Kven er eg? Blei eg nokon gong meg? Hadde «eg då» kjent att «meg no»? Eg veit kor eg er, kva eg er, kva eg gjer, men eg veit ikkje om eg er der eg vil vere. Eg veit ikkje om eg kan gjere noko for å kome meg dit. Eg tenkte i dag på kor eg er. To-og-førti, årsinntekt ein halv G. Eg har folk eg kjenner som har god løn, særs god løn. Nokon med privat tilsetting tenar so godt at eg faktisk ikkje har tent like mykje som dei gjer på eitt år i løpet av dei siste ti åra av livet mitt. Kva har eg eigenleg rota meg bort i med deg eg gjer? Kan eg nokon gong bli den eg vona eg skulle bli? Eg trur eg veit svaret; eg veit ikkje om eg vil høyre meg sjølv seie det.
Det er i tider som dette at eg ikkje får sove. Den siste tida har tinga endra seg i retningar eg ikkje likar. Det er ikkje so lengje sidan eg hadde time hos han eg ser ein gong i kvartalet. På ein knapp time (tre kvart, er det vel) skal eg oppsummere alt som har skjedd dei siste tre månadane og kor eg trur eg er på veg; eg kan vel seie at det ikkje akkurat har so mykje for seg. No skal eg visst òg byrje å ta medisin på eit vis som eg før har blitt fortald at eg absolutt ikkje skal. Eg har ikkje mykje tru på det.
So her står eg no no. Eg veit ikkje kven eg er, og den eg trudde eg skulle vere er ikkje lenger i denne verda; han er blitt noko uoppnåeleg. I det minste kjem det nokre forsøk på lyrikk ut or det; det hjelper no meg iallfall. Kanskje deg òg? Det er no verdt å dele det, om ikkje anna so for det.
I går hjalp eg Yngvild å grave opp nokre roser som ho skal ha med seg når ho flyttar. Den eine var ei sped lita busk, berre rundt 15 centimeter høg, men ho vaks opp frå ei gamal, mykje større rot. Det er klårt at det er best for planten å få fare til den nye bustaden sin med so mykje av rota som mogleg, men det var ikkje nokon måte å få plass til heile rota i ein sekk jord. Me såg på rota og kom fram til at der rota delte seg, kunne me kanskje kappe ho. Den korte forgreininga hadde fleire smårøtter som vaks ut frå seg, medan den lange forgreininga berre var ei tjukk rotgrein. Me tenkte at mesteparten av livskrafta låg i den lange biten av rota, so me fann fram øksa, kappa av enden, og eg foreslo at me brente den andre enden, so ho kom til nytte.
Rosenrot som brenn i kaminen til Yngvild.
Då me gjekk inn, fleipedikta me litt om denne rosenrota. Eg trur me sa ei allitererande line som var noko i retning av brors brekte bein brenn eller noko i det lendet, og noko gladvaldeleg vitsing. Men det fekk meg til å tenkje, og noko byrja å take form i hovudet mitt. Eg fekk lyst til å skrive noko i gamal stil, noko som leika med bokstavrim, noko som sa noko om korleis den eine måtte døy for at den andre skulle leve, noko om at den eine gav oss varme no, den andre seinare. Eg sat og tenkte godt og lengje, og det eg kom opp med nyttar bokstavrim, spegling mellom fyrst og siste line, khiastisk bokstavrim i tredje og sjette line, og eit kanskje litt enkelt enderim midt i. Eg syntest no det blei fint lell:
Bjart brenn bror
meg å myndast:
kjærleg øksa,
du til peiseld,
eg til jorddeld,
økslast kjekt
stolt ved strileeng,
blir å blømast bjart.
Bror brenner klårt for at eg skal få vekse til vaksen alder. Me blei skilde med øks, men ikkje i låkskap, heller for å gjere oss godt. Du blei hogd for å varme med eld, eg for å byrje å spre varme med å slå rot i ei jordgrop; eg skal gledeleg vakse meg stor og få mange fleire blomar attmed huset som står ved enga i strilelandet, og med dei mange blomane skal eg skjønt og klårt lyse opp tunet.
Eg fekk no gledje av dette lille verset. Kanskje du med?
Bilete av alle LLPSI-bøkene eg har (frå venstre til høgre): leseboka, arbeidsboka, lærarark, minigrammatikken og bakgrunnsstoffet.
Det er for meg ingen tvil om at det desidert beste latinkurset ein kan investere i, er Hans H. Ørberg sitt Lingua latīna per sē illūstrāta. Eg har tidlegare vore gjennom både det amerikanske Wheelock-kurset og det norske Omnibus, og begge desse har det same problemet: det professor emerita Synnøve des Bouvrie omtala som «rebusløysing». Du blir ikkje god i latin av dei, men du blir veldig god til å bruke ordbøker og grammatikkar. LLPSI brukar derimot naturmetoden: Du lærar språket med å bruke det. Ikkje eitt ord i kurset er på noko anna språk enn latin, og det verkar nesten feilfritt. Her og der er det likevel eitt og anna småord som eg ikkje får heilt styring på, og denne gongen er det orda nam kontra quia. Kva tyder dei?
Om quia
Første gang ein møter på quia i LLPSI, er i kapittel Ⅲ line 26, Puer improbus. I teksten står følgjande dialog:
Aemilia Quīntum interrogat: Cūr Iūlia plōrat?
Quīntus respondet: Iūlia plōrat, quia Mārcus eam pulsat.
Aemilia: Quid? Puer parvam puellam pulsat? Fū! Cūr cur …? … quia … Mārcus Iūliam pulsat?
Quīntus: Quia Iūlia cantat.
Aemilia: Ō Iūlia, mea parva fīlia! Mārcus puer probus nōn est; Mārcus est puer improbus!
Aemilia spør Quīntus: Kvifor græt Jūlia?
Quīntus svarer: Jūlia græt av di Mārcus slo ho.
Aemilia: Kva? Slo guten den vesle jenta? Fy! Kvifor slo Mārcus Jūlia?
Quīntus: Av di Jūlia sang.
Aemilia: Å Jūlia, den vesle jenta mi! Mārcus er ikkje ein skikkeleg gut; Mārcus er ein uskikkelig gut!
Seinare treff me på fleire liknande setningar: Aemilia Quīntum interrogat: Ubi est Iūlius? Cur nōn venit? […] Respondet Mārcus: Pater dormit. Tilsvarande lenger ned: Cūr Iūlius Quīntum nōn audit? Iūlius eum nōn audit, quia dormit. Slik brukar Ørberg sin tekst gjentatte døme på å lære ein kva orda cur og quia tyder: kvifor og av di. Men kva med nam?
Om nam
Fyrste gong me treff på ordet nam er i kapittel Ⅵ line 37:
Iūlius sōlus nōn est, nam quattuor servī apud eum sunt. Mēdus nōn est apud dominum, nam is dominum īrātum timet. Mēdus est malus servus quī nummōs dominī in sacculō suō habet.
Det eg trur ordet tyder, er sidan. Ein får då denne omsettinga:
Jūlius er ikkje åtleine, sidan han har fire slavar med seg. Mēdus er ikkje hos herren [sin], sidan han fryktar den sinte herren. Mēdus er ein slem slave som har myntane til herren [sin] i sekken sin.
Nokon kan kanskje tenkje at Den teksten der høyrast rimeleg laber ut. Det er ikkje vidare spanande eller krevjande innhald, er det vel? Faktisk er det overraskande moro å lese det. Men det som viktigare er, er at teksten er utruleg godt oppbygd pedagogisk. Det du lærar av grammatiske konsept og det ordtilfanget du tilførast, er nøye gjennomtenkt. Det verkar utruleg bra!
So kva seier ordboka? Kva tyder eigenleg nam? Eg vel denne gongen å bruke den flotte, nynorske latinordboka mi frå Samlaget 1958 (her med makronteikn og konsonantisk j):
nam
[akk. sg. f av pronominalstomnen *no-; skyldt m. e-nim, nem-pe]
1.
(jamstellande årsakskonj.) for, nemleg;
Caesar frūmentum Aeduōs flāgitābat: nam propter frīgora frūmenta in agrīs mātūra nōn erant, C;
stundom innleier nam ein lekk som er sløyfa ovanfor:
Phoenīcēs Hippōnem, Hadrūmētum aliāsque urbēs condidēre … Nam dē Carthāgine tacēre melius putō, quam parum dīcere, S;
stundom i laus setningssamanheng = i minsto, visseleg, i lag med stadfestande partikkel:
nam hercle, ĕ̄depol, ja, visseleg;
grunngjev i ei påkalling kvifor nett den guden vert nemnd:
Mercurī, nam tē magistrō mōvit Amphīōn lapidēs. H.
2.
(forklarar det føregåande) nemleg, må vita
is pāgus appellābātur Tigurīnus. Nam omnīs cīvitās Helvētia in quattuor pāgōs dīvīsa est, C;
innleier stundom eit parentetisk innskot:
in īnsulā, quae est in Tiberīnō (nam opīnor illud alterī flūminī nōmen esse), sermōnī dēmus operā.
3.
(i spørsmål) då, vel
quisnam hoc dīxit?; percontātus, utrumnam stāre posset, L;
quandōnam når (vel)?;
stundom skilt frå spørjeordet:
quis est nam lūdus in undīs?, V;
står stundom føre spørjeordet:
nam quem ego aspiciō nei, kven er det eg ser?, P;
sjeldan utan spørjeord:
scīs nam, tibi quae praecēpī?, P.
Steinnes, Asgaut med Vandvik, Eirik: Latinsk ordbok, Det norske samlaget, Oslo, 1958.
Konklusjon
Eg var ikkje heilt på bærtur, sjølv om eg tok feil. Tydinga blir litt annleis når ein får den rette omsettinga av ordet: Jūlius er ikkje åtleine, for han har fire slavar med seg. Mēdus er ikkje hos herren [sin], då han fryktar den sinte herren. I begge tilfella fungerar det både med for og då, og sjølv om sidan går an å bruke, har det ikkje heilt den same nyansen. Lenger ned (line Ⅵ.60ff) kjem me på enda eit døme, der eg skulle våge å påstå at forskjellen er enda mindre: Servī quī lectīcam portant fessī sunt. Dominus autem fessus nōn est, nam is nōn ambulat. Iūlius ab Ursō et Dāvō portātur, itaque is fessus nōn est. Fessī sunt Syrus et Lēander, nam iī duōs magnōs saccōs umerīs portant, neque vacuī sunt saccī! (Slavane som ber berestolen er slitne. Men herren er ikkje sliten, for han går ikkje. Jūlius blir boren av Ursus og Dāvus, difor er han ikkje sliten. Syrus og Lēander er slitne, for dei ber to store sekkar på skuldrene, og sekkane er ikkje tomme!(Ja, det opphavlege romerske namnet Leander har lang e: Lēander!)
Me får nok eit døme lenger ned i teksten, på line 70f: Cornēlius nōn est fessus, nam is equō vehitur. […] Mēdus ambulat, nam is servus est neque equum habet. (Cornēlius er ikkje sliten, siden han blir ført av hesten. […] Mēdus går, då han er ein slave og ikkje har [nokon] hest.). Enda viktigare er dømet me får i linene 76–78:
Cūr Rōmam it Mēdus? Rōmam it, quia Lȳdia Rōmae habitat, nam Lȳdia amīca eius est: Mēdus Lȳdia amat et ab eā amātur.
Kvifor går Mēdus til Roma? Han går til Roma av di Lȳdia bor i Roma, for Lȳdia er venninna hans: Mēdus elskar Lȳdia og [han] blir elska av ho.
Eg burde nesten nemne det fine heksameteret han har skrive òg, sjølv om det ikkje har noko å gjere med konjunksjonane våre:
Nōn via longa est Rōmam, ubi amīca habitat mea pulchra.
Tilbake til saka: Også i pensumtekstane tek han med nam: Cornēlius nōn Tūsculō Rōmam, sed Rōmā Tūsculum it, nam is Tūsculō habitat. Dessutan: Mēdus amīcam suam salūtat et ab amīcā suā salūtātur, nam Lȳdia Mēdum amat et ab eō amātur.Understrekingane er med av di dette er utfyllingsoppgåver – ein skal altså fylle inn det som manglar.
Konklusjonen er at namer ein jamstillande årsakskonjunksjon. I moderne grammatikk kallar ein «sideordnande konjunksjonar» berre «konjunksjonar»; eg skal ikkje gå inn på her på kva alt dette tyder. Det viktige er at me har å gjere med ein konjunksjon som innleiar forklaringa på kvifor noko er. Eg la meg av di / sidan / då eg var trøytt. Eg gjekk for å kjøpe laurdagssnop. På øya, som var i Tiberen (for eg meinar at det var namnet på ei anna elv), bør me gje tale med arbeidet. Denne siste, altså omsetjinga av dømet frå punkt 2 i ordbokforklaringa, er eg ikkje viss på enno. I alle høve er vanlegvis den best omsettinga av ordet nam noko i retning av for eller då; eventuelt jo når ein brukar det forsterkande, slik òg vel; og dessutan nemleg.
Å ta bussen er bra: Ein får tid til å tenkje, tid i fred og ro, ein slepp å irritere seg over andre trafikantar, og kan – viss ein legg frå seg nettlesaren, YouTube og Twitter – få tid til å tenkje ein tanke eller to som ein kanskje ikkje har tenkt før; å kjede seg litt er faktisk ikkje så dumt. So mens eg sat på bussen, fekk eg lyst til å skrive, og so datt det ei rytmekjensle i hovudet mitt, og so fekk eg lyst til å utforske språket litt. Her er resultatet:
I morgon, i morgon, ja, då byrjer moroa
tida då alle med rollespeldraumar,
tida då de som vil knuse og mose
alt de eg byggjer og skapar og brengjer
so de kan leve i von:
Von om å finne eit sjon,
sjon som får pralande kjerringsnakkvengjer,
sjon som blir bore på angande gose,
sjon av ein lovnad om velstandsovflaumar.
Tru meg, dei renn vekk, de er utan oktroa.
Øv difor sosial interaksjon!
Ordforklaringar og kontekst
Invitasjon til nordvestkalamarisk skrivemånad 2022.
I år som i fjor blei alle spelarane inviterte til å vere med på nynorskskrivemånad, for å gjeve dei ein arena der dei trygt kan utfordre seg sjølve til noko dei ikkje er vane til. Hackmaster har eit system for sosiale interaksjonar som tek hensyn til kva rase spelaren er, kor sjarmerande og pene dei er, kor godt dei talar språket; og dessutan kva yrke den ein prøvar å inngå sosiale kontakt med har, slik at soldatar er meir mistenksame, medan seljarar er meir opne for kontakt. Resultatet ein får på denne sjekken avgjer kor mykje ein må justere sosiale evnesjekkar med.
Eg har forresten havna på følgjande omsetjingar av dei engelske orda ein brukar i rollespel: attack: åtak/angrep ❦ battle: kamp ❦ defense: forsvar ❦ skill: evne (tidlegare «ferdigheit») ❦ talent: talent ❦ proficiency: kunne/kunnen (tidlegare «yrke», men det blei for snevert i Hackmaster) ❦ arcane magic: esoterisk magi eller trolldom ❦ divine magic: guddommeleg magi eller trolldom, eller mirakel ❦ abilities: grunntrekk (tidlegare «eigenskap»)
Eg synest desse orda verker godt til dagleg bruk.
Dessutan høyrer det med til historia at dei eventyra eg har skrive til Frandorborg, lèt dei fastbuande tale ei brei dialekt som i skrift blir attgjeven med gamal, landsmålsaktig nynorsk. Dei som er med tapar ikkje noko på å ikkje vere med, mens dei som blir med, får sjansen til å tene seg nokre ekstra sosiale heppepoeng som dei kan bruke i spelet.
Blott ein dag med auga fast i skjermen
ingen trøyst å få i det eg må.
Alt eg vil: at eg får godkjent termen:
«Det du skreiv er godt nok til å stå.»
Han som har eit akademisk hjerte,
mon han gjer meg fri frå tvilen min.
Aldri får ein graden utan smerte.
Synd at frukost ikkje kjem med vin.
No som fristen verkeleg er nære,
er kvar særskilt dag med mager trøyst.
Når du skriv åtleine lyt du lære,
bær fram ordet ditt med stentorrøyst!1
Med fotnoter, tak du deg i vare!
Og med omsut, kritiser diskré!
Dagen kjem når du med kraft skal svare
«Jau, han tek nok feil på side 3!»
Ingen hjelp å få i bøn og jammer,
ingen løfter frå ein Herre kjær.
Eg må tru at i eit λόγος-kammer
er dei ikkje stri og doktrinær.2
Medan eg vil skrike og ut jalme,
likar teksten som ei verketann,
syng eg traust ein akademisk salme,
drøymer om ein vift i alveland.
Kommentarar
31. oktober 2021: Kvifor drøymer om ein vift i alveland? Det var lite eg sakna meir enn å ha lysta og overskotet til å spele rollespel medan eg heldt på. Det vart dårleg med det medan eg heldt på. Men eg greidde det no til slutt, og har no endeleg fått byrja å spele att, skjønt det er ei ri sidan no.
2. doktrinær: einsidig bunden av visse doktrinar eller teoriar; forstokka ein doktrinær marxist
Til sist burde eg nemne uttrykket «ender og da»: adv. (norrønt endratter; samanheng med I enn) ender og gong(en), dag(en), tid(a) no og da, somtid. Det tyder altså «no og da». Det var nytt for meg.
I dag deltok eg på eit seminar, «PG Writing Group», og temaet for dagen var skrømta i kvardagen vår. Ei av skriveoppgåvene me fekk, ei oppgåve på ti minutt, var What is haunting you / your text / your discipline? What king of ethereal presence is there? Invisible presence? Vel, eg skal jo skrive om sjølvdrap i avhandlinga mi, eit ikkje særleg lett tema, og eg fekk nokre tankar, som gav seg uttrykk slik:
Be it by
chance
or by
will:
Suicides are
ghosts,
will not
die.
Perverting thoughts
of the
dead
of
death
of
life –
will not
die.
Det er kanskje ikkje stor kunst, men det ga meg noko. No tenkjer du kanskje at Det var no vel mørkt, var det ikkje? Tja. Det eg tenkte då eg skreiv det, var at sjølv om dei som døyr for ega hand riktignok har fjerna seg sjølve frå livet, så lever minnet om livet deira vidare for dei som er att; men handlinga som tok dei frå livet, frå dei som er att, kan forvrenge tanken om livet deira i hugen åt dei attlevande, om etterlivet deira og livet dei levde, og dessutan det til deira kjære; og sjølv om dei døydde, blir ikkje anden deira … altså minnet etter dei, idéen om kven dei var … å forsvinne frå dei sørgjande.
Til sist kjem to linjer, som for meg representerer stahet, livsvilje, ønske om å fortsetje; samstundes med det peikar det tilbake på forrige strofe, til minnet. Om ein døyr, vil ein ikkje døy heilt lell. For meg no handlar det om å trø vidare. Eg gjeng ikkje lenger i dei gamle stiane mine; eg trør nye stiar, og det kjennes godt. Men av og til kjem ei forvrengd sakning etter dei gamle stiane, dei eg kjenner og veit kor fører hen; dei er trygge, fordi eg har trødd dei før. Men eg veit òg kor dei tek meg, og eg vil ikkje dit.
Kanskje er ikkje dette dei største tankane, men det gav meg kjensler å lese over det etter at det var skriven, så da syntest eg at det var verdt å dele det.
Ei av gåvene eg fekk til jul, frå bestemor, var Loeb 1987-utgåva av Catullus / Tibullus / Pervigilium Veneris. Catullus : Translated by F W. Cornish. Tibullus : Translated by J. P. Postgate. Pervigilium Veneris : Translated by J. W. Mackail, andre utgåve, revidert av G. P. Goold, red. Jeffrey Henderson, LCL 6, Harvard University Press, Cambridge i Massachusets og London i England, 1987, ISBN 978‑0‑674‑99007‑4) Dei som har lest bloggen min tidlegare, veit at eg er svak for romersk poesi (og no som eg skal lære meg gresk, kjem sikkert dei greske poetane til å kome med på kjøpet), og at eg trivast godt med både å analysere grammatikken i dikta og å gjendikte dei.
For dei som ønskjer, her er ei lita liste over noko av det eg har skrive om romersk lyrikk:
Eg har lenge tenkt at det hadde vore morosamt å jamnt kome med omsetjingar og kan hende gjendiktingar av romersk lyrikk, å kanskje følgje ein forfattar eit stykkje på vegen, for slik å få noko som kan bli eit komplett korpus til utgjeving. Catull er ein særs spanande diktar, særdeles urban i være- og uttrykksmåte, som for oss i dag framstår som meir plump – men det er sjølvklart før me går i djubda på han. Han har lest sin greske poesi, og dess meir ein les av han, dess meir blir ein i stand til å setje pris på han som diktar og venleiken i lyrikken hans.
Om diktaren
Eg har jo skrive om Catull før, så for ein meir djupgåande presentasjon av han, ta ein kikk på Lingua latīna: Catull i oversettelse, dikt 5, der eg presenterer utdrag frå masteroppgåva mi. Det fylgjande er basert på innleiinga i boka som nemnd innleiingsvis, samt teksten lenka over.
Gāius Valĕrius Catullus levde frå 87 til 54 f.v.t., eller frå 84 – med desse gamle diktarane har me ofte usikre dateringar. Han kom frå Vērōna, som er nordaust i Italia, ikkje langt unna Venezia. Han skal ha kome til ikring 62, og året etter – i 62 – blei han kjend med Clōdia, som seinare blei latterleggjort av Cicero i noko som (utan å ha lest forsvarstalen hans) ser ut til å ha arta seg som ein īnfāmia-sak. Hoveddelen av Catulls dikt handlar om det ulykksame forholdet mellom han og Clōdia, som han kjærleg (og hatefullt) omtala med det metrisk samsvarande kjælenamnet Lesbia; som den danna mannen han var, var det sjølvsagt ei tilvising til Sapfo (Σαπφώ (Sapphṓ) / Ψάπφω (Psápphō)). Han blei kjend med dei mektigaste familiane i Roma, Julius Cæsar inkludert, og levde eit urbant liv blant eliten.
Manuskripttradisjonen er knytt til dokumentet kjent som «V» for «Vērōnēnsis», som ein veit var i Verona i det trettande hundreåret og forsvann derifrå før hundreåret var omme. Dette og ein kopi av det blei opphavet til tre manuskript: eitt som skal vere ei direkte avskrift frå 1370; eitt datert 1375; og eitt litt yngre einn 1375-manuset, men kanskje frå same år. I tillegg ei ein antologi frå det niande hundreåret som har med dikt 62, inkludert dei same feilane som dei tre andre manusa har, som gjer at ein meinar det kjem frå same hyperarketype som V.
Dikt 1
Gāī Valerī Catullī, Vērōnēnsis liber: carmen prīmum
Hendekasyllabisk meter: ⏓ ⏓ – ⏑ ⏑ – ⏑ – ⏑ – ⏓. Dette blir gjerne delt inn i 3 + 2 + 2 + 2 + 2.
Cui dōnō lepidum novum libellum
āridō modo pūmice expolītum?
Cornēlī, tibi: namque tū solēbās
meās esse aliquid putāre nūgās,
iam tum cum ausus es ūnus Ītalōrum
omne aevum tribus explicāre chartīs
doctīs, Iuppiter, et labōriōsīs
quārē habē tibi quicquid hoc libellī,
quālecumque; quod, ō patrōna virgō,
plūs ūnō maneat perenne saeclō
Gāi(us) Valer(ius) Catull(us)s veronesiske bok: første sang
Direkte oversettelse linje for linje.
Til kven gjev eg dette behagelege, nye heftet,
med tørr – no nettopp – pimpstein glatta ut?
Åt Cornēlius, åt deg: for du pleide å ha for vane
å sjå [desse] småtteria mine [for] å vere noko som helst,
heilt sidan so lengje sidan, da du våga – åtleine blant italienarane –
alle tideverv å legge fram i tre bind
lærde – Jupiter! – og jobba strevsommeleg.
Difor, ta og behold du, kva no enn det er, dette heftet,
kva no enn for eit slag [det måtte vere]; for – o, muse Venus –
måtte det vedvare varig, meir enn eitt hundreår.
Gjendikta, metrisk versjon
Kæm ska få dette fine, nye hæftet,
som nu nættopp e jævna ut med pimpstein?
Du Cornel, førr du hadde jo førr vane:
Pusleri? Nei, nu jossa du nu godt, du.
Heilt fra da du, som ensom italjæner,
våga dæ på å skriv om altj i lærde
binnj – tre støkk! – store Jupiter, du strævde.
Ta nu dæffør, ka ennj førr bok ho vis sæ,
ka nu ennj førr et slag ho e, mi Venus,
hundreårig, det ber æ at ho vares.
Kommentar til grammatikk
No har det seg slik at alle grammatikkane og ordbøkene mine er i Tromsø, men eg skal gjere eit forsøk.
1Verset opnar med dativ for indirekte objekt. Verbet er heilt normal presens aktiv indikativ (1. person singularis). Dei tre akkusativane som kjem, er alle direkte objekt av verbet i linje 2. 2Deretter kjem det ein midlets ablativ som står i hyperbaton til substantivet pūmice, med tidsadverbet modo i mellom. Expolītum er perfektum passiv partisipp og står dermed som adjektiv til objektet i linja over.
3Mottakaren og pronomenet står begge i dativ, som indirekte objekt. Namque er konjunksjon, og pronomenet står til verbet som kjem, som er imperfektum aktiv indikativ 2. person singularis; imperfektum uttrykkjer her klårt og tydeleg at dette var noko han hadde for vane å gjere. I linje 4 får me ein akkusativ med infinitiv, der meās står til nūgās, eit plūrālia tantum-substantiv, ɔ: eit substantiv som får ei ega tyding når det står i fleirtal. Eg tek aliquid substantivisk her, altså som pronomen. Som utfyllande infinitiv til solēbās i linja over, får me putāre. Og endeleg tek eg nūgās meās esse som akkusativ med infinitiv. Ei meir normal ordstilling hadde dermed vore tū solēbās putāre nūgās meās aliquid esse.
5 byrjar med iam tum, begge tidsadverb, og ein må forstå iam som forsterkar til tum. Cum kjem inn som konjunksjon, og her måtte eg ty til Latin Stackexchange for å finne ut kvifor verbet er i indikativ:
[…] with a single type of exception, cum In direct speech most often takes an indicative, and always when followed by a present or future tense. Even in the past, the mood is indicative when expressing the time(s) at which an event took place.
Da får me at ausus blir predikat til verbet, og ein kan kanskje ta ūnus som det same (?); medan Ītalōrum blir ein avgrensande genitiv.
I linje 6 får me først ei direkte objektsledd (akkusativ), som står til det samansette verbet ausus es explicāre, og trībus chartīs doctīs trur eg er ein slags kombinasjon av ein lokativ og ein instrumentell ablativ; eg må sjå på denne seinare. Linje 7 fortset med Jupiter sett i vokativ som ei påkalling, og ho vert avslutta med eit adjektiv i ablativ, som står til det førnmende verket.
8 opnar med eit adverb; det tyder omtrent «på kva for ein måte som enn»; vert fulgd av ein imperativ (til Cornēl) og tibī̆ som indirekte objekt. Eg forstår quicquid som akkusativ (direkte objekt) til verbet, og da må vel hoc vere det same (?), medan libellī då må stå som genitiv til dette.
9 opnar med eit samansett ord, som eg trur blir adverb grunna det siste leddet; første ledd tyder «av kva slag» medan siste ledd tyder «kva for enn», «kva no for eit slag» eller liknande. Pronomenet som kjem, må vere objekt til verbet i neste linje, ein vokativ fyljger på, og så, i linje 10 kjem ei samanlikning, med ūnō […] saeclō som samanlikningsledd i ablativ. Maneat er ein ønskekonjunktiv, og perenne er eit tidsadverb.
Siste merknad
Dei punkta eg var usikker på, lyt eg kome att att når eg me får flyttelasset vårt hit til Skottland. I mellomtida: Det var verkeleg triveleg å endeleg få setje seg ned med latinsk poesi att; eg vonar du syntes det var verdt å lese heilt hit. Det kjem meir seinare!
Ryllik med blomsterbukk på. Søndre Sandøy, Hvaler. Marte Holten Jørgensen. Lisens: CC BY NC SA 3.0. Fra Store norske leksikon.
Da Achilleia (eller Achillea, som hun egentlig heter), Tuksu og Frodina dro fra Frandorborg, hadde de akkurat feiret stort bryllup og det var blitt holdt en fest til ære for dem, med blant andre innehaverske Darina Alwerdas i spissen. Til avskjedsgaven fra Darina, som hun instruerte at skulle åpnes først etter at de var forlatt Frandorborg, fulgte et dikt:
Sannelig vennskap gives av alvene aldri
uten i tro og tillit. Tvil tar tro i trelldom og hindrer hugen hjertet helliger høyest.
Vit at vennskapet vunnet verdsettes alltid.
Jeg var nokså fornøyd med verset jeg greide å klekke ihop i den lille halvtimen før vi begynte. Siden det er så lenge siden jeg har skrevet her nå, tenkte jeg det var passende å dele det.
Eg har hatt god nytte av metrikksymbola i særleg den siste eksamenen eg skreiv. Mange stader finn ein skrivemaskinaktige tilnærmingar til å syne metrikken i tekst, med å til dømes bruke ein u for ⏑ (brevis), men dette ser høgst uprofesjonelt ut. Som venta er alle desse symbola definert i Unicode, og i utgangspunktet skal alle symbol som brukast i verda ha sitt eige kodepunkt. For arsis (langt slag) brukar ein tankestrek (n-dash, U+2013) og for anceps (tvetydig lengde) brukar ein multiplikasjonsteiknet (U+00d7). Metoden for å legge inn teikna er like enkel i både LibreOffice (kontorprogramvarepakken for frie menneske) og Microsoft Office (for kapitalistiske slavar): Tast den heksadesimale koden og trykk Alt + X.
Heksadesimale (seks-og-ti) har seksten siffer frå 0 til f. 0–9 representerer verdiane 0–9 og a–f representerer verdiane 10–15. Det tosifra, heksadesimale talet af, til dømes, er i titalssystemet lik [a = 10] × 16¹ = 10 × 1 = 160 + [f = 15] × 16⁰ = 15 × 1 = 15 = 160 + 15 = 175
Om teiknet du står inntil er a eller e, kjem dette til å bli reikna med som del av talet. Dette kan du løyse med å taste åtte siffer, til dømes slik:
Dessverre ser ikkje dette ut til å virke når bokstaven du står inntil er U. I så høve anbefaler eg den glimrande sida Amp-What.com. Finn teiknet du vil ha (skriv namnet, Unicode-koden eller html-namnet, eller bare lim det inn, så får du opp alle treff. Klikk på boksen som har teiknet du vil ha, og klikk på det du ønsker å kopiere (teiknet, koden, namnet eller kva det måtte vere).
Ein samla oversikt over teikna er å finne gjennom Brill som ein gjev PDF (v. 1.0.3 26. 2008 av Pim Rietbroek), men eg attgjev han her for enkelheits skuld. I motsetnad til Brill, har eg oppgjeve riktig Unicode-namn på alle teikna heile vegen gjennom (trur eg, i alle fall), og eg har korrigert eit par oppføringar jf. M. L. West: Introduction to Greek Metre, Clarendon Press, Oxford, 1987.
Liste over metriske symbol til bruk i lyrikk
Symbol
Namn (i Unicode)
Funksjon
Unicode-kodepunkt
×
multiplication sign
anceps
00D7
⏑
metrical breve
breve/thésis
23D1
–
en dash
arsis/longum
2013 eller Alt+0150
⏒
metrical long over short
thésis som kan vere arsis
23D2
⏓
metrical short over long
arsis som kan vere thésis
23D3
⏔
metrical long over two shorts
to thésiser som kan vere arsis
23D4
⏕
metrical two shorts over long
arsis som kan vere to thésiser
23D5
◯◯
large circle
to posisjonar, minst ein lang
2 × 25EF
⏖
metrical two shorts joined
to thésiser som høyrer saman
23D6
⌒
arc
brevis in longō
2312
̭
space, combining circumflex accent below
catalexis-indikator
0020 032D
⁝
tricolon
ordsluttindikator
205D
|
vertical line
ordsluttindikator
007c
‖
double vertical line
periodeslutt eller -byrjing
2016
|||
3 × vertical line
strofeslutt eller -byrjing
3 × 007c
⊗
circled times
byrjing eller slutt på verk
2297
H
latin capital letter h
hiatus
0048 (eller berre tast H). Merk teiknet og formater det med sups=1.
∫
integral
svalehale, ɔ: ordslutt ein posisjon seinare
222B
~
tilde
«responsjon», ɔ: i svar med
007E
¨
diaeresis
anaklastisk
00A8
́
combining acute accent
ictus (slag)
0301
͡
combining double inverted breve
bru
0361. Denne er også gjev til å vise elisjonar.
⏗
metrical triseme
trisem (jf. –⏑)
23D7
⏘
metrical tetraseme
tetrasem (jf. ––)
23D8
⏙
metrical pentaseme
pentasem (jf [?])
23D9
Dei som brukar gode kontorprogramvarepakkar, som OpenOffice og LibreOffice, har moglegheit til å leggje til heile aspektet av OpenType-kommandoer i definisjonen av skrifta. Her er eit døme på korleis superskript H ser ut:
Aldri bruk superskript- eller subskript-knappane i programvarane; det einaste dei gjer er å flytte bokstaven opp eller ned og forminske han. Da får du linjer med feil strokbreidde og det ser på alle måtar ut som eit uprofesjonelt ungdomsskoledokument. Du gjer ikkje slikt; du er ein proff.
Dvergen Kraugunn ralla i borga,
Burga den umøye humra i skjegget,
og lyste om dvergfrua nytt ut om egget
(som Balan sin lærling i prestehabitt,
den djerveste krigerska, hardfør, men litt
svak for ein alv i fra skauen)
ho mistenkte kjerringa bar på i korga.
Moran, han nekta kven enn som forspurte:
Om det som blei sagt om den tussete mannen
at han skulle vere ein stol for kvarannen
var sanning?
Når ribbein vart skoten i lungar
og nasebein skingra og pungar
fekk danning
av halvtussen, hardt og brutalt,
då angra dei på at dei lurte.
Avni med skjønaste dufta,
han flagra og fluffa og dansa,
han tralla på trollord,
la beist nedi matjord,
men var jo så ven og så veik og så spe
at skulle dei fælsame ha han i kne
så trongtest det berre ei vekje med kraft
nok til å klemme ut ammemorsaft,
så Avni blei svimen og snurra og svansa,
og styrta i gjørma frå lufta.
Mia var ven, ho var spe, ho var lin, ho var skjøn,
kvassaugd, men kanskje litt snar
til å trekkje ut pila og leggje an skotet:
Basketak er ikkje hindring
for piler som skytes av alven,
men etterpå bøy ho på lindring.
Er rett ikkje sikkert at bota for brotet
er nok for å hindra ein skotredd kar
fra å freiste ein ravn til å høyra på budet si bøn.
I arbeidet mitt med artikkelen min fra masteroppgaven min har jeg gjort noen nydiktninger og gjendiktninger av diktene jeg tok for meg. I Sulpicia 6 ble jeg etterhvert så brydd av linje 1 og 3, at jeg brukte noe tid (sikkert for mye tid) på å se om jeg kunne løse dem bedre både metrisk og ikke minst språklig. Den nye versjonen kan leses i den opprinnelige posten min om Sulpicias dikt 6. Begrunnelsen for endringa står i forkant av diktet.
Etter å ha lest gjennom det jeg har skrevet så langt i artikkelen min, fant jeg ut at jeg måtte ta med hele Sulpicias dikt, ettersom hovedfokuset mitt i andre del av oppgaven er nettopp hvordan hun skiller seg fra de mannlige dikterne. Til masteroppgaven min hadde jeg bare oversatt de to første og to siste linjene, da det var disse som var viktigst i den konteksten, men nå kan jeg presentere et forsøk på gjendiktning av henne.
Sulpicia er for øvrig ikke ei enkel dikterske å ta fatt på; hun skriver særs kompakt, og bruker latinens muligheter til å skape spenninger mellom linjene på en herlig utfordrende, provoserende måte. Leseren hennes må være intelligent, slik hun selv var, og ta seg tid til å grave dypt i linjene, for hver strofe, hvert vers, hvert ord har ei mening som blir dypere dess mer man graver. Jeg hadde aldri trodd at poesi skulle fenge meg! Men det var Sulpicia som for alvor viste meg poesiens skjønnhet.
Diktet
I prosaoversettelse
Prosaoversettelsen er i veldig stor grad veiledet av prof. em. Synnøve des Bouvrie. Her og der synes mine variasjoner over det, særlig en del av plassene der det merkes at teksten ikke føles norsk, da fordi jeg ønsket å bevare en tekstnær oversettelse for å forstå grammatikken bedre. Merk at der latin forekommer, er det bare å holde pekeren oppe for å få opp ballongtekst med den norske oversettelsen.
sit mihī pudōrī): det er meg til skam
tēxisse, av tegō, tēxī, tēctum (3.): romerske muser, diktere
1–2: Endelig har kjærligheten kommet i slik grad til meg, at ryktet å ha dekket den til er meg mer til skam enn å ha blottlagt den for noen.
3–4: [Utbedd = Overtalt] av musene mine har Kytherea bragt ham og plassert ham i fanget vårt.
5: Venus har innløst løftene sine: La den fortelle om gledene mine
6: hvis noen vil sies å ikke ha hatt sine.
peccasse peker til nūdasse i linje 2.
7–8: Jeg ville ikke betrodd noe til forseglede tavler for at ingen skal lese meg før enn min [kjæreste].
taedeō, -uī, -ītum (2): å være lei av, ha avsmak for, å avsky. Merk at i Latinsk ordbok står dette ført som et middelalderverb, men det er da åpenbart ikke riktig.
9–10: Men det gleder meg å ha vært usømmelig, det avskyr meg å skape ansikter for omdømmet; la meg omtales som verdig og å ha vært med en verdig mann
Sulpicia 1 på latin
Tandem vēnit amor, quālem tēxisse pudōrīquam nūdasse alicui sit mihī, Fāma, magīs.Exōrāta meīs illum Cytherēa Camēnīsattulit in nostrum dēposuitque sinum.Exoluit prōmissa Venus: mea gaudia narret,dīcētur sī quis nōn habuisse sua.Nōn ego sīgnātīs quicquam mandāre tabellīs,mē legat ut nēmō quam meus ante, velim,sed peccasse iuvat, vultus compōnere fāmaetaedet: cum dīgnō dīgna fuisse ferar.
Sulpicia 1, gjendiktet til norsk
Gjendiktning per 26. januar 2017 (ll. 1–2 og 9–10 var opprinnelig gjendiktet til masteroppgaven:
Endelig har slik en kjærlighet kommet at ryktet å skjule den
er meg mer til skam enn å ha lagt den til blott.Overtalt av camenaen¹ min har Kythéras guddom²bragt ham til oss og latt fanget vårt ta ham imot.Venus’ løfter er innløst: La gledene mine fortelles,hvis det nå sies av en sine å ikke ha hatt.Ikke vil jeg at dette betros til forseglede tavler,slik at ingen før ham skal kunne lese om meg,men det ukyske gledet meg – maskebekledning for ryetskydde jeg: ærbar var han; ærbar skal jeg bli sagt.
Referanser
¹ Camēna eller ei camena (altså både egen- og fellesnavn) var ei sanggudinne, altså ei muse (Latinsk ordbok: Camēna). I Antikkleksikon (camenae) beskrives de som kildenymfer som kunne spå om fremtiden, senere identifisert med musene.
² Afrodite, altså Venus (men her benevnt med det greske opphavet sitt).
Dette diktet ble publisert i mastergradsavhandlinga mi (Cinaedus: Seksuamoral i seinrepublikken og tidlig keisertid, UiT Norges arktiske universitet, høsten 2015), men uten linjene 3–5 gjengitt (jeg utelot dem da de ikke var direkte relevante for diskusjonen jeg førte der). I dag, mens jeg sitter og skriver på artikkelen IHR ønsker meg å skrive fra masteroppgaven min, fant jeg det vel verdt å inkludere ei komplett gjendiktning, så her følger det, Martials dikt 1.90:
Utdrag fra masteroppgaven min, Cinaedus (…), kap. Ⅳ, s. 96. I den foregående seksjonen diskuterte jeg hvordan homofili kunne være greit, så lenge mannen var dominerende. Skulle han stjele kyss fra en yndling, skulle han kreve dem; skulle han delta i analsex, skulle han gi det; [a]lt dette kan (…) kobles til tanken om penetrerbarhet.
Likevel, disse tingene forteller oss ingen ting om hvordan man så på homofilt samkvem blant kvinner. Den latinske litteraturens tidligste referanse til lesbiske forhold, ble identifisert av Saara Lilja, og er den vittige passasjen fra vers 262 i Plautus’ komedie Truculentus.³⁸ Når vi senere møter på referanser til lesbiske forhold, beskrives de til vanlig med lånordet trĭbăs, -bădis – av gresk τριβάς, gniing – og i latinsk bruk kunne dette også brukes om kvinner som penetrerte andre kvinners kroppsåpninger.³⁹ De aller fleste latinske forfatterne hadde store problemer med å håndtere dette aspektet av kvinnelig seksualitet, og Martial skilte seg ikke vesentlig fra forgjengerne. Han, som forgjengerne, har ei i utgangspunktet fordømmende innstilling til homofili, men hos Martial ser vi homofile i det minste fremstilt som individer.⁴⁰
Første gang Martial omtaler lesbiske, er i dikt 1.90; de senere passasjene er 7.67 og 7.70. I 1.90 snakker han om Bassa, og selv om han ikke omtaler henne i gode ordelag, er det klart at Martial forstår henne som et individ, i motsetning til hva som hadde vært vanlig før:
Quod numquam maribus iunctam tē Bassa, vidēbamquodque tibī moechum fābula nulla dabat,omne sed officium circā tē semper obībatturba tuī sexūs, nōn adeunte virōesse vidēbāris, fateor, Lūcrētia nōbīsat tū, prō facinus, Bassa, futūtor erās.Inter sē geminōs audēs committere cunnōsmentīturque virum prōdigiōsa Venus.Commenta es dīgnum Thēbānō aenigmāte mōnstrum,hīc ubi vir nōn est, ut sit adulterium.
Gjendiktning per 20. januar 2017 (ll. 3–5 tilføyd ifht. originalen min i masteroppgaven):
Det at jeg aldri, Bassa, så deg i selskap med mannfolk,eller at ryktene ei så deg i udydig dåd;nei, hver en plikt så du til at ble gjort; omkring deg var alltidkjønnet ditt samlet i flokk – ikke fikk menn komme til;så, la meg røpe, du syntes å være Lucretia for oss, men:Bassa – O, udåd! – vit: horebukk er alt du var.Du våger gjerne la tvillingfitter forenes til ett, ogliker at Venus-en din trolsk imiterer menn.Du har skapt ei uhyrlighet verdig tebanernes gåte:Her hvor det ingen mann er, er det allikevel hor.
Ut fra hva Martial forteller, skjønner vi at Bassa var ei frivolen, lesbisk dame. Ikke bare det, men hun så ut til å spille mannsrolla i forholdene sine, som linje 7 hinter til og linje 6 og 8 åpenlyst påstår. La oss først se på uttrykket geminōs … cunnōs: Uttrykket geminī kan naturligvis forstås som «to», men betød normalt «tvillinger». Så hvor kommer perversjonen inn? Varianter av perversjon ble gjerne assosiert med utenlandskhet, og perversjonen ble da gjerne beskrevet med ord fra utlendingens språk. Beskrivelsen av kjønnsorganene og normal seksuell aktivitet påkrevde derimot ikke slike lånord for romerne, skjønt lærde hentet gjerne inn til det latinske vokabularet ikke lånord, men «lånebetydninger»; slik ble grekernes overførte betydning av δίδυμοι for testikler overført til det latinske geminī.⁴¹ Siden Martial i linja over presenterte henne som en futūtor – en rundbrenner (tilsvarende uttrykk for Bassa, som kvinne, skulle ha vært futūtrīx) – kunne en romersk lytter eller leser ha forventet at ordet geminōs skulle knyttes til en manns pung, men Martial knytter det heller til cunnōs, som var det ordinære slangordet tilsvarende vårt «fitte» eller «mus».⁴²
Bassa velger altså å spille et sosialt kjønn (gender) i strid med det biologiske kjønnet (sex) sitt. Dette ga seg særlig til uttrykk i hvordan hun under samleie penetrerte elskerinnene sine, og dermed klart opptrådte som mann. (…) Denne teksten blir kanskje fulgt opp i en post senere; postene blir i så fall lenket
Referanser
³⁸ Som referert av Hallett i Hallett og Skinner 1997: 264.
³⁹ Lewis & Short: «trĭbăs»; Hallett i Hallett og Skinner 1997: 259.
⁴⁰ Brundage 1987: 27; Hallett i Hallett og Skinner 1997: 262. Brundage loc. cit.: >Lesbian relationships excited greater opprobium than did male homosexual liaisons, perhaps because upper-class Roman men found lesbianism threatening to their own sexual self-esteem.
⁴¹ Adams 1982: 68 og 228.
⁴² Om cunnus, se n. 32 s. 95 [i masteroppgaven, mi anmerkning].
Bibliografi
Adams, J. N.: The Latin Sexual Vocabulary, The Johns Hopkins University Press, Baltimore, 1982.
Brundage, James A.: Law, Sex, and Christian Society in Medieval Europe, University of Chicago Press, 1987.
Hallett, Judith P.: Female Homoeroticism and the Denial of Roman Reality in Latin Literature, ss. 255–273, fra Hallett, Judith P. (red.) & Skinner, Marilyn B. (red.): Roman Sexualities, Princeton University Press, Princeton og Chichester, 1997.
Lewis, Chartlon T., og Short, Charles: A Latin Dictionary, tilgjengelig via Perseus.
Quam potius laudandus hic est, quem prōle parātāoccupat in parvā pigra senecta casā
Tibull 1.10.39f
Tibull skriver som alltid komplekse verselinjer. Hvis man omrokerer linjene, blir det kanskje lettere å skjønne hva han sier: Quam potius laudandus hic est, quem – prōle parātā – pigra senecta in parvā casā occupat.. Jeg syntes det var godt sagt, og lar ordene stå som de er. Hvor mye mer prisverdig han er, ham – med barn [eg. avkom] i hand – den rolige alderdommen opptar i et enkelt hus.
Hackmaster-gruppa mi, den norske, ble gjenopplivet fra nyåret av, og vi har hatt noen helt fantastiske spillkvelder. Kommende helg skal vi møtes igjen, og den høydrek… høygravide Achilleia og den nye Sogrer (spilt av Karl Espe, ny spiller) har lagt planer for hvordan de skal ha sjanse til å fortsette eventyret, på en smart måte, slik at ingen kreperer. Forrige gang var de nemlig så lur at de villig gikk inn i fiendeterritorium i Frandorborg og yppet til bråk. Kamp fulgte, og Sogrer ble truffet av ei pil i underarma (jeg fikk kritisk treff), som gjorde 24 poeng i skade på ham! Han ble sporenstreks tatt med til barbereren bartskjæreren, så får vi se hvordan det går med ham; for øyeblikket er han bevisstløs.
I anledning den kommende spillkvelden, tok jeg meg et øyeblikk på lesesalen og diktet et lite «håvamålsk» dikt til ham i kalenderinvitasjonen, så får vi så om det inspirerer. Her er det i hvert fall:
Slasken slepp arma armbrøsten slakta
medvitet mista for lengst
på bordet åt bartskjærar’n,
som harmdirrande skjer huden.
Stor sut styrar skarpe skjeret;
gudane gjeve karen krefter å kveikje
seg snart til strids å stå.
Alas, alas for Hamelin!
There came into many a burgher’s pate
A text which says that heaven’s gate
Opens to the rich at as easy rate
As the needle’s eye takes a camel in!
The Pied Piper of Hamelin av Robert Browning (1842)
James Elder Christie: The Pied Piper of Hamelin, datert 1881. Brukt med håp om tillatelse fra National Galleries of Scotland. Referanse-URL.
Jeg fikk ei tekstmelding i dag med spørsmål om jeg visste hva uttrykket pied i uttrykket the Pied Piper betyr. Hun siterte Marina Warner, som forteller at (…) the fey and the pied, the eldritch and the elf are dangerous to humans in their capriciousness (…) (Warner, Marina: Monsters of Our Own Making: The Peculiar Pleasures of Fear, Lexington, The University Press of Kentucky, 1998, ss. 29f.). Det første jeg så etter, var hele uttrykket, og litt leting på nettet (SNL: Hameln og Oxford Dictionaries) avslørte at opprinnelsen til uttrykket var å hente fra Robert Brownings dikt fra 1842 om rottefangeren fra Hameln; diktet var igjen basert på sagnhistoria fra Hameln, som knytter hendelsen til 1284. Oxford Dictionary forklarer begrepet slik:
Pied Piper
Line breaks: Pied Piper
Pronunciation: /pʌɪd ˈpʌɪpə/
Definition of Pied Piper in English:
1 The hero of The Pied Piper of Hamelin, a poem by Robert Browning (1842), based on an old German legend. The piper, dressed in particoloured costume, rid the town of Hamelin (Hameln) in Brunswick of rats by enticing them away with his music, and when refused the promised payment he lured away the town’s children in the same manner.
1.1 (as noun a Pied Piper) A person who entices people to follow them in a particular course of action.
Så uttrykket being the Pied Piper betyr altså å være den som overtaler folk til å bli med på noe; legg for øvrig merke til at det på engelsk skrives med store forbokstaver. Men hva med den første delen av uttrykket, adjektivet «pied»? Dette krevde litt mer leting, men også her kom OD til hjelp:
pied
Line breaks: pied
Pronunciation: /pʌɪd/
Definition of pied in English:
adjective
Having two or more different colours: the pied flycatcher
Origin:
Middle English (originally in the sense 'black and white like a magpie'): from pie2 + -ed1.
Dermed kan man forstå hva som ligger i uttrykket å være «pied»: Uttykkret henspiller på skjærer (fuglene), på engelsk magpie, og betyr bokstavelig talt å være skjærete, altså tofarget (da særlig svart/hvitt). Etter sagnet, slik Browning forteller det, var fløytespilleren kledd i tofarget bekledning (gul og rød). Etter hva jeg forstår ligger det i dette en oppfattelse av at noen som er «pied» kan ha ei mørkere side ved seg; man ser det brukt på denne måten i beskrivelsen av underjordiske i sitatet fra Marina Warner. Så vær forsiktig hvis du følger the Pied Piper; før du vet ordet av det har du havnet i trøbbel du helst skulle vært foruten, og kanskje vet du det ikke en gang selv når det skjer.
Utdrag fra masteroppgaven min, Cinaedus (…), kap. Ⅳ.
Ciceros glimrende oppsummering: Å være, heller enn å synes. Og ja, det skal være i passiv.
Catulls 16. dikt – eller sang som de gjerne benevnes – var ansett som så grovt, at det godt ut i det 20. århundret var uoversatt i publikasjoner. Skulle man i det hele tatt finne det oversatt, var gjerne det viktigste partiet, åpningslinja – som gjentas med fornyet mening til slutt – sterkt forfinet, som i Nuts to you, boys, nuts and go to hell. En nyere britisk oversettelse som er langt mer presis, er I will bugger you and face-fuck you.;¹¹⁸ verbet to bugger betyr bokstavelig talt Penetrate the anus of (someone) during sexual intercourse.¹¹⁹ Selv i dag, to årtusener senere, ble bruken av diktet del av en stor arbeidsrettsskandale i England, med påfølgende kommentering i alt av mediehus; BBC og konservative aviser skilte seg ut ved at de ikke en gang ville vise hva teksten faktisk betød på engelsk.¹²⁰
Diktet er et av de sterkeste eksemplene på hvordan Catull lekte seg med uttrykk, og gjennom håndverket hans gis leseren en ny opplevelse av det man akkurat hadde lest bare få linjer tidligere. Sentralt for diktet er mannsrollen. Nyere antropologi har vist at et samfunn ikke bare har én maskulinitet og én femininitet, men heller ei hegemonisk kjønnsrolleoppfatning, definert av den til enhver tid gjeldende samfunnseliten, med den konsekvens at de som ikke er del av eliten enten følger dem så godt de kan, eller velger seg å være utenfor paradigmet, i et kjønnsrollemønster som følgelig oppfattes som avvikende, utilstrekkelig eller mindreverdig. Denne kompleksiteten er å finne også i antikke kjønnsroller, og problemene kan ofte ses knyttet til det seksuelle.¹²¹ Sentralt for dette diktet er dermed om man kan identifisere mannen og mandigheta gjennom dikterens tekster eller ei,¹²² og det er nettopp dette spørsmålet som gjør at åpnings- og avslutningslinjene veksler så sterkt på hverandre. La oss først se på teksten i latinsk originaltekst:
Etter å ha gjennomgått kommentarer jeg har fått til kapitlene, har jeg sett behovet for å korrigere gjendiktninga av Catul. 16. Det ene jeg har gjort, er å få nordlendingen tydeligere frem i gjendiktninga ved å endre dikter til dekter. Strengt tatt skulle det helst ha vært med -ar-ending, men siden jeg har valgt å gjendikte det til min dialekt (ɔ: slik jeg snakker dialekten min), inkludert «feilene» et langt liv sørpå har «påført» den, har jeg valgt å bruke -er-endingene.
Den viktigste endringa er i linje 5. Originalen lyder Nam castum͡ esse pium poētam, og det var tre ting jeg ønsket å inkludere:
Nam: Uttrykker «jo», «dog», «ja», «for», «nemlig», og for øvrig en bekreftelse av innholdet som følger; det er altså ofte et forsterkende ledd. Latinsk ordbok beskriver det som en partikkel, da kausalt (angir grunnen til det som tidligere er sagt) (…); eksplikativt (dvs. som en nærmere forklaring el. opplysning til det foregående) (…); i spørsmål, forsterkende: «da», «vel»; henges i alm. etter et spørrende ord.. Jeg har uttrykt dette ved et midtstilt «jo».
castum͡ esse decet: Omsnudd blir dette det sømmer seg å være kysk/from/osv..
pium poētam: Allitterasjonen måtte være med, så jeg endret det tidligere «poet» til «dikter» og fikk dermed dydig dikter. Jeg ble indirekte gjort oppmerksom på av Pappa at trykksterk -i- selvfølgelig skal være -e-, så jeg endte opp med dydig dekter. Hadde jeg skrevet på «reinere» svolværing, hadde det stått dydig dektar, men -ar-endingene har aldri blitt naturlig for meg, så jeg valgte å holde meg til -er.
Jeg har for øvrig kursivert «é» i linje 4, og endret linje 6 til førr han sjøl, både fordi ipsum peker til ham, fordi det bedre får frem arsisene (de lange slagene), og fordi det faktisk er en mer presis gjengivelse av originalen.
Pēdīcābō ego vōs et irrumābō,
Aurēlī pathice et cinaede Fūrī,
quī mē ex vērsiculīs meīs putastis,
quod sūnt mōlliculī, parum pudīcum.
Nam castum esse decet pium poētam
ipsum, versiculōs nihil necesse est;
quī tum dēnique habent salem ac lepōrem,
sī sunt molliculī ac parum pudīcī,
et quod prūriat incitāre possunt,
nōn dīcō puerīs, sed hīs pilōsīs
quī dūrōs nequeunt movēre lumbōs.
Vōs, quod mīlia multa bāsiōrum
lēgistis male memarem putātis?
Pēdīcābō ego vās et irrumābō.
Endret 2.1.2017: «i gang» ble erstattet med «i gjænge» for å få linje til å gå opp metrisk.
Til gjendiktninga har jeg valgt nordnorsk mål, av to årsaker: Det høver seg veldig godt, tatt i betraktning den sterkt muntlige karakteren diktet har; og metrikken lar seg langt bedre løse i den viktige åpningslinja, grunnet apokoperinga som hører til dialekten. Jeg må likevel får advare sarte sjeler om at teksten fortsatt er sterk kost:
Æ ska rævkjør og stapp att kjæft’n dokkers,
din kuksuger, Aurel, og rumpis,¹²⁴ Furius,
som har meint utfra småvers æ har dikta,
som é søt, at æ sjøl ska vær en mjuking!
Kyskhet søm’ sæ jo førr en dydig dekter,
førr han sjøl, men det gjellj da ikkje småvers,
og særlig når de har litt viddj og ynjde,
vess det é litt usømmelig og småfrækt,¹²⁵også vess de kanj klar å ægg fræm kløe…
Hos gluntjan? Nei, æ meina dæm med kroppshår,
dæm som ikkje får støle læm i gjænge.
Væl, så dokker har læst om kyss i mange
tus’n, og si’r at æ e minnjer manjdig?
Æ ska rævkjør og stapp att kjæft’n dokkers.
Referanser
¹¹⁸ Fra bloggen Bookkake, hentet 21. august 2015 kl. 8.49.
¹²¹ McGinn 1998: 165f, og særlig n. 15; Williams (2010: 180) forteller at According to the Priapic prime directive, a real man must always and only play the insertive role in hierarchically constructed encounters of this sort. og videre at Since men who played the insertive role were performing precisely the action [of penetration] that was understood to be masculine by definition, the noun vir (”man•) and its derivative adjectives and adverbs often have a specific nuance, referring not simply to a biological male male but to a fully gendered ”real man,• that is, one who penetrates.
¹²² Beard 2009.
¹²³ [Kommentar i fotnote, ikke av relevans her.]
¹²⁴ Her støtter jeg meg på Norsk ordbok: rumpis.
¹²⁵ Jeg støtter meg her på forslaget til Quinn (2003 (1973): 144f) hva gjelder denne tolkninga.
Higgins, Charlotte: Catullus still shocks 2,000 years on,
fra The Guardian, seksjonen Charlotte Higgins on Culture, publisert 24. november 2009.
McGinn, Thomas A. J.: Prostitution, Sexuality and the Law in Ancient Rome, Oxford University Press, New York, 1998.
Williams, Craig A.: Roman Homosexuality, andre utgave, Oxford University Press, Oxford / New York, 2010.
Catullus, Gāius Valerius (forf.) & Quinn, Kenneth (red., kommentarer): Catullus : The Poems, Bristol Classical Press, London, 2003 (1. opplag 1996). Utgaven er et gjenopptrykk av Macmillan Education Ltd.s utgave fra 1973; første utgave kom i 1970.
Jeg jobber fortsatt med det fjerde kapittelet, og har avsluttet gjennomgangen min av Sulpicia. Jeg har utsatt Catull lenge nå, selv om han står før henne i teksten, fordi jeg har visst at det var mer arbeid med ham. Å arbeide med kortere dikt før ham, gjorde det enklere for meg nå som jeg skulle begi meg ut på tekstene hans, som jeg synes har vært vanskeligere å komme forstå og la meg begeistre for, slik Sulpicia gjorde. Catull har vetnet lenge har jeg sett på Sulpicias diktning, og to av diktene hennes har blitt presentert fullstendig. Men nå er jeg altså i gang, og første dikt av ham er ferdig bearbeidet typografisk og ferdig oversatt.
Gāius Valĕrius Catullus (87–54)
Utdrag fra masteroppgaven min, Cinaedus (…), kap. Ⅳ.
Moderne Catullus-byste fra Sirmione, Italia. Kilde:
Encyclopædia Britannica. Creative Commons Attribution ShareAlike 3.0 (Generic)
Den fremste representanten for stilskolen som av Cicero ble kalt neoterikerne – neōteroi eller poētae novī: de nye dikterne – var Catull. De var ei gruppe diktere som lot seg inspirere av særlig grekeren Kallímakhos (3. årh. fvt.) samt den mer samtidige Parthénios av Nikea, som kom til Rom rundt slutten av 70-tallet fvt. Det ser ut til å ha blitt moteriktig for aristokratene fra slutten av det andre århundret fvt. å vise seg frem ved å resitere noen linjer poesi som imiterte den greske, erotisk-sentimentale diktninga. Dermed ble sjangrene for småvers (klassifisert som lyrikk og epigram) blant elitens mest populære tidsfordriv.¹⁰⁵ De nye dikterne var beundrere av a Callimachean aesthetic of brevity and learned wit,¹⁰⁶ men diktere som Catull ga det en klart romersk karakter:
Balanced understatement is the keynote, passing easily from colloquialism to angry insult with devastating directness, or to the obsessive repetition of phrases which seem to change in meaning each time they recur; or sliding off with equal assurance into succinctly evocative imagery. The style of the elegiac fragments is drier: the main tool here is logic rather than imagery; the dominant mood, a charactericstically Roman determination to get things straight — or, on less important occasions, to expose a fool to ridicule by the ironic use of antithesis and juxtaposition.¹⁰⁷
Catull ble omtalt og sitert både i samtida og ettertida med stor respekt. Man antar han virket fra en gang rundt 61–60 og frem til rundt 54, og Lesbia – pseudonymet han gir puella-en sin – var sannsynligvis velkjent i samtida som den beryktede Clodia, som ble gjort til latter av Cicero da han forsvarte den tidligere elskeren M. Caelius Rufus mot beskyldningene hennes om bl.a. forgiftningsforsøk. Skal man tro ryktene som verserte, som Catullus refererer til i 79. dikt, holdt hun seg ikke bare med flere elskere, men hadde også et seksuelt forhold til egen bror.¹⁰⁸
Flesteparten av Catulls 116 bevarte dikt og fragment er korte, og kan nærmest beskrives som epigrammatiske.¹⁰⁹ Språklig forsøker de å gi oss inntrykk av at vi hører dikterens egen stemme, og de er dermed nokså nær dagligtalen, som under Catull var i en overgangsfase; man finner derfor en del gammeldagse former som senere skribenter ikke bruker, men dette er nok ofte bevisste valg gjort av dikteren for å skape en følelse av påtatt høytidelighet. Obskøniteter brukes fritt, men ikke tilfeldig, og plasseres gjerne tekstlig for å skape en kontrast som gjør at de kan oppleves med den hele og fulle tyngden sin. Som hos Sulpicia – ei samtidig av ham, som ser ut til å både gjennom ektemannen og broren sin å ha blitt del av Catulls diktersirkel (se s. 22) – brukes neologismer fritt (nyskapte ord, gjerne for komisk effekt). Han har dessuten et rikt utvalg av sammensatte ord og diminutiver, som (&0133;) express [a complex] attitude, to the object named or described, ranging between the extremes of irony and pathos. Sometimes the diminutive mocks; sometimes it expresses affection; sometimes it claims sympathy (…).¹¹⁰
De to viktigste diktene for studiet vårt av Catull, er de velkjente diktene 5 og 16. Begge diktene er skrevet i hendekasyllabisk meter, altså tre arsiser, fulgt av to thesiser, og deretter tre trokéiske føtter der siste fots sluttelement som anceps har tvetydig lengde.¹¹¹ I det 5. diktet erklærte han kjærligheten sin for henne og omverden, og lot oss få vite at de ikke kom til å bry seg om hva gamle, misunnelige, sladrende menn mener om dem. I det 16. diktet forsvarer Catull æra si, og vennene Fūrius og Aurēlius får høre at ikke er han bare mann, men mer mannfolk enn hva de kan håndtere.
Referanser
¹⁰⁵ Konstan i Harrison 2005: 350f; Levene i Harrison 2005: 32; Quinn 2003 (1973): xiii.
¹⁰⁶ Konstan i Harrison 2005: 351.
¹⁰⁷ Quinn 2003 (1973): xxviii.
¹⁰⁸ Quinn 2003 (1973): xii, xvi–xix og 414, sistnevnte av disse med referanse til Ciceros taler for Caelius, mot Pīsō og for Sestius (Cael. 32, 36 og 78, Pis. 28 og Sest. 16).
¹¹¹ For grunnleggende metrikk, se under gjennomgangen av elegisk distikhon s. 28. de tidligere bloggpostene (Ⅰ, Ⅱ) mine om Properts.
Bibliografi
Harrison, Stephen (red.): A companion to Latin literature, Blackwell Publishing, 2005. Herunder:
Konstan, David: Friendship and Patronage
Catullus, Gāius Valerius (forf.) & Quinn, Kenneth (red., kommentarer): Catullus : The Poems, Bristol Classical Press, London, 2003 (1. opplag 1996). Utgaven er et gjenopptrykk av Macmillan Education Ltd.s utgave fra 1973; første utgave kom i 1970.
Hemelrijk, Emily A.: Matrona Docta : Educated women in the Roman élite from Cornelia to Julia Domna, Routledge, London, 1999.
Catullus’ femte dikt: Vi skal leve, mi Lesbia
Latinsk originaltekst
Vīvāmus mea Lesbia atque amēmus
rūmōrēsque senum sevēriōrum
omnēs ūnius aestimēmus assis!
Sōlēs occidere et redīre possunt;
nōbis cum semel occidit brevis lūx,
nox est perpetua ūna dormienda.
Dā mī basia mīlle, deinde centum;
dein mīlle altera, dein secunda centum;
deinde usque altera mīlle, deinde centum.
Dein cum mīlia multa fēcerimus –
conturbābimus illa, nē sciāmus,
aut nē quis malus invidēre possit,
cum tantum sciat esse bāsiōrum.
Gjendiktning av undertegnede
La oss leve mi, Lesbia, og elske,
og det sladderet til de gamle, gretne –
la oss verdsette alt sånt fjas én as!¹¹³
Soler dør, men de vender òg tilbake;
én gang dør jo for oss det korte lyset –
i den evige natta sover alle.
Gi meg ett tusen kyss, så hundre nye;
enda følg på med tusen, derpå hundre;
og så tusener til, og enda hundre.
Når vi, deretter, har gjort mange tusen –
la oss rote dem sammen så det ikke
vites, hvis noen kaster ondt på oss, av
oss hvor mange av kyss vi har latt telles.
Myntenhet som i seinrepublikken var lik ¹⁄₂₄ pund kobber (L.o.: ās).
Med unntakt av linje fem, som krever av leseren å lese linja med et uvant trykk på for, synes jeg oversettelsen/gjendiktninga fungerer bra. Tips til hvordan løse linje 5 mottas med stor takk! Tilføyelse, litt senere i dag: Jeg fant ei bedre oppbygging av fjerde og femte linje, og synes de fungerer godt nå. (Tidligere formulering: Dø kan solene, og kan snu tilbake, | én gang dør jo det korte lyset for oss;
,_vers_1897.jpg)
