Om Schwabacher og «jødeskrift»

For ei god stund siden, presenterte jeg ei skrift jeg lagde til Imladris; skrifta fikk navnet Schwabacher mollis: myk Schwabacher. Skrifta har blitt brukt til mye rart, blant annet til å navngi Imladris’ bokhylle, som styret erklærte et eget kongerike som skulle forholde seg til Imladris slik Tibet forholder seg til Kina (sitert etter hukommelsen fra styrevedtaket). Det skulle innsettes en egen regent, som skulle navngi dette nye riket, og rikets navn ble Sudetenland. (Ja, uten tødler – det er viktig! Forklaringa kommer lenger ned.) Vi syntes det var kjempeartig, og slik ble det. Men … ikke nå lenger.

Hva driver jeg med her? Sprer jeg nazipropaganda? Synes jeg det er artig å være nesten-nazist? Åpenbart ikke. For å forstå humoren, derimot, kreves litt historisk bakgrunnskunnskap.

Om Schwabacher, jødeskrift og Hitlers dekret

Originalen: Hitlers dekret om jødebokstaver av 3. januar 1941. Klikk på bildet for å se det i full størrelse. Teksten er gjengitt nedenfor.

Schwabacher er en svært rund form for gotisk skrift mens tekstur er en svær skarp form; fraktur står som et mellomledd mellom disse. For de fleste i dag, derimot, som ikke er vant til å se disse, framstår nok alle tre variantene som mye det samme: ganske enkelt gotisk skrift. Denne skrifta ble etterhvert forbundet med den tyske, nazistiske staten, men skrifta har ei langt mer interessant historie enn bare dette ene, grufulle kapitlet. Her fra SNL:

Bak skriften står den tysk-romersk[e] keiser Maximilian 1 av Habsburg (1459–1519). Han ønsket å få laget en trykkskrift av den formelle håndskriften som ble brukt i hans kanselli, en elegant form for bastarda som gikk under navnet Kanzlei. En forløper for frakturen ble benyttet i Maximilians store heltedikt Teuerdank, som ble trykt i 1517 og som beskriver keiserens frierferd til Maria av Burgund. En fullverdig versjon ble skåret i flere størrelser av treskjæreren Hieronimus Andrea og ble første gang benyttet av Maximilians hoffboktrykker Hans Schönsperger i 1520.

I Tyskland ble frakturen et nasjonalt idiom, særlig under isolasjonen under Weimarrepublikken, og senere under nazismen på 1930-tallet. Men 3. januar 1941 sendte Hitler ut et dekret som erklærte frakturen som «Schwabacher Judenlettern» og gjorde slutt på frakturen som tysk nasjonalskrift.

Store norske leksikon: fraktur (skrift)

Hitler hadde et problematisk forhold til egen historie. I det velkjente rundskrivet ble den såkalte jødeskrifta forbudt. Men hva var denne jødeskrifta? Mange er ikke klar over nettopp det som står over, at det han faktisk erklærte å være jødeskrift, er nettopp den skrifta de fleste forbinder med datidas Tyskland:

Der Stellvertreter des Führers
München 33, den
Braunes Haus

Stabsleiter
z.Zt. Obersalzberg, den 3. 1. 1941

Rundschreiben

(Nicht zur Veröffentlichung).

Zur allgemeinen Beachtung teile ich im Auftrage des Führers mit:

Die sogenannte gotische Schrift als eine deutsche Schrift anzusehen oder zu bezeichnen ist falsch. In Wirklichkeit besteht die sogenannte gotische Schrift aus Schwabacher Judenlettern. Genau, wie sie sich später in den Besitz der Zeitungen setzten, setzten sich die in Deutschland ansässigen Juden bei Einführung des Buchdrucks in den Besitz der Buchdruckereien und dadurch kam es in Deutschland zu der starken Einführung der Schwabacher Judenlettern.

Am heutigen Tage hat der Führer in einer Besprechung mit Herrn Reichsleiter Amann und Herrn Buchdruckereibesitzer Adolf Müller entschieden, das die Antiquaschrift künftig als Normal-Schrift zu bezeichnen sei. Nach und nach sollten sämtliche Druckerzeugnisse aus dieser Normal-Schrift umgestellt werden. Sobald dies schulbuchmässig möglig ist, wird in der Dorfschulen und Volksschulen nur mehr die Normal-Schrift gelehrt werden.

Die Verwendung der Schwabacher Judenlettern durch Behörden wird künftig unterbleiben; Ernennungsurkunden für Beamte, Strassenschilder u.dergl. werden künftig nur mehr in Normal-Schrift gefertigt werden.

Im Auftrage des Führers wird Herr Reichsleiter Amann zunächst jene Zeitungen und Zeitschriften die bereits eine Auslandsverbreitung haben, oder deren Auslandsverbreitung erwünscht ist, auf Normal-Schrift umstellen.

gez. M. Bormann

Førerens stedfortreder
München 33, det
Brune hus

Stabsleder
for tida Obersalzberg, den 3.1.1941

Rundskriv

(Ikke til offentliggjøring).

Til allmenn oppmerksomhet deler jeg på vegne av Føreren dette:

Å anse eller betegne den såkalte gotiske skrifta som ei tysk skrift er uriktig/svikefullt. I virkeligheta består den såkalte gotiske skrifta av Schwabach-jødebokstaver. Akkurat slik de seinere satte seg i besittelse av avisene, satte jødene som bodde i Tyskland seg, ved innføring av boktrykking, i besittelse av boktrykkeriene, og gjennom det kom man i Tyskland til den sterke innføringa av Schwabach-jødebokstavene.

På denne dagen har Føreren i et møte med herr riksleder Amann og herr boktrykkerieier Adolf Müller bestemt at antikvaskriften i det kommende skal omtales som normalskrift. Trinnvis skal samtlige trykksaker bli omstilt til denne normalskrifta. Så snart som dette er mulig skolebokmessig, skal kun normalskrift bli lært i bygdeskolen og folkeskolen.

Bruken av Schwabach-jødebokstaver gjennom myndighetene blir i det kommende å utebli; utnevnelsesbrev for embetsmenn, gateskilt og annet blir i det kommende kun å bli utferdiget i normalskrift.

På Førerens oppdrag kommer videre herr riksleder Amann til å omstille samtlige aviser og tidsskrift som er klare for utenlandsspredning eller hvis utenlandsspredning ønsker, til normalskrift.

Sign. M. Bormann

Med andre ord: Den skrifta mange, kanskje de fleste i dag, forbinder med nazi-Tyskland, ble faktisk forbudt av Hitler. Begrunnelsen hans var at jødene hadde infiltrert boktrykkerkunsten allerede fra da den ble innført og slik fått etablert den såkalte jødeskrifta si; derfor måtte den bort. Han var utrolig nok ikke alene om å mene dette.

Norge og jødehat

Er vi så mye bedre? Glem ikke at den opprinnelige teksten til Grunnloven hadde den beryktede jødeparagrafen. Og jødeparagrafen var ikke bortgjemt i de siste hundre-og-noe-nummererte paragrafene som ingen husker; jødeparagrafen var paragraf 2 – to! Ordlyden var klinkende klar:

Den evangelisſ-lutterſke Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende ſig til den, ere forpligtede til at opdrage ſine Børn i ſamme. Jeſuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget.

Jusleksikonet forteller følgende:

I Konstitusjonskomiteens innstilling om saken i 1842 ble det oversatt og sitert fra et tysk konversasjonsleksikon som brakte en lite smigrende omtale av Norges holdning til jødene:

Den eneste Stat, som til dette Øieblik ingen Jøde taaler, er Norge. Grundloven af 1814 udelukker dem udtrykkelig fra alt Ophold i Riget. Her har derhos de hensynsløse Antipathier mod det jødiske Folk længst vedlikeholdt sig, og ere skarpest udprægede. Imidlertid træffer den Daddel, som udgaaer herfra, kun Nordmændenes Tolerants, ikke deres Retsind; thi intet Folk kan nægte dem Ret til efter egen frie Villie at ordne de Bestemmelser, efter hvilke det skal være Fremmede forbudt at komme til Landet, og blive delagtige i Statssamfundets Fordele. Fra den moralske Side er Sagen vistnok annerledes beskaffen. I den Henseende fortjener især den Haardhed og Følelsesløshed Daddel, med hvilken, som man forsikkrer, selv skibbrudne Jøder behandles paa den norske Kyst.

Vi var ikke noe særlig bedre; vi gjør klokt i å huske det.

Imladris og jødeskrift

Så hva i all verden har dette å gjøre med Imladris? Vel, en liten historietime til følger med på lasset. Som nevnt innledningsvis, fikk riket bokhylla navnet Sudetenland. Det er åpenbart at dette er et hint til tyskernes Südetenland (med tødler). Hva var Südetenland? Kort forklart var det landområdet som nazistene inkluderte i livsrommet sitt: Tyskere som bodde i vestre og nordre deler av dagens Tsjekkia, ble innlemmet i det som på tysk fikk navnet Südetenland, på norsk kalt Sudetlandet. Etter krigen ble sudettyskerne fordrevet, som medførte et anstrengt forhold mellom Tyskland og Tsjekkoslovakia, men dette ble utbedret gjennom samarbeidsavtaler mellom de to nasjonene, senere fornyet mellom Tyskland og Tsjekkia i 1997; i denne påtok den tyske siden seg ansvar for fortidens hendelser og Tsjekkia beklaget hendelsene under fordrivelsen av sudettyskerne. (Se Store norske leksikon: Sudetlandet.)

Navneskiltet vårt tok det ett steg lengre. Ikke bare forvrengte vi navnet på landområdet, men vi skreiv det stolt med Schwabacher. Navnet forvrengte det nazistiske erobringsområdet og teksten representerte det med jødebokstaver. Kan det bli mer sleivsparkende antinazistisk enn det? Dog med danning, naturligvis!

Selvsagt var det en og annen som stusset over det. Er ikke det nazistisk? Slike spørsmål ga en utmerkede sjanser til å fortelle litt historie, lære bort litt om imperiers grusomhet, og samtidig vise at vi ikke var redde for å være humoristisk respektløse overfor delene av den felleseuropeiske historia vår som ingen av oss er stolte over. Vi må ikke glemme at dette var langt vanligere enn hva folk tror. Langt de fleste som meldte seg til Nasjonal samling, gjorde det fordi de oppriktig trodde de kjempet for landets beste. Mange angret, noen gjorde det ikke, men vi gjør dem og menneskeheta en urett ved å ikke prøve å forstå motivasjonen som lå bak handlinga deres. Et dårlig valg er ikke et ondsinnet valg hvis det var en reelt god hensikt som lå bak.

Dessverre viser det seg at dagens unge, håpefulle tilsynelatende mangler enten kunnskapen, ryggraden eller humoren til å våge å være humoristisk konfronterende. Kongeriket bokhyllas skilt på Imladris skal visst være tatt ned nå, kongeriket bokhylla har fått nytt navn, og alt er så fint og flott og uskyldig. Ja, ja, man skal ikke gråte over spilte melkerasjoner.

Det greske alfabetet med løkkeskrift

Gresk løkkeskrift, i motsetning til latinsk løkkeskrift, har ikke noen rik tradisjon. Det lille jeg har lest om det, hinter til at det var flere forsøk opp gjennom de siste par århundrene på å skape og spre ei sammenhengende skrift tilsvarende den vi lærte (og fortsatt lærer, heldigvis) for det latinske alfabetet. Også det russiske alfabetet har ei rik løkkeskrifthistorie, og undervises fortsatt der. For min del, som lærte løkkeskrift allerede fra første klasse av, er det den naturlige måten for meg å skrive på, og da jeg begynte å skulle lære meg gresk, ble det umiddelbart et savn. Å skrive det som i praksis er stavskrift, ble knotete, treigt og gav dårlig flyt.

Men hvilket løkkeskriftalfabet skulle jeg velge? Langt de fleste av alfabetene som man finner eksempler på, er basert på den eldre typen løkkeskrift, der blant annet seriffene til bokstaver som ℋ, 𝒥 og 𝒦 ikke kommer vannrett inn mot bokstavens overlengde (den delen av bokstaver som h, k og l som stikker opp over x-høyda), men heller i ei elegant løkke. Bildet nedenfor viser hvordan noen slike bokstaver ser ut med skrifta som ble lært til dem som ble født tidlig på 1900-tallet, kontra den skrifta vi som ble født på 1980-tallet lærte:

Med det som utgangspunkt, samt kjennskapen min til blant annet gotisk, så jeg det nødvendig å komme fram til en oppdatert måte å skrive det greske alfabetet på. Det var særlig to eksempler jeg brukt som utgangspunkt:

Til venstre: Gresk handskrift fra det 19. århundret (før 1880), fra Carl Faulmann (død 1894): Das Buch der Schrift. Enthaltend die Schriftzeichen und Alphabete aller Zeiten und aller Völker des Erdkreises, Wien 1880 (andre utgave). Falt i det fri. Wikimedia Commons.

Til høyre: Reading Greek Old Handwriting Made Easy fra FamilySearch. Lisens: frigitt.

Det var nemlig noen problemer jeg etter hvert støtte på med eksemplene over. Hvis jeg holdt meg til det første eksemplet, var det ingen god måte å skrive doble s-er på; den vanlige s-en – ikke final s (ς) med vanlig s (σ) – var fin enkeltstående, men har ingen god måte å videreføres til bokstaver som starter nede, og tilfeldigvis viste det seg at nettopp denne varianten av ς ikke lot seg koples på en påfølgende ς. Den andre skrifttypen løste dette mer elegant: Den bokstaven vi i vår løkkeskrift gjenkjenner som en ℴ, ser jo ut som en gresk σ, så man burde jo bruke den, men hvordan skriver man da omikron? Forslaget i dømet til høyre, var å ikke føre den videre i det hele tatt, og for meg var det en dårlig idé.

I tillegg til dette, hadde jeg behov for to ekstra bokstaver, siden jeg har satt meg ned med homerisk gresk: faû og kóppa. Hva gjelder faû, endte jeg til slutt på at en løkkeskrift-f, men kanskje helst uten løkke nederst (for å likne mer), siden løkkeskrift-f-en tilsvarer en latinsk f med krøll på over- og underlengde. Kóppa var rimelig enkel å finne ei god form på: Stor kóppa ligner en Ø og liten koppa er som en kombinasjon av phi og rho.

Det endelige resultatet mitt ble slik:

Ἀλφάβητος ἢ στοιχείωσις (Alphábētos ē stoikheíōsis). Gresk løkkeskrift av Tor-Ivar Krogsæter. Basert på tysk skrift fra 1880 (Carl Faulmann) og nyere tids, men eldre, gresk løkkeskrift som vist på FamilySearch, samt norsk løkkeskrift slik den ble undervist i 1987.

Lisens: Frigitt ved lik deling (CC by SA). Du kan fritt dele dette bildet forutsatt at det er uendret og kreditering følger med bildet. Jeg setter òg pris på å bli gjort oppmerksom på det, t.d. via Twitter (cannedman).

Jeg fikk løst problemene jeg fant og har nå ei gresk løkkeskrift som flyter fort og godt mens jeg skriver, og er like lett å lese som løkkeskrifta vi lærte på skolen. Et par, små hint til gotisk er å finne der, så som stor (og liten) thêta og kanskje og liten kheî; videre ser man tydelig arven fra nyere handskrift, ved at bua opp til bokstaven beholdes i de fleste bokstavene (dog merk forskjellen på káppa og mŷ. Alt i alt er det ei skrift jeg er fornøyd med å bruke. Det kan hende jeg vender tilbake til 𝒴-varianten til pseî, men det er litt ugunstig, siden det da ser ut som man leser en ŷ psīlón (hvis man ikke på forhånd kjenner skrifta sine særpreg). Alt i alt: Jeg er fornøyd med den.

Nå: Ut i desemberkulda med de andre doktorandene og nyte en Glasgow-pint.

Skrift til Imladris: Schwabacher mollis

Hvorfor jeg bestemte meg for å lage en «myk, levende Schwabacher»

Schwabacher mollis

• Skrift utformet av Tor-Ivar Krogsæter, basert på Schwabacher, Rotunda og Fraktur.
• Penn: Stålspisspenn str. 2. Blekk: Winsor & Newton Ink (957 Cobalt).
• Papir kjøpt på Panduro (husker ikke typen per nå, men kan sikkert oppdatere med papirtype senere)

Stort bilde er å finne på bunnen av posten.

Den kjære studentforeninga vår, Imladris, har gjennom de 13½ årene den har eksistert hatt gleden av å utnevne fire æresmedlemmer. Det første av disse var vår alles kjære mørkefyrste Ⅳ, bautaen som foreningen hviler på, ridder Ole-Kristian Olsen; etter ham ble ridderne Thomas Øiaas Fordal og Lill-Iren Gabrielsen Mikalsen beæret med dette, på det samme måte; og nå på det siste årsmøtet vårt ble ridder Yngvild Marie Kaarbø Wiese siste tilskudd til denne æras høyborg. Ingen av de tre siste har fått diplom for dette, men prosessen er i gang, og jeg har nå endelig fått fullført første trinn: Skrifttypen.

Veien til en ny skriftfamilie

Jeg visste at jeg ønsket å ha ei gammel skrift som grunnlag, og begynte først å leke meg med hvordan diplomet kunne se ut. Tittelen på arket Æresmedlem og Herved slås (…) til (…) med denne begrunnelsen ble forsøkt skrevet ut, først på tegnepapir (som egnet seg svært dårlig til blekk – blekket fløt bare ut og papiret klumpet seg opp i spissen), deretter på godt papir kjøpt sammen med tårnherren i forkant av årsmøtet.

Etter dette begynte jeg å lage til en mal for linjeavstandene, skåret ut av papiret og solid forsterket med tape i hjørnene; dermed kan jeg, når jeg skal tegne opp ramma for et nytt diplom, bare legge malen på arket og tegne langs med rammene til malen. Neste del av prosjektet var å finne skriftforma, og det var en langvarig prosess.

Eksempler på gotiske skrifter, hentet fra Wikimedia Commmons. Legg merke til den spesielle H-en, som minner svært mye om H som skrevet i gotisk hånskrift, og den horisontale streken som markerer g-en.

Kilde: Wikimedia Commons. Bildet er opphavsrettslig frigitt i henhold til Creative Commons-lisensen.

Valget falt først på Schwabacher, men noen av elementene, som den spesielle H-en, og den harde streken over g-en, gjorde at jeg visste jeg ønsket å gjøre noen endringer. I tillegg hadde jeg på forhånd laget en variant av Schwabacher jeg likte veldig godt, særlig i form av ordene Herved slås, her vist:

Eksempel fra det andre utkastet jeg gjorde til æresmedlemskapsdiplom. Jeg likte spesielt godt forma H-en fikk, med den hengende høyre bua, og den forlengede staven til v-en, med krøllen på toppen. Jeg valgte også å gå for lang s (ſ), både fordi den ser bra ut, fordi den gir flere ligaturmuligheter, og fordi den motvirker anakronisme i skrifta.

Med Schwabacher og til dels Fraktur og Rotunda som utgangspunkt, bestemte jeg meg for at jeg, før jeg fortsatte, måtte definere hele skrifta, ut fra noen ideal: Jeg ønsket høytideligheta Fraktur og Schwabacher ga, men uten den harde g-en og uvanlige H-en til Schwabacher, og med den behagelig følelsen Rotunda ga.

De første skissene

En av de første tingene jeg fant ut, var at jeg likte den høytidelige, men rolige følelsen jeg fikk av at bokstaven ble innledet med ei bue fra venstre til høyre, avsluttet med en krøll ned til bunnlinja; den kan sees f.eks. i bokstaven A øverst til venstre. Jeg jobbet meg gjennom majusklene, og fant etterhvert ei form jeg var fornøyd med på dem. Den runde, romerske bua ble særlig fremtredende, og de gotiske buene ble dermed ikke så harde, som f.eks. i B-en. Som toppstrek valgte jeg ei brutt bue, altså buende nedover, i stedet for å følge bua fra venstre strek, som f.eks. i bokstavene fra C til J.

Da alle majusklene var på plass, fulgte flere forsøk på å lage minuskler. Varianten jeg til slutt endte opp med, ble den nederste, skrevet med blått blekk. Jeg lagde også en kursivvariant, som jeg tror kan egne seg til begrunnelsesteksten, ettersom den både er lettere å føre i pennen, men også fordi den tar mindre plass, og tydeligere skiller seg ut på arket som løpende tekst.

Definisjon av strøktyper

Strøkene brukt til majusklene og i hovedsak til minusklene. På venstre side er linjehøyda markert: 12 punkt er fordelt med 5 til x-høyda, 4 til underheng og 3 til overheng. Fra venstre til høyre er strøkene slik:

1. Venstre vertikal strek
2. Venstre bue
3. Vertikal strek:
1. x-høyde pluss overheng
2. full lengde
4. Toppbue:
1. ikke vellykket
2. vellykket
5. Diagonal sammenføyingsstrek
6. Prikk
7. Diagonal eller horisontal arm
   (de tre prikkene til høyre viser høyda jeg hadde som mål å bruke – ideelt minst ett punkt mellom toppkrøllen og bunnkrøllen)
1. høy
2. lav
8. Endebue
1. øvre/høyre
2. nedre/venstre
9. horisontal toppbue
1. bred
2. smal
10. Koblingsarm
1. kort
2. høy

Fullføring av bokstaver, ligaturer, tall og spesialtegn

Etter å ha definert alle strøktypene jeg ønsket å bruke, gikk jeg i gang med å revidere minusklene, basert på det siste forslaget jeg skisserte og idéene jeg hadde fra setninga jeg viste over (Herved slås). Jeg lagde varianter av noen av bokstavene – l, t v, w og x – samt ei rekke ligaturer. Hva gjelder sistnevnte, ble jeg spesielt fornøyd med Th-, Wh-, Qu, st-, er- og re-ligaturene; de sistnevnte to ligaturer jeg selv står bak – i hvert fall kjenner jeg ikke til dem fra andre kilder.

jeg ble brukbart fornøyd med tallene. Spesialtegnene fungerte greit nok, skjønt guillemetene ble ikke helt vellykket. Jeg avsluttet med å lage ei rekke greske bokstaver, og definerte majusklene der de ikke naturlig fulgte av de latinske majusklene.

Endelig resultat

Jeg ble veldig fornøyd med det endelige resultatet. Det var en god del finpuss som måtte gjøres til slutt; blant annet måtte jeg forme X-en helt på nytt. For å få det til et tilfredsstillende resultat, måtte jeg skrape bort feilene jeg fant, for så å forsiktig legge på de nye strøkene. Ofte var det faktisk bedre å legge de nye strøkene først, for så å skrape vekk det som ikke hørte hjemme. Problemet med misfarging av området som var skrapet vekk, ble enkelt løst med viskelær til slutt; alle blyantstrekene måtte jo uansett vekk, og da oppdaget jeg til stor glede at de områdene som var blitt fikset på, var blitt fine og hvite.

Nedenfor ser du skrifta i all si prakt. Jeg har listet opp hvilke tegn som er inkludert, og håper at også tilføyelsen av gresk kan være til glede. Tilbakemeldinger på skrifta mottas med stor, stor takk.

Schwabacher mollis

Skrift utformet av Tor-Ivar Krogsæter, basert på Schwabacher, Rotunda og Fraktur, februar 2016.

• Rekke 1 og 2: Majusklene A–Ø (Å fremkommer av A + ringen som vist på å), med to varianter av J
• Rekke 3 og ⅔ av rekke 4: minusklene a–å, med ekstra varianter av l, r, t, v, w (3 stk.) og x. >
• Rekke 4 (siste tredjedel) og mesteparten av rekke 5: Ligaturer, da følgende:
• fi
• ff
• fſ
• ſt
• st, variant 1
• re, variant 1
• re, variant 2
• Ll (walisisk)
• ll (walisisk)
• Th
• Wh
• ſz
• lz
• Qu, variant 1
• Qu, variant 2
• Œ
• st, variant 2
• er
• @
• &
• Rekke 5, slutten: Tegnsetting (spørsmålstegn, utropstegn, guillemeter og krøllesitattegn)
• ⅔ av rekke 6: Tall, med varianter for enkelte siffer
• Rekke 6, siste tredjedel: puntum, komma/semikolon; bindestrek, oblik bindestrek; tilde, lang og kort; matematiske operatører (×, + − ÷); parenteser; kvadratrot
• Rekke 7 og 8: Greske minuskler og majuskler med alle polytoniske tegn samt iotisering representert. Variant av sigma, slutt-sigma, vist med rødt blekk. Øvrige majuskler er tenkt som i det latinske skriptet.

Jeg er fortsatt litt usikker på om jeg burde ta med nedstrøket til Æ, som er vist med blyantstrek i bildet over. Hva tenker folk om det? Jeg la også merke til at jeg har glemt å renske opp blekket som hadde blitt dradd utover på Π (majuskel pi). For øvrig skulle jeg mene det meste er på plass slik det bør være.

Tilbakemeldinger og sluttkommentar

Jeg blir veldig takknemlig dersom noen skulle ha tilbakemeldinger de ønsker å gi, og særlig hva gjelder problemer de måtte se. Mye tid gikk med, og prosessen var svært lærerik. Nå gleder jeg meg til å sette i gang med å skrive diplomene, slik at æresmedlemmene kan beæres med et diplom som med sikkerhet er unikt.

Kalligrafi: Løvbokstaver

Etter nok en runde surfing kom jeg over Sam Alfanos side, der han beskriver løvbokstaver, en type dekorativ skrift som var veldig populær for et århundre siden. Jeg fant sida hans via Jane Farrs A Place to Flourish, der hun viser hennes løvskrift. Jeg har tenkt å prøve meg på en slik bokstav siden forrige helg, og satte meg ned med det i dag morges.

Jeg følte meg lat, så jeg orket ikke å lete fram skikkelige ark; det ble standard 80-grams kopipapir, og det vises på det endelige resultatet. Men her er nå likevel resultatet av forsøket mitt:

Er det forresten noen som vet hvordan jeg skal gå frem for å få margin:auto til å fungere?

«…vērae amīcitiae sempiternae sunt.»

Ro i kropp og sjel med kalligrafi

Det har nylig vært vinterferie, og som de som kjenner meg eller har fulgt meg ei stund vet, er ikke ferier noe jeg er spesielt god på. Etter å ha slitt meg gjennom den første uka før ferien, ganske så usikker på mye av hva som skulle skje, fikk jeg en fin start på ferien med deltagelsen på sparringsseminaret. Jeg fikk en god og fin mestringsfølelse av det, som alltid gjør godt. Vinterferieuka var selvsagt ei normal uke på universitetet, men på trening var vi ganske så få. Jeg fikk dermed trent rolig og godt på mine egne ting, og synes jeg gjorde gode fremskritt treningsmessig. Men det var etter ferien at jeg skulle finne det som virkelig ga meg følelsen av ro og mestring igjen.

Jeg har jo plundret litt med kalligrafi tidligere, og etter å ha fått ei blokk med akvarellark fra Elena, fant jeg anledninga forrige helg til å sette meg ned og øve meg igjen. Den amerikanske foreninga for skrivekunst, IAMPETH, har et flott bibliotek av gamle lærebøker digitalisert til glede for vordende kalligrafister og andre som ønsker å forbedre håndskrifta si. Det var her jeg fant instruksene jeg trengte for å øve meg på skrifta kalt German, ei skrift kjennetegnet ved svært flytende, bølgede bevegelser. Neste steg på veien er Old English som har mer kantede bokstaver, og krever ei stø hånd når hårlinjene skal tegnes inn. Det første forsøket mitt ser ut som til høyre.

Med første oppgave fullført, følte jeg meg klar for ei litt vanskeligere utfordring. Jeg hadde allerede vært en tur på byen og kjøpt bursdagsgave til Marie-Victoria og Weronica (Nica blir 29 i morgen). Dessverre rakk jeg det ikke til Marie-Victorias bursdag, men det ble et forsøk til Nica i stedet. Jeg linjet opp kortet, skisserte opp bokstavene med blyant, og lagde deretter ei ramme, slik jeg fant instruks på på bloggen The Calligraphy Pen. Den største utfordringa viste seg å bli å finne ut av hvordan få gullblekket til å flyte godt, noe jeg løste med å bruke fjærpenna i stedet, som har en annen sort spiss. Jeg ble svært fornøyd med hvordan det endte opp til slutt.

Jeg beklager den svært lave oppløsninga på bildet, men håper å kunne laste opp et bilde av bedre kvalitet når gaven har blitt gitt; kortet er nemlig forsvarlig forseglet i konvolutten nå.

Jeg fant ut at det var på tide å prøve seg på ei større utfordring. Da Elena så bildet av kortet, spurte hun om jeg hadde lyst til å lage noe slikt til henne også, så det måtte jeg jo nesten forsøke. Jeg syntes likevel jeg trengte å lære meg flere knep før jeg kunne lage noe som kunne være verdig en gave, så jeg satte meg ned og lette mer på nett etter hvordan man gjør det som på engelsk blir kalt flourishing. Jeg kom til slutt over ei side som het A Place to Flourish, og gjennom ei veivisning funnet der, endte jeg opp med det ferdige resultatet som kan sees nedenfor.

Klikk på bildet for høyoppløst versjon.

Teksten lyder «quia nātūra mūtāri nōn potest, vērae amīcitiae sempiternae sunt», altså «ettersom naturen er uforanderlig, av den grunn er sant vennskap evigvarende» (Marcus Tullius Cicero, De amicitia (Cic. Amic. 32)). Latinen er hentet fra Perseus 2013-03-07; oversettelsen er min egen.

Jeg må få lov til å si at jeg er svært, svært stolt over det endelige resultatet. I tillegg, synes jeg det har vært utrolig godt å finne tilbake til kalligrafien igjen. Det gir meg ro, og jeg kjenner en enorm glede over å skape noe vakkert. Hva synes du?

D&D: Bergwin Nøtteknekker ble frifunnet

Det gikk selvfølgelig som det måtte gå med den slue småbanditten av en eks-tilbeder av sankt Cuthbert. Han greide å manipulere seg gjennom rettssaken ved hjelp av litt lurendreieri, et vitne som var en herlig kombinasjon av dum, godtroende og hevnlysten, og en liten genistrek fra dagen i forveien, ved at han aldri presenterte seg som herr Nøtteknekker, men som herr Brand.

Med andre ord: stallgutten bekreftet at det var hevet over enhver tvil at den som var blitt arrestert på ingen måte var herr Nøtteknekker, men herr Brand. Herremannen ble frifunnet, og kostnaden for saken måtte dekkes av Bindil-familien. I tillegg kom spørsmålet om æreskrenkelse opp, fra herr Nøtteknekker/Brand.

Til høyre kan man se kalligrafien jeg har forsøkt meg på. Jeg må få si at jeg er svært fornøyd med resultatet. Gullblekket brukt til overskriften var svært godt å skrive med, men sølvblekket som ble brukt til domsresultatet, var veldig tykt og gjorde det vanskelig å skrive noe som helst, så jeg må finne en tynner så jeg kan bruke det ved senere anledninger.

Teksten er som følger:

Domsavsigelse

Vitterlig gjøres
at herr Bergwin Nøtteknekker
for alle anklager fremlagt
den 3 i nymåne i høysol
året 1281
frikjennes

Sign.:L. G. Snarbein

Ved dom, er følgende å bemerke:

---

---

---

D&D: Bergwin Nøtteknekker arrestert!

Det er lenge, lenge siden jeg har holdt på meg kalligrafi, og når jeg ser på resultatet fra i dag (gjort mens vi spilte), er det ingen tvil om at jeg må øve mye mer, men likevel: jeg synes sluttresultatet ble flott likevel, og det gir uten tvil litt ekstra til spillet når man kan gjøre det slik som dette:

Teksten lyder:

Arrestordre
Herved tilkjennegis, at
Bergwin Nøtteknekker
kjenner til at han skal i retten for
overfall & rans-
forsøk mot herr/fru/frk
for hr. Bindil Venderé: Bindil Bindilé
den 3. i nymåne i høysol, 1281.
Sign: Lensmann Gimolian Snarbein

Oppe til høyre er et segl som ble skåret i tre. Stearin ble brukt som segllakk. For å unngå at stearinet satte seg fast, hadde jeg såpe på seglet. Seglet viser Yondalls skjold speilvendt (i motsetning til jordbruksversjonen av skjoldet, representerer dette loven og retten) med fire naglmerker.

Hvis jeg ikke tar helt feil, kommer Cordelia til å se det også, om ikke så alt for lenge.

Mer jobb fremover | Mer D&D

I dag har jeg vært på jobb på Coop-lageret. Det er en godt stund siden sist jeg var der, og egentlig, kjenner jeg nå, burde jeg ha ventet litt lenger. Men når muligheten endelig bød seg kunne jeg jo ikke si nei. Det var bare seks timer, men det er jo helg, så det blir en brukbar slump med penger ut av det.

Kvelden i går brukte jeg på å eksperimentere mer med skrivesettet jeg fikk til jul av Ingrid-Elin og Joe. Det ble selvfølgelig brukt i D&D-sammenheng, og jeg fant ut at godt, gammeldags brunpapir var det beste å skrive på. Jeg forsøkte meg også på å lage et segl for hånd, og brukte stearin til å lukke brevet. Jeg tror det ble ganske så fint til slutt.