Me er ikkje dei einaste som gjer det: danskane, tyskarane og nederlendarane gjer det med, men ikkje til dømes svenskane eller britane. Kvifor har me eit so underleg ord for sjåglasa våre?
Dei fyrste dvergenamna frå tabellen i GMG s. 163.
Som so mange gongar starta denne undersøkinga i rollespelverda. (Eg har forresten ein brillemakar i Frandorborg som heiter Lanovlan Malduson.) Eg sit og omset namnetabellane frå Spelmeistervegvisaren til HackMaster til bruk i Fantasy Grounds, og kom over namnet Berylfist. Eg kjende ikkje umiddelbart til kva det var, skjønt eg burde ha tenkt meg det: Det blir på norsk Beryllneve etter mineralet beryll. Det var då eg kom over noko interessant på Wikipedia, so då måtte eg sjølvsagt opne den etymologiske ordboka mi:
briller: glass i innfatning som bæres foran øynene for å bedre synet eller verne øynene. Av lavtysk brill(e), avledet av beryl (se ordet beryll […]), som også har gitt lånord som briljere og briljant.
Yann de Caprona: Norsk etymologisk ordbok : tematisk ordnet, Kagge forlag, 6. opplag, s. 1374.
Med andre ord: Viss du er briljant og briljerer, er du bebrilla! (Her var eit døme på eit framandord som ikkje hadde same stamme som eg har i dialekten min: Eg har a-form (briljera) medan rett form i skrift er briljerer.) Artig. Men kva meir har ordboka å seie? Eg måtte sjølvsagt analogt klikke meg vidare (bla i ordboka) til ordet beryll:
Beryll frå Gilgit i Pakistan. Fotografi teken på Museo civico storia naturale i Milano den 22. august 2007 av Gia.cossa.
Eige verk, del likt, kreditering påkravd (Creative Commons CC-BY-SA-2.5)
beryll: berylliumholdig mineral; navn på visse arter grønnlig edelstein. Gjennom tysk, gresk, pali (et indisk språk avledet av sanskrit) og dravidisk fra navnet til den sørindiske byen Vēlūr (nå Bēlūr). Dette bynavnet har også gitt navnet på grunnstoffet beryllium og lånordet brille […] og kanskje briljere, briljant og briljantin (Barnhart, Kluge, Rey).
Op. cit., 242.
Briljantin er for øvrig anten eit tettvove, glansfullt tøy eller parfymert olje for hår og skjegg jamfør Ordbøkene.
Men dette forklarar ikkje kvifor me kallar det briller, berre at det er ei kopling til mineralet. Wikipedia-artikkelen viser til Ordbøkene og ei tysk etymologisk ordbok som eg ikkje har, og skriv at Då dei første brillene blei laga på 1200-talet i Italia, var linsa ofte laga av beryll, sidan vanleg glas på denne tida ikkje var særleg klårt. Dette førte til at innretninga fekk namnet brillen i Tyskland, bril i Nederland og briller i Noreg og Danmark. Dette er støtta av mellom annan Store norske leksikon og Encyclopædia Britannica:
Ja, eg skriv framleis Encyclopædia Britannica med æ; dei forandra skrivemåten då dei blei kjøpt opp av amerikanarane. Eg kan latinen min.
Originally, lenses were made of transparent quartz and beryl, but increased demand led to the adoption of optical glass, for which Venice and Nürnberg were the chief centres of production.
ETYMOLOGI av gresk beryllos, indisk edelsten, i middelalderen betegnelse for glass. Ordet betegnet opprinnelig en sfærisk linse lagd av gjennomsiktig materiale og anbrakt foran det ene øyet.
Dette er ikkje krystallklårt, akkurat. (Nei, det var ikkje ein spøk, men no blei det kanskje det av at eg sa det.) Men ein får ei kanskje sterkast forklåring på det frå Online Etymological Dictionary:
In Medieval Latin berillus was applied to any precious stone of a pale green color, to fine crystal, and to eyeglasses (the first spectacle lenses may have been made of beryl), hence German Brille “spectacles,” from Middle High German berille “beryl,” and French besicles (plural) “spectacles,” altered 14c. from Old French bericle.
Om du skriver selv eller bare leser, har du sikkert stusset en og annen gang på hva som er rett: stod man overfor noe eller stod man ovenfor noe? Rett svar er faktisk begge deler – men det kommer an på.
Oppdatert 6. november 2023 med noen små rettelser og tilføyelse av kommentarene om adposisjoner og tonelag i dativ. Rettet feilsitering fra Språkrådet; de sa selvsagt Vi tilrår dem, ikke Vi tilrår de som jeg kom til å skrive. Det var selvfølgelig en feil, for hvis de sa det jeg feilaktig skreiv, hadde det vært det motsatte av poenget mitt. Til sist tilføyde jeg den manglende referansen til over i Ordbøkene.
Bilde fra Norrøn ordbok av ordet neðan.
Til glede for dem som bare vil ha svaret, kommer det her i begynnelsen av teksten: «overfor» handler om problemer; «ovenfor» er, som «nedenfor», for å fortelle om stedlig plassering. Hvis du står ovenfor noe, er du over det, for eksempel er du oppi ei trapp, slik du er lenger ned for noe når du er nedenfor noe. Men hvis du står overfor noe, da har du gjerne møtt vansker. Man kan for så vidt slå dem sammen òg: Han stod ovenfor bjørnen da han stod overfor bjørnen: Han stod høyere oppe enn bjørnen da han måtte møte den ansikt til ansikt. (Litt bedre enn å stå nedenfor bjørnen når man står overfor den, ikke sant?)
Huskeregel:
Jamfør ovenfor med nedenfor.
Hvis du kunne ha sagt nedenfor, bruk ovenfor;
hvis ikke bruk overfor.
For ordens skyld: Såvel ovenfor som ovafor og nedenfor som nedafor er godkjent i bokmål; nynorsk bruker kun sistnevnte. Videre er overfor eneste rette form i både nynorsk og bokmål. Preposisjonen nedfor betyr ‹nedetter› eller ‹nedpå› (som i ‹til sengs›) mens ditto adjektiv betyr at man er trist.
Nærmere forklaringer
Det blir ikke en boksmannpost uten et visst detaljfokus, så jeg må selvsagt benytte sjansen nå også. Akkurat nå som jeg skriver dette, sliter jeg nemlig med at jeg står overfor et problem: Jeg må til tannlegen. Jeg liker ikke tannlegen; det gjør vondt og er dyrt – så det gjør vondt dobbelt opp. Nå kan det hende at jeg slipper med skrekken her, at når jeg er ferdig med å ligge nedenfor tannlegens væpnede never mens stålet glimrer ovenfor det hjelpeløse hodet mitt, så kanskje lommeboka og bankkontoen min ikke stilles overfor så gruelig tung belastning etterpå. Britene har nemlig skjønt det at tennene er en del av helsa, slik øynene er, så man kan faktisk gå til tannlegen og bare betale egenandel, eller for dem som får økonomisk drahjelp av det offentlige: ingenting.
Hva er en preposisjon?
«Ovenfor» og «nedenfor» er begge preposisjoner. Preposisjoner er ord som bosktavelig talt er foranstilte (noen språk har også postposisjoner, som latinsk tēcum i stedet for cum tē: ‹deg-med› i stedet for ‹med deg›) og de sier noe om hvordan dette ordet forholder seg til andre ord i utsagnet. Det er for eksempel forskjell på å være på fjellet, oppå fjellet, under fjellet, i fjellet eller til fjells.Samlet kalles disse ordene for adposisjoner. Preposisjoner kan dermed forstås som styreord, det helnorske ordet for preposisjon.
Men også «overfor» er en preposisjon. Så hva er egentlig forskjellen på disse to ordgruppene?
Om «ovenfor» og «nedenfor»
Ordbøkene forteller at det etymologiske opphavet til «ovenfor» er norrønt fyrir ofan. Overraskende nok er det ingen etymologi på «nedenfor» verken i Ordbøkene eller i Norsk ordbok. (I sistnevnte er faktisk ikke «nedafor» engang et oppslagsord, men jeg får treff på «nedfor», dog uten etymologi.) De Caprona har heller ikke noe om ordet (ei heller «ovenfor/overfor»). I Norrøn ordbok finner jeg intet på fyrir, men på neðan derimot fant jeg gull:
neðan adv. 1. nedanifrå, nedantil. 2. nedantil, på nedre sida: fyrir n[eðan] e[itthver]t, nedanfor noko.
Norrøn ordbok
Ordet «nedenfor» kommer altså av norrønt fyrir neðan på samme måte som at «ovenfor» kommer av fyrir ofan.
Kasus og pronomen
I norrønt hadde man fire kasus: nominativ angir subjektet (jeg, du, han), akkusativ det direkte objektet (meg, deg, ham) og dativ det indirekte objektet (til meg, til deg, til ham). Genitiv uttrykker gjerne eieform (Tor-Ivars, guttens, damas, treets, kongens eller Kongens).
Men kasusene hadde også andre funksjoner, slik man finner igjen i enkelte moderne norske dialekter: Nominativ skog er skogen som subjekt, mens akkusativ skojinnj forteller at noen er på tur til skogen og dativ skoja at noen er i skogen; likedan med dal, dal’n, dala. Merk at dativ av dal – dala – får tonelag 2. Hvorfor ikke også skoja, sjønå, buna (av skog, sjø, bu) får det, vet jeg ikke. Akkusativ kan altså også uttrykket bevegelse mot stedet, mens dativ uttrykker at man er på/i stedet. (Se for eksempel fyrir i Norrøn ordbok: A., med dat[iv] (helst om tilhald på staden) […] B. med ak[kusativ] (helst om rørsle til staden).)
Videre har man preposisjoner som styrer kasus, altså at hvis en bestemt preposisjon opptrer, kan den kreve et bestemt kasus. I moderne skriftlig norsk følger det alltid akkusativ etter preposisjoner. Det er altså rett å skrive «for dem», «til meg», «med deg», «av oss», men strengt tatt feil å si *«for de», *«til jeg», *«med du», *«av vi». (Språkrådet vil ikke være preskriptive her, selv om de er det i andre saker, og sier kun at de tilrår dem) De fleste kjenner en viss ryggmargsrefleks her, men for mange er den ikke like sterk med de/dem som med jeg/meg, du/deg osv.
Om «ovenfor» og «nedenfor»
Det norrøne fyrir var en slik preposisjon som krevde et bestemt kasus; for denne var kasuset akkusativ eller dativ. Men etter hva jeg greier å finne, har vi med ofan å gjøre med adverbet ofan, ‹fra over›, ikke preposisjonen ovan, som betyr det samme som det moderne (nynorsk) ovan. (Adverb kan ikke styres av preposisjoner.)
Når fyrir da betyr ‹framfor, for›, får vi da at «ovenfor» og «nedenfor» bokstavelig talt betyr ‹framfor fra over› / ‹framfor fra nede›. Men hva da med «overfor».
Om «overfor»
Det finnes ikke et «nederfor». Vi har nederdel, nederdrektig og nederlag, men man er ikke nederfor. De to sistnevnte har vi tatt fra tysk, men tilsvarende står ikke om «nederdel»; der står det kun den nederste eller underste delen av noe. Enn den etymologiske ordboka? Som nevnt over, har heller ikke den noen treff her. Heller ikke NO2014 har noen etymologi å by på. (Søk: overfor.) Og når jeg leter i Norrøn ordbok er det nærmest jeg kommer helbommet [yfir]fǫr f. = yfirferð.
Det eneste jeg tror som kan være et hint, er det som står om oppslagsordet «over» i Ordbøkene: Opphav truleg av lågtysk ōver jamfør norrønt yfir og eldre nynorsk yver. Per nå greier jeg ikke å finne et svar på spørsmålet med de ressursene jeg har tilgjengelig, men kanskje jeg kan få et svar på det i framtida. Det blir vel Språkrådet neste, skulle jeg tro!
Me har alle (ɔ iallfall alle frå min generasjon) høyrt uttrykket «å få fnatt», men kva tyder eigenleg det? Og er det so ille?
Ordbokdefinisjonane
På Ordbøkene finn ein berre ein nokso kortfatta definisjon: fnatt er inkjekjønn (nynorsk: eit fnatt, fnattet, fnatt, fnatta; bokmål: et fnatt, fnattet, fnatt, fnatta/‑ene) og tyder skabb (definisjon Ⅱ i nynorskoppslaget), og vidare uttrykket «få fnatt» som ho enkelt forklarar som ‹bli irritert› med dømene det er til å få fnatt av og eg fekk fnatt av gnålinga hans. No vel, det var no ikkje so mykje å bli klok på; faktisk er det ikkje noka etymologisk forklaring å finne der i det heile.
Ein kan jo vidare sjå på kva skabb er forklart som. Me får her to meir eller mindre likelydande forklaringar:
Nynorskordboka
Ordklasse
substantiv (hankjønn m1)
ein skabb, skabben, skabbar, skabbane
Opphav
norrønt skabb; samanheng med latin scabiēs ‹kløe, utslett›
Merknad: Eg tilføyde lang vokalmarkering. Ordboka har ikkje gjort det, og det er ganske enkelt feil. Punktum.
Norsk etymologisk ordbok : Tematisk ordnet (NEO) av Yann de Caprona
Tja, det blei ein jo ikkje frykteleg mykje klokare av. Kva med den alltid suverene etymologiske ordboka mi? Her er kva han har å fortelje:
skabb: smittsom hudsykdom hos mennesker og dyr. Av norrønt skabb, beslektet med norsk skave (se dette ordet i kapitlet Håndverk og industri s. 1163) og latin scabiēs ‹utslett, kløe› (Nielsen, Kluge, E & M).
NEO: «skabb» s. 1406.
Her òg og i sitatet nedom har eg lagt til vokallengdemarkering på latinen.
Det var ikkje so mykje meir å hente her, sånn reint bortsett frå at ho syner til «å skave», so me kan jo ta ein kikk der; det kan jo hende det står noko meir der som kan vere interessant.
skave: skrape, skjære med skarpt redskap. Av norrønt skafa, beslektet med skafl ‹snødrive; brottsjø› (derav norsk skavl) og skabb ‹hudsykdom› (derav norsk skabb). Skafa stammer fra germansk *skafan‑ som også har gitt engelsk shave ‹skave, barbere› og shabby ‹lurvet, loslitt, fattigslig›. Den indoeuropeiske roten er *(s)kep‑ ‹skjære med skarpt verktøy, spalte›, som også er representert i:
trolig norsk skape [i det vidare utelèt eg sidetilvisingar]
norsk skaft
norsk skjefte
latin scabiēs ‹utslett, kløe› og scabere ‹skaver, klore, klø›
latin scobis ‹sagspon› og scobīna ‹rasp, fil›
latin cāpō ‹kastrert hane, kapun› derav lånordet kapun
latin scāpus ‹skaft›
gresk kóptein ‹hogge›, som i lånordene komma og apokope
gresk sképtron ‹stav›, derav lånordet septer ‹utsmykket stav som blir brukt som kongelig verdighetstegn›
kanskje gresk skáptein ‹grave›, og skáphe ‹båt (egentlig noe som er utskjært›, som inngår i engelsk bathyscaphe ‹båt for dypt vann› (av gresk báthos ‹dyp› + skáphe ‹båt›)
litauisk skabiù ‹hule med skrapjern›
litauisk kapóti ‹skjære smått›
russisk kopát ‹grave, hakke›
russisk skóbel ‹skrapejern›
Watkins, B & L, Nielsen, Kluge, E & M, Chantraine, Fraenkel, Vasmer).
NEO: «skave» s. 1163.
Omtale, engelsk: Hans Weiditz: The decrepitude of the body: scabies. Datering: 1500-talet. Kjelde: Hanns Lilje: Martin Luther. En bildmonografi. Stockholm 1966. Lisens: Falt i det fri.
Dette var faktisk til hjelp – kanskje. Det får meg til å lure på om det er nokon samanheng mellom skabb og skrapesjuke. Store norske fortel at Skrapesyke er en dødelig forløpende sykdom som angriper sentralnervesystemet (hjernen) hos sau og geit. Skrapesyken tilhører den lille gruppen av sykdommer som fremkalles av prioner. (SNL: skrapesyke.) Dette viser seg dog å være et blindspor, for Prionsykdommer hos mennesket er kugalskap (bovin spongiform encefalopati, BSE), dødelig familiær søvnløshet (fatal familiær insomni, FFI), Gerstmann-Straussler-Scheinkers sykdom (GSS), Creutzfeldt-Jakobs sykdom (CJD) og kuru. (SNL: prionsykdommer.)
Om enn det synast likt, er det ingen samanheng. Skabb kjem nemleg av ein midd:
Skabb er en hudsykdom som skyldes den smittsomme parasitten skabbmidd. Den lever i øverste lag av huden og forårsaker kløe og utslett. Skabb på mennesker heter Sarcoptes scabiei og er artsspesifikk. Hunnmidden er 0,3–0,4 millimeter lang og hannmidden noe mindre. Den befruktede hunnmidden graver ganger i overhudens hornlag, legger to til tre egg om dagen og lever i omtrent én måned. Det er gjerne mellom 10 og 50 hunnmidd på en person som er smittet med skabb.
Eg har for øvrig oppdatert etymologien på SML kva gjeld dette ordet (det var dessutan en skrivefeil der):
Etymologi: av latin scabere, ‹rive, klore›; det latinske navnet går tilbake til gresk sárx + kóptō + ‑ēs: ‹kjøtt, kjød, legeme› + ‹kutte, slå, hugge, slakte›, midden er altså en ‹kjøttskjæringsfnatt›.
Også kjent som: scabiēs, fnatt, latinsk navn: Sarcoptēs scabiēī
So no kan du ha det i minne når du skulle høyre uttrykket å få fnatt: ‹å bli so irritert som ein berre kan bli av å bli infisert av ein midd som skjer seg gjennom huden din og ét av deg.› Herleg. Eg skulle våge meg på å påstå at ja, det er faktisk so ille.
Bilete av alle LLPSI-bøkene eg har (frå venstre til høgre): leseboka, arbeidsboka, lærarark, minigrammatikken og bakgrunnsstoffet.
Det er for meg ingen tvil om at det desidert beste latinkurset ein kan investere i, er Hans H. Ørberg sitt Lingua latīna per sē illūstrāta. Eg har tidlegare vore gjennom både det amerikanske Wheelock-kurset og det norske Omnibus, og begge desse har det same problemet: det professor emerita Synnøve des Bouvrie omtala som «rebusløysing». Du blir ikkje god i latin av dei, men du blir veldig god til å bruke ordbøker og grammatikkar. LLPSI brukar derimot naturmetoden: Du lærar språket med å bruke det. Ikkje eitt ord i kurset er på noko anna språk enn latin, og det verkar nesten feilfritt. Her og der er det likevel eitt og anna småord som eg ikkje får heilt styring på, og denne gongen er det orda nam kontra quia. Kva tyder dei?
Om quia
Første gang ein møter på quia i LLPSI, er i kapittel Ⅲ line 26, Puer improbus. I teksten står følgjande dialog:
Aemilia Quīntum interrogat: Cūr Iūlia plōrat?
Quīntus respondet: Iūlia plōrat, quia Mārcus eam pulsat.
Aemilia: Quid? Puer parvam puellam pulsat? Fū! Cūr cur …? … quia … Mārcus Iūliam pulsat?
Quīntus: Quia Iūlia cantat.
Aemilia: Ō Iūlia, mea parva fīlia! Mārcus puer probus nōn est; Mārcus est puer improbus!
Aemilia spør Quīntus: Kvifor græt Jūlia?
Quīntus svarer: Jūlia græt av di Mārcus slo ho.
Aemilia: Kva? Slo guten den vesle jenta? Fy! Kvifor slo Mārcus Jūlia?
Quīntus: Av di Jūlia sang.
Aemilia: Å Jūlia, den vesle jenta mi! Mārcus er ikkje ein skikkeleg gut; Mārcus er ein uskikkelig gut!
Seinare treff me på fleire liknande setningar: Aemilia Quīntum interrogat: Ubi est Iūlius? Cur nōn venit? […] Respondet Mārcus: Pater dormit. Tilsvarande lenger ned: Cūr Iūlius Quīntum nōn audit? Iūlius eum nōn audit, quia dormit. Slik brukar Ørberg sin tekst gjentatte døme på å lære ein kva orda cur og quia tyder: kvifor og av di. Men kva med nam?
Om nam
Fyrste gong me treff på ordet nam er i kapittel Ⅵ line 37:
Iūlius sōlus nōn est, nam quattuor servī apud eum sunt. Mēdus nōn est apud dominum, nam is dominum īrātum timet. Mēdus est malus servus quī nummōs dominī in sacculō suō habet.
Det eg trur ordet tyder, er sidan. Ein får då denne omsettinga:
Jūlius er ikkje åtleine, sidan han har fire slavar med seg. Mēdus er ikkje hos herren [sin], sidan han fryktar den sinte herren. Mēdus er ein slem slave som har myntane til herren [sin] i sekken sin.
Nokon kan kanskje tenkje at Den teksten der høyrast rimeleg laber ut. Det er ikkje vidare spanande eller krevjande innhald, er det vel? Faktisk er det overraskande moro å lese det. Men det som viktigare er, er at teksten er utruleg godt oppbygd pedagogisk. Det du lærar av grammatiske konsept og det ordtilfanget du tilførast, er nøye gjennomtenkt. Det verkar utruleg bra!
So kva seier ordboka? Kva tyder eigenleg nam? Eg vel denne gongen å bruke den flotte, nynorske latinordboka mi frå Samlaget 1958 (her med makronteikn og konsonantisk j):
nam
[akk. sg. f av pronominalstomnen *no-; skyldt m. e-nim, nem-pe]
1.
(jamstellande årsakskonj.) for, nemleg;
Caesar frūmentum Aeduōs flāgitābat: nam propter frīgora frūmenta in agrīs mātūra nōn erant, C;
stundom innleier nam ein lekk som er sløyfa ovanfor:
Phoenīcēs Hippōnem, Hadrūmētum aliāsque urbēs condidēre … Nam dē Carthāgine tacēre melius putō, quam parum dīcere, S;
stundom i laus setningssamanheng = i minsto, visseleg, i lag med stadfestande partikkel:
nam hercle, ĕ̄depol, ja, visseleg;
grunngjev i ei påkalling kvifor nett den guden vert nemnd:
Mercurī, nam tē magistrō mōvit Amphīōn lapidēs. H.
2.
(forklarar det føregåande) nemleg, må vita
is pāgus appellābātur Tigurīnus. Nam omnīs cīvitās Helvētia in quattuor pāgōs dīvīsa est, C;
innleier stundom eit parentetisk innskot:
in īnsulā, quae est in Tiberīnō (nam opīnor illud alterī flūminī nōmen esse), sermōnī dēmus operā.
3.
(i spørsmål) då, vel
quisnam hoc dīxit?; percontātus, utrumnam stāre posset, L;
quandōnam når (vel)?;
stundom skilt frå spørjeordet:
quis est nam lūdus in undīs?, V;
står stundom føre spørjeordet:
nam quem ego aspiciō nei, kven er det eg ser?, P;
sjeldan utan spørjeord:
scīs nam, tibi quae praecēpī?, P.
Steinnes, Asgaut med Vandvik, Eirik: Latinsk ordbok, Det norske samlaget, Oslo, 1958.
Konklusjon
Eg var ikkje heilt på bærtur, sjølv om eg tok feil. Tydinga blir litt annleis når ein får den rette omsettinga av ordet: Jūlius er ikkje åtleine, for han har fire slavar med seg. Mēdus er ikkje hos herren [sin], då han fryktar den sinte herren. I begge tilfella fungerar det både med for og då, og sjølv om sidan går an å bruke, har det ikkje heilt den same nyansen. Lenger ned (line Ⅵ.60ff) kjem me på enda eit døme, der eg skulle våge å påstå at forskjellen er enda mindre: Servī quī lectīcam portant fessī sunt. Dominus autem fessus nōn est, nam is nōn ambulat. Iūlius ab Ursō et Dāvō portātur, itaque is fessus nōn est. Fessī sunt Syrus et Lēander, nam iī duōs magnōs saccōs umerīs portant, neque vacuī sunt saccī! (Slavane som ber berestolen er slitne. Men herren er ikkje sliten, for han går ikkje. Jūlius blir boren av Ursus og Dāvus, difor er han ikkje sliten. Syrus og Lēander er slitne, for dei ber to store sekkar på skuldrene, og sekkane er ikkje tomme!(Ja, det opphavlege romerske namnet Leander har lang e: Lēander!)
Me får nok eit døme lenger ned i teksten, på line 70f: Cornēlius nōn est fessus, nam is equō vehitur. […] Mēdus ambulat, nam is servus est neque equum habet. (Cornēlius er ikkje sliten, siden han blir ført av hesten. […] Mēdus går, då han er ein slave og ikkje har [nokon] hest.). Enda viktigare er dømet me får i linene 76–78:
Cūr Rōmam it Mēdus? Rōmam it, quia Lȳdia Rōmae habitat, nam Lȳdia amīca eius est: Mēdus Lȳdia amat et ab eā amātur.
Kvifor går Mēdus til Roma? Han går til Roma av di Lȳdia bor i Roma, for Lȳdia er venninna hans: Mēdus elskar Lȳdia og [han] blir elska av ho.
Eg burde nesten nemne det fine heksameteret han har skrive òg, sjølv om det ikkje har noko å gjere med konjunksjonane våre:
Nōn via longa est Rōmam, ubi amīca habitat mea pulchra.
Tilbake til saka: Også i pensumtekstane tek han med nam: Cornēlius nōn Tūsculō Rōmam, sed Rōmā Tūsculum it, nam is Tūsculō habitat. Dessutan: Mēdus amīcam suam salūtat et ab amīcā suā salūtātur, nam Lȳdia Mēdum amat et ab eō amātur.Understrekingane er med av di dette er utfyllingsoppgåver – ein skal altså fylle inn det som manglar.
Konklusjonen er at namer ein jamstillande årsakskonjunksjon. I moderne grammatikk kallar ein «sideordnande konjunksjonar» berre «konjunksjonar»; eg skal ikkje gå inn på her på kva alt dette tyder. Det viktige er at me har å gjere med ein konjunksjon som innleiar forklaringa på kvifor noko er. Eg la meg av di / sidan / då eg var trøytt. Eg gjekk for å kjøpe laurdagssnop. På øya, som var i Tiberen (for eg meinar at det var namnet på ei anna elv), bør me gje tale med arbeidet. Denne siste, altså omsetjinga av dømet frå punkt 2 i ordbokforklaringa, er eg ikkje viss på enno. I alle høve er vanlegvis den best omsettinga av ordet nam noko i retning av for eller då; eventuelt jo når ein brukar det forsterkande, slik òg vel; og dessutan nemleg.
Hvorfor er egentlig tallordene så forvirrende på norsk? I tale er det jo ikke forvirrende i det hele tatt. Vi vet akkurat hva vi mener å si og sier det slik uten å tenke oss om. Problemet er når vi skal gjengi dette skriftlig. Vietnamesisk er av få språk som viser tonelag (også kalt tonem), i skrift, men selv ikke der har man noen måte å vise tonelagsforskjell i setninga som helhet; det virker kun på enkeltord. Norsk viser ikke tonemene i det hele tatt, og dermed sitter vi igjen med to varianter av hvert av de tre ordene: én–en, éi–ei, ett–et. Hva skal du skrive?
Tekstspalter i Samlagets Ordbok for grunnskolen : Nynorsk. Gammeldagse ordbøker i papirform har fortsatt nytte, skjønt denne er det kanskje ikke lenger behov for.
I denne posten skal jeg først forklare hva tallord og artikler er grammatisk; jeg skal prøve å gjøre dette så lettlest som mulig med eksempler som er minimale i innhold for å gjøre det enklest mulig å se det som er relevant. Deretter skal jeg vise når man bruker tallord og når man bruker artikler i praksis, altså ved hjelp av eksempler. Forhåpentligvis er det klart og tydelig for deg, kjære leser, når du har kommet til slutten av posten, når du skal bruke en/ein kontra én/éin, ei kontra éi og et/eit kontra ett/eitt.
Hva er tallord?
I moderne norsk grammatikk, bruker man faktisk ikke begrepet tallord lenger på den måten mange er vante til; faktisk skjedde denne endringa allerede så tidlig som 1997. Moderne norsk grammatikk bruker nå heller ordene determinativ for grunntall og adjektiv for ordenstall. Hva? Er første, femtende og tusende adjektiv? Faktisk ja! Og hvis man tenker over det, gir det faktisk mening. Det samme gjelder for determinativ: Omkategoriseringa ble gjort for at grammatikkens begrep bedre skulle reflektere ordenes faktiske funksjon. Men hva er nå egentlig determinativ og adjektiv?
Det kan være greit å få avklart én ting først: Det er kun tallordene med verdien 1 som bøyes etter kjønn. Teoretisk sett kunne man i stedet hatt fåtall og mangetall. Kanskje man også da har et grammatisk konsept som sier at ubestemt hankjønn slutter på ‑n, ubestemt hunkjønn på ‑i og ubestemt intetkjønn på ‑t. Da kunne man hatt tallordene én, éi, ett; ton, toi, tot; tren, trei, tret; firen, firei, firet; og så videre. Men slik er det ikke. Ha i mente dette til lenger ned når vi skal se på utskifting av tallord med andre tallord.
Definisjon av tallordenes grammatiske kategorier
grunntall
Tallord som betegner antall.
determinativ
Bestemmerord som avgrenser referansen til substantiv.
Den grammatiske klassen som grunntall nå sorterer under.
ordenstall
Tallord som viser plass i rekke.
adjektiv
Ord som beskriver substantiv.
Den grammatiske klassen som ordenstall nå sorterer under.
Ordet determinativ er så vidt jeg kan se nylatin, av dēterminātīvus, dannet av verbet dēterminō, dētermināre, dētermināvī, dēterminātum pluss det adjektivdannende suffikset ‑īvus. Dēterminō betyr jeg avgrenser.
Eksempler på grunntall/determinativer
Huset er mitt.
Bilen står der.
Jeg har fem sjokolader.
Fikk du lyst på sjokolade? Det er lov å la seg friste.
Eksempel 1 over er et døme på eiendomsord, formelt kalt possessiver. Ordet possessiv kommer av latin possessīvus, av verbet possīdeō, possidēre, possēdī, possessum pluss det adjektivdannende suffikset ‑īvus. Possīdeō betyr jeg eier.
Eksempel 2 over er døme på pekeord, formelt kalt demonstrativer. Ordet demonstrativ kommer av latin dēmōnstrātīvus, av verbet dēmōnstrō, dēmōnstrāre, dēmōnstrāvī, dēmōnstrātum pluss samme suffiks som over. Dēmōnstrō betyr jeg viser, peker ut, drar oppmerksomhet på.
Eksempel 3 over er døme på mengdeord, formelt kalt kvantorer. Ordet kvantor er så vidt jeg kan se nylatin, av quantor, dannet av det pronominale ajektivet quantum pluss det substantivdannende suffikset ‑or. Quantum betyr hvor mye, så mye som.
Grunntallene er altså én/éin, éi, ett/eitt; to; tre; fire; fem og så videre.
Eksempler på ordenstall/adjektiv
Huset er blått.
Blå hus er bra.
Det femte huset er bra.
Eksempel 1 er ei predikatssetning, altså ei setning med strukturen a = b. Huset likestilles altså med fargen blå; «blå» avgrenser nærmere hva som særpreger huset.
Visste du at «farge» er kun hankjønn i bokmål, men hankjønn og hunkjønn i nynorsk? De fleste av oss sier vel «ei farge, farga», ikke «en farge, fargen». De fleste av oss? Ja, de fleste av oss. Flesteparten av nordmenn bor ikke i Oslo og omegn og Bergen; flesteparten av nordmenn har trekjønnet grammatikk i ryggraden.
Eksempel 2 er også ei predikatssetning, men her står huset sammen med adjektivet blå som subjekt, mens «bra» er predikativet til subjektet «blå hus».
Eksempel 3 er også ei predikatssetning; den eneste forskjellen er hvilket adjektiv som nærmere avgrenser husets kvaliteter. I setninga over ble huset avgrenset med adjektivet blå; det er altså det blå huset, ikke det røde, svarte, eller et av husene med noen av de andre fargene som er bra. I denne setninga er det ikke det første til fjerde, men det femte huset som er bra. Rent grammatisk kunne det like gjerne stå Det blå huset er bra. Når vi kan bytte ut et ord på den måten uten at noe underlig skjer med grammatikken i setninga, skjønner vi at ordene vi veksler mellom må tilhøre samme ordklasse.
Ordenstallene er altså første, andre, tredje, fjerde, femte og så videre.
Hva er artikler?
Ikke alle språk har artikler; i Øst-Europa er det for eksempel mange språk som ikke har artikler i det hele tatt, latin fikk artikler først i middelalderen, gresk, engelsk og tysk har både bestemt og ubestemt artikkel, islandsk har kun bestemt artikkel, mens vi på norsk (og svensk og dansk) har både ubestemt og bestemt artikkel, som kan brukes både selvstendig og som substantivsuffiks. Hva gjør artikler? De er, som ordboka sier, et trykklett småord som knyttes til substantiv for å vise kjønn, tall og bestemthet. Den moderne grammatiske kategoriseringa av artikkel, er kvantor, altså mengdeord.
Igjen kan vi se hvordan alle disse tre ordene fint kan bytte plass med hverandre og fortsatt gi ei meningsfull, grammatisk uendret setning:
Jeg har ei gammel kråke.
Jeg har femten gamle kråker.
Jeg har ingen gamle kråker.
Det har lenge forundret meg at ordene for ingenting tar flertallsbøying.
Dette tydeliggjør forhåpentligvis hva artiklene kommer fra: De har opphav i tallordene, men siden de er ubetonede, skriver vi dem slik. Artiklene er derfor en/ein, ei, et/eitt; og i bestemt form den/det. Merk at i nynorsk og dialekt (og nynorsk er nærere faktisk språkføring enn bokmål i dette) bruker man gjerne pronomenene i stedet for bestemt artikkel. Se for deg denne utvekslinga hos børsemakeren:
Bokmål
― Hvordan var rifla etter justeringa?
― Jo, takk, den skjøt bra.
Nynorsk
― Korleis var rifla etter justeringa?
― Jo, takk, ho skaut bra.
Dialekt (nordlending)
― Kors’n va refla ætter justeringa?
― Jo, takk, ho skaut bra.
Tallord i praksis
Med den informasjonen avdekt, skjønner man plutselig at tallord og artikler er det samme! Men vi har likevel behov for å skille mellom dem, siden det utvilsomt er forskjell på om du har fem sjokolader, én sjokolade eller at du har en sjokolade. Merk hvordan trykket endrer seg i hvordan man leser de tre setningene: Jeg har fem sjokolader, Jeg har én sjokolade og Jeg har en sjokolade. Når vi bruker den ubestemte artikkelen, flyttes trykket i setninga over på substantivet. Fem og én fungerer som determinativer: de avgrenser referansen til substantivet. Men i motsetning til de andre eksemplene på determinativ over, én og fem, har de ubestemte artiklene annet trykk. Hvis du bytter ut tallordene med «de(n)», hører du at setningene har samme trykk og setningstone som i stad:
Jeg har fem sjokolader ≡ Jeg har de sjokoladene
Jeg har én ≡ Jeg har den sjokoladen
Jeg har en sjokolade ≡ Jeg har sjokolade
Aksenter
Før vi går videre, kan det være greit å si noen ord om aksenter. I norsk tjener aksenttegnene tre funksjoner:
De gir informasjon om trykk
De gir informasjon om uttale
De gir informasjon om ordopphav
1 Vanligvis, når vi har aksent plassert på et ord, plasseres også trykket der. Slik skiller vi mellom f.eks. alle og allé: Alle liker en grønn allé.
2 Denne aksenten forteller oss også noe om uttalen: Siden aksenten er akutt, altså trang om plassen når vi møter den i lesinga fra venstre mot høyre, er også vokalen trang. Det heter altså /ɑl(ː)ˈeː/, ikke /ɑl(ː)ˈæː/. Den gir oss også et hint om ordopphavet: Norske ord har normalt ikke trykk på siste stavelse; ordet er fransk. Tilsvarende gjør grav aksent. Grav aksent er aksenten som er åpen når du møter den, altså er vokalen åpen. Det heter altså òg, ikke óg siden uttalen er /oːg/, ikke /u:g/. (I det internasjonale fonetiske alfabetet er /o/ lyden å og /u/ lyden o.) På samme vis heter det kafé, ikke kafè, siden uttalen er /kɑˈfeː/, ikke /kɑˈfæ/. Merk at lånord fra italiensk, derimot har grav aksent; i italiensk er det kun vokalen e som kan få både akutt og grav aksent, mens vokalene a, i, o og u kun kan få grav aksent. Sammenlign uttalen av ordene perché og caffè: /perˈke/ og /kafˈfɛ/. Som i norsk, gjør den grave aksenten at vokalen blir åpen i uttale, ɔ: tenderer den mot en æ-lyd.
3Men en annen aksent gir mer informasjon om ordopphavet: circumfleks-aksenten, også kalt møne. I ord som vêr eller engelsk mêlée, forteller circumfleksen at en bokstav har forsvunnet. I norsk opptrer mønet vanligvis for å vise at den norrøne ð-en har falt ut: veðr har blitt vêr. Likedan er det på engelsk. Lånordet er fransk og mønet forteller at en s har falt ut: meslée har blitt mêlée; merk at hva gjelder akkurat dette ordet, har s-en også hatt ei annen utvikling: Den har blitt til en d i ordet medley.
De tre aksentene du må ha kontroll på er altså:
akutt aksent (´): markerer trykk og trang vokal (e uttales e, o uttales o)
grav aksent (`): markerer trykk og åpen vokal (e uttales æ, o uttales å)
circumfleks aksent (^): markerer vanligvis ikke trykk og sier at en bokstav har gått tapt; ordet får gjerne kompenserende vokalforlenging på grunn av dette
Merk at aksent skal ikke under noen omstendigheter brukes som erstatning for apostrof. Apostrof har vanligvis utforming som et komma og er hevet opp mot overlengdelinja. Dette er riktig: Knut «Kupper’n» Johannesen tok gull på 10 000 meter skøyter under OL i 1960. Dette er feil: Knut «Kupper´n» Johannesen tok gull på 10 000 meter skøyter under OL i 1960. Jeg skjønner hvorfor folk gjør den feilen, men da er det faktisk bedre å bruke skrivemaskinapostrofen i stedet.
Praktiske eksempler på bruk av tallord og artikler
Hvordan ser dette ut i praksis? Vi kan se på noen øvingssetninger:
Hankjønn
For en fin farge!
Mal veggen med kun én farge.
Den fargen er uakseptabel.
Hunkjønn
Jeg kjøpte meg ei ny klokke.
Jeg kjøpte meg éi ny klokke.
Jeg kjøpte meg den nye klokka du så i går.
Intetkjønn
Jeg sov under et tre.
Jeg hugde ett tre.
Jeg sagde ned det treet.
Nå klør du deg kanskje i hodet over at hunkjønnstallordet har akutt aksent. Jepp, det er håpløst. Språkrådet si forklaring per e-post var at de nok har hentet aksenten fra hankjønnsforma, og tilsvarende har også de nynorske tallordene fått feil aksent. Ut fra uttale skulle aksentene ha vært slik:
Hankjønn: én/èin
Hunkjønn: èi
Intetkjønn: ett/eitt
Dette er med andre ord et unntak fra regelen: Selv om uttalen er med åpen vokal på nesten alle entallstallordene, skrives alle tallordene med akutt aksent.
Eksempel 1: hankjønn
Merk hvordan setningas trykkplassering endres når man har artikkel kontra når man har tallord. For en fin farge! har trykket på fin og farge (de er nokså likestilte), mens Mal veggen med kun én farge har trykket på tallordet én. I tilfellet der man har tallord kan tallordet byttes ut med andre tallord. Man kunne like gjerne ha sagt Mal veggen med kun to farger, Mal veggen med hundre farger eller Mal veggen med ingen farger. Men det går ikke an å gjøre det samme der vi har artikkelen en: Man kan ikke bytte ut For en fin farge! med *For to fine farger!; det blir ugrammatisk. Man kan si For noen fine farger, for akkurat som at artikkelen en er ubestemt, er også noen ubestemt.
I eksempel 1.c ser vi hvordan en konstruksjon med bestemt artikkel blir: Nå må plutselig substantivet (og et eventuelt adjektiv) bøyes i bestemthet. Faktisk fungerer den bestemte artikkelen nesten som et tallord, for vi kunne ha sagt Mal veggen med den fargen tilsvarende Mal veggen med én farge. I begge tilfellene sier vi noe om bestemthet. Sammenlign det med setninga Mal veggen med en farge. Det er ikke klart hvilken farge det er, men kanskje kunden i en samtale med maleren har sagt at hvitt og svart ikke er farger, så bare mal veggen med en farge, så er jeg fornøyd. Hvilken farge maleren velger er likegyldig, så lenge det er en farge.
Eksempel 2: hunkjønn
I disse eksemplene valgte jeg å skrive like setninger der forskjellen er i bestemthet. Som i kommentarene over, ser vi forskjellen i bestemthet og trykkplassering. Setning 2.a har trykk på klokke, 2.b har trykk på éi og 2.c har trykk på nye klokka. Setning to lar oss bytte ut tallordet etter eget forgodtbefinnende. Vi kan si Jeg kjøpte meg to nye klokker eller Jeg kjøpte meg ingen nye klokker, og i alle tre tilfellene er fokuset i setninga på det samme: Hvor mange klokker som ble kjøpt. I den første setninga, derimot, er fokuset på at man har kjøpt seg ei ny klokke, ikke på at det faktisk bare var éi klokke man kjøpte. Og i det siste eksempelet har vi brukt en bestemt artikkel for å påpeke hvilken klokke det var snakk om.
Eksempel 3: intetkjønn
Igjen har vi tre tilnærmet likelydende setninger, og igjen ser vi hvordan å bytte ut artikkelen et med tallordet ett endrer setningstrykket og framhever antallet. Jeg hugde ikke to trær, men ett; jeg sov under et tre, det er ikke nøye hvilket.
Omskrivingsmetoden
Veldig ofte er en enkel måte å sjekke hvilken form man skal bruke, å skrive om til engelsk. I engelsk er de ubestemte artiklene a/an. Det er strengt tatt bare én artikkel, men hvis artikkelen stilles framfor en vokallyd, får den en innskutt ‑n. Hvis du, når du ytrer den samme setninga på engelsk, hadde sagt one (eventuelt a single, tilsvarende et(t) enkelt) i stedet for a/an, skal du nesten alltid bruke tallordet på norsk.
For en fin farge!
What a nice colour!
Mal veggen med én farge.
Paint the wall with one colour.
Jeg kjøpte meg ei ny klokke.
I bought myself a new watch.
Jeg kjøpte meg éi ny klokke.
I bought myself one new watch.
Jeg sov under et tre.
I slept under a tree.
Jeg hugde ett tre.
I cut down one tree.
Oppsummering
Omslagskunst til Half-life 2. Kilde: Wikimedia Commons. Såkalt fair use i USA. I Norden er dette omfattet av åndsverkslovens lovlige unntak fra opphavsrettslig beskyttelse.
Akkurat nå sitter jeg og nyter en skotsk sørpe-is (slush) mens Kjersti koser seg med en så skotsk sundae som du kan få: med Irn-Bru-smak. Det holder med én slush til meg og én is til henne; vi må jo tenke på hva det koster òg. Isbilen bruker å komme kjørende på søndager, og enhver som hører musikken hans bare må smile; han kommer kjørende med glede til nabolaget! Det er en trivelig mann som står bak disken der inne. Faktisk tror jeg det kun er den ene mannen som kjører den bilen. Er det nok med én mann til å gjøre jobben? Tydeligvis, for han sier iallfall at han trives med det.
Nå etterpå skal jeg ut i hagen og luke ugress. Hadde det bare vært et og annet ugress, hadde jeg ikke tatt det så nøye, men vi har ikke ett enkelt ugress her og der: Hagen nærmest er ugress. Når jeg er ferdig med dét for dagen, tror jeg jeg skal nyte ei fredelig, stille tid for meg selv der jeg gjør ingenting viktig – kanskje lese en tegneserie. Jeg har lest én av de tre tegneseriene jeg lånte ferdig, er midtveis i Wonderwoman og har igjen å lese Firefly. Har jeg tid til det? Hvis jeg bare følger med på klokka, burde det gå bra. Jeg har dessverre ikke klokke på handleddet lenger. Jeg har éi klokke som jeg virkelig liker, men den går dessverre ikke for tida.
Jeg skal sette av tid til én ting til: Klokka fire skal jeg logge på og spille Half-life 2 i forbindelse med forsøket på å sette ny Steam-rekord. Dessverre har jeg et problem: Det går ikke ett øyeblikk uten at det verker i skuldra fra den gamle arbeidsskaden min. Forhåpentligvis får luking mjuket opp skulderleddet så det går bedre.
Hva er egentlig primtegnene? De vanligste de fleste av oss har sett (på for eksempel amerikanske krimserier), er tegnene for fot og tommer. Men det finnes faktisk fire, og de var mer utbredt enn du kanskje tror. Og hva er du egentlig hvis du er skruppelløs?
Grader- og primtegn i EB Garamond. Illustrasjon: Tor-Ivar Krogsæter.
Den bevisste skribenten går ikke i den fella at vedkommende bruker såkalte dumme sitattegn. Jeg har ved et par tidligere anledninger (1, 2) skrevet om de forskjellige formene for anførselstegn, så jeg skal ikke gå noe nærmere inn på dem nå, men det kan være greit å repetere akkurat hva slike «dumme sitattegn» er, og hvordan de oppstod, så her er kortversjonen: Siden skrivemaskinen hadde et begrenset antall tegn tilgjengelig, måtte flere taster tjene mangfoldige funksjoner. De elleve forskjellige mellomromstegnene som typografien hadde funnet nødvendig, av hvilke seks brukes i løpende tekst, ble kokt ned til ett mellomrom med mellomromstasten; dermed har mange fortsatt uvanen at de taster to mellomrom etter punktum (siden det riktige mellomrommet etter tegnsetting er noe lengre enn mellomrommet mellom ord). Likedan var det med tegnene «'» og «"»: De måtte begge tjene funksjonen til flerfoldige forskjellige tegn. Denne artikkelen skal ta for seg fire av dem: primtegnene.
Primtegnene var opprinnelig romertallene Ⅰ–Ⅳ; en må da ha i mente at romertallene opprinnelig ikke ble skrevet subtraktivt, så en romer hadde heller skrevet I, II, III, IIII, V, VI, VII, VIII, VIIII, X; da skjønner man hvorfor kvadruppelt primtegn er fire haker. Disse ble skrevet som superskript, og fikk etterhvert sine egne funksjoner. Alle som har sett på rollespill har sett de to første sammen med utregning av høyde eller taktiske distanser (strategiske distanser bruker gjerne engelske mil). Til disse hører også et par ekstra tegn som hører eldre vitenskap (og også urmakerfaget) til: ters og kvart med parhestene linje eller strå, og skruppel.
I vitenskap brukte man betegnelsene prim, sekund, ters, kvart i sekstitallssystemet, slik at man fikk 1, 60, 3 600 og 216 000 underdelinger. I hverdagen brukte man dem i tolvtallsystemet, slik at man fikk 1, 12, 144 og 1 728 underdelinger. Måleenhetene var slik:
Lengdeenheter vist med primtegnene
Symbol
Unicode
HTML
Måleenhet
Forhold
For å produsere tegnet i tekstbehandleren, tast inn unicodekodepunktnummeret (heksadesimalt 0–f) og trykk Alt + X.
For å produsere tegnet i HTML, enten tast unicodekodepunktet mellom &#x…;, eller &#…; hvis du heller vil bruke desimalverdiene, eller &navn; hvis du vil bruke kortnavnet. Dømer: ⁄, ⁄ og ⁄ gir alle brøkstrek: «⁄».
Enheten linje var i bruk på 1600- og 1700-tallet, der enhetsverdien var delvis 1⁄12 og delvis 1⁄10 tomme, i en tid da tomme var basert på sjællandsk alen. Linje ble offisielt tatt i bruk som målenhet ved loven av 28. juli 1824 og fastsatt til: 1 linje = ¹⁄₁₂ tomme (Store norske leksikon: linje (lengdeenhet)).
Hvor presise var nå egentlig disse gamle måleenhetene? Det er vanlig å tro at alt var så mye mer upresist i gamledager, men det er ei sannhet med modifikasjoner. Når det kommer til stykket er enhver måleenhet akkurat like nøyaktig. Om du måler i tommer eller centimeter, linjer eller millimeter, meter eller yards, så er enhver måleenhet strengt tatt et instrument som digitaliserer omgivelsene: deler dem opp i passe store biter så vi vet hvordan vi skal forholde oss til dem. Det har ikke noe å si hvilkenmåleenhet du bruker, bare at du bruker den rett. Ja, verden var analog, men bare for å nevne noe: tenk nå på de fantastiske urverkene de greide å lage. Hvis vi tar utgangpunkt i den moderne tommen som er definert som eksakt 25,4 millimeter, får vi følgende størrelser:
tomme: 1″ = 25,4 mm
linje: 1‴ = 1⁄12″ = 2 7⁄60 mm = 2,11666 mm
skruppel: 1⁗ = 1⁄12‴ = 1⁄144″ = 127⁄720 mm = 0,1763888 mm.
Millimeterskalaen til et vanlig skyvelær (eller: skyvelære) har en noniusskala (en brøkdelsskala) på 1:20; man kan altså måle i enheter på 1⁄2 mm, ɔ: 0,05 mm. Det første skyvelæret ble faktisk funnet opp i 1631 (Wikipedia lenker til denne originalteksten som kilde til dette) og skal ha hatt opphav i Petrus Nonius’ forbedring av (det Wikipedia sier er) astrolabiet (som sannsynligvis heller var kvadranten (eller sekstanten?)). I uansett tilfelle er det ingen tvil om at å kunne måle i linjer og skrupler var praktisk nyttig og faktisk anvendelig allerede på den tida, og det er ingenting som tilsier at man ikke kunne ha hatt et skyvelær med oppløsning på både 1:5 (litt mer enn én skruppel) eller for den saks skyld langt mindre, slik vi i dag deler inn millimeteren i tideler, tjuedeler eller enda mindre enheter med skyvelæret.
Skruppelløs og skrupuløs
Så hva har dette å gjøre med å være skruppelløs og skrupuløs? Det latinske scrūpulum, -ī betød egentlig ‹liten, spiss småstein›, men hadde allerede da heller betydning av å gå med engstelig betenkelighet, nagende bekymring tvil, indre uro, skruppel (Latinsk ordbok). Dermed får man at en person som er skrupuløs er full av betenkeligheter, svært samvittighetsfull og en skruppelløs person er uten skrupler (begge sitatene: Caprona: Norsk etymologisk ordbok, Kagge forlag 2013 (6. opplag 2015)), altså uten billedlige småsteiner i skoen, bekymringer, dermed en som ikke lar seg plages av samvittighetsnag.
Med andre ord: Er du skrupuløs, kan ingen beskylde deg for å ikke rette en tanke til verdens problemer og hvilken rolle du selv spiller i det. Er du skruppelløs, går du uten «småstein» i skoen; ingenting som andre bekymrer seg over, bekymrer deg; og noen vil kanskje påstå at du er samvittighetsløs. En skrupuløs person og en skruppelløs person trives neppe i hverandres selskap, skjønt kanskje de kan smitte over på hverandre til beste for begge?
Endring 22. august 2022: Tilføyde et siste avsnitt og gjorde ei lita omskriving av nest siste avsnitt så teksten skulle flyte bedre.
Romersk bad frå sørvestre England. Bilete av brukaren bryan..., CC BY-SA 2.0, via Wikimedia Commons.
Eg skriv ein artikkel om solfangarar, og då oppdaga eg at solfangarteknologi første gong blei oppfunnen av kinesarane rundt 4 000 f.v.t. Grekarane fann opp sin eigen variant av dette i storheitstida si og vidareutvikla han, men det var med romarane at han for alvor blei raffinert. Seneca synast sjølvsagt at denne moderne luksusen er tull, som han skriv om i det 86. brevet sitt.
Nedanfor kan du lese litt av teksten (ordet «tekst» er faktisk både hankjøn og hokjøn i nynorsk, slik som «lov» er) til Seneca. Eg har lagt til noter i teksten; alle kommentarane er krysslenkja, so du kan klikke deg tilbake til der du var i teksten når du har lese merknaden.
[8] In hōc balneō Scīpiōnis minimae sunt rīmae1 magis quam fenestrae mūrō lapideō2 exsectae3, ut sine injūriā mūnīmentī4 lūmen admitterent; at nunc blattāria5 vocant balnea, sī quā6 nōn ita aptāta sunt,7 ut tōtīus diēī8 sōlem fenestrīs amplissimīs recipiant, nisi9 et lavantur simul et colōrantur, nisi ex soliō10 agrōs ac maria prōspiciunt. Itaque quae concursum11 et admīrātiōnem habuerant, cum dēdicārentur, dēvītantur12 et in antīquōrum numerum reiciuntur13, cum aliquid novī luxuria commenta est,14 quō ipsa sē obrueret15. [… 10 …] Nihil mihi vidētur jam interesse16, ārdeat balineum an calcat.
[8] I dette badet til Scipio er små rivner, heller enn vindauge, skorne ut av steinmuren, for å utan [å] skade festningsverket sleppe inn ljos; men no kallar dei bada mørke [som for møll og kakerlakkar], om dei på eit eller anna vis ikkje er blitt tilpassa soleis at dei heile dagen kan take imot sola ved hjelp av dei største vindauga, om ikkje dei både kan vaske seg og brune seg samstundes, om ikkje dei frå badekaret kan sjå ut over åkrane og hava. [9] Følgjeleg, dei [bada] som hadde samanstimlingar og vyrdnad då dei blei [fyrste gong] opna, blir unngåtte og avviste som ting frå gamledagar, straks luksusen finn på nokre {noko av} nye ting, med kva [nye ting] luksusen tek seg sjølv til grunne. [… 10 …] Inkje synast meg no for tida å skile mellom [det å seie at] Badet brenn! og Badet varmar!
Notar og merknadar
Alt det følgjande er henta frå Latinsk ordbog*. * Rektorane Johanssen, Nygaard, Schreiner: Latinsk ordbog, 2. gjennemsette oplag ved doktor S. Pantzerhielm Thomas, J. W. Cappelens forlag, Kristiania, 1921. Sidan boka er trykt i fraktur, har eg prøvd å syne dette i kommentarane med å bruke skrifta UnifrakturMaguntia, som eg henta frå Google Fonts.
Å ta bussen er bra: Ein får tid til å tenkje, tid i fred og ro, ein slepp å irritere seg over andre trafikantar, og kan – viss ein legg frå seg nettlesaren, YouTube og Twitter – få tid til å tenkje ein tanke eller to som ein kanskje ikkje har tenkt før; å kjede seg litt er faktisk ikkje så dumt. So mens eg sat på bussen, fekk eg lyst til å skrive, og so datt det ei rytmekjensle i hovudet mitt, og so fekk eg lyst til å utforske språket litt. Her er resultatet:
I morgon, i morgon, ja, då byrjer moroa
tida då alle med rollespeldraumar,
tida då de som vil knuse og mose
alt de eg byggjer og skapar og brengjer
so de kan leve i von:
Von om å finne eit sjon,
sjon som får pralande kjerringsnakkvengjer,
sjon som blir bore på angande gose,
sjon av ein lovnad om velstandsovflaumar.
Tru meg, dei renn vekk, de er utan oktroa.
Øv difor sosial interaksjon!
Ordforklaringar og kontekst
Invitasjon til nordvestkalamarisk skrivemånad 2022.
I år som i fjor blei alle spelarane inviterte til å vere med på nynorskskrivemånad, for å gjeve dei ein arena der dei trygt kan utfordre seg sjølve til noko dei ikkje er vane til. Hackmaster har eit system for sosiale interaksjonar som tek hensyn til kva rase spelaren er, kor sjarmerande og pene dei er, kor godt dei talar språket; og dessutan kva yrke den ein prøvar å inngå sosiale kontakt med har, slik at soldatar er meir mistenksame, medan seljarar er meir opne for kontakt. Resultatet ein får på denne sjekken avgjer kor mykje ein må justere sosiale evnesjekkar med.
Eg har forresten havna på følgjande omsetjingar av dei engelske orda ein brukar i rollespel: attack: åtak/angrep ❦ battle: kamp ❦ defense: forsvar ❦ skill: evne (tidlegare «ferdigheit») ❦ talent: talent ❦ proficiency: kunne/kunnen (tidlegare «yrke», men det blei for snevert i Hackmaster) ❦ arcane magic: esoterisk magi eller trolldom ❦ divine magic: guddommeleg magi eller trolldom, eller mirakel ❦ abilities: grunntrekk (tidlegare «eigenskap»)
Eg synest desse orda verker godt til dagleg bruk.
Dessutan høyrer det med til historia at dei eventyra eg har skrive til Frandorborg, lèt dei fastbuande tale ei brei dialekt som i skrift blir attgjeven med gamal, landsmålsaktig nynorsk. Dei som er med tapar ikkje noko på å ikkje vere med, mens dei som blir med, får sjansen til å tene seg nokre ekstra sosiale heppepoeng som dei kan bruke i spelet.
Etter å ha grubla litt over kva eg skreiv tidlegare om bruken av de og dem, eller i nynorsk dei og dei (men når ein talar des: De og Dykk!), kom eg til å tenkje på to ting: Eg sa ingenting om preposisjonar og objektform; og eg sa ingenting om omskrivingsmetoden. Her skal eg oppklare og forklare litt nærare kva dette er.
Tekstspalter i Samlagets Ordbok for grunnskolen : Nynorsk. Gammeldagse ordbøker i papirform har fortsatt nytte, skjønt denne er det kanskje ikke lenger behov for.
Dei som har lært seg andre europeiske språk enn engelsk, har vanlegvis vore borti kasus. Kva er kasus? Ordet kjem frå latin (som so mykje anna i språkvitskap): cāsus (genitiv cāsūs og fleirtal cāsūs, ikkje*cāsī (!) – ordet er blant dei få orda som høyrer til fjerde deklinasjon, så dersom ein seier eitt kasus, men fleire kasi, snakkar ein om ei sak, men øya Casos sitt eller elva Casus sitt. (For meir om dette, sjå kommentaren på sida.)
Det heiter altså
nom. ille cāsus,
akk. cāsum,
gen. cāsūs,
dat. cāsuī,
abl. cāsū;
nom. illī cāsūs,
akk. cāsūs,
gen. cāsuum,
dat. cāsibus,
abl. cāsibus når ein talar om eit kasus. Men når ein talar om øya Casus eller Casos eller Kásos i Egeerhavet, heiter det nom. illa Casus,
vok. Case,
akk. Casum,
gen. Casī,
dat. Casō,
abl. Casō,
lok. Casī (hugs at land, øyer, byar, trær, småvekster og plantar stort sett er hokjøn). Eller når ein talar om elva Casus i det kaukasiske Albania, heiter det nom. ille Casus,
vok. Case,
akk. Casum,
gen. Casī,
dat. Casō,
abl. Casō (ingen lokativ). Merk da òg at elva og øya har kort rotvokal, medan saken (altså kasuset) har lang vokal (som tilfeldigvis samsvarar med korleis med uttalar det på norsk).
Kasus blir nytta for å seie noko om kven som gjer kva, kven noko skjer med, eller kva noko blir gjort med: Har ein nominativ, veit ein kven eller kva som gjorde det; har ein vokativ, veit ein at den eller det som blir nemnt med namn blir tiltala, ikkje berre snakka om; har ein akkusativ, veit ein kven eller kva det direkte blei gjort med; har ein dativ, veit ein kven eller kva som indirekte blei påverka av det noko blei gjort med – der me i norsk hadde sagt til dømes til Markus, greier ein seg i latin med å berre seie Mārcō; har ein ablativ, veit ein kva eller kven ein fór frå, eller med kva noko blei gjort; og har ein lokativ, veit ein staden der noko skjedde.
Språka me kjenner til tenderer mot færre og færre kasus. Gresk hadde ablativ, men det blei slukt av genitiv, på same måte som instrumentalis og lokativ blei slukt av dativen; latin hadde eit levande lokativ, men det blei i stor grad slukt av ablativ. Norsk hadde fire levande kasus (nominativ, akkusativ, genitiv og dativ), men i skrift er dei så godt som borte: Akkusativ lever i dag berre i pronomen, dativ er dødt og den ablative eller lokative genitivfunksjonen lever kun i faste omgrep, så som «mann av huse» (dativ: alle fór ut) kontra «mann av huset» (litt dårleg norsk som tyder omtrent huset sin mann, mannen som styrer huset); «i live» (dativ: levande) kontra «i livet» (i løpet av tida ein lev); eller «til fjells» (gamal genitiv, på fjellet).
I dialekt står det litt betre til: æinnj skog, ti/åt skojinnj, ti skoja (en skog, til skogen, i skogen); æinnj sjø, sjøn, sjønå (en sjø, til sjøen, på sjøen). I Nord-Norge forsvann dativen for sopass lengje sidan, at sjølv ikkje tante Tone (som var lærar) kunne hugse å ha høyrt nokon bruke det. Per i dag står dativen sterkast i indre Trøndelag, på Vestlandet og i «dalstroka», altså i området frå grensa mot Nordland gjennom det indre av Trøndelag til Nordhordland og Voss og til Hallingdal, Toten, Hedmark og Solør. (SNL: dativ.)
Preposisjonar og akkusativ
Kort sagt er hovudregelen i norsk at alle preposisjonar styrer akkusativ. Det heiter dermed ikkje (i bokmål) «til de», men «til dem» (nynorsk har dei/dei i tredje person fleirtal); ikkje «frå vi», men «frå oss»; ikkje «under du», men «under deg». Kva er preposisjonar? Store norske forklarar:
Preposisjoner er en ordklasse med små ord som ikke bøyes, for eksempel på, før eller av. Preposisjoner binder sammen ord eller fraser, og det leddet som står etter preposisjonen, blir underordnet det som står foran.
⋮
Preposisjoner binder sammen ord og fraser litt på samme måte som subjunksjoner binder sammen setninger.
Det leddet som ein dannar med preposisjonen, kallar me eit preposisjonsledd, og preposisjonsleddet kan vere eit substantiv, eit pronomen og eit verb i infinitiv. Det første stussar neppe nokon på; det andre er av di pronomen er nettopp det namnet seier at dei er: eit ord me nyttar i staden for eit nōmen, ɔ: eit nemneord, ɔ: eit substantiv; og verbet er av di infinitivsformene av verb verkar som substantiv. Døme med verb i presens infinitiv: «Eg likar å syngje.» I denne setninga er eg subjekt, likar verbal, og kva er det eg likar? Eg likar objektet, altså det å syngje. Merk at viss me skriv om setninga til presens indikativ, ser me at ho ikkje lenger er grammatisk: *«Eg likar syngje.» Men me kan skrive ho om til perfektum infinitiv: «Eg likar å ha sunge.» Seier me det same i perfektum indikativ, blir det atter ugrammatisk: *«Eg likar sunge.». Infinitiv kan me altså forstå som ei substantivform av verbet.
Omskrivingsmetoden
Noko av grunnen til at mange slit med om dei skal bruke (bokmål) de eller dem, ligg nok i orda i seg sjølve: Dei er litt fjerne, litt langt der ute, dei er ikkje berre tredje person som allereie er fjernt frå oss, men tredje person fleirtal: Grupper blir gjerne endå fjernare for oss enn enkeltmenneskje. Ein veldig enkel måte å omgå dette på, er med å gjere omskriving og forenkling. Metoden går ut på at ein fjernar so mange unødige ledd som mogleg, at ein skriv om til ein person ein sjeldan eller aldri gjer feil med, som til dømes frå tredje person til første person, og at ein byter ut subjunksjonar (som relativpronomenet «som») med personlege pronomen.
I det som kjem vidare, skal me sjå på nokre dømer saksa frå ulike kjelder, som me kan bruke metoden på. I døma har eg framheva feilen, slik at det blir lettare å følgje prosessen.
Samtidig er bred mobilisering en suksessfaktor. Jo større bredde det er i de sosiale gruppene som deltar – fagforeninger, studenter, religiøse organisasjoner, osv. – jo større er sannsynligheten for at protestene også kan påvirke lojaliteten til de som støtter regimet.
Kinas interesser i krigen er langt fra like sterke, og landet har derfor mer begrenset innflytelse enn mange antar. Kina kan ikke bare trykke på en knapp og få Putin til å gjøre som Beijing ønsker. Kina kan heller ikke tvinge frem en forhandlingsløsning. En slik løsning er det først og fremst Russland og Ukraina som avgjør.
Betydningen av interesser forklarer hvorfor svakere parter ofte kan motstå de som er sterkere.
Mahmoud Farahmand, Høyre-politikeren som i fjor ble valgt inn på Stortinget, svarte veldig fint på et spørsmål han fikk av en journalist. Journalisten lurte på om han representerte alle med minoritetsbakgrunn fra Vestfold og Telemark.
Mahmoud Farahmand svarte at han representerte alle fra Vestfold og Telemark, og ikke bare de med minoritetsbakgrunn. Det er nettopp den type svar vi politikere med minoritetsbakgrunn bør gi når vi får den type ignorante spørsmål fra journalister som begrenser oss til en ensartet gruppe.
Rød m. fl.: jo større er sannsynligheten for at protestene også kan påvirke lojaliteten til *de som støtter regimet
Det første me gjer er å strippe setninga ned, slik at me får berre dei delane som er relevante for analysen. Heile førsteleddet er uviktig her: jo større er sannsynligheten for at; me har dermed setninga protestene også kan påvirke lojaliteten til *de som støtter regimet. Me kan òg fjerne siste del av setninga, samt konjunksjonen «også», slik at me får protestene kan påvirke lojaliteten til *de. Me kan forenkle verbet: protestene påvirker lojaliteten til *de. No har me ei setning som består av eit subjekt, eit verbal, eit direkte objekt og eit preposisjonsledd: protestenepåvirkerlojalitetentil *de.
Mange synest det er enklare når ein so skriver om setninga til første person eintal, og me ser feilen då endå klårare: protestene påvirker lojaliteten til jeg. Her merkar nok dei fleste at det er noko som ikkje stemmer. Ein kan vidare gjere setnina endå tydelegare med å byte ut substantivet med eit personleg pronomen, til dømes andre person eintal: du påvirker lojaliteten til *jeg. Framleis blir det ikkje rett; det er klårt at det burde vere du påvirker lojaliteten til meg.
Kan me forenkle setninga endå meir? Faktisk ja:
Når me har berre eit subjekt og eit objekt, er det enkelt å skrive om med verbet å slå sidan dette har så tydeleg ein handlande part og ein stakkar som er offer for handlinga.
Når me har setningar som også har indirekte objekt, er verbet å gjeve betre, sidan me instinktivt ventar eit svar på «til kven gjev du?»
Det direkte objektet kan me erstatte me meg viss me kun har subjekt, verbal og direkte objekt (og då verbet å slå), eller med til dømes blomar når me har verbet å gjeve (det indirekte objektet er då meg). Sidan me her har eit indirekte objekt i form av eit preposisjonsledd, kan me erstatte på følgjande vis:
protestene er subjekt → du
påvirker er verbal → gir
lojalitetene er direkte objekt → blomster
til dem er preposisjonsledd og indirekte objekt → til meg
Ein får då til slutt at setninga i dømet over protestenepåvirkerlojalitetentil dem, kan omanalyserast som å tilsvare (vere analog til) dugirblomstertil meg – eller, enda meir elegant, sidan me i norsk kan utelate preposisjonen før det indirekte objektet viss me stiller det indirekte objektet framom det direkte objektet: dugirmegblomster.
Tunsjø m.fl.: Betydningen av interesser forklarer hvorfor svakere parter ofte kan motstå *de som er sterkere.
&
Tajik: Mahmoud Farahmand svarte at han representerte alle fra Vestfold og Telemark, og ikke bare *de med minoritetsbakgrunn.
Me kan gjere med desse setningane som me gjorde over: forkorte og forenkle. Betydningen av interesser forklarer hvorfor svakere parter ofte kan motstå de som er sterkere kan me forenkle slik:
No kan det vere at nokon undrar seg over korleis eg kan fjerne heile som-leddet. Det er fordi leddet i praksis verkar som eit adjektiv: Det forklarar substantivleddet. Setninga «ein lortat gut ét» er det same som «ein gut som er lortat ét». (Vyrde fru Chefin og redaktrise, ja, her kunne eg godt ha sett inn eit komma, men det blir so stakkato at eg valde å late vere.) Ein ser då tydeleg at som-leddet er adjektivisk. Med andre ord kan ein skrive om «svakere partar kan tole dei som er sterkare» til «partar, som er svakare, kan tole dei sterkare partane» eller «svakare partar kan tole dei sterkare partane» eller «partar som er svakare kan tole partar som er sterkare»; alle desse setningane seier nøyaktig det same og er strukturelt likeverdige.
Betydningen av interesser forklarer hvorfor svakere parter ofte kan motstå *de som er sterkere
Svakere parter kan ofte motstå *de som er sterkere
Parter motstår *de som er sterkere
Parter motstår *de
Du motstår *jeg
Du motstår meg
Tilsvarer:
Du slår meg
På same vis kan me forenkle Tajik sitt utsagn. Ho sa at Mahmoud Farahmand svarte at han representerte alle fra Vestfold og Telemark, og ikke bare *de med minoritetsbakgrunn. Forenklingsprosessen ser då slik ut:
Mahmoud Farahmand svarte at han representerte alle fra Vestfold og Telemark, og ikke bare *de med minoritetsbakgrunn
Han representerte alle fra Vestfold og Telemark, og ikke bare *de med minoritetsbakgrunn
Han representerte ikke bare *de med minoritetsbakgrunn
Han representerte *de med minoritetsbakgrunn
Han representerte *de
Du representerer *jeg
Du representerer meg
Tilsvarer:
Du slår meg
Oppsummering
Ei setning hev objektform når ein har preposisjonsledd og når ein har eit direkte eller indirekte objekt; objekt er objekt. Ein må altså hugse på at 1) viss ein har ein preposisjon, skal det alltid vere akkusativ, altså objektform av pronomenet; og 2) viss ein har objekt i setninga, altså at setninga seier noko om den eller det som direkte eller indirekte vert utsett for handlinga, skal ein ha objektform av pronomenet. Hugs at pronomen berre er erstatting for eit substantiv. Setninga «Eg slår deg» kan like gjerne vere «Kari slår Ola», og setninga «Kari gjev blomar til Ola» er det same som «Kari gjev Ola blomar», som like gjerne kan vere «Du gjev meg blomar» (eller «Du gjev blomar til meg»).
Kort sagt: Er du usikker, forenkl setninga og skriv om, so finn du svaret kjapt. Lykke til! Og hjarteleg velkomen til verda av folk som ikkje lenger skriv og talar som om dei var oslopolitikar. Grøss‽ Me treng ikkje gjere slikt meir, no som me har lært å vite betre enn som so.
