Det hender seg at ein nyttar litt latin i norsk. Når ting går til Helheim, men ein ikkje vil banne, kan ein kanskje seie at det gjekk ad undās: Det gjekk åt bølgjene. Når ein har skrive noko feil i avisen og vil gjere lesarane merksame på det, kan ein kanskje skyte inn eit dementi, som me har frå fransk démenti, av démentir, av dé‑, jamfør norsk u‑, og mentir, å ljuge; eit dementi er altså ei avljuging. (Opphavet er sjølvsagt latin – mentior (4, dep.) å ljuge, som går tilbake til mēns, mentis, å hugse som fikk ei vidare tyding av å tenkje seg om, å få andre tankar i sinne. Og me har sjølvsagt ein haug med andre uttrykk med, godt dekte av Vibeke Roggens Jo visst kan du gresk og latin! (ISBN 978-82-530-3561-1).
Når eg skriv tilbakemeldingar til elevane mine hender det seg at eg treng å leggje inn ein merknad som eg vil framheve ekstra. Då kan det vere fint å ha ein ligatur, slik ein gjerne nyttar &Numero; til å vise nummeret noko er eller & til å syne og (av latin et. Slik ser det ut i teksten min:
Eg ser først no at han er ei lita aning høg. Teksten er 12′/17,16′ og ligaturen her sett til 0,8 pica, altså 9,6′ høgd; eg fann at å setje han til eksakt 2⁄3 av skrifthøgda blei bra.
Og om du sjølv vil nytte han, er det berre å klikke på NB-ligaturen øvst til høgre, so kan du laste han ned i PNG-format.
Om latinen
Eg kan jo ikkje berre la latinen stå slik utan å forklare han, kan eg? Uttrykket er sett saman av to ledd: eit verb, notā, og eit adverb, bene. Det siste er det enklaste. Det kjem av det same opphavet som bonus, det gamallatinske duenos som tyder god. Ein dannar adverb av adjektiv med å take rota og slengje på ein ‑ē, men i tostava, jambiske ord får ein ofte jambeforkorting, slik at siste staving blir ein kort vokal lell; difor bene og ikkje *benē. Den fyrste delen av uttrykket kjem av verbet notō, notāre, notāvī, notātum. Forma ein nyttar er presens aktiv imperativ andre person eintal, so det tyder altså skriv! eller merk! Heile tydinga av uttrykket er altså skriv godt! eller merk godt!
Og der har du alt du treng: både viten om kva NB tyder, ein fin ligatur du kan nytte (sett i EB Garamond ExtraBold; om nokon vil ha det same i Times New Roman, lat meg vite det i kommentarane) kor du vil, nokre typografiske tips om ligaturar og ikkje minst det kanskje aller viktigste: litt latinsk ballast.
Hva hadde historikeren vært uten fotnoten? Selve grunnlaget for den faglig funderte historiske undersøkelsen er fotnoten. Den begynte som margmerknader, men utviklet seg etterhvert til å bli fotnotemerker: stjerne, dolk, dobbel dolk og så videre. Etter hvert kom tallene. Hvordan bruker man disse i dag og hvordan formaterer man dem riktig?
Oppdatering 9.6.2024: La til merknad under tastetipsene nederst om at man kan merke tallkoden før man taster tastekombinasjonen for å lage spesialtegn.
Å formatere fotnotene sine riktig er en liten kunst i seg selv. Fotnoter er vanligvis skrevet med mindre tekst enn resten av teksten, og krever derfor litt mer typografisk hensyn. Enkelte disipliner har dessverre idiotiske krav til hvordan teksten skal formateres, som for eksempel at den må være skrevet med Times New Roman (ei av to standardskrifter som virkelig forteller at du har absolutt intet originalt å by på), at den skal ha halvannen linjeavstand (arv fra skrivemaskinens begrensninger; halvannen er for mye) eller til og med at man ikke får lov til å bruke fotnoter eller fotnoteanker – som utvilsomt er arv fra skrivemaskindagene: å sette inn et fotnoteanker krevde at man justerte trommelen ei halv linje, skreiv tallet, og så satte av nok plass nederst på arket til å faktisk få plass til fotnotene sine.
Men nok om det. Det interessante er fotnotetegnene, og jeg skal ta for meg disse etter tur.
Gamle fotnotetegn
Fotnotetegnene i gamle tekster var gjerne ikke tall, men symboler, nemlig stjerne (*), dolk (†, HTML† eller † eller †), dobbel dolk (‡, HTML‡ eller ‡ eller ‡), paragraftegnet (§) og avsnittstegnet (¶, HTML¶ eller ¶). Når man gikk tom for tegn, startet man bare på begynnelsen og doblet tegnet (som om det var et kvinært tallsystem – et femtallssystem). Bilde 1 viser et eksempel fra mastergraden min.
Bilde 1: Døme på fotnotesymbolene stjerne, dolk, dobbel dolk og paragraf; avsnittstegnet er ikke med her.
Det er flere ting å merke seg med bildet over. For det første hadde jeg ikke tilgang på OpenType-funksjonene da jeg skreiv mastergraden, så bit deg merke i hvor tynne fotnotetallene er i forhold til resten av teksten. Med ekte superskripttall (du kan lese mer om dette i posten min fra juli 2022) får man skriftformgiverens særskilt tilvirkede super-/subskripttall. På samme vis er tegnene jeg har brukt alt for tynne (siden de er kunstig hevet av programvaren), så jeg skulle ha satt dem med ei litt feitere skrift; EB Garamond Medium hadde sannsynligvis fungert fint.
Moderne fotnoter er vanligvis tall. Hvordan disse settes varierer fra disiplin til disiplin, men innen historie er langt på vei det vanligste at man bruker løpende, hevet nummerering, som riktignok kanskje nullstilles for hvert kapittel. Den eneste grunnen til at jeg valgte å nullstille per kapittel i avhandlinga mi, var fordi jeg hadde så fordømt mange fotnoter. (Jeg hadde 21 i de forangående sidene, 72 i kapittel 1, 172 i kapittel 2, 92 i kapittel 3, 186 i kapittel 4, 112 i kapittel 5, 80 i kapittel 6, 4 i kapittel 7, 29 i tillegg A, 39 i tillegg B, 3 i tillegg C, og 1 i tillegg F, totalt 811 fotnoter. Jeg var ikke på bærtur da jeg tenkte at jeg kunne ende opp med firesifrede fotnoter.) Av og til kommer man over sluttnoter, som angis med det samme fotnoteankeret som ved vanlige fotnoter. De er nøyaktig det samme som fotnoter – de kan være på slutten av kapitlet eller på slutten av boka – men man velger da gjerne sluttnotealternativet i tekster der man ikke ønsker at fotnotene skal forstyrre leserens leseflyt; det er kanskje særlig vanlig i populærvitenskapelige bøker, slik at den nysgjerrige leseren kan undersøke kildene hvis han ønsker, mens den som ikke bryr seg kan slippe. I noen disipliner settes fotnotene ikke som superskript, men som tall i full høyde i klammeparenteser, slik: [1].
For å få tilgang til superskripttall, påkall skriftas OpenType-funksjon sups, for eksempel EB Garamond:liga&calt&pnum&onum&sups: Bruk skrifta EB Garamond med ligaturer, kontekstuelle alternativer, proporsjonale tall i gammel form (som følger skriftas over- og underheng) og slå på superskripttall. For den som vil lære mer om hvordan man setter tall, kan denne suverene posten på A List Apart anbefales: Web Typography: Numerals.
Bilde 2: I dette bildet ser du to eksempler på ordinaler og superskript. Linje 2 og 4 viser feil satt tekst der jeg kun har brukt tekstbehandlerens automatiske funksjon som hever og forminsker teksten. Linje 1 og 3 viser korrekt satt tekst, skjønt jeg har her ikke justert plasseringa til superskriptene enda; dette kommer det mer om lenger ned. Det burde være nokså tydelig å se at linjene 2 og 4 gir et resultat som ser tynt og falskt ut.
Superskripttall og ‑bokstaver
Det kan være verdt å merke seg her at det er to OpenType-kommandoer man kan ty til for å få superskript: ordn og sups. Hva er forskjellen på disse? I norsk tegnsetting er det ikke tradisjon for å bruke ordenstallsetterfester slik man for eksempel gjør i engelsk med st, nd, rd, th eller som man gjør i fransk med er og e eller endelsene me og lle for Madame og Mademoiselle. Men hvis du skulle få bruk for dette i teksten din, er ordn det du skal ty til. Hvis du får bruk for fotnotetall, derimot, er den rette OpenType-kommandoen sups. Med andre ord, gjør dette:
Du kan på enkelt vis tilføye OpenType-funksjoner til skrifta di i LibreOffice, med å legge til et kolon og de forskjellige kommandoene atskilt med &, for eksempel «EB Garamond:liga&calt».
For å sette superskripttall, tilføy sups.
For å sette inn subskripttall, tilføy subs.
For å sette inn ordinaler, tilføyd ordn.
Justering av super- og subskripttegn
Merk at det er forskjell på plassering av super- og subskripttegn avhengig av bruk:
Superscripts (and subscripts) are intended for mathematical work, although they can be adapted for use in creating top-aligning characters such as footnote numbers […].
James Felici: The Complete Manual of Typography, Second Edition, A Guide to Setting Perfect Type, Peachpit, Adobe Press, ISBN 978-0-321-77326-5, side. 192.
Hva er da reglene for plassering av superskript og subskript? Den kanskje viktigste regelen er denne:
Like small capitals, superior characters are not merely scaled-down versions of their full-size counterparts—they are specially designed. Use them if you have them; fake them only if you must.
Felici (op. cit.): 204.
Dette er så klart viktig å ha i mente når man skal sette en tekst. Men hva med detaljene. Først et bilde og deretter ei liste jamfør Felici s. 204–207 som forklarer det hele:
Bilde 3: Her et eksempel på både ordinaler i fransk og engelsk, vitenskapelige subskript, brøk, fotnoter og vitenskapelige superskript.
Linje 1: Eksempel på to ulike superskriptordinaler (med skriftas ordn-funksjon). Merk hvordan det franske etterfestet er justert etter bokstavens høyde mens det engelske etterfestet er justert i forhold til tallhøyda; dette er automatisk i denne skrifta.
Linje 2: Eksempel på subskriptordinaler justert til vitenskapelig notasjon (med skriftas subs-funksjon, som jeg senka med 8 % for å få rett), korrekt satt brøk (med skriftas frac-funksjon) og korrekt satt fotnotesuperskript (med skriftas sups-funksjon, som jeg senka med 6 % for å få toppjustert i forhold til skriftas overlengde).
Linje 3: Eksempel på fotnote og vitenskapelig superskript i samme linje. Det vitenskapelige superskriptet heva jeg med 8 % for å få i rett høyde (jamfør senkinga av de vitenskapelige subskriptene), slik at de var midtjustert på skriftas overlengde. Bit deg merke i at de vitenskapelige subskriptene er høyere justert enn fotnotetallene.
Superskripttall som fotnoter: toppjustert mot bokstavenes overlengde (streken opp på b, d, h, k, l).
Superskripttall som vitenskapelige superskript: bokstavens midtre mot bokstavenes overlengde.
Superskripttall som brøker: bruk skriftas frac-funksjon. Når dette ikke er tilgjengelig: toppjustert til brøkstreken (⁄ eller &2044;).
Subskripttall som vitenskapelige subskript: bokstavens midtre mot bokstavenes grunnlinje (der bunnen av bokstaven x er).
Subskripttall som brøker: bruk skriftas frac-funksjon. Når dette ikke er tilgjengelig: bunnjustert til skriftas grunnlinje.
Superskriptbokstaver: toppjustert mot bokstavenes overlengde eller tallenes høyde; hvis skrifta ikke gjør dette automatisk, lag til tegnstiler.
Kombinasjon av fotnotetegnene og bedre satt fotnotetekst
Det kan godt være at du får behov for å sette både gammeldagse og moderne fotnotetegn i én og samme tekst. Det aller første du bør gjøre, er å finne ei skrift som har flere skrifttykkelser enn bare vanlig og feit. Skrifta bør iallfall kunne by på en middels feit variant, og hvis denne er godt utformet (ikke bare automatisk gjort feitere), kommer den til å ha litt annen form på bokstavene enn den vanlige skrifta; dette er for å veie opp for det annerledes inntrykket som feitere bokstaver gir. Et bilde sier mer enn tusen ord (bilde 4):
Hvorfor skal jeg bry meg med dette, egentlig? tenker du kanskje – eller kanskje du bryr deg og noen har sagt tilsvarende til deg? Poenget med god typografi, god sats, er å kommunisere tekstens budskap best mulig. En godt satt tekst passer til budskapet som formidles. Trajans søyle har kanskje glimrende sats, men se for deg The Matrix-logoen med Trajans skrift; det blir ganske enkelt ikke det samme. Den gode satsen evner i tillegg å gjøre teksten mest mulig lettfordøyelig. For tynn sats i fotnotene – som allerede er satt med mindre skrift! – gjør dem vanskeligere å lese for leseren, og det er jo ikke det som er meninga, er det vel?
Optisk sats og «farge»
Bilde 5: fotnotetekst i ulik sats.
Til venstre: fotnoter satt med EB Garamond Medium. Til høyre: fotnoter satt med EB Garamond (vanlig). Legg merke til hvordan satsen på høyre side nesten ser ut til å være mer grå enn svart, sammenlignet med teksten for øvrig.
I bilde 5 er dette tydelig å se. Teksten til venstre er betydelig enklere å lese enn teksten til høyre. Ikke bare det, men den gjør også et langt bedre visuelt inntrykk når man ser sida; sida får et helhetlig inntrykk av å være én felles sats. Dette er dermed et eksempel på hvordan godt satt sats ikke bare er enklere å lese, men også gir et bedre visuelt inntrykk, og som vi alle vet: førsteinntrykket er svært viktig. Enkelte skrifter leveres derfor med flere optiske størrelser. Dette betyr at skrifta har flere varianter ulikt formet for å være tilpasset bestemte størrelser. Hadde jeg visst dette da jeg skreiv masteroppgaven min, hadde jeg ikke brukt EB Garamond 10 til overskrifter, men til fotnoter, der den faktisk hørte hjemme!
Robert Bringhurst, en av de andre store typografene, forteller i et lite sleivspark (i The Elements of Typographic Style, Fourth Edition (version 4.3) tjueårsjubileumsutgave, Hartley & Marks, 2019) at The most valuable Multiple Master fonts proved to be those with an axis of optimal size. (Adobe has always called it optical size, but it is no more optical than visceral.) Disse skriftfamiliene hadde gjerne én liten skriftstørrelse og én stor, og typografen kunne dermed trekke på disse to ekstremstørrelsene for å skape et gyllent midtpunkt mellom dem tilpasset ulike skriftstørrelser. Det er det han sier videre som er relevant i denne konteksten, dog:
These tools proved too subtle for the marketplace, and production of Multiple Master fonts soon ceased. Adobe then began to sell their flagship fonts in ‘optical ranges.’ In effect, these are prefabricated Multiple Master ‘instances.’ […] The sizes have names instead of numbers – caption, small text, regular, subhead, display – each corresponding to an ideal range instead of one specific size. Some other founders have taken a similar approach. For now, this seems the best available method for obtaining balanced color and homogeneous design when setting digital type in multiple sizes.
Robert Bringhurst, op. cit. 190.
Oppsummering
Når du skal sette en tekst, det være seg et kommuneskriv, en søknad, en eksamensoppgave eller et brev til Skatteetaten, forsikr deg først om at du har ei skrift som støtter OpenType. Du trenger ikke mange. Det er bedre å ha éi god skrift som greier å gjøre jobben den er satt til, enn mangfoldige skrifter som ikke egentlig er gode nok til å skrive løpende tekst. (Pynteskrifter er en helt annen sak.) Ha i mente at hvis skrifta har et fullt sett av superskripttall, har den også subskripttallene; disse er identiske; de plasseres bare litt ulikt.
Husk at fotnoter skal plasseres med toppen av tallet på linje med tekstens overlengde, altså toppen av bokstavene b, d, h, k, l. Dette er formodentlig fordi tallene i seg selv ikke tjener noen egentlig funksjon; de er bare en del av den løpende teksten som skal fortelle deg hvor du kan se mer hvis du så skulle ønske.
Fotnotesymbol kan være nyttige også i dag. Av og til har man faktisk behov for en fotnote i en fotnote, som for eksempel i dømet oppe i bilde 1, eller noe jeg ofte kom over i skrivinga mi: behov for å referere til passasjer eller gi krysslenker til andre deler av teksten min der noe var å finne. Hvis du ønsker å sette dem hevet, er dette i utgangspunktet ikke nødvendig med stjerna, men alle de andre tegnene krever gjerne dette. Lag en egen skriftstil til fotnotesymbolene dine og sett disse med en noe feitere skriftvariant enn de andre, for eksempel 10- eller 6-punktsvarianten, som tilsvarer sånn cirka Medium og Semibold.
Brøker bør settes med brøkfunksjonen til skrifta. En moderne tekstbehandler lager automatisk en brøk hvis du setter inn en brøkstrek (som ikke er det samme som en skråstrek), altså U+2044. For å taste denne i LibreOffice eller Microsoft Office, tast 2044 og deretter Alt + X. Hvis du får opp noe rart, påse at ingen tall eller bokstavene a, b, c, d, e eller f står inntil totallet i 2044; tallet er heksadesimalt og teller derfor på sifrene 0, 1, 2, 3, 4, 5, 6, 7, 8, 9, a, b, c, d, e, f (0–15), så hvis et av disse tegnene står inntil, tror programmet at du taster et femsifret (eller større) heksadesimalt tall. Fiksen er enkel: enten sett inn et mellomrom før (som du deretter sletter om ønsket) eller bare merk tallkoden du vil gjøre om til et tegn før du trykk Alt + X.
Vitenskapelige tall tjener i motsetning til fotnotetall en reell funksjon. Mens fotnotetegnet 2 attmed en H kun betyr se fotnote 2, betyr det vitenskapelige tegnet 2 attmed en H at H-en plutselig ikke lenger betyr «hydrogen», men heller «dihydrogen». Vitenskapelige tall settes slik at midten av tallet er på linje med overlengdas topp for superskript og grunnlinja for subskript. (Grunnlinja er linja som bokstaven x hviler på.)
Til sist bør nevnes ordinalene, altså tekst satt som superskript. Dette er ikke vanlig i norsk tekst, men man kommer over det når man leser andre språk, og det kan uansett være at man får bruk for det av andre årsaker. Ordinaler hentes ikke med sups eller subs, men med ordn. Disse formaterer superskripttekst til å passe med teksten for øvrig, som i ei god skrift betyr at superskripttekst inntil annen tekst (som i bilde 3) plasseres med toppen på linje med teksttoppen (altså overlengda) og superskripttekst inntil tall med toppen på linje med tallene.
Lykke til, kos deg med satsen, og slit den med helsa.
Kva gjer ein stakkar når det ikkje finst definert eigne teikn for å skrive Helmholtz-oktavane sine djupaste tonar? Ein kan sjølvsagt krype til korset og bruke subskriptteikn, men primteikna er jo flotte, so kvifor ikkje når ein kan? I bilete over er det fleire ting på gang som syner kor flott skrifta EB Garamond faktisk er:
Nydelege ligaturar definert med liga&calt
Ekte kapitelar definert med c2sc og sperring på 5 %, altså 0,6 punkt (Visste du forresten at punkt kan forkortas med enkelt primteikn? 12′ tyder altså «12 punkt».)
Ekte primteikn: prim, sekund, ters, kvart og ein elegant formatert kvint.
Ekte subskriptprimteikn!
Vidare ein veldig pen (synest no eg) kursiv; i biletet her ser ein dog ikkje døme på swsh.
Metode
For å skrive primteikn må ein ty til Unicode-kodepunkta. Jamfør artikkelen primtegn eg no har fått medforfattarkreditering på hos Store norske (eg er stolt av det, so det må vere lov å seie), som for øvrig oppgav posten min om mål i middelalderrollespel som kjelde (for ein skal ikkje drive sjølvplagiat), er desse kodepunkta på følgjande adresser:
Hvis du skulle ha behov for å skrive tegnene i Writer/Word eller HTML, er kodene for dem som følger:
U+2032: prim, ′
U+2033: sekund, ″
U+2034: ters, ‴
U+2057: kvart, ⁗
U+2035: omvendt prim, ingen kortnavn
U+2036: omvendt sekund, ingen kortnavn
U+2037: omvendt ters, ingen kortnavn
Omvendt kvart er ikke definert
For å taste disse i LibreOffice eller Microsoft Office, skriv inn den heksadesimale tallkoden, for eksempel 2032, og trykk deretter Alt + X.
Men det finst ingen subskriptprimteikn. For å få desse, valde eg å ikkje gjere som Wikipedia, som brukar greske komma; eg tasta heller inn dei faktiske primteikna, og so senka eg dei med 50 %. (Eg trur at eg skal redusere senkinga med eit par prosent for å få dei til å vere meir på halvpunktet, slik subskripttala er.) For at dette skal fungere, er det to ting du må gjere:
Fyrst må du sørgje for at linehøgda ikkje er sett til enkel, halvannan, dobbel eller andre udefinerte storleikar. Bruk fast linehøgd; sjå nedom om korleis du gjer dette.
Tast deretter teiknet som normalt, og lag so ein stil der du definerer kor mykje du vil ha det seinka; i dømet over er det 50 %.
For å definere ei fast linehøgd som verkar som ho skal, zoom inn maksimalt og skriv ei line som inneheld både f og g (det høgste og det lågaste teiknet, og lag ei line som har både antikva (rette bokstavar) og kursiv (skråstilte, handskriftaktige bokstavar). Opne avsnittsstilen, til dømes Brødtekst, og sett linehøgda til Fast og juster ho deretter til du ser at bokstavane ikkje lenger blir klipte i botnen. For ordens skuld, legg til eit tidels punkt so du er heilt sikker på at du ikkje får rendringsproblem i lågare zoomnivå.
Brødtekst sett med enkel linjehøgd. Dette brukar skrifta si definerte linehøgd, men denne blir endra om du senkar eller hevar teikn.Brødtekst sett med 12-punkt linehøgd. Her er det tydeleg å sjå at ei skrift si linehøgd ikkje er det same som skriftstorleiken.Brødtekst sett med 18′ linehøgd. Dette er noko tettare enn enkel linehøgd, og noko større enn kva som er absolutt minimum for denne skrifta (17,7′).
Som bileta over syner, kan du sjølv endre linehøgda og setje ho fast. For at linehøgda ikkje skal flytte seg når du senkar og hevar skrift, må linehøgda vere sett til fast; det er det same i Microsoft Office. Når du har gjort dette, kan du sjølv bruke teikn på måtar nett slik Unicode-gruppa meinar at dei skal brukast: eigne typografiske variantar skal ikkje ha eigne kodepunkt, men heller formaterast etter behov; dei typografiske variantane som er definert, so som super- og subskripttala er døme på ting som ikkje kjem til å bli gjort i framtida og er strengt tatt med kun for bakoverkompatibilitet (eitt av kriteria dei styrer etter).
Oppsummering
For å få subskriptprimteikn for å kunne skrive oktavnavn med Helmholtz-notasjon, gjer følgjande:
Endre avsnittsstilen (vanlegvis brødtekst) slik at linehøgda er fast.
Lag ein eigen teiknstil for seinka primteikn.
Definer seinkinga etter kva som passar til skrifta du brukar.
Samanlikn med kor subskripttal er plassert (tilføy subs til subskript-teiknstilen din).
Tast primteikna som vanleg og gjev dei so den nye teiknstilen din for seinka primteikn.
Postscriptum
Korleis legg eg til OpenType-funksjonar til teiknstilane mine? undrar du deg kanskje over. Det er to måtar du kan gjere dette på. Du kan anten klikke Funksjonar attmed der du vel skrifttypen til avsnitts- eller teiknstilen og huke av for dei tinga du vil ha, eller du kan berre tilføye forkortingane til skriftdefinisjonen din. Standardskriftstilen min ljodar EB Garamond:liga&calt&onum&pnum som seier «Bruk skrifta EB Garamond med standardligaturar, kontekstuelle alternativ og teksttal (tal som har over- og underlengd, slik dei små bokstavane har) som vidare har proporsjonal breidd. Dette burde alle ha som minimumsdefinisjonar når dei skal sette einkvar lengre tekst.
Visste du at brødtekst heiter det nettopp fordi han gav det daglege brød til setjaren? Petter Andresen har følgjande å fortelje:
brødtekst er betegnelsen på den løpende teksten i en bok, i trykksaker eller på en webside, i motsetning til for eksempel overskrifter og billedtekster. Før i tiden ble typografenes lønn beregnet ut fra antall linjer de hadde satt. Brødteksten gikk fort å sette og det var i hovedsak det som ga setteren penger til det daglige brød. Brødtekst kalles også brødsats eller brødskrift.
For ei god stund siden, presenterte jeg ei skrift jeg lagde til Imladris; skrifta fikk navnet Schwabacher mollis: myk Schwabacher. Skrifta har blitt brukt til mye rart, blant annet til å navngi Imladris’ bokhylle, som styret erklærte et eget kongerike som skulle forholde seg til Imladris slik Tibet forholder seg til Kina (sitert etter hukommelsen fra styrevedtaket). Det skulle innsettes en egen regent, som skulle navngi dette nye riket, og rikets navn ble Sudetenland. (Ja, uten tødler – det er viktig! Forklaringa kommer lenger ned.) Vi syntes det var kjempeartig, og slik ble det. Men … ikke nå lenger.
Hva driver jeg med her? Sprer jeg nazipropaganda? Synes jeg det er artig å være nesten-nazist? Åpenbart ikke. For å forstå humoren, derimot, kreves litt historisk bakgrunnskunnskap.
Om Schwabacher, jødeskrift og Hitlers dekret
Originalen: Hitlers dekret om jødebokstaver av 3. januar 1941. Klikk på bildet for å se det i full størrelse. Teksten er gjengitt nedenfor.
Schwabacher er en svært rund form for gotisk skrift mens tekstur er en svær skarp form; fraktur står som et mellomledd mellom disse. For de fleste i dag, derimot, som ikke er vant til å se disse, framstår nok alle tre variantene som mye det samme: ganske enkelt gotisk skrift. Denne skrifta ble etterhvert forbundet med den tyske, nazistiske staten, men skrifta har ei langt mer interessant historie enn bare dette ene, grufulle kapitlet. Her fra SNL:
Bak skriften står den tysk-romersk[e] keiser Maximilian 1 av Habsburg (1459–1519). Han ønsket å få laget en trykkskrift av den formelle håndskriften som ble brukt i hans kanselli, en elegant form for bastarda som gikk under navnet Kanzlei. En forløper for frakturen ble benyttet i Maximilians store heltedikt Teuerdank, som ble trykt i 1517 og som beskriver keiserens frierferd til Maria av Burgund. En fullverdig versjon ble skåret i flere størrelser av treskjæreren Hieronimus Andrea og ble første gang benyttet av Maximilians hoffboktrykker Hans Schönsperger i 1520.
I Tyskland ble frakturen et nasjonalt idiom, særlig under isolasjonen under Weimarrepublikken, og senere under nazismen på 1930-tallet. Men 3. januar 1941 sendte Hitler ut et dekret som erklærte frakturen som «Schwabacher Judenlettern» og gjorde slutt på frakturen som tysk nasjonalskrift.
Store norske leksikon: fraktur (skrift)
Hitler hadde et problematisk forhold til egen historie. I det velkjente rundskrivet ble den såkalte jødeskrifta forbudt. Men hva var denne jødeskrifta? Mange er ikke klar over nettopp det som står over, at det han faktisk erklærte å være jødeskrift, er nettopp den skrifta de fleste forbinder med datidas Tyskland:
Der Stellvertreter des Führers
München 33, den
Braunes Haus
Stabsleiter
z.Zt. Obersalzberg, den 3. 1. 1941
Rundschreiben
(Nicht zur Veröffentlichung).
Zur allgemeinen Beachtung teile ich im Auftrage des Führers mit:
Die sogenannte gotische Schrift als eine deutsche Schrift anzusehen oder zu bezeichnen ist falsch. In Wirklichkeit besteht die sogenannte gotische Schrift aus Schwabacher Judenlettern. Genau, wie sie sich später in den Besitz der Zeitungen setzten, setzten sich die in Deutschland ansässigen Juden bei Einführung des Buchdrucks in den Besitz der Buchdruckereien und dadurch kam es in Deutschland zu der starken Einführung der Schwabacher Judenlettern.
Am heutigen Tage hat der Führer in einer Besprechung mit Herrn Reichsleiter Amann und Herrn Buchdruckereibesitzer Adolf Müller entschieden, das die Antiquaschrift künftig als Normal-Schrift zu bezeichnen sei. Nach und nach sollten sämtliche Druckerzeugnisse aus dieser Normal-Schrift umgestellt werden. Sobald dies schulbuchmässig möglig ist, wird in der Dorfschulen und Volksschulen nur mehr die Normal-Schrift gelehrt werden.
Die Verwendung der Schwabacher Judenlettern durch Behörden wird künftig unterbleiben; Ernennungsurkunden für Beamte, Strassenschilder u.dergl. werden künftig nur mehr in Normal-Schrift gefertigt werden.
Im Auftrage des Führers wird Herr Reichsleiter Amann zunächst jene Zeitungen und Zeitschriften die bereits eine Auslandsverbreitung haben, oder deren Auslandsverbreitung erwünscht ist, auf Normal-Schrift umstellen.
gez. M. Bormann
Førerens stedfortreder
München 33, det
Brune hus
Stabsleder
for tida Obersalzberg, den 3.1.1941
Rundskriv
(Ikke til offentliggjøring).
Til allmenn oppmerksomhet deler jeg på vegne av Føreren dette:
Å anse eller betegne den såkalte gotiske skrifta som ei tysk skrift er uriktig/svikefullt. I virkeligheta består den såkalte gotiske skrifta av Schwabach-jødebokstaver. Akkurat slik de seinere satte seg i besittelse av avisene, satte jødene som bodde i Tyskland seg, ved innføring av boktrykking, i besittelse av boktrykkeriene, og gjennom det kom man i Tyskland til den sterke innføringa av Schwabach-jødebokstavene.
På denne dagen har Føreren i et møte med herr riksleder Amann og herr boktrykkerieier Adolf Müller bestemt at antikvaskriften i det kommende skal omtales som normalskrift. Trinnvis skal samtlige trykksaker bli omstilt til denne normalskrifta. Så snart som dette er mulig skolebokmessig, skal kun normalskrift bli lært i bygdeskolen og folkeskolen.
Bruken av Schwabach-jødebokstaver gjennom myndighetene blir i det kommende å utebli; utnevnelsesbrev for embetsmenn, gateskilt og annet blir i det kommende kun å bli utferdiget i normalskrift.
På Førerens oppdrag kommer videre herr riksleder Amann til å omstille samtlige aviser og tidsskrift som er klare for utenlandsspredning eller hvis utenlandsspredning ønsker, til normalskrift.
Sign. M. Bormann
Med andre ord: Den skrifta mange, kanskje de fleste i dag, forbinder med nazi-Tyskland, ble faktisk forbudt av Hitler. Begrunnelsen hans var at jødene hadde infiltrert boktrykkerkunsten allerede fra da den ble innført og slik fått etablert den såkalte jødeskrifta si; derfor måtte den bort. Han var utrolig nok ikke alene om å mene dette.
Norge og jødehat
Er vi så mye bedre? Glem ikke at den opprinnelige teksten til Grunnloven hadde den beryktede jødeparagrafen. Og jødeparagrafen var ikke bortgjemt i de siste hundre-og-noe-nummererte paragrafene som ingen husker; jødeparagrafen var paragraf 2 – to! Ordlyden var klinkende klar:
Den evangelisſ-lutterſke Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende ſig til den, ere forpligtede til at opdrage ſine Børn i ſamme. Jeſuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget.
I Konstitusjonskomiteens innstilling om saken i 1842 ble det oversatt og sitert fra et tysk konversasjonsleksikon som brakte en lite smigrende omtale av Norges holdning til jødene:
Den eneste Stat, som til dette Øieblik ingen Jøde taaler, er Norge. Grundloven af 1814 udelukker dem udtrykkelig fra alt Ophold i Riget. Her har derhos de hensynsløse Antipathier mod det jødiske Folk længst vedlikeholdt sig, og ere skarpest udprægede. Imidlertid træffer den Daddel, som udgaaer herfra, kun Nordmændenes Tolerants, ikke deres Retsind; thi intet Folk kan nægte dem Ret til efter egen frie Villie at ordne de Bestemmelser, efter hvilke det skal være Fremmede forbudt at komme til Landet, og blive delagtige i Statssamfundets Fordele. Fra den moralske Side er Sagen vistnok annerledes beskaffen. I den Henseende fortjener især den Haardhed og Følelsesløshed Daddel, med hvilken, som man forsikkrer, selv skibbrudne Jøder behandles paa den norske Kyst.
Vi var ikke noe særlig bedre; vi gjør klokt i å huske det.
Imladris og jødeskrift
Så hva i all verden har dette å gjøre med Imladris? Vel, en liten historietime til følger med på lasset. Som nevnt innledningsvis, fikk riket bokhylla navnet Sudetenland. Det er åpenbart at dette er et hint til tyskernes Südetenland (med tødler). Hva var Südetenland? Kort forklart var det landområdet som nazistene inkluderte i livsrommet sitt: Tyskere som bodde i vestre og nordre deler av dagens Tsjekkia, ble innlemmet i det som på tysk fikk navnet Südetenland, på norsk kalt Sudetlandet. Etter krigen ble sudettyskerne fordrevet, som medførte et anstrengt forhold mellom Tyskland og Tsjekkoslovakia, men dette ble utbedret gjennom samarbeidsavtaler mellom de to nasjonene, senere fornyet mellom Tyskland og Tsjekkia i 1997; i denne påtok den tyske siden seg ansvar for fortidens hendelser og Tsjekkia beklaget hendelsene under fordrivelsen av sudettyskerne. (Se Store norske leksikon: Sudetlandet.)
Navneskiltet vårt tok det ett steg lengre. Ikke bare forvrengte vi navnet på landområdet, men vi skreiv det stolt med Schwabacher. Navnet forvrengte det nazistiske erobringsområdet og teksten representerte det med jødebokstaver. Kan det bli mer sleivsparkende antinazistisk enn det? Dog med danning, naturligvis!
Selvsagt var det en og annen som stusset over det. Er ikke det nazistisk? Slike spørsmål ga en utmerkede sjanser til å fortelle litt historie, lære bort litt om imperiers grusomhet, og samtidig vise at vi ikke var redde for å være humoristisk respektløse overfor delene av den felleseuropeiske historia vår som ingen av oss er stolte over. Vi må ikke glemme at dette var langt vanligere enn hva folk tror. Langt de fleste som meldte seg til Nasjonal samling, gjorde det fordi de oppriktig trodde de kjempet for landets beste. Mange angret, noen gjorde det ikke, men vi gjør dem og menneskeheta en urett ved å ikke prøve å forstå motivasjonen som lå bak handlinga deres. Et dårlig valg er ikke et ondsinnet valg hvis det var en reelt god hensikt som lå bak.
Dessverre viser det seg at dagens unge, håpefulle tilsynelatende mangler enten kunnskapen, ryggraden eller humoren til å våge å være humoristisk konfronterende. Kongeriket bokhyllas skilt på Imladris skal visst være tatt ned nå, kongeriket bokhylla har fått nytt navn, og alt er så fint og flott og uskyldig. Ja, ja, man skal ikke gråte over spilte melkerasjoner.
Hva er egentlig primtegnene? De vanligste de fleste av oss har sett (på for eksempel amerikanske krimserier), er tegnene for fot og tommer. Men det finnes faktisk fire, og de var mer utbredt enn du kanskje tror. Og hva er du egentlig hvis du er skruppelløs?
Grader- og primtegn i EB Garamond. Illustrasjon: Tor-Ivar Krogsæter.
Den bevisste skribenten går ikke i den fella at vedkommende bruker såkalte dumme sitattegn. Jeg har ved et par tidligere anledninger (1, 2) skrevet om de forskjellige formene for anførselstegn, så jeg skal ikke gå noe nærmere inn på dem nå, men det kan være greit å repetere akkurat hva slike «dumme sitattegn» er, og hvordan de oppstod, så her er kortversjonen: Siden skrivemaskinen hadde et begrenset antall tegn tilgjengelig, måtte flere taster tjene mangfoldige funksjoner. De elleve forskjellige mellomromstegnene som typografien hadde funnet nødvendig, av hvilke seks brukes i løpende tekst, ble kokt ned til ett mellomrom med mellomromstasten; dermed har mange fortsatt uvanen at de taster to mellomrom etter punktum (siden det riktige mellomrommet etter tegnsetting er noe lengre enn mellomrommet mellom ord). Likedan var det med tegnene «'» og «"»: De måtte begge tjene funksjonen til flerfoldige forskjellige tegn. Denne artikkelen skal ta for seg fire av dem: primtegnene.
Primtegnene var opprinnelig romertallene Ⅰ–Ⅳ; en må da ha i mente at romertallene opprinnelig ikke ble skrevet subtraktivt, så en romer hadde heller skrevet I, II, III, IIII, V, VI, VII, VIII, VIIII, X; da skjønner man hvorfor kvadruppelt primtegn er fire haker. Disse ble skrevet som superskript, og fikk etterhvert sine egne funksjoner. Alle som har sett på rollespill har sett de to første sammen med utregning av høyde eller taktiske distanser (strategiske distanser bruker gjerne engelske mil). Til disse hører også et par ekstra tegn som hører eldre vitenskap (og også urmakerfaget) til: ters og kvart med parhestene linje eller strå, og skruppel.
I vitenskap brukte man betegnelsene prim, sekund, ters, kvart i sekstitallssystemet, slik at man fikk 1, 60, 3 600 og 216 000 underdelinger. I hverdagen brukte man dem i tolvtallsystemet, slik at man fikk 1, 12, 144 og 1 728 underdelinger. Måleenhetene var slik:
Lengdeenheter vist med primtegnene
Symbol
Unicode
HTML
Måleenhet
Forhold
For å produsere tegnet i tekstbehandleren, tast inn unicodekodepunktnummeret (heksadesimalt 0–f) og trykk Alt + X.
For å produsere tegnet i HTML, enten tast unicodekodepunktet mellom &#x…;, eller &#…; hvis du heller vil bruke desimalverdiene, eller &navn; hvis du vil bruke kortnavnet. Dømer: ⁄, ⁄ og ⁄ gir alle brøkstrek: «⁄».
Enheten linje var i bruk på 1600- og 1700-tallet, der enhetsverdien var delvis 1⁄12 og delvis 1⁄10 tomme, i en tid da tomme var basert på sjællandsk alen. Linje ble offisielt tatt i bruk som målenhet ved loven av 28. juli 1824 og fastsatt til: 1 linje = ¹⁄₁₂ tomme (Store norske leksikon: linje (lengdeenhet)).
Hvor presise var nå egentlig disse gamle måleenhetene? Det er vanlig å tro at alt var så mye mer upresist i gamledager, men det er ei sannhet med modifikasjoner. Når det kommer til stykket er enhver måleenhet akkurat like nøyaktig. Om du måler i tommer eller centimeter, linjer eller millimeter, meter eller yards, så er enhver måleenhet strengt tatt et instrument som digitaliserer omgivelsene: deler dem opp i passe store biter så vi vet hvordan vi skal forholde oss til dem. Det har ikke noe å si hvilkenmåleenhet du bruker, bare at du bruker den rett. Ja, verden var analog, men bare for å nevne noe: tenk nå på de fantastiske urverkene de greide å lage. Hvis vi tar utgangpunkt i den moderne tommen som er definert som eksakt 25,4 millimeter, får vi følgende størrelser:
tomme: 1″ = 25,4 mm
linje: 1‴ = 1⁄12″ = 2 7⁄60 mm = 2,11666 mm
skruppel: 1⁗ = 1⁄12‴ = 1⁄144″ = 127⁄720 mm = 0,1763888 mm.
Millimeterskalaen til et vanlig skyvelær (eller: skyvelære) har en noniusskala (en brøkdelsskala) på 1:20; man kan altså måle i enheter på 1⁄2 mm, ɔ: 0,05 mm. Det første skyvelæret ble faktisk funnet opp i 1631 (Wikipedia lenker til denne originalteksten som kilde til dette) og skal ha hatt opphav i Petrus Nonius’ forbedring av (det Wikipedia sier er) astrolabiet (som sannsynligvis heller var kvadranten (eller sekstanten?)). I uansett tilfelle er det ingen tvil om at å kunne måle i linjer og skrupler var praktisk nyttig og faktisk anvendelig allerede på den tida, og det er ingenting som tilsier at man ikke kunne ha hatt et skyvelær med oppløsning på både 1:5 (litt mer enn én skruppel) eller for den saks skyld langt mindre, slik vi i dag deler inn millimeteren i tideler, tjuedeler eller enda mindre enheter med skyvelæret.
Skruppelløs og skrupuløs
Så hva har dette å gjøre med å være skruppelløs og skrupuløs? Det latinske scrūpulum, -ī betød egentlig ‹liten, spiss småstein›, men hadde allerede da heller betydning av å gå med engstelig betenkelighet, nagende bekymring tvil, indre uro, skruppel (Latinsk ordbok). Dermed får man at en person som er skrupuløs er full av betenkeligheter, svært samvittighetsfull og en skruppelløs person er uten skrupler (begge sitatene: Caprona: Norsk etymologisk ordbok, Kagge forlag 2013 (6. opplag 2015)), altså uten billedlige småsteiner i skoen, bekymringer, dermed en som ikke lar seg plages av samvittighetsnag.
Med andre ord: Er du skrupuløs, kan ingen beskylde deg for å ikke rette en tanke til verdens problemer og hvilken rolle du selv spiller i det. Er du skruppelløs, går du uten «småstein» i skoen; ingenting som andre bekymrer seg over, bekymrer deg; og noen vil kanskje påstå at du er samvittighetsløs. En skrupuløs person og en skruppelløs person trives neppe i hverandres selskap, skjønt kanskje de kan smitte over på hverandre til beste for begge?
Endring 22. august 2022: Tilføyde et siste avsnitt og gjorde ei lita omskriving av nest siste avsnitt så teksten skulle flyte bedre.
Veiledning til hvordan man får samme fotnote til å vises flere ganger i teksten som en kryssreferanse, og hvordan man får disse kryssreferansene og fotnotene til å se profesjonelle ut
Se, et oxfordkomma!
Om man har om så bare et hint av interesse for at tekstene man publiserer skal se profesjonelle ut, er det lurt å lære seg litt grunnleggende typografi. Jeg har skrevet flere poster om typografi for den interesserte leseren, men i denne posten skal jeg fokusere på to ting: ekte superskript til fotnoter, og hvordan sette inn kryssreferanser til eksisterende fotnoter, ɔ: hvordan referere til den samme fotnoten med fotnotetall flere ganger. Hvorfor er det viktig at fotnotetallene ser riktige ut? Profesjonelle budskap krever profesjonell presentasjon. Har du først lært deg å se forskjellen på det, kommer du alltid til å merke deg slike små irritasjonsmoment, slik for eksempel den stakkars Erik-Johan har oppdaget med ekte kapiteler (1, 2). Når du har lest denne posten, vet du alt du trenger å vite for å lage ekte superskripttall til fotnoter, hvordan du gjør dette i OpenOffice og LibreOffice, og hvordan du kan kryssreferere til den samme fotnoten slik at det samme fotnotetallet dukker opp flere ganger i den løpende teksten.
Andre halvdel av denne teksten er utformet for å være særlig lesbar på PC. Dersom du ser teksten på mobil eller nettbrett, anbefaler jeg at du slår på datamaskinvisning eller venter til du kommer hjem. Når det kommer til stykket, er det lite tekstbehandling som gjøres på mobilen uansett, ikke sant?
Hva er superskript?
Robert Bringhurst forklarer i den typografiske bibelen The Elements of Typographic Style(fjerde utgave, versjon 4.3, Hartley & Marks, Publishers, Seattle og Vancouver, 2019 (julegave fra Ingrid-Elin, Joe, Lexie og ?)) på s. 323 (som er leksikondelen av verket) forskjellen på ulike typer tall som bør følge med skrifter:
figures A text font normally includes at least one set of figures, which usually ought to be (and usually are not) text figures (OSF). Supporting fonts and OpenType fonts often include three further sets: titling (i.e., lining) figures, superiors and inferiors. The superiors are used for exponents, superscripts and the numerators of fractions, the inferiors for the denominators of fractions. For chemical formulae (H2O etc) and mathematical subscripts, lowered inferior figures are needed.
Bringhurst 2019: 323.
Superskripttallene og subskripttallene er eksakt de samme tegnene, men de er ikke de samme tegnene som dem som står i vanlig løpende tekst! Nedenfor kan du se tre eksempler som viser forskjellene; hvis du ikke gidder å se dem, kan du hoppe over det og gå rett ned til forklaringa på hva du må gjøre i tekstbehandleren for å få det til å se riktig ut.
Talleksempel
Lenger ned følger noen bilder som viser forskjellige typer tall. I bildene er alle eksemplene satt i EB Garamond størrelse 12. Skriftnavnet inneholder informasjonen tekstbehandleren må ha for å vite hvordan teksten skal se ut; de viktigste kodene er som følger:
OpenType-koder til bruk i tekstbehandlere
liga
Står for ligatures.
Slår på vanlige ligaturer, altså de som er definert i skriftas vanlige område for ligaturer.
Den norske fj-ligaturen er ofte satt i området og må derfor manuelt handteres ved å legge en egen tegnstil på alle tilfellene av fj.
dlig
Står for discretionary ligatures.
Slår på historiske ligaturer, så som st, ch eller (viktig for norsk) fj-ligatur.
calt
Står for contextual alternatives.
Slår på kontekstuelle alternativer, slik at bokstavpar henger bedre sammen. Særlig nyttig til kursiv.
onum
Står for old-style numbers.
Slår på tekstjusterte tall.
pnum
Står for proportional numbers.
Slår på proporsjonale tall, slik at tallet 1 tar mindre plass enn for eksempel tallet 4.
tnum
Står for tabular numbers.
Slår på tall med fast bredde, slik at tallet 1 tar like mye plass som tallet 4.
Velegnet til regneark eller andre situasjoner der man må ha sifrene under hverandre.
I tekstbehandler, kombinér dette med høyrejustert eller desimaltegnjustert tabulator.
c2sc
Står for caps to small caps.
Formaterer blokkbokstaver (versaler) til kapiteler.
smcp
Står for small caps
Formaterer små bokstaver (gemena) som kapiteler.
Bildeeksempler
Alle bildene bruker følgende skriftdefinisjon med justeringer som angitt: EB Garamond:liga&calt&onum. Dette er det man skriver inn der man har satt tekstens skrifttype, altså der det vanligvis kun står et skriftnavn. Det som står etter kolonet, forteller tekstbehandleren hvordan skrifta skal brukes; i dette tilfellet forteller det tekstbehandleren Vis teksten med skrifta ‹EB Garamond› og bruk vanlige ligaturer, kontekstuelle alternativer og gammel tallstil (teksttallstil). Når jeg bruker kontorprogramvare til vanlig, har jeg også med pnum når jeg bruker tekstbehandleren og tnum når jeg jobber i regneark.
Eksempel 1: Tall i løpende tekst
Her har jeg tilføyd &pnum til skriftdefinisjonen.Slik bør tallene ikke se ut i løpende tekst. I dette tilfellet er onum slått av (onum=0) eller ikke tatt med i det hele tatt.
Det nederste eksempelet, særlig siden det er et så stort tall, gjør det veldig tydelig hvorfor såkalte titling figures ikke bør brukes i løpende tekst: Det blir skrikende. Til løpende tekst, bruk tall beregnet på løpende tekst; hvis du ikke ville ha skrevet det med blokkbokstaver, bør du heller ikke bruke tall som i det nederste eksempelet.
Eksempel 2: Brøktall
Her har jeg tilføyd &pnum til skriftdefinisjonen og formatert brøkene med å lage en tegnstil der jeg tilføyde &frac;.Slik bør brøker ikke se ut i løpende tekst. Her er skriftas brøkfunksjon ikke tatt i bruk, og i stedet har man prøvd å jukse til brøker med å heve og senke tallene med tekstbehandlerens knapper. I det nederste tilfellet er det forsøkt å gjøre saken litt bedre med å gjøre tallene feite for å veie opp får at de har blitt tynnere, og ved å sette inn en brøkstrek i stedet for en skråstrek, slik at de skal stå knepet i forhold til hverandre slik en brøk skal være. Det er akseptabelt i nødstilfelle, men bør aldri finne veien i en profesjonell trykksak (eller eksamensoppgaver heller, for den saks skyld).
Dette eksempelet viser hvordan ekte brøker ser ut i løpende tekst. Legg merke til at sifrene er annerledes formet enn hva de de vanlige sifrene i eksempel 1 over viser. Flere nyanseforskjeller gjør seg gjeldende:
Først og fremst legger man nok merke til at brøktallene er alle like høye.
Legg videre merke til at sifrene har litt annerledes form også; de er ikke bare tittelsifrene, men faktisk litt breiere slik at de får mer luft til å puste. Slik utforming letner tegngjenkjenninga og gir dermed høyere lesehastighet.
Legg til slutt merke til at strøkbredden på disse sifrene samsvarer med sifrene til resten av teksten.
Når du sammenligner med bilde nummer to, ser du veldig tydelig hvordan strøkbredden blir feil, siden bilde nummer to har forminskede hevede og senkede tall. Dette er standardmåten å heve og senke tall på i tekstbehandlere, som en arv fra 1990-tallet og tidlig 2000-tallet da OpenType ikke enda var blitt ei greie.
Eksempel 3: Fotnoter
Her har jeg tilføyd &tnum til skriftdefinisjonen i stedet for &pnum.Slik bør fotnoter ikke se ut.
Dette eksempelet viser hvordan fotnoter kan se ut og hvordan de ikke bør se ut. I det nederste bildet er det tydelig å se at som med de falske brøkene over, har vi her tall i full størrelse som har blitt forminsket; strøkbredda er for tynn og tallene ser hvitere ut på arket enn hva den løpende teksten ser ut. I bildet med ekte superskripttall, ser vi at tallene er formet annerledes enn ordinære tall for å gi dem mer plass til å synes.
Hvordan man får tilgang til de ekstra tegnfunksjonene i OpenType
Så hvordan får du stilt inn tekstbehandleren slik at den behandler tallene riktig? Første bud er å bruke stiler. For å endre enkelttegn, bruker man tegnstiler; for å endre hele avsnitt, bruker man avsnittsstiler. Hva er forskjellen? Hvis du for eksempel ønsker at alle blokksitatene dine skal ha innrykk på høyre og venstre side og være satt i 10/13 (10 punkt størrelse over 13 punkt linjehøyde), lager du en avsnittsstil med disse innstillingene og bruker den på alle engelske ord. Dersom du ønsker at alle ord som er på engelsk skal formateres i kursiv og være stilt inn til engelsk språk, lager du en tegnstil med disse innstillingene. En tegnstil overstyrer det avsnittsstilen har bestemt, men kan ikke gjøre noe med hvordan selve avsnittsblokka ser ut på papiret.
Bevæpnet med denne kunnskapen, kan man nå se på hvordan man får laget tegnstiler som gjør disse endringene.
Dette er teksten jeg startet med. I det tilfellet som er her, ønsket jeg at fotnote 113 skulle stå til både haec og verba og 114 skulle stå til clādis og futūrae; det er nummer 114 jeg skal forklare videre. For å få til det, må jeg sette inn en kryssreferanse til fotnote 114, men også få den til å se ut som ei fotnote.
Bilde 3: Det første jeg gjør er å sette markøren etter ordet jeg vil ha kryssreferansen i.
Bilde 4: Jeg åpner kryssreferansevinduet enten med å taste Ctrl + F2, eller ved å åpne vinduet via menyen: Sett inn → Kryssreferanse … (som kan tastes ved å trykke Alt + I, deretter Y). Du ser menyen i bildet nede til høyre for denne teksten.
I menyen til venstre velger jeg at det er fotnoter jeg vil referere til.
I menyen på bunnen velger jeg at jeg vil referere til referansen. Det gjør at det er teksten som står der referansen er som blir visende der jeg setter inn kryssreferansen. Å referere til referansen er særlig nyttig hvis du har et sitat du ønsker å referere til seinere: Du merker området og lager en kryssreferanse i det området sitatteksten er (som du gir et navn du kan huske), setter markøren der du vil referere sitatet, og velger så at du vil referere referansen i menyen nede til venstre. Hele teksten dukker da opp. Hvis du vil referere til en fotnote, for eksempel med teksten For mer om dette, se n. 114 s. 32, setter du inn kryssreferansen to ganger: Første gang refererer du til referansen, andre gang refererer du til sidetallet.
I menyen på høyre side ruller jeg ned til der fotnoten jeg ønsker står; i dette tilfellet fotnote 114.
Nå som kryssreferansen er satt inn, må den formateres. Hvis dette var i en løpende tekst, hadde det vært fint med kryssreferansen slik den står (det kunne for eksempel ha stått Se fotnote 114), men her har vi en annen type tekst der fotnotene brukes som merknader som skal kommenteres for seg selv. Kryssreferansen til fotnoten må derfor se ut som en fotnote.
Jeg merker kryssreferansen og åpner deretter stilarket.
I OpenOffice (hvis jeg husker rett) og i LibreOffice gjøres dette enklest med å bare taste F11. Alternativt kan man bruke fanen som er til høyre og klikke på ikonet med den store A-en helt til høyre på skjermen.
Deretter åpner jeg tegnstilene med å klikke på A-en over menyen, knapp nummer to fra venstre (til høyre for ¶-knappen).
Jeg dobbelklikker tegnstilen Fotnoteanker
I bildet ser du at der det står «Fotnoteanker» er bokstavene helt snodige. Det er fordi skrifta jeg har brukt til den latinske teksten har veldig få bokstaver i superskriptstil. Legg merke til at stilen som står under, «Fotnoteanker, EB Garamond», står skrevet noenlunde normalt (med et komplett sett superskriptbokstaver).
I de første bildene jeg lagde til denne posten, hadde den latinske teksten falske superskript til fotnotene, slik som i bildet over. Årsaken til det, er at standardtegnstilen som brukes til fotnoteanker, jukser det til (som du kanskje leste om i første seksjon). For å få rettet opp i dette, må vi redigere tegnstilen.
Redigere tegnstilen Fotnoteanker så man får ekte superskript
Klikk på A-en med pensel på helt til høyre på skjermen for å åpne stilmenyen.
Klikk på A-en med pensel på øverst på stilmenyen (til høyre for ¶-knappen (avsnittsstilene)).
Høyreklikk stilen «Fotnoteanker».
Klikk «Endra …» / «Endre …», på engelsk muligens «Edit …».
Tegnstilvinduet har åpnet seg. Du skal nå redigere i to faner: under «Skrift» og under «Plassering».
Fanen «Skrift»
Klikk der det står skrift.
Pekeren din står nå ved siden av skriftnavnet ditt. Sannsynligvis står det «Liberation Serif» der.
Skriv inn navnet på skrifttypen du bruker til brødteksten din, for eksempel «EB Garamond» (eller la skrifta stå som den står).
Sett inn et kolon etter skriftnavnet og tilføy tallstilene og superskriptstilen. Hvis du bruker tekstjusterte tall, må du tilføye onum og du bør dessuten tilføye pnum. Tilføy deretter også sups.
Det ferdige skriftnavnet skal, med det du satte inn i punktet over, se slik ut (her med Liberation Serif): Liberation Serif:onum&pnum&sups.
Gå deretter videre til plasseringsfanen.
Fanen «Plassering»
I denne fanen er det jukset skjer. Dersom du hadde falske superskript (tynne beinrangeltall), er det tre ting som er stilt inn: Plassering er satt til «Heva skrift», relativ skriftstørrelse er satt til 58 % (eller noe i den retninga) og det er krysset av ved siden av i boksen «Automatisk». Endre følgende:
Under «Plassering», klikk «Normal».
Det var dét, faktisk! Hvis du har gjort alt riktig nå, har du under fanen «Skrift» endret skrifta til å ha med definisjonen sups, slik at det står t.d. Liberation Serif:onum&pnum&sups eller kanskje til og med Liberation Serif:liga&calt&onum&pnum&sups; og under fanen «Plassering» har du valgt «Normal».
Hvis alt virket som ønsket, skal resultatet nå være at de to tallene er helt identiske. En enkel måte du kan teste om du har fått ekte superskripttall, er ved å taste 123 som superskript. Dette gjør du i Windows ved å taste Alt + 251 (på kalkulatortastaturet), Alt + 253 og Alt + 252 (2 og 3 ble byttet om i ASCII, derfor er rekkefølga feil). Så taster du inn 123 med vanlige tall, merker disse tre siste sifrene og gir dem tegnstilen «Fotnoteanker». Hvis de ser like ut, stemmer alt.
Gratulerer! Teksten din ser nå et lite knepp mer profesjonell ut.
Helt til slutt, siden jeg nevnte det øverst, burde jeg ta med et bilde som viser hvordan tabulerte tall ser ut. Poenget med tabulerte tall, er å få siffer som tar opp like stor plass, slik at sifferet 1 er like bredt som for eksempel 4. Dette er nødvendig når man stiller opp tall under hverandre for å vise regnestykker eller (vanligvis) når man jobber i regneark. For å slå på dette, lag en tegnstil for tabulerte tall, eller i regneark, endre hovedstilen for skrifta til tallene, ved å tilføye tnum. Den fullstendige skriftstilen for tallene som er vist over, ser slik ut: EB Garamond:liga&calt&onum&tnum. Den viser altså teksten med skrifta EB Garamond, vanlige ligaturer, kontekstuelle alternativ, tekstjusterte tall som er tabulerte.
I tillegg til dette har jeg, som bildeteksten forklarer, laget to typer tabulatorer. Den ene er en vanlig høyretabulator, den andre en desimaltabulator. Desimaltabulatoren gjør at enere, tiere, hundrere osv. står ovenfor hverandre, mens tideler, hundredeler osv. står til høyre for kommaplassen. Vær oppmerksom på at riktig tusenskillemellomrom (tynt mellomrom: U+2009; eller tynt hardt mellomrom: U+202f) ikke virker med desimaltabulator i LibreOffice.
