Viser innlegg med etiketten Sokrates. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Sokrates. Vis alle innlegg

onsdag 23. mai 2012

Exāmen philosophicum II: muntlig eksamen

Detalj fra Rafaels «Skolen i Athen», Platon og Aristoteles (bak), Heraklit og Diogenes (front)

For kort tid siden skrev jeg om skriftligeksamenen min i ex. phil., og i dag hadde jeg muntligeksamen. Egentlig burde jeg lese på eksamen til i morgen nå, men jeg trenger å få det ut av systemet så jeg greier å konsentrere meg videre.

Jeg sov dårlig i natt; jeg tror jeg var våken fra ca. tre til seks, men de siste to timene sov jeg nokså greit. Jeg kom meg opp, tuslet på badet og tok meg en dusjet, og nybarbert og velduftende tok jeg på meg den grå dressbuksa, ei burgunderrød skjorte og et skråstripete slips. Jeg synes det var godt å gjøre seg litt ordentlig før jeg skulle av gårde. Jeg laget meg en god frokost, leste litt videre samtidig (Descartes), og dro til universitetet klokka kvart på ti; eksamen skulle starte elleve. På uni, etter å ha funnet ut hvor eksamen skulle være (det viste seg å være i undervisningsrommet vårt) traff jeg på en kar fra Alta som kjente meg igjen fra samlinga med masteren, og vi snakket litt om hvordan det gikk med lesinga, hvordan det gikk med treninga, og planene hans for videre gradering. Så tuslet han bort til noen kjente, jeg leste litt videre, og gikk så ned på Imladris, hvor jeg ble sittende å prate med Kim André om hvordan Aristoteles’ filosofis konklusjoner hadde vært hvis han hadde hatt tilgang på den kunnskapen vi har i dag. Premisset jeg la frem, er at siden metoden er god, ville en endring av forutsetningen ført til nye konklusjoner; Kim mente at metoden og forutsetningen begge var god, så han ville ikke endret på noe. Diskusjonen var interessant og fruktbar.

Så var det på tide å gå opp. Jeg kom inn, leverte fra meg boka til ham, og ble gitt plass ved bordet. De kommenterte først oppgaven min, og mente den var interessant lesing – de likte den – og nevnte at jeg hadde tatt opp både Aristoteles, utilitarismen og Kant. Første spørsmål kom, og det var om jeg kunne si litt om Platon, hvorpå jeg repliserte om de var ute etter idélæra, som ble bekreftet, og jeg snakket om læra hans, først med eksemplene om et tres refleksjon i vannet; deretter en sirkel i sanda – et vognhjul – den matematiske definisjonen av en sirkel – idéen sirkel; for så å fortelle hulelignelsen og trekke sammenligninger til Sokrates og The Matrix-trilogien (og benevnte skipskapteinene nærmest som Sokrates-er reisende rundt og opplyse folk). Deretter ble jeg spurt om å forklare hvilke endringer som kommer med Aristoteles’ tenkning, og jeg la ut i det vide og brede om form og stoff, om sjelene, om hvordan form og stoff er sammenknyttet og hvordan sjela dermed dør med stoffet. Etter det ble jeg spurt litt om Kants etikk; hva den gikk ut på. Jeg måtte tenke meg litt om, men kom raskt til svaret pliktetikk, og de ba meg om å utdype hva det gikk ut på. Den rette handlinga var selvfølgelig svaret, og jeg kom med noen eksempler på hva det kunne være. Spørsmålet videre var hvor den rette handlinga, plikten, kom fra. Selv om Kant mener det kommer fra inni oss, kommenterte jeg at jeg mente Freud hadde et viktig poeng med å koble inn superegoet også. «Men dette er ikke hva Kant mener.» «Nei, det er det ikke; men jeg er uenig med Kant.» Det så ut til å score godt. Videre snakket jeg litt om hvordan det kan være komplisert å se forskjellen på utilitarisme og pliktetikk til tider, når man tar de mer ekstreme eksemplene; dette da med bakgrunn i det kategoriske imperativ.

De var meget fornøyde, og etter å ha vært ute ei lita stund, ble jeg tatt med inn igjen, satt ned ved bordet, og fikk vite at jeg hadde fått karakteren A!

Nå har jeg kommet hjem igjen, og skal gjøre meg klar til eksamen i morgen i HIS-1002, hvis det blir, da. Vi har fått e-post fra universitetsdirektøren om at det muligens blir streik fra i morgen. Vi får se hva som skjer, for uansett må vi møte opp på eksamensstedet til rett tid.

mandag 14. mars 2011

Aristoteles om demokrati

For tiden holder jeg på å lese meg gjennom Aristoteles’ Politikken. Det er ikke akkurat lett lesing, men likevel interessant. Det hersker ingen tvil om at han med rette kan kalles vitenskapens far; man merker det godt i hvordan poengene hans legges fram, argumenteres for og imot og til slutt får konklusjonene sine. Her og der i margen har jeg skrevet inn en del kommentarer som jeg skal huske på å ta opp under neste forelesning (som for meg blir om halvannen uke, siden vi skal til Loen førstkommende helg), men inntil da: her er noen av Aristoteles’ tanker om demokrati:

(…) we have next to consider how many forms of government there are, and what they are; and in the first place what are the true forms, for when they are determined the perversions of them will at once be apparent. (…) The true forms of government (…) are those in which the one, the few, or the many, govern with a view to the common interest; but governments which rule with a view to the private interest, whether of the one, or of the few, or of the many, are perversions. (…)

Of the above-mentioned forms, the perversions are as follows: of royalty, tyrrany; of aristocracy, oligarchy; of constitutional government, democracy. For tyrrany is a kind of monarchy which has in view the interest of the monarch only; oligarchy has in view the interest of the wealthy; democracy, of the needy: none of them the common good of all.

In our original discussion about governments we divided them into three true forms: kingly rule, aristocracy, and constitutional government, and three corresponding perversions – tyranny, oligarchy, and democracy.(…)

It is obvious which of the three perversions is the worst, and which is the next in badness. That which is the perversion of the first and most divine is necessarily the worst. And just as royal rule, if not a mere name, must exist by virtue of some great personal superiority in the king, so tyranny, which is the worst of governments, is necessarily the farthest removed from a well-constituted form; oligarchy is little better, for it is a long way from aristocracy, and democracy is the most tolerable of the three.

A writer who preceded me has already made these distinctions, but his point of view is not the same as mine. For he lays down the principle that when all the constitutions are good (the oligarchy and the rest being virtuous), democracy is the worst, but the best when all are bad. Whereas we maintain that they are in any case defective, and that one oligarchy is not to be accounted better than another, but only less bad.

Selv om grekerne av historien har fått æren for å stå bak demokratiet, var det over hodet ikke alle som var like begeistret for det. Det virker som dess mer intellektuelt begavet de var, dess mindre begeistret var de for det; Sokrates var et eksempel på det. Slike meninger gjelder kanskje i dag også, eller?

fredag 18. februar 2011

FIL-1010: Antikkens filosofi – om Sokrates’ forsvarstale

David: Sokrates’ død. Bilde som viser Sokrates når han får giftbegeret, hvilket vil si fullbyrdelsen av dødsdommen hans.

David: Sokrates’ død. Bilde som viser Sokrates når han får giftbegeret, hvilket vil si fullbyrdelsen av dødsdommen hans.

Og da, endelig, var det første arbeidskravet i antikkens filosofi fullført. Jeg er også på denne oppgaven veldig usikker på om jeg har truffet godt eller ikke. Den som vil må gjerne lese den, og kom gjerne med konstruktive tilbakemeldinger.

Angående det siste avsnittet i oppgaven: Charles Dickens kan bare gå og legge seg.

tirsdag 22. september 2009

Undervisningsmetoder

Her om dagen søkte jeg etter informasjon om Sokrates' metode, og da fant jeg en veldig interessant bok på Google. Albert Newton Raubs bok "School Management", tar for seg det meste som har å gjøre med undervisning. Det er en gammel sak, men det betyr såvisst ikke at ikke lærdommen kan være nyttig.