː/), butter (/ˈbʌ.tə/ → /ˈbʌ.ʔə/) eller little (/ˈlɪ.t(ə)l/ → /ˈlɪ.ʔʊl/). Deretter går strømmen videre til munn- og nesehula. Når ganeseilet er senket, får vi nasale lyder som m, n og ng (/ŋ/) eller nasale vokaler, som i latinsk monstrum som egentlig skal uttales [ˈmõːs̠t̪rʊ̃ˑ] eller portugisisk rã (frosk): /ʁɐ̃/.
Når ganeseilet er hevet, altså nesekanalen lukket, dannes munnlydene, og munnhulas lyder deles inn i følgende områder:
Munnkanalen kan dessuten være helt sperret, innsnevret eller åpen; en danner da henholdsvis lukkelydene b, d, g, p, t, k; frikativene (også kalt spiranter eller gnisselyder), så som sj, s, f, v, kj; og vokalene.
S-lyder: sibilante frikativer
I europeiske språk er de vanligste sibilante frikativene s- og sj-lydene. Latin gir oss her et interessant perspektiv: Ettersom latin ikke hadde begge lydene, kun én enkelt, og på samme måte som norsk ingen stemt variant (en z-lyd), var den latinske s-lyden ikke som den norsk; den var heller en tilbaketrukken s. Egentlig kan man våge å påstå at den alveolare s-en og den postalveolare sj-en er henholdsvis framstrukne og tilbaketrukne. Kanskje høres det underlig ut, men det er ganske så logisk: I språk som ikke enda har utviklet noen forskjell på alveolar og postalveolar s, uttales s-en i den nøytrale såkalt tilbaketrukne posisjonen (ɔ: tilbaketrukken i forhold til en alveolar s). Man finner en slik s i finsk, hvis jeg ikke tar mye feil, så man kan høre dømer på dette i moderne vestlige språk; jeg mistenker at det er det samme vi hører i mange asiatiske språk, der forskjellen mellom har ført til mang en billig spøk, som for eksempel forskjellen på «city burger» og «shitty burger». Jeg husker ikke helt hvilken film akkurat det var fra, men synes å huske at det var enten Romeo Must Die, Rush Hour eller muligens Dødelig våpen 4. Vi har dermed tre varianter som er innen det samme aspektet: s-lyd, sj-lyd og den nøytrale tilbaketrukne s-lyden, alle med stemte varianter:
/s/ ≡ /z/: alveolar ustemt og stemt
/s̠/ ≡ /z̠/: tilbaketrukken ustemt og stemt
/ʃ/ ≡ /ʒ/: postalveolar ustemt og stemt
Merk at den tilbaketrukne sibilanten skrives med som s- og z-lydene, men med tilføyd subskriptdiakritisk minus, altså /s/ → /s̠/ og /z/ → /z̠/. Merk videre at selv om såkalt standardnorsk ikke har en stemt postalveolar sibilant frikativ, en zj-lyd, har vi det i Nord-Norge, der dette er en ganske vanlig uttale av r, til dømes i Røst: /ʒøsːt/ i stedet for /ɾøsːt/.
De retroflekse og palatale sibilante frikativene
I tillegg til lydene vi vanligvis tenker på som sibilanter, har vi to lyder til retrofleks og palatal sibilant frikativ. En retrofleks – bokstavelig talt ‹tilbakebøyd› – lyd er en lyd der tunga bøyes bakover i munnen. Det høres underlig ut, men vi er allerede godt vant til å lage den lyden: bart, har’n, barde og ikke minst tjukk l er alle varianter av retroflekse lyder. For å lage en retrofleks sibilant frikativ kan du dermed stille opp tunga for å si rt-lyden i bart, men så i stedet la lufta strømme ut som for å si s, uten å flytte tunga. Dette er en lyd vi ikke er særlig vant til, skjønt det later til at ikke alle er enige om hva den norske sj-lyden er, om den er en postalveolar s eller en retrofleks s; jeg vet iallfall for min del at jeg ikke bøyer tunga tilbake for å lage lyden. Mandarinkinesisk, derimot, har lyden. Den litt underlige sj- og zj-lyden som vi ikke vet helt hvor vi skal plassere? Det er en slik en: en retrofleks sibilant frikativ.
Den palatale sibilante frikativen er en variant av det vi kaller kj-lyd. Den egentlige kj-lyden er en ikke-sibilant frikativ (/ç/ ≡ /ʝ/: stemt palatal ikke-sibilant frikativ), men mange områder gjør denne spissere. Hva er egentlig forskjellen? Wikipedia viser her til Pro Audio Files, som forteller dette (her oversatt av meg):
Sibilans er vanligvis sentrert mellom 5 kHz til 8 kHz, men kan opptre langt over dette frekvensspennet. [—]
Fonetisk sett kommer sibilans av ei lydforming vi kaller frikative konsonanter. Når slike lyder ytres, blir luftveien (vanligvis munnen) dramatisk innsnevret av to anatomiske punkt, som tennene, tunga eller ganen.
Denne trykkøkninga forårsaker noe støy som skaper konsonantlydene som vi kjenner igjen i setninger som «Solveig sitter sidelengs på tennistralla.» Sibilans er et nødvendig trekk ved mennesketale, men når (subjektivt sett) for mye støy skapes når disse konsonantene uttales, for vi ei særs distraherende hardhet i lyden.
At lyden er sibilant eller ikke-sibilant sier altså noe om hvor spiss den er, med andre ord hvor innsnevret luftstrømmen er. Vi har dermed disse sibilante frikativene gjenstående:
/ʂ/ ≡ /ʐ/: retrofleks ustemt og stemt
/ɕ/ ≡ /ʑ/: palatal ustemt og stemt (variant av kj)
Kj-lyder: ikke-sibilante frikativer
Den vanlige transkripsjonen av kj-lyden vår i norsk er som /ç/. I motsetning til den sibilante varianten, er denne mindre skarp. Men dette er en stemmeløs lyd; som med alle de andre variantene kan man ha en stemt variant også, en lyd som er nokså fremmed i norsk, men som kan forekomme dersom man sier «ja» med veldig sterkt trykk og gjerne noe forlenget j i begynnelsen. Dette gir oss de siste variantene:
/ç/ ≡ /ʝ/: palatal ikke-sibilant frikativ, ustemt og stemt (den ustemte: vanlig transkripsjon av kj)
Oppsummering
Det er altså flere varianter av s-lyden enn hva man vanligvis tenker på: en alveolar ustemt og stemt s, altså en vanlig s- og z-lyd; en tilbaketrukken s- og z-lyd, som vi finner i for eksempel finsk, latin og gresk (og gammelgresk); en postalveolar sj- og zj-lyd, som i norsk sjokolade og i fransk jus (fransk /ʒy/ gir norsk sjy, /ʃy/, siden vi ikke har noen stemt sj-lyd) eller déjà vu (som på norsk uttales deʃɑˈvyː/, slett ikke som på engelsk /deɪ̯ʃɑːvʊː/); en retrofleks sj- og zj-lyd, som vi finner for eksempel i kinesisk (altså en sj-lyd, men med tunga bøyd tilbake som for å si «bart»); og en palatal ustemt og stemt kj-variant, en spissere versjon av kj-lyden vi kjenner i norsk (og det stemte motstykket til denne).
Ut over dette har vi den ikke-sibilante frikativen vi kjenner i ord som kjøtt (ikke skjøtt), kjede (ikke skjede), kysse (ikke skysse), kikke (ikke skikke) og så videre. Kort oppsummert kan man dermed si at det er fem distinkte s-lyder vi skiller mellom, samt de stemte motstykkene til disse, og i tillegg en ikke-sibilant variant av den palatale sibilanten. Denne siste former tunga ganske annerledes, mer som en dal, så den kan ikke regnes med blant disse s-lydene.
Jeg har lenge irritert meg over å ikke ha noe godt alternativ til engelske miles i rollespillene mine. Det er et mål ingen nordmann har noe nært forhold til, og målet i seg selv er strengt tatt ikke x fot, ɔ: ikke et mål opprinnelig satt til å være tilsvarende et antall fot, slik en kilometer er et bestemt antall meter. Men kilometer og meter er nymotens greier, så hva kan man bruke i stedet? I denne posten skal jeg ta for meg de viktigste måleenhetene for lengde: (land)mil, rast, fjerding, og alen, fot, tomme og linje. Til slutt i denne posten får du servert en tabell som lar deg enkelt ta i bruk de norske avstandsmålene fjerding og landmil i stedet for engelske miles når du skal forklare reiseavstand. Hva var reaksjonen fra spillerne mine på dette? Mye bedre! Æ har ikke nokka forhold til miles.Eg veit kva ei mil er. For både meg og spillerne var det dermed vinn-vinn.
Dersom du foretrekker å lese denne som PDF, har jeg omformatert den som det; du kan laste den ned via Google Disk-en min. Med tida skal jeg se på om jeg kan gjøre noen @media-justeringer.
Denne artikkelen ble påbegynt i februar 2023, faktisk strengt tatt før det: Forrige gang jeg besøkte Yngvild – i Odda! Jeg ble da overrakt NHL, som har vært helt essensielt for å finne ut av dette.
Mangfoldige skrivefeil ble rettet den 23.–24. juli 2023. Jeg gremmes!
To til skrivefeil rettet den 7. april 2024.
Nok to skrivefeil rettet den 15. april 2024.
La til lenke til PDF-versjonen.
Om tommer, fot, alen, mil og rast
Vi oppi nord har et nært forhold til mila. Den er anvendelig på såvel fotturer som bilturer. Ingen snakker i dagligtale om hvor mange kilometer det er å kjøre fra Tromsø til Alta, Svolvær til Bodø, Trondheim til Oslo, Bergen til Kristiansand. Vi snakker om antall mil. Hvor langt går man per dag i normalt terreng? 3–4 mil. Hvor langt kjører man på en dag? 40–50 mil. Og mila, den er gammel, faktisk utgammel. Store norske forteller at:
Som lengdeenhet for store avstander er mil antagelig kommet til Norden via Tyskland, der enheten tidlig ble brukt ved veibygging. I Norge og Sverige var den gamle landmilen 18 000 alen (svensk alnar), som tilsvarte 11,295 km i Norge og 10,689 km i Sverige. Avstanden svarte til den eldre enheten rast som var lik avstanden mellom to rasteplasser på en ferdselsvei. Den eldre danske mil var 12 000 alen som tilsvarte 7 532,48 meter.
Tekstformateringa er her forbedret med å bruke det riktige mellomrommet for tusenskille: hardt, smalt mellomrom, ɔ:  . Om bare SNL kunne tillatt profesjonell formatering. Sukk … Og nå tillater de ikke engang lenger at man bruker IPA i uttaleveiledninga. Fordumming av læremidler kaller man det. Er det ikke litt sprøtt, rett og slett tullete, at man må ty til Wikipedia for å få den presise informasjonen‽ Vi lærte jo for i svarte IPA i fjerdeklasse!
Ei mil er en rast, en rast er ei mil. (Iallfall sånn cirka.) Til faktisk rollespill er det altså en glimrende lengdeenhet å bruke, for når eventyrerne har tilbakelagt ei mil, da er det på tide med en pause. Hvem tar vaktholdet? Skal dere jakte på maten eller spise rasjoner? Tenner dere opp bål? Mye spennende kan skje da.
De følgende målene og avstandene er basert på tallene i SNL-artikkelen lenket over, samt alen.
Den gamle mila var altså 18 000 alen, tilsvarende 11 295 meter. Man får dermed at éi alen var 0,6275 m, som tilsvarer omtrent to fot. I 1824 ble den norske alna satt til 24 tommer (62,748 cm, som må være ei avrunding av tallet over), eller nærmere bestemt 2 fot à 12 tommer à 12 linjer. Men forut for dette hadde den andre lengder:
Rhinlandsk alen
Fra 1683
2 rhinlandske fot
62,8 cm
Sjællandsk alen
Fra 1541
24 tommer
63,26 cm
Alenstikke
Før 1541
7/6 tommelalen
55,3 cm
Tommelalen
Før 1541
6/7 stikke – 18 tommer
47,4 cm
Det kan være forvirrende å lese hvordan jeg bøyer ordet alen. Det har to bøyingsformer i bokmål: en alen, alenen, alner/alen, alnene; ei alen, alna, alner/alen, alnene. Det ene bøyingsalternativet i ubestemt form flertall ser altså ut som intetkjønn. I nynorsk er eneste bøyingsform hunkjønn: ei alen, alna, alner, alnene.
Kort oppsummert var det altså to alen i bruk før 1541, kanskje avhengig av hva man skulle måle: Tommelalna var 18 tommer lang (én tomme var dermed ca. 2,63 mm) mens alenstikka var 21 tommer lang. Det gikk dermed 2 tommelalen på 3 fot (2 × 18 = 36, 3 × 12 = 36) eller 8 alenstikker på 14 fot (8 × 21 = 168, 14 × 12 = 168). Norsk historisk leksikon har dette å si:
I middelalderen og til dels langt inn i nyere tid var det to a[len]mål i bruk i Norge. Det lengste (gammelnorsk stikka, f.) var iflg. A. Steinnes (NK 30 s. 125) på ca. 55,3 cm, og det korteste (gammelnorsk þumalǫln, f.) på 6/7 stikke = 47,4 cm. Oppr. hadde kanskje de to a.målene hver sine bruksområder, men etter hvert ble de dominerende i hver sine distrikter.
Fra 1541 til 1683 var sjællandsk a. påbudt også i Norge. Den er senere beregnet til 63,26 cm, dvs. ca. 8/7 stikke = 4/3 tommel-a. […] Regnemåten var ellers: 1 a. = 2 fot = 24 tommer à 12 linjer eller strå.
Norsk historisk leksikon, J. W. Cappelens forlag, Oslo 1974: alen.
Etter dansk mønster ble det oftest regnet 24 t[ommer] i en alen. Med en sjællandsk alen på 63,26 cm gir det 1 t. = 2,636 cm. […] Ved lov 28. juli 1824 deltes t. (2,615 cm) etter fr. mønster i 12 linjer eller strå.
Op. cit.: tomme.
Forkortelsen op. cit. er latin, vanlig i akademiske tekster, og den står for «opere citātō» som betyr ‹i det siterte verket›.
Fot, m., lengdemål som trolig var lite brukt i Norge i middelalderen, men som kom inn i etterreformatorisk tid (kanskje sammen med sjællandsk alen, jfr. alen). 1 f. = ½ alen = 12 tommer, dvs. ca. 31,6 cm etter sjællandsk mål. Etter loven av 28. juli 1824 var 1 f. = 31,375 cm. […]
Op. cit.: fot.
Til min bruk holder det å bruke kun én alenvariant; det er et spill, ikke en simulasjon. Men hvilken lengde får man med de to? 18 000 tommelalen ganger 47,4 cm blir 8 532 meter mens det samme i alenstikker blir 9 954 meter. Hva gjør man med det? For min del tror jeg fiksen er enkel: I min verden (området rundt de nordvestre unge kongedømmene, herunder Frandorborg) er alna to fot, ferdig arbeid. Det følger noen fordeler og ulemper med denne løsninga. Viktige fordeler er blant annet at omregning er enkelt, og at siden amerikanske rollespillsystem bruker fot som grunnenhet, blir overgangen minst mulig. Viktige ulemper er derimot at alna ikke samsvarer med definisjonen lenger. Når jeg måler på meg selv (fra albue til lillefinger), har jeg et ganske korrekt alen på 45,5 cm, som blir 17 tommer 10 linjer med moderne tommelengde på 2,54 cm, med sjællandsk alen blir alenmålet mitt 17 tommer 3 linjer.
Gammel alenstikke var kanskje 21 tommer à 2,6333 cm, mens tommelalen ser ut til å ha vært 18 tommer. Dette gir mening, for med alenstikke på 55,3 cm og et tommelalen på 6/7 av alenstikka, får man helt riktig at tommelalna var 47,4 cm (igjen à 2,6333 cm), og videre er 6/7 av 21 tommer nettopp nøyaktig 18.
Alen, fjerdinger, rast og mil
Så da var vi kommet rundt. Definisjonen på ei alen som avstanden fra albuespissen til lillefingertuppen må være et 18-toms alen. Dette er tommelalna, den kortere alna. Alenstikka kan ha vært målt fra armhula til handleddet, igjen et veldig praktisk mål. Men om jeg skal velge mellom de to, hva velger jeg? Hvis jeg holder meg til tommelalna, er konvertering ikke nevneverdig vanskelig: Éi alen à 18 tommer blir lik halvannen fot à 12 tommer, ergo er tre fot lik to alen. Det berømmelige femfotssteget man har i D&D blir knotete: 3 1/3 alen. Men hva med reiselengder? Hvis landmila var 18 000 alen og denne alna var 18 tommer à 2,63 cm, får man ikke da at ei landmil var 8 531 meter? Alle kildene jeg kommer over oppgir landmila til ca. 11,3 km ut fra 18 000 alen. Faktisk var den nordnorske mila enda lengre: Av den [finnmarkske milen] skulle det gå tre på én dansk m[il]; den nordlandske skulle være noe lenger [sīc]. (Norsk historisk leksikon: Mil.) Siden ei dansk mil var satt til 12 000 alen, følger det at den finnmarkske mila må ha vært rundt 36 000 alen, altså nærmere 2 1/2 moderne norsk mil – og den nordlandske mila var enda litt lenger!
Men jeg holder meg til mila på 18 000 alen, og en fjerding som var en fjerdedel av ei mil. Jeg velger også å sette alna til to fot à 12 tommer. Med en tomme på 2,6333 cm, får man da følgende:
Lengde på distansemål
fot
alen
fjerding
rast
(land)mil
Hvis 1 tomme = 2,6333 cm, og 1 fot = 12 tommer, og 1 alen = 24 tommer.
Jamfør Store norske leksikon: Én rast tilsvarte omtrent en norsk landmil, som var lik 11,295 km.
fot
1
1/2
1/9000
≈1/36000
1/36000
alen
2
1
1/4500
≈1/18000
1/18000
fjerding
9 000
4 500
1
≈1/4
1/4
rast
≈36 000
≈18 000
≈4
≈1
≈1
(land)mil
36 000
18 000
4
≈1
1
Reisedistansar i HackMaster og Dungeons & Dragons 3.5
Forflyttingsoversikt, HackMaster, handkalligrafert av Tor-Ivar Krogsæter
For rollespillere er det mest interessante hvor langt man kommer seg per time. Ulike rollespillsystem har ulike tabeller for dette, så jeg tar her med det som er mest relevant for meg: HackMaster og Dungeons & Dragons 3.5. Bakgrunnen for disse tabellene er avstandene som diskutert over, men én viktig ting til er med i tankegangen, inspirert av det faktum at Kingdoms of Kalamar, kanskje den mest detaljerte kampanjesettinga som noen gang har vært laget, tar utgangspunkt i jordas faktisk fysiske proporsjoner. Med andre ord er det et reelt atlas der man måler avstander i antall bueminutt.
Men hva er egentlig et bueminutt? Jorda deles inn i 180° øst og vest og 90° nord og sør. Systemet er seksagesimalt, altså sekstitallsbasert, så det er 60 (bue)minutter i én grad og 60 (bue)sekunder i ett (bue)minutt. I Norge i eldre tid delte man videre sekundet i 12 linjer (eller strå) og linja i 12 skrupler. Men astronomisk førte man det i gammel tid i sekstideler hele veien. Dette kan oppsummeres slik:
Grader, minutter, sekunder, linjer og skrupler i norske lengdemål
1 grad: 1° = 60′ = 3 600″ = 43 200‴ = 518 400⁗
1 minutt: 1′ = 60″ = 720‴ = 8 640⁗
1 sekund: 1″ = 12‴ = 144⁗
1 linje: 1‴ = 12⁗
1 skruppel: 1⁗
Grader, minutter, sekunder, linjer og skrupler i gammel astronomi
Hvis du skulle ha behov for å skrive tegnene i Writer/Word eller HTML, er kodene for dem som følger:
U+2032: prim, ′
U+2033: sekund, ″
U+2034: ters, ‴
U+2057: kvart, ⁗
U+2035: omvendt prim, ingen kortnavn
U+2036: omvendt sekund, ingen kortnavn
U+2037: omvendt ters, ingen kortnavn
Omvendt kvart er ikke definert
Feil fra tidligere, kvart på U+2054, er her rettet til U+2057 den 23.7.2023.
For å taste disse i LibreOffice eller Microsoft Office, skriv inn den heksadesimale tallkoden, for eksempel 2032, og trykk deretter Alt + X.
Faktisk ser man av Florian Cajoris A History of Mathematical Notations bind 1 s. 216 at sekstitallssystemet var tenkt å kunne strekkes i begge retninger ad īnfīnītum med eksempelet 49‶‶36‷25‶15‵1°15′2″36‴49⁗, altså 49·36·25·15·1,15·2·36·4960: omtrent 13 179 889,016 949 2 hvis jeg gjorde det riktig i Calc.
Bueminutter og buesekunder i rollespil
Én ekvatorgrad på jorda vår er 111 324 meter. Ei landmil har vi videre til 11 295 meter. Det betyr, tilfeldigvis, at det går cirka 10 landmil på én ekvatorgrad (siden (111 324 ∕ 11 295 ) ≈ 9,85). Det er kjempepraktisk! Hvis man da har for eksempel 5 cm på én grad, er en halv centimeter éi landmil. Videre får man at når ei engelsk mil er lik 1 609,344 meter, så får man med 100 engelske mil på 160 934 meter og 15 landmil på 169 425 meter, et avvik på bare 5,28 %.
Med denne bakgrunnskunnskapen innså jeg at jeg kunne få langt bedre måleenheter. Nesten ingen nordmenn har noe forhold til hva ei engelsk mil er, men spør en nordmann hvor langt han skal gå tur, så kan han fort si at han klarer fire mil i godt terreng og tre i tungt. Fjerdingen er dermed veldig praktisk; for å sette det i kontekst til spillerne, si at fjerdingen er ei kvart mil, altså omtrent to-og-en-halv kilometer. Spillerne mine skjønte dette intuitivt, og jeg satte derfor opp følgende konverteringsmatrise med formålet å ha gode, forutsigbare størrelser:
Konverteringsmatrise: engelske mil til norske landmil
Engelsk mil
Fjerding
Landmil
Avvik engelsk mile : norsk landmil: −5,01 %.
Avvik norsk landmil : engelsk mile: +5,28 %.
100
60
15
75
45
11 1/4
50
30
7 1/2
45
27
6 3/4
40
24
6
37 1/2
22 1/2
5 5/8
35
21
5 1/4
32 1/2
19 1/2
4 7/8
30
18
4 1/2
27 1/2
16 1/2
4 1/8
25
15
3 3/4
22 1/2
13 1/2
3 3/8
20
12
3
17 1/2
10 1/2
2 5/8
15
9
2 1/4
12 1/2
7 1/2
1 7/8
10
6
1 1/2
7 1/2
4 1/2
1 1/8
5
3
3/4
2 1/2
1 1/2
3/8
1
3/5
3/20
Forklaring
Den korte og greie forklaringa på tabellen er denne: 5 engelske mil tilsvarer 3 fjerdinger; 20 engelske mil tilsvarer dermed 3 landmil. Så hvis du får oppgitt i eventyret ditt at reisen er 132 miles, er svaret enkelt: 100 miles er 15 landmil, 30 miles er 4 1/2 landmil og de siste 2 miles tar du i fjerdinger, så siden 20 miles er 12 fjerdinger, så er 2 miles 1,2 fjerdinger; siden vi tar fjerdingene kun i halve enheter, blir dermed 132 miles lik 19 3/4 landmil. Jeg hadde nok svart med at Det er nokså eksakt 20 mil. Poenget er å få praktiske lengder, med mindre det er behov for denne nøyaktigheta der HackMaster legger opp til det.
I rent praktisk bruk betyr dette ganske enkelt at jeg tegner kart i mil eller fjerdinger, avhengig av hvor langt de skal reise. Et lokalt kart de arbeider med nå, har jeg tegnet opp i fjerdinger. Den gode, gamle hexcrawl-er’n er dermed ikke død! I kartet som jeg har tatt med, kan du se hvordan linjene som er tegnet opp av Fantasy Grounds er tilpasset linjalen jeg tegnet til kartet. Jamfør reglene i HackMaster kan de forflytte seg 24 fjerdinger på én dagsreise på hesteryggen på prærie eller eng, altså omkring 2 1/2 fjerding i timen. Jeg kombinerer dette med klokketillegget som jeg bruker i Fantasy Grounds, slik at hvis de forflytter seg ett heksagon (én fjerding) i uansett retning, så vet jeg at de har brukt 12 minutter på å ri. Hvis jeg vil at de skal tilbakelegge større avstander, altså mer strategisk forflytting, bruker jeg ganske enkelt et kart som er opptegnet i landmilsavstander i stedet, og som jeg nevnte over: seks bueminutt blir dermed éi landmil.
Utsnitt av kartet mitt, Mappa Sabuðenis, som HackMasterfēminaeχᾰ́ους driver på på nå. Legg merke til at rutene er sekskanter på størrelse med linjalen jeg har til venstre. Linjalen ble for øvrig laget med skyvelær; jeg brukte spissene på skyvelæret til å markere avstandene, som jeg så tegnet opp med linjal og tusj.
Forflyttingsskjema
Så, endelig, til det viktigste av alt her, den store forflyttingstabellen som jeg hadde bilde av lenger opp. Det følger her to tabellgrupper: Den første er tabellene jeg har laget til HackMaster, som deler inn terrenget i sletter, åser, fjell, og myrer og skiller mellom ni typer terreng (brulagt, jordvei, sti, prærie/eng, ørken/goldt, skog (åpen, vanlig, tett) og frossen/steinete), og videre tre typer forflytning (med lett eller vanlig hest, med kamel, med kjerre eller vogn, eller til fots med lett bør, eller letende eller med tung bør). D&D-tabellen deler forflytting opp litt annerledes: etter størrelse, terrengtype og transporttype. Jeg skal ta med begge tabellgruppene her nedenfor.
HackMaster
I HackMaster regner man, jamfør KoK, én dagsreise for å være ti timer aktiv reisetid. Dette er to timer mer enn i D&D. Den brukbart observante leseren legger nok også merke til at det er langt mer detaljerte tabeller her enn i D&D. Det har sine fordeler og ulemper; jeg synes generelt sett at det fungerer godt.
Til lange reiser bruker jeg kun mil og ignorerer kompliserte brøker. Grunnen til at brøkene blir så komplekse, er på grunn av detaljgraden som er brukt i de engelske skjemaene. Tenk praktisk; når noen spør deg om avstanden på norsk, sier du gjerne noe à la Det er nå rundt ei fem og ei halv mil eller noe i den duren; dette duger fint her òg i rollespilldelen av opplegget. Men for min egen del, når jeg vil ha dem av gårde på reise og planlegge tid, etc., har jeg funnet at det å ha såpass detaljerte skjema faktisk er til veldig god hjelp … til å tyne livskiten ut av dem.
Siden tabellen opprinnelig ble tegnet og skrevet på nynorsk, gjør jeg det her òg.
Forflyttingsskjema, fjerdingar og landmil, på sletter
Dyr
Køyretøy
Til fots
Vegtype
Hest lett/vanleg
Kamel
Kjerre/vogn
Lett bør
Leitande / tung bør
Jamfør Kingdoms of Kalamar bind 1 side 87.
Brulagd
30
7 1/2
24
6
18
4 1/2
15
3 3/4
7 1/2
1 7/8
Jordveg
30
7 1/2
24 1/2
6
15
3 3/4
15
3 3/4
7 1/2
1 7/8
Stig
24
6
19 1/2
4 7/8
12
3
12
3
6
1 1/2
Prærie/eng
24
6
19 1/2
4 7/8
6
1 1/2
12
3
6
1 1/2
Ørken/goldt
24
6
19 1/2
4 7/8
9
2 1/4
12
3
6
1 1/2
Skog, open
15
3 3/4
10 1/2
2 5/8
3
3/4
12
3
6
1 1/2
Skog, vanleg
6
1 1/2
4 1/2
1 1/8
0
0
6
1 1/2
3
3/4
Skog, tett
1 1/2
3/8
1 1/2
3/8
0
0
3
3/4
1 1/2
3/8
Forflyttingsskjema, fjerdingar og landmil, i åsar
Dyr
Køyretøy
Til fots
Vegtype
Hest lett/vanleg
Kamel
Kjerre/vogn
Lett bør
Leitande / tung bør
Jamfør Kingdoms of Kalamar bind 1 side 87.
* For køyretøy må stigen vere brei nok til at to kjerrer/vogner kan passere attmed kvarandre; viss ikkje er terrenget igjennomtrengjeleg der. Dette er ikkje eit problem på sletter.
Brulagd
30
7 1/2
24
6
12
3
12
3
6
1 1/2
Jordveg
30
7 1/2
24
6
9
2 1/4
12
3
6
1 1/2
Stig*
24
6
19 1/2
4 7/8
6
1 1/2
10 1/2
2 5/8
6
1 1/2
Prærie/eng
24
6
19 1/2
4 7/8
3
3/4
10 1/2
2 5/8
6
1 1/2
Ørken/goldt
24
6
19 1/2
4 7/8
4 1/2
1 1/8
10 1/2
2 5/8
6
1 1/2
Skog, open
15
3 3/4
10 1/2
2 5/8
1 1/2
3/8
9
2 1/4
4 1/2
1 1/8
Skog, vanleg
6
1 1/2
4 1/2
1 1/8
0
0
6
1 1/2
3 3/4
3/4
Skog, tett
1 1/2
3/8
1 1/2
3/8
0
0
3
3/4
1 1/2
3/8
Forflyttingsskjema, fjerdingar og landmil, til fjells
Dyr
Køyretøy
Til fots
Vegtype
Hest lett/vanleg
Kamel
Kjerre/vogn
Lett bør
Leitande / tung bør
Jamfør Kingdoms of Kalamar bind 1 side 87.
* For køyretøy må stigen vere brei nok til at to kjerrer/vogner kan passere attmed kvarandre; viss ikkje er terrenget igjennomtrengjeleg der. Dette er ikkje eit problem på sletter.
Brulagd
24
6
21
5 1/4
9
2 1/4
9
2 1/4
4 1/2
1 1/8
Jordveg
18
4 1/2
15
3 3/4
6
1 1/2
9
2 1/4
4 1/2
1 1/8
Stig*
15
3 3/4
12
3
3
3/4
9
2 1/4
4 1/2
1 1/8
Skog, open
3
3/4
3
3/4
0
0
6
1 1/2
3
3/4
Skog, vanleg
1 1/2
3/8
1 1/2
3/8
0
0
6
1 1/2
3
3/4
Skog, tett
3/5
3/20
3/5
3/20
0
0
3
3/4
1 1/2
3/8
Frosen/steinate
0
0
0
0
0
0
3
3/4
1 1/2
3/8
Forflyttingsskjema, fjerdingar og landmil, i myrer
Dyr
Køyretøy
Til fots
Vegtype
Hest lett/vanleg
Kamel
Kjerre/vogn
Lett bør
Leitande / tung bør
Jamfør Kingdoms of Kalamar bind 1 side 87.
* For køyretøy må stigen vere brei nok til at to kjerrer/vogner kan passere attmed kvarandre; viss ikkje er terrenget igjennomtrengjeleg der. Dette er ikkje eit problem på sletter.
Brulagd
30
7 1/2
24
6
18
4 1/2
15
3 3/4
7 1/2
1 7/8
Jordveg
30
7 1/2
24
6
15
3 3/4
15
3 3/4
7 1/2
1 7/8
Stig*
22 1/2
5 5/8
18
4 1/2
9
2 1/4
9
2 1/4
4 1/2
1 1/8
Skog, open
3
3/4
3
3/4
0
0
6
1 1/2
3
3/4
Skog, vanleg
1 1/2
3/8
1 1/2
3/8
0
0
3
3/4
1 1/2
3/8
Skog, tett
0
0
0
0
0
0
1 1/2
3/8
3/5
3/20
Dungeons & Dragons 3.5
I D&D starter man med to tabeller: én som viser forflytningsevne per time, og én som viser forflytningsevne per dag; sistnevnte er ganske enkelt timer ganger åtte. Hvis jeg bruker konverteringsmatrisen fra HackMaster, som er laget med økninger à 2 1/2miles, får jeg disse tabellene, med mange ugunstige (til rent praktisk bruk) brøker, om enn det er riktig:
Forflyttingsskjema, engelske mil, fjerdingar og landmil
Grunnverdier timesmarsj
Grunnfart
15 fot
20 fot
30 fot
40 fot
Gangfart
Miles
Fjerdingar
Landmil
Miles
Fjerdingar
Landmil
Miles
Fjerdingar
Landmil
Miles
Fjerdingar
Landmil
Marsj
1 1/2
9/10
9/40
2
1 1/5
3/10
3
1 4/5
9/20
4
2 2/5
3/5
Springmarsj
3
1 4/5
9/20
4
2 2/5
3/5
6
3 3/5
9/10
8
4 4/5
1 1/5
Løping
—
—
—
—
—
—
—
—
—
—
—
—
Forflyttingsskjema, engelske mil, fjerdingar og landmil
Grunnverdier dagsmarsj
Grunnfart
15 fot
20 fot
30 fot
40 fot
Gangfart
Miles
Fjerdingar
Landmil
Miles
Fjerdingar
Landmil
Miles
Fjerdingar
Landmil
Miles
Fjerdingar
Landmil
Marsj
12
7 1/5
1 4/5
16
9 3/5
2 2/5
24
14 2/5
3 3/5
32
19 1/5
4 4/5
Springmarsj
—
—
—
—
—
—
—
—
—
—
—
—
Løping
—
—
—
—
—
—
—
—
—
—
—
—
Oppsummering
Jeg tror det kan være vel verdt å ta en kikk på D&D ved ei seinere anledning og lage ei tilsvarende konverteringsmatrise for det, der fjerdingene står i et enkelt forhold til den engelske mila og man da med letthet kan konvertere mellom systemene. Jeg har et avvik på ca. 5 % i matrisen jeg lagde til Hakkemeister, så noe tilsvarende er helt akseptabelt i D&D også; det kommer i så fall som ei oppfølging på denne posten. Jeg håper nå uansett at du fant noe nyttig i dette. For min del har spillet, kommunikasjonen, endret seg totalt med å ta i bruk fjerdinger og landmil. Kilometer og meter er uakseptabelt for meg, for det blir så ahistorisk. Derfor bruker jeg heller fot, steg, famner, fjerdinger og landmil når jeg beskriver verden til spillerne, og etter mi erfaring gir det økt innlevelse og økt spilleglede. Lykke til!
Utdrag fra side 67 av Alexander L. Kielland: Gift, Gyldendal norsk forlag, 2. utgave 6. opplag, 1971.
Det er ei sterk bok, Gift, og her bokas mest berømte replikk. Jeg har faktisk ikke lest den før, men begynte på den sist jeg var på besøk hos Yngvild; nå fortsetter jeg på den på kveldene som sengelektyre, og det er noe behagelig flott med å få lese ei så viktig, betydningsfull bok som denne. Kritikken Kielland retter mot skolevesenets egenbeskyttende vesen gjennom fru Wenches røst er fortsatt like brutalt hardtslående i dag som jeg tror den ble opplevd den gang da, og jeg skulle våge påstanden at det er ei bok som egentlig burde leses av enhver som våger seg ut på å være virkende i skolevesenet. En skal iallfall vite at jeg nyter leseopplevelser. Kompromissløs, intelligent litteratur har av en eller annen grunn noe tidløst ved seg.
Hvorfor er egentlig tallordene så forvirrende på norsk? I tale er det jo ikke forvirrende i det hele tatt. Vi vet akkurat hva vi mener å si og sier det slik uten å tenke oss om. Problemet er når vi skal gjengi dette skriftlig. Vietnamesisk er av få språk som viser tonelag (også kalt tonem), i skrift, men selv ikke der har man noen måte å vise tonelagsforskjell i setninga som helhet; det virker kun på enkeltord. Norsk viser ikke tonemene i det hele tatt, og dermed sitter vi igjen med to varianter av hvert av de tre ordene: én–en, éi–ei, ett–et. Hva skal du skrive?
Tekstspalter i Samlagets Ordbok for grunnskolen : Nynorsk. Gammeldagse ordbøker i papirform har fortsatt nytte, skjønt denne er det kanskje ikke lenger behov for.
I denne posten skal jeg først forklare hva tallord og artikler er grammatisk; jeg skal prøve å gjøre dette så lettlest som mulig med eksempler som er minimale i innhold for å gjøre det enklest mulig å se det som er relevant. Deretter skal jeg vise når man bruker tallord og når man bruker artikler i praksis, altså ved hjelp av eksempler. Forhåpentligvis er det klart og tydelig for deg, kjære leser, når du har kommet til slutten av posten, når du skal bruke en/ein kontra én/éin, ei kontra éi og et/eit kontra ett/eitt.
Hva er tallord?
I moderne norsk grammatikk, bruker man faktisk ikke begrepet tallord lenger på den måten mange er vante til; faktisk skjedde denne endringa allerede så tidlig som 1997. Moderne norsk grammatikk bruker nå heller ordene determinativ for grunntall og adjektiv for ordenstall. Hva? Er første, femtende og tusende adjektiv? Faktisk ja! Og hvis man tenker over det, gir det faktisk mening. Det samme gjelder for determinativ: Omkategoriseringa ble gjort for at grammatikkens begrep bedre skulle reflektere ordenes faktiske funksjon. Men hva er nå egentlig determinativ og adjektiv?
Det kan være greit å få avklart én ting først: Det er kun tallordene med verdien 1 som bøyes etter kjønn. Teoretisk sett kunne man i stedet hatt fåtall og mangetall. Kanskje man også da har et grammatisk konsept som sier at ubestemt hankjønn slutter på ‑n, ubestemt hunkjønn på ‑i og ubestemt intetkjønn på ‑t. Da kunne man hatt tallordene én, éi, ett; ton, toi, tot; tren, trei, tret; firen, firei, firet; og så videre. Men slik er det ikke. Ha i mente dette til lenger ned når vi skal se på utskifting av tallord med andre tallord.
Definisjon av tallordenes grammatiske kategorier
grunntall
Tallord som betegner antall.
determinativ
Bestemmerord som avgrenser referansen til substantiv.
Den grammatiske klassen som grunntall nå sorterer under.
ordenstall
Tallord som viser plass i rekke.
adjektiv
Ord som beskriver substantiv.
Den grammatiske klassen som ordenstall nå sorterer under.
Ordet determinativ er så vidt jeg kan se nylatin, av dēterminātīvus, dannet av verbet dēterminō, dētermināre, dētermināvī, dēterminātum pluss det adjektivdannende suffikset ‑īvus. Dēterminō betyr jeg avgrenser.
Eksempler på grunntall/determinativer
Huset er mitt.
Bilen står der.
Jeg har fem sjokolader.
Fikk du lyst på sjokolade? Det er lov å la seg friste.
Eksempel 1 over er et døme på eiendomsord, formelt kalt possessiver. Ordet possessiv kommer av latin possessīvus, av verbet possīdeō, possidēre, possēdī, possessum pluss det adjektivdannende suffikset ‑īvus. Possīdeō betyr jeg eier.
Eksempel 2 over er døme på pekeord, formelt kalt demonstrativer. Ordet demonstrativ kommer av latin dēmōnstrātīvus, av verbet dēmōnstrō, dēmōnstrāre, dēmōnstrāvī, dēmōnstrātum pluss samme suffiks som over. Dēmōnstrō betyr jeg viser, peker ut, drar oppmerksomhet på.
Eksempel 3 over er døme på mengdeord, formelt kalt kvantorer. Ordet kvantor er så vidt jeg kan se nylatin, av quantor, dannet av det pronominale ajektivet quantum pluss det substantivdannende suffikset ‑or. Quantum betyr hvor mye, så mye som.
Grunntallene er altså én/éin, éi, ett/eitt; to; tre; fire; fem og så videre.
Eksempler på ordenstall/adjektiv
Huset er blått.
Blå hus er bra.
Det femte huset er bra.
Eksempel 1 er ei predikatssetning, altså ei setning med strukturen a = b. Huset likestilles altså med fargen blå; «blå» avgrenser nærmere hva som særpreger huset.
Visste du at «farge» er kun hankjønn i bokmål, men hankjønn og hunkjønn i nynorsk? De fleste av oss sier vel «ei farge, farga», ikke «en farge, fargen». De fleste av oss? Ja, de fleste av oss. Flesteparten av nordmenn bor ikke i Oslo og omegn og Bergen; flesteparten av nordmenn har trekjønnet grammatikk i ryggraden.
Eksempel 2 er også ei predikatssetning, men her står huset sammen med adjektivet blå som subjekt, mens «bra» er predikativet til subjektet «blå hus».
Eksempel 3 er også ei predikatssetning; den eneste forskjellen er hvilket adjektiv som nærmere avgrenser husets kvaliteter. I setninga over ble huset avgrenset med adjektivet blå; det er altså det blå huset, ikke det røde, svarte, eller et av husene med noen av de andre fargene som er bra. I denne setninga er det ikke det første til fjerde, men det femte huset som er bra. Rent grammatisk kunne det like gjerne stå Det blå huset er bra. Når vi kan bytte ut et ord på den måten uten at noe underlig skjer med grammatikken i setninga, skjønner vi at ordene vi veksler mellom må tilhøre samme ordklasse.
Ordenstallene er altså første, andre, tredje, fjerde, femte og så videre.
Hva er artikler?
Ikke alle språk har artikler; i Øst-Europa er det for eksempel mange språk som ikke har artikler i det hele tatt, latin fikk artikler først i middelalderen, gresk, engelsk og tysk har både bestemt og ubestemt artikkel, islandsk har kun bestemt artikkel, mens vi på norsk (og svensk og dansk) har både ubestemt og bestemt artikkel, som kan brukes både selvstendig og som substantivsuffiks. Hva gjør artikler? De er, som ordboka sier, et trykklett småord som knyttes til substantiv for å vise kjønn, tall og bestemthet. Den moderne grammatiske kategoriseringa av artikkel, er kvantor, altså mengdeord.
Igjen kan vi se hvordan alle disse tre ordene fint kan bytte plass med hverandre og fortsatt gi ei meningsfull, grammatisk uendret setning:
Jeg har ei gammel kråke.
Jeg har femten gamle kråker.
Jeg har ingen gamle kråker.
Det har lenge forundret meg at ordene for ingenting tar flertallsbøying.
Dette tydeliggjør forhåpentligvis hva artiklene kommer fra: De har opphav i tallordene, men siden de er ubetonede, skriver vi dem slik. Artiklene er derfor en/ein, ei, et/eitt; og i bestemt form den/det. Merk at i nynorsk og dialekt (og nynorsk er nærere faktisk språkføring enn bokmål i dette) bruker man gjerne pronomenene i stedet for bestemt artikkel. Se for deg denne utvekslinga hos børsemakeren:
Bokmål
― Hvordan var rifla etter justeringa?
― Jo, takk, den skjøt bra.
Nynorsk
― Korleis var rifla etter justeringa?
― Jo, takk, ho skaut bra.
Dialekt (nordlending)
― Kors’n va refla ætter justeringa?
― Jo, takk, ho skaut bra.
Tallord i praksis
Med den informasjonen avdekt, skjønner man plutselig at tallord og artikler er det samme! Men vi har likevel behov for å skille mellom dem, siden det utvilsomt er forskjell på om du har fem sjokolader, én sjokolade eller at du har en sjokolade. Merk hvordan trykket endrer seg i hvordan man leser de tre setningene: Jeg har fem sjokolader, Jeg har én sjokolade og Jeg har en sjokolade. Når vi bruker den ubestemte artikkelen, flyttes trykket i setninga over på substantivet. Fem og én fungerer som determinativer: de avgrenser referansen til substantivet. Men i motsetning til de andre eksemplene på determinativ over, én og fem, har de ubestemte artiklene annet trykk. Hvis du bytter ut tallordene med «de(n)», hører du at setningene har samme trykk og setningstone som i stad:
Jeg har fem sjokolader ≡ Jeg har de sjokoladene
Jeg har én ≡ Jeg har den sjokoladen
Jeg har en sjokolade ≡ Jeg har sjokolade
Aksenter
Før vi går videre, kan det være greit å si noen ord om aksenter. I norsk tjener aksenttegnene tre funksjoner:
De gir informasjon om trykk
De gir informasjon om uttale
De gir informasjon om ordopphav
1 Vanligvis, når vi har aksent plassert på et ord, plasseres også trykket der. Slik skiller vi mellom f.eks. alle og allé: Alle liker en grønn allé.
2 Denne aksenten forteller oss også noe om uttalen: Siden aksenten er akutt, altså trang om plassen når vi møter den i lesinga fra venstre mot høyre, er også vokalen trang. Det heter altså /ɑl(ː)ˈeː/, ikke /ɑl(ː)ˈæː/. Den gir oss også et hint om ordopphavet: Norske ord har normalt ikke trykk på siste stavelse; ordet er fransk. Tilsvarende gjør grav aksent. Grav aksent er aksenten som er åpen når du møter den, altså er vokalen åpen. Det heter altså òg, ikke óg siden uttalen er /oːg/, ikke /u:g/. (I det internasjonale fonetiske alfabetet er /o/ lyden å og /u/ lyden o.) På samme vis heter det kafé, ikke kafè, siden uttalen er /kɑˈfeː/, ikke /kɑˈfæ/. Merk at lånord fra italiensk, derimot har grav aksent; i italiensk er det kun vokalen e som kan få både akutt og grav aksent, mens vokalene a, i, o og u kun kan få grav aksent. Sammenlign uttalen av ordene perché og caffè: /perˈke/ og /kafˈfɛ/. Som i norsk, gjør den grave aksenten at vokalen blir åpen i uttale, ɔ: tenderer den mot en æ-lyd.
3Men en annen aksent gir mer informasjon om ordopphavet: circumfleks-aksenten, også kalt møne. I ord som vêr eller engelsk mêlée, forteller circumfleksen at en bokstav har forsvunnet. I norsk opptrer mønet vanligvis for å vise at den norrøne ð-en har falt ut: veðr har blitt vêr. Likedan er det på engelsk. Lånordet er fransk og mønet forteller at en s har falt ut: meslée har blitt mêlée; merk at hva gjelder akkurat dette ordet, har s-en også hatt ei annen utvikling: Den har blitt til en d i ordet medley.
De tre aksentene du må ha kontroll på er altså:
akutt aksent (´): markerer trykk og trang vokal (e uttales e, o uttales o)
grav aksent (`): markerer trykk og åpen vokal (e uttales æ, o uttales å)
circumfleks aksent (^): markerer vanligvis ikke trykk og sier at en bokstav har gått tapt; ordet får gjerne kompenserende vokalforlenging på grunn av dette
Merk at aksent skal ikke under noen omstendigheter brukes som erstatning for apostrof. Apostrof har vanligvis utforming som et komma og er hevet opp mot overlengdelinja. Dette er riktig: Knut «Kupper’n» Johannesen tok gull på 10 000 meter skøyter under OL i 1960. Dette er feil: Knut «Kupper´n» Johannesen tok gull på 10 000 meter skøyter under OL i 1960. Jeg skjønner hvorfor folk gjør den feilen, men da er det faktisk bedre å bruke skrivemaskinapostrofen i stedet.
Praktiske eksempler på bruk av tallord og artikler
Hvordan ser dette ut i praksis? Vi kan se på noen øvingssetninger:
Hankjønn
For en fin farge!
Mal veggen med kun én farge.
Den fargen er uakseptabel.
Hunkjønn
Jeg kjøpte meg ei ny klokke.
Jeg kjøpte meg éi ny klokke.
Jeg kjøpte meg den nye klokka du så i går.
Intetkjønn
Jeg sov under et tre.
Jeg hugde ett tre.
Jeg sagde ned det treet.
Nå klør du deg kanskje i hodet over at hunkjønnstallordet har akutt aksent. Jepp, det er håpløst. Språkrådet si forklaring per e-post var at de nok har hentet aksenten fra hankjønnsforma, og tilsvarende har også de nynorske tallordene fått feil aksent. Ut fra uttale skulle aksentene ha vært slik:
Hankjønn: én/èin
Hunkjønn: èi
Intetkjønn: ett/eitt
Dette er med andre ord et unntak fra regelen: Selv om uttalen er med åpen vokal på nesten alle entallstallordene, skrives alle tallordene med akutt aksent.
Eksempel 1: hankjønn
Merk hvordan setningas trykkplassering endres når man har artikkel kontra når man har tallord. For en fin farge! har trykket på fin og farge (de er nokså likestilte), mens Mal veggen med kun én farge har trykket på tallordet én. I tilfellet der man har tallord kan tallordet byttes ut med andre tallord. Man kunne like gjerne ha sagt Mal veggen med kun to farger, Mal veggen med hundre farger eller Mal veggen med ingen farger. Men det går ikke an å gjøre det samme der vi har artikkelen en: Man kan ikke bytte ut For en fin farge! med *For to fine farger!; det blir ugrammatisk. Man kan si For noen fine farger, for akkurat som at artikkelen en er ubestemt, er også noen ubestemt.
I eksempel 1.c ser vi hvordan en konstruksjon med bestemt artikkel blir: Nå må plutselig substantivet (og et eventuelt adjektiv) bøyes i bestemthet. Faktisk fungerer den bestemte artikkelen nesten som et tallord, for vi kunne ha sagt Mal veggen med den fargen tilsvarende Mal veggen med én farge. I begge tilfellene sier vi noe om bestemthet. Sammenlign det med setninga Mal veggen med en farge. Det er ikke klart hvilken farge det er, men kanskje kunden i en samtale med maleren har sagt at hvitt og svart ikke er farger, så bare mal veggen med en farge, så er jeg fornøyd. Hvilken farge maleren velger er likegyldig, så lenge det er en farge.
Eksempel 2: hunkjønn
I disse eksemplene valgte jeg å skrive like setninger der forskjellen er i bestemthet. Som i kommentarene over, ser vi forskjellen i bestemthet og trykkplassering. Setning 2.a har trykk på klokke, 2.b har trykk på éi og 2.c har trykk på nye klokka. Setning to lar oss bytte ut tallordet etter eget forgodtbefinnende. Vi kan si Jeg kjøpte meg to nye klokker eller Jeg kjøpte meg ingen nye klokker, og i alle tre tilfellene er fokuset i setninga på det samme: Hvor mange klokker som ble kjøpt. I den første setninga, derimot, er fokuset på at man har kjøpt seg ei ny klokke, ikke på at det faktisk bare var éi klokke man kjøpte. Og i det siste eksempelet har vi brukt en bestemt artikkel for å påpeke hvilken klokke det var snakk om.
Eksempel 3: intetkjønn
Igjen har vi tre tilnærmet likelydende setninger, og igjen ser vi hvordan å bytte ut artikkelen et med tallordet ett endrer setningstrykket og framhever antallet. Jeg hugde ikke to trær, men ett; jeg sov under et tre, det er ikke nøye hvilket.
Omskrivingsmetoden
Veldig ofte er en enkel måte å sjekke hvilken form man skal bruke, å skrive om til engelsk. I engelsk er de ubestemte artiklene a/an. Det er strengt tatt bare én artikkel, men hvis artikkelen stilles framfor en vokallyd, får den en innskutt ‑n. Hvis du, når du ytrer den samme setninga på engelsk, hadde sagt one (eventuelt a single, tilsvarende et(t) enkelt) i stedet for a/an, skal du nesten alltid bruke tallordet på norsk.
For en fin farge!
What a nice colour!
Mal veggen med én farge.
Paint the wall with one colour.
Jeg kjøpte meg ei ny klokke.
I bought myself a new watch.
Jeg kjøpte meg éi ny klokke.
I bought myself one new watch.
Jeg sov under et tre.
I slept under a tree.
Jeg hugde ett tre.
I cut down one tree.
Oppsummering
Omslagskunst til Half-life 2. Kilde: Wikimedia Commons. Såkalt fair use i USA. I Norden er dette omfattet av åndsverkslovens lovlige unntak fra opphavsrettslig beskyttelse.
Akkurat nå sitter jeg og nyter en skotsk sørpe-is (slush) mens Kjersti koser seg med en så skotsk sundae som du kan få: med Irn-Bru-smak. Det holder med én slush til meg og én is til henne; vi må jo tenke på hva det koster òg. Isbilen bruker å komme kjørende på søndager, og enhver som hører musikken hans bare må smile; han kommer kjørende med glede til nabolaget! Det er en trivelig mann som står bak disken der inne. Faktisk tror jeg det kun er den ene mannen som kjører den bilen. Er det nok med én mann til å gjøre jobben? Tydeligvis, for han sier iallfall at han trives med det.
Nå etterpå skal jeg ut i hagen og luke ugress. Hadde det bare vært et og annet ugress, hadde jeg ikke tatt det så nøye, men vi har ikke ett enkelt ugress her og der: Hagen nærmest er ugress. Når jeg er ferdig med dét for dagen, tror jeg jeg skal nyte ei fredelig, stille tid for meg selv der jeg gjør ingenting viktig – kanskje lese en tegneserie. Jeg har lest én av de tre tegneseriene jeg lånte ferdig, er midtveis i Wonderwoman og har igjen å lese Firefly. Har jeg tid til det? Hvis jeg bare følger med på klokka, burde det gå bra. Jeg har dessverre ikke klokke på handleddet lenger. Jeg har éi klokke som jeg virkelig liker, men den går dessverre ikke for tida.
Jeg skal sette av tid til én ting til: Klokka fire skal jeg logge på og spille Half-life 2 i forbindelse med forsøket på å sette ny Steam-rekord. Dessverre har jeg et problem: Det går ikke ett øyeblikk uten at det verker i skuldra fra den gamle arbeidsskaden min. Forhåpentligvis får luking mjuket opp skulderleddet så det går bedre.
