Viser innlegg med etiketten Ambrosius. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Ambrosius. Vis alle innlegg

onsdag 2. februar 2022

Augustīnus om synderen og døden (Aug. Dē Cīvitāte Deī 13.4)

Jeg holder på å lese en artikkel av John C. Cavadini (Ambrose and Augustine De Bono Mortis i The Limits of Ancient Christianity : Essays on Late Antique Thought and Culture in Honor of R. A. Markus, redigert av William E. Klingshirn og Mark Vessy, ved Ann Arbor, The University of Michigan Press, 1999), der han sammenligner synet på døden til Ambrosius av Milano og Augustin. Teksten fokuserer på Ambrosius’ Om dødens gode og Augustins 13. bok fra Om Guds stad. Teologien Augustin presenterer er ikke lettlest, og jeg beit meg merke i en passasje som jeg tenkte jeg kunne oversette her, til glede for meg selv først og fremst, men kanskje forhåpentligvis også for andre lesere.

Manuskript av Augustins Om Guds stat, fra Wikimedia Commons
Folio 1r fra et manuskript av Augustin av Hippos Dē cīvitāte Deī fra New York Public Library, Spencer Collection MS 30. Manuskriptet er fra 1470, sida er fra 2.69 og inneholder merknader og rettelser. Fra engelsk Wikipedia. Opprinnelig kilde: Digital Gallery (NYPL)

Bok 13 av Augustins Om Guds stad

De 24 kapitlene i bok 13 tar for seg ulike aspekter av død og elendighet, eller sagt mer teologisk: synd. Det er ikke det eneste, selvsagt; strengt tatt er det litt flåsete sagt. Et hovedtrekk gjennom boka er derfor heller utforskninga av hva sjela er, hvordan ulike aspekter av den kan og ikke minst bør forstås, og hvordan synd, sjel og død hører sammen. Boka studerer tematikken fra teologiske perspektiver, deriblant Ambrosius, men ser også på tidligere filosofi; undersøker hvordan vi gjennom arvesynden er belastet og derfor må ta imot Guds ånd for å få frelse; og søker endelig å forstå hva sammenhengen er mellom ånd og legeme, liv og død, synd og frelse. Viktigst av alt for min del, er hvordan den prøver å sette fingeren på hva døden nettopp er. Mens jeg leste artikkelen som jeg nevnte i ingressen, kom jeg over en passasje som jeg syntes var stri å bli klok på, så jeg skal referere den til slutt her, som vanlig med min egen tekstnære oversettelse.

I forkant av det kan ei oppsummering av bokas emner (her i henhold til overskriftene som Loeb-utgaven fra 1966 bruker) være til god hjelp: Kapittel 1 omhandler syndefallet og den påfølgende dødeligheta; kapittel 2 omhandler sjelens død og videre liv og hva som skjer med kroppen; kapittel 3 tar for seg hvordan døden har spredd seg blant mennesker og om den er straff selv for helgener; kapittel 4 prøver å svare på hvorfor de syndsforlatte fortsatt straffes med døden, selv om døden er straffen for synd; kapittel 5 sammenligner loven med døden og ser på hvordan de kan brukes som bilde på hverandre for godt og ondt; kapittel 6 diskuterer dødens generelle ondskap, herunder hvordan den er årsaken til at sjelens og legemets sammenføyning atskilles; kapittel 7 trår ut i dypere farvann og omhandler døden som de ugjenopplivede gjennomgår for å ha bekjent Kristus; kapittel åtte hevder at helg enene som gjennomgår den første døden er fri fra den andre; kapittel 9 diskuteter om hvorvidt dødstidspunktet, ɔ: når livsfølelsen forsvinner, er når man dør eller når man er død; kapittel 10 gjør et teologisk dypdykk og spør seg om de dødeliges liv bør benevnes som å være en død heller enn et liv; kapittel 11 søker svar på om man kan betegne noen som død og levende samtidig, og det er (ikke særlig overraskende) et av de lengste; kapittel 12 diskuterer døden som Gud truet de første menneskene med som straff, i tilfelle de skulle bryte det første budet han ga dem; kapittel 13 fortsetter på dette og tar for seg hva denne første straffen var; kapittel 14 spør seg hva mannen var slik Gud skapte ham (quālis homō sit factus ā Deō) og hvilken tilstand han endte opp som, som følge av å ha brukt fri vilje; kapittel 15 fortsetter med Adam, og at Adam i det øyeblikket da han valgte å synde forlot Gud før Gud forlot ham, og at han dermed forårsaket si egen sjels første død; kapittel 16 tar for seg filosofene som ikke anser sjelas løsrivelse fra legemet for å være en straff, Platon til tross (igjen et forholdsvis langt kapittel); kapittel 17 forsvarer tanken om at jordlige legemer kan blir uforgjengelige og evige; kapittel 18 tar for seg filosofene som mener at jordlige legemer ikke kan være i himmelen fordi alt som er jordlig naturlig blir dratt mot jorda på grunn av deres iboende tyngde; kapittel 19 forsvarer påstanden om at de første menneskene hadde vært udødelige dersom de ikke hadde syndet; kapittel 20 sier at helgeners legeme opphøyd til å hvile i håpet, skal bli løftet høyere enn de første menneskene, ɔ: de første synderne; kapittel 21 sier at selv om man kan trekke symbolikk ut av fortellingene om paradis og fortsatt holde ved lag paradis’ sanne, historiske eksistens; kapittel 22 sier at helgenenes legeme kommer til å være åndelig etter oppstandelsen, selv om kjødet ikke blir ånd; kapittel 23, et svært langt kapittel, undersøker hva vi kan forstå med et dyrisk legeme og et åndelig legeme (dē corpore animālī et de corpore spīritālī), og hvem det var som døde ved Adam og som fikk liv igjen ved Jesus; og kapittel 24 avslutter boka med å spørre seg hvordan man skal forstå det at Gud pustet på Adam og slik gav ham ei levende sjel og at Herren pustet på disiplene og sa til dem Ta imot Den hellige ånd (Accipite Spīritum sanctum).

Utdraget frå siste avsnitt av bok 13 kapittel 4

I teksten nedenfor er illī de sistnevnte, de som syndet, og istī de førstnevnte, altså de rettskafne. Latin tenderer mot å tenke setningene sirkulært, slik at hvis skribenten presenterer sak A, B og C, besvarer han dem gjerne som C, B, A, da ved bruk av påpekende pronomen som uttrykker ulik grad av nærhet til objektet som det pekes på.

Jūstī enim mālunt crēdendō perpetī quod sunt prīmī inīquī nōn crēdendō perpessī. Nisi enim peccāssent illī, nōn morerentur; peccābunt autem istī nisi moriantur. Mortuī sunt ergō illī quia peccāvērunt; nōn peccant istī quia moriuntur. Factum est per illōrum culpam ut venīrētur in poenam; fit per istōrum poenam nē veniātur in culpam, nōn quia mors bonum aliquod facta est, quae anteā malum fuit, sed tantam Deus fideī praestitit grātiam ut mors, quam vītae cōnstat esse contrāriam, īnstrūmentum fieret per quod trānsīrētur ad vītam.

For de rettskafne lider uavbrutt for det man bør tro på, [slik] som de første udedige, på grunn av mangelen på tro til det som bør tros på, hadde lidd. Dermed, hvis ikke de sist­nevnte [synderne] hadde syndet, hadde de ikke dødd; og derimot kommer de først­nevnte [rett­skafne] til å synde hvis de ikke dør. De døde derfor, de sist­nevnte, fordi de har syndet; de først­nevnte syndet ikke fordi de døde. Det skjedde ved de sist­nevntes skyld at man ble ført ut i straff; det var gjennom de først­nevntes straff at man ikke førtes i skyld, ikke fordi døden har blitt noe godt, [døden] som i det førtidige var ondt, men fordi Gud har gitt hele nåden til troskapen, slik at døden, som blir framholdt å være livets motsetning, kunne være redskapet med hvilket man føres tilbake til livet.

Og her er det samme, skrevet med litt mer normal norsk og litt friere oversatt:
For de rettskafne lider uavbrutt for troa, slik som de første udedige led grunnet mangelen på tro. Dermed, hvis ikke de første udedige hadde syndet, hadde de ikke dødd; og derimot kommer de rettskafne til å synde dersom de ikke dør. De første synderne døde derfor fordi de syndet; de rettskafne syndet ikke fordi de døde. Det var ved de første udedige at vi ble ført ut i syndens straff; det var gjennom de rettskafnes straff at man ikke ble ført ut i skyld, ikke fordi døden ble til noe godt, den døden som var ond, men fordi Gud gav hele nåden sin til dem som utviste troskap, slik at døden, som framholdes å være motsetning til livet, kunne være redskapet som fører oss tilbake til livet.

lørdag 21. august 2021

Kven var far til Ambrosius av Milano?

Eg fekk ein kommentar til det siste utkastet mitt, der det stod at far til Ambrosius var magister mīlitum. Eg var rimeleg sikker på at den påstanden var feil, for alle kjeldene eg hadde brukt, sa at han var pretorianerprefekt. Så eg gjorde det einkva god historikar hadde gjort: Eg gjekk ad fontēs: til kjeldene. Dei refererte alle til ein italienar, og dessutan eit gigantverk:The Prosopography of the Later Roman Empire, band 1, s. 51 (Cambridge at the University Press, 1971). Og da eg slo opp i prosopografien, viste det seg at også den viste til denne sjølvsame italienaren og eit lite hefte av han: Santo Mazzarino, Storia sociale del vescovo Ambrogio, «L’erma» di Bretschneider frå serien Problemi e ricerche di storia antica &Numero; 4, Roma, 1989. På side 79–80 skriv han dette:

Pannello parietale in opus sectile. Opera romana, prima metà del IV sec. d.C. Dalla Basilica di Giunio Basso sull'Esquilino.
Pannello parietale in opus sectile. Opera romana, prima metà del IV sec. d.C. Dalla Basilica di Giunio Basso sull’Esquilino. Wikimedia Commons.

Se, come abbiamo visto, la lettera 59 fu scritta da Ambrogio a Severo nel 39(1)/2, egli che allora aveva 53 anni, era nato nel 33(8)/9. Ed invero, questa data è chiarita da una considerazione. Il fratello di Ambrogio si chiamava Uranius Saturus: se cerchiamo di identificare il prefetto al pretorio delle Gallie che fu padre di Ambrogio e di Uranius Saturus, dobbiamo tentare, almeno in linea di principio, un’identificazione che parta dal ‘gentilizio’ Uranius, più che dal ‘gentilizio’ Aurelius di Ambrogio stesso. Il tentativo, se combinato con la suddetta datazione dell’epistola 59, non è privo di successo.

Hvis, slik som vi har sett, brev 59 ble skrevet av Ambrosius til Severus i (391)/392, som på den tida var 53 år, var født i (338)/339. Og faktisk, denne dateringa er [av]klart ved [hjelp av] ei vurdering. Ambrosius’ bror selv kalte[s] Ūranius Sătūrūs: Hvis vi prøver å identifisere pretorianerprefekten av Gallia som var faren til Ambrosius og til Ūranius Sătūrūs, må vi i det minste prøve, jamfør disse [følgende] reglene, en identifikasjon som starter fra den «aristokratiske» Ūranius, heller enn [mer enn] den «aristokratiske Aurēlius Ambrosius selv. Forsøket, hvis slått sammen med den nevnte dateringa av brev 59, er ikke uten suksess.

Omsetting av meg sjølv med kommentarar frå Cave of Linguists (Discord).

Faren var altså utvilsamt pretorianerprefekt.

Ikkje alle er sams i at det er ei tilstrekkeleg god grunngjeving for namnet, da, og i det prosopografiske verket, i McLynn sitt storverk om Ambrosius (University of California Press 1994) og i John Moorhead si lettleste bok (Pearson Education Limited, 1999) tek dei heller namnet Ambrosius (den eldre) for å vere det rette.

Me veit dermed nokså sikkert at faren var pretoriansk prefekt. Om Mazzarino argument held, ɔ: at faren til Ambrosius ga namnet sitt til ein lov frå 339, fekk broren til Ambrosius namnet sitt frå faren sin. Det er truverdig. Kva den endelege dommen er, veit eg ikkje; sannsynlegvis blir me aldri å vite svaret.


Du lurar kanskje på kva «prosopografi» er? Det gjorde no i alle fall eg tidlegare i dag. Så da gjer ein jo som ein god hobbylingvist gjer og undersøkjer det. Eg skreiv ein kort artikkel om det på SNL; han er ikkje publisert enda, men eg reknar med at det skulle gå bra. Her er han no i alle høve:

Prosopografiar er skildringar av sosial- og familielivet til personar, yrkeslivet deira, og andre trekk ved livet deira. Eit verk som samlar slike skildringar kan ein kalle ein prosopografi. Studiet av feltet kallast òg for prosopografi. Ordet «matrikkel» slik det vert brukt av Frimurerlosjen har mykje den same tydinga, men dette er ikkje den normale tydinga av ordet.

Ordet prosopografi er eit nyord danna via moderne latin frå gresk. Det er samansett av πρόσωπον (prósōpon) og -γραφίᾱ (‐graphía) og tyder ordrett «andletsskriving»/«ansiktsskriving», men ei meir idiomatisk omsetting av ordet vil vere «personskildring».

Nokre døme på prosopografiar:

  • Fortegnelse over magistratpersoner i Trondhjem 1377–1922 : med biografiske oplysninger og henvisninger, Trondheim, Adresseavisens boktrykkeri, 1945.
  • The Prosopography of the Later Roman Empire, Cambridge at the University Press, 1971 og følgjande.
  • Den Norske Frimurerordens matrikkel.

torsdag 12. august 2021

Ambrosius av Milano sitt bevis på at døden er et gode

I Ambrosius’ Om dødens gode, argumenterer han for at døden ikke er noe frykte, og at døden i seg selv er god. Jeg forsøkte å se hvordan dette hang sammen (og i samme slengen prøvde jeg å friske opp det lille jeg kan om logikksymbolene og bruken av dem), for å se hva han egentlig sier og hva konsekvensen av det er. Om noe er feil her, er feilen min. Her er nå i alle fall sitatet:


Sitatet og oversettelse

Nunc illud spectā
sī vīta onerī, mors absolūtiōnī:
sī vīta supplĭcĭō, mors rĕmĕdiō:
aut sī jūdicium post mortem,
etiam vīta post mortem.
Vīta igitur hīc nōn est bona:
aut sī hīc nōn est bona
quōmodō mors illic nōn est bona,
cum ibi nūllus supersit terrĭbilis jūdiciī metus?
Sed ipsa hīc vīta bona sī est,
quibus rēbus bona est?
Virtūte utique, et bonīs mōribus.
Nōn ergō secundum animæ et corporis copulam bona est:
sed quia per virtūtem
quod mălum est suum repellit
quod autem bonum est mortis, adipīscitur:
ut quod animæ est magis quam id
quod contuberniī et coniunctiōnis operētur.


Quod sī vīta bona,
quæ animæ sē ā corpore sēparantis
est spĕculum,
et sī anima bona quæ sē ēlevat
atque abdūcit ā corporis contuberniō,
et mors utique est bonum,
quæ animam ā societāte carnis hujus
absolvit et liberat.

Betrakt nå dette:
Hvis livet blir til byrde, er døden befrielsen;1
hvis livet blir til straff, er døden botemidlet;
hvis det er dom etter døden
er det òg liv etter døden.
Er ikke dermed livet her et gode?
Eller hvis livet her ikke er et gode,
hvordan er døden hinsides ikke et gode,
når der ingen frykt for grufull dom gjenstår?
Men hvis dette livet her er et gode,
i2 hvilke ting er godet?
Nemlig ved dyd og ved god sed.3
Dermed er det for det andre et gode ikke i sjelas og kjødets samkvem:4
Men fordi ved dyd avviser det
det som er ondt mot seg;
mens det som er godt i døden, oppnås:
Slik frambringes det som sjelas er heller enn det
som [er ɔ: kommer av] av samvær og sammenføying [av legeme og sjel].
Hvis nå5 livet [er] et gode,
som det av sjelas løsrivelse fra kroppen
er et speilbilde
og hvis sjela er et gode som hever seg,
enn videre fører [seg] vekk fra kroppens samvær,
og endelig er døden et gode,
[så] som den gjør seg ferdig [med] og frigjør sjela fra foreninga med kjøttet til[hørende] den.

Ambrosius av Milano: Om dødens gode (Dē bonō mortis) 4.14, henta frå Documenta Catholica Omnia.

1: Opphavlig betydde absolūtiō, ‑ōnis frikjennelse; fullendelse, fullkommenhet, fullstendighet. Rotordet absolvō, ‑ĕre, ‑vī, ‑solūtum fikk i middelalderen betydninga frikjenne for synder; fjerne fra et embete, ɔ: syndsforlatelse.

2: Egentlig «i hvilke ting».

3: Norsk sed og dermedsedvane har mye av det samme i seg som de latintalende romernes mōs og mōs maiōrum.

4: Her bruker jeg ordet i den opphavlige betydninga: samkvæmd f. samlag, samband forbindelse] jf. samkvæmra. sameint [forent]? Tanken er sjel og legeme som forent til ett; at Ambrosius så ofte bruker erotiske referanser (Salomos høysang), ligger bak dette ordvalget.

5: Jf. Latinsk ordbok: quod sī under quī, III.d.

Klikk på lenkene på hver fotnote for å fortsette å lese, eller gå til toppen av teksten.

Symboloversikt

Jeg tenkte, som nevnt over, at jeg ville prøve å skrive ut argumentet hans ved hjelp av logikkens skriveregler. (Og her måtte jeg skrive om, for jeg begynte å skrive på nynorsk på vane.) Her er forsøket mitt, og om du skulle ha tilbakemeldinger (særlig konstruktiv kritikk!), setter jeg stor pris på det.


Definisjoner
Sym.   Betyd. Sym.   Betyd. Sym.   Betyd. Sym.   Betyd.
Begrep
𝓁  =  liv 𝓈  =  sjel 𝒹  =  død 𝓀  =  kropp
𝓁𝒹  =  liv etter døden
𝒢  =  gode  =  byrde 𝒟  =  dom 𝒮  =  straff
𝔽  =  frigjøring 𝕂  =  kurering 𝔥  =  her 𝔡  =  der
Logiske symboler
 =  definert som  =  ekvivalens
 =  det eksisterer  =  element (del av sett)
 =  ¬∈, her: «opphører å være», «slutter å være del av sett»
 =  modell av ≡ bilde på  =  fordi  =  derfor
 =  forårsaker  =  hvis … så (≡ ⊃)  =  og  =  kanskje
 er faktisk symbolet «end of transmission»; jeg syntes det passet.
Forsøket mitt på å uttrykke dette logisk

𝓁 ≔ 𝒢

Livet er per definisjon godt

𝓁 = ℬ ⇒ 𝒹 = 𝔽
𝓁 = 𝒮 ⇒ 𝒹 = 𝕂

Hvis livet er ei byrde, er døden frigjøring; hvis livet er en straff, er døden kuren.

∃𝒟 etter 𝒹 ⇒ 𝓁 etter 𝒹
≡ ∃𝒟𝒹 ⇒ 𝓁𝒹
∴ 𝓁𝒹 ∈𝓁 ❯ 𝓁𝒹 = 𝒢

Hvis det eksisterer dom etter døden, må det være et liv etter døden.
(Første linje samsvarer med det forkortede uttrykket på andre linje.)
Derfor: Livet etter døden er del av settet liv; det fører til at livet etter døden er godt.

𝓁𝔥 = 𝒢 ⇒ 𝒹𝔡 = 𝒢

Livet her er godt. Derav følger at døden der er god.

[(𝓁 = 𝒢) ⋀ (𝒹 ⊧ 𝓈∉𝓀)] ⋀ [(𝓈 = 𝒢) ⋀ (𝓈∉𝓀)]
⇒ 𝒹 = 𝒢 ∵ 𝒹 ❯ 𝓈∉𝓀

Hvis
1.a. Livet er godt og 1.b. døden er et bilde på sjela som opphører å være del av kroppen; og
2.a. sjela er god og 2.b. sjela opphører å være del av kroppen:
3. Da må døden være god fordi døden fører til at sjela opphører å være del av kroppen.

Spørsmål

◊ [𝓁 = 𝒢 = 𝒹]?

Kanskje [dette betyr at siden] livet er godt [og døden er god], så er livet likt døden.

Det virker for meg som at den logiske følgen av argumentet hans er nettopp dette.

tirsdag 10. august 2021

Utdrag frå eit brev av Ambrosius

Bilete av Valentinian II frå Wikimedia Commons.

Epistula [brev] 25
(benediktinsk–maurisk 53 / Beyenka 4)

Eg var dårleg i kveld, så eg greidde ikkje å kome meg i seng før no (om fem minuttar). Så medan eg venta på å kome meg att, jobba eg med å omsetje eit utdrag frå eit Ambrosii brev: Her skriv han til keisar Theodŏsius i august 392, altså eit par månadar etter at keisar Valentīniānus II døydde, rett rundt tida da den rundt 21 år unge keisaren fekk gravferda si. Han seier, her omsett til tekstnær norsk:

Doleō enim, fateor,
dolōre acerbō,
nōn sōlum quod immātūrā ætāte Valentīniānus augustus dēcesserit,
sed etiam quod īnfōrmātus [est] fīde,
ac tuīs īnstitūtīs
tantam dēvōtiōnem ergā Deum nostrum induerat,

atque tantō in mē incubuerat,
ut quem ante persequebātur,
nunc dīligeret:
quem ante ut adversārium repellēbat,
nunc ut parentem pūtāret.

For eg lir, må eg medgje,
med bitter sorg,
ikkje berre over det faktum at den høgvyrde Valentīniānus svann hen i [så] ung alder;
men òg at han [blei] danna i trua,
og at [med hjelp] i lærdomane dine,
[at han] hadde svøpt [seg] so mykje i fromskap til vår Gud,(= «guden vår»)
og så mykje ruga over meg,
at kven han før forfølgde,
no han akta:
kven han før støytte frå seg som motstandar,
verdsette han no som ein forelder.

Ambr. ep. 25 (53 [4]).

Omskrive til normalnorsk

For eg må eg medgje: Eg lir med bitter sorg, ikkje berre over det faktum at den høgvyrde Valentīniānus svann hen i så ung alder, men òg at han fann danning i trua, og at han med hjelp i lærdomane dine hadde sveipt seg so mykje i fromskap til Gud, vår Gud; og at han klengde seg så til meg, at den han før forfølgde, akta han no – den han før støytte frå seg som motstandar, verdsette han no som ein forelder.

Merknadar

Det er verd å notere seg bak øyret korleis dēvōtiō ser ut til å ha endra tyding. I Cassell’s Latin Dictionary står det å lese at det er a consecrating, devoting (esp. to the infernal gods). Interessant!

Verbet incubō har tydingar som å ligge i eller på, å tilbringe natta i eit tempel for å få ei guddommeleg melding eller hele ein sjukdom, eller når brukt om fuglar å sitje på, klekke egg, ruge. Av det får ein tydingar som å med gode intensjonar vake over, eller berre å vere på ein stad; frå det kan ein òg velje å berre omsetje det som klenge på.

tirsdag 3. august 2021

Lingua latīna: «Quid illud quod morī nōn timuit?»

Kva er eigentleg grammatikken bak uttrykket frå overskrifta? Det ser enkelt ut til å byrje med, men når ein plukkar det frå kvarandre, sit ein med eit spørjepronomen i nominativ nøytrum eintal, eit påpeikande pronomen som òg er nominativ nøytrum eintal, og så eit relativpronomen som òg er nominativ nøytrum eintal. (Eg måtte halde meg i skinnet for å ikkje slengje på eit utropsteikn der.) Liebeschuetz og Hill i 2005-omsettinga si av Ambrosius av Milan (utvalde tekstar) foreslo What of the fact that Valentinian was not afraid to die? Men korleis kom dei fram til of the fact frå illud?

Mosaikk av Ambrosius av Milano frå kyrkja St. Ambrogio i Milan.
Mosaikk av Ambrosius av Milano frå kyrkja St. Ambrogio i Milan. Kjelde: Wikimedia Commons.

Den fyrste etterrøkinga

«Etterrøking» er for øvrig eit ord eg lærte meg i dag; Bokmålsordboka | Nynorskordboka forklarar det slik: etter|røking • f3 • 1 det å røkje etter; gransking, undersøking; etterforsking • 2 utgreiing basert på etterrøking (1). Vidare forklarar dei «å røkje» slik: røkje • verb (norrønt rǿkja bry seg om) • 1 stelle med, ha omsut for, røkte; særleg refleksivt: kyrne røkte seg sjølv greidde seg sjølv, var om seg etter føde • 2 granske, leite (II), ransake • røkje etter granske (etter), undersøkje, prøve å få greie på. Så da veit ein det.

Då eg kom over denne grammatiske gåta, prøvde eg så godt eg kunne å finne ut av ho sjølv, men eg kom ingen veg. Heldigvis er det eit veldig godt samfunn for antikkvitarar med språkinteresse (noko som er vél så mykje naudturftig å ha som det er eit kjenneteikn) på Latin Stackexchange, så eg nytta meg av moglegheita til å stille gruppa der spørsmålet, først i nettpraten Conloqvivm, og deretter på oppfordring på sjølve spørjesida. Svaret peika på noko interessant som eg måtte undersøkje nærare. Eg siterer:

This use of illud is described by Allen and Greenough:

e. The pronouns hīc, ille, and is are used to point in either direction, back to something just mentioned or forward to something about to be mentioned.

f. The neuter forms often refer to a clause, phrase, or idea.

They also mention this particular use of quod:

A peculiar form of substantive clause consists of quod (in the sense of that, the fact that) with the indicative. The clause in the indicative with quod is used when the statement is regarded as a fact.

Expedito Bipes på Latin SE

Svaret eg fekk sette tannhjula i gang og fekk meg på rett spor for å finne ut av dei nærare detaljane i grammatikkane mine.

Kjeldene mine

Eg har to grammatikkar eg nyttar: Samson Eitrems Latinsk grammatikk, 3. utgåve, ved Bjørg Tosterud og Egil Kraggerud, Aschehoug, 1996; og Nils Sjöstrands Latinsk grammatik, andra upplag, Gleerups förlag, Lund, Malmö, 1960. Førstnemnde er grei til å få svar på grunnleggjande spørsmål, men har faktisk overraskande djuptgåande svar til tider, og er opphavleg mynta på vidaregåande elevar; medan sistnemnde er ei grundig fordjuping i grammatikken med svært mykje informasjon, grundige forklaringar, og er skriven utan at nokon har halde han att – han er heilt klart mynta på latinistar, ikkje berre elevar.

Eitrem: Substantiviske bisetningar (leddsetningar)

«At-setningar»
med ut, ut nōn, nē, quōminus, quod og quīn

Eitrem, Latinsk grammatikk s. 123.

§ 175 tek for seg såkalla eksplikativt quod. Dei forklarar det slik:

Quod med indikativ viser det omstendet at eller det faktumet at. Quod er eigentleg det relative pronomenet i inkjekjønn og blir nærmast brukt som eit indre objekt (jf. § 66): ‹med omsyn til det at›. Dersom setninga inneheld ein grunn, får vi quod som årsakskonjunksjon (§ 180.2).

Eitrem § 175.

Dei forklarar at slike quod-setningar vert brukt som:

  1. apposisjon til pronomen eller substantiv (hoc, id, ea rēs quod ‹det at›, ‹den ting at›; eller propterea quod ‹av den grunn at›
  2. som subjekt, t.d. Quod nōn vīvit coniunx, miserrimum est: At ektefellen ikkje lever, er svært leitt.
  3. som direkte objekt t.d. for accidit quod (‹leggje til at›) praeterīre quod (‹gå forbi at›).
  4. som direkte objekt for affektsverb (jf. akkusativ med infinitiv […] og verb som innebærer ros, kritikk o.l.
  5. i tydinga ‹med omsyn til det at›, ‹når›.

Tolking

Viss ein ser på første del av setninga att, «quid illud quod», eitt ord av gongen, vert det lettare å kome til eit godt svar:

  1. Det første ordet quid, må vere ‹kva›;
  2. det andre ordet kjem me til nedom lista;
  3. og det tredje ordet, quod må vere eit ‹som› som peikar til første eller første og andre ord som eit heile.

Når ein dermed tolkar illud som ein apposisjon, peikar han her tilbake til quid, sidan det påfølgjande quod er relativpronomenet. Ein kan for så vidt seie at det òg peikar vidare til relativpronomenet for ei nærare utgreiing. Om dette dømet er eit godt generelt døme på korleis apposisjonell illud vert brukt, ser det ut til å eksistere både i høve til det førutgåande og det komande.

Ein får dermed at setninga må verte forstått slik: Quid illud quod morī nōn timuit?: Kva [med] det omstendet som [at] han ikkje frykta dauden?

Og der har me løysinga. Det var ei interessant gåte å finne ut av, og eg må seie at det gjev meg litt ro i sjela å få sitje med grammatikkane og ordbøkene mine att; eg har verkeleg sakna dei!