Et veldig kort sammendrag IV:

Euripides’ (Εὐριπίδης, ca. 480–406 fvt.) Hippolytos

I disse eksamensforberedelsestider, skal jeg forsøke å skrive noen svært korte sammendrag av de forskjellige stykkene vi har å lese til skoleeksamen førstkommende mandag i emnet ANK-1210: Antikkens litteratur.

Stykkets persongalleri, lokalisering og handling

Stykkets persongalleri består av Afrodite (Aphrodite), kjærlighetens, elskovens og lystens gudinne; Artemis, den kyske, evig jomfruelige jaktgudinnen; Teseus, amazonenes og minotauren beseirer, nå konge i Athen; Faidra, datter av kongen av Kreta, Teseus’ mann; Hippolytos, sønn av Teseus og amazonedronningen, Teseus’ første kone (hun døde tidlig); Faidras amme, ei gammel dame som tydeligvis har stått Faidra bi hele hennes tilstedeværelse i Teseus’ familieliv; en gammel tjener og et bud; et kor bestående av kvinner fra Troizen. Stykket utspilles i byen Troizen på Peloponnes, i og utenfor kong Teseus slott.

Stykket åpner foran kongeslottet i Troizen, der man kan se statuer og altre tilegnet både Afrodite og Artemis. Afrodite taler og forteller hvordan hun føler seg forhånet av Hippolytos, som fornekter ethvert kjennskap til lyst og elskov, og dermed også nekter å tilbe Afrodite. I stedet har han valgt seg Artemis som sin følgesgudinne, og han er tydeligvis innviet i de eleusinske mysteriene. Hun forteller hvordan Faidra, Teseus’ stemor, lider en hjertesorg som har gjort henne så syk at hun nå ikke ønsker annet enn å dø; for hun har falt i en dyp forelskelse til Teseus, en kjærlighet og lyst hun nekter å følge grunnet skammen det vil føre til. Afrodite fremmer så en spådom, når hun hører Hippolytos ankomme, om at «Hades åpnet har sin port» og at Hippolytos «skuer lyset siste gang i dag.»

Hippolytos kommer med jaktfølget sitt, og lovpriser Artemis for den gode jakten og ofrer til henne. En gammel tjener kommer ut til ham og forsøker å få ham til å forstå at han må respektere alle gudene. Konsekvensen av å ignorere en guddom, eller enda verre, å som Hippolytos har gjort, være respektløs overfor en sådan kan føre til mye lidelse. Hippolytos virker ikke å forstå nødvendigheten i det han sier, så når Hippolytos går inn ber den gamle ved alteret til Kypris (Afrodite) om at hun skal være nådig mot den unge.

Den neste scenen (hvis man kan kalle det det i en slik gammel tragedie – episode er nok et rettere begrep), er jammerklagen til Faidra, først innenfra, så deretter ute. Hun og ammen har en lang dialog, og det kommer til slutt ammen og koret for dagen hvorfor Faidra lider som hun gjør; de forferdes. Ammen greier å overtale henne til å la henne gi henne et botemiddel hun skal ha.

Jeg kom just til å tenke på at jeg har gjemt
i huset midler som kan lindre elskovs kval
og uten skam og uten tap av din forstand
kan lege deg for sotten, hvis du ei er feig.
Men fra den mann du elsker, må jeg ha et tegn,
en hårlokk eller av hans drakt en liten trevl,
hvis tvende sinn skal villig føle seg som ett.

Ammen vender seg til Afrodite-bildet og sier at «Det annet som jeg har på hjerte, vil jeg si | til venner i palasset. Da er målet nådd.» Hun går inn, og en stund etter, etter at man har hørt korets gjenfortelling av mytiske heros’ lidelser, hører man skrik og skrål innenfra, og Faidra skjønner at hun har blitt forrådt. Hippolytos kommer til slutt styrtende ut og vil ikke vite av stemora si. Han legger ut i en tale om hvor mye verden hadde vært, hadde bare menn kunnet bære frem unger uten at hjelp fra kvinnene skal være nødvendig. Han går, og ammen og Faidra diskuterer. Siste replikk fra Faidra til koret er et klart frampek: «Jeg ordner nu min egen sak på beste vis.», hvoretter hun avkrever en ed fra koret på at de skal holde tett om det de vet.

I neste episode hører man sorgskrik innenfra; Faidra har hengt seg selv på brudekammeret. Teseus er akkurat kommet tilbake fra Delfi, og hører dette, så han styrter inn for å finne ut hva som har skjedd og finner Faidra liggende på gulvet, repet skåret av og hun liggende på ei båre. I den ene hånda hennes er en notis (på ei forseglet skrivetavle), og her har hun skrevet at Hippolytos har krenket henne i senga. Teseus tror straks på dette, og avkrever av Poseidon, sin far, det siste av ønskene han hadde igjen (det første reddet ham opp fra underverden, det andre fra Minotauros); Hippolytos skal ikke leve ut dagen.

Hippolytos ankommer og ser hva som har skjedd. Han forsøker å forklare seg, at det ikke kan være sant, og fortvilet prøver han å overbevise Teseus, faren sin, om uskylden hans og den plettfrie vandelen han alltid har søkt og oppnådd. Faren nekter å høre på ham, og Hippolytos blir landsforvist.

Etter korets sang kommer et bud løpende og vil ha tak i kongen, Teseus, for han har sett Hippolytos dø. Han beskriver hvordan han og vennene hans hjalp Hippolytos av sted ved å spenne opp forspannet hans, og at ingen av dem kunne forstå det han var beskyldt for å være rett. Hippolytos red av sted, og da han var kommet til et øde område av stranden forteller budet hvordan en enorm bølge etterfulgte et enormt brak som av torden, kom farende opp mot Hippolytos, og at det ut av bølgen kom en enorm okse. Oksen jaget hestene, hestene ble paniske, men Teseus som den gode rytteren han var forsøkte å roe dem. Oksen derimot fikk dem til å snu retning slik at Teseus til slutt falt, og med foten hektet fast i tøylene ble dradd bortover stranden av hoppene sine, fikk hodet slått i en stor stein; Hippolytos var så hardt skadd blitt at det bare var et spørsmål om tid før han kom til å dø. Teseus ba dem sporenstreks om å hente Hippolytos til ham; kongen er likevel fortsatt vaklende: «imellom sorg og glede, ti jeg nærer sky | for guder og for ham som er min egen sønn».

Artemis kommer så til Teseus når han står alene, og forteller hvordan det hele hadde skjedd. Hippolytos var dømt til å dø, og ingen guder kunne ha gjort det om, for blant gudene er det en lov om at ingen guder skal blande seg inn i hva en annen gjør. Kypris (Afrodite) hadde rammet Faidra med en dyp og inderlig elskov og kjærlighet til Hippolytos, og Faidra selv ble offer for ammens renkespill. Hippolytos, prektig og from, hadde sverget en ed på å ikke snakke om hva som hadde skjedd, og det var grunnen til at han aldri utpekte Faidra. Artemis skolder Teseus for å ikke ha fulgt vanlige prosedyrer og la sønnen få anledning til å forsvare seg selv; i stedet handlet Teseus irrasjonelt og dømte sønnen til landsforvisning, og gjennom Teseus’ misbruk av det siste ønsket sitt voldte han sønnens død.

Hippolytos ankommer på båre, og han får endelig (tilsynelatende, det er litt uvisst) se gudinna han har kjærest. Hun beroliger ham, og Teseus og faren forsones. En forklaringsmyte blir også del av tragedien. Artemis forteller:

Til gjengjeld, stakkars venn, for hva du her har lidt,
skal største heder times deg i Troizens by.
Ti før sitt bryllup skal hver jomfru bringe deg
som offer sine lokkers prakt, og stedse skal
den blyge brud med vemodstårer minnes deg.
Og hymner, det til ære, skal til evig tid
de unge møer synge. Aldri skal ditt navn
og sagnet om at Faidra elsket deg, bli glemt.