Nokre korte ord om det filosofiske omgrepet «idé»

Eg held framleis på å lese Cicero sine Samtalar på Tusculum (og det er slett ikkje så verst triveleg å lese det), og i avsnitt 1.58 seier han at:

Cumque nihil esset, ut omnibus locīs ā Platōne disseritur – nihil enim putat esse quod oriātur et intereat, idque sōlum esse, quod semper tāle sit, quāle est; ἰδέαν appellat ille, nōs speciem – nōn potuit animus haec in corpore inclūsus agnōscere, cognita attulit: ex quō tam multārum rērum cognitiōnis admīrātiō tollitur. Neque ea plānē videt animus, cum repente in tam īnsolitum tamque perturbātum domicilium immigrāvit, sed, cum sē collēgit atque recreāvit, tum agnōscit illa reminīscendō: ita nihil est aliud¹ discere nisi recordārī.

1 Her tyding jamfør II frå Latinsk ordbok: ofte = bare.

Og sidan inkje er, slik det allstad blir framlagt av Platon: for han meiner at det er inkje som blir til og går til grunne, og at det aleine er som alltid er slik eit slag som det er; han sjølv kallar det ἰδέα, me kallar det tankebilete. Livskrafta kunne ikkje erkjenne dette [medan ho var] innestengd i lekamen; ho bar med seg erkjenningane: Frå dette blir forundringa [vår] om kjennskapen til so mange ting oppheva. Og livskrafta ser ikkje dette beint fram når ho brått har flytta inn til slik ein usedvanleg og slik ein forstyrra opphaldsstad, men, når ho har samla seg og kome seg, då kjenn ho dei att med å hugse [dei]: Dermed er å lære inkje [meir enn] å berre minnast.

Cicero: Samtalar på Tusculum 1.58

Kva er då eigenleg denne idéen, dette tankebiletet? Bakgrunna er Platon sin tanke om kva me eigenleg kan vite, kva me eigenleg kan få viten om. Anfinn Stigen skriv at Idéene er evige mønstre for de ting som kan eksistere i sanseverdenen, og mønstrene eksisterer forut for og uavhengig av om noe blir laget etter dem. Idéverdenen er evig. Idéene er uforanderlige. (Anfinn Stigen: Tenkningens historie, bind 1, Gyldendal akademisk forlag, 20. opplag 2011, s. 64.) Nøkkelen til kva dette handlar om ligg altså i spørsmålet kva kan me få viten om? Platon ønskjer å finne ut kva viten er, kva me kan få viten om og treng dermed ein metode for å finne ut korleis han kan få svar på desse spørsmåla.

Det er passande at dei to ordbøkene eg brukar til vanleg har so nærliggande forklaringar på kva det greske og latinske uttrykket faktisk tyder. Den gresk–danske ordboka mi (Berg, C.: Græsk–dansk Ordbog til skolebrug, anden forkortede udgave, andre opplag, Gyldendalske boghandel, Nordisk forlag, S. L. Møllers bogtrykkeri, København, 1950) seier at ἰδέα er 3) i philosophisk Btdng., Tankebillede, Ide, Begreb, medan den latinske ordboka mi (Johanssen, Jan & Nygaard, Marius & Schreiner, Emil: Latinsk ordbok : latin–norsk, fjerde reviderte utgåve av Kraggerud, Egil & Tosterud, Bjørg, J. W. Cappelens Forlag ⅍, Oslo, 1998) omtalar speciēs som 2 d forestilling, begrep; idé, ideal. Faktisk får me i kommentarane til Loeb-utgåva ei veldig fin oppsummering av problemet Platon prøvde å svare på:

Cicero is summing up the teaching of the Phaedo. Absolute justice, beauty, goodness, etc., are “ἰδέαι,” and knowledge of them cannot be obtained through the senses. These “ideas” are unchanging, are always what they are and do not admit of variation. We acquired knowledge of them before we were born. Objects perceived by the senses are always changing and hardly ever the same. The soul is akin to the invisible and unchanging: the body to the visible and changing. The body drags the soul into the region of the visible and changing, and the soul wanders and is confused. We make the nearest approach to knowledge when we have the least possible connection or fellowship with the body. If the soul had had no life apart from its association with the body, it could not have acquired knowledge of the true realities, the “ideas.”

Note. 3 s. 69 i King, J. E.: Tusculan Disputations with an English translation by J. E. King, Cicero XVIII, LCL 141, Harvard University Press, Cambridge, Massachusetts / London, England, første gong publisert i 1927, revidert i 1945, ISBN 978-0-674-99156-9, DOI.

Det er denne idélæra som er grunnlaget for hulelikninga, som tek for seg to av nivåa i idélæra hans. Kort oppsummert er ho at me har ein tanke om kva eit menneske er, det ideelle menneske; so har me eit omgrep menneske, altså måtane me omtalar oss sjølve på, kva me er, kan vere, vil vere; so har me oss sjølve, slik me går rundt omkring i verda med skavankane våre, nokre meir lik idealet, idéen mennesket, andre mindre; so har me til slutt bileta av menneske, skuggebileta som me kjenner frå hulelikninga.

Til sist, som so mange filosofiprofessorar har sagt før, om du vil ha ei innføring i kva hulelikninga går ut på, sjå The Matrix. Filmen er fabelaktig, og framleis, sjølv over tjue år etter at han kom ut, både sterk, meiningsfull og ikkje minst flott å sjå på. (Og framleis, som den gong då, er eg litt misunneleg på dei som er på klubben når Neo og Trinity møtast fyrste gongen.)

Cicero: Nytelsesfilosofi er joss og mannjskit

Det er ingen hemmelighet at Cicero var lite begeistret for epikureerne; i et brev til broren hans Quīntus for eksempel (QFr 14.5), omtaler han Titus Lucrētius Carus’ læredikt som å inneha geniets gnister men å være høyst teknisk – og i bunn og grunn kjedelig. Men hva med storverket hans Samtaler på Tusculum?

Byste av Epikur av kunstneren Sailko, fra Wikimedia Commmons. CC by SA 3.0.

[…] sed mandāre quemquam litterīs cōgitātiōnēs suās, quī eās nec dispōnere nec illūstrāre possit nec dēlectātiōne aliquā adlicēre lēctōrem, hominis est intemperanter abūtentis et ōtiō et litterīs. Itaque suōs librōs ipsī legunt cum suīs, nec quisquam attingit praeter eōs, quī eandem licentiam scrībendī sibi permittī volunt.

[…] men at noen overhodet tilkjennegir tankene sine til skrift, noen som verken evner å anbringe dem i orden eller belyse dem, eller å på et eller annet vis lokke leseren med nytelse, [det er] et menneske [av et slag så] over stokk og stein misbrukende såvel fritid som lærdom. Dermed leser disse sine egne bøker med [rævdilterne] sine, overhodet noen verken rører [bøkene] unntatt dem som ønsker å tillate for sin egen del den selsamme friheta å skrive.

Cicero, Samtaler på Tusculum 1.6

Så, kort oppsummert, som overskrifta på posten tilsier: Cicero syntes at nytelsesfilosofien til dem som kalte seg epikureere var joss og mannjskit. Men her er det nok viktig å nevne at han nok først og fremst tenkte på dem som kom etter Epikur, ikke Epikurs faktiske filosofi; han kaller det jo ikke epikureisk filosofi, men livsnytelsesfilosofi. Jeg lar Store norske leksikon avslutte:

Fysikk kunne bidra til [livsførsel som førte til lykke,] ved å gi ting sine naturlige forklaringer og derved befri menneskene for lykkedrepende overtro og frykt for gudene, slik at de uforstyrret kunne leve for nytelsen. Denne var for Epikur ikke først og fremst den sanselige nytelsen, men den opphøyede sjelsroen (ataraksia) som medførte befrielse fra ulyst og lidelse.

Epikurs lære ble mistolket av hans elever, som la hovedvekten på sanselig nytelse. Slik fikk ord som epikureer og epikurisme nedsettende betydning.

Store norske leksikon: Epikur.

Cicero om liding, sjølvdrap og aksept

Cato frå Uthica, statue på Louvre, frå Wikimedia Commons. Klikk på biletet for å sjå heile.

Eg held fram med omsetjingane mine, og har her ein ny passasje frå Cicero, men denne gongen frå Ciceros filosofiske verk Om det høgste gode og vonde. Teksten er det viktigaste, so eg går rett på sak:

Utdrag frå Cicero sitt verk Dē fīnibus bonōrum et malōrum bok 1, del 15.49

[49] Eadem1 fortitūdinis ratiō reperiētur. Nam neque labōrum perfūnctiō neque perpessiō dolōrum per sē ipsa allicit nec patientia nec assiduitās nec vigiliae nec ea ipsa, quae laudātur, industria, nē fortitūdō quidem, sed ista sequimur, ut sine cūrā metūque vīvāmus animumque et corpus, quantum efficere possīmus, molestiā2 līberēmus. Ut enim mortis metū omnīs quiētae vītae statūs perturbātur, et ut succumbere dolōribus eōsque humilī animō inbēcillōque ferre miserum est, ob eamque dēbilitātem animī multī parentēs, multī amīcōs, nōn nūllī patriam, plērīque autem sē ipsōs penitus perdidērunt, sīc rōbustus animus et excelsus omnī est līber cūrā et angōre,2 cum3 et mortem contemnit,4 quā quī affectī sunt in eādem causā5 sunt, quā ante quam nātī, et ad dolōrēs ita parātus est,‡ ut6 meminerit maximōs morte fīnīrī, parvōs multa habēre intervā̯lla7 requiētis, mediocrium8 nōs esse dominōs, ut, sī tolerābilēs sint, ferāmus, sī minus,9 animō aequō ē vītā, cum ea nōn placeat, tamquam ē theātrō exeāmus. Quibus rēbus intellegitur nec timiditātem ignāviamque vituperārī nec fortitūdinem patientiamque laudārī suō nōmine, sed illās reīcī, quia dolōrem pariant, hās optārī, quia voluptātem.

Den sjølvsame forteljinga skal bli erfart om mot. For verken utføringa av arbeid eller å utstå liding er tillokkande i seg sjølv, heller ikkje verken tålmod eller iherdigskap eller vaktsamheit, eller den dygda, som vert lovprisa, verksemd, og sjølv ikkje eingong mot; men me jagar desse [dygdene] for at me skal få leve* utan uro og frykt, og – so langt me kan gjere det [slik] – for at me skal få fri sjela og lekamen [vår] frå ubehag. For med frykta for å døy blir alt av ro og livstilstand forstyrra, og å slik bøye seg for smerte og bere det med audmjukt og svakt sinn er sørgjeleg; og på grunn av slik ei svekking av sjela har mange forsmådd mangfaldige foreldre, mangfaldige venar, sjølv fedrelandet, og mange [har] til og med fullstendig [forsmådd] seg sjølve! Slik er ei robust og opphøgd sjel heilt ottefri og sorgfri,† for ho‡ foraktar sjølve dauden på det viset som dei som er tekne av den same omstenda er på det viset som førenn dei var fødte;§ og ho er førebudd soleis på smerter, at ho minnast at dei største [smertene] vert avslutta med dauden, at mindre [smerter] har mange opphald med ro, at dei av middelmåtig [karakter] ikkje lar seg herske over; at – viss dei er uthaldbare – kan me tole dei; at i motsatt fall, med tilfreds sjel kan me frå livet – når det ikkje er oss til behag, like so vel som frå teateret – fare ut frå det. Med desse tinga blir det forstått at otte og feigskap ikkje klandrast, djervskap og uthald prisast ikkje i seg sjølve; men at førstnemnde blir vanda av di det valdar smerte, [og] det andre blir trådd etter av di det [skaffar] nyting.

Notar

1. Adverbforma eādem er mogleg («Forresten skal forteljinga om mot bli erfart»), men den er særs usannsynleg, både ut frå vanleg struktur (det at ein khiastisk skytar genitivet mellom) og ut frå kontekst (det at han i det forutgåande har forklart andre samanhenger som tematikken gjeld i). Attende til teksten.

2. Ablātīvus sēparātīvus. Attende til teksten.

3. Her konjunktiv med indikativ. L.o.: cum² (quom, quum), konj. I temporalt [–––] c m. ind. siden; nondum centum anni sunt cum lata lex est; multi anni sunt cum Fabius in meo aere est (det er alt for mange år at F. har vært dvs.: F. har alt mange år vært). Attende til teksten.

4. Sjå Sen. ep. 30.14. Reis, J. S. (red.) (M. Tulli Ciceronis : De finibus bonorum et malorum : Libri I, II, Cambridge University Press, 1925: 74) seier vidare: maximos morte finiri: The native Italian was averse to suicide: this is strongly shown by the fact that the collegia tenuiorum regard all suicides as infames: see Waltzing les corp. professionnelles, I, p. 267 sq., where it is pointed out that Roman lawyers recognized suicide as justifiable in some cases. The Stoic view of the worthlessness of life induced suicide: Sen. d. I, 6, 6 contemnite dolorem: aut solvetur aut solvet. Epicurus ap. Plut. de aud. poet. p. 36 b οἱ μεγάλοι πόνοι συντόμως ἐζάγουσιν, οἱ δὲ χρόνιοι μέγεθος οὐκ ἒχουσιν, and id. non posse suaviter vivi, p. 1103 e ὁ γὰρ πόνος ὁ ὑπερβάλλων συνάψει θανάτῳ: see also passages quoted in n. on § 40 (mors). Plutarch in the former passage quotes a line of Aeschylus: θάρσει· πόνου γὰρ ἄκρον οὐκ ἔχει χρόνον. Also Marc. Aurel. 7, 33 περὶ πόνου· τὸ μὲν ἀψόρητον ἐζάγει· τὸ δὲ χρονίζον, φορητόν; id. 7, 64. Attende til teksten.

5. Reis (1925: n. 9 s. 74): in eadem causa: this use of causa, meaning ‘circumstances,’ is not uncommon. The words in ead. c. occur in Caec. 38 and Off. 1, 112 (but in the latter passage only in inferior mss.); Caes. B.G. 4, 4, 1; Sen. d. 4, 19, 5. Attende til teksten.

6. Her konsekutiv, jf. NS.227.J.3: a. konsekutiv ’(så) att’ i adverbialsatser: § 228,1. NS.228.1: I den överordnade satsen står ofta ett korrelat, som hänvisar på ut-satsen: ita, sic så, på sådant sätt, tam så (mycket), adeo till den grad, talis sådan, tantus så stor, tot så många. Även is och hic användas i betydelsen ’så stor, sådan’ (jfr § 162,3). Efter sådana korrelat översättes ut med ’att’. Sjå og n. 4 over. Attende til teksten.

7. intervallum: OLD, Forcellini, L.o.; intervāllum: L&S, Steinnes. Attende til teksten

8. Sjå †. Attende til teksten.

9. L.o.: minus [–––] c ikke, i forbindelsene: si minus (om ikke, i motsatt fall) […]. Attende til teksten.

Her er det ein konjunktiv i den latinske teksten, men begge desse blir betre omsett til norsk med den same ønskjetenkinga med å bruke ein futurum med eit ekstra hjelpeverb. Attende til teksten.

Eigenleg «fri frå otte og frå sorg», men denne måten å skrive det på kling betre på norsk. Ikkje alle samansette ord i norsk kan omsetjast til genitivskonstruksjonar. Attende til teksten.

I norsk er ‹sjel› hokjøn; i latin er ‹animus› hankjøn; derav får me parātus est, ikkje parāta est. Attende til teksten.

ɔ: For sjela foraktar sjølvaste dauden på same viset som dei som er ufødte foraktar dauden. Attende til teksten.

Cicero om alderdom og dauden

Byste av Cato den eldre frå Store norske leksikon. Lisens: Falt i det fri.

Eg held på og gjennomgår referansar som Carmine Ruff har i magisteravhandlinga si frå 1970-talet til sjølvdrap. Der har han eit tillegg der han listar opp alle referansar til sjølvdrap han har funne, inkludert variantar av mors. Etterkvart som eg har jobba meg ned gjennom dei, har eg funne at det er mange av dei som anten har feil eller manglar i seg (så det er jo ein nyttig lærdom til seinare: Sjekk referansane til referansane dine!), men etter kvart har eg funne kva det er han faktisk refererte til, og med tida har eg òg omsett dei. Denne passasjen syntest eg var særleg interessant, so her får du dagens latin med omsetjing til nynorsk:

Mortem igitur omnibus hōrīs impendentem timēns quī poterit animō cōnsistere?

75. Dē quā nōn ita longā disputātiōne opus esse vidētur, cum recorder nōn L. Brūtum, quī in līberandā patriā est interfectus, nōn duōs Deciōs, quī ad voluntāriam mortem cursum equōrum incitāvērunt, nōn M. Atīlium, quī ad supplicium est profectus, ut fidem hostī datam cōnservāret, nōn duōs Scīpiōnēs, quī iter Poenīs vel corporibus suīs obstruere voluērunt, nōn avum tuum L. Paulum, quī morte luit conlēgae in Cannēnsī ignōminiā temeritātem, nōn M. Mārcellum, cūjus interitum nē crūdēlissimus quidem hostis honōre sepultūrae carēre passus est†, sed legiōnēs nostrās, quod scrīpsī in Orīginibus, in eum locum saepe profectās alacrī animō et ērēctō, unde sē reditūrās numquam arbitrārentur. Quod igitur adulēscentēs, et ei‡ quidem nōn sōlum indoctī, sed etiam rūsticī, contemnunt, id doctī senēs extimēscent?

Derfor, siden dauden truar kvar ein time, [korleis] kan han som fryktar [er fryktande [dauden]] vere standhaftig i sjela?

75. Om dette synest det å ikkje vere nødvendig med nokon slik lang argumentasjon, når eg minnast ikkje Lūcius Brutus, som i frigjeringa av fedrelandet sitt blei drepen; ikkje dei to Decius-ane, som til ein friviljug daude sette hestane sin kurs i radig fart; ikkje Mārcus Atīlius, som var faren ut til pinsle, for å bevare trua gjeven av fienden; ikkje dei to Scīpiō-ane, som ville stogge den puniske marsjen med lekamane sine; ikkje bestefaren din Lūcius Paulus, som med dauden reinvaska kollegen si vanære i Cannæ si skjemsle*; ikkje Mārcus Mārcellus, sjølv ikkje den mest grufulle fienden tålte å nekte dauden hans gravferdsæra; men heller [når eg minnast] legionane våre, som eg har skrive om i Orīgō, ofte framrykkjande til slik ein stad med muntert sinn og rakrygga, frå kor dei aldri hadde tru på at dei skulle vende heim. Det, dermed, som framslengen – og faktisk ikkje berre dei u(ut)danna, men sjølv dei bondske – fordømer, det skal danna gamlingar ottast?

Cicero: Om alderdomen (Dē senectūte) 74f

Notar

* Slaget ved Cannæ gjekk frykteleg dårleg for romarane; dei blei fullstendig overkøyrde. Attende til teksten.

† Tek ablativ, om eg ikkje tek feil. Attende til teksten.

‡ Slaget ved Cannæ gjekk frykteleg dårleg for romarane; dei blei fullstendig overkøyrde. Attende til teksten.

Masteroppgaven: De der fordømte referansene

Jeg holder på og gjennomgår alle kommentarene jeg har fått fra Yngvild (og meg selv) til kapitlene Ⅱ–Ⅴ. En kommentar jeg hadde til Cicero har de siste par–tre månedene bare stått som [Sett inn ref. til kommentarer mot Cicero om det tvilsomme ekteskapet hans.]. I dag, etter rundt sju timers arbeid, oppslag i ti bøker som ikke ga noe svar, fire bøker som ga svar, samt ordbøker, grammatikk og primærkilder via The Latin Library og i bokform (takk og pris for Loeb Classical Library), fikk jeg endelig skrevet referansen. Og folk lurer på hvorfor det tar lang tid å skrive akademiske tekster?

Bilde fra for noen uker siden, da jeg skreiv på kapittel Ⅴ. Åtte bøker, én time, ei setning.

Og hva var Cicero blitt «ertende utfordret» med? Ord han beskriver som maledicta – hånende skjellsord og krenkende tale; utfra det vi kjenner til om Ciceros eget seksualliv, kan vi anta at det hadde noe å gjøre med ekte­skapet hans til ei – selv etter datidas normer – drøyt ung jente for en sekstiåring.²⁶

²⁶ I Dē officiīs (1.85) sammenligner han statsstyret med vergens ansvar: Slik vergen må ta avgjørelser til beste for den beskyttede, ikke med hensyn til seg selv, slik må også statsstyrerne handle for staten. Hva da med ekteskapet hans til den unge Publilia? Han var blakk,^* hun var rik, men han var vergen hennes. Kritikken noen ga under bryllupet avviste han med skarpt vidd: Crās mulier erit.^† Høsten 46 giftet de seg, og noen uker senere, året etter, skilte han seg fra henne; beretningene sier det var fordi hun av sjalusi var kald og ufølsom hva gjelder Ciceros tap av dattera Tullia. (Hemelrijk 1999: n. 171 s. 257; Rawson, E. 1983: 223–5.)
^* Cic. Att. 12.51.3: Dēbēre nōn esse dīgnitātis meae (…): ‹Hoc metuere, alterum in metū nōn pōnere!› (…). – Det er ikke verdig for meg å være i gjeld (…): ‹[Rart] å frykte dette, [og] å ikke regne dette andre som forferdelig!› (…).
^† Quint. Inst. 6.3.75: Hun kommer til å være et kvinnfolk i morgen.

Litteratur:

Hemelrijk, Emily A.: Matrona Docta : Educated women in the Roman élite from Cornelia to Julia Domna, Routledge, London, 1999.

Rawson, Elisabeth: Cicero : A Portrait, Cornell University Press, Ithaca (NY), rev. utg. av 1983.

Studieplassen min

Det er lørdag, solskinn og varmt ute, men jeg dro på universitetet for å prøve å få skrevet mer. Det tok ei stund før jeg kom i gang, fordi jeg fant ut at jeg ville gjøre andre ting først… (Forhåpentligvis blir resten av dagen en effektiv arbeidsdag.) Så her presenteres arbeidsplassen min. Det er en viss orden i kaoset. Bildet får tale for seg selv.

Arbeidsplassen min på lesesalen for masterstudentene i historie i Breiviklia på UiT.

Lingua latīna: [Bevingede ord] Ⅲ

Mārcī Tullī Cicerōnis Ōrātiōnēs Philippicae

Dagens uttrykk er fra samme tale som de to foregående, fra 114. avsnitt, som avslutning på begrunnelsen hans (cōnfirmātiō). Det virkelig bevingede uttrykket fra denne passasjen kommer i morgen, der han poetisk forteller hva fred er. Grunnen til at jeg valgte akkurat dette korte sitatet i dag, er at det viser svært tydelig hvordan man kan uttrykke mye med få ord, med et sterkt bøyd språk som latin.

Illī quod nēmō fēcerat fēcerunt.

De [mennene] gjorde hva ingen hadde gjort [før dem].
eller
De [mennene] gjorde det som ingen hadde gjort [før dem].

Det Cicero snakker om her, er naturligvis Cæsars drapsmenn, som slik republikkens tilhengere så det tok livet av en som forsøkte å bli konge over romerne. (Som kjent hadde romerne et mildt sagt problematisk forhold til kongsmakt; veien fra konge til tyrann var gjerne kort.) Republikken får et liv og ei sjel i seg selv, i måten Cicero beskriver den, der han sier at Det romerske folket har menn til hvem de kan overlate republikkens ror; hvorenn de er hen i verden, der er forsvaret av hele republikken, eller – heller – der er selve republikken, som så langt bare har hevnet seg selv, og ikke kommet seg. (Cic. Phil. 2.113)

Grammatikken

Setningsstruktur

Hovedsetninga består av kun et subjekt, illī, med tilhørende verb på slutten, fēcerunt. Underlagt subjektet, er dessuten relativsetninga quod nēmō fēcerat.

Spesielle ord

Påpekende pronomen

Latin har, i motsetning til for eksempel norsk og engelsk, et stort utvalg av påpekende pronomen. Hvis man snakker om noe knyttet til en selv, 1. person, brukes hic, haec, hoc, og det oversettes vanligvis med denne eller dette. Hvis man snakker om noe tilknyttet 2. person, bruker man i stedet iste, ista, istud, som på norsk gjerne oversettes med den der / det der. Snakker man om noe fjernere, noe som er der borte, bruker man ille, illa, illud, som gjerne oversettes til den/-ne [der borte] / det/-te [der borte].

I tillegg til de nevnte ordene, kommer dessuten is, ea, id, altså han, hun, den/det; legg merke til at disse er å regnes som påpekende pronomen, og ikke som personlige pronomen. Dette skyldes nok at person uttrykkes gjennom verbet, og at man i de tilfellene man har behov for å nevne hvilken person det er snakk om, heller bruker navn, eller idem, eadem, idem og ipse, ipsa, ipsud. Det førstnevnte betyr den samme, og er ei sammenslåing av is, ea, id og partikkelen -dem. Det sistnevnte betyr selv, f.eks. Caesar ipse sē rēgī fēcit. – Cæsar selv gjorde seg til konge.

Relativt pronomen

På norsk bruker vi vanligvis bare ordet som, men vi har også hvem, hva og hvis som kan brukes i så henseende. På latin har man tilsvarende i pronomenet quī, quae, quod, her vist tabulert, for oversiktens skyld:

Deklinasjon av relativpronomenet quī, quae, quod

	Entall			Flertall
	m.	f.	n.	m.	f.	n.
Dat. og abl. flertall har ei sideform quīs som også kan forekomme; den er lik for alle kjønnene.
Spørrepronomenet quis/quī, quae, quid/quod er foruten formene quis og quid identisk med relativpronomenet quis, quae, quod
Nom.	quī	quae	quod	quī	quae	quae
Akk.	quem	quam	quod	quōs	quās	quae
Gen.	cuius			quōrum	quārum	quōrum
Dat.	cui	quibus
Abl.	quō				quā	quō

Lingua latīna: [Bevingede ord] Ⅱ

Mārcī Tullī Cicerōnis Ōrātiōnēs Philippicae

Dagens uttrykk er hentet fra samme tale, 97. avsnitt. Han kommer til dette avsnittet etter å ha etterlyst penger som har kommet på avveie, som syv hundre skarve millioner sestertsier (eg. sēstertius, -iī, altså sesterkium, sesterkier – -ts-lyden har vi fått fra den tyske uttalen av latinsk c) fra Ops-tempelet, eller de førti millionene han (M. Antonius) plutselig ikke hadde i gjeld lenger. Så store hauger med penger, forteller Cicero, var samlet opp i M. Antonius’ hus, at han ikke lenger telte dem, men veide dem. Det er da han kommer med dagens bevingede ord:

At quam caeca avāritia est!

Men hvor blind grådigheten er!

Eller kanskje heller:

Akk, hvor blind grådigheten er!

Cicero, Phil. 2.97

Grammatikken

Setningsstruktur

Grunnet verbet, som er intransitivt, har vi her ei setning med et subjekt (avāritia) og et predikatsledd (caeca

Spesielle ord

Ordet at er en adversativ (motsettende) partikkel som fungerer som en adversativ konjunksjon. Det kan oversettes på mange måter, som regel men, men derimot e.l., men i denne sammenhengen passer det kanskje best å oversette det med Akk (…).

Hva gjelder quam, kan det her forstås som et spørrende adverb (NS § 227.E.2, 260.3, 261.4). Det oversettes vanligvis med hvor.

Lingua latīna: [Bevingede ord] Ⅰ

Mārcī Tullī Cicerōnis Ōrātiōnēs Philippicae

Dersom noen vet om noen klassiske latinske uttrykk for bevingede ord hadde jeg blitt svært takknemlig for tips!

Itaque cum cēterī cōnsulārēs īrent redīrent, in sententiā mānsī: neque tē illō diē neque posterō vīdī neque ullam societātem optimīs cīvibus cum importūnissimō hoste foedere ullō cōnfīrmārī posse crēdidī.

Dermed, mens andre konsuler gikk fram og tilbake, holdt jeg fast ved meninga [mi]: jeg så deg verken denne dagen eller den neste, ei heller trodde jeg at noen som helst pakt kunne stadfestes mellom de utmerkede borgerne og en hensynsløs [samfunns]fiende.

Cicero, Phil. 2.89

Et par uttrykk å bite seg merke i:

īrent redīrent

Uttrykket īre redīre kan nok bedre oversettes som gå hit og dit, men jeg velger å gå for oversettelsen over i denne sammenhengen, ettersom den er nærmere opp til originalteksten, og dessuten er svært billedlig. Men det er et interessant uttrykk for å beskrive forvirrede folk.

neque tē illō diē neque posterō vīdī

Det jeg her la merke til, var måten setninga var konstruert. Man uttrykker på denne dagen ved å sette tidsuttrykket i ablativ, men ved en enkel tilføyelse av tidsadverbet posterius, får man uttrykket neque illō diē neque posterō. Som vanlig på latin, dersom man kan slippe å gjenta seg selv, benytter man seg helst av den muligheta.