Høring

Statua Jūstitiæ
Deval Kulshrestha: CC BY-SA 4.0, fra Wikimedia Commons.

I dag gjorde Kjersti og jeg noe vi ikke har gjort før: Vi var på høring. Det hele startet i fjor vår da livs­situasjonen vår endret seg ganske dramatisk. Vi søkte derfor om hjelp via Stor­britannias svar på NAV: Universal Credit. Prosessen var hyggelig, folk var hjelpsomme, og vi fikk svar på det vi lurte på. Det var dog riktignok en del kjepper i hjulene underveis: Vi kunne ikke scanne og sende dem dokumenta­sjonen de ba om, men måtte heller ta med papirene til dem slik at de kunne scanne dem og gi dem tilbake til oss. Ja, ja … Og så måtte vi selvsagt gjennom det håpløst elendige proof of address-opplegget som brukes her i Stor­britannia, siden de ikke har noe BankID-aktig system i det hele tatt: med andre ord ta med deg to vindus­konvolutter for å bevise at du har registrert adresse der du påstår – som om man ikke kunne ha for­falsket det enkelt. Ja, ja.² Men når vi nå hadde kommet oss gjennom papir­dokumentasjon­nåløyet – et heftig stress­opplegg for Kjersti med personlig oppmøte i stedet for video­møte, for å vise at hun eksisterte eller noe sånt (Ja, ja.³) – så kunne vi endelig holde oss til digital kommunikasjon og fikk til slutt svaret mens vi var i Norge i juni (mener jeg det var) det året: Søknaden var innvilget.

Men det skulle ikke være så enkelt, viste det seg. To–tre dager etter kom det nemlig kontra­melding: De hevdet at jeg ikke hadde rett til å arbeide i Stor­britannia, til tross for at jeg blant annet hadde jobbet for UofG. Dette endret de seinere til å hevde at jeg ikke var såkalt gainfully selfemployed (til tross for tidligere avgjørelse avlevert meg ansikt til ansikt), og videre at vi ikke hadde bevist retten vår til å oppholde oss der og arbeide, til tross for at de hadde fått statens såkalte share code (en delekode som gir dem tilgang til å se den informasjonen de faktisk trenger, og ikke alt mulig annet de ikke har behov for å vite) for å kunne sjekke dette. Det hele var en farse på høyt nivå. Enden på visa ble at vi fikk null hjelp, kort oppsummert slik:

1. Siden dere har for lav inntekt, trenger dere hjelp til å klare dere.
2. Siden dere har for lav inntekt, kvalifiserer dere ikke til å få hjelp.

Kilde: Wikimedia Commons. Open Government Licence v. 1.0.

Dette pågikk lenge, med mye fram og tilbake, blant annet ved at de tre ganger ikke møtte til telefon­møtet de selv hadde satt opp med oss, og dessuten ved at vi gang på gang gjorde det klart for dem at det var umulig for dem å ha kommet fram til en avgjørelse i saken på en dato som var før vi hadde opprettet første kontakt med dem. Ja, de gjorde faktisk det: De har gjentatt selv i dokumentene, i journalen, og hele veien fram til høringa i dag: De hevder at de hadde tatt av­gjørelsen før vi første gang tok kontakt med dem, til tross for gjentatte henvendelser fra oss da avgjørelsen første gang ble tatt der vi ba dem om å rette opp i dette.

Men så, i dag, etter mye hjelp fra Money Matters og ei aldeles suveren dame der, var det høring om saken, for vi hadde anket avgjørelsen, siden den åpenbart var fattet på feil grunnlag. Vi, dommeren og advokaten som representerte oss (igjen: en advokat tildelt oss av staten – her har man tydeligvis rett på rettshjelp) var til stede, men ingen fra Universal Credit. Etter en angstfylt time for Kjersti og en nervøs time for meg, var høringa ferdig. Dommeren takket og gav beskjed om at vi kom til å bli under­rettet om avgjørelsen innen et par dager, men utrolig nok kom avgjørelsen etter bare et par timer: Vi vant på alle punkt. Dommeren skreiv at etter å ha hørt bevisene lagt fram fra oss og vurdert saks­dokumentene, tilside­satte hun avgjørelsen fra UC og godtok anken vår. Jeg hadde ikke trodd det skulle skje, men det gjorde det.

I etterkant skreiv jeg til advokaten og beklaget at jeg hadde vært elendig å svare for meg (og brukt alt for mye tid på å svare på ting jeg ikke ble spurt om); han mente at jeg ikke skulle rakke ned på meg selv slik – som sagt: en hyggelig mann, en hjelpsom og hyggelig og kunnskaps­rik mann. Videre skreiv jeg at jeg håper denne avgjørelsen kan gjøre det enklere for andre og at det tas til etter­retning av dem som har avgjørelses­myndighet i UC. Vi får nå se om det skjer. I alle fulle fall (her har vi et uttrykk som må undersøkes nærmere, så jeg har spurt Språkrådet) virker det nå klart at avgjørelsen er tatt. Det kan ikke ha vært fryktelig viktig for UC hva som skjedde, tatt i betraktning at de ikke møtte opp (takk og pris for det!), så jeg ser ikke for meg at avgjørelsen skulle bli anket videre (og jeg vet ikke om det er noe som er mulig å gjøre). Advokaten ga uttrykk for at vi kanskje måtte smøre oss med litt tålmodighet for å se hva UC gjør med saken, men òg at hvis det ikke skjer noe innen rimelig tid, får vi puffe dem litt i ryggen. I uansett tilfelle var det en vellykket dag, og det må kunne sies at det var godt å endelig få noe godt økonomisk nytt.