Eg held på og gjennomgår referansar som Carmine Ruff har i magisteravhandlinga si frå 1970-talet til sjølvdrap. Der har han eit tillegg der han listar opp alle referansar til sjølvdrap han har funne, inkludert variantar av mors. Etterkvart som eg har jobba meg ned gjennom dei, har eg funne at det er mange av dei som anten har feil eller manglar i seg (så det er jo ein nyttig lærdom til seinare: Sjekk referansane til referansane dine!), men etter kvart har eg funne kva det er han faktisk refererte til, og med tida har eg òg omsett dei. Denne passasjen syntest eg var særleg interessant, so her får du dagens latin med omsetjing til nynorsk:
Mortem igitur omnibus hōrīs impendentem timēns quī poterit animō cōnsistere?
75. Dē quā nōn ita longā disputātiōne opus esse vidētur, cum recorder nōn L. Brūtum, quī in līberandā patriā est interfectus, nōn duōs Deciōs, quī ad voluntāriam mortem cursum equōrum incitāvērunt, nōn M. Atīlium, quī ad supplicium est profectus, ut fidem hostī datam cōnservāret, nōn duōs Scīpiōnēs, quī iter Poenīs vel corporibus suīs obstruere voluērunt, nōn avum tuum L. Paulum, quī morte luit conlēgae in Cannēnsī ignōminiā temeritātem, nōn M. Mārcellum, cūjus interitum nē crūdēlissimus quidem hostis honōre sepultūrae carēre passus est†, sed legiōnēs nostrās, quod scrīpsī in Orīginibus, in eum locum saepe profectās alacrī animō et ērēctō, unde sē reditūrās numquam arbitrārentur. Quod igitur adulēscentēs, et ei‡ quidem nōn sōlum indoctī, sed etiam rūsticī, contemnunt, id doctī senēs extimēscent?
Derfor, siden dauden truar kvar ein time, [korleis] kan han som fryktar [er fryktande [dauden]] vere standhaftig i sjela?
75. Om dette synest det å ikkje vere nødvendig med nokon slik lang argumentasjon, når eg minnast ikkje Lūcius Brutus, som i frigjeringa av fedrelandet sitt blei drepen; ikkje dei to Decius-ane, som til ein friviljug daude sette hestane sin kurs i radig fart; ikkje Mārcus Atīlius, som var faren ut til pinsle, for å bevare trua gjeven av fienden; ikkje dei to Scīpiō-ane, som ville stogge den puniske marsjen med lekamane sine; ikkje bestefaren din Lūcius Paulus, som med dauden reinvaska kollegen si vanære i Cannæ si skjemsle*; ikkje Mārcus Mārcellus, sjølv ikkje den mest grufulle fienden tålte å nekte dauden hans gravferdsæra; men heller [når eg minnast] legionane våre, som eg har skrive om i Orīgō, ofte framrykkjande til slik ein stad med muntert sinn og rakrygga, frå kor dei aldri hadde tru på at dei skulle vende heim. Det, dermed, som framslengen – og faktisk ikkje berre dei u(ut)danna, men sjølv dei bondske – fordømer, det skal danna gamlingar ottast?
Cicero: Om alderdomen (Dē senectūte) 74f
Notar
* Slaget ved Cannæ gjekk frykteleg dårleg for romarane; dei blei fullstendig overkøyrde. Attende til teksten.
Når me no nærmar oss renessansen, er det me får ei fornya interesse for antikken og antikken sitt tankegods. Når ein har i sinne at antikken som periode omfattar ikring halvanna årtusen, er det klart at idéane var mange og ofte i usemje, og at idéane endra seg over tid – og dét til dels ganske mykje. Kva tenkte greske filosofar? Korleis blei arven frå dei teken opp av romarane?
Johann Carl Loth (1632–1698): Catos daude. Kjelde: Wikimedia Commons
Om du vil kjøpe boka, her er informasjonen du treng: Minois, Georges (forfattar) og Cochrane, Lydia G. (omsetjar): History of Suicide: Voluntary Death in Western Culture, The Johns Hopkins University Press, Baltimore/London, 1999. Opphavleg utgjeven som Histoire du suicide: La société occidentale face à la mort volontaire, Libraire Arthème, Fayard, 1995. ISBN engelsk utgåve: 0.8018-6647-2 (hefta utgåve).
Gjenoppdaginga av antikken
Det fjortande hundreåret var åstad for store sosioøkonomiske, politiske, religiøse, militære og kulturelle endringar. Humanistane byrja å gjere seg gjeldande, og sjølv om kristendomen tok mål av seg om å gjeve svar på alt, kom dei til kort for dei intellektuelle, som no byrja å gjenoppdage dei gamle sin viten. Det var særleg sidan dei oppdaga at kristen teologi – som skulle ha svar på alt med hjelp av guddommeleg, ufeilbarleg visdom – ikkje var sams med kva antikkens heltar hadde meint og sagt. Korleis kunne den kristelege kunnskapen vere æveleg sann, når det synte seg at andre hadde meint andre ting?
Dette var farlege spørsmål å stille, og frå dei antikke skrivarane fann dei inspirerande forteljingar om heltemodige sjølvdrap i fleng, frå grekarar til romarar, kvinner som menn, filosofiske og politiske, gamle som unge: Felles for dei alle var at dei hadde eit heilt anna filosofisk utgangspunkt. Dei hadde kome fram til ei anna sanning om sjølvdrapet sin natur, ei sanning dei hadde funnet før kristendomen kom til.
Gresk usemje
I motsetnad til det som skulle prege utviklinga i mellomalderen – at meiningane blei færre og færre og at det blei stadig sterkare semje om kva som var rett – var det mange ulike meiningar å finne i antikken. Ikkje alle dei gamle hadde godord å seie om sjølvdrap; ofte hadde dei ulike filosofiske skolene rak motsatt oppfatting om kva som var det filosofisk rette svaret på spørsmålet om sjølvdrap kunne tolererast, som me òg ser reflektert i dei mange ulike lovene. Hugs at det gamle Hellas ikkje var eitt felles rike slik som Romarriket skulle bli; tvert imot var det ei samling uavhengige bystatar som ofte var i krig med kvarandre, og strengt tatt ikkje blei ei sjølvstendig eining før dei blei erobra av romarane mange hundreår seinare.
I nokre bystatar blei liket av den avlidne straffa, i andre ikkje. Alvarez fortel til dømes at i nokre bystatar blei handa kappa av ein som hadde teke livet sitt for å bli lagt i jorda skilt frå resten av lekamen. Generelt ser ein likevel eit gjennomgåande trekk: Forutan frykt for vonde andar, hadde dei eit rimeleg avslappa forhold til sjølvdrapet. Både stoikarar, epikurearar, kynikarar og kyrenaikarar tok individet sterkt i forsvar: ein måtte ha ein grunnleggjande rett til å bestemme over eige liv:
For these groups only the good life—that is, a life in conformity with reason and human dignity that brought more satisfactions than woes—was worth living. When this was no longer the case, it was foolish to conserve life.
Minois 1999: 43f.
Kan hende mest ekstrem av desse, var Antisthénēs, som meinte at dei som ikkje var av tilstrekkeleg høgt intellekt, burde gå og hengje seg sjølve. Meir avmålte var epikurearane, som meinte at wisdom dictates that when life becomes intolerable one should commit suicide without fuss. (Minois 1999: 44.) Dei, som stoikarane, la til grunn at ein hadde reflektert grundig over det: rasjonalitet måtte liggje til grunn for avgjerda. Pytagorearane var derimot imot sjølvdrapet: Sjela fann lekamen sin grunna ei uhumsk handling, så ho måtte få sjansen til å rense seg; og vidare braut sjølvdrapet talstoda mellom kropp og sjel. Platon argumenterte i Lovene for at ein som tok livet sitt skulle bli nekta offentleg gravferd (men: ikkje gravferd i seg sjølv!), men lista opp fleire unntak frå dette: dom, smerteleg sjukdom ein ikkje kan bli kvitt, og den lunefulle skjebna. Aristoteles, derimot, er brutalt usams med læremestaren sin; han meinte at ein måtte fordøme sjølvdrap:
Det er verd å merkje seg at Platon sine utsegn blei forvrengde av mostandarane hans i seinare kristen tid.
[…] because it is an act counter to justice committed against one’s own person and against the city, because it is an act of cowardice in face of responsibilities, and because it is counter to virtue. We must remain at our posts and confront the vicissitudes of existence with serenity.
Minois 1999: 46.
Soldaten som blir ved posten-argumentet skulle bli mykje brukt av kyrkja i seinare tider, sjølv om andre skulle vise korleis dette var eit svakt argument.
Romarane
Som grekarane var også romarane si meining om sjølvdrapet variert – for nokre var det eit uttrykk for individet sin fridom, medan det for andre var ei usosial handling – men det dei fleste hugsar om romarane, er det avslappa forholdet eliten hadde til sjølvdrapet sett med stoiske auge. Stanly H. Rauh, i ei analyse av Cato Uticensis’ sjølvdrap, skriv om korleis sjølvdrapet kunne vere ein opptreden, og konkluderer med at Once a private act that occasioned little comment from the sources and that was most often performed to maintain the basic human dignity of agency in death, suicide after Cato morphed into something laden with the potential to communicate amidst dire circumstances. (Rauh, Stanly H.: Cato at Utica: The Emergence of a Roman Suicide Tradition i American Journal of Philology, band 139, № 1 (nummer 553), våren 2018, ss. 59–91 (sitat s. 89).)
Platon sin tekst Faidon var vanskeleg å tolke både no som då. Cato leste den to (eller tre (Zadorojnyi, Alexei V.: Cato’s Suicide in Plutarch i The Classical Quarterly, mai 2007, New Series, band 57, № 1, ss. 216–230 (dette frå n. 8 s. 218))) gonger før han stakk sverdet i magen, som kanskje hintar til at han ikkje fullt ut forstod han første gongen (Minois 1999: 46). Om keisar Julian si tolking av teksten, sjå Griffin, Miriam: Philosophy, Cato, and Roman Suicide: I i Greece & Rome, april 1986, band 33 № 1, ss. 64–77 (dette på s. 71)).
I tidleg romersk tid var det som hjå grekarane (og langt dei fleste folk) ei viss frykt for kva eit sjølvdrapslik kom til å gjere. It has been noted that all primitive societies have rites aimed at immobilizing the dead body or mutilating it to render it powerless. (Minois 1999: 47.) Døme på dette er at lik etter henging vart brend i vegkross med veden frå treet som personen hengde seg i (bagandafolket i Sentral-Afrika); eller å dra liket gjennom tornekratt og begrave det avsidesliggjande, nokre gongar med ein stake gjennom kroppen (ewe-folket frå Togo); eller å lemleste det slik at den daude skal skjemjast for mykje til å kome attende (Minois 1999: 47). Me finn liknande riter i det gamle Hellas, som det eg nemnde over om å kappe av handa.
Tolvtavleloven seier inkje om sjølvdrap, men Tarquinius (ein av dei romerske kongane) erklærte at lik etter sjølvdrepne skulle bli krossfeste: Når liket ikkje hadde kontakt med bakken, kunne det ikkje kome seg nokon veg og fuglane som spiste dei tok opp i seg vondskapen som dei hadde festa til lekamen sin. Dette er det einaste romerske forbodet fram til me kjem til dominatet. Det er vel å merkje eitt viktig unntak frå dette: slavar og soldatar. Kvifor? Økonomi. Slaven stjal herren sin eigedom på line med at nokon hadde myrda han; soldaten gjorde det same, men frå staten.
Grunngjeving og rate
Ein skulle tru at dette førte med seg overlag mange sjølvdrap, men sjølv om romarane ikkje trudde at livet var noko ein fekk i gåve frå gudane, ser det ikkje ut til at dei hadde nokon større sjølvdrapsrate enn andre sivilisasjonar (Minois 1999: 49). Som i andre sivilisasjonar var motiva bak sjølvdrap varierte, men det at dei hadde eit såpass avslappa forhold til det, kan nok vere noko av forklaringa på at me får så stor variasjon i sjølvdrap som ikkje kom frå sjuke. Riktignok var sverdet framleis den noble måten å forlate livet på, i motsetnad til henging, noko som skulle vedvare til moderne tid, då pistolen overtok funksjonen som metoden som ein gentlemann burde velje.
Det kanskje mest spesielle med den romerske dauden, var at ting som livstrøytte eller alderdom var heilt akseptable grunngjevingar for å take livet sitt. Det første er noko ein ser særleg særprege tider med store omveltingar, og det er helst intellektuelle som veljer det: In fact, this form of suicide seems in general to be linked to crises of civilizations […] It is, so to speak, the suicide of cultural revolutions. Alderdom som grunngjeving, låg i ein tanke om at lekam og sinn måtte kunne vere i full vigør for å leve eit verdig liv. Ikkje alle kunne leve eit liv i alderdom som Plinius’ ven Nerātius Marcellus:
«Ubi hōra balineī nūntiāta est (…), in sōle, sī caret ventō, ambulat nūdus.»
«Når badetimen meldes, spaserer han – hvis han unnslipper vinden – naken i solskinnet.»
Krogsæter 2015: 106f; Plin. Ep. 3.1.9
Politiske sjølvdrap
Krigstid såg mange sjølvdrap, og politikk spela her ei viktig rolle: Cato sitt sjølvdrap for å sleppe å måtte leve under Cæsar er det best kjende av desse. Andre grunnar kunne vere henretting ved sjølvdrap, altså at ein blei dømd til å døy, men som høgståande borgar fekk høve til å sjølv take livet sitt; sjølvdrap for å unngå dom for brotsverk; sjølvdrap fordi ein hadde avsmak for offentlege saker; eller viss ein var blitt beseira i strid (generalsjølvdrap). Ein har òg flust med segn om heltemodige sjølvdrap; kanskje best kjend av desse er forteljinga om Arria som sa til Paetus-en sin etter å ha teke initiativet at Paete, nōn dolet. (Det gjer ikkje låkt, Paetus. (Frå Plinius’ brev 1:III.16.) Desse mange forteljingane skulle bli teke fram att av humanistane i seinare tid, som synte til at kun dei som tok livet sitt for å unngå dom eller konfiskering blei straffa, noko ganske annleis enn korleis det skulle bli i det kristne Europa. Hos romarane vart ikkje eigedomen tapt eller testamentet gjort ugyldig berre fordi den avlidne hadde teke saken i eigne hender.
Men det varte ikkje. I det andre hundreåret byrja stoisismen å tape seg og romersk lov mot sjølvdrap å bli strengare. Og det er her det ser ut til at eg må sette inn forskingsstøtet mitt. I det tredje hundreåret blei sjølvdrap utan gyldig grunn definert som kriminelt. Juridisk starta det med antoninsk lov, og det blei strengare etter kvart som myndigheitane fekk stadig meir å si i kvardagen til folk flest. Minois fortel at:
[o]ne law of the age of the Antonines considered the suicide of suspects to be an admission of guilt and a justification for confiscating their estate. With the third century, suicide for no valid reason was a crime, and if a suicide’s widow should remarry, her new husband was vilified.
Even before the triumph of Christianity (and for reasons independent of Christian doctrine), condemnation of suicide gradually became the rule in the Roman Empire.
Minois 1999: 54
Kva grunnar er det snakk om her? Det er dette eg må finne ut av. Eg trur heilhjerta at det er nett her kjerna i avhandlinga mi ligg.
Seinare utvikling og arven frå antikken
Rembrandt Harmensz van Rijn: «Lucretias daude» Detroit Institute of Arts. Kjelde: Wikimedia Commons.
Merk korleis kunstnaren har avbilda figurane med klede frå hans eiga tid.
Det var under barbarane at det blei faktisk forbode å take livet sitt. Dette skulle bli vidareutvikla av skolastikarane i mellomalderen, og blei med tida ein grunnstein i kristen tankegang. Kristen-filosofisk utvikling skulle la seg særmerkjast ved at kyrkja viljug tok til seg vitskap frå antikken, men fullstendig avviste moralsynet deira; der var Skrifta einerådande. På 1300- og 1400-talet gjennomgjekk Europa ein kulturrevolusjon som kulminerte med Kopernikus, Luther og Montaigne på 1500-talet. Med dei skulle dei gamle sanningane for alvor bli rysta, og med det også grunnmuren i kristen vitskap. Med tida, gjennom renessansen, skulle nettopp dette verdssynet bli snudd: Det var moralen og lærdomen frå dei gamle som skulle kome til å inspirere nye tenkjarar, medan vitskapen frå dei etter kvart ettertrykkjeleg blei avskaffa. Med dette skulle òg eit nytt syn på sjølvdrap gradvis få sleppe til.
Quam potius laudandus hic est, quem prōle parātāoccupat in parvā pigra senecta casā
Tibull 1.10.39f
Tibull skriver som alltid komplekse verselinjer. Hvis man omrokerer linjene, blir det kanskje lettere å skjønne hva han sier: Quam potius laudandus hic est, quem – prōle parātā – pigra senecta in parvā casā occupat.. Jeg syntes det var godt sagt, og lar ordene stå som de er. Hvor mye mer prisverdig han er, ham – med barn [eg. avkom] i hand – den rolige alderdommen opptar i et enkelt hus.
De av oss som er født tidlig nok til å ha opplevd spillenes grafiske revolusjon, husker utmerket året 1996, da verdens første ekte 3D-skyter kom: Quake. Samme år fikk det konkurranse av to like glimrende spill, Duke Nukem 3D (som egentlig var ca. 2½D) og Command & Conquer: Red Alert. Jeg gikk førstegym i Molde det året, og jeg husker utmerket godt hvordan stakkars SpaceWorld slet da RA kom, og de hadde fått en trykkfeil i kampanjeavisen sin, der det stod at de solgte spillet for 99,– kroner. Selv hadde jeg ikke blitt helt bitt av RTS-basillen enda, dog jeg syntes det var artig å se på at andre spilte, noe jeg husker jeg gjorde mye da det første Command & Conquer kom; jeg satt mange timer i uka hos Bernt i parallellklassen og så på mens han spilte.
Da vi dro til Moa det året for å gjøre julehandelen, stakk jeg innom Obs! og kjøpte spillet. De hadde visst solgt rundt ett eksemplar i minuttet, så den mannshøye pallen med spill jeg hentet eksemplaret mitt fra, var redusert til knapt knehøyde. Det ble mye spilling den jula, og jeg var umåtelig fornøyd den dagen jeg endelig greide å runde det, på den gode gamle AST 613E-maskinen min, med en Cyrix 586 100 MHz-prosessor, 32 MiB RAM og skjerm- og lydkort integrert på hovedkortet. (På den tiden betydde det å ha et dedikert skjermkort ikke nødvendigvis at man hadde 3D-akselerasjon.)
Men til saken: Klepacki skrev fabelaktig musikk til det første C&C-spillet, og han gjorde ikke noen dårligere jobb med nummer to. Hell March har blitt stående som noe av det mest ikoniske som noen sinne har vært skrevet til et spill, og det er nok ikke uten grunn at han har blitt bedt om å rekomponere låta til oppfølgerne. Personlig synes jeg originalen er den beste, men for de av dere som har lyst til å høre gjennom alt han har skrevet, ta en tur til hjemmesiden hans. Nederst på siden har han en musikkspiller der man kan lytte gjennom alt det gamle, men også mye av det nye. Den eneste ulempen er at man må starte én og én sang. Men når musikken er så god, så gjør det faktisk ikke noe. I tillegg kan man så klart sjekke ut Klepackis musikk på Spotify.
Dersom man spiller et rollespill (legg merke til ordet «rolle») som foregår i middelalderen, blir det fort en liten realismekonflikt mellom spillets tidsfølelse og bruken av måleenheter innført under den franske revolusjon. Det metriske systemet ble innført for å få en internasjonal standardisering basert på naturvitenskap, mens de gamle målene baserte seg på kroppen vår. Følgende mål kan være nyttige å vite om:
Oppdateringer:
Oppdatert 26.6.2014: Tomme- og fot-tegnet korrigert.
Oppdatert 15.7.2014: Noen oppdateringer av tegnsetting samt riktig skriving av brøkene som ikke var korrigert tidligere.
Oppdatert 2.9.2021: Rettet opp feil fot- og tommesymbol; presiserte standardiseringa av skrittets lengde som skjedde på 1800-tallet.
Tilsvarer enten tommelbredden ved negleroten eller lengden på tommelens ytterste ledd (jeg har lest begge deler.
Metrisk: 2,54 cm.
Fot:
Forkortes med tegnet ′ eller «ft».
Tilsvarer fotens lengde.
1 fot = 12 tommer
Metrisk: 30,48 cm.
Alen:
Ingen (kjent) forkortelse.
Tilsvarer underarmens lengde fra baksiden av albuen til langfingerspissen.
1 alen = 2 fot. Oppdatering 9.2.2024: Jamfør Historisk leksikon var alna lik 2 fot lik 24 tommer à 12 linjer eller strå (1′ = 12″ = 144‴).
Metrisk: 60,96 cm.
Skritt:
Ingen (kjent) forkortelse.
Tilsvarer et skritt i rolig marsjtakt (for folk litt kortere enn oss, kanskje).
1 skritt = 2 1⁄2 fot. Det historiske lengemålet «skritt» varierte mye. På 1800-tallet ble det standardisert til 2⅓″, altså 28 tommer, jf. SNL.
Metrisk: 76,2 cm.
Et femfots steg blir dermed det samme som et dobbelskritt. En fabelaktig praktisk måleenhet.
Yard:
Forkortes «yd».
Én av mange historier sier at det skal ha tilsvart avstanden fra kong Henrik Is nesetipp til fingerspiss på utstrakt arm.
1 yard = 3 fot.
Metrisk: 91,44 cm.
Volum (de gamle norske målene):
1 fat tilsvarer
2 piper
4 oksehoder
6 amer
8 tønner
24 anker
960 potter
926,5 liter.
1 pipe tilsvarer
2 oksehoder
3 amer
4 tønner
12 anker
480 potter
463,25 liter.
1 oksehode tilsvarer
1 1⁄2 ame
2 tønner
6 anker
240 potter
231,625 liter
1 ame tilsvarer
1 1⁄3 tønne
4 anker
160 potter
ca 154 liter
1 tønne tilsvarer
3 anker
120 potter
40 boller
ca 115 liter
1 pott tilsvarer
4 peler (= pæler i denne sammenheng også?)
1 juste
1⁄3 bolle
eller 0,965 liter
1 pel tilsvarer
1⁄4 pott eller juste
1⁄12 bolle
I forbindelse med at Norge gikk over til et nytt mål- og vektsystem i 1875 ble den norske potten satt til å utgjøre 0,9651 liter i Norge. En pel utgjorde da ¼ pott eller ca. 0,24125 liter som omregningsenhet. I dag regnes pelen gjerne som ca. 2,5 dl. I tidligere tider ble en pel regnet som 1⁄4 juste eller en 1⁄12 bolle (ca. 0,225 liter). Volumet kan imidlertid ha variert noe, både i tid og sted.
Bildet her burde fungere godt som forklaring på lengdemålene:
Nå er det selvsagt ikke meningen at alt nødvendigvis skal brukes. Det er vel neppe noen som greier å få det til å fungere i et vanlig rollespill. Men la deg inspirere. Dersom en handelsmann (NPC) begynner å krangle om hvor mange gull han skal betale for 4 oksehoder korn, når 1 pipe koster så og så mye, så kan det få spillerne til å ramle litt av lasset – eller det kan få dem til å kose seg ekstra (all hail the mighty Int-check). Bruk det som virker, og skap dermed en enda dypere, mer innfløkt bakgrunn for det som skjer rundt spillerne.
Dagens oppdagelse: 1 pel/pæl er lik en hobbitpint. Da blir 1 pott med drikke en trivelig hobbitkveld på hobbitbyen og en bolle med drikke blir en heidundrandes hobbitfest med en heidundrandes hobbithodepine dagen derpå.
Det eneste jeg leter etter nå, er et mål som tilsvarer 2 peler/pæler volum. Det blir det eksakte målet på et normalt krus med drikke for en middels skapning. Dverger foretrekker kanskje å bestille i volum på potter.
