Viser innlegg med etiketten Gud. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Gud. Vis alle innlegg

onsdag 2. februar 2022

Augustīnus om synderen og døden (Aug. Dē Cīvitāte Deī 13.4)

Jeg holder på å lese en artikkel av John C. Cavadini (Ambrose and Augustine De Bono Mortis i The Limits of Ancient Christianity : Essays on Late Antique Thought and Culture in Honor of R. A. Markus, redigert av William E. Klingshirn og Mark Vessy, ved Ann Arbor, The University of Michigan Press, 1999), der han sammenligner synet på døden til Ambrosius av Milano og Augustin. Teksten fokuserer på Ambrosius’ Om dødens gode og Augustins 13. bok fra Om Guds stad. Teologien Augustin presenterer er ikke lettlest, og jeg beit meg merke i en passasje som jeg tenkte jeg kunne oversette her, til glede for meg selv først og fremst, men kanskje forhåpentligvis også for andre lesere.

Manuskript av Augustins Om Guds stat, fra Wikimedia Commons
Folio 1r fra et manuskript av Augustin av Hippos Dē cīvitāte Deī fra New York Public Library, Spencer Collection MS 30. Manuskriptet er fra 1470, sida er fra 2.69 og inneholder merknader og rettelser. Fra engelsk Wikipedia. Opprinnelig kilde: Digital Gallery (NYPL)

Bok 13 av Augustins Om Guds stad

De 24 kapitlene i bok 13 tar for seg ulike aspekter av død og elendighet, eller sagt mer teologisk: synd. Det er ikke det eneste, selvsagt; strengt tatt er det litt flåsete sagt. Et hovedtrekk gjennom boka er derfor heller utforskninga av hva sjela er, hvordan ulike aspekter av den kan og ikke minst bør forstås, og hvordan synd, sjel og død hører sammen. Boka studerer tematikken fra teologiske perspektiver, deriblant Ambrosius, men ser også på tidligere filosofi; undersøker hvordan vi gjennom arvesynden er belastet og derfor må ta imot Guds ånd for å få frelse; og søker endelig å forstå hva sammenhengen er mellom ånd og legeme, liv og død, synd og frelse. Viktigst av alt for min del, er hvordan den prøver å sette fingeren på hva døden nettopp er. Mens jeg leste artikkelen som jeg nevnte i ingressen, kom jeg over en passasje som jeg syntes var stri å bli klok på, så jeg skal referere den til slutt her, som vanlig med min egen tekstnære oversettelse.

I forkant av det kan ei oppsummering av bokas emner (her i henhold til overskriftene som Loeb-utgaven fra 1966 bruker) være til god hjelp: Kapittel 1 omhandler syndefallet og den påfølgende dødeligheta; kapittel 2 omhandler sjelens død og videre liv og hva som skjer med kroppen; kapittel 3 tar for seg hvordan døden har spredd seg blant mennesker og om den er straff selv for helgener; kapittel 4 prøver å svare på hvorfor de syndsforlatte fortsatt straffes med døden, selv om døden er straffen for synd; kapittel 5 sammenligner loven med døden og ser på hvordan de kan brukes som bilde på hverandre for godt og ondt; kapittel 6 diskuterer dødens generelle ondskap, herunder hvordan den er årsaken til at sjelens og legemets sammenføyning atskilles; kapittel 7 trår ut i dypere farvann og omhandler døden som de ugjenopplivede gjennomgår for å ha bekjent Kristus; kapittel åtte hevder at helg enene som gjennomgår den første døden er fri fra den andre; kapittel 9 diskuteter om hvorvidt dødstidspunktet, ɔ: når livsfølelsen forsvinner, er når man dør eller når man er død; kapittel 10 gjør et teologisk dypdykk og spør seg om de dødeliges liv bør benevnes som å være en død heller enn et liv; kapittel 11 søker svar på om man kan betegne noen som død og levende samtidig, og det er (ikke særlig overraskende) et av de lengste; kapittel 12 diskuterer døden som Gud truet de første menneskene med som straff, i tilfelle de skulle bryte det første budet han ga dem; kapittel 13 fortsetter på dette og tar for seg hva denne første straffen var; kapittel 14 spør seg hva mannen var slik Gud skapte ham (quālis homō sit factus ā Deō) og hvilken tilstand han endte opp som, som følge av å ha brukt fri vilje; kapittel 15 fortsetter med Adam, og at Adam i det øyeblikket da han valgte å synde forlot Gud før Gud forlot ham, og at han dermed forårsaket si egen sjels første død; kapittel 16 tar for seg filosofene som ikke anser sjelas løsrivelse fra legemet for å være en straff, Platon til tross (igjen et forholdsvis langt kapittel); kapittel 17 forsvarer tanken om at jordlige legemer kan blir uforgjengelige og evige; kapittel 18 tar for seg filosofene som mener at jordlige legemer ikke kan være i himmelen fordi alt som er jordlig naturlig blir dratt mot jorda på grunn av deres iboende tyngde; kapittel 19 forsvarer påstanden om at de første menneskene hadde vært udødelige dersom de ikke hadde syndet; kapittel 20 sier at helgeners legeme opphøyd til å hvile i håpet, skal bli løftet høyere enn de første menneskene, ɔ: de første synderne; kapittel 21 sier at selv om man kan trekke symbolikk ut av fortellingene om paradis og fortsatt holde ved lag paradis’ sanne, historiske eksistens; kapittel 22 sier at helgenenes legeme kommer til å være åndelig etter oppstandelsen, selv om kjødet ikke blir ånd; kapittel 23, et svært langt kapittel, undersøker hva vi kan forstå med et dyrisk legeme og et åndelig legeme (dē corpore animālī et de corpore spīritālī), og hvem det var som døde ved Adam og som fikk liv igjen ved Jesus; og kapittel 24 avslutter boka med å spørre seg hvordan man skal forstå det at Gud pustet på Adam og slik gav ham ei levende sjel og at Herren pustet på disiplene og sa til dem Ta imot Den hellige ånd (Accipite Spīritum sanctum).

Utdraget frå siste avsnitt av bok 13 kapittel 4

I teksten nedenfor er illī de sistnevnte, de som syndet, og istī de førstnevnte, altså de rettskafne. Latin tenderer mot å tenke setningene sirkulært, slik at hvis skribenten presenterer sak A, B og C, besvarer han dem gjerne som C, B, A, da ved bruk av påpekende pronomen som uttrykker ulik grad av nærhet til objektet som det pekes på.

Jūstī enim mālunt crēdendō perpetī quod sunt prīmī inīquī nōn crēdendō perpessī. Nisi enim peccāssent illī, nōn morerentur; peccābunt autem istī nisi moriantur. Mortuī sunt ergō illī quia peccāvērunt; nōn peccant istī quia moriuntur. Factum est per illōrum culpam ut venīrētur in poenam; fit per istōrum poenam nē veniātur in culpam, nōn quia mors bonum aliquod facta est, quae anteā malum fuit, sed tantam Deus fideī praestitit grātiam ut mors, quam vītae cōnstat esse contrāriam, īnstrūmentum fieret per quod trānsīrētur ad vītam.

For de rettskafne lider uavbrutt for det man bør tro på, [slik] som de første udedige, på grunn av mangelen på tro til det som bør tros på, hadde lidd. Dermed, hvis ikke de sist­nevnte [synderne] hadde syndet, hadde de ikke dødd; og derimot kommer de først­nevnte [rett­skafne] til å synde hvis de ikke dør. De døde derfor, de sist­nevnte, fordi de har syndet; de først­nevnte syndet ikke fordi de døde. Det skjedde ved de sist­nevntes skyld at man ble ført ut i straff; det var gjennom de først­nevntes straff at man ikke førtes i skyld, ikke fordi døden har blitt noe godt, [døden] som i det førtidige var ondt, men fordi Gud har gitt hele nåden til troskapen, slik at døden, som blir framholdt å være livets motsetning, kunne være redskapet med hvilket man føres tilbake til livet.

Og her er det samme, skrevet med litt mer normal norsk og litt friere oversatt:
For de rettskafne lider uavbrutt for troa, slik som de første udedige led grunnet mangelen på tro. Dermed, hvis ikke de første udedige hadde syndet, hadde de ikke dødd; og derimot kommer de rettskafne til å synde dersom de ikke dør. De første synderne døde derfor fordi de syndet; de rettskafne syndet ikke fordi de døde. Det var ved de første udedige at vi ble ført ut i syndens straff; det var gjennom de rettskafnes straff at man ikke ble ført ut i skyld, ikke fordi døden ble til noe godt, den døden som var ond, men fordi Gud gav hele nåden sin til dem som utviste troskap, slik at døden, som framholdes å være motsetning til livet, kunne være redskapet som fører oss tilbake til livet.

fredag 22. april 2011

Arnulf Øverland om kristendom

Alle som har fulgt med i norsktimene husker hvordan Arnulf Øverland i foredraget «Kristendommen, den tiende landeplage» beskrev den kristne doktrinen. Spesielt underholdene var ytringen hans om nattverden. I Wikipedia står det beskrevet slik:

Arnulf Øverland ble i 1933 tiltalt for blasfemi etter å ha holdt foredraget «Kristendommen, den tiende landeplage» i Studentersamfundet i Oslo 21. januar, etter anmeldelse av Menighetsfakultetets professor Hallesby. Han ble frifunnet, og etter det er ingen blitt tiltalt for blasfemi i Norge. I foredraget gikk han kraftig ut mot, i hovedsak, den katolske kirke. Han sammenlignet blant annet nattverden med «kannibalsk magi».

Fra Wikipedia, 2011-04-22, kl. 1136

Ikke overraskende fant jeg nå tekstlig støtte for sammenligningen han trakk. Man forstod selvfølgelig, den gang da, hvordan han hadde trukket konklusjonen, men at det var så latterlig tankegang som lå bak som det nedenstående vil vise, understreker for meg i hvert fall, hvor desperat argumentasjon som ofte ligger bak trosbudskapet.

Da ordinationen kun var beregnet til dem, der skulle være gejstlige, er der for lægfolket kun to sakramenter tilbage, nemlig de to, som er beregnet til at modtages til stadighed af de troende: Eukaristien eller nadveren og skriftemålet. Nadveren var klart centrum i det religiøse liv, ikke som et måltid, man deltog i, men som den bestandige fornyelse af Kristi offer på korset. Ifølge transsubstantiationslæren medførte konsekrationen (dvs. fremsigelsen af indstiftelsesordene), at brød og vin forvandledes til Kristi legeme og blod, således at brød og vin ikke længere fandtes på alteret, skønt nadverelementerne så ud nøjagtigt som før. Det forklaredes på den måde, at brødets og vinens substans forsvandt og gav plads for Kristi legemes og blods substans, medens egenskaberne (accidenserne), dvs. udseende, vægt, smag osv. forblev de samme.

Grane, Leif, «Tradition og nybrud», kap. i Kirken i den Europæiske Middelalder (København, 1999), ss. 215–49 (dette sitatet fra s. 240). Hentet fra Universitetet i Tromsøs pensumkompendium i HIS-1001, våren 2011.

Bare for å gjenta: Det ser altså, i henhold til kirkens lære (og husk at i henhold til pavelig dekret, er paven, og dermed kirken, ufeilbarlig – når noe er vedtatt er det slik til evig tid), ut som det er brød og vin du får, det kjennes ut som det, det smaker som det, men det du egentlig får er kjøtt (og man skulle tro det er rått kjøtt, siden ingen har tatt seg tid til å tilberede det) og blod, begge av menneskesønnen = et menneske = kannibalisme. Logikken er slående enkel, men ubestridelig riktig.

torsdag 24. februar 2011

Den olympiske genealogi

Dersom du vil vite litt mer om dem, ta en titt på denne teksten og denne presentasjonen.


Skjema over den greske, olympiske gudeverdens genealogi

søndag 29. august 2010

En dag for heltene

I dag har jeg æret Dionysos, Apollon og kanskje også Asclepius og hans datter Hygieia.

I morges var det superheltgudstjeneste i Ishavskatedralen. Det ble en skikkelig intrada, med Star Wars-temaet inn og Supermann-temaet ut. Med litt salmespill imellom ble det en helt greit gjennomført musikkjobb. Jeg var hjemme rundt ett, og satt og slappet litt av, mens jeg spiste frokosten (som jeg gikk glipp av i morges, ettersom bananen var blitt most på tur til kirka) og så resten av Van Helsing.

Etter det ble det en sykkeltur til Joker, for å handle litt godt til i ettermiddag, så jeg koste meg med Anthon Bergs «Plomme i Madeira» med et par småglass dessertmadeira til.

Resten av kvelden har blitt tilbrakt på Uni. Jeg har lest ferdig det jeg skal om sosiale strukturer i Hellas, og har bare sytten sider igjen i morgen (om Roma). Jeg fant for øvrig en interessant side, JSTOR, der jeg leste en gammel artikkel om egyptiske elementer i gresk mytologi. Jeg synes jeg studerer godt!


Stefan ble 25 i går, så vi var og spilte bowling, og dro deretter for å se The Expendables – etter min mening den beste actionfilmen dette og det forrige tiåret. Det var fabelaktig morsom underholdning, og jeg er sikker på at det var så mye testosteron i filmen at jeg økte muskelmassen min bare med å se filmen.

søndag 18. oktober 2009

Einstein var IKKE religiøs

Mye blir fortalt av kristenkonservative for å overbevise oss om at Gud er veien til forståelsen av livet og universet. Bare for å ha det sagt: Jeg har ikke noe imot religion. Jeg er bare ikke religiøs selv. Det tok meg atskillige år før jeg klarte å innse det. Jeg gjorde iherdige forsøk på å fortsette å være kristen. Men til slutt, etter å ha lest "The God Delusion" av Richard Dawkins, "så jeg lysbryteren".


Ett av mange dårlig understøttede argumenter, er at til og med Albert Einsten var religiøs, og da trekkes det gjerne fram diverse sitater av han, som tas ut av sammenhengen.

Nå har det seg slik at jeg har blitt medlem av Twitter (CannedMan), og jeg la til både Penn Jillette og Teller. Teller la ut en lenke til en side som forteller om salget av et brev skrevet av Albert Einstein. Brevet avkrefter enhver påstand om at hr. Einstein var religiøs.


For moro skyld, her er en utregning av hva det kostet:

Prisoverslag som viser kostnad per bokstav og ord for Einsteins brev.


Ja, det er lastet opp som bilde. Jeg gadd ikke å lage tabell.

mandag 19. januar 2009

Gårdagens herlige fiskemåltid

Torskefilét med sprøtt urtedekke, fiskesaus parisienne og rosépepperpotet
Fisk er undervurdert som mat, og det er nesten så jeg skammer meg, nordlending som jeg er, over hvor sjeldent jeg lager fisk til middag. I går ble det torskefilet med sprøtt urtedekke, fiskesaus parisienne à la Krogsæter og poteter kokt i lettsaltet vann med rosépepper, dill og persille. Det ser kanskje ikke godt ut på bildet. Men det var godt.


And now, for something completely different.
Litt religion kan være morsomt. Kjersti fant en morsom liten sak via StumbleUpon. Jeg siterer kilden:

Futility Closet

Powerless
Posted in Religion by Greg Ross on December 13th, 2008

10-dollarseddel
God can't make a genuine $10 bill. Only the U.S. Mint can do that. Presumably God could make an atom-for-atom copy of one, but it wouldn't be genuine because it wasn't produced by the mint.

Therefore God is not omnipotent.