Jeg er en heldig, heldig mann. Jeg har arbeid, og det er det jo ikke alle som har. Jeg kan glede tilfeldig forbipasserende med det glade budskapet om Redd barnas arbeid, flotte bilder av sultne negerbarn i Afrika, Angolske fattigbarn eller norske, hvite, blonde jenter, som sitter alene i trappen mens mamma og pappa banker gørra av den ene eller den andre. Og det er så godt å vite at folk setter pris på at man stiller opp og jobber frivillig, som det hevdes.
En annen fin ting, er å vite når man skal på jobb eller ikke. Som i dag morges, da jeg til slutt fant ut at «nå skal jeg våkne», hvorpå jeg ser at en melding har kommet inn etter at jeg la meg, der det sto jeg skulle møte opp likevel. Jeg trodde, da helgen nærmet seg, at jeg ikke skulle på jobb denne uken likevel, for sjefen skulle reise vekk, og han var uansett tenkt å gi de andre fri i dag, siden de hadde vært i Finnmark.
Jeg er jammen en misfornøyd mann. Syter og klager, når jeg tross alt har et arbeid å gå til. Nei, nå må jeg skjerpe meg.
Å, forresten. Det jeg hadde tenkt å bruke dagen på var å øve til torsdag.
Ingen kommentarer :
Legg inn en kommentar
Jeg har nå valgt å ta sjansen på å la alle som ønsker få kommentere. For å forhindre uønskede robotkommentarer, har jeg valgt å slå på kommentarmoderering.
Ta hensyn og les over det du har skrevet før du sender det; et lite øyeblikk ekstra kan ofte gjøre verden et lite knepp bedre.