Språket vårt: «de» eller «dem»:Om preposisjonar og omskrivingsmetoden

Etter å ha grubla litt over kva eg skreiv tidlegare om bruken av de og dem, eller i nynorsk dei og dei (men når ein talar des: De og Dykk!), kom eg til å tenkje på to ting: Eg sa ingenting om preposisjonar og objektform; og eg sa ingenting om omskrivingsmetoden. Her skal eg oppklare og forklare litt nærare kva dette er.

Tekstspalter i Samlagets Ordbok for grunnskolen : Nynorsk. Gammeldagse ordbøker i papirform har fortsatt nytte, skjønt denne er det kanskje ikke lenger behov for.

Foto: Tor-Ivar Krogsæter. Creative Commons Attribution-NonCommercial-ShareAlike 4.0 International License.

Preposisjonar og kasus

Kort om kasus

Dei som har lært seg andre europeiske språk enn engelsk, har vanlegvis vore borti kasus. Kva er kasus? Ordet kjem frå latin (som so mykje anna i språkvitskap): cāsus (genitiv cāsūs og fleirtal cāsūs, ikkje *cāsī (!) – ordet er blant dei få orda som høyrer til fjerde deklinasjon, så dersom ein seier eitt kasus, men fleire kasi, snakkar ein om ei sak, men øya Casos sitt eller elva Casus sitt. (For meir om dette, sjå kommentaren på sida.) Det heiter altså nom. ille cāsus, akk. cāsum, gen. cāsūs, dat. cāsuī, abl. cāsū; nom. illī cāsūs, akk. cāsūs, gen. cāsuum, dat. cāsibus, abl. cāsibus når ein talar om eit kasus. Men når ein talar om øya Casus eller Casos eller Kásos i Egeerhavet, heiter det nom. illa Casus, vok. Case, akk. Casum, gen. Casī, dat. Casō, abl. Casō, lok. Casī (hugs at land, øyer, byar, trær, småvekster og plantar stort sett er hokjøn). Eller når ein talar om elva Casus i det kaukasiske Albania, heiter det nom. ille Casus, vok. Case, akk. Casum, gen. Casī, dat. Casō, abl. Casō (ingen lokativ). Merk da òg at elva og øya har kort rotvokal, medan saken (altså kasuset) har lang vokal (som tilfeldigvis samsvarar med korleis med uttalar det på norsk). Kasus blir nytta for å seie noko om kven som gjer kva, kven noko skjer med, eller kva noko blir gjort med: Har ein nominativ, veit ein kven eller kva som gjorde det; har ein vokativ, veit ein at den eller det som blir nemnt med namn blir tiltala, ikkje berre snakka om; har ein akkusativ, veit ein kven eller kva det direkte blei gjort med; har ein dativ, veit ein kven eller kva som indirekte blei påverka av det noko blei gjort med – der me i norsk hadde sagt til dømes til Markus, greier ein seg i latin med å berre seie Mārcō; har ein ablativ, veit ein kva eller kven ein fór frå, eller med kva noko blei gjort; og har ein lokativ, veit ein staden der noko skjedde.

Språka me kjenner til tenderer mot færre og færre kasus. Gresk hadde ablativ, men det blei slukt av genitiv, på same måte som instrumentalis og lokativ blei slukt av dativen; latin hadde eit levande lokativ, men det blei i stor grad slukt av ablativ. Norsk hadde fire levande kasus (nominativ, akkusativ, genitiv og dativ), men i skrift er dei så godt som borte: Akkusativ lever i dag berre i pronomen, dativ er dødt og den ablative eller lokative genitivfunksjonen lever kun i faste omgrep, så som «mann av huse» (dativ: alle fór ut) kontra «mann av huset» (litt dårleg norsk som tyder omtrent huset sin mann, mannen som styrer huset); «i live» (dativ: levande) kontra «i livet» (i løpet av tida ein lev); eller «til fjells» (gamal genitiv, på fjellet).

I dialekt står det litt betre til: æinnj skog, ti/åt skojinnj, ti skoja (en skog, til skogen, i skogen); æinnj sjø, sjøn, sjønå (en sjø, til sjøen, på sjøen). I Nord-Norge forsvann dativen for sopass lengje sidan, at sjølv ikkje tante Tone (som var lærar) kunne hugse å ha høyrt nokon bruke det. Per i dag står dativen sterkast i indre Trøndelag, på Vestlandet og i «dalstroka», altså i området frå grensa mot Nordland gjennom det indre av Trøndelag til Nordhordland og Voss og til Hallingdal, Toten, Hedmark og Solør. (SNL: dativ.)

Preposisjonar og akkusativ

Kort sagt er hovudregelen i norsk at alle preposisjonar styrer akkusativ. Det heiter dermed ikkje (i bokmål) «til de», men «til dem» (nynorsk har dei/dei i tredje person fleirtal); ikkje «frå vi», men «frå oss»; ikkje «under du», men «under deg». Kva er preposisjonar? Store norske forklarar:

Preposisjoner er en ordklasse med små ord som ikke bøyes, for eksempel på, før eller av. Preposisjoner binder sammen ord eller fraser, og det leddet som står etter preposisjonen, blir underordnet det som står foran.

⋮

Preposisjoner binder sammen ord og fraser litt på samme måte som subjunksjoner binder sammen setninger.

Store norske leksikon: preposisjon.

Det leddet som ein dannar med preposisjonen, kallar me eit preposisjonsledd, og preposisjonsleddet kan vere eit substantiv, eit pronomen og eit verb i infinitiv. Det første stussar neppe nokon på; det andre er av di pronomen er nettopp det namnet seier at dei er: eit ord me nyttar i staden for eit nōmen, ɔ: eit nemneord, ɔ: eit substantiv; og verbet er av di infinitivsformene av verb verkar som substantiv. Døme med verb i presens infinitiv: «Eg likar å syngje.» I denne setninga er eg subjekt, likar verbal, og kva er det eg likar? Eg likar objektet, altså det å syngje. Merk at viss me skriv om setninga til presens indikativ, ser me at ho ikkje lenger er grammatisk: *«Eg likar syngje.» Men me kan skrive ho om til perfektum infinitiv: «Eg likar å ha sunge.» Seier me det same i perfektum indikativ, blir det atter ugrammatisk: *«Eg likar sunge.». Infinitiv kan me altså forstå som ei substantivform av verbet.

Omskrivingsmetoden

Noko av grunnen til at mange slit med om dei skal bruke (bokmål) de eller dem, ligg nok i orda i seg sjølve: Dei er litt fjerne, litt langt der ute, dei er ikkje berre tredje person som allereie er fjernt frå oss, men tredje person fleirtal: Grupper blir gjerne endå fjernare for oss enn enkeltmenneskje. Ein veldig enkel måte å omgå dette på, er med å gjere omskriving og forenkling. Metoden går ut på at ein fjernar so mange unødige ledd som mogleg, at ein skriv om til ein person ein sjeldan eller aldri gjer feil med, som til dømes frå tredje person til første person, og at ein byter ut subjunksjonar (som relativpronomenet «som») med personlege pronomen.

I det som kjem vidare, skal me sjå på nokre dømer saksa frå ulike kjelder, som me kan bruke metoden på. I døma har eg framheva feilen, slik at det blir lettare å følgje prosessen.

Samtidig er bred mobilisering en suksessfaktor. Jo større bredde det er i de sosiale gruppene som deltar – fagforeninger, studenter, religiøse organisasjoner, osv. – jo større er sannsynligheten for at protestene også kan påvirke lojaliteten til de som støtter regimet.

Espen Geelmuyden Rød, Marianne Dahl, Haakon Gjerløw og Hanne Fjelde:
Et folkelig opprør kan bli Putins skjebne,
NRK Ytring, 16. mars 2022 kl. 10³⁰.

Kinas interesser i krigen er langt fra like sterke, og landet har derfor mer begrenset innflytelse enn mange antar. Kina kan ikke bare trykke på en knapp og få Putin til å gjøre som Beijing ønsker. Kina kan heller ikke tvinge frem en forhandlingsløsning. En slik løsning er det først og fremst Russland og Ukraina som avgjør.

Betydningen av interesser forklarer hvorfor svakere parter ofte kan motstå de som er sterkere.

Øystein Tunsjø og Henrik Hiim:
Kina kan ikke stanse Putin,
NRK Ytring, 10. mars 2022 kl. 14⁵⁶.

Mahmoud Farahmand, Høyre-politikeren som i fjor ble valgt inn på Stortinget, svarte veldig fint på et spørsmål han fikk av en journalist. Journalisten lurte på om han representerte alle med minoritetsbakgrunn fra Vestfold og Telemark.

Mahmoud Farahmand svarte at han representerte alle fra Vestfold og Telemark, og ikke bare de med minoritetsbakgrunn. Det er nettopp den type svar vi politikere med minoritetsbakgrunn bør gi når vi får den type ignorante spørsmål fra journalister som begrenser oss til en ensartet gruppe.

Hadia Tajik:
Mange av navnene som nevnes når man snakker om Tajiks arvtaker har én ting til felles,
Nettavisen, 17. mars 2022 kl. 11⁵⁵.

Rød m. fl.: jo større er sannsynligheten for at protestene også kan påvirke lojaliteten til *de som støtter regimet

Det første me gjer er å strippe setninga ned, slik at me får berre dei delane som er relevante for analysen. Heile førsteleddet er uviktig her: jo større er sannsynligheten for at; me har dermed setninga protestene også kan påvirke lojaliteten til *de som støtter regimet. Me kan òg fjerne siste del av setninga, samt konjunksjonen «også», slik at me får protestene kan påvirke lojaliteten til *de. Me kan forenkle verbet: protestene påvirker lojaliteten til *de. No har me ei setning som består av eit subjekt, eit verbal, eit direkte objekt og eit preposisjonsledd: protestene påvirker lojaliteten til *de.

Mange synest det er enklare når ein so skriver om setninga til første person eintal, og me ser feilen då endå klårare: protestene påvirker lojaliteten til jeg. Her merkar nok dei fleste at det er noko som ikkje stemmer. Ein kan vidare gjere setnina endå tydelegare med å byte ut substantivet med eit personleg pronomen, til dømes andre person eintal: du påvirker lojaliteten til *jeg. Framleis blir det ikkje rett; det er klårt at det burde vere du påvirker lojaliteten til meg.

Kan me forenkle setninga endå meir? Faktisk ja:

1. Når me har berre eit subjekt og eit objekt, er det enkelt å skrive om med verbet å slå sidan dette har så tydeleg ein handlande part og ein stakkar som er offer for handlinga.
2. Når me har setningar som også har indirekte objekt, er verbet å gjeve betre, sidan me instinktivt ventar eit svar på «til kven gjev du?»

Det direkte objektet kan me erstatte me meg viss me kun har subjekt, verbal og direkte objekt (og då verbet å slå), eller med til dømes blomar når me har verbet å gjeve (det indirekte objektet er då meg). Sidan me her har eit indirekte objekt i form av eit preposisjonsledd, kan me erstatte på følgjande vis:

• protestene er subjekt → du
• påvirker er verbal → gir
• lojalitetene er direkte objekt → blomster
• til dem er preposisjonsledd og indirekte objekt → til meg

Ein får då til slutt at setninga i dømet over protestene påvirker lojaliteten til dem, kan omanalyserast som å tilsvare (vere analog til) du gir blomster til meg – eller, enda meir elegant, sidan me i norsk kan utelate preposisjonen før det indirekte objektet viss me stiller det indirekte objektet framom det direkte objektet: du gir meg blomster.

Tunsjø m.fl.: Betydningen av interesser forklarer hvorfor svakere parter ofte kan motstå *de som er sterkere.
&
Tajik: Mahmoud Farahmand svarte at han representerte alle fra Vestfold og Telemark, og ikke bare *de med minoritetsbakgrunn.

Me kan gjere med desse setningane som me gjorde over: forkorte og forenkle. Betydningen av interesser forklarer hvorfor svakere parter ofte kan motstå de som er sterkere kan me forenkle slik:

No kan det vere at nokon undrar seg over korleis eg kan fjerne heile som-leddet. Det er fordi leddet i praksis verkar som eit adjektiv: Det forklarar substantivleddet. Setninga «ein lortat gut ét» er det same som «ein gut som er lortat ét». (Vyrde fru Chefin og redaktrise, ja, her kunne eg godt ha sett inn eit komma, men det blir so stakkato at eg valde å late vere.) Ein ser då tydeleg at som-leddet er adjektivisk. Med andre ord kan ein skrive om «svakere partar kan tole dei som er sterkare» til «partar, som er svakare, kan tole dei sterkare partane» eller «svakare partar kan tole dei sterkare partane» eller «partar som er svakare kan tole partar som er sterkare»; alle desse setningane seier nøyaktig det same og er strukturelt likeverdige.

• Betydningen av interesser forklarer hvorfor svakere parter ofte kan motstå *de som er sterkere
• Svakere parter kan ofte motstå *de som er sterkere
• Parter motstår *de som er sterkere
• Parter motstår *de
• Du motstår *jeg
• Du motstår meg
• Tilsvarer:
  Du slår meg

På same vis kan me forenkle Tajik sitt utsagn. Ho sa at Mahmoud Farahmand svarte at han representerte alle fra Vestfold og Telemark, og ikke bare *de med minoritetsbakgrunn. Forenklingsprosessen ser då slik ut:

• Mahmoud Farahmand svarte at han representerte alle fra Vestfold og Telemark, og ikke bare *de med minoritetsbakgrunn
• Han representerte alle fra Vestfold og Telemark, og ikke bare *de med minoritetsbakgrunn
• Han representerte ikke bare *de med minoritetsbakgrunn
• Han representerte *de med minoritetsbakgrunn
• Han representerte *de
• Du representerer *jeg
• Du representerer meg
• Tilsvarer:
  Du slår meg

Oppsummering

Ei setning hev objektform når ein har preposisjonsledd og når ein har eit direkte eller indirekte objekt; objekt er objekt. Ein må altså hugse på at 1) viss ein har ein preposisjon, skal det alltid vere akkusativ, altså objektform av pronomenet; og 2) viss ein har objekt i setninga, altså at setninga seier noko om den eller det som direkte eller indirekte vert utsett for handlinga, skal ein ha objektform av pronomenet. Hugs at pronomen berre er erstatting for eit substantiv. Setninga «Eg slår deg» kan like gjerne vere «Kari slår Ola», og setninga «Kari gjev blomar til Ola» er det same som «Kari gjev Ola blomar», som like gjerne kan vere «Du gjev meg blomar» (eller «Du gjev blomar til meg»).

Kort sagt: Er du usikker, forenkl setninga og skriv om, so finn du svaret kjapt. Lykke til! Og hjarteleg velkomen til verda av folk som ikkje lenger skriv og talar som om dei var oslopolitikar. Grøss‽ Me treng ikkje gjere slikt meir, no som me har lært å vite betre enn som so.

Språket vårt: «de» eller «dem»

For en del år tilbake ble det stadig vanligere å høre framstående personer feilaktig si «de» der det skal være «dem». Det nyeste eksempelet jeg fant på dette, var fra avskjedstalen til Siv Jensen, og ikke overraskende hadde hun noe å si om innvandrere, dog i ei litt anna vending enn hva man kanskje har vært vant til: Innvandrere som har rømt fra ufrihet ønsker seg politikere som gir de frihet. Og det skal FrP kjempe for. (Fra TV2.) Ser du hva som er feil i setninga? Hva gjelder siste ledd, er det selvsagt ei ufullstendig setning; her ser vi TV2 som så mange andre briljere i tegnsetting; det riktige tegnet hadde vært enten et komma, en tankestrek eller aposiopese, avhengig av hvor lang pausen var. Men i første del av setninga står det verre til, og her kan man regne med at det ikke er TV2 som er skyldige, men hun selv. Jeg skal vende tilbake til setninga lenger ned.

Tekstspalter i Samlagets Ordbok for grunnskolen : Nynorsk. Gammeldagse ordbøker i papirform har fortsatt nytte, skjønt denne er det kanskje ikke lenger behov for.

Foto: Tor-Ivar Krogsæter. Creative Commons Attribution-NonCommercial-ShareAlike 4.0 International License.

Eg har no skrive ei oppfølging til denne posten, der eg forklarar korleis ein kan analyser teksten og skrive han om for å betre finne ut kva form du må bruke: Språket vårt: «de» eller «dem»: Om preposisjonar og omskrivingsmetoden.

Subjekt og objekt – nominativ og akkusativ

I norsk skriftspråk, det være seg bokmål eller nynorsk, har vi bevart kasus kun i faste uttrykk, genitivskonstruksjoner og pronomen. Det er forskjell på jeg og meg, du og deg, vi og oss. Vi kan vise dette ved å lage noen setninger, som selv om de er litt underlige, viser oss nettopp hvilken funksjon denne formforskjellen uttrykker: Meg slo … Her venter vi helt klart at det skal følge noe mer. Når vi sier setninga, legger vi gjerne særlig trykk på meg, og språksansen vår sitrer fordi vi oppfatter setninga som ufullstendig. Vi har et personlig pronomen i akkusativ, altså objektform og et verbal, altså vet vi hva som skjedde og med hvem, men ikke hva eller hvem det var som gjorde handlinga. Vi blir sittende igjen med spørsmålet Hvem slo? Vi forventer at det skal være noe sånt som et han eller hun der en plass, for eksempel Meg slo han eller Meg slo hun. Setninga er da fullstendig, vi vet hvem som gjorde handlinga, at handlinga var å slå, og at det var jeg-personen som ble slått. En litt mer normal setningskonstruksjon hadde nok vært Han slo meg, men den omstokkete strukturen er ikke helt uhørt.

Det dette gjør tydelig for oss, er at objektsform av pronomen opprinnelig tjente en viktig funksjon. I språk som har levende kasus, er setningsstrukturen friere. Det betyr ikke at man ikke har ei forventet rekkefølge på setningsleddene, men at man har mulighet til å framheve bestemte setningsledd for å ytre nyanser ved å framskyte disse leddene. I setninga over, kan man ikke bytte ut pronomenene med navn og fortsatt ha den samme utvetydige kommunikasjonen, selv med trykk: Kari slo Per og Kari slo Per uttrykker til sammen tre mulige hendelsesforløp:

1. Den første setninga, sagt uten noe særskilt trykk, kan kun uttrykke ett hendelsesforløp: Kari var den som slo og Per var den som ble slått.
2. Setning to, sagt med særskilt trykk på første ledd, kan uttrykke to hendelsesforløp:
1. Kari var den som slo, ikke noen andre, og Per var den som ble slått.
2. Kari var den som ble slått, og det var Per som slo.

Jeg snakket om kasus over, og de kasusene som er relevante her, er nominativ og akkusativ. Men hva er nominativ og akkusativ?

Nominativ

Ordet er av latin, nōminātīvus. Ordet har to ledd: et verb og et adjektivsuffiks. Verbet er nōminō, nōmināre, nōmināvī, nōminātum (jeg nevner, navngir; å nevne, navngi; jeg nevnte, navnga; nevnt, navngitt). Sisteleddet, et suffiks, er en endelse man slenger på et annet ord for å lage et nytt ord, slik vi i norsk kan slenge på ‑ing etter et verb for å beskrive handlinga som skjer (å bygge → bygging) og ‑ning for å beskrive resultatet av handlinga (å bygge → bygning). I latin kan man slenge på ‑īvus etter en verbstamme for å danne et adjektiv. I dette tilfellet bruker man supinumet av verbet (den siste formen av verbet i opplistinga over), altså den som verbets partsipper (altså verbformene som i seg selv kan brukes som adjektiv) dannes av, og man får slik dannet ordet som beskriver hvilken type kasus man har. Et kasus er for øvrig den bøyde formen av et substantiv, adjektiv eller pronomen som forteller deg hvilken funksjon ordet har i setninga.

Her er det verdt å nevne at pronomen, nettopp som navnet tilsier, er prō: i stedet for; og nōmen: navnet. De er altså ord som erstatter nevneord, altså substantiv, og i forlengelsen av det også adjektiv.

Nominativ er altså nevnekasuset, kasuset som forteller hvem eller hva som gjorde handlinga som beskrives av verbet.

Akkusativ

Også dette ordet er av latin, og du ser sikkert allerede at det er konstruert på samme måte som nōminātīvus. Verbet accūsō, accūsāre, accūsāvī, accūsātum betyr å anklage, dannet av preposisjonen ad (til, i retninga av) og causa (grunn, årsak, stevning). Ordet som står i akkusativ, er altså den anklagde i setninga Jeg anklager deg. Vi kan bytte ut verbet med andre transitive verb (verb som kan ta objekt) og se hvordan den anklagde, altså objektet som står i akkusativ, er målet for handlinga som subjektet gjør: Jeg slår deg, Per dreper kakerlakken, Advokater spiser dyre rekesmørbrød (i den siste setninga er objektet sammensatt av et adjektiv pluss et substantiv.) Tenk på Émile Zolas velkjente artikkel J’accuse…! (13. januar 1898). Akkusativet beskriver den anklagde, målet for verbet, den som direkte påvirkes av handlinga.

Det kan være lett å bli forvirret når man da får med indirekte objekt i setningssalaten. I setninga Jeg gir Emil blomster, hvem er da objektet? Det er to ord som kan tas bort fra setninga uten at setninga blir ufullstendig: Emil og blomster. Vi ser da veldig tydelig hva som er det direkte objektet for handlinga å gi og hvem som er det indirekte objektet. Jeg kan kanskje gi Emil til noen, men det medfører enkelte juridiske problemer; å derimot gi blomster til noen, er langt mindre problemfylt. Jeg gir blomster gjør at vi tydelig ser hva som var ment å være objektet for verbet, og dette blir enda tydeligere ved omskriving: Jeg gir blomster til Emil. Akkusativet beskriver altså den eller det som er det direkte objektet for handlinga; i dette tilfellet er det blomstene, siden det er blomstene som blir gitt.

Siv Jensen og andres objektblemmer

Vi kan da vende tilbake til setninga fra begynnelsen og gå den litt nærmere etter i sømmene. Siv Jensen sa at Innvandrere som har rømt fra ufrihet ønsker seg politikere som gir de frihet. Og det skal FrP kjempe for. Vi skal fokusere på den første setninga nå, siden vi allerede har tatt for oss siste leddet i ingressen. Hvis vi deler setninga opp i sine enkelte deler, blir det litt enklere å analysere den, for det lar oss kvitte oss med det som ikke er viktig for å forstå den grammatiske strukturen. Den begynner med et subjekt, etterfulgt av et ledd som nærmere beskriver subjektet, etterfulgt av et verbal, etterfulgt av et refleksivt pronomen, deretter objektet for handlinga, og så et nytt ledd som nærmere beskriver det foregående, som i seg selv består av et subjekt, et verbal, et direkte objekt og et indirekte objekt. Ei punktliste gjør det tydeligere:

1. subjekt: innvandrere
2. subjunksjon:(subjunksjon er lik relativt pronomen etter gammel benevnelse) som
1. subjekt: subjunksjonen som
2. verbal: har rømt
3. preposisjon: fra
4. utfylling: ufrihet
3. verbal: ønsker
4. indirekte objekt: det refleksive pronomenet seg
5. direkte objekt: politikere
6. subjunksjon: som
1. subjekt: subjunksjonen som
2. verbal: gir
3. indirekte objekt???: de
4. direkte objekt: frihet

Det som er interessant for oss, er altså det siste leddet som gir de frihet. Vi kan skrive om dette til å inkludere det subjektet (altså subjunksjonen) peker til, nemlig politikere: politikere gir de frihet. Den årvåkne leseren har nok forlengst forstått hva problemet er. De kan ikke tjene funksjonen det er tiltenkt i setninga, ettersom vi har ei subjektsform der ei objektsform skulle ha opptredd. Dersom setninga faktisk er riktig, er det eneste de kan peke til, politikerne. Da får vi ei veldig underlig setning: politikere gir politikere [siden vi har et nytt subjekt mangler det her et verb] frihet. Hva skal det bety? Kanskje politikere gir, politikere tar frihet? Uansett hvordan man vrir og vrenger på setninga, kan den ikke gi grammatisk mening. Det riktige er selvsagt å bruke objektsform av pronomenet, ettersom objektsformen, altså akkusativen, kan brukes både til direkte og indirekte objekt, men aldri til subjekt; på samme vis kan nominativen brukes kun til subjektet i setninga, aldri til det direkte eller indirekte objektet. Dersom Siv Jensen skulle ønske å gjøre budskapet klart og tydelig, hadde altså det riktige vært at politikere gir dem frihet.

Vi får da til slutt et budskap, som med korrekt tegnsetting (jamfør første avsnitt) og korrigert grammatikk, blir tydelig og utvetydig kommunisert til mottakerne. Setninga hun burde ha sagt og som TV2 burde ha gjengitt, kunne dermed ha vært ett av disse tre alternativene:

1. Innvandrere som har rømt fra ufrihet ønsker seg politikere som gir dem frihet, og det skal FrP kjempe for.
2. Innvandrere som har rømt fra ufrihet ønsker seg politikere som gir dem frihet – og det skal FrP kjempe for.
3. Innvandrere som har rømt fra ufrihet ønsker seg politikere som gir dem frihet … og det skal FrP kjempe for.

Og hvis noen lurte: Jeg kommer neppe noen sinne til å stemme på Fremskrittspartiet, i alle fall ikke før de greier å vise at de er noe mer enn et populistisk publikumsfrieriparti.

Oppsummering

Nå, bevæpnet med denne kunnskapen, kan man forhåpentligvis unngå å noensinne begå den samme grammatiske kardinalsynden som så mange politikere begår. Vern om objektsformene! (ɔ: Vern om akkusativene! (ɔ: Vern om de anklagde!)) Spøk til side: Hvis du har kommunikasjonsoppgaver i virket ditt, anser du det nok som særs viktig at budskapet ditt kommuniseres på en klar og tydelig måte, på en måte som får fram det reelle budskapet ditt, på en måte som lar deg oppfattes som profesjonell. For min del (og jeg er jo typen som liker å skrive langt og lengre enn langt) synes jeg det er viktig at man uttrykker seg med korrekt grammatikk. Jeg gjør grammatiske feil, ingen tvil, og rett som det er når jeg skriver, blir jeg sittende å undre meg over hva som egentlig er riktig, noe som innimellom kan føre til en eller annen lang, dryg og sikkert nokså kjedelig bloggpost. Men i alle fall gjør jeg mitt ytterste for å venne meg av med ugrammatiske vendinger.

Er det viktig? Det er utvilsomt andre ting som er viktigere her i verden enn dette. Men jeg tror nå at slike uviktige ting som dette, er noe av det som holder oss gående i en ellers slitsom verden der det eneste som får spalteplass i mediene er verdens elendighet. Da kan det kanskje være befriende å bruke en halvtime på å lese om to ytterst små ord som, når det kommer til stykket, ikke bryr seg det spøtt om hva vi synes om saken.

Sara Robinson: «Fascist America: Are We There Yet?»

Sara Robinson. Bilde: Campaign for America’s Future, ourfuture.org

Nå i disse valgtider (både her i gamlelandet og over dammen) er det kanskje mer enn noen gang interessant å se hvilken kurs De forente (tja…) amerikanske statene tar. Det var Christian (Melbø-Jørgensen som gjorde meg oppmerksom på denne artikkelen, og jeg synes den var svært interessant, og anbefaler den gjerne videre.

Fascismehistorikeren professor emeritus Robert O. Paxton. Bilde: Columbia University in the City of New York

Sara Robinson skrev i 2009 en artikkelserie om tilstandene, av hvilke den første het Fascist America: Are We There Yet?. Det er interessant lesning, og hun bygger artikkelen på analysene gjort av fascismehistorikeren professor emeritus Robert O. Paxton, med referanse til artikkelen hans The Five Stages of Fascism (i The Journal of Modern History, bind 70, № 1, mars 1998, ss. 1–23).

Hvis du er blant dem som gjerne bruker noen timer i løpet av dagen på å lese ting du egentlig ikke bryr deg om (og det gjør vi vel alle innimellom, ikke sant?), sett heller av tida til å lese artikkelen hennes, og, hvis mulig, artikkelen til prof. em. Paxton. Dersom du ikke har tilgang til den hjemmefra, gå til biblioteket ditt, og spør om du kan få den gjennom dem; alle som har universitetstilknytning, har tilgang gjennom JStor.

«Rettferdigheten er skjedd fyllest»

President Barack Obama har kunngjort at Osama bin Laden endelig, etter ti års krig, er tatt av dage. Pressemeldingen hans (film) kan sees på Det hvite hus’ hjemmeside

Remarks by the President
on Osama bin Laden

East Room

11:35 P.M. EDT

The President:

Good evening. Tonight, I can report to the American people and to the world that the United States has conducted an operation that killed Osama bin Laden, the leader of al Qaeda, and a terrorist who’s responsible for the murder of thousands of innocent men, women, and children.

It was nearly 10 years ago that a bright September day was darkened by the worst attack on the American people in our history. The images of 9/11 are seared into our national memory – hijacked planes cutting through a cloudless September sky; the Twin Towers collapsing to the ground; black smoke billowing up from the Pentagon; the wreckage of Flight 93 in Shanksville, Pennsylvania, where the actions of heroic citizens saved even more heartbreak and destruction.

And yet we know that the worst images are those that were unseen to the world. The empty seat at the dinner table. Children who were forced to grow up without their mother or their father. Parents who would never know the feeling of their child’s embrace. Nearly 3,000 citizens taken from us, leaving a gaping hole in our hearts.

On September 11, 2001, in our time of grief, the American people came together. We offered our neighbors a hand, and we offered the wounded our blood. We reaffirmed our ties to each other, and our love of community and country. On that day, no matter where we came from, what God we prayed to, or what race or ethnicity we were, we were united as one American family.

We were also united in our resolve to protect our nation and to bring those who committed this vicious attack to justice. We quickly learned that the 9/11 attacks were carried out by al Qaeda – an organization headed by Osama bin Laden, which had openly declared war on the United States and was committed to killing innocents in our country and around the globe. And so we went to war against al Qaeda to protect our citizens, our friends, and our allies.

Over the last 10 years, thanks to the tireless and heroic work of our military and our counterterrorism professionals, we’ve made great strides in that effort. We’ve disrupted terrorist attacks and strengthened our homeland defense. In Afghanistan, we removed the Taliban government, which had given bin Laden and al Qaeda safe haven and support. And around the globe, we worked with our friends and allies to capture or kill scores of al Qaeda terrorists, including several who were a part of the 9/11 plot.

Yet Osama bin Laden avoided capture and escaped across the Afghan border into Pakistan. Meanwhile, al Qaeda continued to operate from along that border and operate through its affiliates across the world.

And so shortly after taking office, I directed Leon Panetta, the director of the CIA, to make the killing or capture of bin Laden the top priority of our war against al Qaeda, even as we continued our broader efforts to disrupt, dismantle, and defeat his network.

Then, last August, after years of painstaking work by our intelligence community, I was briefed on a possible lead to bin Laden. It was far from certain, and it took many months to run this thread to ground. I met repeatedly with my national security team as we developed more information about the possibility that we had located bin Laden hiding within a compound deep inside of Pakistan. And finally, last week, I determined that we had enough intelligence to take action, and authorized an operation to get Osama bin Laden and bring him to justice.

Today, at my direction, the United States launched a targeted operation against that compound in Abbottabad, Pakistan. A small team of Americans carried out the operation with extraordinary courage and capability. No Americans were harmed. They took care to avoid civilian casualties. After a firefight, they killed Osama bin Laden and took custody of his body.

For over two decades, bin Laden has been al Qaeda’s leader and symbol, and has continued to plot attacks against our country and our friends and allies. The death of bin Laden marks the most significant achievement to date in our nation’s effort to defeat al Qaeda.

Yet his death does not mark the end of our effort. There’s no doubt that al Qaeda will continue to pursue attacks against us. We must – and we will – remain vigilant at home and abroad.

As we do, we must also reaffirm that the United States is not – and never will be – at war with Islam. I’ve made clear, just as President Bush did shortly after 9/11, that our war is not against Islam. Bin Laden was not a Muslim leader; he was a mass murderer of Muslims. Indeed, al Qaeda has slaughtered scores of Muslims in many countries, including our own. So his demise should be welcomed by all who believe in peace and human dignity.

Over the years, I’ve repeatedly made clear that we would take action within Pakistan if we knew where bin Laden was. That is what we’ve done. But it’s important to note that our counterterrorism cooperation with Pakistan helped lead us to bin Laden and the compound where he was hiding. Indeed, bin Laden had declared war against Pakistan as well, and ordered attacks against the Pakistani people.

Tonight, I called President Zardari, and my team has also spoken with their Pakistani counterparts. They agree that this is a good and historic day for both of our nations. And going forward, it is essential that Pakistan continue to join us in the fight against al Qaeda and its affiliates.

The American people did not choose this fight. It came to our shores, and started with the senseless slaughter of our citizens. After nearly 10 years of service, struggle, and sacrifice, we know well the costs of war. These efforts weigh on me every time I, as Commander-in-Chief, have to sign a letter to a family that has lost a loved one, or look into the eyes of a service member who’s been gravely wounded.

So Americans understand the costs of war. Yet as a country, we will never tolerate our security being threatened, nor stand idly by when our people have been killed. We will be relentless in defense of our citizens and our friends and allies. We will be true to the values that make us who we are. And on nights like this one, we can say to those families who have lost loved ones to al Qaeda’s terror: Justice has been done.

Tonight, we give thanks to the countless intelligence and counterterrorism professionals who’ve worked tirelessly to achieve this outcome. The American people do not see their work, nor know their names. But tonight, they feel the satisfaction of their work and the result of their pursuit of justice.

We give thanks for the men who carried out this operation, for they exemplify the professionalism, patriotism, and unparalleled courage of those who serve our country. And they are part of a generation that has borne the heaviest share of the burden since that September day.

Finally, let me say to the families who lost loved ones on 9/11 that we have never forgotten your loss, nor wavered in our commitment to see that we do whatever it takes to prevent another attack on our shores.

And tonight, let us think back to the sense of unity that prevailed on 9/11. I know that it has, at times, frayed. Yet today’s achievement is a testament to the greatness of our country and the determination of the American people.

The cause of securing our country is not complete. But tonight, we are once again reminded that America can do whatever we set our mind to. That is the story of our history, whether it’s the pursuit of prosperity for our people, or the struggle for equality for all our citizens; our commitment to stand up for our values abroad, and our sacrifices to make the world a safer place.

Let us remember that we can do these things not just because of wealth or power, but because of who we are: one nation, under God, indivisible, with liberty and justice for all.

Thank you. May God bless you. And may God bless the United States of America.

Det begynner vel, hvis jeg ikke tar feil, å nærme seg gjenvalgstid for presidenten, og jeg antar dette vil styrke saken hans betraktelig. Det er noe det amerikanske folket har ventet fryktelig lenge på.

«Shades of gray» av P. Z. Myers

For noen dager siden brant en amerikansk pastor en koran. Som vanlig ble reaksjonen dramatisk, og denne gangen usedvanlig tragisk. De rasende demonstrantene, oppildnet av prestene sine (jeg greier dessverre ikke å se at det de gjorde, prestene der altså, og det presten i U. S. A. gjorde, egentlig var bedre eller verre enn den andre partens handlinger – det handler til syvende og sist om hellig krig fra begge parter), gikk til angrep på FN-hovedkvarteret i Mazar-i-Sharif i mangel av amerikanere å angripe i stedet.

PZ Myers er biolog og professor ved University of Minnesota, Morris. For en lengre biografi, les denne artikkelen.

Professor P. Z. Myers har skrevet en gripende artikkel der han fronter synet sitt. Han er blottet for religiøse, og for den saks skyld ikke-religiøse interesser, og fremhever det humanistiske, etiske og moralske synet på saken i stedet. Jeg anbefaler de av dere som ikke har sett artikkelen hans enda å stikke innom Pharyngula/Scienceblogs og lese.

Sometimes, issues demand nuance. This is a complicated world and there are a great many subjects that simply aren't reducible to binaries – we do a disservice to the subtleties when we discard them in favor of absolutes. And often I can agree that we need depth and breadth of understanding if we’re to navigate a difficult situation.

But sometimes the issues are black and white. Sometimes the answers are clear and absolute. And in those cases, attempts to bring out the watercolors and soften the story by blurring the edges do a disservice to reality. There are places where there are no ambiguities, and the only appropriate response is flat condemnation. And we witness them every day.

(…)

I’m an extremist in this debate, I will freely confess. I hold an absolute view that no killing is ever justified, that individuals have the necessity to defend themselves against assailants, but that even that does not grant moral approval to snuffing out the life of another. Don’t even try to pull out a scale and toss a copy of the Koran on one side and the life of a single human being on the other – the comparison is obscene. (…)

Første eksamen i «Antikkens filosofi»

Jeg er glad jeg har tatt meg tid til å prøve å pløye meg gjennom hele Politikken, for nå har vi fått den første eksamenen vår i «Antikkens filosofi», FIL-1010. Oppgaveteksten er som følger:

Natur og samfunn i Aristoteles’ Politikken, bok I

Aristoteles refererer til naturen dels for å forklare, dels for å rettferdiggjøre sosiale og politiske ordninger. Oppgaven innebærer at du skal belyse begge disse aspektene ved det aristoteliske synet på forholdet mellom natur og samfunn.

1. I bok 1 av Politikken sier Aristoteles at mennesket er et politisk vesen av natur. Gjør rede for hva denne oppfatningen går ut på.
2. Aristoteles hevder at visse herredømmerelasjoner, som forholdet mellom mann/kvinne og herre/slave, er naturlige relasjoner. Gjør nærmere rede for Aristoteles’ oppfatning og legg vekt på Aristoteles’ begrunnelse for at de omtalte formene for herredømme er naturlige.
3. Som en kortfattet avslutning: Hvilke tanker du gjør deg om Aristoteles’ forsøk på å rettferdiggjøre hierarkiske sosiale relasjoner med referanse til at de er naturlige?

Alle oppgavedelene skal besvares.

Da ønsker jeg meg selv lykke til, så får man se hvordan det går.

Aristoteles om demokrati

For tiden holder jeg på å lese meg gjennom Aristoteles’ Politikken. Det er ikke akkurat lett lesing, men likevel interessant. Det hersker ingen tvil om at han med rette kan kalles vitenskapens far; man merker det godt i hvordan poengene hans legges fram, argumenteres for og imot og til slutt får konklusjonene sine. Her og der i margen har jeg skrevet inn en del kommentarer som jeg skal huske på å ta opp under neste forelesning (som for meg blir om halvannen uke, siden vi skal til Loen førstkommende helg), men inntil da: her er noen av Aristoteles’ tanker om demokrati:

(…) we have next to consider how many forms of government there are, and what they are; and in the first place what are the true forms, for when they are determined the perversions of them will at once be apparent. (…) The true forms of government (…) are those in which the one, the few, or the many, govern with a view to the common interest; but governments which rule with a view to the private interest, whether of the one, or of the few, or of the many, are perversions. (…)

Of the above-mentioned forms, the perversions are as follows: of royalty, tyrrany; of aristocracy, oligarchy; of constitutional government, democracy. For tyrrany is a kind of monarchy which has in view the interest of the monarch only; oligarchy has in view the interest of the wealthy; democracy, of the needy: none of them the common good of all.

In our original discussion about governments we divided them into three true forms: kingly rule, aristocracy, and constitutional government, and three corresponding perversions – tyranny, oligarchy, and democracy.(…)

It is obvious which of the three perversions is the worst, and which is the next in badness. That which is the perversion of the first and most divine is necessarily the worst. And just as royal rule, if not a mere name, must exist by virtue of some great personal superiority in the king, so tyranny, which is the worst of governments, is necessarily the farthest removed from a well-constituted form; oligarchy is little better, for it is a long way from aristocracy, and democracy is the most tolerable of the three.

A writer who preceded me has already made these distinctions, but his point of view is not the same as mine. For he lays down the principle that when all the constitutions are good (the oligarchy and the rest being virtuous), democracy is the worst, but the best when all are bad. Whereas we maintain that they are in any case defective, and that one oligarchy is not to be accounted better than another, but only less bad.

Selv om grekerne av historien har fått æren for å stå bak demokratiet, var det over hodet ikke alle som var like begeistret for det. Det virker som dess mer intellektuelt begavet de var, dess mindre begeistret var de for det; Sokrates var et eksempel på det. Slike meninger gjelder kanskje i dag også, eller?