Ny blogg II: Kjønn før og nå

Banneret valgt til forskerbloggen min Kjønn før og nå. Bildet viser ei romerinne som har en form for brystklede og som er i ferd med å senke seg ned på en mann.

Jeg har endelig fått min egen forskerblogg, og det må vel være lov til å være kry av det! Bloggen er under paraplyen til Forskning.no, og har tittelen Kjønn før og nå. Uheldigvis er URL-en jeg har fått, vel, ikke helt god; «kjonn-og-na» er ikke den beste omskrivinga av bloggtittelen de kunne kommet med. Første innlegget mitt ble lest av forholdsvis mange, later det til, og nå fremover antar jeg at jeg kommer til å skrive i første gang om Sulpicias dobbeltinversjon. Følg med!

Lingua latīna: Catull i oversettelse, dikt 16

Catulls 16. dikt: Forsvaret av manndommen

Utdrag fra masteroppgaven min, Cinaedus (…), kap. Ⅳ.

Ciceros glimrende oppsummering: Å være, heller enn å synes. Og ja, det skal være i passiv.

Catulls 16. dikt – eller sang som de gjerne benevnes – var ansett som så grovt, at det godt ut i det 20. århundret var uoversatt i publikasjoner. Skulle man i det hele tatt finne det oversatt, var gjerne det viktigste partiet, åpningslinja – som gjentas med fornyet mening til slutt – sterkt forfinet, som i Nuts to you, boys, nuts and go to hell. En nyere britisk oversettelse som er langt mer presis, er I will bugger you and face-fuck you.;¹¹⁸ verbet to bugger betyr bokstavelig talt Penetrate the anus of (someone) during sexual intercourse.¹¹⁹ Selv i dag, to årtusener senere, ble bruken av diktet del av en stor arbeidsrettsskandale i England, med påfølgende kommentering i alt av mediehus; BBC og konservative aviser skilte seg ut ved at de ikke en gang ville vise hva teksten faktisk betød på engelsk.¹²⁰

Diktet er et av de sterkeste eksemplene på hvordan Catull lekte seg med uttrykk, og gjennom håndverket hans gis leseren en ny opplevelse av det man akkurat hadde lest bare få linjer tidligere. Sentralt for diktet er mannsrollen. Nyere antropologi har vist at et samfunn ikke bare har én maskulinitet og én femininitet, men heller ei hegemonisk kjønnsrolleoppfatning, definert av den til enhver tid gjeldende samfunnseliten, med den konsekvens at de som ikke er del av eliten enten følger dem så godt de kan, eller velger seg å være utenfor paradigmet, i et kjønnsrollemønster som følgelig oppfattes som avvikende, utilstrekkelig eller mindreverdig. Denne kompleksiteten er å finne også i antikke kjønnsroller, og problemene kan ofte ses knyttet til det seksuelle.¹²¹ Sentralt for dette diktet er dermed om man kan identifisere mannen og mandigheta gjennom dikterens tekster eller ei,¹²² og det er nettopp dette spørsmålet som gjør at åpnings- og avslutningslinjene veksler så sterkt på hverandre. La oss først se på teksten i latinsk originaltekst:

Etter å ha gjennomgått kommentarer jeg har fått til kapitlene, har jeg sett behovet for å korrigere gjendiktninga av Catul. 16. Det ene jeg har gjort, er å få nordlendingen tydeligere frem i gjendiktninga ved å endre dikter til dekter. Strengt tatt skulle det helst ha vært med -ar-ending, men siden jeg har valgt å gjendikte det til min dialekt (ɔ: slik jeg snakker dialekten min), inkludert «feilene» et langt liv sørpå har «påført» den, har jeg valgt å bruke -er-endingene.

Den viktigste endringa er i linje 5. Originalen lyder Nam castum͡ esse pium poētam, og det var tre ting jeg ønsket å inkludere:

1. Nam: Uttrykker «jo», «dog», «ja», «for», «nemlig», og for øvrig en bekreftelse av innholdet som følger; det er altså ofte et forsterkende ledd. Latinsk ordbok beskriver det som en partikkel, da kausalt (angir grunnen til det som tidligere er sagt) (…); eksplikativt (dvs. som en nærmere forklaring el. opplysning til det foregående) (…); i spørsmål, forsterkende: «da», «vel»; henges i alm. etter et spørrende ord.. Jeg har uttrykt dette ved et midtstilt «jo».
2. castum͡ esse decet: Omsnudd blir dette det sømmer seg å være kysk/from/osv..
3. pium poētam: Allitterasjonen måtte være med, så jeg endret det tidligere «poet» til «dikter» og fikk dermed dydig dikter. Jeg ble indirekte gjort oppmerksom på av Pappa at trykksterk -i- selvfølgelig skal være -e-, så jeg endte opp med dydig dekter. Hadde jeg skrevet på «reinere» svolværing, hadde det stått dydig dektar, men -ar-endingene har aldri blitt naturlig for meg, så jeg valgte å holde meg til -er.

Jeg har for øvrig kursivert «é» i linje 4, og endret linje 6 til førr han sjøl, både fordi ipsum peker til ham, fordi det bedre får frem arsisene (de lange slagene), og fordi det faktisk er en mer presis gjengivelse av originalen.

Pēdīcābō ego vōs et irrumābō, Aurēlī pathice et cinaede Fūrī, quī mē ex vērsiculīs meīs putastis, quod sūnt mōlliculī, parum pudīcum. Nam castum esse decet pium poētam ipsum, versiculōs nihil necesse est; quī tum dēnique habent salem ac lepōrem, sī sunt molliculī ac parum pudīcī, et quod prūriat incitāre possunt, nōn dīcō puerīs, sed hīs pilōsīs quī dūrōs nequeunt movēre lumbōs. Vōs, quod mīlia multa bāsiōrum lēgistis male memarem putātis? Pēdīcābō ego vās et irrumābō.

Endret 2.1.2017: «i gang» ble erstattet med «i gjænge» for å få linje til å gå opp metrisk.

Til gjendiktninga har jeg valgt nordnorsk mål, av to årsaker: Det høver seg veldig godt, tatt i betraktning den sterkt muntlige karakteren diktet har; og metrikken lar seg langt bedre løse i den viktige åpningslinja, grunnet apokoperinga som hører til dialekten. Jeg må likevel får advare sarte sjeler om at teksten fortsatt er sterk kost:

Æ ska rævkjør og stapp att kjæft’n dokkers, din kuksuger, Aurel, og rumpis,¹²⁴ Furius, som har meint utfra småvers æ har dikta, som é søt, at æ sjøl ska vær en mjuking! Kyskhet søm’ sæ jo førr en dydig dekter, førr han sjøl, men det gjellj da ikkje småvers, og særlig når de har litt viddj og ynjde, vess det é litt usømmelig og småfrækt,¹²⁵ også vess de kanj klar å ægg fræm kløe… Hos gluntjan? Nei, æ meina dæm med kroppshår, dæm som ikkje får støle læm i gjænge. Væl, så dokker har læst om kyss i mange tus’n, og si’r at æ e minnjer manjdig? Æ ska rævkjør og stapp att kjæft’n dokkers.

Referanser

¹¹⁸ Fra bloggen Bookkake, hentet 21. august 2015 kl. 8.49.

¹¹⁹ Oxford Dictionaries, søkeord bugger, hentet 18. august 2015 kl. 18.42; Beard 2009; Quinn 2003 (1973): 143f.

¹²⁰ Beard 2009; Higgins 2009.

¹²¹ McGinn 1998: 165f, og særlig n. 15; Williams (2010: 180) forteller at According to the Priapic prime directive, a real man must always and only play the insertive role in hierarchically constructed encounters of this sort. og videre at Since men who played the insertive role were performing precisely the action [of penetration] that was understood to be masculine by definition, the noun vir (”man•) and its derivative adjectives and adverbs often have a specific nuance, referring not simply to a biological male male but to a fully gendered ”real man,• that is, one who penetrates.

¹²² Beard 2009.

¹²³ [Kommentar i fotnote, ikke av relevans her.]

¹²⁴ Her støtter jeg meg på Norsk ordbok: rumpis.

¹²⁵ Jeg støtter meg her på forslaget til Quinn (2003 (1973): 144f) hva gjelder denne tolkninga.

Bibliografi

• Bookake: Hovedside, Dirty Mondays: Catullus 16.
• Oxford Dictionaries.
• Beard, Mary: Pedicabo ego vos et irrumabo: what was Catullus on about?, fra The Times Literary Supplement, seksjonen A Don’s Life, publisert 25. november 2009.
• Higgins, Charlotte: Catullus still shocks 2,000 years on, fra The Guardian, seksjonen Charlotte Higgins on Culture, publisert 24. november 2009.
• McGinn, Thomas A. J.: Prostitution, Sexuality and the Law in Ancient Rome, Oxford University Press, New York, 1998.
• Williams, Craig A.: Roman Homosexuality, andre utgave, Oxford University Press, Oxford / New York, 2010.
• Catullus, Gāius Valerius (forf.) & Quinn, Kenneth (red., kommentarer): Catullus : The Poems, Bristol Classical Press, London, 2003 (1. opplag 1996). Utgaven er et gjenopptrykk av Macmillan Education Ltd.s utgave fra 1973; første utgave kom i 1970.

Lingua latīna: Catull i oversettelse, dikt 5

Status kapittel Ⅳ

Jeg jobber fortsatt med det fjerde kapittelet, og har avsluttet gjennomgangen min av Sulpicia. Jeg har utsatt Catull lenge nå, selv om han står før henne i teksten, fordi jeg har visst at det var mer arbeid med ham. Å arbeide med kortere dikt før ham, gjorde det enklere for meg nå som jeg skulle begi meg ut på tekstene hans, som jeg synes har vært vanskeligere å komme forstå og la meg begeistre for, slik Sulpicia gjorde. Catull har vetnet lenge har jeg sett på Sulpicias diktning, og to av diktene hennes har blitt presentert fullstendig. Men nå er jeg altså i gang, og første dikt av ham er ferdig bearbeidet typografisk og ferdig oversatt.

Gāius Valĕrius Catullus (87–54)

Utdrag fra masteroppgaven min, Cinaedus (…), kap. Ⅳ.

Moderne Catullus-byste fra Sirmione, Italia. Kilde: Encyclopædia Britannica. Creative Commons Attribution ShareAlike 3.0 (Generic)

Den fremste representanten for stilskolen som av Cicero ble kalt neoterikerne – neōteroi eller poētae novī: de nye dikterne – var Catull. De var ei gruppe diktere som lot seg inspirere av særlig grekeren Kallímakhos (3. årh. fvt.) samt den mer samtidige Parthénios av Nikea, som kom til Rom rundt slutten av 70-tallet fvt. Det ser ut til å ha blitt moteriktig for aristokratene fra slutten av det andre århundret fvt. å vise seg frem ved å resitere noen linjer poesi som imiterte den greske, erotisk-sentimentale diktninga. Dermed ble sjangrene for småvers (klassifisert som lyrikk og epigram) blant elitens mest populære tidsfordriv.¹⁰⁵ De nye dikterne var beundrere av a Callimachean aesthetic of brevity and learned wit,¹⁰⁶ men diktere som Catull ga det en klart romersk karakter:

Balanced understatement is the keynote, passing easily from colloquialism to angry insult with devastating directness, or to the obsessive repetition of phrases which seem to change in meaning each time they recur; or sliding off with equal assurance into succinctly evocative imagery. The style of the elegiac fragments is drier: the main tool here is logic rather than imagery; the dominant mood, a charactericstically Roman determination to get things straight — or, on less important occasions, to expose a fool to ridicule by the ironic use of antithesis and juxtaposition.¹⁰⁷

Catull ble omtalt og sitert både i samtida og ettertida med stor respekt. Man antar han virket fra en gang rundt 61–60 og frem til rundt 54, og Lesbia – pseudonymet han gir puella-en sin – var sannsynligvis velkjent i samtida som den beryktede Clodia, som ble gjort til latter av Cicero da han forsvarte den tidligere elskeren M. Caelius Rufus mot beskyldningene hennes om bl.a. forgiftningsforsøk. Skal man tro ryktene som verserte, som Catullus refererer til i 79. dikt, holdt hun seg ikke bare med flere elskere, men hadde også et seksuelt forhold til egen bror.¹⁰⁸

Flesteparten av Catulls 116 bevarte dikt og fragment er korte, og kan nærmest beskrives som epigrammatiske.¹⁰⁹ Språklig forsøker de å gi oss inntrykk av at vi hører dikterens egen stemme, og de er dermed nokså nær dagligtalen, som under Catull var i en overgangsfase; man finner derfor en del gammeldagse former som senere skribenter ikke bruker, men dette er nok ofte bevisste valg gjort av dikteren for å skape en følelse av påtatt høytidelighet. Obskøniteter brukes fritt, men ikke tilfeldig, og plasseres gjerne tekstlig for å skape en kontrast som gjør at de kan oppleves med den hele og fulle tyngden sin. Som hos Sulpicia – ei samtidig av ham, som ser ut til å både gjennom ektemannen og broren sin å ha blitt del av Catulls diktersirkel (se s. 22) – brukes neologismer fritt (nyskapte ord, gjerne for komisk effekt). Han har dessuten et rikt utvalg av sammensatte ord og diminutiver, som (&0133;) express [a complex] attitude, to the object named or described, ranging between the extremes of irony and pathos. Sometimes the diminutive mocks; sometimes it expresses affection; some­times it claims sympathy (…).¹¹⁰

De to viktigste diktene for studiet vårt av Catull, er de velkjente diktene 5 og 16. Begge diktene er skrevet i hendekasyllabisk meter, altså tre arsiser, fulgt av to thesiser, og deretter tre trokéiske føtter der siste fots sluttelement som anceps har tvetydig lengde.¹¹¹ I det 5. diktet erklærte han kjærligheten sin for henne og omverden, og lot oss få vite at de ikke kom til å bry seg om hva gamle, misunnelige, sladrende menn mener om dem. I det 16. diktet forsvarer Catull æra si, og vennene Fūrius og Aurēlius får høre at ikke er han bare mann, men mer mannfolk enn hva de kan håndtere.

Referanser

¹⁰⁵ Konstan i Harrison 2005: 350f; Levene i Harrison 2005: 32; Quinn 2003 (1973): xiii.

¹⁰⁶ Konstan i Harrison 2005: 351.

¹⁰⁷ Quinn 2003 (1973): xxviii.

¹⁰⁸ Quinn 2003 (1973): xii, xvi–xix og 414, sistnevnte av disse med referanse til Ciceros taler for Caelius, mot Pīsō og for Sestius (Cael. 32, 36 og 78, Pis. 28 og Sest. 16).

¹⁰⁹ Diktene 61–68 er fra 48 til 408 linjer lange.

¹¹⁰ Hemelrijk 1999: 149; Quinn 2003 (1973): xxvii–xxxi – sitatet s. xxxi.

¹¹¹ For grunnleggende metrikk, se under gjennomgangen av elegisk distikhon s. 28. de tidligere bloggpostene (Ⅰ, Ⅱ) mine om Properts.

Bibliografi

• Harrison, Stephen (red.): A companion to Latin literature, Blackwell Publishing, 2005. Herunder:
• Konstan, David: Friendship and Patronage
• Catullus, Gāius Valerius (forf.) & Quinn, Kenneth (red., kommentarer): Catullus : The Poems, Bristol Classical Press, London, 2003 (1. opplag 1996). Utgaven er et gjenopptrykk av Macmillan Education Ltd.s utgave fra 1973; første utgave kom i 1970.
• Hemelrijk, Emily A.: Matrona Docta : Educated women in the Roman élite from Cornelia to Julia Domna, Routledge, London, 1999.

Catullus’ femte dikt: Vi skal leve, mi Lesbia

Latinsk originaltekst

Vīvāmus mea Lesbia atque amēmus rūmōrēsque senum sevēriōrum omnēs ūnius aestimēmus assis! Sōlēs occidere et redīre possunt; nōbis cum semel occidit brevis lūx, nox est perpetua ūna dormienda. Dā mī basia mīlle, deinde centum; dein mīlle altera, dein secunda centum; deinde usque altera mīlle, deinde centum. Dein cum mīlia multa fēcerimus – conturbābimus illa, nē sciāmus, aut nē quis malus invidēre possit, cum tantum sciat esse bāsiōrum.

Gjendiktning av undertegnede

La oss leve mi, Lesbia, og elske, og det sladderet til de gamle, gretne – la oss verdsette alt sånt fjas én as!¹¹³ Soler dør, men de vender òg tilbake; én gang dør jo for oss det korte lyset – i den evige natta sover alle. Gi meg ett tusen kyss, så hundre nye; enda følg på med tusen, derpå hundre; og så tusener til, og enda hundre. Når vi, deretter, har gjort mange tusen – la oss rote dem sammen så det ikke vites, hvis noen kaster ondt på oss, av oss hvor mange av kyss vi har latt telles.

Myntenhet som i seinrepublikken var lik ¹⁄₂₄ pund kobber (L.o.: ās).

Med unntakt av linje fem, som krever av leseren å lese linja med et uvant trykk på for, synes jeg oversettelsen/gjendiktninga fungerer bra. Tips til hvordan løse linje 5 mottas med stor takk! Tilføyelse, litt senere i dag: Jeg fant ei bedre oppbygging av fjerde og femte linje, og synes de fungerer godt nå. (Tidligere formulering: Dø kan solene, og kan snu tilbake, | én gang dør jo det korte lyset for oss;

Lingua latīna: Sulpicia i oversettelse, dikt 4 og 6

Per 15. august 2015 (?): Jeg har redigert Sulpicias fjerde dikt, etter å ha blitt gjort oppmerksom på av biveilederen min at siste linje måtte tolkes på en annen måte. Sulpicia forteller ikke at foreldrene frykter at hun skulle gi etter for lyst, men heller at de frykter at hun skulle ende opp med å spille andrefiolin^* for Cerinthus, til fordel for ei tilfeldig hore han har funnet seg. I den nye gjendiktninga har jeg fått med to betydninger for #299;gnōtō: ukjent og lavbyrdig. Den gamle gjendiktninga lød slik: jeg lar meg felles av lyst; slik får man lavbyrdig seng. Jeg må si jeg er veldig fornøyd med at jeg lykte å beholde spenninga i linja, slik at når man leser linjas andre pentameter starter med ei skal kunne forvente at det er snakk om ei jente, deretter beskrevet som ukjent og lavbyrdig og får vite svaret først i siste stavelse; jeg mener jeg har lyktes i å strekke spenninga i linja maksimalt, slik Sulpicia selv har gjort i originalteksten.

^{Yardley, John: Minor Authors of the Corpus Tibullianum, fra serien Bryn Mawr Latin Commentaries, Thomas Library, Bryn Mawr College, Bryn Mawr, Penn, 1992, s. 27.}

I forbindelse med skrivinga av kapittel Ⅳ har jeg sett på Sulpicias diktning, og to av diktene hennes har blitt presentert fullstendig. Jeg tenkte å dele oversettelsene mine med dere, og tilbakemeldinger settes stor pris på. Det kan være verdt å nevne at diktene hennes er skrevet på elegisk form, så dersom man ikke er kjent med metrikken, anbefaler jeg å ta en titt på to av artiklene mine fra for lenge siden: I Lingua latīna: Elegīae Sextī Propertiī, pars Ⅰ tar jeg kort for meg hvordan ei verselinje skrevet i elegisk distikhon bygges opp, og i Lingua latīna: Elegīae Sextī Propertiī, pars Ⅱ har jeg noen tips om hvordan lese med metrikk og ei ordliste.

Jeg har oversatt alle diktene, men kun fjerde og sjette dikt er gjendiktet i si helhet. I første dikt erklærer hun kjærligheten for omverden; i andre dikt beklager hun at hun ikke får feiret bursdagen sin i Roma der den elskede Cerinthus er, og i tredje dikt forteller hun at hun har lyktes å overtale onkelen Messalla til å la henne feire den i Roma likevel; i fjerde dikt lar hun Cerinthus få høre hva hun mener om sidespranget han har tillatt seg; i femte dikt er hun syk og ensom; og i sjette dikt velger hun å forlate ham.

I tekstene nedenfor har jeg markert de trykksterke stavelsene med en prikk under, både på latin og norsk.

Sulpicia 4 (Tib. 3.16) – irettesettelsen av Cerinthus

Latinsk originaltekst

Grātum est, sēcūrus multum quod iam tibi dē mē permittīs, subitō nē male inepta cadam. Sit tibi cūra togae potior pressumque quasillō scortum quam Servī fīlia Sulpiciā: Sollicitī sunt prō nōbis quibus illa dolōris nē cēdam īgnōtō māxima causa torō.

Gjendiktning av undertegnede

Takk for at du allerede så lettsindig mot meg så mỵe tillater, så jeg med ett vondt faller om som en narr. Måtte til større bekymring togaen – veid med en ullkurv – være, og hora, enn meg, Sulpicia, Servus’ barn. Uroes gjør de for oss, for hvem største bekymring er at jeg skal vike for ei ukjent og lavbyrdig seng.

Dersom første linje ikke rendres riktig, er det fordi y-en skjuler prikken under. Her er linja ukursivert: Takk for at du allerede så lettsindig mot meg så mye

Det kan være verdt å bemerke at jeg i oversettelsen har valgt å la Sulpícia betones på første stavelse – Súlpicia – som egentlig er ukorrekt. Her er verdt å merke at vi leser med betoning; det hadde vært fremmed for romerne. Det var to grunner til at jeg gjorde dette valget. Det ene var for å få det så nært som mulig originalteksten; hun sier faktisk sitt eget navn nettopp med den «trykk»-plasseringa i diktet, og med sitt eget navn som det siste i linja vektlegges det. Ved å ha det som det første som sies etter cesuren i den norske oversettelsen, får man noe av den samme effekten på norsk, og dersom man leser siste stavelse som -ja i stedet for -ïa, fungerer det brukbart metrisk. Den andre grunnen var at jeg ønsket å få et énstavelsesord som siste ord i verselinja, og det var umulig å sette navnet hennes til det, siden vi leser med betoning; navnet hennes kan ikke betones på siste stavelse når man leser på norsk. Løsninga på problemet ble å bytte ut datter med barn, og sluttresultatet synes jeg fungerte.

Sulpicia 6 (Tib. 3.18) – poetens beklagelse

Redigert 31. januar 2017: Jeg har gjort endringer i gjendiktninga av Sulpicia 6, for å slippe den danske ordstillinga med eiendomspronomenet før substantivet og substantivet i ubestemt form; det er langt bedre norsk (og riktig, ettersom den danske ordstillinga på norsk uttrykker trykksterkt pronomen, og et påpekt eiendomsforhold, heller enn et nøytralt) å ha dobbel determinativ / bestemt form etterfulgt av pronomen. Endringene er som følger:

• l. 1: La meg nå ikke for deg, mitt lys, bli en glødende yndling → La meg nå – lyset mitt – ikke, for deg, bli en glødende yndling. Merk at den nye varianten får god hjelp til rytmen av tegnsettinga, og at både originalen, den gamle og den nye versjonen har «lys» på trykksterk stavelse.
• l. 3: opprinnelig skulle jeg, tåpen, ha greid å begå noe gjennom min ungdom → skulle jeg, tåpen, i ungdommen min ha begått bare noe. I den nye versjonen har jeg greid å kvitte meg med hjelpeverbet «ha greid»; det var ikke galt å ha det med (det lå implisitt i betydninga av «commīsī», men det var ikke nødvendig.

Latinsk originaltekst

Nē tibi sim, mea lūx, aeque iam fervida cūra ac videor paucōs ante fuisse diēs, sī quicquam totā commīsī stulta iuventā cuius mē fatear paenituisse magīs, hesternā quam tē solum quod nocte reliquī, ardōrem cupiēns dissimulāre meum.

Gjendiktning av undertegnede

La meg nå – lyset mitt – ikke, for deg bli en glødende yndling slik som jeg synes ha blitt nå disse dagene før; Skulle jeg, tåpen, i ungdommen min ha begått bare noe som jeg kan tilstå å si mer er til anger for meg, enn å i gårdagens natt å ha latt deg alene forlates – jeg lot en glødende lyst skjules av hensyn til meg.

Tilbakemeldinger

Som nevnt over og i tidligere poster, setter jeg stor pris på tilbakemeldinger. Det var en del som viste interesse for de forrige postene mine der jeg tok for meg noen bevingede ord (post 1, 2 og 3), og jeg håper Sulpicias vakre diktning kan bli satt pris på av flere enn meg. Dersom noen er nysgjerrig på å lese henne og finne ut om henne, kan jeg komme med et par anbefalinger:

• Skoie, Mathilde: Reading Sulpicia : Commentaries 1475–1990, Oxford University Press, New York, 2002.
• Tibullus, Albius & Lygdamus & Sulpicia; Dennis, Rodney G. & Putnam, Michael C. J. & (oversettere): The Complete Poems of Tibullus : An En Face Bilingual Edition, University of California Press, Berkeley / Los Angeles / London, 2012
• Hemelrijk, Emily A.: Matrona Docta : Educated women in the Roman élite from Cornelia to Julia Domna, Routledge, London, 1999.

Og nå, for meg, var det tilbake til skrivinga.

Lingua latīna: Elegīae Sextī Propertiī, pars Ⅰ

Elegīa, liber quartus, pars nōna

Neste post om Properts’ elegi: Lingua latīna: Elegīae Sextī Propertiī, pars Ⅱ

Det andre vi gikk gjennom på torsdag, var første del av en av Sextus Propertius’ elegier, der han lar Paullus’ (sīc) kone snakke til Paullus fra grava. Diktet er fullt av vakre bilder, som er typisk for elegiene; man sa ikke ting direkte. Når ting sies indirekte, kalles det i lyrikken en metonymi. Man kan for eksempel si graven i stedet for den døde, eller tallerken i stedet for mat.

Ordet «elegi» kommer fra gresk via latin. Her er definisjonen slik den er å finne hos Lewis & Short:

ĕlĕgīa (ĕlĕgēa , in Ov. ĕlĕgēĭă ), ae, f., = ἐλεγεία.

An elegy: “form elegia,” Quint. 10, 1, 58; 93; Stat. S. 1, 2, 7; Mart. 5, 30, 4; Aus. Parent. 7, 1; “form elegea,” Quint. 1, 8, 6; “form elegeia,” Ov. Am. 3, 1, 7; 3, 9, 3; id. R. Am. 379.—

A kind of reed: “est et obliqua harundo, non in excelsitatem nascens, sed juxta terram fruticis modo se spargens, suavissima in teneritate animalibus: vocatur a quibusdam elegia,” Plin. 16, 36, 66, § 167.

Latinsk lyrikk var skrevet på vers. Hvorvidt man kunne høre trykkplasseringa på latin, slik man gjør i de fleste språk i dag (japansk er her et velkjent unntak), er uvisst. Det man dog vet, er at vokallengde var viktig, og lyrikken er en av plassene man har kunnet se hvilke vokaler som var lange – eller, rettere sagt, hvilke stavelser som var lange – på grunn av metrikken. En daktylisk fot består av ett langt og to korte slag. De to korte slagene kan dessuten erstattes at ett langt; man får altså to lange slag etter hverandre, og dette kalles en spondé. Det siste slaget, altså foten, i et daktylisk heksameter er alltid kun ett langt og ett langt eller kort slag; dette elementet kalles en anceps. Delene av føttene har også navn: det lange slaget kalles arsis og det korte slaget kalles thesis. Pustepauser kan òg forekomme, og som i musikken kaller man en slik for en cesur, av latin caesura; slike cesurer dannes ved ordslutt med betydnings-innsnitt. (prof. Synnøve des Bouvrie).

Et spesielt metrum er det som kalles elegisk distikhon, av gresk δίστιχον, som betyr «to-rader». Her velger jeg å romanisere gresk «-χ-» som -kh- i stedet for den engelske varianten -ch-, som ofte feilaktig blir uttalt som «-tsj-». En distikhon består av først ei heksametrisk linje, og deretter ei pentametrisk linje, men på sistnevnte telles seks slag! Ut fra hva jeg forstår fra oversikten vi har fått på forelesning, er den tredje og den sjette foten i den pentametriske linja kun bestående av én arsis; det blir altså et halvt slag. For å overføre det til musikkspråket: Det blir som å telle to ⅝-takter etter hverandre.

Textus Propertiī, liber quartus, pars nōna

Slagmarkeringa er gjort i henhold til beskrivelsen jeg har gitt over. Hva gjelder pentametrene, har jeg tatt utgangspunkt i ⅝-takta jeg foreslo over, altså to daktyler og en arsis (lang-kort-kort lang-kort-kort lang, lang-kort-kort lang-kort-kort lang), der to thesiser ved behov har blitt erstattet med en arsis.

1 Dēsine, Paulle, meum lacrimīs urgēre sepulcrum: 2 panditur ad nullās iānua nigra precēs; 3  cum semel īnfernās intrārunt fūnera lēgēs, 4 nōn exōrātō stant adamante viae. 5 tē licet ōrantem fuscae deus audiat aulae: 6 nempe tuās lacrimās lītora surda bibent. 7 vōta movent superōs: ubi portitor aera recēpit, 8 obserat ēversōs lūrida porta rogōs. 9 sīc maestae cecinēre tubae, cum subdita nostrum 10 dētraheret lēctō fax inimīca caput 11 quid mihi coniugium Paullī quid currus avōrum 12 prōfuit aut fāmae pignora tanta meae 13 nōn minus immītēs habuit Cornēlia Parcās, 14 et sum, quod digitīs quīnque legātur, onus. 15 damnātae noctēs et vōs, vada lenta, palūdēs, 16 et quāecumquē meōs implicat unda pedēs, 17 immātūra licet, tamen hūc nōn noxia vēnī: 18 det Pater hīc umbrae mollia iūra meae.

Commentariī in textum

Sententia ①
1. dēsine: imperativ aktiv indikativ 2. pers. sg.: hold opp, slutt
2. lacrimīs: midlets ablativ, av lacrima, -ae: tårer
3. urgēre: utfyllende infinitiv, av urgēō, -ē, ursī, —: presse, drive; byrde, undertrykke; stenge inne
4. sepulcrum: sepulcrum, -ī: grav

Sententia ②
1. panditur: presens passiv indikativ 3. pers. sg., av pandō, -ere, pandī, passum, her: den åpnes
2. precēs: prex, -is: bønn. Ordet er vanligvis brukt i flertall (ref.: Lewis & Short).

Sententia ③
1. semel: én gang (adv.)
2. īnfernās: akk. pl. grunnet bevegelse, av īnfernus, -a, -um:
3. fūnera: fūnus, -eris (n): metonymi for «gravferd»
4. lēgēs: lēx, -gēs (f): lov. Ut fra sammenhengen lar det seg forstå at det er betydninga «lov» og ikke futurum aktiv indikativ 2. pers. pl. av legō, -ere, lēgī, lectum (å velge; samle; ta, stjele; reise gjennom; lese; etterlate) man er ute etter; her hjelper dog metrikken oss, for stavelsen er lang, så det er kun den førstnevnte betydninga som er mulig.

Sententia ④
1. exōrātō: futurum aktiv imperativ 3. pers. sg. av exōrō (1): jeg ber, jeg overvinner
2. adamante: av adamās, -ntis: fast, hard, det hardeste stålet, diamant (!), urokkelig.

Sententia ⑤
1. ōrantem: partisipp, akkusativ sg. av ōrāns, -tis (m, f, n), med ablativen ōrantī når det er adjektiv. Kommer av verbet ōrō (1): å tale, å snakke.
2. fuscae: fuscus, -a, -um: mørk, svart; hes (om stemmen). Er her genitiv sammen med aulae: deus fuscae aulae – mørkehallens gud.
3. audiat: presens aktiv konjunktiv 3. pers. sg.

Sententia ⑥
1. nempe: adv.: sannelig, jo, selvsagt, utvilsomt
2. lacrim&amacro;s: her substantivet lacrima, -ae: tåre
3. lītora: lītus, -toris (n): strender
4. surda: nom. pl. (n) av surdus, -a, -um: døv, taus, stille.
5. bibent: futurum aktiv indikativ 3. pers pl. av bibō, -ere, ī, bibitum

Sententia ⑦
1. vōta: bønner, løfter, ønsker, av vōtum, -ī.
2. portitor: portitor, -tōris: fergemann
3. aera: aes, aeris: betaling, avgift; kobber, bronse, messing; mynt
4. recēpit: perfektum aktiv indikativ 3. pers. sg. av recipiō, -ere, -cēpī, -ceptum

Sententia ⑧
1. obserat: av ob (mot) + sera (bjelke som settes som slå for døra): obserō (1)
2. ēversōs: ēversus, -a, -um: sammenrast, perfektum passiv partisipp av ēverrō, -ere, ēverī, ēversum: å feie, koste ut.
3. lūrida: lūridus, -a, -um: mørk, dyster; blek, askegrå
4. rogōs: rogus, -ī: likbål; grav.

Sententia ⑨
1. maestae: maestus, -a, -um: trist, bedrøvet
2. cecinēre: forkortet form av perfektum aktiv indikativ 3. pers. pl., av canā, canere, cecinī, cantum: å synge, blåse (horn), lyde etc.
3. tubae: tuba, -ae. Her besjeles instrumentet; det står tubae maestae cecinērunt – bedrøvede horn spiller.
4. cum: I denne sammenhengen da?
5. subdita: understukket, stukket under. Peker her til neste linjes fax: fakkel.

Sententia ⑩
1. dētraheret: imperfektum aktiv konjunktiv 3. pers. sg., av dētraho, -ere, -trāxī, -tractum: å trekke, fjerne o.l.
2. lectō: av lectus, -ī: seng, båre
3. fax: fax, -cis (f): fakkel
4. Linje 9 og 10 henger svært tett sammen. Sorteres teksten blir den omtrent slik: cum fax inimīca subdita lecto caput nostrum dētraheret. Man ser da at cum styrer konjunktiv.

Sententia ⑪
1. currus: currus, -ūs: vogn, kjerre, karjol
2. avōrum: av avus, -ōrum: bestefar, forfader

Sententia ⑫
1. prōfuit: prōdesse: å være gavnlig for, til nytte for
2. aut: eller. Husk at aut … aut betyr verken … eller.
3. pignora: av pignus, -ōris (n): pant

Sententia ⑬
1. minus: intetkjønn av minor, -ōris (m/f); minus, -ōis, som er komparativ av parvus, -a, -um
2. immītēs: akkusativ pl. (står til Parcās) av immītis, -is (m/f); immīte, -is (n)
3. Parcās: Parca var ei av de tre skjebnegudinnene.

Sententia ⑭
1. legātur: Her avslører metrikken at det er verbet legō, -ere, lē det er snakk om, altså i denne sammenhengen samle som i å samle med fingrene. Verbet står i presens passiv konjunktiv 3. pers. sg., her betydende [det] kan samles
2. onus: onus, oneris: last

Sententia ⑮
1. vada: vadum, -ī (n): vadeplass
2. lenta: lentus, -a, -um: treig, klebrig, lummer
3. palūdēs: palūs, -ūdis (f): sump, myr

Sententia ⑯
1. quāecumquē: ubøyelig, betyr hvorenn eller hvordan enn
2. implicat: presens aktiv indikativ 3. pers. sg av implicō (1): å tvinne inn, omfavne, gripe, forene, implisere, involvere, gjøre forlegen
3. unda: unda, -ae: bølge
4. pedēs: pēs, pedis: fot, her: føtter. Metrikken avslører her at det er snakk om pēs, pedis, og ikke pedes, peditis.

Sententia ⑰
1. immātūrā: immātūrus, -a, -um: umoden. Metrikken avslører en ablativ.
2. hūc: ubøyelig: her, på denne plassen
3. noxia: noxia, -ae: skade

Sententia ⑱
1. det: presens aktiv konjunktiv av dō, dare, dedī, datum: å gi
2. umbrae: umbra, -ae: skygge
3. mollia: mollis, -is (m/f), molle, -lis (n): myk, mild
4. iūa: iūs, iūris: dom

Vertere Norvegicē

1 Slutt, Paullus, å plage grava mi med tårer: 2 den sorte døra åpnes ikke for noen bønner; 3 når en gang gravferdene har gått inn i dødsrikets lover, 4 med ubønnhørlig jernport står veiene [stille]. 5 La bare mørkehallens gud høre deg beende: 6 De tause strendene skal jo drikke tårene dine. 7 Bønner beveger himlenes makter: så snart fergemannen har mottatt myntene, 8 de likbleke portene stenger for sammenraste likbål. 9 Slik spiller bedrøvede horn, mens [under vårt] 10 den fiendtlige fakkelen stukket under båra vår fortærte hodet. 11 Hva har ekteskapet med Paullus, hva har forfedrenes triumfvogn, 12 gavnet [meg], eller så store bevis på omdømmet mitt? 13 Cornelia har ikke hatt mindre strenge skjebnegudinner, 14 og jeg er en last som kan samles med fem fingre. 15 Fordømte netter og dere, treige vadeplasser, sumper, 16 og hvilket vann enn snører føttene mine, 17 skjønt før tida er moden, har jeg dog kommet uskyldig: 18 måtte Dødsrikets Fader her gi skyggen [min] milde dommer.

Masteroppgave: Nytt utkast til strukturen

På slutten av forrige semester la jeg endelig frem det første utkastet mitt til kapittel 1. Jeg har lenge sett frem til å skrive denne oppgaven, og den foreløpige arbeidstittelen min er Cinaedvs – seksualmoral i førkristen romertid: Hvordan seksualitet og seksuelt avvik kom til uttrykk i det offentlige roms sosiale prosesser. De som har interesse av det, er velkommen til å lese prosjektskissa mi. Når jeg ser på den nå i ettertid, synes jeg den ene overskrifta mi, Estne historia magistra vitae?, er pretensiøs, men den står nå en gang slik den er. Tilbake til saken: Jeg la endelig frem utkastet mitt, og det fenget folks interesse. Men så kom tilbakemeldinga mi fra professor Richard Holt, hovedveilederen min: Han syntes det virket veldig interessant, men (…), but it’s a recipe for disaster. Han hadde helt rett. Da han gikk gjennom oppgaven min, slik jeg hadde lagt den opp, kom han frem til at jeg hadde skissert ei arbeidsmengde som tilsvarte syv–åtte avhandlinger, noen av dem på størrelse med ei doktoravhandling. Jeg måtte gjøre noe, men jeg visste ikke helt hva.

Jeg fikk god tid til å tenke mye i sommer, og jeg har gjort nettopp det. Jeg hadde egentlig tenkt å jobbe med å lage en database ut fra lovbøkene (Digesta-ene), men det ble ikke gjort noe masteroppgavearbeid i det hele tatt i sommer; i stedet konsentrerte jeg meg om å prøve å holde hodet over vannet, å arbeide og å trene. (At jeg blir mer utslitt av å være belemret med ei mental helse under pari enn av å dra på trening, er nokså frustrerende, men det er nå en gang slik det er.) Jeg begynte å få litt mer oversikt over idéene mine da jeg kom tilbake til Tromsø, og slik jeg ser det nå, er det klart hvordan oppgaven må struktureres. Oppgaven skal kort fortalt 1. se på lovarbeidet rundt ekteskap, seksualitet og seksualmoral, og herunder seksuelt avvik, og 2. se på hvordan dette er representert i romersk lyrikk og komedie. Her er den foreløpige grove skissa mi over hvordan oppgaven skal bygges opp:

• Kapittel 1: Introduksjon («Fortale»?), presentasjon av problemstilling &c.
• Del 1: Lovene
• Kapittel 2: Keiser Augusti moral- og ekteskapslover, leges Iulia & Papia Poppaea (kan man skrive det slik?).
• Kapittel 3: Senere keiseres lovarbeid ifht. ekteskap og moral.
• Hvordan dette kapittelet skal legges opp, er jeg noe usikker på, men dette er bare ei grov skisse, som sagt.
• Del 2: Litteraturen
• Kapittel 4: Hvordan holdninger til seksualitet og seksuelt avvik kom til uttrykk i lyrikken.
• Catullus:
• Slutten av republikken, altså forut for Augusti regjeringstid.
• Drømmende romantiker (f.eks. Catullus 5, og en haug med andre dikt),
• men mann med ordene i behold og evne til å forsvare æra si(Catullus 16).
• Tibullus:
• Under Augustus.
• Et levende paradoks:
• Anti-militaristisk dikter,
• men del av ridderklassen, så med andre ord hærfører.
• Drømmende dikt om den vakre ungdomstida.
• Bonderomantikk?
• Sulpicia:
• Under Augustus.
• Eneste romerinne hvis lyrikk er bevart (det finnes riktignok noen små fragmenter av andre dikterinner.
• Som Catullus skrev også hun til et pseudonym.
• Kapittel 5: Hvordan holdninger til s. og s.a. kom til uttrykk i komediene.
• Jeg vil anta at det her er mest hensiktsmessig å se på én komedie, og da velge en komedie fra den seinere keisertida.
• Del 3: Funn
• Kapittel 6: Det virker naturlig at det er i dette kapittelet jeg trekker linjene mellom lovarbeidene og hva vi kan si om det romerske samfunnet ut fra samtidsdiktninga.
• Kapittel 7: Konklusjon.

Med dette som utgangspunkt, håper jeg å kunne sende et nytt førsteutkast til første kapittel i løpet av neste uke. Jeg har for øvrig planlagt å legge frem en tekst på neste masterseminar.

Så da er jeg endelig i gang! Jeg ser faktisk positivt på arbeidet fremover nå, og tror det kommer til å være mulig for meg å gjennomføre det på normert tid. Jeg har dessuten meldt meg opp i «LAT-2115: Latinsk tekstlesing, valgfrie tekster»; dermed får jeg grundig studium av originaltekster i forelesnings-/seminarform, uten at det blir ei ekstrabelastning. Jeg blir nødt til å bruke ekstra mye tid dette semesteret på latin-arbeidet, så jeg ser for meg at to og en halv av fem dager kommer til å gå med til latinen, en halv dag til forberedelse av databasen over lovtekstene, og de siste to dagene til å arbeide med det siste obligatoriske emnet (HIS-3004: Historiedidaktikk). Jeg trenger å ro i land en sterk karakter i dette emnet, med tanke på hvordan det gikk forrige semester.

Eksamen i antikkens religioner

Ettersom jeg har lagt ut eksamenen min i antikkens historie (nedenfor), må jeg nesten ta med høstens eksamen i antikkens religion også. Vi hadde to eksamener, én hjemmeeksamen (standard fem-siders) og en skoleeksameen tre dager etterpå. Jeg synes skoleeksamenen gikk bra – jeg skrev ti sider – så jeg håper på B eller bedre. Når det gjelder hjemmeeksamenen, kan du dømme selv ved å lese oppgaven «Sentrale trekk ved religion i den romerske keisertiden».

Eksamen nr. 2 i antikkens historie: Romerriket

I dag ble jeg ferdig med den andre eksamenen i antikkens historie, HIS-1004. Den første eksamenen, som ble gitt oss tidligere i høst, var om Hellas. Jeg synes jeg skrev en god oppgave, og har ikke helt funnet ut hvordan jeg skal arbeide videre på den enda, men jeg skal se litt på det nå i jula, tenker jeg, som også med denne oppgaven. Oppgavetekstene jeg har hatt å skrive fra er som følger:

Eksamen om det antikke Hellas:

Gi en kortfattet oversikt over sentrale trekk ved de greske områdenes historie fra ca. 700 f.Kr. til ca. 300 f.Kr. Diskuter hvilke hendelser som har gitt klare brudd i utviklingen, og hvilke forhold som viser klar kontinuitet gjennom hele perioden.

Eksamen om Romerriket:

Hva var de viktigste endringene i Romerriket fra keiser Hadrians tid til keiser Konstantin den stores tid?

Jeg har lastet besvarelsene mine opp på Google Docs så de skal ligge trygt lagret, uten å utsettes for gamle, ustabile platelager. Hvis du vil lese dem, er det bare å laste dem ned.
«HIS-1004 – eksamen 2a – De viktigste endringene fra keiser Hadrian til keiser Konstantins tid»
«HIS-1004 – eksamen 1b – Sentrale trekk ved historien i de greske områdene, ca. 700–300 fvt.»

Eksamen i ANK-1220: Det går fremover

Inntil videre blir det lite oppdatering av bloggen min, men jeg kan nå vise de som har interesse av det hvorfor:

Som dere ser, jeg står på og skriver, og jeg må få lov til å si at jeg er ikke så rent lite stolt! For de som er nysgjerrige: Jeg skriver om kjønnsrollene i det romerske samfunnet og årsaken og virkningen av leges Iulia og Papia Poppæa.

D&D: Vinter'n er her: Tid for rollespill!

Endelig snø

Parkeringsplassen utenfor Universitetsbiblioteket med bilspor i nysnøen

(Som om det ikke er tid for det hele året…)

I dag har det lavet ned stort sett hele dagen, og det hvite vinterteppet kler omverdenen i vakker renhet. Nå begynner den beste tiden av året å nærme seg, og det gjør jo at man òg kommer på at det er på tide å starte innspurten mot jul. (Til min store forferdelse så jeg «Jule marsipan» i butikkhyllen i helgen: Freia, Nidar og alle dere andre: 1) Lær dere å skrive norsk! 2) Vær så snill! Vent nå i det minste til sent, sent i november med å legge ut julevarene til salgs. Alle helst skulle dere ventet til 1. desember (eller første søndag i advent).) Kjersti og jeg skal feire jula på Haugen i år, og det blir nesten fullt hus der, med Ingrid-Elin og Joe til stede også.

Riksvergens organisasjon

Riksvergens organisasjon.

Til Kjerstis solokampanje utviklet jeg dette organisasjonskartet for hærstyrkene som fikk navnet Riksvergen. Jeg synes det ble ganske så bra, så hvorfor ikke dele? Jeg kan nevne at fargene som brukes representerer metallene slik:

• Mørkegrå: jern
• Lysebrun: kobber
• Lysegrå: sølv
• Gul: gull

Er det noen andre som har utviklet hærsystemer, så må dere gjerne kommentere og fortelle meg om dem. Nå: tilbake til «Roms ældste historie».