Attende på campus

I dag våga eg meg attende på campus etter eitt einaste besøk tidlegare i løpet av permisjonsåret som har gått. So korleis er det å vere her att?

Attende på campus

Det var rart å kome hit att. Eg kjende magen knyte seg berre av å bestemme meg for å fare vidare med bussen mot campus, heller enn å gå av i sentrum; og når eg trykte på stoppknappen for å gå av attmed Kelvingrove Park, kjende eg det enno sterkare. So var det vegen gjennom parken, nærmare universitetsplassen, før eg til slutt tok motet til meg og faktisk bestemte meg for å gå heilt til campus. Eg hadde ikkje trudd at eg skulle kome meg hit, men eg gjorde det.

Eg må no berre, for slik er eg no ein gong. Ordet campus, norsk uttale /ˈkɑ́m.pʉ̀s/, latinsk uttale [ˈkämpʊs̠], er av latinsk opphav og har den opphavlege forma campus, ‑ī. Det tyder ‹slette; samtaletema (samtale-slette), debattema (debatt-slette); handlingsrom; moglegheit; grøde›. Ordet er dessverre ikkje definert i de Caprona sitt storverk, men Wiktionary seier at etymologien går tilbake til protoindoeuropeisk *kh₂ém-po-s < *kh₂emp- ‹å bøye, kurve; glatte›, eller at det er eit jordbruksuttrykk lånt frå eit anna språk.

På veg inn på campus, medan eg venta på grøn mann, stod det nokon på den andre sida av gata som eg meinte eg kjende att. Han drog kjensel på meg, eg helste, og det var han eg trudde det var: Matthew Fox. Eg tok han i handa og helste på han, og han var glad for å sjå meg og spurde korleis det gjekk med meg. Betre, svara eg. Han hadde tenkt på meg fortalde han, og ville gjerne skrive åt meg seinare so me kunne treffast.

Skulpturplassen mellom bygga tilhøyrande universitetsbiblioteket. Foto: Tor-Ivar Krogsæter.

No sit eg inne i studie­området på universitets­biblioteks­foajéen. Eg har det omtrent slik skulptur­plassen her ute har det: grått og lite inn­bydande. Det er fyrste steg for meg, fyrste reelle steg iallfall. Eg skreiv til Watson for ei veke sidan og har ikkje høyrt noko meir; eg skreiv til Hau for eit par dagar sidan, og må nok vente litt meir før eg høyrer noko frå det haldet òg, skulle eg tru. Då eg skreiv til Omissi tidlegare i år, blei det nokso klårt for meg at eg ikkje er ønskt her meir, iallfall ikkje frå den staden. Det er ikkje nokon grei måte å prøve å stable seg på beina att. Spørs­målet no er om eg skal våge meg vidare eller ikkje. Kjersti var tydeleg då me satsa på dette: No går me inn med begge beina til det er fullført. Eg veit eg har støtte der. Fox har òg vore svært støttande; eg har verkeleg kjensla av at han ønskjer at eg skal gjere dette. So eg har støtte heimefrå og eg har støtte frå nokre hald her. Er det nok? Som dei seier i Flåklypa: Time vill sjåvv.

Nokre tankar kveldstid

So blei det altså ikkje til at eg posta dette no på dagen; eg ville gjerne høyre om det var greit at eg skreiv det som eg gjorde (noko det var). Men ja, kva har skjedd sidan då? Eg har fått svar frå so vel Watson og Hau som Fox. Watson er viljug til å vere med i samtalen min om eg ønskjer det, Hau tek gjerne imot meg allereie denne veka, og Fox ville gjerne treffe meg no i veka som kjem. So eg har greidd å take tak i saken som plaga meg. Det har vore ein bøyg. Og eg prata litt i kveld om kva eg skulle gjere vidare. Per no har me ikkje råd til at eg studerer, so enkelt er det. So er spørsmålet: Skal eg i det heile gjere det? Det kan sjå ut til at det ikkje lèt seg gjere, når det kjem til stykket. Men no til å byrje meg skal eg no iallfall konsentrere meg om éin ting: å finne ut om eg kan forlengje permisjonen min.

Ikkje alle draumar er meint å bli.

Pust i masteroppgaveskrivinga: Spilling på gammelmåten

Denne helga så jeg verdien av å ta en ordentlig pause, og jeg nøt både lørdag og søndag med å bare slappe av. Jeg må bare skyte inn noe først:

Det er månedsvis siden sist jeg skreiv noe, og det kommer til å bli lenge igjen til neste gang. Det eneste som står i hodet mitt for tida, er å ta én dag av gangen, og bli ferdig med masteroppgaven. Jeg tror forresten ikke jeg har nevnt tidligere hva jeg har endt opp med å skulle skrive om, så for ordens skyld: Temaet mitt er seksualitet i førkristen romersk keisertid, hvordan den ble definert gjennom loven, og hvordan den reflekteres i samtidslitteraturen. Perioden jeg skal se på er de to første århundrene i vår tidsregning, startende med Augustus, og avsluttende med Marcus Aurelius.

Spilling på gammelmåten: Blyant og papir. Noen D&D- eller Hackmasterspillere får nok lide seg gjennom en eller annen variant av dette

Så hva gikk avslappinga ut på? Jeg spiller legenden Wolfenstein 3-D, alle førstepersonskyteres bestefar. Og jeg tenkte at siden jeg nå skulle nyte spillinga, og møtte på den beryktede Aardwolf-labyrinten (navnet på den fant jeg ut først i går; jeg møtte på labyrinten i forigår), var det ei glimrende anledning til å spille på gammelmåten: altså tegne kartet etterhvert som jeg lette meg frem. Nå har jeg selvfølgelig møtt på en ny labyrint (E3M7, hvis jeg ikke husker feil), men av et annet slag, så denne gangen tillot jeg meg selv å se på et hjelpekart mens jeg tegner veien etterhvert som jeg oppdager den. Jeg holdt på å gå meg helt vill i labyrinten da jeg gikk inn i den første gang, men kom meg til slutt ut av den etter å ha gått til venstre hele tida. Nå som jeg er på tredje episode, bestemte jeg meg for å ta 100 % på alt.

Det er avslappende å sette seg ned og kose seg med slik spilling, og nå som uka er i gang igjen (dog jeg antar at de aller fleste fortsatt har fri, siden det er 2. påskedag), føler jeg meg faktisk uthvilt nok til å komme meg i gang med skrivinga igjen. Jeg har allerede fått lest en del sider i dag – for tida James A. Brundages Law, Sex, and Christian Society in Medieval Europe (University of Chicago, 2009) – og håper å ferdigstille kapittel Ⅲ i dag. Hvis alt går etter planen, er oppgaven ferdigskrevet i løpet av slutten av første uke i mai. Man får vente å se hva som skjer.

Veilederen min, prof. Richard Holt, har anbefalt meg å ta meg et halvår ekstra, dersom jeg vil sikre meg en høy karakter, men jeg vet ikke om vi har råd til det. Jeg har søkt på jobb på universitetet nå; hvis jeg får den, blir veldig mange ting enklere.

Masteroppgave: Tekstutvalg

Nye diktere

Jean Antoine Houdon Ciceron av Chatsam – eget verk. Lisensiert under Creative Commons Attribution – Share Alike 3.0-2.5-2.0-1.0 via Wikimedia Commons

I går var jeg hos prof. des Bouvrie for å få nærmere veiledning på hvilke tekster jeg skal bruke. Den første, viktigste avklaringa vi kom frem til, er at jeg ikke skal bruke romerske komedier. Ett er at de sjelden har seksuelle elementer i seg, så det faller uansett utenfor oppgavens fokus, et annet er at de i stor grad er basert på greske komedier, men viktigst av alt er at romerne sluttet å skrive komedier etter år −164. (Eller vi har intet bevart fra etter da.) Det er altså umulig å se på romerske komedier i førkristen romersk keisertid.

Andre poster om masteroppgaven
• 2.9.2014: Masteroppgave: Nytt utkast til strukturen

På grunn av dette, ble vi enige om at å se på en tale og en satire er et bedre valg. Marcus Tullius Ciceros tordentale mot Marcus Antonius er da et flott eksempel fra Augusti levedager. Hør bare her:

sumpsisti virilem, quam statim muliebrem togam reddidisti. primo volgare scortum; certa flagiti merces nec ea parva; sed cito Curio intervenit qui te a meretricio quaestu abduxit et, tamquam stolam dedisset, in matrimonio stabili et certo conlocavit.

Du mottok mannsklærne, som du straks brukte som kvinnetoga for å profittere. Først var du ei alminnelig skjøge, med fastsatt pris for de skamfulle handlingene, og ikke en lav en heller; men ikke lenge etter grep Curio inn, som førte deg ut av horeriet og, som om han hadde overrakt deg en stola, tok han deg til viv i et stabilt og varig ekteskap.

Til å akkompagnere Cicero, kommer jeg sannsynligvis til å velge meg en satire av Mārcus Valērius Martiālis (født 38–41, død 102–104) eller Decimus Junius Juvenālis (55–135). Språket skal visst være forferdelig vulgært, så det passer oppgaven min glimrende.

Oljemaleri, 1865, av sir Lawrence Alma-Tadema (1836–1912): Catullus at Lesbia’s. Hentet fra Wikimedia Commons.

Hva gjelder lyrikerne, tror jeg jeg kommer til å ta utgangspunkt i to dikt fra hver av dem. Jeg synes Catullus er selvsagt, selv om han strengt tatt representerer tida rett før Augustus. La longue durée-teorien ser uansett ut til å måtte ligge i bunnen for oppgaven, så dette blir uproblematisk. Jeg har valgt meg ut Catullus 5 og 16 (Vīvāmus og Pedicābō vōs et irrumābō). Catullus 16 refererer til 5, og i 16 bruker han noe av den mest vulgære latinen man kjenner til å forsvare æra si.

I tillegg til ham ønsker jeg å bruke Sulpicia til å representere noe så avvikende som ei kvinne som skriver dikt. Vi har seks dikt av henne som har overlevd til i dag, og i motsetning til de få andre kvinnelige dikterne vi har noe som helst fra, er det her ikke snakk om løse fragmenter, men hele dikt. Kvinner skulle ikke skrive i det offentlige, de skulle eies og trives med det; de skulle ikke forelske seg og strebe etter å oppfylle slik drømmer, så hun er på alle måter et avvik.

I tillegg til henne, kan det være interessant å ta med Sextus Propertius (født &minus50–&minus45, død −15) og Albius Tibullus (&minus55–−19). Propertius har et flott dikt om ei matrōna docta som taler fra døden og på alle måter er selve prydeksemplet på hvordan ei domina burde være. Tibullus var, som jeg fortalte om i forrige post, del av ridderklassen – altså en hærfører –; han skreiv om den vakre ungdomstida, og drømte seg vekk til glade, late dager, der man kunne la følelsene få leve ut, nyte vakre kvinner og leve livet. Det har vært argumentert for at den tida han beskriver så lykkelig, fungerte nærmest som ei slags russetid for unge romerske menn, slik at de fikk sluppet ut litt damp før de måtte over i det voksne, alvorlige militære og politiske livet.

Jeg håper at jeg med dette har et godt utgangspunkt for det videre arbeidet. Det eneste jeg lurer på her, er om jeg har for stor tyngde på de tidlige dikterne. Her har jeg jo valgt meg ut tre diktere som levde under Augustus, én dikter som levde før ham. Cicero som representant for talerne levde også under Augustus. Det kan tenkes at jeg må bytte ut noen av dikterne – jeg ser da for meg Tibullus og Propertius – med noen senere diktere. Jeg tror at å ha to satirikere fra den seine tida blir for stor arbeidsmengde, så dette er noe jeg sannsynligvis bør snakke litt med prof. Holt om.

I dag skal jeg ha (studie)årets første latinundervisning, og dagens tekst er et utdrag av Sextus Propertius’ Elegier; utgaven vi bruker er en bilingual en, med oversettelse og kommentarer av Ingvar Björkeson. I tillegg skal vi se på Augustins Confessionum. Og med det er jeg endelig ordentlig i gang!

Masteroppgave: Nytt utkast til strukturen

På slutten av forrige semester la jeg endelig frem det første utkastet mitt til kapittel 1. Jeg har lenge sett frem til å skrive denne oppgaven, og den foreløpige arbeidstittelen min er Cinaedvs – seksualmoral i førkristen romertid: Hvordan seksualitet og seksuelt avvik kom til uttrykk i det offentlige roms sosiale prosesser. De som har interesse av det, er velkommen til å lese prosjektskissa mi. Når jeg ser på den nå i ettertid, synes jeg den ene overskrifta mi, Estne historia magistra vitae?, er pretensiøs, men den står nå en gang slik den er. Tilbake til saken: Jeg la endelig frem utkastet mitt, og det fenget folks interesse. Men så kom tilbakemeldinga mi fra professor Richard Holt, hovedveilederen min: Han syntes det virket veldig interessant, men (…), but it’s a recipe for disaster. Han hadde helt rett. Da han gikk gjennom oppgaven min, slik jeg hadde lagt den opp, kom han frem til at jeg hadde skissert ei arbeidsmengde som tilsvarte syv–åtte avhandlinger, noen av dem på størrelse med ei doktoravhandling. Jeg måtte gjøre noe, men jeg visste ikke helt hva.

Jeg fikk god tid til å tenke mye i sommer, og jeg har gjort nettopp det. Jeg hadde egentlig tenkt å jobbe med å lage en database ut fra lovbøkene (Digesta-ene), men det ble ikke gjort noe masteroppgavearbeid i det hele tatt i sommer; i stedet konsentrerte jeg meg om å prøve å holde hodet over vannet, å arbeide og å trene. (At jeg blir mer utslitt av å være belemret med ei mental helse under pari enn av å dra på trening, er nokså frustrerende, men det er nå en gang slik det er.) Jeg begynte å få litt mer oversikt over idéene mine da jeg kom tilbake til Tromsø, og slik jeg ser det nå, er det klart hvordan oppgaven må struktureres. Oppgaven skal kort fortalt 1. se på lovarbeidet rundt ekteskap, seksualitet og seksualmoral, og herunder seksuelt avvik, og 2. se på hvordan dette er representert i romersk lyrikk og komedie. Her er den foreløpige grove skissa mi over hvordan oppgaven skal bygges opp:

• Kapittel 1: Introduksjon («Fortale»?), presentasjon av problemstilling &c.
• Del 1: Lovene
• Kapittel 2: Keiser Augusti moral- og ekteskapslover, leges Iulia & Papia Poppaea (kan man skrive det slik?).
• Kapittel 3: Senere keiseres lovarbeid ifht. ekteskap og moral.
• Hvordan dette kapittelet skal legges opp, er jeg noe usikker på, men dette er bare ei grov skisse, som sagt.
• Del 2: Litteraturen
• Kapittel 4: Hvordan holdninger til seksualitet og seksuelt avvik kom til uttrykk i lyrikken.
• Catullus:
• Slutten av republikken, altså forut for Augusti regjeringstid.
• Drømmende romantiker (f.eks. Catullus 5, og en haug med andre dikt),
• men mann med ordene i behold og evne til å forsvare æra si(Catullus 16).
• Tibullus:
• Under Augustus.
• Et levende paradoks:
• Anti-militaristisk dikter,
• men del av ridderklassen, så med andre ord hærfører.
• Drømmende dikt om den vakre ungdomstida.
• Bonderomantikk?
• Sulpicia:
• Under Augustus.
• Eneste romerinne hvis lyrikk er bevart (det finnes riktignok noen små fragmenter av andre dikterinner.
• Som Catullus skrev også hun til et pseudonym.
• Kapittel 5: Hvordan holdninger til s. og s.a. kom til uttrykk i komediene.
• Jeg vil anta at det her er mest hensiktsmessig å se på én komedie, og da velge en komedie fra den seinere keisertida.
• Del 3: Funn
• Kapittel 6: Det virker naturlig at det er i dette kapittelet jeg trekker linjene mellom lovarbeidene og hva vi kan si om det romerske samfunnet ut fra samtidsdiktninga.
• Kapittel 7: Konklusjon.

Med dette som utgangspunkt, håper jeg å kunne sende et nytt førsteutkast til første kapittel i løpet av neste uke. Jeg har for øvrig planlagt å legge frem en tekst på neste masterseminar.

Så da er jeg endelig i gang! Jeg ser faktisk positivt på arbeidet fremover nå, og tror det kommer til å være mulig for meg å gjennomføre det på normert tid. Jeg har dessuten meldt meg opp i «LAT-2115: Latinsk tekstlesing, valgfrie tekster»; dermed får jeg grundig studium av originaltekster i forelesnings-/seminarform, uten at det blir ei ekstrabelastning. Jeg blir nødt til å bruke ekstra mye tid dette semesteret på latin-arbeidet, så jeg ser for meg at to og en halv av fem dager kommer til å gå med til latinen, en halv dag til forberedelse av databasen over lovtekstene, og de siste to dagene til å arbeide med det siste obligatoriske emnet (HIS-3004: Historiedidaktikk). Jeg trenger å ro i land en sterk karakter i dette emnet, med tanke på hvordan det gikk forrige semester.

Å håndtere en telefon fra en suicidal person

Jeg var en tur innom Metanoia.org som jeg henviser til i sitatet mitt, og leste litt om det som står der. Da kom jeg over teksten “Handling a Call from a Suicidal Person”, som jeg ikke har lest på veldig lang tid. Jeg fant ut at det er på tide at den blir oversatt til norsk, for det er en veldig god veileder som jeg selv har tatt meg i å ønske at andre hadde lest.

Hvordan håndtere en telefon fra en suicidal person

1. Vær deg selv. “De rette ordene” er uviktige. Hvis du er bekymret, kommer stemmen og væremåten din til å vise det.
2. Lytt. La personen få gi fra seg fortvilelsen, frigjøre sinnet. Hvis vedkommende gis sjansen til å gjøre dette, kommer han eller hun til å føle seg bedre når samtalen er ferdig. Uansett hvor negativ samtalen virker, er det faktum at den fant sted et positivt tegn, et rop om hjelp.
3. Vær sympatisk, ikke-dømmende, tålmodig, rolig, aksepterende. Den som ringer har gjort det rette ved å ta kontakt med en annen person.
4. Hvis den som ringer sier “Jeg er så deprimert at jeg ikke orker mer,” så still spørsmålet: “Har du selvmordstanker?” Du planter ikke idéer i hodet hans. Du gjør en god ting for ham. Du viser at du er bekymret, at du tar ham alvorlig, at det er i orden for ham å dele smerten sin med deg.
5. Hvis svaret er ja, kan du begynne å stille følgende serie spørsmål: Har du tenkt på hvordan du vil gjøre det (PLAN); Har du det du trenger (MIDLER); Har du tenkt på når du vil gjøre det (TID). 95% av alle selvmordsringere kommer til å svare nei i løpet av denne spørsmålsserien eller svare at tidspunktet er satt til en eller annen gang i fremtiden. Dette vil være lettende for dere begge.
6. Det å snakke om problemene en stund letter på den suicidales ensomhet og oppsamlede følelser, og gjør vedkommende oppmerksom på at en annen person bryr seg og gir følelsen av å bli forstått. De blir også slitne – kjemien i kroppen forandrer seg. Disse tingene fjerner den verste oppilnede følelsen og hjelper dem gjennom en dårlig natt.
7. Unngår argumentasjon, problemløsing, rådgiving, raske henvisninger, forkleining og å gjøre så den som ringer får følelsen av å måtte forsvare de suicidale følelsene hans. Det viktige er ikke hvor ille problemet er, men hvor vondt det er for den som har det slik.
8. Hvis personen har spist tabletter, få detaljene (hva, hvor mye, alkohol, andre medikamenter, siste måltid, generell helsetilstand) og ring Giftsentralen på 22 59 13 00. En annen person kan ringe mens du snakker med personen, eller du kan få personens samtykke og gjøre det selv på en annen person mens den som ringte deg kan høre din side av samtalen. Hvis Giftsentralen anbefaler umiddelbar medisinsk hjelp, spør om den som ringte deg har en slektning, venn eller nabo i nærheten som kan hjelpe med transport eller ambulansen. I noen tilfeller kommer personen i første omgang til å nekte medisinsk hjelp. Husk at telefonoppringingen er et rop om hjelp og vær ved ham på en sympatisk og ikkedømmende måte. Spør om adressen og telefonnummeret i tilfelle han ombestemmer seg. (Ring eventuelt nummeret for å forsikre deg om at det er opptatt.) Hvis du tilhører en organisasjon og dere ikke sporer samtaler, husk å si det til ham.
9. Ikke gjør det alene. Få hjelp under samtalen og debrif etterpå.
10. Den som ringer deg kan være bekymret om noen andre som er suicidale. Bare lytt, forsikre ham om at han gjør det rette ved å ta situasjonen på alvor, og sympatiser med den stressende situasjonen hans. Med litt støtte, greier mange tredjeparter å finne en fornuftig handlingsplan selv. I de sjeldne tilfellene der tredjeparten faktisk er førsteparten, vil bare det å lytte gjøre deg i stand til å nærme deg problemet hans. Du kan spørre “Har du noensinne vært i en situasjon der du har tenkt på selvmord?”
11. Den viktigste ressursen for håndtering av smerte er hjelp fra en som er utdannet innen behandling av psykiske problemer. En person som føler seg suicidal bør få hjelp, og få det så raskt som mulig.

Av David L. Conroy, PhD. Gjentrykk på Metanoia.org med tillatelse.
Oversatt av Tor-Ivar Krogsæter.