Et veldig kort sammendrag III:

Euripides’ (Εὐριπίδης, ca. 480–406 fvt.) Medea

I disse eksamensforberedelsestider, skal jeg forsøke å skrive noen svært korte sammendrag av de forskjellige stykkene vi har å lese til skoleeksamen førstkommende mandag i emnet ANK-1210: Antikkens litteratur.

Stykkets persongalleri, lokalisering og handling

Hovedpersonen i stykket er Medea, barnebarn av Helios, solkongen, og barn av kong Aietes av Kolkis. Andre personer i stykket er Jason (navnet skal uttales /JA-så:n/ som på norsk (dog vel og merke med lang sistestavelse), ikke /DZJEI-søn/ som på engelsk, for det skrives på gresk Ἰάσων, Iásōn), han som jaktet på det gylne skinn og fikk Medea ved Afrodites (Aphrodite) Eros’ hjelp forelsket i ham; barna deres; Kreon, kongen av Korint; Aigeus, kongen av Athen; Medeas amme, hovmesteren og et bud, samt et kor av korintiske kvinner. Handlingen utspilles på en åpen plass utenfor Medeas hus i Korint.

Vi får vite fra ammens åpnende klagesang at Medea har sunket hen i en dyp, inderlig sorg over tapet av mannen sin til prinsessen av Korint, og at Medea derfor nærer et inderlig hat overfor ham som etter hvert har begynt å vises mot ungene deres også. Ammen gjenforteller litt av det som skjedde i historien om Jason og jakten på det gylne skinn, blant annet hvordan hun villig drepte og parterte lillebroren sin og kastet likdelene i elva slik at kong Aietes i jakten på henne skulle sinkes fordi han plukket opp restene av sønnen sin. Medeas klagesang blir etterhvert stadig høyere, og vi hører henne forbanne kongen og hans hus:

Å Temis, å Artemis, ser I den tort jeg arme må lide av ham som jeg bandt med de dyreste eder, min mensvorne mann? Å måtte jeg se at han selv og hans brud ble knust, og at kongsgården styrtet i grus! De våget å krenke meg, krenke meg først! Å far! å mitt fedreland, som jeg forlot! Å bror, som jeg skjendig har myrdet!

Hun kommer etter hvert ut, og hun forbanner mannen sin, Jason, som har forlatt henne, hans ektevidde, til fordel for kongsdattera; en generell klage over kvinnenes skjebne, der menn kan gå til den de måtte ønske, mens de er dømt til å holde seg til mannen sin for å unngå evig skjensel følger. Hun snakker om hvordan mennene hevder kvinnene ikke bør klage, for de lever trygt mens mennene er nødt til å dra i krig, men Medea sier «Det er et feilsyn. Jeg vil heller stå bak skjold | i trende slag enn bare engang føde barn.»

Kongen av Korint, Kreon, kommer gående til dem, og han overbringer budskapet om at hun skal landsforvises grunnet de mange edene hun har sverget mot ham og familien. Medea klarer til slutt å overtale ham til å få bli ut dagen, slik at hun kan etter egen påstand kan få tatt et klokest mulig valg om hvor hun skal dra og få ordnet med barna sine; kongen går med på dette. Når kongen har gått, følger en vekselsang, der planen hennes om å myrde ungene hennes og Jasons kommer frem. Ternekoret uttrykker bekymringen og angsten sin over det de hører, men hun er ikke til å rokke.

Jason ankommer, og hun hisser seg over hans blotte tilstedeværelse. De fører en diskusjon der han prøver å få henne til å forstå at han har gitt henne mer enn hun har gitt ham. Hun var barbar, han tok henne med til hellensk land; hun har gjennom ham lært å skjelne rett og galt, og å følge loven i stedet for å bruke makt; hun har fått et godt rykte på seg og prises for visdommen sin, mens hvis hun hadde bodd der hun før bodde hadde ingen visst hvem hun var. Når det gjelder valgte av å ta imot tilbudet han fikk om å gifte seg med kongens datter, forteller han at han måtte ta det valget for alle deres skyld, for da de kom tilbake Iolkos var de så fattige at de knapt kunne klare seg; ved å vies med kongsdattera sikrer han hennes og barnas fremtid. Hun vil ikke høre på ham, og sender ham til slutt bort. Koret slutter seg til henne, og sier at:

Måtte med døden, en venneløs død, straffes den mann som ei åpner sin sjel ærlig for den som han kåret til venn! Av meg skal han aldri bli elsket.

Kongen av Athen, Aigeus, kommer gående, og ham får Medea edsvoren at i hvis rike skal hun alltid være trygg. Hun får vite at grunnen til at han har kommet dit, er for å få hjelp av en vismann til å tolke delfiorakelets svar på hva han skal gjøre for å få barn. Han spør henne deretter hvorfor hun ser så trist ut, og han får vite at det er fordi Jason har valgt å skulle gifte seg med kongsdattera. Aigeus virker forståelsesfull for smerten hun lider, og det er nok mye av grunnen til at han gir henne eden. Etter at kongen har gått, forteller hun til ei av ternene (korføreren) hvordan hun skal knuse Jason. Hun skal be ham besørge at barna får bli værende i landet, og med dem skal hun sende en gave til bruda, ei gyllen krone. Krona skal hun derimot forgifte, slik at kongens datter lider en grufull død. Deretter skal hun sørge for å drepe Jasons og hennes barn, slik at han blir stående både kone- og barnløs. Ternen forsøker å få henne til å gå bort fra bestemmelsen sin, men hun er hard.

Når Jason kommer tilbake, fremsier hun en tilsynelatende hjertefølt beklagelse, hvis mykner ham nok til å høre bønnen hennes om å la barna få bli, noe han naturligvis gjerne ønsker. Han går med på å be den vordende kona hans tale med kongen om dette, siden hun er mer trolig å kunne overtale kongen. Med seg skal barna ta med gaven; forgiftningsplanene til Medea vet Jason ingen ting om. Jason tar med seg ungene og hovmesteren, og sistnevnte kommer senere tilbake og forteller at den kommende bruden har tatt imot gaven og at kongen har akseptert ønsket om at barna skal få bli. Hun synger igjen sin nød om at hun skal måtte drepe sine egne barn, som hun tydelig har like mye kjær som hun hater Jason.

Et bud kommer løpende for å fortelle Medea hva som har skjedd på kongens borg. Bruda tok på seg gaven hun hadde fått, gullkrona laget av solkongen selv, som Medea hadde forgiftet. Spankulerende ute på borgplassen, falt hun plutselig om, og all livskraft så ut til å ha forlatt henne. Krona hadde boret seg fast i henne, og med ett slo flammer ut og brente henne levende. Da kongen kom og så det hele, dattera død, satte han seg ved henne i nøden sin. Da han så forsøkte å komme seg løs, lot det seg ikke gjøre, og jo mer han dro, dess verre ble det for ham:

Han prøvet gang på gang å rette bøyet kne, men liket holdt igjen, og hvis han brukte makt, ble kjødet flenget fra hans knokler, stykkevis. Til sist ble smerten ham for sterk. Den arme mann gav opp. Omsider sluknet han. Hans liv var endt. Hos elsket datter ligger nu den gamle far, to lik! Slikt vanhell kaller tårer frem.

I det kommende går Medea inn i borgen sin, og man kan høre barnas skrik innenfra i det de prøver å unnslippe. Jason ankommer borgen, og Medea kommer til syne på balkongen på en vogn forspent med vingede drager. På vognen ligger liket av barna deres. Han ber på sine knær om å få lov til å stryke barna en siste gang, hun svarer ham å først nå ha gitt uttrykk for kjærlighet til dem, mens han tidligere bare har avvist.

Et veldig kort sammendrag II:

Sophoklēs’ (Σοφοκλῆς, ca. 497/6 fvt – vinteren 406/5 fvt) Elektra

I disse eksamensforberedelsestider, skal jeg forsøke å skrive noen svært korte sammendrag av de forskjellige stykkene vi har å lese til skoleeksamen førstkommende mandag i emnet ANK-1210: Antikkens litteratur.

Stykkets persongalleri, lokalisering og handling

Hovedpersonen i stykket er Elektra, den avdøde kong Agamemnons datter. Medaktørene er Krysotemis, søsteren hennes; Orestes, broren hennes; Klytaimnestra, moren hennes og kong Agamemnons morderske; Aigistos, regjerende konge i Mykene, sittende i setet en gang tilhørende kong Agamemnon, som han bistod i mordet av; Pylades, Orestes’ venn; Orestes’ gamle tjener, til hvem Elektra, da hun skjønte ting holdt på å gå galt, overleverte Orestes; og et kor av kvinner. Stykket foregår utenfor palasset hvori den sittende kong Aigistos og dronning Klytaimnestra med familie holder hus.

Til å begynne med ser vi Orestes, Pylades og den gamle tjeneren i grålysningen. De har kommet til utenfor palasset (i forrige resymé benevnt »borgen«), og får høre hvordan Orestes har fått bud fra Apollon om at han skal hevne drapet på faren sin med list, uten støtte av noen hær. De eniges om at Orestes skal gå til farsgraven og ofre til Agamemnon slik skikken er, blant annet ved å legge igjen en hårlokk, mens tjeneren, som nå har blitt gammel og hvithåret, skal bringe Aigistos og Klytaimnestra beskjed om at Orestes har blitt drept i hesteveddeløp. Orestes og Pylades går deretter bort.

Elektra kommer ut, klagende, og forteller oss hva som har skjedd, og hvordan hun har lidd i så mange år. Koret virker som de støtter henne i sorgen, mens søstra Krysotemis har valgt å være føyende overfor deres felles mor og stefar, og de klandrer begge hverandre for valgene den andre har tatt. Vi får etter hvert vite at Aigistos for tiden er bortreist, og at Klytaimnestra har hatt en vond drøm, om et tre som spiret og bredde greinene sine utover hele riket. Den tofoldige betydningen drømmen har for henne, gjør at hun har forespurt av Krysotemis å ofre på farens grav for henne, noe hun dronninga aldri har gjort før; dette gjør naturligvis Elektra harm, så de eniges om at de i stedet skal skjule offergavene og legge hårlokkene sine på graven. Krysotemis tar seg av dette.

Krystotemis gått, kommer Klytaimnestra ut, og tillater Elektra å fortelle hvordan hun føler det. Elektra prøver å argumentere overfor Klytaimnestra med at det Agamemnon gjorde (ofringen av Ifigeneia), var en handling han ikke kunne velge å gjøre; den var ham pålagt av Artemis som bot for at han hadde drept en kronhjort hun holdt hellig. Hatet dem imellom kommer tydelig fram, og Elektras argumentasjon virker som den finner veien hos Klytaimnestra, hvorpå dronningmora skolder henne.

Mens de står der ute og snakker, kommer tjeneren og overbringer «nyheten» om at Orestes er drept. Han er ikke så lite kreativ heller, og beskriver hvordan Orestes først vant alle løpskonkurransene og var blitt hyllet av alle til stede, for dagen etter å kjøre et kløktig hesteløp, men gjorde en liten feil på slutten av løpet, hvorpå han ble brutalt drept. Tjeneren har med seg aske i ei kobberkrukke til dem, og overbringer dem dette. Det interessante er at han fremstiller det hele for dem som en god nyhet; tydeligvis har det versert en dekkhistorie om at Agamemnon ble drept, ikke myrdet, og at Klytaimnestra hele tiden har levd i frykt for at Orestes skulle komme og hevne drapet. Han blir med Klytaimnestra inn for å fortelle det han vet.

Elektra blir stående igjen ute, og Krysotemis kommer tilbake med et gledelig budskap.

Ja, alt som jeg har sett, skal jeg fortelle deg.
Da jeg kom hen til ættens gravhaug, hvor vår far
er stedt til hvile, så jeg der fra haugens topp
en strøm av nylig ofret melk, og rundt hans grav
var alskens friske blomster strødd med kjærlig hånd.
Jeg undret meg ved dette syn og speidet rundt
om kanskje noe øyenvidne stod meg nær.
Men da jeg intet så, og egnen rundt omkring
var ganske tyst og stille, gikk jeg haugen nær
og så på gravens rand en nyss avklippet lokk,
og da jeg så den, stod som i et blink
et velkjent bilde for min sjel: Jeg så et tegn
fra ham, vår bror Orestes, ham jeg elsker mest.

Naturligvis tror ikke Elektra dette kan være sant, ettersom hun tror hun står med Orestes askeurne i hendene, og søstra blir fryktelig trist når hun hører dette. Men mens de står der i sorgen, kommer Orestes og Pylades (med følge; hvem?) gående, og de gir seg til kjenne når de skjønner at søstrene er de de er, og at kvinnene (koret) som står sammen med dem er til å stole på.

Når de hører noen kommende gående ut fra borgen, sier Elektra så det kan høres inn: «Gå i huset inn, | I fremmede! I bringer jo hva ingen her | vil vise fra seg eller ta imot med fryd». Det er tjeneren til Orestes som kommer ut, og han ber dem dempe seg; han har stått ved døren og hørt dem snakke, og kommet ut for å stoppe dem så de ikke skal avsløres. Orestes går da inn og man kan høre Klytaimnestras jammerskrik når hun drepes, som er forbausende lik de man hørte fra kong Agamemnon ble drept av henne. Gleden er til å ta og føle på når han kommer ut igjen; Elektra og Krysotemis kan endelig være trygge igjen (de hadde hørt planer om at de skulle tas av dage av Aigistos, slik at han ikke lenger behøvde å frykte en fortsettelse av Atrevs-ætten).

En stund etter kommer Aigistos gående – Orestes skynder seg inn mens de ser ham i det fjerne – ferdig med dagens ærender; Aigistos spør den «fremmede» om ryktene han har hørt er sanne, at Orestes er død, og ber om å få se liket hans (det virker som at de, når de snakker om liket av noen, jamstiller et faktisk lik med asken av det). Da kommer Orestes og følget ut med liket av Klytaimnestra tildekt. Aigistos som ikke har sett Orestes siden han var en liten gutt, kjenner ham naturligvis ikke igjen, men skjønner det fort når han tar til side likkledet. Orestes fører ham resolutt inn i palasset igjen, nektende ham å forsøke og snakke seg ut av situasjonen, for å hevne farsmordet på det samme stedet hvor Aigistos det.

Aigistos: Å, må da nu og alltid denne kongeborg
bak sine murer se all Pelopsættens nød?
Orestes: I hvert fall din. Så meget kan jeg spå deg trygt.
Aigistos: Din spådomskunst har ei din far gitt deg i arv.
Orestes: Du sinker oss på veien med for meget snakk.
Av sted!
Aigistos: Gå foran du!
Orestes:                    Nei, her må du gå først.
Aigistos:For ei å rømme?
Orestes:                         Nei, for ei å velge selv
din død. Jeg selv skal sørge for at den blir hård.
Ja, dette burde være alle deres straff
som frekt tør trosse lov og rett, å drepes straks.
Da ble vi spart for mangt et grufullt nidingsverk.
Korfører: Å Atrevs’ ætt, hvor meget du led,
før målet var nådd og frihetens lønn
var vunnet ved denne din stordåd!

Et veldig kort sammendrag I:

Aiskylos’ (Αἰσχύλος, Aiskhýlos; ca. 525/524 fvt. – ca. 455/456 fvt.) Orestien

I disse eksamensforberedelsestider, skal jeg forsøke å skrive noen svært korte sammendrag av de forskjellige stykkene vi har å lese til skoleeksamen førstkommende mandag i emnet ANK-1210: Antikkens litteratur.

I: Agamemnon

Den første aktens persongalleri består av Agamemnon, drotten beseirende Troja; Klytaimnestra, dronninga; Aigistos, kong Agamemnons fetter; Kassandra, den trojanske kongsdattra med spådomsevner gitt av Apollon, som samtidig fikk forbannelsen at ingen skulle tro på henne fordi hun brøt eden hun hadde gitt Apollon; en vaktmann, en herold og et bud; og oldingkoret. Akten utspilles ved og inne i kong Agamemnons borg.

Bud blir gitt om at danaerne (=argeiene/hellenerne) har seiret og at kongen er på tur hjem i levende livet. Koret hinter frempå at det har foregått ting på borgen som ikke burde ha skjedd, og vi finner etter hvert ut at det er dronning Klytaimnestras forhold til Aigistos som er årsaken til sladderet. Kongen selv er ikke skyldfri, mener Klytaimnestra; under krigstoktet har han av Artemis blitt spurt om å ofre dattera deres, Ifigeneia, for at toktet skal gå vel. Han dette gjørende, grep Artemis inn og (mytene varierer her) enten byttet henne ut med et rådyr på stedet samtidig med at hun ble sendt vekk til ei øy der hun ble herskende eller forvandlet henne til et rådyr, slik at han i uansett tilfelle aldri faktisk ofret dattera deres, og likevel oppfylte gudinnas bud. Klytaimnestra, derimot, vet ikke annet enn at han har ofret dattera si, og nærer forståelig nok et intenst hat for ham, som hun har gått og næret i de ti årene krigen har vart.

Da Agamemnon så kom hjem, ønsket hun ham falskt velkommen hjem, og overtalte ham til å skulle entre borgen deres på purpurfargede tepper. Agamemnon ønsker ikke dette, fordi han mener det bare er guder verdig, og at det også er den formen for pomp og prakt trojanerne ville likt. Han går til slutt likevel med på det, og bringes inn. Kassandra sittende utenfor, nå blitt slavinne av Agamemnon, har fortsatt spådomsgavene sine i behold, og ser hva som er på tur å skje innenfor veggene. Hun våger seg ikke inn først, men går likevel til slutt mot borgen, påkallende Apollon (veienes vokter), etter å ha blitt innkommandert til å bivåne offerhandlingen som visstnok skal gjøres til kong Agamemnons ære. Hun skjønner hva som skal skje, koret spør hvordan hun kan vite det og forteller at de tror henne på det hun sier, samtidig som de roser henne for motet hun viser ved å entre borgen når hun vet at også hun kommer til å lide under Klytaimnestras vrede.

Klytaimnestra dreper Agamemnon ved å fange ham mens han sitter i badet. Aigistos står ved siden hennes mens hun stikker ham tre ganger med sverdet. Koret uttrykket sorgen og gruen som venter dem og landet, nå som kongen deres er drept.

Som en sidekommentar, kan nevnes at Kassandras spådomskunst først avsløres ved at hun ser hva som tidligere har skjedd. Den tidligere kongen, Atreus, Agamemnons far, hadde kastet broren Tyestes ut. I et tilsynelatende forsøk på å forsones, inviterte han ham til festmiddag hos seg, men serverte ham hans egne sønner. Aigistos er Tyestes’ sønn, så at han sammensverger seg med Klytaimnestra for å hevne seg på Agamemnon blir dermed mer forståelig.

II: Sonofferet

Andre akt har flyttet seg til et gravhaugsområde med en danseplass, fjernt fra kongsborgen som man kan se i det fjerne. Persongalleriet består av Orestes, Agamemnons sønn; Pylades, Orestes’ venn; Elektra, Orestes’ søster; Klytaimnestra og Aigistos; Kilissa, Orestes’ amme; en tjener; og et kor bestående av fangne trojanerinner. Senere i akten forflytter man seg først til utenfor borgen, og deretter innvendig.

I begynnelsen av akten befinner Orestes seg ved farsgraven sammen med vennen sin, der han legger en lokk fra hodet sitt på farens grav. Han og Pylades går når de får se et opptog av kvinner komme mot graven. Det er Elektra som har dem med seg, og etter at hun til slutt gjenkjenner Orestes – som først gir seg til kjenne etter å ha sett henne gråte over farens død, og finne hårlokken han la på graven og undre seg over hvem den kan være sin (hvis den er Klytaimnestras må hun fjerne den, men hun fatter tilsynelatende også håp om at Orestes kan ha vært der, særlig etter å ha oppdaget spor på bakken som er besnærende lik hennes egne) – faller hun om halsen på ham. Han forteller at han har lidd i fryktelig fattigdom, og at han nå, etter å ha funnet ut hvilken skjebne Agamemnon har falt for, skal hevne ham, og forteller Elektra hva hun må gjøre for å hjelpe ham med dette.

Orestes og Pylades begir seg til Agamemnons borg, som nå er bebodd av Klytaimnestra og Aigistos, begge ødslende av kongsarven; de ankommer borgen når det nærmer seg kveld. De utgir seg for å være handelsmenn på reising, som har blitt forespurt om å overbringe beskjed om at Orestes er død. Vaktmannen og Klytaimnestra slipper dem inn, slik at de skal få sagt beskjeden mann til mann, som best er; Klytaimnestra gir tjeneren beskjed om å stelle godt ved dem så de kan få satt seg ned og diskutert dødsbudskapet, og hun sier hun selv skal gi beskjed til Aigistos så de får samtalt ordentlig.

Mens Orestes og Pylades venter alene på gangen, kommer Orestes’ amme Kilissa ut, fortvilt over å høre nyheten. Hun gjør det klart at Klytaimnestra hadde skjult et smil mens hun med sorgtynget maske fortalte tjenerskapet nyheten. De gir seg til kjenne for henne, og får overtalt henne til å mote seg opp og sikre at de får talt med Aigistos alene, ikke sammen med bevæpnede vakter slik Kilissa hadde hørt skulle gjøres. Hun drar for å gi beskjeden til Aigistos om at Orestes ønsker å tale med ham under fire øyne.

Når Aigistos og Orestes har kommet for seg selv, er ikke Orestes sen om å hugge ham ihjel. Tjeneren som er der inne løper panisk ut og roper at Aigistos har blitt drept, hvorpå Klytaimnestra ankommer, og til tross for bønner om å slippe vreden hans – «Min sønn, hold inne! Skån dog dette bryst, mitt barn! – men han gjør som Apollon har pålagt ham, og hevner faren sin og besørger moras død. Klytaimnestra skjønner når dette skjer hvorfor hun drømte som hun gjorde natten i forveien, om at hun fødte en slange, som hun tok opp, svøpte og ammet, slangen drikkende både melk og blod fra henne.

III: Eumenidene

Denne akten spilles i det pytiske tempelet (Apollons tempel i Delfi (Delphi)), i Atenes (Athena) tempel i Athen og på Areshaugen, der domsavsigelsen skal gjøres. De medvirkende er Orestes, Klytaimnestras gjenferd, Apollons prestinne, Apollon selv, Atene og et kor av evmenider ((eumenider) hevngudinner), også kalt erinyer (uttalt /e-ri-NY-er/, ikke /e-RIN-jer/).

I begynnelsen ser man prestinnen av delfitempelet. Hun gjør de daglige forberedelsene sine, og man får vite litt om hvordan folk henvendte seg til henne, blant annet ved at man fikk komme til henne i den rekkefølgen loddene sa. Når hun er ferdig med det hun skal gjøre utenfor tempelet og begir seg inn for å starte dagens tjeneste for Apollon, kommer hun derimot løpende ut igjen forferdet og redd; inne i tempelet har evmenidene lagt seg til å sove, påkalt av Klytaimnestras gjenferd. Orestes har nemlig kommet til tempelet for å bli renset av Apollon ved ofring, og Klytaimnestra har forfulgt ham dit. Han blir sendt videre av Apollon til Atenes tempel for å søke tilflukt ved statuen hennes. Klytaimnestra vekker de sovende hevngudinnene og krever at de jakter ned Orestes, noe de villig tar på seg. Apollon forferdes over å se dem der, og man får en forsmak på diskusjonen om hvorvidt moderdrap er riktig når det er for å hevne fadermord, før han sender dem vekk.

Apollon har funnet tilflukt i Atenes tempel, og erinyene har funnet ham. Atene får vite at han allerede er renset for moderdrapet av Apollon, og tilbyr seg å dømme i saken hans. Hun kaller sammen alle de beste borgerne av Athen, og saken føres på Areshøyden. Apollon, som bringer av Zeus’ ord vitner for Orestes, mens erinyene fremmer Klytaimnestras sak (som ikke er til stede). En diskusjon tas opp om hvorvidt mora er betydningsbærende for frembringelsen av et barn til verden. Det hevdes at det er mannen som er planteren av det livbringende frøet, mens kvinnen bare tar vare på barnet i tiden fram til det fødes; Orestes kan dermed ikke anklages for å ha drept sitt eget blod, ettersom Klytaimnestra dermed ikke delte blod med ham. Atene erklærer at dersom det skulle bli lik avstemning skal Orestes likevel vinne saken, ettersom hun, påpekt av Apollon som trumfkortet i diskusjonen med erinyene, er født uten noen som helst kvinnelig innblanding (fullt bevæpnet kom hun, født ut av Zeus’ hode). Apollon minner athenerne på Zeus’ vrede dersom de ikke skulle dømme riktig, mens erinyene minner dem på hvordan de skal herje landet til evig tid dersom de ikke hedres som rett er. Avstemningen blir lik til begge sider, så Atenes avgjørelse frikjenner Orestes.

For å forhindre erinyenes evige forgifting av landet og folket Atene har kjært, lover hun dem at de skal bygges et offersted ved siden av hennes eget, og at de dermed skal bli hedret av hele Athens folk. Fred stiftes med erinyene, og avsluttes med en lovprisning av dem:

Annen strofe: Kom, I ærverdige! Vær for vårt hjemland
mektige venner, vårt nådige forsyn!
Fryd jer på veien ved faklenes skinn!
     La jubelrop tolke våre glede!

Annen motstrofe: Pallas’s by har for evige tider
sluttet med fagnende gjester et forbund
vigslet av skjebnens gudinner og Zevs.
     La jubelrop tolke våre glede!

Eksamen i antikkens religioner

Ettersom jeg har lagt ut eksamenen min i antikkens historie (nedenfor), må jeg nesten ta med høstens eksamen i antikkens religion også. Vi hadde to eksamener, én hjemmeeksamen (standard fem-siders) og en skoleeksameen tre dager etterpå. Jeg synes skoleeksamenen gikk bra – jeg skrev ti sider – så jeg håper på B eller bedre. Når det gjelder hjemmeeksamenen, kan du dømme selv ved å lese oppgaven «Sentrale trekk ved religion i den romerske keisertiden».

Eksamen nr. 2 i antikkens historie: Romerriket

I dag ble jeg ferdig med den andre eksamenen i antikkens historie, HIS-1004. Den første eksamenen, som ble gitt oss tidligere i høst, var om Hellas. Jeg synes jeg skrev en god oppgave, og har ikke helt funnet ut hvordan jeg skal arbeide videre på den enda, men jeg skal se litt på det nå i jula, tenker jeg, som også med denne oppgaven. Oppgavetekstene jeg har hatt å skrive fra er som følger:

Eksamen om det antikke Hellas:

Gi en kortfattet oversikt over sentrale trekk ved de greske områdenes historie fra ca. 700 f.Kr. til ca. 300 f.Kr. Diskuter hvilke hendelser som har gitt klare brudd i utviklingen, og hvilke forhold som viser klar kontinuitet gjennom hele perioden.

Eksamen om Romerriket:

Hva var de viktigste endringene i Romerriket fra keiser Hadrians tid til keiser Konstantin den stores tid?

Jeg har lastet besvarelsene mine opp på Google Docs så de skal ligge trygt lagret, uten å utsettes for gamle, ustabile platelager. Hvis du vil lese dem, er det bare å laste dem ned.
«HIS-1004 – eksamen 2a – De viktigste endringene fra keiser Hadrian til keiser Konstantins tid»
«HIS-1004 – eksamen 1b – Sentrale trekk ved historien i de greske områdene, ca. 700–300 fvt.»

Latin: bøying av adjektiv

Åtvaring! Spanande grammatikk fylgjer!

Latīna est gaudium – et ūtilis!

Nå som det nærmer seg eksamen, må jeg nesten ta meg noen runder med grammatikken, så den sitter litt bedre. I repetisjonsforelesninga vi hadde i dag, gikk vi gjennom innrømmelsesbisetninger, relative bisetninger og årsaksbisetninger, alle med konjunktiv; komparativ og superlativ av adjektiv, samt ablativkomparasjon; og vi fikk en liten gjennomgang av bruken av quam. Jeg starter med det siste først:

Bruken av quam i sammenligningskonstruksjoner

Quam brukes i sammenligningende setninger både i positiv, komparativ og superlativ, og har forskjellig betydning avhengig av adjektivgraden.

Betydningen av quam i sammenligningskonstruksjoner i de tre adjektivgradene:
1. Positiv: «quam» tilsvarer «så» på norsk; eksempler følger:
1. Quam felix sum!
   Så lykkelig jeg er!
2. Quam pulchra est…
   Hun er så vakker…
2. Komparativ: «quam» tilsvarer «enn» på norsk; eksempler følger:
1. Augustus in proeliō apud Actium potentior quam Antonius erat
   Augustus var sterkere enn Antonius i slaget ved Actium.
2. Scīmus Augustum potentiōrem in proeliō apud Actium quam Antonium fuisse.
   Vi vet Augustus å ha vært (= at Augustus var) bedre i slaget ved Actium enn Antonius.
3. Voluimus ut Antonius potentior et fortior quam Augustus esset
   Vi ønsket at Antonius skulle være mektigere og sterkere enn Augustus.
3. Superlativ: «quam» tilsvarer «så … som mulig» på norsk; eksempler følger:
1. Poēta fortūnatissimus vītam quam fēlīcissimam agere vult.
   Den svært heldige dikteren vil leve livet så lykkelig som mulig.

Komparativ med ablativ

I stedet for å bruke quam, kan man sette komparasjonsleddet i ablativ, som for eksempel denne enkle setningen:

Voluimus ut Antonius potentior et fortior Augustō esset
Vi ønsket at Antonius skulle være mektigere og sterkere enn Augustus.

Bruken av superlativ

Superlativ kan brukes alene, men er gjerne brukt i gruppekonstruksjoner; gruppa står da i genitiv (tilsvarende antallsgenitiv)

Plato nārrat Socratem sapiēntissimum omnium Graecōrum esse/fuisset
Platon forteller Sokrates å være / å ha vært den viseste av alle grekerne

Gradbøying av adjektiv

Som på norsk gradbøyes adjektiv på latin i kjønn og tall, men på latin deklinerer man dem i tillegg (bøyer dem etter kasus). Et adjektiv i positiv følger deklinasjonsmønsteret for substantiv av 1. og 2. deklinasjon; det samme gjelder adjektiv i superlativ. Et adjektiv i komparativ skal derimot deklineres lik substantiv av 3. deklinasjon, så det får ikke endelsene som tredjedeklinasjonsadjektivene får; det er med andre ord -ĕ i ablativ entall i stedet for -ī og i flertall han- og hunkjønn -um i genitiv i stedet for -ium, og -a i intetkjønn flertall nominativ, akkusativ og genitiv i stedet for -ia.

Bøyningsendelser for adjektiv
Komparativ	m/f		n
	-ior*		-ius
Superlativ	m	f	n
	-issimus	-issima	-issimum

Endelsen -ior har egentlig en lang O, men når det bare følger en R etter, blir vokalen som kjent forkortet. Den lange O-en kan man se i de andre kasusendelsene, her vist i NVAGDA-formatet:
fortior, fortior, fortiōrem, fortiōris, fortiōrī, fortiōre; fortiōrēs, fortiōrēs, fortiōrēs, fortiōrum, fortiōribus, fortiōribus.

Når det gjelder adverb, dannes disse ved å tilføye en -ē, -ius eller -issimē. Vær dog oppmerksom på de korte endelsene i facile, bene, male, multum, magnopere, parum, og de spesielle prō og diū.

Her følger et bøyningsskjema visende adjektivene og adverbene i alle gradene. For å spare plass har jeg kun skrevet hankjønnsformene.

Bøyningsmønster for adjektiv
Positiv	trīstis	līber	pulcher	facilis	fortis
Komparativ	trīstior	līberior	pulchrior	facilior	fortior
Superlativ	trīstissimus	līberissimus	pulcherrimus	facillimus	fortissimus
Bøyningsmønster for adverb
Positiv	trīstē	līberē	pulchrē	facile	fortiter
Komparativ	trīstius	līberius	pulchrius	facilius	fortius
Superlativ	trīstissimē	līberissimē	pulcherrimē	facillimē	fortissimē

Endelsen man tilføyer, er altså vanligvis en -ē, men hvis adjektivet er av tredje deklinasjon, tilføyer man heller -iter; når stammen ender på -nt, bare en -er. Jeg har for øvrig tatt med facilis, -is i bøyningen, for å ta med et uregelmessig gradsbøyd adjektiv.

---

Jeg må lese videre på historie nå, så jeg får gyve løs på bisetningene i morgen. Bisetninger med konjunktiv er, i mine øyne, vanskelig. Det er fryktelig mange av dem, så forhåpentligvis hjelper det å skrive en post om det for å forberede meg til eksamen. Vi får se hvordan det går. Nå skal jeg lese på antikkens historie, for oppgaven må inn på fredag.

Instruktør på godt og vondt

En av de viktigste tingene i livet mitt, er treninga. Jeg stortrives som instruktør, som formidler, og ut fra tilbakemeldingene jeg får, virker det som elevene mine er fornøyde også. Jeg har for så vidt også fått noen henvendelser, men det er lenge siden nå, fra gamle elevers foreldre, som har uttrykt hvordan ting har forandret seg etter at jeg ikke lenger har hatt ungen deres. Men det er ikke alltid alt med å være instruktør oppleves bra.

En av utfordringene er når man har en elev man ikke helt kommer overens med, noe som selvfølgelig kan skje; vi er alle ulike mennesker, og det er ikke alltid kjemien stemmer. Hvordan skal man håndtere det? Etter min erfaring er det to ting man kan gjøre. For det første må man sørge for å opptre profesjonelt i forhold til denne eleven; man må være tydelig på at man er vedkommendes instruktør, og at det følger med noen krav til eleven for hvordan vedkommende kan tiltale instruktøren sin, og når det sømmer seg å ta opp problemer. For det andre må man være villig til å jenke seg dersom man ser at eleven ikke forstår hva en snakker om. Med dette mener jeg ikke at man skal tillate seg å slakke på reglementet for forholdet mellom elev og instruktør (hvis jeg ikke tar feil: 사제지도 – «사제» betyr i hvert fall «lærer og elev»), men at man må velge kampene sine med omhu. Dersom det ikke er av betydning for elevens videre utvikling, ignorer det. Dersom man som instruktør mener at dette er noe eleven må korrigere, instruér det ved å være et godt forbilde.

Av og til, derimot, er eleven ikke i stand til å endre seg. Eleven må da holdes igjen; en elev som ikke er moden for å gradere seg, skal ikke gradere seg. Dette er viktig, og det er gjennom dette man som instruktør viser om man er moden til oppgaven sin.

知彼知己，百戰不殆；不知彼而知己，一勝一負；不知彼，不知己，每戰必殆

Hvis du kjenner fienden din og du kjenner deg selv, seirer du fryktløst hundre ganger;
kjenner du ikke fienden, men kjenner deg selv, seirer og taper du like mye;
kjenner du ikke fienden og kjenner heller ikke deg selv, kommer ethvert slag til å tapes.

Sun Tzu

Eksamen: Antikkens religioner

Jeg har akkurat fullført hjemmeeksamen i REL-1014. Oppgaven min ble grei nok; jeg skulle ønske emnet var bedre lagt opp, slik at man hadde et bedre grunnlag til å besvare oppgaven. De som måtte ha interesse av det, kan laste ned oppgaven min via Google Docs, så får dere se om det går an å lære litt om «Sentrale trekk ved religion i den romerske keisertiden».

Jeg sov femten timer natt til i dag. Jeg forsøkte å få noe gjort i går, men det lot seg ganske enkelt ikke gjøre. Jeg sovnet før Simpson’s startet – så trist! – og Kjersti kom og hjalp meg til sengs i syv-tida. Jeg var tidlig på’n i dag, og har fått gjort litt smått her hjemme, blant annet snakket med Robert. Nå er det av gårde til bybiblioteket, så får jeg se om lesinga blir effektiv. Pensumet er stort, synes jeg, og består av titlene

• James B. Rives, Religion in the Roman Empire, Blackwell Publishing, 2007;
• Jon D. Mikalson, Ancient Greek Religion, second edition, Wiley-Blackwell, 2010;
• Luther H. Martin, Hellenistic Religions: An Introduction, Oxford University Press, 1987;
• og selvfølgelig det obligatoriske kompendiet REL 1014: Antikkens religioner, Universitetet i Tromsø, 2011, bestående av to primærtekster (gresk og romersk) og to artikler (ibidem).

Alt dette må kunnes til mandag. Når mandagen er over, er det lesing for skriving av hjemmeeksamen i antikkens historie, for deretter å forberede seg på antikkens litteratur og latinsk syntaks.

Herved ønsker jeg meg selv lykke til på mandag, og de to gjenstående ukene. Etter det: Filippinene!

D&D: Noen morsomme monster

23.11.2011: Jeg har oppdatert posten med to nye monster; i denne omgangen er det orkzombien og orkjegeren som har fått spalteplass. I den siste oppdateringa blir sistemenn, goblinprestene, lagt til. Jeg tror for øvrig at jeg skal kjøre dette eventyret på Roberts karakter også. Det blir nok kjempeartig!

22.11.2011: Jeg har oppdatert posten med to nye monster. Flere kommer etter hvert.

21.11.2011: Jeg kommer til å fortsette på denne posten i morgen. Akkurat nå er jeg klar for senga, så vi skrives og leses, folkens!

Hvis du spiller i Mammutgruppa (Imladrisgruppa)…

… se elegant forbi denne posten frem til du har spilt ferdig eventyret. Det kommer flere saker her som avslører de videre hendelsene.

Campaign Cartographer 3

City Designer 3

Dungeon Designer 3

Mammutgruppas eventyr

Jeg har laget et ganske så flott kart (synes jeg selv), og spillerne begynner forhåpentligvis å få en følelse av hva de har i vente. Jeg tenkte jeg skulle passe på å legge ut et bilde av kartet, så kan de som vil ta kontakt med meg dersom de har lyst på en kopi av det i full størrelse. Adressen min er som alltid the1cannedmankrøllalfagmailprikkcom. Jeg skal for øvrig skrive en post om de glimrende programmene vi har skaffet oss fra ProFantasy (Campaign Cartographer 3, City Designer 3 og Dungeon Designer 3), programmer jeg på det sterkeste kan anbefale.

Tanken bak historia, er at de har kommet over en såkalt veipatrulje, altså en gruppe orker og gobliner som avkrevde dem tollpenger for at de skulle få lov til å dra videre på veien. Veien er lite trafikkert, men for de som trenger å komme seg raskt sørover og våger å ta sjansen, er det fortsatt et interessant alternativ. Ved å knerte disse skapningene kunne de følge sporene av dem og greide til slutt å lokalisere hulen deres. Der inne er det en goblinprest som driver og lager skjeletter og zombier av de tapte soldatene hans (hovedsaklig av gobliner, men også en og annen ork). Hovedfiendene som må bekjempes er altså en goblinprest, noen goblinsersjanter (tyver og stridsmunker som er glimrende i nærkamp), noen orker (krigere, veltrente) og prestens små horder av skjeletter og zombier (som nevnt både av snille reisefolk, men også av hans egne krigere, altså av gobliner og orker). Siden han har et par tyver med seg, er det satt ut en og annen felle i komplekset hans, og det er allerede rigget for forsvar. Siden de er litt ekstra godt forberedt, får spillerne en bonus på 10% av alle XP de har tjent på eventyret når de har fullført det, i tillegg til store mengder skatter.

Nye (varianter på kjente) monster

Noe de allerede har møtt på, er goblinzombier. Jeg har tenkt meg dem som goblinene vanligvis er (forskjellen mellom en koboltzombie og en goblinzombie er minimal, men en og annen forskjell er det likevel å se. Goblinzombiene har fått beholde lærrustningene sine, men de har ikke skjoldet sitt, så de er litt vanskeligere å treffe og de kan uproblematisk bruke begge angrepene sine. Jeg kommer sannsynligvis til å bytte ut morgenstjerna (eller muskatblommen, som den egentlig kalles på norsk) med noe mer interessant og passende. Ei sølvbelagt stridsklubbe kunne vært morsom; den har eksakt samme angreps- og skadeverdier som muskatblommen, men er litt mer spesiell. Hvorfor ikke?

Skjelettene er det litt fart over. Jeg tror de kommer til å bli rimelig overrasket når de møter på dem, og ser frem til å se hvordan de løser det. Slik jeg har forstått malen, beholder de klassen de opprinnelig hadde, så de dermed kan bruke de aktuelle våpnene. Skjelettene er raske og vanskelige å treffe, så det kan bli noen interessante kamper.

Goblinzombier
Size/Type:	Small Undead (goblin)
Hit Dice:	2d12+3 (16 hp)
Initiative:	+0
Speed:	30' (6 sqs.)
Armor Class:	14 (+1 size, +0 Dex, +1 natural, +2 leather armor), touch 12, flat-footed 14
Base Attack/Grapple:	+1/−3
Attack:	Morningstar +2 melee (1d6) or slam +2 melee (1d4) or javelin +3 ranged (1d4)
Full attack:	Morningstar +2 melee (1d6) and slam −3 melee (1d4); or javelin +3 ranged (1d4)
Space/Reach:	5'/5'
Special Attacks:	–
Special Qualities:	Darkvision 60' (Ex); damage reduction 5/slashing (Ex); single actions only (Ex)
Saves:	Fort +0, Ref +0, Will +3
Abilities:	Str 13, Dex 11, Con –, Int –, Wis 10, Cha 1
Skills:	–
Feats:	Toughness
Environment:	Any land or ground
Organization:	Any
Challenge rating:	½
Treasure:	None
Alignment:	Always neutral evil
Advancement:	–
Level adjustment:	–

Goblinmunkeskjeletter
Size/Type:	Goblin Monk Skeleton
Hit Dice:	1d12 (6 hp)
Initiative:	+6
Speed:	30' (6 sqs.)
Armor Class:	14 (+1 size, +2 Dex, +1 natural), touch 13, flat-footed 12
Base Attack/Grapple:	+0/−4
Attack:	Handaxe +0 melee (1d4) or claw +0 melee (1d3) or shuriken +2 ranged (1)
Full attack:	2 handaxes +0 melee (1d4) or 2 claws +0 melee (1d3) or 2 shurikens +2 ranged (1)
Space/Reach:	5'/5'
Special Attacks:	–
Special Qualities:	Darkvision 60' (Ex); immunity to cold (Ex); damage reduction 5/bludgeoning (Ex)
Saves:	Fort +0, Ref +0, Will +0
Abilities:	Str 11, Dex 15, Con –, Int –, Wis 10, Cha 1
Skills:	–
Feats:	Improved Initiative
Environment:	Any, usually same as base creature
Organization:	Any
Challenge rating:	⅓
Treasure:	None
Alignment:	Always neutral evil
Advancement:	–
Level adjustment:	–

Det er klart jeg må ha med orkene også. Jeg ser for meg at presten har laget noen tøffe zombier eller skjeletter av dem òg, men det er begrenset hvor mange han kan lage. Animate Dead er en Clr3-magi, så det er bare to løsninger på det: enten er presten som styrer dem Clr5, eller så har han fått seg en stav e.l. som lar ham animere dem. I uansett tilfelle kan han ikke kontrollere mer enn 4HD per nivå han er, så én løsning for å ha flere til stede, er at det er to av dem, og ut fra hvordan kartet er utformet, kan det være en prest til i fengselscellerommet. Hvorfor ikke? Jeg kan med to goblinprester på nivå 3 ha opptil 24 HD med skjeletter og zombier.

Hva så med orkene? Én nytte jeg ser for meg at de kan ha, er som jegere. Det kan ikke være for mange av dem, men noen må det være, så jeg tenkte at hvis de er jegere nivå 1, kan det i hvert fall være et par–tre av dem; og så noen ordinære.

Orkezombier
Size/Type:	Medium Undead (orc)
Hit Dice:	2d12+3 (16 hp)
Initiative:	−1
Speed:	30' (6 sqs.)
Armor Class:	14 (+0 size, −1 Dex, +2 natural, +3 hide armor), touch 9, flat-footed 14
Base Attack/Grapple:	+1/+1
Attack:	Heavy pick +5 melee (1d8+6) or slam +5 melee (1d6+4) or throwing axe +0 ranged (1d6+4)
Full attack:	Heavy pick +5 melee (1d8+4) and slam −1 melee (1d6+4); or throwing axe +0 ranged (1d6+4)
Space/Reach:	5'/5'
Special Attacks:	–
Special Qualities:	Darkvision 60' (Ex); damage reduction 5/slashing (Ex); single actions only (Ex)
Saves:	Fort +0, Ref −1, Will +3
Abilities:	Str 19, Dex 9, Con –, Int –, Wis 10, Cha 1
Skills:	–
Feats:	Toughness
Environment:	Any land or ground
Organization:	Any
Challenge rating:	½
Treasure:	None
Alignment:	Always neutral evil
Advancement:	–
Level adjustment:	–

Orkjeger
Size/Type:	Ork Ranger 1
Hit Dice:	1d8+1 (5 hp)
Initiative:	+1
Speed:	30' (6 sqs.)
Armor Class:	14 (+3 hide armour, +0 size, +1 Dex), touch 11, flat-footed 13
Base Attack/Grapple:	+1/+1
Attack:	Heavy pick +3 melee (1d8+3) or throwing axe +2 ranged (1d6+3)
Full attack:	Heavy pick +5 melee (1d8+3) or throwing axe +2 ranged (1d6+3)
Space/Reach:	5'/5'
Special Attacks:	–
Special Qualities:	Darkvision 60' (Ex); light sensitivity (dazzled in bright sunlight and daylight; favoured enemy (humanoids: humans) +2 damage and +2 bonus on Bluff, Listen, Sense Motive, Spot, and Survival checks when using these skills against creatures of this type; Track; wild empathy
Saves:	Fort +3, Ref +3, Will +0
Abilities:	Str 15, Dex 12, Con 12, Int 12, Wis 11, Cha 2
Skills:	28 skill points: Climb (Str) +6, Craft (weaponsmithing) (Int) +5, Handle Animal (Cha) +0, Heal (Wis) +2, Hide (Dex) +3, Knowledge (nature) (Int) +3, Listen (Wis) +2, Move Silently (Dex) +2, Spot (Wis) +2, Survival (Wis) +4, and Use Rope (Dex) +2
Feats:	Armour proficiency (medium)
Environment:	Temperate hills
Organization:	Gang (2–4), squad (11–20 plus 2 3rd-level sergeants and 1 leader of 3rd–6th level), or band (30–100 plus 150% noncombatants plus 1 3rd-level sergeant per 10 adults, 5 5th-level lieutenants, and 3 7th-level captains)
Challenge rating:	1
Treasure:	Standard, forslag: heavy pick, 5 throwing axes, hide armour (= 54 SK 6 sp); og potion of cure light wounds; eller everburning torch, 40 SK 384 sp; eller silver belt (52 GK); eller 384 sp 420 kø
Alignment:	Often chaotic evil
Advancement:	By character class
Level adjustment:	+0

Det er så klart noe som gjenstår, og det er den store sjefen sjøl. Vel, stor og stor, jeg snakket overfor om to goblinprester (det må vel nesten være maglubijetprester i så fall (eng.: Maglubiyet). Litt ekstra interessant blir det hvis jeg gjør dem tydelig ulik hverandre. Neste oppdatering burde fullføre posten med statistikker for dem.

Prøvelser i prøvetida

Dagene nå går med til lesing, lesing og enda mer lesing. Jeg har lest godt og vel halve den siste pensumboka i historie, og i morgen skal jeg starte på religionslesinga; innleveringa av eksamen i antikkens religion er på fredag, så det er ikke mye tid igjen, særlig siden vi har siste samling i antikkens historie torsdag og fredag, så hele de dagene går bort til det. Jeg håper jeg greier å lese til og skrive ferdig eksamen innen onsdagskvelden. I uansett tilfelle er det en fin måte å få tida til å gå – og tankene til ikke å gjøre det.

Jeg hadde første psykologtime på lang tid i dag. Etter eget ønske hadde jeg fått ei dame å prate med igjen, for jeg synes ikke det var helt behagelig å prate med en mann om det; i tillegg synes jeg ikke han jeg hadde var den rette for å hjelpe meg å arbeide meg mot ei løsning. Det var en merkelig opplevelse jeg hadde i dag. Hun spurte meg ut om litt av hvert – det var i grunn ganske behagelig, det å møte en behandler som tok litt styringa – og kom til å spørre meg om jeg hadde mistet noen som var kjær for meg. Jeg snakket om onkel Øyvind, og, tolv år etter, kom følelsene endelig fram for første gang. Det var befriende, vanskelig, godt, fælt… Jeg har hatt noe å tenke på resten av dagen.

Så hvordan har jeg det egentlig? Treninga i dag var veldig god. Jeg hadde det veldig fint, og mestret det meste godt synes jeg. Ronny Theodorsen og jeg øvde sammen på toveis énsteg, og det var ei veldig god økt med masser av fin kontakt mellom angrepene og blokkene. Jeg var i det hele tatt i svært godt humør. Da sistemann gikk fra garderoben, derimot, falt det sammen. Jeg ble stående ganske lenge, lenende mot veggen, før jeg hørte Silje-Maris stemme skape godstemning inne i treningshallen og hørte hvor glad og ivrig hun var; da tok jeg meg sammen og dro av gårde. Jeg lot være å sykle hjem; jeg tenkte det var det beste, også fordi det hadde regnet og blitt utrolig glatt.

Jeg kom hjem med den vanlige bussen, dro en tur på butikken og kjøpte meg noe godt å kose meg med, dro hjem, spiste mer av pizzaen jeg bakte, så Crank sammen med Kjersti, dro en ny tur ned på butikken og kjøpte eksamensskrivegodter til Kjersti og ei ny flaske brus til meg selv. Jeg trengte å få skrevet dette, så herved tilbys en beklagelse til de som måtte snuble over det.

D&D: Fantastisk forsvar

Foranledning

I den forrige posten min skrev jeg om diverse grep jeg gjorde for å forsøke å få en god flyt rundt bordet. Vi spilte i dag også – jeg lagde en vel mottatt pizza til alle sammen, for øvrig – og jeg ser at jeg har en del å gå på. Det ble to kamper bare, men effektiv spilletid var nok ikke mer enn fire timer, for vi startet ikke på ordentlig før rundt halv sju.

Én av tingene vi skulle eniges om før spillestart, var hvilke fordeler man skulle få hvis man fikk naturlig 20 på forsvarskastet. For å involvere alle litt mer mens kampene går, bruker jeg d20 + forsvarsmodifikatorer, i stedet for den normale 10 + forsvarsmodifikatorer. Det vi kom fram til så ut som følger:

Definisjon av Fantastisk forsvar

Beskrivelse

Av og til, i kampens hete, hender det at en helt evner å forsvare seg bedre enn hva som normalt sett er mulig; dragens hale kommer svingende mot eventyreren, hvem står travelt opptatt med å forsvare seg mot den nærmest uslåelige horden av onde medhjelpere som dragen har manet frem, men likevel føler helten angrepet komme, og reagerer nærmest før det inntreffer. Dette kalles for et Fantastisk forsvar.

Regler

Forutsetningen er at spillerne og DM-en har blitt enige om å erstatte det statiske tallet 10 i beregningen av rustningsklasse (RK/AC) med et d20-terningkast; dette kastet, alle bonuser og straffer inkludert, er forsvars(terning)kastet. Normalt sett skjer det intet spesielt; man kaster terningen og legger til de forskjellige bonusene eller straffene man måtte ha, men på et terningkast resulterende i en naturlig 20 endres spillereglene.

Et forsvarskast på naturlig 20 betyr i alle tilfeller at man greide å forsvare seg, og kastes om igjen; alle bonuser/straffer legges til som ved et normalt forsvarskast. Dersom man ikke får en bekreftelse, dvs. man får ikke et resultat som er høyt nok til å forsvare seg mot angrepet (angrepet kastes ikke på nytt), får man kun halv skade av angrepet og ingen ting mer skjer. Man får selvfølgelig ingen skade dersom det samlede resultatet av det første forsvarskastet, det man fikk naturlig 20 på, var nok til å forsvare seg.
Dersom man får bekreftet omkastet, altså det samlede resultatet er nok til å forsvare seg mot angrepet til motstanderen, greide man å forsvare seg mot angrepet og leste motstanderens angrep så godt at man kan velge ett av alternativene nedenfor.

Fantastisk forsvar lar spilleren velge å
1. enten: kontre – man får med andre ord et attack of opportunity – men uten muligheten til å følge på angrepet med cleave eller lignende;
2. eller: kaste initiativ mot motstanderen med en +5-bonus, og dersom man vinner får motstanderen nytt initiativ ett poeng under en selv fordi han blir så tatt på senga av den fantastiske fektinga/pareringa/unnvikelsen ens (han får ikke et nytt angrep samme runde, naturligvis);
3. eller: kreve at motstanderen kun får gjøre en partial action neste tur, altså én move action eller én standard action;
4. eller: bruke det fantastiske forsvaret til å skremme motstanderen – man får kaste intimidate mot motstanderen med en +5-bonus, og hvis man vinner blir han shaken i en runde;
5. eller: bruke det fantastiske forsvaret til å prøve å få motstanderen til å gi seg – man får kaste diplomacy mot motstanderen med en +5-bonus (så i stedet for −10 (siden det er et hastet forsøk på diplomati), får man bare −5), og hvis man vinner skifter han innstilling fra fiendtlig til likegyldig (øvrig forbedring av innstilling må gjøres etter kampens slutt) og man kan avslutte kampen hvis ønskelig;
6. eller: motstanderen mister Dex til AC neste runde.

Eksempler

Vi var enige om at denne lista burde dekke alle klassenes ferdigheter tilstrekkelig godt. Her er noen eksempler på forskjellige resultat:

• Spilleren kaster forsvarskastet, får 20 på terningen, som gir en total på 27; angrepet var på 28. Spilleren forsøker å bekrefte forsvarskastet og får 26. Spilleren får halv skade av angrepet fordi han fikk en naturlig 20 til å starte med.
• Spilleren kaster forsvarskastet, får 20 på terningen, som gir en total på 27; angrepet var på 25. Spilleren forsøker å bekrefte forsvarskastet og får 21. Spilleren får ingen skade av angrepet siden startresultatet var nok til å forsvare seg, men han greide ikke å bekrefte forsvarskastets naturlig 20-suksess, så han får ingen ekstra fordeler.
• Spilleren kaster forsvarskastet, får 20 på terningen, som gir en total på 27; angrepet var på 25. Spilleren forsøker å bekrefte forsvarskastet og får 26. Spilleren får ingen skade av angrepet siden startresultatet var nok til å forsvare seg, og han greide å forsvare seg fantastisk godt, og kan derfor velge mellom de seks alternativene for hvordan han vil utnytte det.

---

Dette ble visst nok en post ikke omhandlende det jeg egentlig la meg til for å skrive om, men det kommer vel etterhvert.

D&D: Mammutgruppa

Den tidligere posten om Mammutgruppa, «D&D: Den første storgruppa mi».

Overskrifta viser navnet jeg har valgt på den nye gruppa jeg skal kjøre, og første spillkveld er på søndag med oppmøte klokka fire. Jeg har brukt mye tid nå i kveld på å fundere på hvordan jeg skal få dem i gang, og har en del idéer. Jeg har naturligvis også tenkt mye på hvordan få en god flyt i spillet, ikke minst for å hindre disse evigvarende kampene som er den største trusselen mot en vellykket D&D-kveld. Og så har jeg sikkert noen flere tanker jeg kommer på underveis.

Grep for å sikre god flyt rundt bordet

Sosialt

En av tingene jeg avtalte med spillerne for at dette skulle bli morsomt for alle, var hvordan vi skal håndtere de uunngåelige handleturene i landsbyene. Jeg liker dem som DM, og også som spiller. Som DM er det muligheten jeg får fra spillerne til å skape en troverdig, interessant og underholdende verden rundt dem, derfor har jeg i tidligere kampanjer ikke hatt noen skrupler med å la dem sulle rundt og utforske. Det blir derimot noe helt annet når vi blir ni stykk rundt bordet (meg inkludert). Jeg bestemte meg derfor for at én eller to spillere får benytte tiden til å rollespille handleturene sine, mens resten enten forteller meg i listeform eller skriver det til meg på en lapp, hvorpå de får tilbakemelding på resultatet umiddelbart. Dette gjør at alle får hver sin gang der de får spilt ut karakterens møte med forskjellige personer, mens vi samtidig et spill med god flyt.

Et annet viktig knep for å få til dette, var naturligvis å besørge alles gjennomtenking av hvem karakteren deres er. De har alle blitt spurt om å skrive en bakgrunnshistorie til karakteren sin, og jeg gir spillerne mine bonus-XP for å gjøre dette. Gulrøtter virker som regel bedre enn spanskrør, og det ser svært så lovende ut så langt.

Kamp

Flere muligheter bød seg til å gjøre kamp raskt, effektivt og interessant. Det første knepet er selvfølgelig at folk kaster treff og skade samtidig. I tillegg velger jeg å stole på folk, og ber dem om å gjøre kastene på forhånd, slik at de har alt klart når det blir deres tur; dog jeg lurer på om jeg likevel skal gjøre dette siste, for det er litt kjedelig å miste mye av tiden sin. Mye kan spares på at alle har satt seg godt inn i hvordan kamp virker, så de må nødvendigvis gjøre seg godt kjent med reglene som er aktuelle for deres karakter, og vite hvilke modifikatorer de må ta hensyn til. Dersom de har lagt sammen alt på forhånd, blir alt mye enklere.

Jeg vet dette kan se ut til å virke mot sin hensikt, men jeg skal samtidig be spillerne mine om å kaste flere terninger. I tillegg til de vanlige kastene, skal alle spillerne kaste forsvarskast. Forsvarskastet er lik d20 + rustningsbonusene, altså AC − 10. Det tar litt lenger tid å gjennomføre kampene, men til gjengjeld kan man banne på at spillere som vanligvis nesten ikke får vært med – bare står på sidelinjen og slynger av gårde en stein hvert tiende sekund – plutselig blir atskillig mer involvert. Dette gir meg også muligheten til å si hva de må slå på forhånd, så spenningen i kritiske øyeblikk blir enda større; «Overlever magikeren vår? Ja!» I tillegg til dette, kommer jeg til å be magikerne om å kaste d20 + maginivå + egenskapsbonus for å avgjøre styrken på magien deres. Alle disse ekstra tilfeldige tallene blir mer risikable for spillerne, men det gjør spillet mer spennende og underholdende (håper jeg) for dem.

For å i tillegg gjøre spillet mer cinematisk, kommer jeg til å bruke liv- og skadesystemet beskrevet på d20 SRD. Alt blir litt farligere, men siden de er såpass mange, håper jeg det likevel skal fungere. Når det kommer til stykket er det vanlige HP-systemet veldig kunstig, og gjør det vanskelig for spillerne å få et realistisk bilde av situasjonen.

Hvordan skalere eventyrene

Jeg har måttet lese en del, og det jeg har kommet frem til som ser ut til å være den beste løsningen, er å tenke på gruppa som to grupper av standardstørrelse spillende sammen. Dette er hvorfor:

Systemet for CR og EL baserer seg på tanken om ei velbalansert gruppe på fire spillere. Et monster som har en CR på 1 er en passende utfordring for dem; det forventes å bruke ca. 20% av spillernes ressurser, både i form av potensiell skade på utstyr, forbruk av magiske gjenstander som helbredende drikker og magiske ruller, og spillernes egne magier, helse og energi. Når du dobler antallet spillere, burde de ikke da kunne håndtere dobbelt så vanskelige monster? Svaret er nei. Den enkelte spilleren er fortsatt like svak, så sjansen for at heltene dør, er betydelig større.

Man bør i stedet øke antall monster. Fire spillere med roller på nivå 1, bør få kamper liggende tett rundt EL 1; åtte spillere med roller på nivå 1, bør dermed få kamper liggende tett rundt EL 2. En standard ork er en simpel soldat med en CR på bare en halv, så to stykk blir en passende utfordring for fire nivå 1-spillere. Motstanderne i kampen kan listes opp slik (her kun med én av gruppas helter, krigeren):

Sammenligning av orkene og krigeren i et slag
	Orkene (2)	Spillerne
Bonus på treff:	+1	+1
Styrke (str):	Etter all sannsynlighet +3 (17 er normalstyrken for orkene).	En spillers kriger bør i hvert fall ha 14 i styrke, altså +2.
Smidighet (dex):	Etter all sannsynlighet +0 (11 er normal smidighetsverdi for orkene).	En spillers kriger har ofte bare 13 i smidighet, altså +1.
Utholdenhet (con):	Etter all sannsynlighet +1 (12 er normalutholdenheten for orkene).	En spillers kriger bør i hvert fall ha 14 i utholdenhet, altså +2.
Rustning:	Etter all sannsynlighet en forsterket lærrustning som gir +3 i bonus.	En spillers kriger bør i hvert fall ha ei ringskjorte, altså +3.
Treff:	+4	Sannsynligvis +4 (inkludert +1 for våpenfokus).
Skade:	2d4+4 (krumsverd)	1d8+3 (langsverd).
Rustning:	13	14
Helse:	1d8+1 = 5	1d10+2 = 12

Med disse tallene blir kampens mest sannsynlige utfall slik:
	Orkene	Menneskekrigeren
Initiativ:	10	15 (forbedret initiativ)
Runde 1, mkr.:		Slår orken, får 14, gjør 7 i skade. Orken er død.
Runde 1, orkene:	Den andre orken slår, får 14, treffer og gjør 7 i skade.
Runde 2, mkr.:		Slår den andre orken, får 14, gjør 9 i skade. Den andre orken er død.

Som man ser, er en slik trefning ikke bare bare for ei lita gruppe. Krigeren har mistet 9 av 12 i helse, og presten eller druiden (som de forhåpentligvis har med seg) må kaste to cure light wounds for at han skal kunne bli helt frisk; helbrederne har da sannsynligvis ikke flere nivå 1-magier å ta av lenger da, så gruppa har brukt store deler av ressursene sine på kampen.

Hvis disse orkene hadde møtt på ei gruppe med åtte spillere, og jeg hadde økt nivået på utfordringa med å gjøre dem tøffere, altså ved å gjøre dem også til krigere, da hadde de fått det samme utgangspunktet som menneskekrigeren. To slike krigere hadde vært svært mye farligere. Mennesket hadde måttet bruke i snitt fire runder på å bekjempe dem; de hadde etter all sannsynlighet slaktet ham, før så å være klare til å gyve løs på neste stakkar i gruppa. Man må med andre ord være svært forsiktig med å øke nivået på utfordringen med å gjøre monstrene tøffere enn spillerne. Det er da mye bedre å heller gi dem flere motstandere. Det blir morsommere for spillerne, de mestrer mer, og alt det harde arbeidet de har lagt i karakteren sin går ikke til grunne etter ti sekunder kamp.

Når det kommer til stykket, er det viktigste at alle har det morsomt rundt bordet. Jeg håper jeg skal være klar for det nå, etter å ha fått tenkt såpass lenge (skrivingen av denne posten tok ei stund), lest meg opp litt på fagstoffet, og planlagt eventyret.

---

Morgendagen

Planen min for lørdagen er å lese gjennom eventyret en gang til, planlegge hvordan jeg skal introdusere dem for hverandre, dra til Grønnåsen og øve orgel så jeg er klar til spilleoppdraget på søndag, for så å dra hjem og hjelpe Kjersti og gjøre alt klart til søndagens spillekveld. Jeg ønsker herved meg selv lykke til.

Puh! Nok en lang, lang post, som garantert kun er interessant for meg. Men det er jo derfor jeg har bloggen min – for min egen del.

Rollespill, unger og språk og det glimrende Fabula

Språk og rollespill

Språk er fascinerende. Makten språket har over oss er udiskutabelt stor; gjennom språket vårt uttrykker vi hvem vi er og hva vi mener om verden rundt oss, og det er dessverre lett å…ta lett på det. Jeg synes det er viktig at man er bevisst på hvordan man snakker, hvordan man uttrykker seg, hvordan man legger tankene sine frem for andre.

Mattie fra Alt for Norge – et glimrende eksempel på en som med letthet sjarmerer folk i senk ved å respektere dem gjennom å helhjertet forsøke å mestre språket deres.

I kampanjene jeg kjører, legger jeg stor vekt på språkbruken til karakterene. For det første ønsker jeg at karakterene skal unngå engelsk, særlig siden alltunge – common tongue på engelsk – nødvendigvis er på norsk for norske spillere. I en slik verden fins det selvfølgelig ikke noe språk som heter engelsk, så hvorfor skal karakterene benytte det? Spillere som ønsker å leve seg litt ekstra inn i karakteren sin blir i tillegg belønnet for det dersom de understreker hvilket språk de sier noe på, når det er relevant. Dersom en karakter kommer i tale med en alv og karakteren kan språket, er det selvfølgelig hyggelig for alven at karakteren taler til ham på hans eget språk, på samme måte som vi i hverdagen synes det er sjarmerende og hyggelig at utlendinger prøver å lære seg norsk.

Jeg har i kampanjene mine valgt å sette alvisk, dvergisk, orkisk og hobbitsk til likt Tolkiens skaperverk. I tillegg har jeg en gruppe dverger i det kalde nord som snakker norrønt, slik at man får litt variasjon (i tillegg får dvergene meg til å tenke på barske vikinger; alle dverger lærer begge dvergemål fra de kan snakke, så det er ikke noe problem. De som velger dvergisk tunge som bonusspråk, derimot, må bestemme seg for hvilket av målene de snakker. Når det gjelder drakonisk, har jeg valgt å sette det til latin; en karakter som kan drakonisk får en lapp med det som blir sagt på drakonisk står.

Nå er det ikke slik at spillerne tvinger til å svare på samme måte tilbake. De som ønsker kan gjerne krydre spillet med å finne et par fraser innen de forskjellige språkene de kan. Dette belønner jeg naturligvis, for det bidrar til stemningsoppbyggingen. Dersom spillerne presiserer at de sier noe på et spesifikt språk, og så sier det på norsk, er det naturligvis også glimrende. Språket representerer hvem og hva vi er og vil bli.

Barn og rollespill

Jeg har tidligere kjørt kampanjer for unger, den gang da for tredje- og fjerdeklassinger. Utfordringen med å gjøre dette var tredelt. Det tredje problemet – det enkleste å løse – var det jeg møtte sist: selve spillet. Det tok en stund før ungene forstod at handlinger har konsekvenser. Men etterhvert, etter at de fikk en forståelse for at selv om de hadde sverd og buer, kunne de ikke bare drepe for fote, etter at det var forstått begynte spillet for alvor.

Men, til det første problemet: Reglene. En forutsetning for de fleste slike spill, er at man kan lese. En tredje-, fjerdeklassing har riktignok hatt engelsk noen år, men å be ham lese 350-siders regelbøker er ganske enkelt for mye forlangt. Språket kan med andre ord potensielt stenge dem ute. Det er her den gode grottemesteren kan vise hvem og hva han er for dem. Han kan velge å ta på seg en inkluderende hatt og oversette spillet til dem til et enkelt og forståelig språk. Karakterarket er kanskje ikke nødvendig å gi dem i en ny, oversatt versjon (selv om det ville vært glimrende), men å gå gjennom det med dem og forklare hva de forskjellige tingene er på norsk er en stor fordel.

Man kommer da til det andre problemet: Innlevelsen. Barn har en evne til å atskillig oftere bruke fantasien sin, leve seg inn i det som skjer rundt dem, eller for den saks skyld i sin egen lille verden. Beskrivelsen kunne vært, da jeg startet spillet med dem:

Dere har kommet til inn-et The Proud Goat. Ved disken ser dere en gedigen dwarven fighter med et bastard sword hengende fra beltet. Han ser ikke ut til å være i veldig godt humør, og dere synes han snakker med innkeeper-en om et quest han har vært på. Hva gjør dere?

Hvor mange tiåringer vet hva et inn er? Og så videre… Jeg tar for gitt at enhver ser at nedenståeende alternativer er et eksempel på atskillig bedre kommunikasjon.

Dere har kommet til vertshuset Den stolte geita. Ved disken ser dere en gedigen dvergisk kriger med et bastardsverd (eller kanskje man kan si «halvannenhåndssverd» i stedet?) hengende fra beltet. Han ser ikke ut til å være i veldig godt humør, og dere synes han snakker med innehaveren om et oppdrag han har vært på. Hva gjør dere?

Det var riktignok ikke eksakt dette de ble presentert for; det var mindre WoW-ifisert enn som så. Likevel, reaksjonen deres på å få en fargerik beskrivelse av hvordan de så ut, hva de så rundt seg, hva de luktet, hørte, satte utvilsomt i gang fantasien deres, for de ble kjempeivrige på å utforske miljøet de var i. Spillet ble utvilsomt en suksess.

Kan rollespillet Fabula være løsningen?

På Imladris fant jeg her om dagen ei bok jeg ikke hadde sett før. Fabula er et rollespill utviklet av Tomas H. V. Mørkrid, og herren har utvilsomt noen år bak seg som D&D-spiller; det er slikt man merker når man har noen år som DM bak seg. Jeg synes også jeg aner et hint eller to til Vampire, men det kan jeg ikke si så mye om.

Språklig sett er spillet brilliant. Han snakker om eventyr, om helter og heltinner, om villmarka rundt kongeriket Orianna, han har regler og råd, han har laget eventyrark og rolleark. Den som leder spillet kaller han spillmesteren, og denne omtaler han alltid som «hun»; spillernes karakterer, av ham kalt roller, benevnes som helter og heltinner, og de benevnes alltid som «han». Han har også en egen seksjon der han diskuterer navnekonvensjoner (noe spillerne mine har merket at jeg synes å være viktig. Jeg siterer ham:

Spilleren må finne et navn til helten. Han kan forandre på sitt eget navn, bruke sitt eget navn med et fantasinavn etter eller finne på et helt nytt navn.

Som spillmester kan du be spillerne lage navn som passer til spillet. Det kan være dumt å ha helter som heter Jon Joggesko eller Terminator i Fabula, eller en heltinne som kaller seg Barbie Doll. Sīc dīxī!

Navnet forteller noe om helten. Gode navn er med på å gjøre spillet bedre. Spilleren bruker navnet når han sier hva helten gjør og når helten hilser på folk i spillet. I starten kan det være vanskelig å huske navnene til hverandres helter, men det går forbausende fort å lære seg dem.

Rollespillet Fabula s. 25, av Tomas H. V. Mørkrid, J. W. Cappelens forlag a˙s.

Når det kommer til reglene, har han som sagt skrevet også disse på norsk. Man har tre evner: styrke, sanser og sjel. Man kan velge mellom fire typer når man skal lage helten eller heltinna si, disse kalt gjøgler, jeger, kriger og heks – alle kjønnsnøytrale. Av eiendelen er det litt av hvert å velge mellom, og finner man dem ikke på eventyr, kan man kjøpe dem for grunker, og disse fins i form av gull-, sølv- og jerngrunker; her har han i tillegg valgt å ikke bruke titallssysteme – det går i stedet tjue grunker per større enhet.

Hvorfor liker jeg Fabula så godt? Hele følelsen man får når man leser boka, formelig fyller kroppen med stemning. Det at han i tillegg har greid å lage et system som er så enkelt, er imponerende. Når man slåss, gjøres dette på den mest besnærende enkle måten jeg har sett. Se bare her:

Helten møter en skurk. Skurken kommer løpende mot helten, klar til å stride. Helten har 3 poeng på ferdigheten å fekte og bruker et sverd som gir ham 2 poeng; han har i tillegg fått en rustning som gir han 5 poeng i beskyttelse. Skurken er svært dyktig å fekte, så han har 6 poeng der; sverdet hans er også bedre og gir ham 3 poeng; han har derimot en enkel rustning som bare gir ham 2 poeng i beskyttelse. Når de så skal stride gjøres det slik:

• Begge – helten og skurken, altså spilleren og spillmesteren – kaster en tjuesidet terning (d20). Dersom man ikke har en, kan man bla opp på en tilfeldig side i boka og se hvilket tall som står trykt på terningbildet på toppen av sida (en briljant idé!)
• Skurken får 12, mens helten får 19 på terningen. Begge legger til det de får av bonuser fra våpenet og ferdigheten fekte, slik:
• Fekte + våpen + terning
• 3 + 2 + 19 = 24 poeng (helten)
• 6 + 3 + 12 = 21 poeng (skurken)
• Helten vant over skurken (den med det høyeste resulatet vinner), så han greide å parere skurkens angrep, og fikk inn et treff mot skurken; skurken bommet.
• For å finne ut om helten greie å skade skurken, legger man til rustningsbonusen hans på det totale fekteresultatet; dette avgjør om skurken ble skadet
• Skurkens totale forsvarspoeng er lik angrepsresultatet pluss rustningsbonusen hans.
• Skurkens forsvarspoeng ble dermed 21 + 2 = 23
• Dette er mindre enn heltens angrepspoeng, 24, så skurken ble skadet.
• Helten trenger ikke å kaste en terning for å finne ut hvor mye skade han gjorde, det er nemlig lik det første sifferet av angrepsresultatet. Helten fikk 24 poeng, det første sifferet er 2, så skurken fikk 2 i skade.

Man har altså, ved ett enkelt terningkast avgjort en hel kamprunde. Briljant enkelt, og glimrende for barn som vil prøve seg på rollespill og som ikke har tålmodighet til å spille ut en seks-sekunders runde på tretti minutter spilletid.

Boksmannens anbefaling:

Dersom du liker rollespill og kunne tenke deg å vise unger hva rollespill er, bør du virkelig gå til anskaffelse av Rollespillet Fabula (ISBN 82-02-18239-5). Dersom du er en seriøs rollespiller, og foretrekker spill med stor dybde både i karakterer og verden, bør du også gå til anskaffelse av Fabula. Dersom du lett lar deg fascinere av intrikate simulasjonssystemer, slik for eksempel D&D søker, kan du likevel finne stor glede i Fabula. Jeg elsker d20-systemet, men et av de store problemene med alle slike systemer, er hvor treige de er. Kanskje kan en titt i denne boka gi deg gode idéer til hvordan du kan få spillet til å bli mer effektivt.

Kunsten å nyte dagen

Syk og svak og dårlig bak, men det er ikke noen grunn til ikke å nyte dagen. Ved ankomst Universitetet tuslet jeg meg en tur ned på Lillekantina. Kakao hadde jeg tatt med meg hjemmefra, fylte den i en kopp, kvelte oppi en god skvett fløte og fylte på med varmt vann, og dermed var dagens godt-humør-og-bli-frisk-i-halsen-remedium klart. Kantina vår er alltid koselig å sette seg ned i – så også i dag, blomster pyntende bordet og alt – så nå er jeg klar for en lang dag på universitetet.

D&D: Den første storgruppa mi

Jeg har vært DM nesten like lenge som jeg har kjent Kjersti (vi feirer forresten ti års forlovelses-jubileum denne jula), men jeg har alltid vært ganske restriktiv på størrelsen på ei D&D-gruppe. Spillsystemet er laget for grupper på fire personer, og man merker det ganske så fort det øyeblikket det kommer én eller to ekstra spillere. Likevel, det er et kjent faktum at det lar seg gjøre å ha såpass store grupper – mange har skrevet interessante artikler om det – og jeg tenkte at det endelig var på tide å prøve seg på det.

Jeg er jo, som for noen kanskje er kjent, medlem i verdens beste, lille studentforening. Imladris (alvisk for Kløvendal) er ei gruppe for de som liker rollespill, Magic og andre byttekortspill, brettspill, miniatyrspill, tegneserier og generelt alt som stort sett har blitt klassifisert som nerdete. Hvorfor folk oppfatter imladrisgjengen som skummel, er for meg rimelig uforståelig; jeg hadde heller sett meg forsiktig over skuldra når klubben Basketak kommer på trening. Men i hvert fall: Det kom stadig flere og flere henvendelser på om jeg ikke kunne kjøre en D&D-kampanje, og jeg sa til slutt ja til det, hvoretter følgende invitasjon ble hengt opp:

De inviteres herved til

Vakreste jomfru, følg med! Stauteste ridder, se her!
Fremtiden, selv om den usikker er, kan endelig by Dem
spennende eventyr, flygende drager, voldsom magi
hvis Deres navn De vil tilby – lykke vil gå Dem i møte!
Terninger spillende for fru Fortuna kan gi Dem så mye
glede og latter og gruelig skremsel. Da ber jeg Dem, Quinde,
grip pennen fatt og skriv! Òg De, sterke Mand, kan vel ikke
være no’ ringere kjempe? Vel møtt skal alle I være.

Eders ydmyke grottemester, herr Krogsæter.

Det er forøvrig skrevet på daktylisk heksameter med et par halvdaktyler.

Status nå, er at jeg har tre jenter, med en fjerde kanskje blivende med, og seks gutter som skal spille. Det må jo bli bra! Jeg gleder meg i hvert fall veldig mye til vi kommer i gang. Men det er klart at jeg har vært nødt til å gjøre noen grep for å gjøre det gjennomførbart. For det første er det av største viktighet at all informasjonen er meg enkelt tilgjengelig, så alle bruker samme karakterark (EMA, naturligvis); et annet grep er å redusere tiden det tar for hver person å gjøre sitt, så alle skal kaste treff og skade (og regne ferdig) så det er klart når turen deres starter; en tredje ting jeg har bestemt meg for å gjøre, som er en anelse mer risikabelt for spillerne, er å innføre d20-kast på AC-, magi-DC m.m. – det tar litt lengre tid totalt, men til gjengjeld tar det atskillig kortere tid mellom hver gang en spiller er involvert; alle må være klare på hva som er motivasjonen deres for å dra på veien, slik at de lettere har en grunn til å slå seg sammen; de fleste spillere liker også å få rollespille handel i byene, så får å spare tid der har jeg valgt å gjøre det slik at folk skriver ned hva de ønsker å få gjort, slik at de kan få en rask og konsis tilbakemelding, mens én av spillerne får anledning til å rollespille det han skal gjøre, og dette rulerer naturligvis; til slutt kommer skjemaet jeg lagde i kveld, der jeg får den informasjonen jeg trenger fra spillerne for å raskere kunne få en grei, systematisert oversikt over nøkkelegenskapene til de forskjellige karakterene. Jeg har tro på at disse grepene kan gjøre så gruppa fungerer.

Neste helg skal de siste spillerne få laget karakterene sine, så om to uker starter forhåpentligvis det første eventyret. Det blir spennende å se hvordan det går.

Kjersti fant ei god, gammel bok

Noen som husker…?

Elevenes ed
1. Jeg skal respektere gradsystemet og seniorene.
2. Jeg skal opptre korrekt og høflig.
3. Jeg skal være lojal og ærlig.
4. Jeg skal kjempe for en fredelig og harmonisk verden.
5. Jeg skal opptre i ekte taekwon-do-ånd.

I 1999 begynte jeg endelig å trene taekwon-do, og takk og pris for det. Jeg har flere ganger bevist for min egen del å være i god form, og noen perioder i glimrende form, kun takket være taekwon-do-treninga, og det føles i grunn ganske så godt. Den gang da var det grand master Park Jung Taes stilart vi trente; vi var alle medlemmer av Global Taekwon-do Federation gjennom master Andresens GT Norway. Mange småting var litt annerledes da, og for noen ble overgangen til ITF nokså merkbar. Selv syntes jeg ikke det var de helt store forskjellene, og i dag synes jeg vi er del av organisasjon som har jobbet hardt for å standardisere hva vi gjør og hvorfor vi gjør det. Når vi kommer til bunns i det, ser vi at vi drev med akkurat det samme da som nå. Som 사범님 Larsen sa på trening, om grunnen til at taekwon-do er usikker som OL-grein: De som står utenfor ser på oss og tenker WTF, ITF, enda en ITF, enda en ITF-grein, ATF… Bli enige! Kickboksing har greid det; de er nok mye mer interessante å se på.

D&D: Det vintres, det ryddes, det rollespilles

Jeg er nok utvilsomt et høstmenneske. Her i Tromsø er alt av blad falt på bakken og farger den knall gul der vinden ikke har flyttet fargene; plenen er fortsatt grønn, men det varer nok ikke lenge. En av tingene jeg liker så godt med UiT, er at gartnere stadig er å se på campus, plantende, ryddende, pyntende – de gjør det trivelig å være på campus så fint som de gjør det rundt oss. Og selv mellom byggene – i de små pusterommene som er bygd inn – tar de med seg raka og ordner opp.

Det er i aller høyeste grad merkbart at det har blitt kaldere. Antall sykler har bare siden i går blitt redusert til en tredjedel. Apropos det: vi må snart få hentet resten av tingene hos Ove, blant annet så Kjersti får sykkelen sin. Dessverre viser det seg at det ikke er bare-bare å få det til. Forhåpentligvis finner vi noen med bil som kan hjelpe oss snart.

---

Nå som det blir vinter, er det virkelig på tide å søke innendørs. Jeg har tatt på meg et par småambisiøse prosjekt som jeg kan plundre med fremover.

Først av alt har jeg funnet to eventyr som Mmimas og Cordelia skal få bryne seg på. Trådene i kampanjen deres begynner å nøstes opp nå; snart er de kommet frem til Aranenduindor (også kjent som Are’windor), hvori de skal få med seg stempelformene fra kongens myntslagere. Svartmur kaller, og med det forhåpentligvis en rød tråd til Sølvfjellby, der Mmimas’ fortid endelig skal kunne nøstes opp. Hjemturen deres burde bli interessant, med de nye eventyrene jeg har funnet for dem. Jeg forteller nok helt sikkert mer om det senere (jeg skal også passe på å skrive en post om det siste eventyret de hadde i Nytårn – jeg synes det ble riktig bra!)

Som prosjekt nummer to har jeg blitt utpekt til å bli den nye mørkefyrsten av Imladris, studentforeningen for spillere. («Lvdo lvdamvs!») I den sammenheng er det vel ikke noen overraskelse at jeg også har sagt ja til å kjøre en D&D-kampanje. Det ser ut til å bli ei stor gruppe, med syv eller åtte spillere. Førstkommende lørdag skal den første delen av gjengen samles, og vi får endelig tatt i bruk det fine spisebordet vårt til dets andre hovedformål. Jeg har forresten utferdiget et lengre dokument om rollespill, som de som ønsker gjerne kan lese via Google Docs. Kjære leser: ikke bekymre deg for lengden; det kommer til å bli mye lengre vil jeg tro.

---

Nå er det på tide å vende nesen ned i artiklene igjen. Jeg skal skrive et arbeidskrav i antikkens litteratur, ANK-1240, og har tenkt å skrive om musikken som helhet i antikken. Jeg har funnet flere interessante artikler om det, så det blir nok et lærerikt krav å skrive.

31-årsdag

I dag feirer jeg 31 år, så hipp hurra for meg!

Dagen i dag startet med å teste ut bursdagsgaven fra Kjersti; jeg fikk et komplett barbersett med barberkniv: Kniven er fra Tyskland og er tilvirket med stål fra Solingen, såpa er engelsk (erkeengelsk), kosten er med grevlinghår, beltet er fint og flott lær fra Tyskland (tror jeg det var) og så er det selvfølgelig en medfølgende tube med diamantstøvsalve. Det var…vanskelig, men jeg fikk det til ganske brukbart etter hvert. Riktig grep var selvfølgelig medvirkende til det, men også ganske enkelt å få den rette følelsen med bladet. Når jeg får et par uker til på meg nå, skal jeg prøve meg på hele regla: medhårs, krysshårs og mothårs. Men jeg skal vente, ja, for det er mange år med ta-drepen-på-huden-barbering som må avlæres først.

I kveld er det fremføring av Mozarts Krönungsmesse (Kroningsmesse) i C-dur, KV-317, med Domkantoriet, koret fra Murmansk og orkesteret fra St. Petersburg som står på tapetet. Det var virkelig god hjelp i å få inn stemmeforsterking, og jeg føler endelig at jeg kan trykke til; Trond Håvard hadde den samme følelsen, og han er jo ikke akkurat noen tam bass. Hele klangen i koret har blitt endret, og jeg er virkelig nysgjerrig på hvordan det blir når konserten er omme og jeg ikke har noe mer kor å dra til. Jeg må nok, utvilsomt, tilbake til Mimas når året er omme, men jeg tror jeg skal være lur og vente til da, for jeg har vært «lur» nok til å ta på meg førti studiepoeng denne høsten òg. Men tilbake til saken: Etter konserten (som i tillegg til KV317 inkluderer Kirkesonate i C-dur, KV 278, og Kirkesonate i C-dur, KV 336, blir det Lotus vin- og mathus, der en femretters middag venter oss. Jeg er veldig spent.

Det tegner til å bli en feiende flott bursdag!

Jeg har fått følgende gaver til nå:
• Fra Kjersti: barberkniv med alt tilbehør.
• Fra Mamma og Pappa: Petter Schjervens Nostalgisk ordbok.
• Fra Ingrid-Elin: en gave som er underveis.
• Fra Robert: Grand Theft Auto samlepakke.
• Fra Bestemor: 500– kroner.
• Fra tante Elisabeth og onkel Einar: et feiende flott kort og en gave som er underveis.
• Fra Christian og Nica: innendørsgolfputtesett i et flott treskrin.

NNM 2011 i Bodø avsluttet

Den dresskledde helga er over, jeg har kommet meg hjem, spist litt god Dolly-pizza, slappet av med Kjersti på sofaen og har nå krøpet til sengs. Det har vært ei fin helg. Jeg dømte mye – jeg fikk også mye tid som ringdommer – og jeg fikk som nevnt i går hyggelige tilbakemeldinger. På flyplassen i Bodø spurte jeg 사범님 Larsen hva som skal til for å få dømme på NM. Svaret var ganske så greit: Jeg må ha III. dan. Dersom jeg går graderingene fremover nå, slik jeg skal, så betyr det at jeg kan, med litt flaks, greie det til NM 2014. Da har jeg et mål, og det er det det skal jobbes mot nå.

Partiet mitt kan være fornøyde med helga. Det var riktignok bare tre fra partiet som dro, men de tok til gjengjeld med seg ni poeng til Tromsø, hvilket betyr at partiet mitt greide å levere ca. 24% av klubbens poeng! Benedicte Johanne Benoni fikk gull i sparring og sølv i mønster, og Solveig Larsen Aas fikk gull i sparring og bronse i mønster; en aldeles strålende innsats.

---

Den dresskledde helga mi er altså over, men det er vel i grunn nå jeg har fått det jeg trengte til å starte skikkelig igjen. Inspirasjonen har trengt seg på, og jeg gleder meg virkelig til å skulle fortsette med treninga. Det eneste som gjenstår å se nå, er hvordan det går med alt det andre. Jeg skal komme med en statusoppdatering rimelig snart.

P. S.: Jeg fikk hjelp av master Andresen til å fikse problemet i Toi-gye teul, så nå stemmer det.

NNM i Bodø ved Salten TKD

Bloggen min har vært død en stund nå, men før jeg skriver om tingenes tilstand (skjer sannsynligvis når jeg kommer hjem), skal jeg skrive om helga frem til nå.

Jeg sa tidligere i høst til 사범님 Mathiassen og 사범님 Larsen at jeg veldig gjerne ville være dommer på NNM her i Bodø, og fredag ankom jeg med flyet, hvis kostnad naturligvis ble dekt av arrangørklubben Salten TKD. Vi har blitt innkvartert på Thon hotell Nordlys, et koselig og akkurat passelig fasjonabelt hotell. Rommet var ikke spesielt godt rengjort, men det ble utbedret i dag.

Jeg valgte å kjøre helga som på gammelmåten min, ved å ha en streng orden på alt. Av en eller annen grunn blir jeg avslappet og føler meg vel når jeg kan se tellekantene på klærne, se at alle skjortene har åpning samme vei og ha en visuelt behagelig orden på tingene mine. Galskapen leve?

I dag var det mesterskap, og jeg har dømt hele dagen (fra 10⁰⁰ til 18⁰⁰); i Kjerstis dommersko, vel og merke, siden mine egne fortsatt ikke er lokalisert – så ått timer i sko tre–fire nummer for små. Det gikk bra, da; også når det gjelder dømmingen: 사범님 Mathiassen sa jeg dømte slik han selv ville ha gjort, og fra den godeste 사범님 Larsen fikk jeg ved flere anledninger tilbakemeldingen «godt og riktig dømt».

I morgen (i dag…) er det treningssamling med master Andresen. Jeg gleder meg!