Samandrag kap. 3 av Georges Minois’ Histoire du suicide

Når me no nærmar oss renessansen, er det me får ei fornya interesse for antikken og antikken sitt tankegods. Når ein har i sinne at antikken som periode omfattar ikring halvanna årtusen, er det klart at idéane var mange og ofte i usemje, og at idéane endra seg over tid – og dét til dels ganske mykje. Kva tenkte greske filosofar? Korleis blei arven frå dei teken opp av romarane?

Johann Carl Loth (1632–1698): Catos daude.
Kjelde: Wikimedia Commons

Om du vil kjøpe boka, her er informasjonen du treng:
Minois, Georges (forfattar) og Cochrane, Lydia G. (omsetjar): History of Suicide: Voluntary Death in Western Culture, The Johns Hopkins University Press, Baltimore/London, 1999. Opphavleg utgjeven som Histoire du suicide: La société occidentale face à la mort volontaire, Libraire Arthème, Fayard, 1995. ISBN engelsk utgåve: 0.8018-6647-2 (hefta utgåve).

Gjenoppdaginga av antikken

Det fjortande hundreåret var åstad for store sosioøkonomiske, politiske, religiøse, militære og kulturelle endringar. Humanistane byrja å gjere seg gjeldande, og sjølv om kristendomen tok mål av seg om å gjeve svar på alt, kom dei til kort for dei intellektuelle, som no byrja å gjenoppdage dei gamle sin viten. Det var særleg sidan dei oppdaga at kristen teologi – som skulle ha svar på alt med hjelp av guddommeleg, ufeilbarleg visdom – ikkje var sams med kva antikkens heltar hadde meint og sagt. Korleis kunne den kristelege kunnskapen vere æveleg sann, når det synte seg at andre hadde meint andre ting?

Dette var farlege spørsmål å stille, og frå dei antikke skrivarane fann dei inspirerande forteljingar om heltemodige sjølvdrap i fleng, frå grekarar til romarar, kvinner som menn, filosofiske og politiske, gamle som unge: Felles for dei alle var at dei hadde eit heilt anna filosofisk utgangspunkt. Dei hadde kome fram til ei anna sanning om sjølvdrapet sin natur, ei sanning dei hadde funnet før kristendomen kom til.

Gresk usemje

I motsetnad til det som skulle prege utviklinga i mellomalderen – at meiningane blei færre og færre og at det blei stadig sterkare semje om kva som var rett – var det mange ulike meiningar å finne i antikken. Ikkje alle dei gamle hadde godord å seie om sjølvdrap; ofte hadde dei ulike filosofiske skolene rak motsatt oppfatting om kva som var det filosofisk rette svaret på spørsmålet om sjølvdrap kunne tolererast, som me òg ser reflektert i dei mange ulike lovene. Hugs at det gamle Hellas ikkje var eitt felles rike slik som Romarriket skulle bli; tvert imot var det ei samling uavhengige bystatar som ofte var i krig med kvarandre, og strengt tatt ikkje blei ei sjølvstendig eining før dei blei erobra av romarane mange hundreår seinare.

I nokre bystatar blei liket av den avlidne straffa, i andre ikkje. Alvarez fortel til dømes at i nokre bystatar blei handa kappa av ein som hadde teke livet sitt for å bli lagt i jorda skilt frå resten av lekamen. Generelt ser ein likevel eit gjennomgåande trekk: Forutan frykt for vonde andar, hadde dei eit rimeleg avslappa forhold til sjølvdrapet. Både stoikarar, epikurearar, kynikarar og kyrenaikarar tok individet sterkt i forsvar: ein måtte ha ein grunnleggjande rett til å bestemme over eige liv:

For these groups only the good life—that is, a life in conformity with reason and human dignity that brought more satisfactions than woes—was worth living. When this was no longer the case, it was foolish to conserve life.

Minois 1999: 43f.

Kan hende mest ekstrem av desse, var Antisthénēs, som meinte at dei som ikkje var av tilstrekkeleg høgt intellekt, burde gå og hengje seg sjølve. Meir avmålte var epikurearane, som meinte at wisdom dictates that when life becomes intolerable one should commit suicide without fuss. (Minois 1999: 44.) Dei, som stoikarane, la til grunn at ein hadde reflektert grundig over det: rasjonalitet måtte liggje til grunn for avgjerda. Pytagorearane var derimot imot sjølvdrapet: Sjela fann lekamen sin grunna ei uhumsk handling, så ho måtte få sjansen til å rense seg; og vidare braut sjølvdrapet talstoda mellom kropp og sjel. Platon argumenterte i Lovene for at ein som tok livet sitt skulle bli nekta offentleg gravferd (men: ikkje gravferd i seg sjølv!), men lista opp fleire unntak frå dette: dom, smerteleg sjukdom ein ikkje kan bli kvitt, og den lunefulle skjebna. Aristoteles, derimot, er brutalt usams med læremestaren sin; han meinte at ein måtte fordøme sjølvdrap:

Det er verd å merkje seg at Platon sine utsegn blei forvrengde av mostandarane hans i seinare kristen tid.

[…] because it is an act counter to justice committed against one’s own person and against the city, because it is an act of cowardice in face of responsibilities, and because it is counter to virtue. We must remain at our posts and confront the vicissitudes of existence with serenity.

Minois 1999: 46.

Soldaten som blir ved posten-argumentet skulle bli mykje brukt av kyrkja i seinare tider, sjølv om andre skulle vise korleis dette var eit svakt argument.

Romarane

Som grekarane var også romarane si meining om sjølvdrapet variert – for nokre var det eit uttrykk for individet sin fridom, medan det for andre var ei usosial handling – men det dei fleste hugsar om romarane, er det avslappa forholdet eliten hadde til sjølvdrapet sett med stoiske auge. Stanly H. Rauh, i ei analyse av Cato Uticensis’ sjølvdrap, skriv om korleis sjølvdrapet kunne vere ein opptreden, og konkluderer med at Once a private act that occasioned little comment from the sources and that was most often performed to maintain the basic human dignity of agency in death, suicide after Cato morphed into something laden with the potential to communicate amidst dire circumstances. (Rauh, Stanly H.: Cato at Utica: The Emergence of a Roman Suicide Tradition i American Journal of Philology, band 139, № 1 (nummer 553), våren 2018, ss. 59–91 (sitat s. 89).)

Platon sin tekst Faidon var vanskeleg å tolke både no som då. Cato leste den to (eller tre (Zadorojnyi, Alexei V.: Cato’s Suicide in Plutarch i The Classical Quarterly, mai 2007, New Series, band 57, № 1, ss. 216–230 (dette frå n. 8 s. 218))) gonger før han stakk sverdet i magen, som kanskje hintar til at han ikkje fullt ut forstod han første gongen (Minois 1999: 46). Om keisar Julian si tolking av teksten, sjå Griffin, Miriam: Philosophy, Cato, and Roman Suicide: I i Greece & Rome, april 1986, band 33 № 1, ss. 64–77 (dette på s. 71)).

I tidleg romersk tid var det som hjå grekarane (og langt dei fleste folk) ei viss frykt for kva eit sjølvdrapslik kom til å gjere. It has been noted that all primitive societies have rites aimed at immobilizing the dead body or mutilating it to render it powerless. (Minois 1999: 47.) Døme på dette er at lik etter henging vart brend i vegkross med veden frå treet som personen hengde seg i (bagandafolket i Sentral-Afrika); eller å dra liket gjennom tornekratt og begrave det avsidesliggjande, nokre gongar med ein stake gjennom kroppen (ewe-folket frå Togo); eller å lemleste det slik at den daude skal skjemjast for mykje til å kome attende (Minois 1999: 47). Me finn liknande riter i det gamle Hellas, som det eg nemnde over om å kappe av handa.

Tolvtavleloven seier inkje om sjølvdrap, men Tarquinius (ein av dei romerske kongane) erklærte at lik etter sjølvdrepne skulle bli krossfeste: Når liket ikkje hadde kontakt med bakken, kunne det ikkje kome seg nokon veg og fuglane som spiste dei tok opp i seg vondskapen som dei hadde festa til lekamen sin. Dette er det einaste romerske forbodet fram til me kjem til dominatet. Det er vel å merkje eitt viktig unntak frå dette: slavar og soldatar. Kvifor? Økonomi. Slaven stjal herren sin eigedom på line med at nokon hadde myrda han; soldaten gjorde det same, men frå staten.

Grunngjeving og rate

Ein skulle tru at dette førte med seg overlag mange sjølvdrap, men sjølv om romarane ikkje trudde at livet var noko ein fekk i gåve frå gudane, ser det ikkje ut til at dei hadde nokon større sjølvdrapsrate enn andre sivilisasjonar (Minois 1999: 49). Som i andre sivilisasjonar var motiva bak sjølvdrap varierte, men det at dei hadde eit såpass avslappa forhold til det, kan nok vere noko av forklaringa på at me får så stor variasjon i sjølvdrap som ikkje kom frå sjuke. Riktignok var sverdet framleis den noble måten å forlate livet på, i motsetnad til henging, noko som skulle vedvare til moderne tid, då pistolen overtok funksjonen som metoden som ein gentlemann burde velje.

Det kanskje mest spesielle med den romerske dauden, var at ting som livstrøytte eller alderdom var heilt akseptable grunngjevingar for å take livet sitt. Det første er noko ein ser særleg særprege tider med store omveltingar, og det er helst intellektuelle som veljer det: In fact, this form of suicide seems in general to be linked to crises of civilizations […] It is, so to speak, the suicide of cultural revolutions. Alderdom som grunngjeving, låg i ein tanke om at lekam og sinn måtte kunne vere i full vigør for å leve eit verdig liv. Ikkje alle kunne leve eit liv i alderdom som Plinius’ ven Nerātius Marcellus:

«Ubi hōra balineī nūntiāta est (…), in sōle, sī caret ventō, ambulat nūdus.»

«Når badetimen meldes, spaserer han – hvis han unnslipper vinden – naken i solskinnet.»

Krogsæter 2015: 106f; Plin. Ep. 3.1.9

Politiske sjølvdrap

Krigstid såg mange sjølvdrap, og politikk spela her ei viktig rolle: Cato sitt sjølvdrap for å sleppe å måtte leve under Cæsar er det best kjende av desse. Andre grunnar kunne vere henretting ved sjølvdrap, altså at ein blei dømd til å døy, men som høgståande borgar fekk høve til å sjølv take livet sitt; sjølvdrap for å unngå dom for brotsverk; sjølvdrap fordi ein hadde avsmak for offentlege saker; eller viss ein var blitt beseira i strid (generalsjølvdrap). Ein har òg flust med segn om heltemodige sjølvdrap; kanskje best kjend av desse er forteljinga om Arria som sa til Paetus-en sin etter å ha teke initiativet at Paete, nōn dolet. (Det gjer ikkje låkt, Paetus. (Frå Plinius’ brev 1:III.16.) Desse mange forteljingane skulle bli teke fram att av humanistane i seinare tid, som synte til at kun dei som tok livet sitt for å unngå dom eller konfiskering blei straffa, noko ganske annleis enn korleis det skulle bli i det kristne Europa. Hos romarane vart ikkje eigedomen tapt eller testamentet gjort ugyldig berre fordi den avlidne hadde teke saken i eigne hender.

Men det varte ikkje. I det andre hundreåret byrja stoisismen å tape seg og romersk lov mot sjølvdrap å bli strengare. Og det er her det ser ut til at eg må sette inn forskingsstøtet mitt. I det tredje hundreåret blei sjølvdrap utan gyldig grunn definert som kriminelt. Juridisk starta det med antoninsk lov, og det blei strengare etter kvart som myndigheitane fekk stadig meir å si i kvardagen til folk flest. Minois fortel at:

[o]ne law of the age of the Antonines considered the suicide of suspects to be an admission of guilt and a justification for confiscating their estate. With the third century, suicide for no valid reason was a crime, and if a suicide’s widow should remarry, her new husband was vilified.

Even before the triumph of Christianity (and for reasons independent of Christian doctrine), condemnation of suicide gradually became the rule in the Roman Empire.

Minois 1999: 54

Kva grunnar er det snakk om her? Det er dette eg må finne ut av. Eg trur heilhjerta at det er nett her kjerna i avhandlinga mi ligg.

Seinare utvikling og arven frå antikken

Rembrandt Harmensz van Rijn: «Lucretias daude» Detroit Institute of Arts. Kjelde: Wikimedia Commons.

Merk korleis kunstnaren har avbilda figurane med klede frå hans eiga tid.

Det var under barbarane at det blei faktisk forbode å take livet sitt. Dette skulle bli vidareutvikla av skolastikarane i mellomalderen, og blei med tida ein grunnstein i kristen tankegang. Kristen-filosofisk utvikling skulle la seg særmerkjast ved at kyrkja viljug tok til seg vitskap frå antikken, men fullstendig avviste moralsynet deira; der var Skrifta einerådande. På 1300- og 1400-talet gjennomgjekk Europa ein kulturrevolusjon som kulminerte med Kopernikus, Luther og Montaigne på 1500-talet. Med dei skulle dei gamle sanningane for alvor bli rysta, og med det også grunnmuren i kristen vitskap. Med tida, gjennom renessansen, skulle nettopp dette verdssynet bli snudd: Det var moralen og lærdomen frå dei gamle som skulle kome til å inspirere nye tenkjarar, medan vitskapen frå dei etter kvart ettertrykkjeleg blei avskaffa. Med dette skulle òg eit nytt syn på sjølvdrap gradvis få sleppe til.

Et veldig kort sammendrag IV:

Euripides’ (Εὐριπίδης, ca. 480–406 fvt.) Hippolytos

I disse eksamensforberedelsestider, skal jeg forsøke å skrive noen svært korte sammendrag av de forskjellige stykkene vi har å lese til skoleeksamen førstkommende mandag i emnet ANK-1210: Antikkens litteratur.

Stykkets persongalleri, lokalisering og handling

Stykkets persongalleri består av Afrodite (Aphrodite), kjærlighetens, elskovens og lystens gudinne; Artemis, den kyske, evig jomfruelige jaktgudinnen; Teseus, amazonenes og minotauren beseirer, nå konge i Athen; Faidra, datter av kongen av Kreta, Teseus’ mann; Hippolytos, sønn av Teseus og amazonedronningen, Teseus’ første kone (hun døde tidlig); Faidras amme, ei gammel dame som tydeligvis har stått Faidra bi hele hennes tilstedeværelse i Teseus’ familieliv; en gammel tjener og et bud; et kor bestående av kvinner fra Troizen. Stykket utspilles i byen Troizen på Peloponnes, i og utenfor kong Teseus slott.

Stykket åpner foran kongeslottet i Troizen, der man kan se statuer og altre tilegnet både Afrodite og Artemis. Afrodite taler og forteller hvordan hun føler seg forhånet av Hippolytos, som fornekter ethvert kjennskap til lyst og elskov, og dermed også nekter å tilbe Afrodite. I stedet har han valgt seg Artemis som sin følgesgudinne, og han er tydeligvis innviet i de eleusinske mysteriene. Hun forteller hvordan Faidra, Teseus’ stemor, lider en hjertesorg som har gjort henne så syk at hun nå ikke ønsker annet enn å dø; for hun har falt i en dyp forelskelse til Teseus, en kjærlighet og lyst hun nekter å følge grunnet skammen det vil føre til. Afrodite fremmer så en spådom, når hun hører Hippolytos ankomme, om at «Hades åpnet har sin port» og at Hippolytos «skuer lyset siste gang i dag.»

Hippolytos kommer med jaktfølget sitt, og lovpriser Artemis for den gode jakten og ofrer til henne. En gammel tjener kommer ut til ham og forsøker å få ham til å forstå at han må respektere alle gudene. Konsekvensen av å ignorere en guddom, eller enda verre, å som Hippolytos har gjort, være respektløs overfor en sådan kan føre til mye lidelse. Hippolytos virker ikke å forstå nødvendigheten i det han sier, så når Hippolytos går inn ber den gamle ved alteret til Kypris (Afrodite) om at hun skal være nådig mot den unge.

Den neste scenen (hvis man kan kalle det det i en slik gammel tragedie – episode er nok et rettere begrep), er jammerklagen til Faidra, først innenfra, så deretter ute. Hun og ammen har en lang dialog, og det kommer til slutt ammen og koret for dagen hvorfor Faidra lider som hun gjør; de forferdes. Ammen greier å overtale henne til å la henne gi henne et botemiddel hun skal ha.

Jeg kom just til å tenke på at jeg har gjemt
i huset midler som kan lindre elskovs kval
og uten skam og uten tap av din forstand
kan lege deg for sotten, hvis du ei er feig.
Men fra den mann du elsker, må jeg ha et tegn,
en hårlokk eller av hans drakt en liten trevl,
hvis tvende sinn skal villig føle seg som ett.

Ammen vender seg til Afrodite-bildet og sier at «Det annet som jeg har på hjerte, vil jeg si | til venner i palasset. Da er målet nådd.» Hun går inn, og en stund etter, etter at man har hørt korets gjenfortelling av mytiske heros’ lidelser, hører man skrik og skrål innenfra, og Faidra skjønner at hun har blitt forrådt. Hippolytos kommer til slutt styrtende ut og vil ikke vite av stemora si. Han legger ut i en tale om hvor mye verden hadde vært, hadde bare menn kunnet bære frem unger uten at hjelp fra kvinnene skal være nødvendig. Han går, og ammen og Faidra diskuterer. Siste replikk fra Faidra til koret er et klart frampek: «Jeg ordner nu min egen sak på beste vis.», hvoretter hun avkrever en ed fra koret på at de skal holde tett om det de vet.

I neste episode hører man sorgskrik innenfra; Faidra har hengt seg selv på brudekammeret. Teseus er akkurat kommet tilbake fra Delfi, og hører dette, så han styrter inn for å finne ut hva som har skjedd og finner Faidra liggende på gulvet, repet skåret av og hun liggende på ei båre. I den ene hånda hennes er en notis (på ei forseglet skrivetavle), og her har hun skrevet at Hippolytos har krenket henne i senga. Teseus tror straks på dette, og avkrever av Poseidon, sin far, det siste av ønskene han hadde igjen (det første reddet ham opp fra underverden, det andre fra Minotauros); Hippolytos skal ikke leve ut dagen.

Hippolytos ankommer og ser hva som har skjedd. Han forsøker å forklare seg, at det ikke kan være sant, og fortvilet prøver han å overbevise Teseus, faren sin, om uskylden hans og den plettfrie vandelen han alltid har søkt og oppnådd. Faren nekter å høre på ham, og Hippolytos blir landsforvist.

Etter korets sang kommer et bud løpende og vil ha tak i kongen, Teseus, for han har sett Hippolytos dø. Han beskriver hvordan han og vennene hans hjalp Hippolytos av sted ved å spenne opp forspannet hans, og at ingen av dem kunne forstå det han var beskyldt for å være rett. Hippolytos red av sted, og da han var kommet til et øde område av stranden forteller budet hvordan en enorm bølge etterfulgte et enormt brak som av torden, kom farende opp mot Hippolytos, og at det ut av bølgen kom en enorm okse. Oksen jaget hestene, hestene ble paniske, men Teseus som den gode rytteren han var forsøkte å roe dem. Oksen derimot fikk dem til å snu retning slik at Teseus til slutt falt, og med foten hektet fast i tøylene ble dradd bortover stranden av hoppene sine, fikk hodet slått i en stor stein; Hippolytos var så hardt skadd blitt at det bare var et spørsmål om tid før han kom til å dø. Teseus ba dem sporenstreks om å hente Hippolytos til ham; kongen er likevel fortsatt vaklende: «imellom sorg og glede, ti jeg nærer sky | for guder og for ham som er min egen sønn».

Artemis kommer så til Teseus når han står alene, og forteller hvordan det hele hadde skjedd. Hippolytos var dømt til å dø, og ingen guder kunne ha gjort det om, for blant gudene er det en lov om at ingen guder skal blande seg inn i hva en annen gjør. Kypris (Afrodite) hadde rammet Faidra med en dyp og inderlig elskov og kjærlighet til Hippolytos, og Faidra selv ble offer for ammens renkespill. Hippolytos, prektig og from, hadde sverget en ed på å ikke snakke om hva som hadde skjedd, og det var grunnen til at han aldri utpekte Faidra. Artemis skolder Teseus for å ikke ha fulgt vanlige prosedyrer og la sønnen få anledning til å forsvare seg selv; i stedet handlet Teseus irrasjonelt og dømte sønnen til landsforvisning, og gjennom Teseus’ misbruk av det siste ønsket sitt voldte han sønnens død.

Hippolytos ankommer på båre, og han får endelig (tilsynelatende, det er litt uvisst) se gudinna han har kjærest. Hun beroliger ham, og Teseus og faren forsones. En forklaringsmyte blir også del av tragedien. Artemis forteller:

Til gjengjeld, stakkars venn, for hva du her har lidt,
skal største heder times deg i Troizens by.
Ti før sitt bryllup skal hver jomfru bringe deg
som offer sine lokkers prakt, og stedse skal
den blyge brud med vemodstårer minnes deg.
Og hymner, det til ære, skal til evig tid
de unge møer synge. Aldri skal ditt navn
og sagnet om at Faidra elsket deg, bli glemt.

Et veldig kort sammendrag III:

Euripides’ (Εὐριπίδης, ca. 480–406 fvt.) Medea

I disse eksamensforberedelsestider, skal jeg forsøke å skrive noen svært korte sammendrag av de forskjellige stykkene vi har å lese til skoleeksamen førstkommende mandag i emnet ANK-1210: Antikkens litteratur.

Stykkets persongalleri, lokalisering og handling

Hovedpersonen i stykket er Medea, barnebarn av Helios, solkongen, og barn av kong Aietes av Kolkis. Andre personer i stykket er Jason (navnet skal uttales /JA-så:n/ som på norsk (dog vel og merke med lang sistestavelse), ikke /DZJEI-søn/ som på engelsk, for det skrives på gresk Ἰάσων, Iásōn), han som jaktet på det gylne skinn og fikk Medea ved Afrodites (Aphrodite) Eros’ hjelp forelsket i ham; barna deres; Kreon, kongen av Korint; Aigeus, kongen av Athen; Medeas amme, hovmesteren og et bud, samt et kor av korintiske kvinner. Handlingen utspilles på en åpen plass utenfor Medeas hus i Korint.

Vi får vite fra ammens åpnende klagesang at Medea har sunket hen i en dyp, inderlig sorg over tapet av mannen sin til prinsessen av Korint, og at Medea derfor nærer et inderlig hat overfor ham som etter hvert har begynt å vises mot ungene deres også. Ammen gjenforteller litt av det som skjedde i historien om Jason og jakten på det gylne skinn, blant annet hvordan hun villig drepte og parterte lillebroren sin og kastet likdelene i elva slik at kong Aietes i jakten på henne skulle sinkes fordi han plukket opp restene av sønnen sin. Medeas klagesang blir etterhvert stadig høyere, og vi hører henne forbanne kongen og hans hus:

Å Temis, å Artemis, ser I den tort jeg arme må lide av ham som jeg bandt med de dyreste eder, min mensvorne mann? Å måtte jeg se at han selv og hans brud ble knust, og at kongsgården styrtet i grus! De våget å krenke meg, krenke meg først! Å far! å mitt fedreland, som jeg forlot! Å bror, som jeg skjendig har myrdet!

Hun kommer etter hvert ut, og hun forbanner mannen sin, Jason, som har forlatt henne, hans ektevidde, til fordel for kongsdattera; en generell klage over kvinnenes skjebne, der menn kan gå til den de måtte ønske, mens de er dømt til å holde seg til mannen sin for å unngå evig skjensel følger. Hun snakker om hvordan mennene hevder kvinnene ikke bør klage, for de lever trygt mens mennene er nødt til å dra i krig, men Medea sier «Det er et feilsyn. Jeg vil heller stå bak skjold | i trende slag enn bare engang føde barn.»

Kongen av Korint, Kreon, kommer gående til dem, og han overbringer budskapet om at hun skal landsforvises grunnet de mange edene hun har sverget mot ham og familien. Medea klarer til slutt å overtale ham til å få bli ut dagen, slik at hun kan etter egen påstand kan få tatt et klokest mulig valg om hvor hun skal dra og få ordnet med barna sine; kongen går med på dette. Når kongen har gått, følger en vekselsang, der planen hennes om å myrde ungene hennes og Jasons kommer frem. Ternekoret uttrykker bekymringen og angsten sin over det de hører, men hun er ikke til å rokke.

Jason ankommer, og hun hisser seg over hans blotte tilstedeværelse. De fører en diskusjon der han prøver å få henne til å forstå at han har gitt henne mer enn hun har gitt ham. Hun var barbar, han tok henne med til hellensk land; hun har gjennom ham lært å skjelne rett og galt, og å følge loven i stedet for å bruke makt; hun har fått et godt rykte på seg og prises for visdommen sin, mens hvis hun hadde bodd der hun før bodde hadde ingen visst hvem hun var. Når det gjelder valgte av å ta imot tilbudet han fikk om å gifte seg med kongens datter, forteller han at han måtte ta det valget for alle deres skyld, for da de kom tilbake Iolkos var de så fattige at de knapt kunne klare seg; ved å vies med kongsdattera sikrer han hennes og barnas fremtid. Hun vil ikke høre på ham, og sender ham til slutt bort. Koret slutter seg til henne, og sier at:

Måtte med døden, en venneløs død, straffes den mann som ei åpner sin sjel ærlig for den som han kåret til venn! Av meg skal han aldri bli elsket.

Kongen av Athen, Aigeus, kommer gående, og ham får Medea edsvoren at i hvis rike skal hun alltid være trygg. Hun får vite at grunnen til at han har kommet dit, er for å få hjelp av en vismann til å tolke delfiorakelets svar på hva han skal gjøre for å få barn. Han spør henne deretter hvorfor hun ser så trist ut, og han får vite at det er fordi Jason har valgt å skulle gifte seg med kongsdattera. Aigeus virker forståelsesfull for smerten hun lider, og det er nok mye av grunnen til at han gir henne eden. Etter at kongen har gått, forteller hun til ei av ternene (korføreren) hvordan hun skal knuse Jason. Hun skal be ham besørge at barna får bli værende i landet, og med dem skal hun sende en gave til bruda, ei gyllen krone. Krona skal hun derimot forgifte, slik at kongens datter lider en grufull død. Deretter skal hun sørge for å drepe Jasons og hennes barn, slik at han blir stående både kone- og barnløs. Ternen forsøker å få henne til å gå bort fra bestemmelsen sin, men hun er hard.

Når Jason kommer tilbake, fremsier hun en tilsynelatende hjertefølt beklagelse, hvis mykner ham nok til å høre bønnen hennes om å la barna få bli, noe han naturligvis gjerne ønsker. Han går med på å be den vordende kona hans tale med kongen om dette, siden hun er mer trolig å kunne overtale kongen. Med seg skal barna ta med gaven; forgiftningsplanene til Medea vet Jason ingen ting om. Jason tar med seg ungene og hovmesteren, og sistnevnte kommer senere tilbake og forteller at den kommende bruden har tatt imot gaven og at kongen har akseptert ønsket om at barna skal få bli. Hun synger igjen sin nød om at hun skal måtte drepe sine egne barn, som hun tydelig har like mye kjær som hun hater Jason.

Et bud kommer løpende for å fortelle Medea hva som har skjedd på kongens borg. Bruda tok på seg gaven hun hadde fått, gullkrona laget av solkongen selv, som Medea hadde forgiftet. Spankulerende ute på borgplassen, falt hun plutselig om, og all livskraft så ut til å ha forlatt henne. Krona hadde boret seg fast i henne, og med ett slo flammer ut og brente henne levende. Da kongen kom og så det hele, dattera død, satte han seg ved henne i nøden sin. Da han så forsøkte å komme seg løs, lot det seg ikke gjøre, og jo mer han dro, dess verre ble det for ham:

Han prøvet gang på gang å rette bøyet kne, men liket holdt igjen, og hvis han brukte makt, ble kjødet flenget fra hans knokler, stykkevis. Til sist ble smerten ham for sterk. Den arme mann gav opp. Omsider sluknet han. Hans liv var endt. Hos elsket datter ligger nu den gamle far, to lik! Slikt vanhell kaller tårer frem.

I det kommende går Medea inn i borgen sin, og man kan høre barnas skrik innenfra i det de prøver å unnslippe. Jason ankommer borgen, og Medea kommer til syne på balkongen på en vogn forspent med vingede drager. På vognen ligger liket av barna deres. Han ber på sine knær om å få lov til å stryke barna en siste gang, hun svarer ham å først nå ha gitt uttrykk for kjærlighet til dem, mens han tidligere bare har avvist.

Et veldig kort sammendrag II:

Sophoklēs’ (Σοφοκλῆς, ca. 497/6 fvt – vinteren 406/5 fvt) Elektra

I disse eksamensforberedelsestider, skal jeg forsøke å skrive noen svært korte sammendrag av de forskjellige stykkene vi har å lese til skoleeksamen førstkommende mandag i emnet ANK-1210: Antikkens litteratur.

Stykkets persongalleri, lokalisering og handling

Hovedpersonen i stykket er Elektra, den avdøde kong Agamemnons datter. Medaktørene er Krysotemis, søsteren hennes; Orestes, broren hennes; Klytaimnestra, moren hennes og kong Agamemnons morderske; Aigistos, regjerende konge i Mykene, sittende i setet en gang tilhørende kong Agamemnon, som han bistod i mordet av; Pylades, Orestes’ venn; Orestes’ gamle tjener, til hvem Elektra, da hun skjønte ting holdt på å gå galt, overleverte Orestes; og et kor av kvinner. Stykket foregår utenfor palasset hvori den sittende kong Aigistos og dronning Klytaimnestra med familie holder hus.

Til å begynne med ser vi Orestes, Pylades og den gamle tjeneren i grålysningen. De har kommet til utenfor palasset (i forrige resymé benevnt »borgen«), og får høre hvordan Orestes har fått bud fra Apollon om at han skal hevne drapet på faren sin med list, uten støtte av noen hær. De eniges om at Orestes skal gå til farsgraven og ofre til Agamemnon slik skikken er, blant annet ved å legge igjen en hårlokk, mens tjeneren, som nå har blitt gammel og hvithåret, skal bringe Aigistos og Klytaimnestra beskjed om at Orestes har blitt drept i hesteveddeløp. Orestes og Pylades går deretter bort.

Elektra kommer ut, klagende, og forteller oss hva som har skjedd, og hvordan hun har lidd i så mange år. Koret virker som de støtter henne i sorgen, mens søstra Krysotemis har valgt å være føyende overfor deres felles mor og stefar, og de klandrer begge hverandre for valgene den andre har tatt. Vi får etter hvert vite at Aigistos for tiden er bortreist, og at Klytaimnestra har hatt en vond drøm, om et tre som spiret og bredde greinene sine utover hele riket. Den tofoldige betydningen drømmen har for henne, gjør at hun har forespurt av Krysotemis å ofre på farens grav for henne, noe hun dronninga aldri har gjort før; dette gjør naturligvis Elektra harm, så de eniges om at de i stedet skal skjule offergavene og legge hårlokkene sine på graven. Krysotemis tar seg av dette.

Krystotemis gått, kommer Klytaimnestra ut, og tillater Elektra å fortelle hvordan hun føler det. Elektra prøver å argumentere overfor Klytaimnestra med at det Agamemnon gjorde (ofringen av Ifigeneia), var en handling han ikke kunne velge å gjøre; den var ham pålagt av Artemis som bot for at han hadde drept en kronhjort hun holdt hellig. Hatet dem imellom kommer tydelig fram, og Elektras argumentasjon virker som den finner veien hos Klytaimnestra, hvorpå dronningmora skolder henne.

Mens de står der ute og snakker, kommer tjeneren og overbringer «nyheten» om at Orestes er drept. Han er ikke så lite kreativ heller, og beskriver hvordan Orestes først vant alle løpskonkurransene og var blitt hyllet av alle til stede, for dagen etter å kjøre et kløktig hesteløp, men gjorde en liten feil på slutten av løpet, hvorpå han ble brutalt drept. Tjeneren har med seg aske i ei kobberkrukke til dem, og overbringer dem dette. Det interessante er at han fremstiller det hele for dem som en god nyhet; tydeligvis har det versert en dekkhistorie om at Agamemnon ble drept, ikke myrdet, og at Klytaimnestra hele tiden har levd i frykt for at Orestes skulle komme og hevne drapet. Han blir med Klytaimnestra inn for å fortelle det han vet.

Elektra blir stående igjen ute, og Krysotemis kommer tilbake med et gledelig budskap.

Ja, alt som jeg har sett, skal jeg fortelle deg.
Da jeg kom hen til ættens gravhaug, hvor vår far
er stedt til hvile, så jeg der fra haugens topp
en strøm av nylig ofret melk, og rundt hans grav
var alskens friske blomster strødd med kjærlig hånd.
Jeg undret meg ved dette syn og speidet rundt
om kanskje noe øyenvidne stod meg nær.
Men da jeg intet så, og egnen rundt omkring
var ganske tyst og stille, gikk jeg haugen nær
og så på gravens rand en nyss avklippet lokk,
og da jeg så den, stod som i et blink
et velkjent bilde for min sjel: Jeg så et tegn
fra ham, vår bror Orestes, ham jeg elsker mest.

Naturligvis tror ikke Elektra dette kan være sant, ettersom hun tror hun står med Orestes askeurne i hendene, og søstra blir fryktelig trist når hun hører dette. Men mens de står der i sorgen, kommer Orestes og Pylades (med følge; hvem?) gående, og de gir seg til kjenne når de skjønner at søstrene er de de er, og at kvinnene (koret) som står sammen med dem er til å stole på.

Når de hører noen kommende gående ut fra borgen, sier Elektra så det kan høres inn: «Gå i huset inn, | I fremmede! I bringer jo hva ingen her | vil vise fra seg eller ta imot med fryd». Det er tjeneren til Orestes som kommer ut, og han ber dem dempe seg; han har stått ved døren og hørt dem snakke, og kommet ut for å stoppe dem så de ikke skal avsløres. Orestes går da inn og man kan høre Klytaimnestras jammerskrik når hun drepes, som er forbausende lik de man hørte fra kong Agamemnon ble drept av henne. Gleden er til å ta og føle på når han kommer ut igjen; Elektra og Krysotemis kan endelig være trygge igjen (de hadde hørt planer om at de skulle tas av dage av Aigistos, slik at han ikke lenger behøvde å frykte en fortsettelse av Atrevs-ætten).

En stund etter kommer Aigistos gående – Orestes skynder seg inn mens de ser ham i det fjerne – ferdig med dagens ærender; Aigistos spør den «fremmede» om ryktene han har hørt er sanne, at Orestes er død, og ber om å få se liket hans (det virker som at de, når de snakker om liket av noen, jamstiller et faktisk lik med asken av det). Da kommer Orestes og følget ut med liket av Klytaimnestra tildekt. Aigistos som ikke har sett Orestes siden han var en liten gutt, kjenner ham naturligvis ikke igjen, men skjønner det fort når han tar til side likkledet. Orestes fører ham resolutt inn i palasset igjen, nektende ham å forsøke og snakke seg ut av situasjonen, for å hevne farsmordet på det samme stedet hvor Aigistos det.

Aigistos: Å, må da nu og alltid denne kongeborg
bak sine murer se all Pelopsættens nød?
Orestes: I hvert fall din. Så meget kan jeg spå deg trygt.
Aigistos: Din spådomskunst har ei din far gitt deg i arv.
Orestes: Du sinker oss på veien med for meget snakk.
Av sted!
Aigistos: Gå foran du!
Orestes:                    Nei, her må du gå først.
Aigistos:For ei å rømme?
Orestes:                         Nei, for ei å velge selv
din død. Jeg selv skal sørge for at den blir hård.
Ja, dette burde være alle deres straff
som frekt tør trosse lov og rett, å drepes straks.
Da ble vi spart for mangt et grufullt nidingsverk.
Korfører: Å Atrevs’ ætt, hvor meget du led,
før målet var nådd og frihetens lønn
var vunnet ved denne din stordåd!

Et veldig kort sammendrag I:

Aiskylos’ (Αἰσχύλος, Aiskhýlos; ca. 525/524 fvt. – ca. 455/456 fvt.) Orestien

I disse eksamensforberedelsestider, skal jeg forsøke å skrive noen svært korte sammendrag av de forskjellige stykkene vi har å lese til skoleeksamen førstkommende mandag i emnet ANK-1210: Antikkens litteratur.

I: Agamemnon

Den første aktens persongalleri består av Agamemnon, drotten beseirende Troja; Klytaimnestra, dronninga; Aigistos, kong Agamemnons fetter; Kassandra, den trojanske kongsdattra med spådomsevner gitt av Apollon, som samtidig fikk forbannelsen at ingen skulle tro på henne fordi hun brøt eden hun hadde gitt Apollon; en vaktmann, en herold og et bud; og oldingkoret. Akten utspilles ved og inne i kong Agamemnons borg.

Bud blir gitt om at danaerne (=argeiene/hellenerne) har seiret og at kongen er på tur hjem i levende livet. Koret hinter frempå at det har foregått ting på borgen som ikke burde ha skjedd, og vi finner etter hvert ut at det er dronning Klytaimnestras forhold til Aigistos som er årsaken til sladderet. Kongen selv er ikke skyldfri, mener Klytaimnestra; under krigstoktet har han av Artemis blitt spurt om å ofre dattera deres, Ifigeneia, for at toktet skal gå vel. Han dette gjørende, grep Artemis inn og (mytene varierer her) enten byttet henne ut med et rådyr på stedet samtidig med at hun ble sendt vekk til ei øy der hun ble herskende eller forvandlet henne til et rådyr, slik at han i uansett tilfelle aldri faktisk ofret dattera deres, og likevel oppfylte gudinnas bud. Klytaimnestra, derimot, vet ikke annet enn at han har ofret dattera si, og nærer forståelig nok et intenst hat for ham, som hun har gått og næret i de ti årene krigen har vart.

Da Agamemnon så kom hjem, ønsket hun ham falskt velkommen hjem, og overtalte ham til å skulle entre borgen deres på purpurfargede tepper. Agamemnon ønsker ikke dette, fordi han mener det bare er guder verdig, og at det også er den formen for pomp og prakt trojanerne ville likt. Han går til slutt likevel med på det, og bringes inn. Kassandra sittende utenfor, nå blitt slavinne av Agamemnon, har fortsatt spådomsgavene sine i behold, og ser hva som er på tur å skje innenfor veggene. Hun våger seg ikke inn først, men går likevel til slutt mot borgen, påkallende Apollon (veienes vokter), etter å ha blitt innkommandert til å bivåne offerhandlingen som visstnok skal gjøres til kong Agamemnons ære. Hun skjønner hva som skal skje, koret spør hvordan hun kan vite det og forteller at de tror henne på det hun sier, samtidig som de roser henne for motet hun viser ved å entre borgen når hun vet at også hun kommer til å lide under Klytaimnestras vrede.

Klytaimnestra dreper Agamemnon ved å fange ham mens han sitter i badet. Aigistos står ved siden hennes mens hun stikker ham tre ganger med sverdet. Koret uttrykket sorgen og gruen som venter dem og landet, nå som kongen deres er drept.

Som en sidekommentar, kan nevnes at Kassandras spådomskunst først avsløres ved at hun ser hva som tidligere har skjedd. Den tidligere kongen, Atreus, Agamemnons far, hadde kastet broren Tyestes ut. I et tilsynelatende forsøk på å forsones, inviterte han ham til festmiddag hos seg, men serverte ham hans egne sønner. Aigistos er Tyestes’ sønn, så at han sammensverger seg med Klytaimnestra for å hevne seg på Agamemnon blir dermed mer forståelig.

II: Sonofferet

Andre akt har flyttet seg til et gravhaugsområde med en danseplass, fjernt fra kongsborgen som man kan se i det fjerne. Persongalleriet består av Orestes, Agamemnons sønn; Pylades, Orestes’ venn; Elektra, Orestes’ søster; Klytaimnestra og Aigistos; Kilissa, Orestes’ amme; en tjener; og et kor bestående av fangne trojanerinner. Senere i akten forflytter man seg først til utenfor borgen, og deretter innvendig.

I begynnelsen av akten befinner Orestes seg ved farsgraven sammen med vennen sin, der han legger en lokk fra hodet sitt på farens grav. Han og Pylades går når de får se et opptog av kvinner komme mot graven. Det er Elektra som har dem med seg, og etter at hun til slutt gjenkjenner Orestes – som først gir seg til kjenne etter å ha sett henne gråte over farens død, og finne hårlokken han la på graven og undre seg over hvem den kan være sin (hvis den er Klytaimnestras må hun fjerne den, men hun fatter tilsynelatende også håp om at Orestes kan ha vært der, særlig etter å ha oppdaget spor på bakken som er besnærende lik hennes egne) – faller hun om halsen på ham. Han forteller at han har lidd i fryktelig fattigdom, og at han nå, etter å ha funnet ut hvilken skjebne Agamemnon har falt for, skal hevne ham, og forteller Elektra hva hun må gjøre for å hjelpe ham med dette.

Orestes og Pylades begir seg til Agamemnons borg, som nå er bebodd av Klytaimnestra og Aigistos, begge ødslende av kongsarven; de ankommer borgen når det nærmer seg kveld. De utgir seg for å være handelsmenn på reising, som har blitt forespurt om å overbringe beskjed om at Orestes er død. Vaktmannen og Klytaimnestra slipper dem inn, slik at de skal få sagt beskjeden mann til mann, som best er; Klytaimnestra gir tjeneren beskjed om å stelle godt ved dem så de kan få satt seg ned og diskutert dødsbudskapet, og hun sier hun selv skal gi beskjed til Aigistos så de får samtalt ordentlig.

Mens Orestes og Pylades venter alene på gangen, kommer Orestes’ amme Kilissa ut, fortvilt over å høre nyheten. Hun gjør det klart at Klytaimnestra hadde skjult et smil mens hun med sorgtynget maske fortalte tjenerskapet nyheten. De gir seg til kjenne for henne, og får overtalt henne til å mote seg opp og sikre at de får talt med Aigistos alene, ikke sammen med bevæpnede vakter slik Kilissa hadde hørt skulle gjøres. Hun drar for å gi beskjeden til Aigistos om at Orestes ønsker å tale med ham under fire øyne.

Når Aigistos og Orestes har kommet for seg selv, er ikke Orestes sen om å hugge ham ihjel. Tjeneren som er der inne løper panisk ut og roper at Aigistos har blitt drept, hvorpå Klytaimnestra ankommer, og til tross for bønner om å slippe vreden hans – «Min sønn, hold inne! Skån dog dette bryst, mitt barn! – men han gjør som Apollon har pålagt ham, og hevner faren sin og besørger moras død. Klytaimnestra skjønner når dette skjer hvorfor hun drømte som hun gjorde natten i forveien, om at hun fødte en slange, som hun tok opp, svøpte og ammet, slangen drikkende både melk og blod fra henne.

III: Eumenidene

Denne akten spilles i det pytiske tempelet (Apollons tempel i Delfi (Delphi)), i Atenes (Athena) tempel i Athen og på Areshaugen, der domsavsigelsen skal gjøres. De medvirkende er Orestes, Klytaimnestras gjenferd, Apollons prestinne, Apollon selv, Atene og et kor av evmenider ((eumenider) hevngudinner), også kalt erinyer (uttalt /e-ri-NY-er/, ikke /e-RIN-jer/).

I begynnelsen ser man prestinnen av delfitempelet. Hun gjør de daglige forberedelsene sine, og man får vite litt om hvordan folk henvendte seg til henne, blant annet ved at man fikk komme til henne i den rekkefølgen loddene sa. Når hun er ferdig med det hun skal gjøre utenfor tempelet og begir seg inn for å starte dagens tjeneste for Apollon, kommer hun derimot løpende ut igjen forferdet og redd; inne i tempelet har evmenidene lagt seg til å sove, påkalt av Klytaimnestras gjenferd. Orestes har nemlig kommet til tempelet for å bli renset av Apollon ved ofring, og Klytaimnestra har forfulgt ham dit. Han blir sendt videre av Apollon til Atenes tempel for å søke tilflukt ved statuen hennes. Klytaimnestra vekker de sovende hevngudinnene og krever at de jakter ned Orestes, noe de villig tar på seg. Apollon forferdes over å se dem der, og man får en forsmak på diskusjonen om hvorvidt moderdrap er riktig når det er for å hevne fadermord, før han sender dem vekk.

Apollon har funnet tilflukt i Atenes tempel, og erinyene har funnet ham. Atene får vite at han allerede er renset for moderdrapet av Apollon, og tilbyr seg å dømme i saken hans. Hun kaller sammen alle de beste borgerne av Athen, og saken føres på Areshøyden. Apollon, som bringer av Zeus’ ord vitner for Orestes, mens erinyene fremmer Klytaimnestras sak (som ikke er til stede). En diskusjon tas opp om hvorvidt mora er betydningsbærende for frembringelsen av et barn til verden. Det hevdes at det er mannen som er planteren av det livbringende frøet, mens kvinnen bare tar vare på barnet i tiden fram til det fødes; Orestes kan dermed ikke anklages for å ha drept sitt eget blod, ettersom Klytaimnestra dermed ikke delte blod med ham. Atene erklærer at dersom det skulle bli lik avstemning skal Orestes likevel vinne saken, ettersom hun, påpekt av Apollon som trumfkortet i diskusjonen med erinyene, er født uten noen som helst kvinnelig innblanding (fullt bevæpnet kom hun, født ut av Zeus’ hode). Apollon minner athenerne på Zeus’ vrede dersom de ikke skulle dømme riktig, mens erinyene minner dem på hvordan de skal herje landet til evig tid dersom de ikke hedres som rett er. Avstemningen blir lik til begge sider, så Atenes avgjørelse frikjenner Orestes.

For å forhindre erinyenes evige forgifting av landet og folket Atene har kjært, lover hun dem at de skal bygges et offersted ved siden av hennes eget, og at de dermed skal bli hedret av hele Athens folk. Fred stiftes med erinyene, og avsluttes med en lovprisning av dem:

Annen strofe: Kom, I ærverdige! Vær for vårt hjemland
mektige venner, vårt nådige forsyn!
Fryd jer på veien ved faklenes skinn!
     La jubelrop tolke våre glede!

Annen motstrofe: Pallas’s by har for evige tider
sluttet med fagnende gjester et forbund
vigslet av skjebnens gudinner og Zevs.
     La jubelrop tolke våre glede!

Eksamen nr. 2 i antikkens historie: Romerriket

I dag ble jeg ferdig med den andre eksamenen i antikkens historie, HIS-1004. Den første eksamenen, som ble gitt oss tidligere i høst, var om Hellas. Jeg synes jeg skrev en god oppgave, og har ikke helt funnet ut hvordan jeg skal arbeide videre på den enda, men jeg skal se litt på det nå i jula, tenker jeg, som også med denne oppgaven. Oppgavetekstene jeg har hatt å skrive fra er som følger:

Eksamen om det antikke Hellas:

Gi en kortfattet oversikt over sentrale trekk ved de greske områdenes historie fra ca. 700 f.Kr. til ca. 300 f.Kr. Diskuter hvilke hendelser som har gitt klare brudd i utviklingen, og hvilke forhold som viser klar kontinuitet gjennom hele perioden.

Eksamen om Romerriket:

Hva var de viktigste endringene i Romerriket fra keiser Hadrians tid til keiser Konstantin den stores tid?

Jeg har lastet besvarelsene mine opp på Google Docs så de skal ligge trygt lagret, uten å utsettes for gamle, ustabile platelager. Hvis du vil lese dem, er det bare å laste dem ned.
«HIS-1004 – eksamen 2a – De viktigste endringene fra keiser Hadrian til keiser Konstantins tid»
«HIS-1004 – eksamen 1b – Sentrale trekk ved historien i de greske områdene, ca. 700–300 fvt.»