Ikkje alle bindestrekar er like! Skrivemaskinen sin bindestrekstast, som det moderne tastaturet har arva, skulle tene mange oppgåver: Han skulle være kort (–) og lang tankestrek (—), minusteikn (−), sitatstrek (―) og ikkje minst bindestrek (‑) – og sikkert fleire slike strekar som eg ikkje kjem i hug no. Men noko ein aldri trengde tenkje på, var om lina ein skreiv på skulle kome til å bli broten på uønska stad; med moderne tekstbehandlarar er dette noko ein må vere var på.
Sjå på dømet her:
Døme på manglande hard bindestrek: siste del av uttrykket får bindestreken på lina over; bindestreken burde her følgje uttrykket til lina under. Illustrasjon: Tor-Ivar Krogsæter
I biletet over ser ein eit typisk døme på når ein i staden for ein vanleg bindestrek treng hard bindestrek. Ein hard bindestrek følgjer ordet den står til, og det er fleire måtar å taste han på:
I LibreOffice kan ein taste Ctrl + Skift + bindestrek.
Ein kan òg taste 2011 og deretter Alt + X med markøren inntil det siste eittalet.
Ein kan dessutan gå vegen via menyane: Sett inn → Spesialteikn …, velj skrifta du brukar og anten skriv inn 2011 i feltet for heksadesimal inntasting, eller søk på «hyphen» i søkjefeltet.
Eller gå til Amp What (&What;) og søkje på «non-breaking hyphen», for så å kopiere og lime inn derfrå.
Merk at det og finst ein mjuk bindestrek (U+00AD: «soft hyphen», i HTML ­). Dette er ein bindestrek som ein set inn der ein vil at ord skal delast i tilfelle teksten endrar seg; dette er særs nyttig når ein skriv ein tekst som ein kjem til å redigere mykje, og får særleg lange, samansette ord.
Men tilbake til saka: Kva blir resultatet når den harde bindestreken er sett inn?
Med hard bindestrek ser ein korleis (den no redigerte) teksten har blitt rykka ned til lina under. Eg må vel skrive det om? Eg blei kanskje vel konsekvent … Illustrasjon: Tor-Ivar Krogsæter.
I det nye dømet over, ser ein korleis teksten no av tekstbehandlaren ikkje lenger blir uriktig oppdelt. Ein må med andre ord hugse at ein i tekstbehandlarar har tre bindestrekar å velje mellom:
Vanleg bindestrek
Inntasting: med å taste bindestrektasten.
Verkemåte: Heng att på lina over.
Hard bindestrek
Inntasting: Tast Ctrl + Skift + bindestrek eller «2011» og deretter Alt + X.
Verkemåte: Blir med til lina under.
Mjuk bindestrek
Inntasting:
Anten via menyen (Sett inn → Spesialteikn) og søkje heksadesimalt etter U+ad eller i tekstsøkjefeltet etter «hyphen» (merk at om skrifta ikkje har teiknet, får du ingen treff (prøv då ei meir komplett skrift));
eller med å taste ad og deretter Alt + X; merk at om ad står inntil anten siffer eller teikna a, b, c, d, e, f, oppfattar tekstbehandlaren dette som del av den heksadesimale koden. For å bøte på dette, tast inn den heksadesimale koden åttesifra, altså 000000ad.
Eller med å søkje opp teiknet på &What;-sida.
Verkemåte: Brukt til å dele opp lange ord kun når det trengs. Teiknet kjem kun til syne om ordet skulle vere lengre enn det som er att på lina; den mjuke bindestreken blir då synleg som ein vanleg bindestrek, og ordet blir delt der den mjuke bindestreken er sett inn.
Og med det har du alle verktya du treng til å dele opp laupande tekst riktig til gledje for både deg sjølv og lesaren din.
Hva er egentlig primtegnene? De vanligste de fleste av oss har sett (på for eksempel amerikanske krimserier), er tegnene for fot og tommer. Men det finnes faktisk fire, og de var mer utbredt enn du kanskje tror. Og hva er du egentlig hvis du er skruppelløs?
Grader- og primtegn i EB Garamond. Illustrasjon: Tor-Ivar Krogsæter.
Den bevisste skribenten går ikke i den fella at vedkommende bruker såkalte dumme sitattegn. Jeg har ved et par tidligere anledninger (1, 2) skrevet om de forskjellige formene for anførselstegn, så jeg skal ikke gå noe nærmere inn på dem nå, men det kan være greit å repetere akkurat hva slike «dumme sitattegn» er, og hvordan de oppstod, så her er kortversjonen: Siden skrivemaskinen hadde et begrenset antall tegn tilgjengelig, måtte flere taster tjene mangfoldige funksjoner. De elleve forskjellige mellomromstegnene som typografien hadde funnet nødvendig, av hvilke seks brukes i løpende tekst, ble kokt ned til ett mellomrom med mellomromstasten; dermed har mange fortsatt uvanen at de taster to mellomrom etter punktum (siden det riktige mellomrommet etter tegnsetting er noe lengre enn mellomrommet mellom ord). Likedan var det med tegnene «'» og «"»: De måtte begge tjene funksjonen til flerfoldige forskjellige tegn. Denne artikkelen skal ta for seg fire av dem: primtegnene.
Primtegnene var opprinnelig romertallene Ⅰ–Ⅳ; en må da ha i mente at romertallene opprinnelig ikke ble skrevet subtraktivt, så en romer hadde heller skrevet I, II, III, IIII, V, VI, VII, VIII, VIIII, X; da skjønner man hvorfor kvadruppelt primtegn er fire haker. Disse ble skrevet som superskript, og fikk etterhvert sine egne funksjoner. Alle som har sett på rollespill har sett de to første sammen med utregning av høyde eller taktiske distanser (strategiske distanser bruker gjerne engelske mil). Til disse hører også et par ekstra tegn som hører eldre vitenskap (og også urmakerfaget) til: ters og kvart med parhestene linje eller strå, og skruppel.
I vitenskap brukte man betegnelsene prim, sekund, ters, kvart i sekstitallssystemet, slik at man fikk 1, 60, 3 600 og 216 000 underdelinger. I hverdagen brukte man dem i tolvtallsystemet, slik at man fikk 1, 12, 144 og 1 728 underdelinger. Måleenhetene var slik:
Lengdeenheter vist med primtegnene
Symbol
Unicode
HTML
Måleenhet
Forhold
For å produsere tegnet i tekstbehandleren, tast inn unicodekodepunktnummeret (heksadesimalt 0–f) og trykk Alt + X.
For å produsere tegnet i HTML, enten tast unicodekodepunktet mellom &#x…;, eller &#…; hvis du heller vil bruke desimalverdiene, eller &navn; hvis du vil bruke kortnavnet. Dømer: ⁄, ⁄ og ⁄ gir alle brøkstrek: «⁄».
Enheten linje var i bruk på 1600- og 1700-tallet, der enhetsverdien var delvis 1⁄12 og delvis 1⁄10 tomme, i en tid da tomme var basert på sjællandsk alen. Linje ble offisielt tatt i bruk som målenhet ved loven av 28. juli 1824 og fastsatt til: 1 linje = ¹⁄₁₂ tomme (Store norske leksikon: linje (lengdeenhet)).
Hvor presise var nå egentlig disse gamle måleenhetene? Det er vanlig å tro at alt var så mye mer upresist i gamledager, men det er ei sannhet med modifikasjoner. Når det kommer til stykket er enhver måleenhet akkurat like nøyaktig. Om du måler i tommer eller centimeter, linjer eller millimeter, meter eller yards, så er enhver måleenhet strengt tatt et instrument som digitaliserer omgivelsene: deler dem opp i passe store biter så vi vet hvordan vi skal forholde oss til dem. Det har ikke noe å si hvilkenmåleenhet du bruker, bare at du bruker den rett. Ja, verden var analog, men bare for å nevne noe: tenk nå på de fantastiske urverkene de greide å lage. Hvis vi tar utgangpunkt i den moderne tommen som er definert som eksakt 25,4 millimeter, får vi følgende størrelser:
tomme: 1″ = 25,4 mm
linje: 1‴ = 1⁄12″ = 2 7⁄60 mm = 2,11666 mm
skruppel: 1⁗ = 1⁄12‴ = 1⁄144″ = 127⁄720 mm = 0,1763888 mm.
Millimeterskalaen til et vanlig skyvelær (eller: skyvelære) har en noniusskala (en brøkdelsskala) på 1:20; man kan altså måle i enheter på 1⁄2 mm, ɔ: 0,05 mm. Det første skyvelæret ble faktisk funnet opp i 1631 (Wikipedia lenker til denne originalteksten som kilde til dette) og skal ha hatt opphav i Petrus Nonius’ forbedring av (det Wikipedia sier er) astrolabiet (som sannsynligvis heller var kvadranten (eller sekstanten?)). I uansett tilfelle er det ingen tvil om at å kunne måle i linjer og skrupler var praktisk nyttig og faktisk anvendelig allerede på den tida, og det er ingenting som tilsier at man ikke kunne ha hatt et skyvelær med oppløsning på både 1:5 (litt mer enn én skruppel) eller for den saks skyld langt mindre, slik vi i dag deler inn millimeteren i tideler, tjuedeler eller enda mindre enheter med skyvelæret.
Skruppelløs og skrupuløs
Så hva har dette å gjøre med å være skruppelløs og skrupuløs? Det latinske scrūpulum, -ī betød egentlig ‹liten, spiss småstein›, men hadde allerede da heller betydning av å gå med engstelig betenkelighet, nagende bekymring tvil, indre uro, skruppel (Latinsk ordbok). Dermed får man at en person som er skrupuløs er full av betenkeligheter, svært samvittighetsfull og en skruppelløs person er uten skrupler (begge sitatene: Caprona: Norsk etymologisk ordbok, Kagge forlag 2013 (6. opplag 2015)), altså uten billedlige småsteiner i skoen, bekymringer, dermed en som ikke lar seg plages av samvittighetsnag.
Med andre ord: Er du skrupuløs, kan ingen beskylde deg for å ikke rette en tanke til verdens problemer og hvilken rolle du selv spiller i det. Er du skruppelløs, går du uten «småstein» i skoen; ingenting som andre bekymrer seg over, bekymrer deg; og noen vil kanskje påstå at du er samvittighetsløs. En skrupuløs person og en skruppelløs person trives neppe i hverandres selskap, skjønt kanskje de kan smitte over på hverandre til beste for begge?
Endring 22. august 2022: Tilføyde et siste avsnitt og gjorde ei lita omskriving av nest siste avsnitt så teksten skulle flyte bedre.
Etter å ha grubla litt over kva eg skreiv tidlegare om bruken av de og dem, eller i nynorsk dei og dei (men når ein talar des: De og Dykk!), kom eg til å tenkje på to ting: Eg sa ingenting om preposisjonar og objektform; og eg sa ingenting om omskrivingsmetoden. Her skal eg oppklare og forklare litt nærare kva dette er.
Tekstspalter i Samlagets Ordbok for grunnskolen : Nynorsk. Gammeldagse ordbøker i papirform har fortsatt nytte, skjønt denne er det kanskje ikke lenger behov for.
Dei som har lært seg andre europeiske språk enn engelsk, har vanlegvis vore borti kasus. Kva er kasus? Ordet kjem frå latin (som so mykje anna i språkvitskap): cāsus (genitiv cāsūs og fleirtal cāsūs, ikkje*cāsī (!) – ordet er blant dei få orda som høyrer til fjerde deklinasjon, så dersom ein seier eitt kasus, men fleire kasi, snakkar ein om ei sak, men øya Casos sitt eller elva Casus sitt. (For meir om dette, sjå kommentaren på sida.)
Det heiter altså
nom. ille cāsus,
akk. cāsum,
gen. cāsūs,
dat. cāsuī,
abl. cāsū;
nom. illī cāsūs,
akk. cāsūs,
gen. cāsuum,
dat. cāsibus,
abl. cāsibus når ein talar om eit kasus. Men når ein talar om øya Casus eller Casos eller Kásos i Egeerhavet, heiter det nom. illa Casus,
vok. Case,
akk. Casum,
gen. Casī,
dat. Casō,
abl. Casō,
lok. Casī (hugs at land, øyer, byar, trær, småvekster og plantar stort sett er hokjøn). Eller når ein talar om elva Casus i det kaukasiske Albania, heiter det nom. ille Casus,
vok. Case,
akk. Casum,
gen. Casī,
dat. Casō,
abl. Casō (ingen lokativ). Merk da òg at elva og øya har kort rotvokal, medan saken (altså kasuset) har lang vokal (som tilfeldigvis samsvarar med korleis med uttalar det på norsk).
Kasus blir nytta for å seie noko om kven som gjer kva, kven noko skjer med, eller kva noko blir gjort med: Har ein nominativ, veit ein kven eller kva som gjorde det; har ein vokativ, veit ein at den eller det som blir nemnt med namn blir tiltala, ikkje berre snakka om; har ein akkusativ, veit ein kven eller kva det direkte blei gjort med; har ein dativ, veit ein kven eller kva som indirekte blei påverka av det noko blei gjort med – der me i norsk hadde sagt til dømes til Markus, greier ein seg i latin med å berre seie Mārcō; har ein ablativ, veit ein kva eller kven ein fór frå, eller med kva noko blei gjort; og har ein lokativ, veit ein staden der noko skjedde.
Språka me kjenner til tenderer mot færre og færre kasus. Gresk hadde ablativ, men det blei slukt av genitiv, på same måte som instrumentalis og lokativ blei slukt av dativen; latin hadde eit levande lokativ, men det blei i stor grad slukt av ablativ. Norsk hadde fire levande kasus (nominativ, akkusativ, genitiv og dativ), men i skrift er dei så godt som borte: Akkusativ lever i dag berre i pronomen, dativ er dødt og den ablative eller lokative genitivfunksjonen lever kun i faste omgrep, så som «mann av huse» (dativ: alle fór ut) kontra «mann av huset» (litt dårleg norsk som tyder omtrent huset sin mann, mannen som styrer huset); «i live» (dativ: levande) kontra «i livet» (i løpet av tida ein lev); eller «til fjells» (gamal genitiv, på fjellet).
I dialekt står det litt betre til: æinnj skog, ti/åt skojinnj, ti skoja (en skog, til skogen, i skogen); æinnj sjø, sjøn, sjønå (en sjø, til sjøen, på sjøen). I Nord-Norge forsvann dativen for sopass lengje sidan, at sjølv ikkje tante Tone (som var lærar) kunne hugse å ha høyrt nokon bruke det. Per i dag står dativen sterkast i indre Trøndelag, på Vestlandet og i «dalstroka», altså i området frå grensa mot Nordland gjennom det indre av Trøndelag til Nordhordland og Voss og til Hallingdal, Toten, Hedmark og Solør. (SNL: dativ.)
Preposisjonar og akkusativ
Kort sagt er hovudregelen i norsk at alle preposisjonar styrer akkusativ. Det heiter dermed ikkje (i bokmål) «til de», men «til dem» (nynorsk har dei/dei i tredje person fleirtal); ikkje «frå vi», men «frå oss»; ikkje «under du», men «under deg». Kva er preposisjonar? Store norske forklarar:
Preposisjoner er en ordklasse med små ord som ikke bøyes, for eksempel på, før eller av. Preposisjoner binder sammen ord eller fraser, og det leddet som står etter preposisjonen, blir underordnet det som står foran.
⋮
Preposisjoner binder sammen ord og fraser litt på samme måte som subjunksjoner binder sammen setninger.
Det leddet som ein dannar med preposisjonen, kallar me eit preposisjonsledd, og preposisjonsleddet kan vere eit substantiv, eit pronomen og eit verb i infinitiv. Det første stussar neppe nokon på; det andre er av di pronomen er nettopp det namnet seier at dei er: eit ord me nyttar i staden for eit nōmen, ɔ: eit nemneord, ɔ: eit substantiv; og verbet er av di infinitivsformene av verb verkar som substantiv. Døme med verb i presens infinitiv: «Eg likar å syngje.» I denne setninga er eg subjekt, likar verbal, og kva er det eg likar? Eg likar objektet, altså det å syngje. Merk at viss me skriv om setninga til presens indikativ, ser me at ho ikkje lenger er grammatisk: *«Eg likar syngje.» Men me kan skrive ho om til perfektum infinitiv: «Eg likar å ha sunge.» Seier me det same i perfektum indikativ, blir det atter ugrammatisk: *«Eg likar sunge.». Infinitiv kan me altså forstå som ei substantivform av verbet.
Omskrivingsmetoden
Noko av grunnen til at mange slit med om dei skal bruke (bokmål) de eller dem, ligg nok i orda i seg sjølve: Dei er litt fjerne, litt langt der ute, dei er ikkje berre tredje person som allereie er fjernt frå oss, men tredje person fleirtal: Grupper blir gjerne endå fjernare for oss enn enkeltmenneskje. Ein veldig enkel måte å omgå dette på, er med å gjere omskriving og forenkling. Metoden går ut på at ein fjernar so mange unødige ledd som mogleg, at ein skriv om til ein person ein sjeldan eller aldri gjer feil med, som til dømes frå tredje person til første person, og at ein byter ut subjunksjonar (som relativpronomenet «som») med personlege pronomen.
I det som kjem vidare, skal me sjå på nokre dømer saksa frå ulike kjelder, som me kan bruke metoden på. I døma har eg framheva feilen, slik at det blir lettare å følgje prosessen.
Samtidig er bred mobilisering en suksessfaktor. Jo større bredde det er i de sosiale gruppene som deltar – fagforeninger, studenter, religiøse organisasjoner, osv. – jo større er sannsynligheten for at protestene også kan påvirke lojaliteten til de som støtter regimet.
Kinas interesser i krigen er langt fra like sterke, og landet har derfor mer begrenset innflytelse enn mange antar. Kina kan ikke bare trykke på en knapp og få Putin til å gjøre som Beijing ønsker. Kina kan heller ikke tvinge frem en forhandlingsløsning. En slik løsning er det først og fremst Russland og Ukraina som avgjør.
Betydningen av interesser forklarer hvorfor svakere parter ofte kan motstå de som er sterkere.
Mahmoud Farahmand, Høyre-politikeren som i fjor ble valgt inn på Stortinget, svarte veldig fint på et spørsmål han fikk av en journalist. Journalisten lurte på om han representerte alle med minoritetsbakgrunn fra Vestfold og Telemark.
Mahmoud Farahmand svarte at han representerte alle fra Vestfold og Telemark, og ikke bare de med minoritetsbakgrunn. Det er nettopp den type svar vi politikere med minoritetsbakgrunn bør gi når vi får den type ignorante spørsmål fra journalister som begrenser oss til en ensartet gruppe.
Rød m. fl.: jo større er sannsynligheten for at protestene også kan påvirke lojaliteten til *de som støtter regimet
Det første me gjer er å strippe setninga ned, slik at me får berre dei delane som er relevante for analysen. Heile førsteleddet er uviktig her: jo større er sannsynligheten for at; me har dermed setninga protestene også kan påvirke lojaliteten til *de som støtter regimet. Me kan òg fjerne siste del av setninga, samt konjunksjonen «også», slik at me får protestene kan påvirke lojaliteten til *de. Me kan forenkle verbet: protestene påvirker lojaliteten til *de. No har me ei setning som består av eit subjekt, eit verbal, eit direkte objekt og eit preposisjonsledd: protestenepåvirkerlojalitetentil *de.
Mange synest det er enklare når ein so skriver om setninga til første person eintal, og me ser feilen då endå klårare: protestene påvirker lojaliteten til jeg. Her merkar nok dei fleste at det er noko som ikkje stemmer. Ein kan vidare gjere setnina endå tydelegare med å byte ut substantivet med eit personleg pronomen, til dømes andre person eintal: du påvirker lojaliteten til *jeg. Framleis blir det ikkje rett; det er klårt at det burde vere du påvirker lojaliteten til meg.
Kan me forenkle setninga endå meir? Faktisk ja:
Når me har berre eit subjekt og eit objekt, er det enkelt å skrive om med verbet å slå sidan dette har så tydeleg ein handlande part og ein stakkar som er offer for handlinga.
Når me har setningar som også har indirekte objekt, er verbet å gjeve betre, sidan me instinktivt ventar eit svar på «til kven gjev du?»
Det direkte objektet kan me erstatte me meg viss me kun har subjekt, verbal og direkte objekt (og då verbet å slå), eller med til dømes blomar når me har verbet å gjeve (det indirekte objektet er då meg). Sidan me her har eit indirekte objekt i form av eit preposisjonsledd, kan me erstatte på følgjande vis:
protestene er subjekt → du
påvirker er verbal → gir
lojalitetene er direkte objekt → blomster
til dem er preposisjonsledd og indirekte objekt → til meg
Ein får då til slutt at setninga i dømet over protestenepåvirkerlojalitetentil dem, kan omanalyserast som å tilsvare (vere analog til) dugirblomstertil meg – eller, enda meir elegant, sidan me i norsk kan utelate preposisjonen før det indirekte objektet viss me stiller det indirekte objektet framom det direkte objektet: dugirmegblomster.
Tunsjø m.fl.: Betydningen av interesser forklarer hvorfor svakere parter ofte kan motstå *de som er sterkere.
&
Tajik: Mahmoud Farahmand svarte at han representerte alle fra Vestfold og Telemark, og ikke bare *de med minoritetsbakgrunn.
Me kan gjere med desse setningane som me gjorde over: forkorte og forenkle. Betydningen av interesser forklarer hvorfor svakere parter ofte kan motstå de som er sterkere kan me forenkle slik:
No kan det vere at nokon undrar seg over korleis eg kan fjerne heile som-leddet. Det er fordi leddet i praksis verkar som eit adjektiv: Det forklarar substantivleddet. Setninga «ein lortat gut ét» er det same som «ein gut som er lortat ét». (Vyrde fru Chefin og redaktrise, ja, her kunne eg godt ha sett inn eit komma, men det blir so stakkato at eg valde å late vere.) Ein ser då tydeleg at som-leddet er adjektivisk. Med andre ord kan ein skrive om «svakere partar kan tole dei som er sterkare» til «partar, som er svakare, kan tole dei sterkare partane» eller «svakare partar kan tole dei sterkare partane» eller «partar som er svakare kan tole partar som er sterkare»; alle desse setningane seier nøyaktig det same og er strukturelt likeverdige.
Betydningen av interesser forklarer hvorfor svakere parter ofte kan motstå *de som er sterkere
Svakere parter kan ofte motstå *de som er sterkere
Parter motstår *de som er sterkere
Parter motstår *de
Du motstår *jeg
Du motstår meg
Tilsvarer:
Du slår meg
På same vis kan me forenkle Tajik sitt utsagn. Ho sa at Mahmoud Farahmand svarte at han representerte alle fra Vestfold og Telemark, og ikke bare *de med minoritetsbakgrunn. Forenklingsprosessen ser då slik ut:
Mahmoud Farahmand svarte at han representerte alle fra Vestfold og Telemark, og ikke bare *de med minoritetsbakgrunn
Han representerte alle fra Vestfold og Telemark, og ikke bare *de med minoritetsbakgrunn
Han representerte ikke bare *de med minoritetsbakgrunn
Han representerte *de med minoritetsbakgrunn
Han representerte *de
Du representerer *jeg
Du representerer meg
Tilsvarer:
Du slår meg
Oppsummering
Ei setning hev objektform når ein har preposisjonsledd og når ein har eit direkte eller indirekte objekt; objekt er objekt. Ein må altså hugse på at 1) viss ein har ein preposisjon, skal det alltid vere akkusativ, altså objektform av pronomenet; og 2) viss ein har objekt i setninga, altså at setninga seier noko om den eller det som direkte eller indirekte vert utsett for handlinga, skal ein ha objektform av pronomenet. Hugs at pronomen berre er erstatting for eit substantiv. Setninga «Eg slår deg» kan like gjerne vere «Kari slår Ola», og setninga «Kari gjev blomar til Ola» er det same som «Kari gjev Ola blomar», som like gjerne kan vere «Du gjev meg blomar» (eller «Du gjev blomar til meg»).
Kort sagt: Er du usikker, forenkl setninga og skriv om, so finn du svaret kjapt. Lykke til! Og hjarteleg velkomen til verda av folk som ikkje lenger skriv og talar som om dei var oslopolitikar. Grøss‽ Me treng ikkje gjere slikt meir, no som me har lært å vite betre enn som so.
For en del år tilbake ble det stadig vanligere å høre framstående personer feilaktig si «de» der det skal være «dem». Det nyeste eksempelet jeg fant på dette, var fra avskjedstalen til Siv Jensen, og ikke overraskende hadde hun noe å si om innvandrere, dog i ei litt anna vending enn hva man kanskje har vært vant til: Innvandrere som har rømt fra ufrihet ønsker seg politikere som gir de frihet. Og det skal FrP kjempe for. (Fra TV2.) Ser du hva som er feil i setninga? Hva gjelder siste ledd, er det selvsagt ei ufullstendig setning; her ser vi TV2 som så mange andre briljere i tegnsetting; det riktige tegnet hadde vært enten et komma, en tankestrek eller aposiopese, avhengig av hvor lang pausen var. Men i første del av setninga står det verre til, og her kan man regne med at det ikke er TV2 som er skyldige, men hun selv. Jeg skal vende tilbake til setninga lenger ned.
Tekstspalter i Samlagets Ordbok for grunnskolen : Nynorsk. Gammeldagse ordbøker i papirform har fortsatt nytte, skjønt denne er det kanskje ikke lenger behov for.
I norsk skriftspråk, det være seg bokmål eller nynorsk, har vi bevart kasus kun i faste uttrykk, genitivskonstruksjoner og pronomen. Det er forskjell på jeg og meg, du og deg, vi og oss. Vi kan vise dette ved å lage noen setninger, som selv om de er litt underlige, viser oss nettopp hvilken funksjon denne formforskjellen uttrykker: Meg slo … Her venter vi helt klart at det skal følge noe mer. Når vi sier setninga, legger vi gjerne særlig trykk på meg, og språksansen vår sitrer fordi vi oppfatter setninga som ufullstendig. Vi har et personlig pronomen i akkusativ, altså objektform og et verbal, altså vet vi hva som skjedde og med hvem, men ikke hva eller hvem det var som gjorde handlinga. Vi blir sittende igjen med spørsmålet Hvem slo? Vi forventer at det skal være noe sånt som et han eller hun der en plass, for eksempel Meg slo han eller Meg slo hun. Setninga er da fullstendig, vi vet hvem som gjorde handlinga, at handlinga var å slå, og at det var jeg-personen som ble slått. En litt mer normal setningskonstruksjon hadde nok vært Han slo meg, men den omstokkete strukturen er ikke helt uhørt.
Det dette gjør tydelig for oss, er at objektsform av pronomen opprinnelig tjente en viktig funksjon. I språk som har levende kasus, er setningsstrukturen friere. Det betyr ikke at man ikke har ei forventet rekkefølge på setningsleddene, men at man har mulighet til å framheve bestemte setningsledd for å ytre nyanser ved å framskyte disse leddene. I setninga over, kan man ikke bytte ut pronomenene med navn og fortsatt ha den samme utvetydige kommunikasjonen, selv med trykk: Kari slo Per og Kari slo Per uttrykker til sammen tre mulige hendelsesforløp:
Den første setninga, sagt uten noe særskilt trykk, kan kun uttrykke ett hendelsesforløp: Kari var den som slo og Per var den som ble slått.
Setning to, sagt med særskilt trykk på første ledd, kan uttrykke to hendelsesforløp:
Kari var den som slo, ikke noen andre, og Per var den som ble slått.
Kari var den som ble slått, og det var Per som slo.
Jeg snakket om kasus over, og de kasusene som er relevante her, er nominativ og akkusativ. Men hva er nominativ og akkusativ?
Nominativ
Ordet er av latin, nōminātīvus. Ordet har to ledd: et verb og et adjektivsuffiks. Verbet er nōminō, nōmināre, nōmināvī, nōminātum (jeg nevner, navngir; å nevne, navngi; jeg nevnte, navnga; nevnt, navngitt). Sisteleddet, et suffiks, er en endelse man slenger på et annet ord for å lage et nytt ord, slik vi i norsk kan slenge på ‑ing etter et verb for å beskrive handlinga som skjer (å bygge → bygging) og ‑ning for å beskrive resultatet av handlinga (å bygge → bygning). I latin kan man slenge på ‑īvus etter en verbstamme for å danne et adjektiv. I dette tilfellet bruker man supinumet av verbet (den siste formen av verbet i opplistinga over), altså den som verbets partsipper (altså verbformene som i seg selv kan brukes som adjektiv) dannes av, og man får slik dannet ordet som beskriver hvilken type kasus man har. Et kasus er for øvrig den bøyde formen av et substantiv, adjektiv eller pronomen som forteller deg hvilken funksjon ordet har i setninga.
Her er det verdt å nevne at pronomen, nettopp som navnet tilsier, er prō: i stedet for; og nōmen: navnet. De er altså ord som erstatter nevneord, altså substantiv, og i forlengelsen av det også adjektiv.
Nominativ er altså nevnekasuset, kasuset som forteller hvem eller hva som gjorde handlinga som beskrives av verbet.
Akkusativ
Også dette ordet er av latin, og du ser sikkert allerede at det er konstruert på samme måte som nōminātīvus. Verbet accūsō, accūsāre, accūsāvī, accūsātum betyr å anklage, dannet av preposisjonen ad (til, i retninga av) og causa (grunn, årsak, stevning). Ordet som står i akkusativ, er altså den anklagde i setninga Jeg anklager deg. Vi kan bytte ut verbet med andre transitive verb (verb som kan ta objekt) og se hvordan den anklagde, altså objektet som står i akkusativ, er målet for handlinga som subjektet gjør: Jeg slår deg, Per dreper kakerlakken, Advokater spiser dyre rekesmørbrød (i den siste setninga er objektet sammensatt av et adjektiv pluss et substantiv.) Tenk på Émile Zolas velkjente artikkel J’accuse…! (13. januar 1898). Akkusativet beskriver den anklagde, målet for verbet, den som direkte påvirkes av handlinga.
Det kan være lett å bli forvirret når man da får med indirekte objekt i setningssalaten. I setninga Jeg gir Emil blomster, hvem er da objektet? Det er to ord som kan tas bort fra setninga uten at setninga blir ufullstendig: Emil og blomster. Vi ser da veldig tydelig hva som er det direkte objektet for handlinga å gi og hvem som er det indirekte objektet. Jeg kan kanskje gi Emil til noen, men det medfører enkelte juridiske problemer; å derimot gi blomster til noen, er langt mindre problemfylt. Jeg gir blomster gjør at vi tydelig ser hva som var ment å være objektet for verbet, og dette blir enda tydeligere ved omskriving: Jeg gir blomster til Emil. Akkusativet beskriver altså den eller det som er det direkte objektet for handlinga; i dette tilfellet er det blomstene, siden det er blomstene som blir gitt.
Siv Jensen og andres objektblemmer
Vi kan da vende tilbake til setninga fra begynnelsen og gå den litt nærmere etter i sømmene. Siv Jensen sa at Innvandrere som har rømt fra ufrihet ønsker seg politikere som gir de frihet. Og det skal FrP kjempe for. Vi skal fokusere på den første setninga nå, siden vi allerede har tatt for oss siste leddet i ingressen. Hvis vi deler setninga opp i sine enkelte deler, blir det litt enklere å analysere den, for det lar oss kvitte oss med det som ikke er viktig for å forstå den grammatiske strukturen. Den begynner med et subjekt, etterfulgt av et ledd som nærmere beskriver subjektet, etterfulgt av et verbal, etterfulgt av et refleksivt pronomen, deretter objektet for handlinga, og så et nytt ledd som nærmere beskriver det foregående, som i seg selv består av et subjekt, et verbal, et direkte objekt og et indirekte objekt. Ei punktliste gjør det tydeligere:
subjekt: innvandrere
subjunksjon:(subjunksjon er lik relativt pronomen etter gammel benevnelse)
som
subjekt: subjunksjonen som
verbal: har rømt
preposisjon: fra
utfylling: ufrihet
verbal: ønsker
indirekte objekt: det refleksive pronomenet seg
direkte objekt: politikere
subjunksjon: som
subjekt: subjunksjonen som
verbal: gir
indirekte objekt???: de
direkte objekt: frihet
Det som er interessant for oss, er altså det siste leddet som gir de frihet. Vi kan skrive om dette til å inkludere det subjektet (altså subjunksjonen) peker til, nemlig politikere: politikere gir de frihet. Den årvåkne leseren har nok forlengst forstått hva problemet er. De kan ikke tjene funksjonen det er tiltenkt i setninga, ettersom vi har ei subjektsform der ei objektsform skulle ha opptredd. Dersom setninga faktisk er riktig, er det eneste de kan peke til, politikerne. Da får vi ei veldig underlig setning: politikere gir politikere [siden vi har et nytt subjekt mangler det her et verb] frihet. Hva skal det bety? Kanskje politikere gir, politikere tar frihet? Uansett hvordan man vrir og vrenger på setninga, kan den ikke gi grammatisk mening. Det riktige er selvsagt å bruke objektsform av pronomenet, ettersom objektsformen, altså akkusativen, kan brukes både til direkte og indirekte objekt, men aldri til subjekt; på samme vis kan nominativen brukes kun til subjektet i setninga, aldri til det direkte eller indirekte objektet. Dersom Siv Jensen skulle ønske å gjøre budskapet klart og tydelig, hadde altså det riktige vært at politikere gir dem frihet.
Vi får da til slutt et budskap, som med korrekt tegnsetting (jamfør første avsnitt) og korrigert grammatikk, blir tydelig og utvetydig kommunisert til mottakerne. Setninga hun burde ha sagt og som TV2 burde ha gjengitt, kunne dermed ha vært ett av disse tre alternativene:
Innvandrere som har rømt fra ufrihet ønsker seg politikere som gir dem frihet, og det skal FrP kjempe for.
Innvandrere som har rømt fra ufrihet ønsker seg politikere som gir dem frihet – og det skal FrP kjempe for.
Innvandrere som har rømt fra ufrihet ønsker seg politikere som gir dem frihet … og det skal FrP kjempe for.
Og hvis noen lurte: Jeg kommer neppe noen sinne til å stemme på Fremskrittspartiet, i alle fall ikke før de greier å vise at de er noe mer enn et populistisk publikumsfrieriparti.
Oppsummering
Nå, bevæpnet med denne kunnskapen, kan man forhåpentligvis unngå å noensinne begå den samme grammatiske kardinalsynden som så mange politikere begår. Vern om objektsformene! (ɔ: Vern om akkusativene! (ɔ: Vern om de anklagde!)) Spøk til side: Hvis du har kommunikasjonsoppgaver i virket ditt, anser du det nok som særs viktig at budskapet ditt kommuniseres på en klar og tydelig måte, på en måte som får fram det reelle budskapet ditt, på en måte som lar deg oppfattes som profesjonell. For min del (og jeg er jo typen som liker å skrive langt og lengre enn langt) synes jeg det er viktig at man uttrykker seg med korrekt grammatikk. Jeg gjør grammatiske feil, ingen tvil, og rett som det er når jeg skriver, blir jeg sittende å undre meg over hva som egentlig er riktig, noe som innimellom kan føre til en eller annen lang, dryg og sikkert nokså kjedelig bloggpost. Men i alle fall gjør jeg mitt ytterste for å venne meg av med ugrammatiske vendinger.
Er det viktig? Det er utvilsomt andre ting som er viktigere her i verden enn dette. Men jeg tror nå at slike uviktige ting som dette, er noe av det som holder oss gående i en ellers slitsom verden der det eneste som får spalteplass i mediene er verdens elendighet. Da kan det kanskje være befriende å bruke en halvtime på å lese om to ytterst små ord som, når det kommer til stykket, ikke bryr seg det spøtt om hva vi synes om saken.
21. mars 2024: Rettet feil satte enkle og doble opphøyde krøllesitattegn som motstykke til enkle og doble senkede. Formaterte taster med <kbd>. Tilføyde merknad om sitatstrek.
22. februar 2022: Rettet venstre enkel vinkel fra 0149 til 0139.
Hva skal en stakkar gjøre når man ikke får tilgang til profesjonell tegnsetting og må ty til doble bindestreker i stedet for tankestrek; tre punktum i stedet for aposiopesis, unnskyld, aposiopese; gåsøyne i stedet for ordentlig hermetegn; eller en x der man vil ha et gangetegn? Heldigvis er mange av disse tegnene del av ASCII, og dermed får man tilgang til dem med noen enkle, tastekombinasjoner. Skjønt, de er ikke like lette å huske som på en Mac, men når du har brukt dem noen ganger, blir de vane.
Det er faktisk enklere å taste spesialtegn på et mobiltastatur i dag enn på et skikkelig tastatur. Trenger du lang o? Trykk og hold inne O på mobiltastaturet og velg ō; stort enklere blir det ikke. Trenger du 1/7? Trykk og hold inne 1 på mobiltastaturet og velg blant de mange brøkene som har 1 som teller. På PC og Mac må man derimot huske tastekombinasjoner: Å huske hva disse er på en Mac er riktignok ofte enklere, siden langt de fleste er kombinasjoner av kringletasten (Command) og/eller Option (Alt) pluss en tast som har mer eller mindre med det samme å gjøre; for eksempel får man horisontal ellipse, altså en aposiopesis, unnskyld, aposiopese («…») ved å taste inn Option + punktum. På telefonen er det bare å trykke og holde inne punktum, og så velge trippelpunktumet. Men på Windows-maskiner? Da må man lære seg noen tallkoder utenat.
Og forresten, dersom brøken i stad ikke vistes slik den skulle, skulle den se ut som Unicode-kodepunktet U+2150 (vulgar fraction one seventh): ⅐. Det finnes faktisk ikke egne kodepunkt for syvdeler over 1/7, så disse må lages enten med å bruke super- og subskript (som ikke lenger er anbefalt metode) eller med å påkalle OpenType-funksjonen for brøker. På bloggen min er det gjort ved å skrive <span class="broek">1/7</span>, som henter klassen .broek fra stilarket. Den er ikke komplisert; faktisk er det bare:
.broek {
font-variant-numeric: diagonal-fractions;
font-feature-settings: "frac";
}
Eksempler på nyttige tegn for den tegnsettingsbevisste:
hardt mellomrom
horisontal ellipse, også kalt aposiopese;
kort og lang tankestrek;
enkle og doble guillemeter;
enkle og doble krøllesitattegn (britisk/amerikansk), der tegn nummer to (’) er det samme som apostrof;
enkle og doble krøllesitattegn nede og oppe, slik som fortsatt brukes i en del tyske media, og som var vanlig i norske trykksaker før i tida.
Teksten er fra Properts II.24.a.1.f; tegnsettinga er (selvsagt) ikke som normalt der, men satt inn for å vise hvordan de forskjellige tegnene kan se ut i løpende tekst.
La oss så hoppe i det. Lærer du deg disse hurtigtastene, kan du enkelt og effektivt levere profesjonelt skrevne dokument, uavhengig av hvilket program du bruker. Der det står Alt pluss en tallkode, betyr det at du holder inne Alt mens du taster tallkoden (inkludert eventuelle innledende nuller) på kalkulatortastaturet, ikke på de vanlige nummertastene:
Hardt mellomrom
Når: Mellom tall og tilhørende enheter, så som paragraftegnet og paragrafnummeret, mengden og antall liter, antall kroner og selve ordet. Eksempel: § 11.2; 13,2 l; kr 25,40; 32 kroner. Også mellom andre ledd som man ikke ønsker skal deles ved linjeslutt.
Hvordan: Alt + 255, eller (i de fleste tekstbehandlere) Ctrl + Skift + Mellomrom.
Resultat: Ingen orddeling ved linjeslutt.
Aposiopese
Når: For å enten vise utelatt tekst, da med aposiopese i klammeparentes, eller for å vise avbrutte ord eller avbrutt tekst.
Hvordan: Alt + 0133 Bør kombineres med hardt mellomrom i forkant når brukt for å vise avbrutt setning; hvis man bruker vanlig mellomrom, kan dette havne på begynnelsen av neste linje, som gjør at man får ei (ja, «ei», for opphavet er lacūna; nynorsk har skjønt det mens bokmålet er bakstreversk her) uønsket lakune i tekstens venstremarg. Hvis man bruker det for å angi utelatt tekst, bør det være hardt mellomrom før første klammeparentes. Hvis man bruker aposiopese for å vise avbrutt ord, skal det ikke være mellomrom før.
Resultat: Korrekt brukt aposiopese gjør at teksten ser ut slik skaperen av skrifta hadde til hensikt; tre punktum etter hverandre kan være forvirrende for blant annet orale lesere og kan føre til uønskede resultat dersom teksten ikke brekkes riktig av nettleseren eller tekstbehandleren. Feil bruk av mellomrom før (eller etter) aposiopesen kan i noen tilfeller gjøre at en ikke vet om det er ordet eller setninga som er avbrutt; slik dårlig kommunikasjon bør unngås. Manglende bruk av klammeparentes rundt aposiopesen gjør at leseren ikke kan vite om det er den som siterte eller den opprinnelige tekstforfatteren som hadde en utelatelse, så pass på at dette gjøres riktig.Jeg har selv syndet mot dette og brukt vanlige parenteser i stedet for klammeparenteser (ɔ: «[» og «]»), men har da heldigvis lært av feilene mine.
Tankestreker og sitatstrek
Når: For å angi forhold og utstrekning eller for å markere parentesbemerkninger, altså innskutte setninger; sistnevnte for å markere sitert tekst.
Hvordan: Alt + 0150 for kort tankestrek («–») og Alt + 0151 for lang tankestrek («—»). For sitatstrek, tast 2015 og deretter Alt + X i en tekstbehandler (i HTML kan du dessuten bruke ―).
Resultat: Feilaktig bruk av bindestrek gjør to ting for leseren: Leseren må stoppe opp for å dechiffrere hva du egentlig mente, og leseren som kan typografien sin, blir irritert. Med kort tankestrek kan du angi forhold riktig, f.eks. Stillinga i Vålerenga–Molde-kampen ble uavgjort: 2–2. Merk at begge plassene er det ingen mellomrom, og at det er forskjell på tegnbruken i førsteleddet. Et godt eksempel på dette kan tas rett fra vår ega historie: I dag er nok forholdet Danmark–Norge noe helt annet enn i tida da vi var tvillingriket som historikerne kaller Danmark-Norge. Når man leser en tankestrek, får begge ordene normalt trykk og tonelag; når man leser bindestreken, forsvinner den korte pausen mellom ordene, og trykket og tonelaget tilpasses at ordet nå i praksis er ett (tilsvarende å skrive Danmarknorge – grøss!) – trykket faller altså på første ledd her.
I norsk brukes dessverre ikke lang tankestrek lenger; det er synd, for det hadde fjernet forvirringa. Der man i amerikansk og/eller britisk typografi bruker lang tankestrek, bruker man i norsk tegnsetting kort tankestrek med mellomrom før og etter. Lang tankestrek kan settes med mellomrom før og etter, men det bør da være tynt eller hårfint mellomrom (såkalt thinspace og hairspace:   og &VeryThinSpace). Lang tankestrek brukes for å angi innskutte setninger, parentesbemerkninger; den brukes av og til òg til å angi sitat eller replikker (i norsk tegnsetting brukes vanligvis kort tankestrek), men her finnes et eget tegn: ― (horizontal bar, quotation dash). At det er vanligere å heller bruke kort tankestrek har nok mye å gjøre med at sitatstrek kom inn i Unicode som et eget tegn forholdsvis seint (Unicode 3.2, med opphavsrett 1991–2002). Sitatstreken brukes på samme måte som tankestrek til å markere sitat.
Når: For å angi sitater, sitat i sitat, sarkasme og ironi, navn på artikler, kapitler, kallenavn, og eventuelt også skip og andre ikke-levende ting som får navn.
Hvordan:
Metoden er enten å taste den tresifrede tallkoden fra den utvidede ASCII-tabellen, eller … for tegn som er utenfor tabellen … den firesifrede desimale verdien man kan regne ut fra Unicode-kodepunktet. U+93 blir for eksempel 9 × 16 + 3; U+ba blir 11 × 16 + 10, siden a = 10, b = 11, c = 12, d = 13, e = 14 og f = 15.
Alt + 174 og Alt + 175 for doble vinkler
Alt + 0139 (U+8b) og Alt + 0155 (U+9b) for enkle vinkler
Alt + 0147 (U+93) og Alt + 0148 (U+94) for doble opphøyde krøllesitattegn
Alt + 0145 (U+91) og Alt + 0146 (U+92) for enkle opphøyde krøllesitattegn Merk: Kun «’» er apostrof, tegnet som angir genitiv etter ‑s eller utelatte deler av ord, som passer mæ’kke, rakker dæ’kke eller «rock ’n’ roll» (ikke «rock ‘n’ roll»; det betyr at noen sa «n» eller at n-en er ironisk.
Alt + 0132 (U+84) og Alt + 0147 (U+93) for doble senkede pluss opphøyde krøllesitattegn
Alt + 0130 (U+82) og Alt + 0145 (U+91) for enkle senkede pluss opphøyde krøllesitattegn
Resultat: Teksten får umiddelbart et mer profesjonelt utseende. Det kan argumenteres for at tyske/danske/norske/franske sitattegn, altså guillemeter, er bedre for leseflyten, da tegnene ligger på bokstavens x-høyde; dette gjør at øynene ikke må flakke et lite mikrosekund mens leseren følger tesktlinja; ethvert brudd fra tekstlinjas grunnlinje er jo med på å hindre leseflyten hevdes det. For øvrig kan undertegnede stolt fortelle at det etter noen år lyktes å få Språkrådet til å endre beskrivelsen sin av sitattegn, slik at også de nå anbefaler at man bruker enkeltvinkler for sitat i sitat. Eksempel: For som Plinius fortalte: Han lot øynene vandre, og Hvorfor, spurte han, tror du jeg holder ut så store smerter så lenge? Fordi det lar meg overleve den skurken om så bare én dag.
Grader
Eksempel på forskjellen på grader- og maskulin ordinator-tegnet. Legg merke til at maskulin ordinator har eksakt samme form som superskriptvarianten av liten o, som igjen er en tilpasset versjon av vanlig liten o; dette mens gradertegnet er en eksakt sirkel der strøkbredda er uendret hele veien gjennom tegnet. Du kan klikke på bildet for å se det i stort format. Illustrasjon: undertegnede. Skrift: EB Garamond.
Når: For å angi temperaturer, vinkler eller posisjon på jorda.
Hvordan: Alt + 248 eller Alt + 0176
Resultat: Ekte gradertegn («°», «°», «°») i stedet for maskulin ordinator («º», «º», «º»). Sistnevnte har av og til en understrek, og er å finne i tegn som №, Dº (ditto), eller blant annet spanske ordinaler, som primero (1º); tegnet er også vanligvis litt videre eller høyere og ikke en ekte sirkel slik gradertegnet er.
Regnetegn (+, −, ×, ∕, ±)
Når: For å skrive alle former for regnestykker eller angi positive eller negative tall
Hvordan:
Pluss: Alt + 43, sånn i tilfelle plusstasten din er ødelagt.
Minus: Alt + 8722 kan virke, men ikke i alle program. Årsaken er at det ekte minustegnet (ikkeU+45 (hyphen-minus)) er så langt ute i Unicode-kodeblokkene som U+2212 (ɔ: 8722 desimalt). Her er noen mulige metoder:
I program som LibreOffice eller Microsoft Office, tast 2212 og deretter Alt + X.
I HTML, tast inn −.
Noen program gir deg et ekte minustegn når du taster Alt + 8722, andre gir deg det når du taster Alt + 2212. Prøv deg fram. Forskjellen på tegnene kan du se til høyre.
Gange: Alt + 0215.
Dele: Alt + 8725 kan virke, jamfør minus over. Mulige metoder:
LibreOffice / Microsoft Office: 8725 fulgt av Alt + X.
HTML: 蜥. Jamfør SI, bør man ikke bruke tegnet ÷ for deling (÷).
Pluss/minus: Alt + 0177.
Resultat: Ved å bruke korrekte regnetegn, forsikrer du deg om at teksten din ikke bare ser pen ut, men at den utvetydig leses rett av orale nettlesere, slik at også blinde og svaksynte eller andre som ønsker å høre teksten din opplest kan nyte den slik du mente den skulle nytes. Videre bør bemerkes at det ikke skal være mellomrom når pluss, minus og pluss/minus brukes som fortegn, t.d. +3 Angrep, −42 °C eller bonus på ±0; mens når tegnene brukes som regnetegn, skal det være mellomrom før og etter, da helst : medium mathematical space, som er på U+205f.
Merknad: Jeg skreiv en egen post om riktig bruk av regnetegn tidligere, som kan være til nytte å lese for den interesserte.
Registrert varemerke, varemerke og opphavsrett
Når: Hvis du skriver om varer, firmaer eller andre artikler der det er viktig å benevne hvilke åndsverksrettigheter som hører til det omtalte
Siste versjon av denne oversikten er nok ikke skrevet. Jeg har jo tidligere skrevet en post som gir oversikt over nyttige tegn, men den er nokså lang, traurig, og ikke særlig instruerende (den var skrevet mest for min egen del). Denne posten er forhåpentligvis mer hjelpsom i at den både forklarer hva tegnene er, hva de brukes til og hvordan man får frambrakt dem. Nå er ikke det som står over noen drivende novelle, men nyttig skulle det i alle fall forhåpentligvis kunne være. Mer spennende kommer for den som liker slikt, nemlig en oversikt over hvilke mellomrom man kan og bør bruke. Hvis det ikke er det mest spennende for deg her i verden, kan du kanskje vurdere å se gresset gro; der kan du i det minste være sikker på at du opplever noe. Jeg har aldri gitt noen garanti for at det jeg skriver skal være videre spenningsfylt, tross alt.
Kun ett eneste korrekt regnetegn (av de fire) er tilgjengelig via sin egen tast på tastaturet: plusstegnet. Alle de andre tegnene ender vanligvis opp med å være erstatningstegn for de korrekte tegnene: stjerne for multiplikasjonstegn, skråstrek for deletegn og bindestrek for minustegn. Så hva er egentlig de riktige regnetegnene og hvordan formaterer man regnestykker i løpende tekst så det skal se ordentlig ut?
23.02.2022: Korrigerte feilaktig doblet brøk; rettet Alt + X-kode for tilnærmet lik. La til overskrift og endret første avsnitt til ingress.
Opphavet
Det at dette i det hele tatt er et problem, har et ganske innlysende opphav: skrivemaskiner. Skrivemaskinen var kanskje fantastisk for effektivisering av kontorlandskapet, men hva gjaldt typografiske kvaliteter, var den særs begrenset, ganske enkelt av mekaniske årsaker. Mens man i typografiens gullalder på 1800- og 1900-tallet hadde enorme ansamlinger av tegn og symboler tilgjengelig for å kunne vise teksten så nært den perfeksjonen og tilpasningsevnen en kalligraf hadde vært i stand til, forsvant mye av dette i løpet av 1900-tallet på grunn av skrivemaskinen og deretter datamaskinens inntog. Det hadde gjennom århundrene utviklet seg en serie ulike tegn med ulike oppgaver, ment nettopp for å skulle gjøre lesbarheten bedre, det visuelle inntrykket av sida sterkere, og ikke minst kommunisere tekstens innhold på en best mulig både kunstnerisk og formidlingsmessig måte.
Døme på matematisk notasjon i eldre sats.Satskasse fra blysatstida, med matematiske symboler.
Noen dømer på skrivemaskinsamletegn og hvilke spesialiserte tegn de slo sammen
Skrivemaskin: bindestrek («-») – samletegn for:
Vanlig bindestrek («-»)
Kort tankestrek («–»),
brukt til å vise fra–til-forhold, og i norsk typografi også replikkstrek.
Lang tankestrek («—»),
brukt til å vise innskutte setninger: Aldri vil vi bli ferdige med den målreising som skal gjere norsk mål så levande og rikt, så heimleg nært for alle nordmenn, at det heilt ut kan fylle oppgåva si — å vere eit finstemt instrument for ordkunstnaren, eit tankekvast våpen for vitskapsmannen, ein allsidig reiskap for kva den som har noko å bere fram i skrift. (Norsk tidend 1. august 1963, № 11, 28. årgang, side 3.) I moderne norsk typografi, bruker man heller (uheldigvis) kort tankestrek atskilt med mellomrom; i engelskspråklig typografi bruker man oftest rang tankestrek uten mellomrom, eventuelt med hairspace eller thinspace.
Sitatstrek («―»),
brukt til å vise replikker (som kort tankestrek i norsk typografi); dessuten egnet til å markere hvem et sitat er fra, til dømes slik:
Festīnā lentē.
Skynd deg langsomt.
keiser Augustus
Minus («−»),
brukt i matematikk som regnetegn og som fortegn:
−11 °C
(1 − −5) ∕ 7 = 6⁄7
Skrivemaskin: rett apostrof («'») – samletegn for
Apostrof («’»),
brukt til å markere genitiv etter ord som slutter på s, c, x og z i norsk, eller enhver saksisk genitiv; videre brukt til å markere utelatt tekst (Orker ikke, gidder ikke, passer mæ’kke, rakker dæ’kke … (Slapp reggae))
Engelske sitattegn / amerikanske sitat-i-sitat-tegn («‘ ’»),
brukt til å markere sitat i britisk og australsk engelsk (muligens òg indisk engelsk), og sitat i sitat i amerikansk og kanadisk tekst.
Primtegn («′»),
brukt til å markere minutter, som i 42° 21′ 36,3″ N 7° 39′ 53,2″ Ø, eller fot, som i 6′ 3″ høy.
Skrivemaskin: skråstrek («/») – samletegn for
Vanlig skråstrek («/»)
Brøkstrek («⁄»),
brukt til å skille teller og nevner i skråstilte brøker; dømer: Unicode-brøken ½, konstruert brøk 1⁄2; Unicode-brøken ⅐, konstruert brøk 1⁄7. (Ideelt sett skal alle fire eksemplene være like; sannsynligvis er det litt forskjell på sjuendedelene.)
Divisjonsstrek («∕») ISO-standardisert tegn (ISO-80000-2:2019) til bruk for å vise divisjonsstykker. Siden det er et regnetegn, skal det atskilles tallene med U+205f (middel matematisk mellomrom). Døme: 3 ∕ 4 = 0,75.
Disse løsstilte eksemplene viser ikke tydelig hvorfor og hva som er forskjellen på tegnene, men de har flere forskjellige ulikheter, da særlig:
Ulikt mellomrom før og etter (kerning, både positiv og negativ) påvirker hvordan de forholder seg til tekst, tall og tegnsetting rundt seg.
Ulik vinkling på tegnene (bindestrek kan ofte være litt skråstilt; divisjonsstrek, brøkstrek og skråstrek har vanligvis ulik vinkel) påvirker hvordan teksten i det hele tatt flyter for leseren.
Selv for en ikke-typograf(isk interessert) har dette betydning: Akkurat slik vi intuitivt kjenner om ei låt er fengende, kan en med musikkteoretisk innsikt forklare nettopp hvorfor den er fengende; og akkurat slik vi intuitivt kjenner om teksten flyter godt og er lett å se (ɔ: lese), kan en med typografisk innsikt forklare nettopp hva det er med teksten som gjør at den er lett å lese. Vi har alle kommet over ei bok eller en avistekst eller lignende som vi bare gir opp å lese fordi vi rett og slett blir trøtte i hodet av å prøve å greie å få med oss hva som faktisk står på papiret, fordi tekstbildet rett og slett er dårlig.
Regnetegnene
Med det som bakteppe, har man forståelse for hvorfor det er viktig å bruke riktige regnetegn og å sette dem riktig i teksten. Det innebærer to hovedpunkt: 1) å bruke korrekte tegn for å tydeliggjøre hva som er matematikk og hva som er løpende tekst, og 2) å gi tallteksten tilstrekkelig (men ikke for mye) luft, slik at den er lett å lese og ikke kan virke forvirrende. Et par nøkkelpunkt: Påse at du velger de matematiske tegnene, og ikke tastaturerstatninga for dem; påse at du har satt mellomrom der det skal være sådan, og at dette er riktig mellomrom (tegnet er U+205f: middel matematisk mellomrom); og påse at du ikke har mellomrom der det ikke skal være det, særlig etter fortegnet til positive/negative tall(+2 °C, −3 °C, ikke + 2 °C, − 3 °C), og mellom heltall og tilhørende brøk, der kan du velge ingen mellomrom eller thinspace eller hairspace(12⁄3, 1 2⁄3, 1 2⁄3).
Nedenfor følger derfor en enkel oversikt over de viktigste regnetegnene, hvordan du får tilgang på dem, og hvilket Unicode-kodepunkt de har. Unicode-kodepunktet kan du bruke i tekstbehandleren din (som LibreOffice eller MS Office) ved å taste den firesifrede koden (f.eks. 205f) og taste Alt + X; trykk samme tastevalg én gang til, så veksler programmet mellom å vise tegnet og å vise Unicode-kodepunktet. I HTML kan du bruke tegnene direkte ved å skrive den heksadesimale verdien, t.d.  ; ved å regne den om til desimalverdien, t.d.  ; eller ved å taste inn HTML-navnet på tegnet (for de tegnene som har et eget navn), så som  , ° (for grader-tegnet) eller – (for kort tankestrek). I tekstbehandlere, hvis tegnet har færre enn fire siffer, tilføyer du 00 framfor. Husk at a–f er sifrene 10–15, så dersom det du vil taste inn står inntil et ord som slutter på én av de seks bokstavene, må du sette inn et mellomrom først for å kunne bruke Alt + X-hurtigtasten.
Det følgende, hvis du leser på mobil, er best å lese i landskapsvisning.
Addisjonstegn
Plusstegnet er tilgjengelig via sin egen tast; på norsk tastatur for PC er det på pluss og spørsmålstegn-tasten. Nøkkeldata:
Korrekt tegn
+
Tast
Pluss-/spørsmålstegn-tasten
Unicode
U+2b
HTML
+ &2b; &43;
Subtraksjonstegn
De vanligste erstatningstegnene for minus er bindestrek («-») eller, hvis brukeren har gjort seg litt ekstra flid, tankestrek («–»). Det riktige er det dedikerte minustegnet: «−».
Korrekt tegn
−
Tast
Ingen egen. I kontorprogramvarepakker: Tast 2212 og deretter Alt + X.
Unicode
U+2212
HTML
− − −
Multiplikasjonstegn
De vanligste erstatningstegnene for gangetegnet er en vanlig x eller stjerne («*»). De korrekte tegnene er enten intet, som i ab, altså a ganger b, eller a × b eller a · b.
Korrekt tegn 1
×
Tast
Alt + 158 eller 0215. Kontorprogramvarepakker: 00d7 → Alt + X.
Unicode
U+d7
HTML
× × ×
Korrekt tegn 2
·
Tast
Alt + 250 eller 0183. Kontorprogramvarepakker: 00b7 → Alt + X.
Unicode
U+b7
HTML
· · ·
Divisjonstegn
Når en delestrek ønskes, er det vanligste tegnet som brukes som erstatning for dette, en vanlig skråstrek (Skift + 7). Det riktige er det dedikerte deletegnet: «∕», eller hvis man skal uttrykke forhold, et vanlig kolon.
Korrekt tegn 1
∕
Tast
Ingen. Kontorprogramvarepakker: 2215 → Alt + X.
Unicode
U+2215
HTML
∕ ∕
Korrekt tegn 2
:
Tast
Punktum- og kolontasten.
Unicode
U+3a
HTML
: : :
Bonus: Avrundet, mindre enn eller likt og større enn eller likt.
Til sist: Man har ofte god bruk for tegnene for å vise tilnærmet likt, og om noe er større enn eller likt. Vanlig likhetstegn har vi på tastaturet, og likeså med vanlig større enn eller likt, men disse siste tre mangler egne taster eller smarte kombinasjonstaster. Husk at operatærer skal ha mellomrom før og etter (  eller  .
I norsk typografisk praksis er det ikke særlig vanlig å komme over kapitéler, men i engelsk typografi er dette vanlig å se, f.eks. i forkortelsene bce og ce. I tekstbehandlere er den vanlige måten å få kapitéler ved å slå på effekten under tegnbehandling, men det tekstbehandleren da vanligvis gjør, er å slå på store bokstaver og forminske disse. Ekte kapitéler er spesielt utformet av den som har laget skrifta, og er vanligvis litt høyere enn skriftas x-høyde (høyda på liten bokstav x) og en anelse bredere. Dette er fordi bokstavene, når de bare forminskes slik tekstbehandleren gjør, får for tynne linjer og blir vanskeligere å lese. Med andre ord: Leseflyten brytes ved bruk av falske kapitéler.
Kapitéler i tekstbehandlere
Bilde som viser forskjellen på ekte kapitéler og falske laget av tekstbehandleren, samt hvordan tilsvarende Unicode-tegn ser ut, med skrifta EB Garamond. Unicode har tilordnet kodepunkt til en god del kapitelerte bokstaver, som er tatt med i bildet for sammenligning. Bilde: Tor-Ivar Krogsæter.
Ta en kikk på bildet til høyre. I det første eksempelet har jeg laget en egen stil for kapiteléring (i teksten min er det når jeg skriver romertall jeg har bruk for den, så jeg har laget en makro for å hente den, og tilordnet makroen til Ctrl + Alt + T [T for tall]) som skifter til skriftvarianten EB Garamond 12 SC (SC for Small Caps). Siden bokstavene er lavere, ser man at vinkelen på de skrå linjene er noe skarpere for at det skal være plass til riktig bredde på strøkene. Sammenligner man abcdex med abcdex, ser man at strøkbredden samsvarer. Når man ser på bokstavrekka under, ser man at alt dette mangler i den kapitelérte bokstavrekka til høyre. Bokstavene ser for smale ut (noe de er), strøkene er tynnere enn hva abcdex-rekka tilsier, og det ser i det hele tatt kunstig ut. Når man sammenligner de ekte kapitélene og de falske med tilsvarende Unicode-tegn, ser man hvordan Unicode-tegnene (foruten litt ulik høyde) har nøyaktig de samme egenskapene: bredere tegn som gir plass til strøkenes fulle bredde og gir bokstaven den åpne, luftige følelsen man får ved bruk av riktige kapitéler.
Kapitéler på nettsider
Siden CSS1 har vi hatt tilgang på koden font-variant: small-caps, men dette resulterer i falske kapitéler, akkurat slik som den uønskede varianten forklart over for tekstbehandlere. Ved hjelp av de fantastiske nye mulighetene man har fått i CSS3 og HTML5, lar det seg nå gjøre å hente de ekte kapitélene som er innebygd i Open Type-skrifter, og dermed få ekte kapitéler. Koden ser slikt ut:
Støtte for dette er kun gitt i Firefox, Chrome 20 og Internet Explorer 10; Safari, iOS og Opera støtter det ikke per 20. august 2015. Jeg anbefaler på det sterkeste å ta en titt på sida The New Code, der jeg hentet dette fra. Selv har jeg lagt inn koden i klassen min .kapiteler, men har valgt å bruke font-variant: small-caps inntil støtten blir mer utbredt.
Oppsummering
Oppfordringa mi er derfor enkel: Dersom du skal bruke kapitéler i teksten din, sørg for at du har valgt en skrifttype som har et eget sett for ekte kapitéler. Dersom tekstbehandleren din ikke automatisk velger disse når du slår på kapitéler, lag en egen stil som henter kapitélene fra riktig skriftvariant. Det er ingen grunn til at en tekst du legger arbeid i og ønsker skal oppfattes som profesjonell, ikke også skal se profesjonell ut.
Innledning: Vanlige folk legger ikke merke til slikt…
Underveis i masteroppgaveskrivinga har jeg satt av en del tid til å forsøke å sette meg inn i det mest grunnleggende man trenger å vite for at teksten skal formidles godt fra papiret til leseren. Typografi er et enormt fagfelt, og kjennetegnes ved at det vel så mye er en kunst som et verktøy. Siden alle i dag stort sett er sin egen typograf – takket være de avanserte tekstbehandlerne vi har tilgang til – er det viktig å være seg dette bevisst. Man kan kanskje argumentere med at Det er jo nesten ingen som legger merke til slikt, så hvorfor skal man måtte bruke tid på slikt som kun flisespikkere og petimetre bryr seg om? La meg argumentere mot den innstillinga med et bilde: Når herr og fru Hvermannsen går på restaurant og får et aldeles utsøkt måltid, greier de gjerne ikke å fortelle detaljene i hva det var som gjorde maten så utsøkt, bare at den var fortreffelig og at de var særdeles fornøyd. Likedan er det når de får et måltid de ikke egentlig var fornøyd med – de greier gjerne ikke å si nøyaktig hva det var med maten de ikke likte, bare at den ikke var god. For å si hva som var utsøkt eller ikke vellykket, kreves det gjerne noen med veltrent gane. Slik er det også med en tekst: Man greier kanskje ikke å si hvorfor man synes en tekst var vanskelig å komme seg gjennom; svaret kan da ofte være at teksten var dårlig satt.
Typografi som formidlingsverktøy
Enhver tekst, uansett hvor velskrevet den er, må forholde seg til en nådeløs mellommann som avgjør hvorvidt teksten lykkes: formidlingsmediet. For at teksten skal kunne mottas best mulig, må skribenten ha tilstrekkelig innsikt i hvilke løsninger som egner seg til hvilke medier: Skal teksten leses av leseren selv, må man vite om det skal mottas på papir, skjerm eller digitalt blekk; skal teksten høres, kan det være av interesse om leseren skal motta teksten som hørespill på radio, forelesning på universitet, lydbok mens man går tur, eller hva det måtte være. Forutsatt at skribenten behersker språket godt og har god ortografi, er det et verktøy som skiller seg ut, som kanskje det viktigste verktøyet skribenten har for å bidra til at teksten mottas på best mulig måte: typografi.
God typografi er med på å fjerne kommunikasjonsstøyen som oppstår når en skribents tanker skal overføres til en leser via et medium, slik at leseren mottar teksten med letthet. Tenk deg om du skulle lese en roman skrevet utelukkende med blokkbokstaver, eller at den var satt i Comic Sans, eller at teksten var ukomfortabelt liten eller stor, eller at det var så trangt mellom linjene at bokstavene begynte å flyte over i hverandre; sannsynligvis hadde du lagt fra deg boka og valgt noe annet i stedet. God typografi blir enda viktigere for å bidra til leseforståelsen for ordblinde; for eksempel har valget av skrifttype mye å si for hvorvidt teksten leses lett, og blant verstingene i klassen blant de vanligst brukte skriftene, er Times New Roman. Jeg kom over noen studier i fjor (jeg har dessverre ikke referansene for hånden) som i klarhet viste at Times New Roman er blant de skriftene som er verst for leseforståelse; langt bedre var skrifter som blant andre Garamond, Cambria og Constantia.
Oppsummering
Med andre ord: Dersom du vil at leseren skal huske og forstå hva du har skrevet, ikke levér teksten i Times New Roman. Skal den leses på skjerm, velg f.eks. Georgia (seriffert) eller Verdana (grotesk, en: sans serif); skal den leses på papir velg f.eks. EB Garamond, Cambria eller Constantia. Sett av tid til å lære deg det mest grunnleggende om typografi, som hvordan bruke ligaturer, kapitéler, forskjellen på oppsettet av en blokkjustert eller en venstrejustert tekst, hvordan gi teksten et behagelig, luftig inntrykk som gjør den innbydende å gyve løs på, og i det hele tatt gjør deg kjent med håndverket du tross alt har påtatt deg å håndtere i kraft at teksten går rett fra tekstbehandleren din og til leseren som skal fordøye teksten.
Det gleder meg å se at det fortsatt er folk som stikker innom bloggen min for å se om de finner noe interessant. Til de som har ventet på nye artikler, beklager jeg. Jeg har mye jeg skulle fortalt, men har av forskjellige årsaker – som jeg forhåpentligvis skal komme inn på i den nærmeste fremtida – ikke funnet anledning til det. I mellomtida kan jeg nevne at jeg har skrevet ei omfattende oppdatering av en av de gamle postene mine om tegnsetting, «Korrektur: Tegnsetting I», der jeg har tatt for meg bruken av de forskjellige strekene bindestrek og kort og lang tankestrek.
Det jeg tar opp i posten er helt grunnleggende typografi, som i hvert fall jeg mener er et minimum av hva alle som skriver på universitetsnivå burde vite. Men som jeg også skriver, er det fullstendig forsømt i norskopplæringa, og at folk dermed ikke vet det, er ikke rart. Jeg har brukt de siste par årene på universitetet til å lese meg opp på blant annet nettopp slike ting, og håper andre kan finne kunnskapen jeg har ervervet meg nyttig og interessant.
Noen synes slikt er interessant; jeg er tilfeldigvis én av dem. Hvis også du skulle være det, er du hjertelig velkommen til å legge igjen en kommentar eller eventuelle spørsmål du måtte ha.
Jeg har tidligere skrevet en del om hva jeg har tenkt om pengesystemet i D&D (se for eksempel D&D: penger; hva som fungerer og hva som har kunnet bli rettet på. I følge bøkene, blant annet begynnelsen av kapittel syv i PHB, står det å lese at pengesystemet baserer seg på sølvmynten som grunnenhet, og at en ufaglært mann kan regne med å tjene ca. 1 SP per dag. Ved første øyekast ser dette ut til å stemme glimrende godt overens med hva som var realiteten i middelalderens Europa, men dersom man begynner å gå ting litt mer etter i sømmene, kan man se en del problemer.
Først av alt: Eventyrerne ser knapt nok til en sølvmynt i det hele tatt. Pengesystemet i D&D er med andre ord todelt; man har ett for mannen i gata, basert på sølvmynten, og ett for eventyreren, basert på gullmynten. For det andre: De enorme summene penger eventyrerne opererer med, er hinsides alt fornuftig; en gjennomsnittlig helt burde i løpet av første nivå tjene opp mot et par tusen GP, altså 10 000 SP, som tilsvarer rundt 27 lærlingeårslønner; dette i løpet av kanskje et par uker arbeid. Hvordan kan dette henge sammen?
Mannen i gatas lønnssituasjon
Enhver som har studert litt middelalderhistorie (da mener jeg «enhver som har tatt noen studiepoeng i middelalderhistorie på universitetet») vet at for en vanlig familie å overleve hverdagens utfordringer krevde hardt arbeid hele livet gjennom. Levestandarden var eksistensminimum, og først når vi nærmer oss 1200-tallet kan vi se at folk begynte å handle mer utbredt med penger, kjøpe seg gjenstander i stedet for å lage dem selv, og gi det nødvendige grunnlaget for byer. En vanlig lærling eller en annen ufaglært arbeidsmann kunne ikke regne med å tjene seg mer enn én sølvpenning per dag (jeg tar her, og i de følgende eksemplene utgangspunkt i kildemateriale fra middelalderens England; for kildehenvisninger, ta kontakt med meg på e-post), og en mester kunne kanskje håpe på tre til fem ganger den lønna. Jocelin av Brakelond forteller om hvordan folk slet med å betale den årlige penningen i avgift til klosteret (det var egentlig to halvårlige halvpenninger), med den konsekvensen at kjellermesteren tok med seg, møbler, dyr eller til og med døra til folk som betaling av den årlige skatten. Én eneste dagslønn var altså mer enn hva mange kunne klare å betale, noe som gir oss et godt bilde på hvor nært opp mot eksistensminimum folk faktisk levde.
Som nevnt overfor, virker det som myntsystemet i D&D har tatt hensyn til dette, men slik er det da altså ikke, som jeg skal vise i det følgende. Hvis man tar utgangspunkt i nivåinndelingen som bøkene opererer med, der nivå 1 til 6 er for de ferske, 7 til 12 er for de dyktige, og 13 til 20 er for de sanne mestrene, kan man overføre dette til yrkeslivet, der en er lærling fra nivå 1 til 6, faglært fra nivå 7 til 12 og kan kalle seg mester fra nivå 13 til 20; byggingen av en katedral kan man se for seg gjøres under overoppsyn av en murer av minimum nivå 13. Hvis vi lager en tilfeldig person som viser seg å ha litt talent som murer, kan vi si at han som førstenivålærling, altså level 1, har visdom på 13 (+1) og maksimalt med poeng i den relevante ferdighetsklassen: Yrke (murer): total 5 = ranger 4 + egenskap (visdom) 1. For lettere lesing skal jeg sette det hele opp skjematisk.
Inntekstpotensiale for en murer av nivå 1, 6, 12 og 20
Alle summer er rundet av ned. Utgangspunkt for karakteren: generisk person med Wis 13 (+1) og maksimalt med ranger i Profession (mason); personen har makset Wis og Profession hele veien. Inntjeningspotensiale er regnet ut slik: (terningkast + ranger + visdomsbonus) / 2 = antall GP inntjent på ei uke (det samme tallet blir inntjening i SP på en dag (tidagersuka er forutsatt i PHB). Jeg har ikke tatt med evner (feats) som Skill focus eller lignende; resultatet taler allerede godt nok for seg.
Klasse
Ranger
Visdom
Inntjeningspotensiale
Minimum
Maksimum
Gjennomsnitt
Lærling (blodfersk)
4
13 (+1)
3 GP/uke
12½ GP/uke
7½ GP/uke
Lærling (nivå 6)
9
14 (+2)
6 GP/uke
15½ GP/uke
10½ GP/uke
Faglært (nivå 12)
15
16 (+3)
9½ GP/uke
19 GP/uke
14 GP/uke
Mester (nivå 20)
23
18 (+4)
14 GP/uke
23½ GP/uke
18½ GP/uke
Hvis man regner en murers arbeidsår som ca. et halvt år langt, og at han betaler én tredjedel av det inntjente i skatt, sitter han fortsatt igjen med i gjennomsnitt 130 GP etter ett år allerede som blodfersk lærling, altså har han greid å legge til side, til livets opphold 1300 SP, som med tanken skrevet i boka, og som skal tilsvare de reelle forholdene (1 D&D-SP skulle man vel kunne tro tilsvarer 1 engelsk middelalder-sølvpenning, ettersom det står at både i D&D-verden og i den virkelige verden var 1 SP å tjene for en ufaglært mann), betyr at han greier å legge av tre-og-en-halv gang så mye penger selv etter at han har betalt skatt og bare kunnet jobbet halve året (i frosttida murte man ikke) som hva en ufaglært man med inntekt hele året og ingen skatt å betale greier, og faktisk fremdeles mer penger enn hva en reell mester gjorde på denne tida. Det synes klart at noe er galt her.
Endringsforslag
Jeg har allerede implementert et pengesystem som søker å rette fokuset mot sølvet som standard betalingsenhet, og samtidig beholde gullet som det lille fantasielementet som gjør det ekstra spennende å finne skatter. Mer om dette kan man lese i den relevante posten min. Men for å få det økonomiske systemet til å henge på greip, må to endringer gjøres. For det første må man få ett system, ikke to slik det er nå (ett for mannen i gata og et annet for heltene). For det andre må hele økonomisystemet gjøres om fra bunnen av. Dette gjør at summene eventyrerne møter blir noe helt annet, og den sjeldne gullkrona (som jeg i pengesystemet mitt har satt til en verdi av 240 sølvpenninger) virkelig får en unik status. Det burde være slik at når heltene kommer over en skatt av typen «Dere finner cirka fire pund med sølvmynter og sju kobberøre.», så burde de bli himmelfalne! De har jo akkurat kommet over en skatt bestående av ca. 1280 sølvpenninger pluss noen kobberøre (som faktisk tilsvarer ca. to dagslønner for en middelalderens rørlegger; sagt med dagens penger: et par tusen kroner i kjøpekraft!); sølvet tilsvarer med dagens kjøpekraft kanskje bortimot ett år og seksti dagers inntekt for en fagmann, altså som å finne en skatt på over fire hundre tusen kroner i dag! Merk: jeg snakker hele tiden om kjøpekraft; vi har i dag svært høye lønninger fordi det forventes at vi skal kjøpe det meste i stedet for å lage det selv, samt opprettholde det som i dag regnes som en akseptabel levestandard.
Konklusjon
Slike endringer vil selvfølgelig påvirke hele spillet. Skal økonomisystemet endres, må det påvirke prisene på vanlige gjenstander, våpen, rustninger, magiske innretninger, drikker, staver, tjenester; alt må gjøres om. Kommer det til å være verdt det? Jeg vet ikke enda, men jeg ser at det kan få noen interessante konsekvenser, og kommentarer på dette mottas naturligvis med takk.
