Kan menn gråte?

Jeg er kanskje ikke musiker lenger – selv om jeg anser meg selv for fortsatt å være det – men den utdannelsen jeg har, har gjort meg i stand til å oppleve musikk på et vis som jeg vil påstå at mange går glipp av (på godt og vondt). Én ting som følger med det, er de intense følelsene musikk kan gi, og for meg ble det en måte å lære meg selv å føle mer enn sinne. Så kan menn gråte? Det åpenbare svaret er selvsagt «ja», men for min del i alle fall, er svaret mer komplekst enn som så.

Jeg har tenkt på denne teksten den siste uka. Ja, det er klart at menn biologisk sett kan gråte. Jeg tenkte at jeg skulle undersøke litt nærmere hva det er som gjør at vi gråter, men har funnet ut at det faktisk ikke er det som er interessant i denne sammenhengen. Spørsmålet om hvorvidt menn kan gråte, handler om noe mer enn den fysiske evnen til å gjøre det. Jeg, for min del, måtte lære meg selv hvordan å gjøre det, og det skjedde seinere enn hva man kanskje skulle tro: Første gang jeg kan huske at jeg gråt etter tidlig barndom, er på Utsikten i Tromsø. Når? Mens jeg hørte på musikk, nærmere bestemt Elvis’ versjon av American Trilogy fra Live at Madison Square Garden. Det er noe med mektig musikk som alltid taler direkte til hjertet mitt; jeg kjenner det innerst inni meg, føler det både sjelelig og intellektuelt. Når jeg er i stand til å forstå hvordan noe er gjort, greier jeg å få en intellektuell nytelse ved det som fyller meg med glede; når jeg samtidig opplever en fullstendig tilstedeværelse i det musikalske uttrykket, og uttrykket i seg selv er sterkt, og dessuten når jeg da også er for meg selv, da greier jeg å slappe av nok til at jeg kan bli rørt, og kanskje til slutt gråte.

For å kunne gråte må jeg bevisst tillate meg selv å slappe av så mye at jeg kan leve helt i øyeblikket og kjenne følelsene som kommuniseres; vanligvis må det også være noe kvalitativt, intellektuelt sterkt over det som uttrykkes.

Jeg begynte å tenke på hele denne tematikken da jeg så Nightwish med Floor Jansen i spissen framføre Ghost Love Score her om dagen.

Nightwish med Ghost Love Score, først i Buenos Aires 2012, så på Wacken 2013, og til slutt Tampere i (muligens) 2017. Den første har den beste slutten; Wacken er fantastisk rå – hun har tydelig blitt varm i støvlene og har funnet sin egen stil og si egen tolkning – og tonene er krystallklare, vakre og særpregede; og Tampere-konserten … Det er rimelig tydelig at nå er det på hjemmebane; den er helt glimrende.

Det er ikke første gangen jeg hører den; i det siste har jeg faktisk sett en god del reaksjonsvideoer, og til og med når jeg ser musikken med avbruddene som gjerne følger i slike, får jeg den samme reaksjonen på slutten av den: Jeg begynner å puste mye dypere, det kjennes ut som hjertet slår mer; jeg blir grepet av følelser som er så intenst sterke at jeg ikke helt vet hva jeg skal gjøre med dem; og hvis jeg greier å slappe av, kommer tårene. Og det gjelder ikke bare denne låta; å se Five Finger Death Punchs Wrong Side of Heaven gjør like vondt hver gang. Om du ikke har sett den, her er den (og ha på hodetelefoner og sørg for at du er i fred mens du ser den – musikkvideoen er grufull, sterk og sannferdig):

Five Finger Death Punch: Wrong Side of Heaven (Wrong Side of Heaven and the Righteous Side of Hell).

Men det trenger ikke å være slike sterke videoer til tilsvarende musikk. Jeg hadde en lignende opplevelse av å se den avsluttende trommesoloen i Whiplash (Damien Chazelle, 2014). Mange meninger er ytret om filmens verdi som dokument over studievilkårene en lever under når en tar høyere musikkutdanning, men at filmen har ei sterk musikalsk-emosjonell avslutning kan i alle fall jeg skrive under på. Igjen, det er ikke bare musikken i seg selv, men den totale følelsen, følelsen av et menneske-i-musikk, av at et menneske blir musikk. Også andre ting gir meg slike følelser, og særlig når jeg ser eller hører ting med sterke underliggende følelser i, sånn som LADbible-samtalen Old Soldier Meets Young Soldier | The Gap, eller hvis jeg leser noe gripende. Jeg har vanskelig for ikke å føle det som føles på den andre sida av mediet.

Men så kommer hovedspørsmålet mitt igjen: Kan menn gråte? Egentlig burde det sies slik: Kan menn gråte? Samfunnet vårt i dag vil ha det til et rungende Ja!, men er det egentlig slik? Det ser ut til at det kommer veldig an på hvor man kommer fra. I asiatisk film, i alle fall i østasiatisk film (som t.d. koreansk og kinesisk film), er gråtende menn ikke bare vanlig, men tydeligvis veldig positivt ansett. Det er ikke til å undres over; for å bli et balansert menneske, må man ha en balanse mellom feminine og maskuline kvaliteter (음양 (eum-yang), eller 陰陽 (yīnyáng)); det må med nødvendighet innebære at et sunt menneske kan vise både aggresjon og følsomhet, både kunne være sint og kunne gråte.

Enn her? Her i Vesten?

Da jeg var ungdom, syntes jeg alltid at scenen i Dødelig våpen, der Murtaugh kommer på jobb og snakker med en av de yngre kollegene sine, var spesiell. Er det virkelig slik? lurte jeg. Her er et utdrag fra manuset (s. 31):

L.A.P.D. – MORNING

A zoo. A sign reads METRO ROBBERY/HOMICIDE.

Roger Murtaugh sits at his desk, lost in thought. Behind him, McCASKEY, Class Three Detective. He talks to Murtaugh:

McCASKEY
See, you’re behind the times, Sarge. Guys in the Eighties aren’t tough. They’re sensitive people. They show emotions around women and shit like that. (beat) I think I’m an Eighties man.

MURTAUGH
How you figure?

McCASKEY
Last night: I cried in bed, so how’s that?

MURTAUGH
Were you with a woman?

McCASKEY
No, I was alone, why the fuck you think I was crying?

MURTAUGH
Sounds like an Eighties man to me.

Noen år før dette, da jeg ramlet ned trappa (uten at noen så det), merket jeg at jeg (slik jeg hadde for vane) var i ferd med å ta til tårene. Jeg slo meg, var vel knappe ti år gammel; det hadde vært en normal reaksjon. Men noen hadde sagt til meg at hvis jeg sluttet å vise at ting gjorde vondt, kom jeg til å bli mindre plaget, så der og da bestemte jeg meg for at jeg ikke skulle gråte mer. Det burde ikke la seg gjøre så lett, men slik jeg husker det i alle fall, var det slik det gikk til – denne kvelden sluttet jeg å gråte.

Det er kanskje verdt å si at det ikke utgjorde store forskjellen, i alle fall ikke som jeg merket meg. (Men det er nå ei historie som bedre hører hjemme en annen plass eller en annen dag.)

Jeg prøvde å gråte da onkel Øyvind døde, men ikke engang da jeg fikk se ham på sykehuset, død, kom tårene. Det var ikke mindre vondt inni meg – han var den beste vennen min, den jeg visste at alltid kom til å være der for meg og aldri kom til å dolke meg i ryggen. Noen år før det, da den første store kjærligheten min (som jeg nok neppe hadde sjansen på) ble sammen med kameraten min, var det eneste jeg ville gjøre å gråte, men jeg visste ikke hvordan. Da jeg knakk sammen i militæret, var det eneste jeg ville gjøre å gråte, men jeg visste ikke hvordan; jeg greide riktignok å snakke om hvordan jeg hadde det, og ble overført så jeg fikk sjansen til å fullføre tjenesten min, men ingen tårer var å finne. Da jeg ble overfalt i søvne, det samme etterpå. Da jeg var fullstendig alene på bursdagen min i 2001, til tross for invitasjoner og tilbakemeldinger om at Det hadde vært kjempetrivelig., selv om jeg var helt fra meg da jeg snakket med Kjersti på telefonen dagen etter …

Store gutter gråter ikke.

Så kan menn gråte? Ikke i Vesten. Burde menn kunne gråte? Selvfølgelig! Vi ser det nå og da på film, i musikkvideoer (som den over), og det er besynderlig hvordan synet av en voksen mann som gråter i en vestlig kontekst i hvert fall av meg oppleves som uendelig mer gripende, enn når jeg ser det samme i en østlig kontekst. Hele opplevelsen av synet blir annerledes, fordi det i den østlige konteksten er så mye mer akseptert. Mens jenter og kvinner kan tillate seg å gråte med venninner, med venner, med familie, med kjæreste, er rommet den sosiale konteksten «vestlig mann, vestlig samfunn» gir for hele sinnsuttrykket, så altomfattende begrenset. En mann kan ikke være for sint («Nazi!» (Ja, jeg har faktisk hørt det brukt i en slik situasjon.)), ikke være for følsom («Emo!»), ikke være glad i å gi en klem («Overgriper!»). For en mann – i alle fall for mange menn – er det å ha et følelsesliv en hemsko og intet annet. Det må skjules, legges lokk på, helst ikke eksistere.

Og ja, selvsagt er dette på ingen måte sunt.

Mann som gråter. Foto: Tom Pumford.
Lisens: Unsplash photos are made to be used freely.

Hva kan man så gjøre? Når jeg gråter, skjemmes jeg – ingen unntak. Jeg vil ikke skjemmes over det, men ryggmargsrefleksen min forteller meg at dette er noe som ikke burde komme til syne for noen. Jeg har noen veldig gode, veldig nære personer i livet som har latt meg vite at de selvsagt er enig med meg i at det ikke burde være slik. Hvorfor skal ikke menn kunne gråte når kvinner kan? Kultur? Historie? Ulike kjønnsroller? Alle tre er nok like gode forklaringer på saken, men det gjør dem ikke sannferdige for det. Og her bruker jeg sannhet/sannferdig i betydninga noe som gir oss ei rettesnor på hva idealet burde være.

Svaret på spørsmålet burde være enkelt; det burde ganske enkelt være et ja. I bunn og grunn må det være et tredelt svar på spørsmålet. Kan, eller rettere sagt, bør menn gråte?

1. Biologisk sett: Ja (hvis en ser bort fra biologiske avvik).
2. Helsemessig sett: Ja.
3. Sosialt sett: Ja, men ofte har vi ikke lov, selv når det åpenbart burde være det.

I mellomtida fortsetter jeg å trene meg selv til å gjøre det med å høre på og nyte god musikk, la begeistringa over hjelpe meg til å felle en gledeståre, og helst når jeg er helt alene for meg selv. Et skritt av gangen? Så blir det kanskje bedre for neste generasjon.

HIF-1300: Likestilling. I: Første forelesing og seminar

Første forelesning

Eit av dei nye emna eg tek, innanfor fag eg ikkje har hatt før, er HIF-1300 Likestilling. Jeg har ingen anelse om hva HIF står for, og finner det ikke på UiT si hjemmeside, men det er nå uansett ikke viktig.

Førsteinntrykk og innhald

Då eg kom inn i seminarrommet, må eg seie at eg vart kanskje ikkje overraska, men noko skuffa, over å sjå at eg var den einaste mannen som skulle vere med. Kor er alle dei andre karane? Finnast det nokon grunn til at ikkje karmenn skal lære om likestilling og kjønn? Tydelegvis har dei meir arbeid å gjere for å få karane til å melde seg på, men eg skulle ikkje forundre meg om senternamnet i seg sjølv er grunn nok til å forklare at det ikkje kjem søkjarar (i motsetnad til «søkjarinner») dit; eg har sjølv tidlegare snakka om korleis eg synest senternamnet i seg sjølv er problematisk, på same måte som at eg mislikar siste ledd av første paragraf i den nye likestillings- og diskrimineringslova.

Lov om likestilling og forbod mot diskriminering

Den nye lova – likestillings- og diskrimineringslova – blei rettskraftig 16. juni 2017, og fekk mykje omtale då. Då ho kom, bestemte eg meg for å lese gjennom heile lova, og som mange andre kommenterte: Første paragraf var skuffande. Kva fan rettferdiggjer at eitt bestemt område av likestillings- og diskrimineringsproblematikken skal framhevast over alle andre? Les sjølv:

Kapittel 1 Innledende bestemmelser

§ 1. Formål

Lovens formål er å fremme likestilling og hindre diskriminering på grunn av kjønn, graviditet, permisjon ved fødsel eller adopsjon, omsorgsoppgaver, etnisitet, religion, livssyn, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk, alder og andre vesentlige forhold ved en person.

Med likestilling menes likeverd, like muligheter og like rettigheter. Likestilling forutsetter tilgjengelighet og tilrettelegging.

Loven tar særlig sikte på å bedre kvinners og minoriteters stilling. Loven skal bidra til å bygge ned samfunnsskapte funksjonshemmende barrierer, og hindre at nye skapes.

Du kan lese ho sjølv på Lovdata.

Ja, sjølvsagt er det viktig å bedre stillinga til kvinner, og til minoritetar, men kva med eldre? Transseksuelle? Aseksuelle? Ikkje-religiøse? Alle – alle! – risikerer å utsetjast for diskriminering. At kvinner skulle fremhevjast (med å stå først) er ikkje god grunn til, for ein kan velje å definere minoritetar som einkvar person eller eikvar gruppe som i ein gitt situasjon er underdanig. Ein kunne ha oppnådd eksakt det same med å skrive berre «minoritetar», eller enda betre med å utelate setninga i det heile.

Det første me gjorde, etter å ha fått noko kjapp informasjon, var å presentere kvarandre. Eg syntes dette var ein hyggeleg måte å starte på. Ho eg introduserte, var der for generell interesse, ønske om å få nye perspektiv, tok årsstudiet for å venne seg til studiesituasjonen, og håpa å lære noko nytt og få nye tenkjemåtar.

Etter at alle var presentert, snakka prof. Lotherington litt om innhaldet i kurset. Dei ønskar å presentere livsreisa med kjønnsperspektiv: Som barn finn me kjønnet vårt; som ung voksen tar me til med studia, og finn kjønnsidentiteta vår der; deretter er det arbeidslivet for dei fleste, der kjønn kan ha mange funksjonar; og parallelt med det stiftar dei fleste etter kvart ein familie, der kjønn kan ha mykje å seie for korleis ein stiller seg til kvarandre; kulturfeltet er noko me har med oss heile livet; og til sist kjem alderdomen, med nye syn på tilveret.

Studia og studietur

Det er visst slik no at alle studentar skal til utlandet i løpet av studia sine. For årsstudiumsstudentar er det sjølvsagt ikkje pengar til å reise bort i månadsvis, men ein ekskursjon, det får me. For studentane på HIF-1300 inneber det at me skal på ekskursjon til Umeå, byen som har som mål å vere verdas mest likestilte by. Det blir ein tur frå sø. 23. til on. 26. september, med ankomst ein gong på tidleg ettermiddag onsdagen. (Som naturlegvis gjer at det kolliderar med vegleiinga til arbeidskravet i HIS-1020.)

Kva gjeld arbeidskrav, får me eit individuelt arbeidskrav; dei har hatt dårlege erfaringar med gruppearbeidskrav tidlegare, mellom anna kva gjeld vurdering. Me skal anten gjere eit feltarbeid i Umeå, eller analysere eit sjølvobservert fenomen. Me skal levere ein presentasjon på 10–15″ og ein 3–5-siders tekst. Noko av det viktigste er at me viser tydeleg at me har opparbeidd eit omgrepsapparat og -forståing, så det er god grunn til å lese teorien.

Eksamen kjem til å fokusere på det same. Me får nokre oppgåver der me skal forklare ulike kjønnsrelaterte omgrep. Deretter får me tre oppgåver som me skal velje to av, og bruke omgrepa me har lært i ein samanhengande tekst.

Avslutning av forelesning – og kvinnesjåvinisme

Til slutt hadde me ei oppsummering. Ho fortalde då at ho hadde blitt spurt av NRK om dei kunne lage ein spørreleik til eit program dei skulle lage om likestilling. Ho ønska å teste den ut på oss, og temaet var «Kor mykje feminist er du?»

Det høyrast jo greit ut, og kan vere eit interessant spørsmål. Skjønt eg, som fleire andre eg har høyrt og lest om, har problemar med at «feminisme» på eit eller anna vis skal bety det som omhandlar alle kjønn. Kvifor kallar man det ikkje då for «generisme»? Av latin gĕnus, -ĕris, frå gresk γένος. Me satte jo i gang, og det var noko fliring. Ikkje så rart, for spørsmåla var til dels latterleg formulert.

Første spørsmål var noko sånt som Du står og henger opp klærne, og det går opp for deg at samboeren allerede sitter og surfer på Nettet. Hva tenker du? Det høyrast jo heilt uproblematisk ut, og er eit godt nok spørsmål i og for seg, til ei slik utspørjing. Men så var det svaralternativa då. Første alternativ var omtrent Det gjør ikke noe. Han vant sikkert i stein–saks–papir. (Mi utheving.) «Han»? Kvifor ikkje «Ho vant (…)»? Eg byrja sjå tendensen. Det var eitt spørsmål om at professoren eins inviterer ein heim på kaffe, etterfulgt av ei setning som gjorde det klart at professoren var ein mann (igjen personleg pronomen 3. person eintal). Eg tenkte for min del to ting då: «Kvifor ikkje Synnøve?ͧ og at «Om Richard hadde gjort det, hadde eg jo blitt glad og takka ja!» Eg skjønte så klart kva spørsmålet var ute etter, og det var naturlegvis ein mannleg professor som skulle potensielt antaste ei studine. (Ja, eg veit at slike kjønnsbestemte substantiv ikkje fell i god jord lenger, men eg har då òg møtt på kvinnelege servitørar som hardnakka insiterer på at I e da for fan ikkje nokken servitør‽ Servitrise!.

Tre av spørsmål var det ikkje mogleg for meg å svare på i det heile tatt, då eg har feil kjønn. Fleire av dei andre spørsmål stod valget mellom dei minst irriterande alternativa. I det heile ga spørsmåla meg inntrykk av å tru at alle forhold består av mann og dame, der han er lat og gjer ingen ting heime, eller han er ein antastande voldsmann, eller han er [sett inn det militantfeministiske synet ein enn måtte ha på menn her]; ho er hardtarbeidande og frilynt, men lid under husmorsåket og «kvinneproblem». Det var som om heile ramma for spørsmåla var misnøgde folk frå 70-talets frigjeringstid.

Å få slikt i fleisen som avslutning på første forelesing/seminar, var inkje anna enn irriterande. Eg var forbanna då eg gjekk derifrå; eg trudde verkeleg at me hadde kome lengre enn som så. Er det slik det skal vere, og er det slik det er i kjønnsforskarmiljøet (eg har skrive om noko liknande tidlegare), undrast eg over hodet ikkje over at ingen andre menn hadde søkt seg dit. Det kan visst bli eit krevjande årsstudium.

PLASSERING: Hjemme: Utsikten 30, 9018 Tromsø Kontoret: Registreringssentral for historiske data, Breiviklia 14, 9019 Tromsø Lesesalen: UiT Norges arktiske universitet, Institutt for historie og religionsvitenskap, Klokkargårdsbakken 40, 9019 Tromsø UB: KS-biblioteket, UiT Norges arktiske universitet, Huginbakken 12, 9019 Tromsø, Norge Imladris: Studentforeningen Imladris, Humaniora samfunnsvitenskap og lærerutdanning, UiT Norges arktiske universitet, Huginbakken 10, 9019 Tromsø, Norge

Ny blogg II: Kjønn før og nå

Banneret valgt til forskerbloggen min Kjønn før og nå. Bildet viser ei romerinne som har en form for brystklede og som er i ferd med å senke seg ned på en mann.

Jeg har endelig fått min egen forskerblogg, og det må vel være lov til å være kry av det! Bloggen er under paraplyen til Forskning.no, og har tittelen Kjønn før og nå. Uheldigvis er URL-en jeg har fått, vel, ikke helt god; «kjonn-og-na» er ikke den beste omskrivinga av bloggtittelen de kunne kommet med. Første innlegget mitt ble lest av forholdsvis mange, later det til, og nå fremover antar jeg at jeg kommer til å skrive i første gang om Sulpicias dobbeltinversjon. Følg med!

Et lite stykke blues (fra Robert Johnson – Crossroads Blues)

Hele dokumentaren – Robert Johnson – Crossroads Blues – burde sees, men for å se det lille utdraget jeg har i mente, gå til 56′ 46″. Her er teksten (selve låta starter på 58′ 01″:

Skitten blues

My new girlfriend Name is Vaseline My new girlfriend Name is Vaseline Slickest downtown lover Think I ever seen.

Nominasjon til Åse Hiorth Lerviks pris

Etter mange hyggelige tilbakemeldinger og glimrende resultat på mastergradseksamenen til jul, har jeg måttet nyte en kalddusj i ettertid i form av å måtte innse at antikken har en lite opphøyd status i Norge, og spesielt her i Nord; jeg nevner det for så vidt også innledningsvis i avhandlinga. Men nå har jeg hatt gleden av å bli nominert til Åse Hiorth Lerviks pris for beste masteroppgave, og fikk i dag invitasjon til sommerfesten der utdelinga gjøres. Da er det bare å krysse fingrene, og håpe at oppgaven trekker det lengste strået. Hvordan den andre oppgaven er, vet jeg ikke (Paula Ryggvik Mikalsen, HSL-fak.: But you can’t get me out of the story: Feminist Revision of Fairy Tales in Short Stories by Margaret Atwood and Angela Carter. Nominert av Gerd Bjørhovde, Institutt for kultur og litteratur, engelsk litteraturvitenskap), men jeg burde kanskje lese oppgaven i forkant av festen?

Når jeg ser gjennom gamle artikler her, ser jeg at jeg faktisk aldri har presentert oppgaven min. Inntil jeg får ut finger’n og får gjort det, kan oppgaven hentes via Munin for dem som måtte ønske det.

Masteroppgaven: De der fordømte referansene

Jeg holder på og gjennomgår alle kommentarene jeg har fått fra Yngvild (og meg selv) til kapitlene Ⅱ–Ⅴ. En kommentar jeg hadde til Cicero har de siste par–tre månedene bare stått som [Sett inn ref. til kommentarer mot Cicero om det tvilsomme ekteskapet hans.]. I dag, etter rundt sju timers arbeid, oppslag i ti bøker som ikke ga noe svar, fire bøker som ga svar, samt ordbøker, grammatikk og primærkilder via The Latin Library og i bokform (takk og pris for Loeb Classical Library), fikk jeg endelig skrevet referansen. Og folk lurer på hvorfor det tar lang tid å skrive akademiske tekster?

Bilde fra for noen uker siden, da jeg skreiv på kapittel Ⅴ. Åtte bøker, én time, ei setning.

Og hva var Cicero blitt «ertende utfordret» med? Ord han beskriver som maledicta – hånende skjellsord og krenkende tale; utfra det vi kjenner til om Ciceros eget seksualliv, kan vi anta at det hadde noe å gjøre med ekte­skapet hans til ei – selv etter datidas normer – drøyt ung jente for en sekstiåring.²⁶

²⁶ I Dē officiīs (1.85) sammenligner han statsstyret med vergens ansvar: Slik vergen må ta avgjørelser til beste for den beskyttede, ikke med hensyn til seg selv, slik må også statsstyrerne handle for staten. Hva da med ekteskapet hans til den unge Publilia? Han var blakk,^* hun var rik, men han var vergen hennes. Kritikken noen ga under bryllupet avviste han med skarpt vidd: Crās mulier erit.^† Høsten 46 giftet de seg, og noen uker senere, året etter, skilte han seg fra henne; beretningene sier det var fordi hun av sjalusi var kald og ufølsom hva gjelder Ciceros tap av dattera Tullia. (Hemelrijk 1999: n. 171 s. 257; Rawson, E. 1983: 223–5.)
^* Cic. Att. 12.51.3: Dēbēre nōn esse dīgnitātis meae (…): ‹Hoc metuere, alterum in metū nōn pōnere!› (…). – Det er ikke verdig for meg å være i gjeld (…): ‹[Rart] å frykte dette, [og] å ikke regne dette andre som forferdelig!› (…).
^† Quint. Inst. 6.3.75: Hun kommer til å være et kvinnfolk i morgen.

Litteratur:

Hemelrijk, Emily A.: Matrona Docta : Educated women in the Roman élite from Cornelia to Julia Domna, Routledge, London, 1999.

Rawson, Elisabeth: Cicero : A Portrait, Cornell University Press, Ithaca (NY), rev. utg. av 1983.

Den første Hackmaster-karakteren min

Del Ⅰ

Hackmaster-logoen, fra Kenzer & Co.

Karaktergrunnlaget

Forrige uke, under brettspillkvelden på Imladris – mens de andre satt og snakket om Hackmaster-kampanjen de skulle begynne å spille på – fant jeg ut at jeg hadde lyst til å lage meg den første Hackmaster-karakteren min, bare for å gjøre det. Jeg fant frem terningene og kastet, og fikk et mildt sagt interessant resultat.

Egenskaper ujustert
str	12/91
int	4/85
wis	12/10
dex	10/14
con	11/47
lks	12/82
cha	13/65

Hackmaster bruker, som noen har fått med seg fra tidligere poster, 3d6 + d% som utgangspunkt for karakterene; som de selv sier:

• 3d6 in order does not mean you usually get an unplayable character – HackMaster drags the average 3d6 character ability back to 10–11 from 15–16

Hackmaster Player’s Handbook, s. 4.

Og de har helt rett i det.

Her er de tidligere postene mine om Hackmaster-reglene:
• Hackmaster: Ⅰ – Et litt annerledes rollespillsystem
• Hackmaster: Ⅱ – Endelig i gang
• Hackmaster: Et blikk på spillets aspekter

Så nå ble utfordringa mi å finne ut hva i all verden jeg skulle gjøre med dette. På s. 5 (op. cit.) står det at hvis karakteren man har ikke har minst én verdi på 13 eller bedre eller to verdier på 5 eller mindre, you may name your character and then turn your sheet in to the GM for use as a shopkeeper, peasant or other hapless NPC and re-roll your character. så her hadde jeg altså noe jeg kunne bruke, og når man ser på tallene, sier første øyekast to ting: Han er i god form, er flink med folk, men har ingen boklærdom, dårlig hukommelse og er mer eller mindre ute av stand til å rasjonell tenkning. (Se PHB s. 13).

Leiemorder, slik cjcore ser den for seg.

Idéen

I dag fikk jeg en idé som kan passe godt. Jeg har generelt ikke likt å spille med eller mot onde karakterer, men å spille en karakter som kan gata, men ikke skjønner konsekvensen av handlingene sine, kan være spennende. For første gang ser jeg mulighetene til å spille en kaotisk ond person, som dreper for fote, synes det er riktig så morsomt, men som ikke nødvendigvis skjønner når han ikke bør gjøre det. Han er ganske enkelt ikke i stand til å tenke hva motstandens neste trekk kan være, og hvordan handlingene til denne personen kan påvirke dette. Lytet Inappropriate Sense of Humor kan kanskje passe godt til en slik karakter. Her er forklaringa i spillerboka:

Inappropriate Sense of Humor (5 BP): A character with this quirk is apt to laugh or blurt out playful but insulting comments at the most inopportune moments and play practical jokes on people he should not (such as pious priests and well-armed soldiers). He’s also the first to laugh when bad things happen to others (like falling in a pit) and might also inadvertently add injury to insult (such as pulling back his helping hand at the last second so his friend falls back into the pit just as he’s about to climb out).

Hackmaster Player’s Handbook, s. 131.

Med dette som grunnlag, tror jeg jeg faktisk kan ta de sju tallene jeg nå har til neste trinn i karakterlagingsprosessen: å velge rase, klasse og moralretning. Hva gjelder klasse, kommer jeg til å satse på en av de tre snikete klassene: tyv, kjeltring eller (snik)morder, mest sannsynlig den siste; hva gjelder moral, satser jeg på kaotisk ond (eller kanskje kaotisk nøytral); og hva gjelder rase, står valget mellom alv, gnom, halvalv (menneskefostret), halvhobgoblin, halvork eller menneske. Slik jeg ser det for meg nå, blir det en kaotisk ond, halvalvisk snikmorder. Hvordan det blir, tar jeg i neste post.

Og forresten: Jeg har brukt han frem til nå; det er slett ikke sikkert at det er det jeg kommer til å gjøre. Kanskje jeg skal forsøke meg på å spille ei dame som utgir seg for å være mann? For den interesserte, kan det være verdt å ta en titt her: Cross-Dressing in Medieval Times (Men).

Masteroppgave: Tekstutvalg

Nye diktere

Jean Antoine Houdon Ciceron av Chatsam – eget verk. Lisensiert under Creative Commons Attribution – Share Alike 3.0-2.5-2.0-1.0 via Wikimedia Commons

I går var jeg hos prof. des Bouvrie for å få nærmere veiledning på hvilke tekster jeg skal bruke. Den første, viktigste avklaringa vi kom frem til, er at jeg ikke skal bruke romerske komedier. Ett er at de sjelden har seksuelle elementer i seg, så det faller uansett utenfor oppgavens fokus, et annet er at de i stor grad er basert på greske komedier, men viktigst av alt er at romerne sluttet å skrive komedier etter år −164. (Eller vi har intet bevart fra etter da.) Det er altså umulig å se på romerske komedier i førkristen romersk keisertid.

Andre poster om masteroppgaven
• 2.9.2014: Masteroppgave: Nytt utkast til strukturen

På grunn av dette, ble vi enige om at å se på en tale og en satire er et bedre valg. Marcus Tullius Ciceros tordentale mot Marcus Antonius er da et flott eksempel fra Augusti levedager. Hør bare her:

sumpsisti virilem, quam statim muliebrem togam reddidisti. primo volgare scortum; certa flagiti merces nec ea parva; sed cito Curio intervenit qui te a meretricio quaestu abduxit et, tamquam stolam dedisset, in matrimonio stabili et certo conlocavit.

Du mottok mannsklærne, som du straks brukte som kvinnetoga for å profittere. Først var du ei alminnelig skjøge, med fastsatt pris for de skamfulle handlingene, og ikke en lav en heller; men ikke lenge etter grep Curio inn, som førte deg ut av horeriet og, som om han hadde overrakt deg en stola, tok han deg til viv i et stabilt og varig ekteskap.

Til å akkompagnere Cicero, kommer jeg sannsynligvis til å velge meg en satire av Mārcus Valērius Martiālis (født 38–41, død 102–104) eller Decimus Junius Juvenālis (55–135). Språket skal visst være forferdelig vulgært, så det passer oppgaven min glimrende.

Oljemaleri, 1865, av sir Lawrence Alma-Tadema (1836–1912): Catullus at Lesbia’s. Hentet fra Wikimedia Commons.

Hva gjelder lyrikerne, tror jeg jeg kommer til å ta utgangspunkt i to dikt fra hver av dem. Jeg synes Catullus er selvsagt, selv om han strengt tatt representerer tida rett før Augustus. La longue durée-teorien ser uansett ut til å måtte ligge i bunnen for oppgaven, så dette blir uproblematisk. Jeg har valgt meg ut Catullus 5 og 16 (Vīvāmus og Pedicābō vōs et irrumābō). Catullus 16 refererer til 5, og i 16 bruker han noe av den mest vulgære latinen man kjenner til å forsvare æra si.

I tillegg til ham ønsker jeg å bruke Sulpicia til å representere noe så avvikende som ei kvinne som skriver dikt. Vi har seks dikt av henne som har overlevd til i dag, og i motsetning til de få andre kvinnelige dikterne vi har noe som helst fra, er det her ikke snakk om løse fragmenter, men hele dikt. Kvinner skulle ikke skrive i det offentlige, de skulle eies og trives med det; de skulle ikke forelske seg og strebe etter å oppfylle slik drømmer, så hun er på alle måter et avvik.

I tillegg til henne, kan det være interessant å ta med Sextus Propertius (født &minus50–&minus45, død −15) og Albius Tibullus (&minus55–−19). Propertius har et flott dikt om ei matrōna docta som taler fra døden og på alle måter er selve prydeksemplet på hvordan ei domina burde være. Tibullus var, som jeg fortalte om i forrige post, del av ridderklassen – altså en hærfører –; han skreiv om den vakre ungdomstida, og drømte seg vekk til glade, late dager, der man kunne la følelsene få leve ut, nyte vakre kvinner og leve livet. Det har vært argumentert for at den tida han beskriver så lykkelig, fungerte nærmest som ei slags russetid for unge romerske menn, slik at de fikk sluppet ut litt damp før de måtte over i det voksne, alvorlige militære og politiske livet.

Jeg håper at jeg med dette har et godt utgangspunkt for det videre arbeidet. Det eneste jeg lurer på her, er om jeg har for stor tyngde på de tidlige dikterne. Her har jeg jo valgt meg ut tre diktere som levde under Augustus, én dikter som levde før ham. Cicero som representant for talerne levde også under Augustus. Det kan tenkes at jeg må bytte ut noen av dikterne – jeg ser da for meg Tibullus og Propertius – med noen senere diktere. Jeg tror at å ha to satirikere fra den seine tida blir for stor arbeidsmengde, så dette er noe jeg sannsynligvis bør snakke litt med prof. Holt om.

I dag skal jeg ha (studie)årets første latinundervisning, og dagens tekst er et utdrag av Sextus Propertius’ Elegier; utgaven vi bruker er en bilingual en, med oversettelse og kommentarer av Ingvar Björkeson. I tillegg skal vi se på Augustins Confessionum. Og med det er jeg endelig ordentlig i gang!

Eksamen i ANK-1220: Det går fremover

Inntil videre blir det lite oppdatering av bloggen min, men jeg kan nå vise de som har interesse av det hvorfor:

Som dere ser, jeg står på og skriver, og jeg må få lov til å si at jeg er ikke så rent lite stolt! For de som er nysgjerrige: Jeg skriver om kjønnsrollene i det romerske samfunnet og årsaken og virkningen av leges Iulia og Papia Poppæa.