Jeg holder på å lese en artikkel av John C. Cavadini (Ambrose and Augustine De Bono Mortis i The Limits of Ancient Christianity : Essays on Late Antique Thought and Culture in Honor of R. A. Markus, redigert av William E. Klingshirn og Mark Vessy, ved Ann Arbor, The University of Michigan Press, 1999), der han sammenligner synet på døden til Ambrosius av Milano og Augustin. Teksten fokuserer på Ambrosius’ Om dødens gode og Augustins 13. bok fra Om Guds stad. Teologien Augustin presenterer er ikke lettlest, og jeg beit meg merke i en passasje som jeg tenkte jeg kunne oversette her, til glede for meg selv først og fremst, men kanskje forhåpentligvis også for andre lesere.
Bok 13 av Augustins Om Guds stad
De 24 kapitlene i bok 13 tar for seg ulike aspekter av død og elendighet, eller sagt mer teologisk: synd. Det er ikke det eneste, selvsagt; strengt tatt er det litt flåsete sagt. Et hovedtrekk gjennom boka er derfor heller utforskninga av hva sjela er, hvordan ulike aspekter av den kan og ikke minst bør forstås, og hvordan synd, sjel og død hører sammen. Boka studerer tematikken fra teologiske perspektiver, deriblant Ambrosius, men ser også på tidligere filosofi; undersøker hvordan vi gjennom arvesynden er belastet og derfor må ta imot Guds ånd for å få frelse; og søker endelig å forstå hva sammenhengen er mellom ånd og legeme, liv og død, synd og frelse. Viktigst av alt for min del, er hvordan den prøver å sette fingeren på hva døden nettopp er. Mens jeg leste artikkelen som jeg nevnte i ingressen, kom jeg over en passasje som jeg syntes var stri å bli klok på, så jeg skal referere den til slutt her, som vanlig med min egen tekstnære oversettelse.
I forkant av det kan ei oppsummering av bokas emner (her i henhold til overskriftene som Loeb-utgaven fra 1966 bruker) være til god hjelp: Kapittel 1 omhandler syndefallet og den påfølgende dødeligheta; kapittel 2 omhandler sjelens død og videre liv og hva som skjer med kroppen; kapittel 3 tar for seg hvordan døden har spredd seg blant mennesker og om den er straff selv for helgener; kapittel 4 prøver å svare på hvorfor de syndsforlatte fortsatt straffes med døden, selv om døden er straffen for synd; kapittel 5 sammenligner loven med døden og ser på hvordan de kan brukes som bilde på hverandre for godt og ondt; kapittel 6 diskuterer dødens generelle ondskap, herunder hvordan den er årsaken til at sjelens og legemets sammenføyning atskilles
; kapittel 7 trår ut i dypere farvann og omhandler døden som de ugjenopplivede gjennomgår for å ha bekjent Kristus; kapittel åtte hevder at helg enene som gjennomgår den første døden er fri fra den andre; kapittel 9 diskuteter om hvorvidt dødstidspunktet, ɔ: når livsfølelsen forsvinner, er når man dør eller når man er død; kapittel 10 gjør et teologisk dypdykk og spør seg om de dødeliges liv bør benevnes som å være en død heller enn et liv; kapittel 11 søker svar på om man kan betegne noen som død og levende samtidig, og det er (ikke særlig overraskende) et av de lengste; kapittel 12 diskuterer døden som Gud truet de første menneskene med som straff, i tilfelle de skulle bryte det første budet han ga dem; kapittel 13 fortsetter på dette og tar for seg hva denne første straffen var; kapittel 14 spør seg hva mannen var slik Gud skapte ham (quālis homō sit factus ā Deō) og hvilken tilstand han endte opp som, som følge av å ha brukt fri vilje; kapittel 15 fortsetter med Adam, og at Adam i det øyeblikket da han valgte å synde forlot Gud før Gud forlot ham, og at han dermed forårsaket si egen sjels første død; kapittel 16 tar for seg filosofene som ikke anser sjelas løsrivelse fra legemet for å være en straff, Platon til tross (igjen et forholdsvis langt kapittel); kapittel 17 forsvarer tanken om at jordlige legemer kan blir uforgjengelige og evige; kapittel 18 tar for seg filosofene som mener at jordlige legemer ikke kan være i himmelen fordi alt som er jordlig naturlig blir dratt mot jorda på grunn av deres iboende tyngde; kapittel 19 forsvarer påstanden om at de første menneskene hadde vært udødelige dersom de ikke hadde syndet; kapittel 20 sier at helgeners legeme opphøyd til å hvile i håpet, skal bli løftet høyere enn de første menneskene, ɔ: de første synderne; kapittel 21 sier at selv om man kan trekke symbolikk ut av fortellingene om paradis og fortsatt holde ved lag paradis’ sanne, historiske eksistens; kapittel 22 sier at helgenenes legeme kommer til å være åndelig etter oppstandelsen, selv om kjødet ikke blir ånd; kapittel 23, et svært langt kapittel, undersøker hva vi kan forstå med et dyrisk legeme og et åndelig legeme (dē corpore animālī et de corpore spīritālī), og hvem det var som døde ved Adam og som fikk liv igjen ved Jesus; og kapittel 24 avslutter boka med å spørre seg hvordan man skal forstå det at Gud pustet på Adam og slik gav ham ei levende sjel og at Herren pustet på disiplene og sa til dem Ta imot Den hellige ånd
(Accipite Spīritum sanctum
).
Utdraget frå siste avsnitt av bok 13 kapittel 4
I teksten nedenfor er illī de sistnevnte, de som syndet, og istī de førstnevnte, altså de rettskafne. Latin tenderer mot å tenke setningene sirkulært, slik at hvis skribenten presenterer sak A, B og C, besvarer han dem gjerne som C, B, A, da ved bruk av påpekende pronomen som uttrykker ulik grad av nærhet til objektet som det pekes på.
Jūstī enim mālunt crēdendō perpetī quod sunt prīmī inīquī nōn crēdendō perpessī. Nisi enim peccāssent illī, nōn morerentur; peccābunt autem istī nisi moriantur. Mortuī sunt ergō illī quia peccāvērunt; nōn peccant istī quia moriuntur. Factum est per illōrum culpam ut venīrētur in poenam; fit per istōrum poenam nē veniātur in culpam, nōn quia mors bonum aliquod facta est, quae anteā malum fuit, sed tantam Deus fideī praestitit grātiam ut mors, quam vītae cōnstat esse contrāriam, īnstrūmentum fieret per quod trānsīrētur ad vītam.
For de rettskafne lider uavbrutt for det man bør tro på, [slik] som de første udedige, på grunn av mangelen på tro til det som bør tros på, hadde lidd. Dermed, hvis ikke de sistnevnte [synderne] hadde syndet, hadde de ikke dødd; og derimot kommer de førstnevnte [rettskafne] til å synde hvis de ikke dør. De døde derfor, de sistnevnte, fordi de har syndet; de førstnevnte syndet ikke fordi de døde. Det skjedde ved de sistnevntes skyld at man ble ført ut i straff; det var gjennom de førstnevntes straff at man ikke førtes i skyld, ikke fordi døden har blitt noe godt, [døden] som i det førtidige var ondt, men fordi Gud har gitt hele nåden til troskapen, slik at døden, som blir framholdt å være livets motsetning, kunne være redskapet med hvilket man føres tilbake til livet.
Og her er det samme, skrevet med litt mer normal norsk og litt friere oversatt:
For de rettskafne lider uavbrutt for troa, slik som de første udedige led grunnet mangelen på tro. Dermed, hvis ikke de første udedige hadde syndet, hadde de ikke dødd; og derimot kommer de rettskafne til å synde dersom de ikke dør. De første synderne døde derfor fordi de syndet; de rettskafne syndet ikke fordi de døde. Det var ved de første udedige at vi ble ført ut i syndens straff; det var gjennom de rettskafnes straff at man ikke ble ført ut i skyld, ikke fordi døden ble til noe godt, den døden som var ond, men fordi Gud gav hele nåden sin til dem som utviste troskap, slik at døden, som framholdes å være motsetning til livet, kunne være redskapet som fører oss tilbake til livet.
